I slutten av januar ble jeg intervjuet av Fagbladet i forbindelse med pensjonsreformen i Frankrike. Veldig gøy å ha tid og plass til å kunne utdype et slikt viktig tema. Enda morsommere at dette finner sted i et fagblad som er opptatt av arbeidslivet.
Franske ansatte streiker mot regjeringens pensjonsreform
Franskmenn har lange tradisjoner for å ta til gatene for å protestere mot makta. I Norge blir det sjelden mer enn verbal småknuffing. Nå er Frankrike igjen lammet av storstreik.
Tog står, havner er blokkert og søppel flyter. Det er førjulstid i Paris og krisestemning over store deler av landet. Folk kommer seg ikke på
jobb, skoler må stenge og brannvesenet streiker. Det gjør også advokater, leger, ballettdansere og mange andre. Handelsstanden rapporterer om mer enn halvert omsetning i desember, hotellene i den franske hovedstaden lokker med ledige rom til spottpriser i det som normalt ville vært høysesong, og restaurantgjestene avbestiller førjulskosen. Franske fagforeninger er kjent for å streike ofte og mye – men denne streiken er den lengste siden mai 1968.
HVORFOR STREIKER DE?
Årsaken til streiken er den franske regjeringens foreslåtte pensjonsreformer. President Emmanuel Macron ønsker å effektivisere pensjonssystemene som i dag består av 42 separate deler. Fagforeningene frykter de omfattende endringene som for mange vil bety en forverring av pensjonsvilkårene. I dag kan de aller fleste franskmenn pensjonere seg når de er 62 år. Etter reformen skal de fortsatt kunne gjøre det, men de vil bli trukket i pensjonspenger for det. For å få fulle pensjonsrettigheter vil de måtte arbeide frem til 64 år. – Dette kan virke paradoksalt i et land som Norge hvor man jobber lenger uten å brøle noe særlig om det, sier førsteamanuensis i fransk kultur og samfunn ved Høgskolen i Østfold, Franck Orban.
MOT FOLK FLEST
Det er ikke bare økt pensjonsalder det er misnøye med. En annen grunn er overgangen til et poengbasert opptjeningssystem som vil gå over flere år. – Det skal også sies at en viktig baktanke med denne reformprosessen har vært å nasjonalisere pensjonssystemet ved å overføre ansvaret for organiseringen av pensjonsregimene, særlig de private med overskudd, fra fagforeningene til staten, sier Franck Orban. De streikende demonstrerer også mot en dreining i samfunnet som gjør at mesteparten av innstrammingstiltakene bæres av arbeidstakere, og ikke av kapitalen.
MANGLER ET TREPARTSSYSTEM
Det er ikke uten grunn av franskmenn omtales som «verdensmestere i streik». Helt siden den franske revolusjonen i 1789 har de strømmet ut i gatene for å vise sin motvilje mot maktapparatet. Dette står i kontrast til Norge hvor det sjelden er mer enn verbal småknuffing. I Norge er det et system hvor fagforeninger, bedrifter og staten snakker sammen og prøver å komme til en felles enighet basert på kompromiss, det såkalte trepartssamarbeidet. Og mens partene i det norske arbeidslivet setter seg til forhandlingsbordet når nye reformer er på trappene, har de ingen slik tradisjon i Frankrike. Her markerer de heller styrke ved å streike før forhandlingene settes i gang. – Trepartssamarbeid er noe som savnes dypt i fransk sammenheng. Men det betyr ikke at det ikke finnes, sier Orban. Han sier at pensjonsregimene er organisert rundt fire ulike modeller. En av dem (i privat sektor) har elementer av trepartssamarbeid i seg. Andre prioriterer heller en topartsløsning eller et selvstyresystem hvor statsansatte er innlemmet i det offentlige pensjonssystemet og hvor staten står sterkest.
ALLE ER INVOLVERT
Sammenlignet med Norge er fagbevegelsen i Frankrike liten. Mens rundt halvparten av norske arbeidstakere er medlemmer i en fagforening, er det bare én av ti franskmenn som har fagforeningsmedlemskap. Men til tross for lav organisasjonsgrad og store ulemper for folk flest, har de omfattende streikene, «les Grèves», stor støtte i befolkningen. En meningsmåling fra avisen Liberation viste i forkant av generalstreiken en støtte på 87 prosent i befolkningen. Nyere meningsmålinger viser at støtten til streikene fortsatt er sterk. Pensjonsreformen gjelder alle franskmenn, enten de er i jobb, skal komme i jobb, skal pensjonere seg eller har pensjonerte foreldre som de kanskje må hjelpe på grunn av for lav pensjon. – Alle føler seg dermed potensielt involverte eller rammet av en omlegging hvor de vil kunne ha noe å tape. Derfor vedvarer støtten til streikene, mener Franck Orban.
GAMBLER PÅ AT FOLK ER LEI AV STREIK
Regjeringen har vært uklar på hva som var målet med reformen. Over tid har det vokst en økende mistanke om at reformlysten ikke skyldtes et ønske om å forenkle og reformere, men heller å bygge ned omfanget av pensjonsytelser for å bedre budsjettunderskuddet. – Macron og regjeringen har gamblet på at franskmennene var lei av streik og lammelse. Frankrike har levd i sosial ustabilitet siden de gule vestenes bevegelse begynte høsten 2018. Støtten til protestbevegelsen har gått noe ned siden nyttår, og fagforeningene virker mer splittet om den videre veien, sier Franck Orban.
AMBISJONEN KLAR FRA BEGYNNELSEN AV
Politisk bidrar streiken til å øke avstanden mellom franskmenn flest og landets myndigheter. Den forverrer inntrykket av at Macron og Philippe-regjeringen vil bygge ned det som er igjen av den franske velferdsstaten til fordel for de mer velstilte. Likevel er det i utgangspunktet enighet om at en pensjonsreform må på plass. – Lykkes de, vil Macron/Philippe klare det flere tidligere regjeringer mislyktes med i løpet av de siste tretti årene, sier Orban. Skulle derimot det nye lovforslaget skrinlegges, vil det føre til at statsministeren må gå i første omgang og bildet av Macron som en reformorientert president vil være ødelagt. – Derfor er det mest sannsynlige utfallet at teksten blir vedtatt med betydelige endringer, sier Orban.
INGEBORG VIGERUST RANGUL
Publisert i FAGBLADET 2/20