Om Ungarn og Viktor Orbán ved Litteraturhuset i Fredrikstad

Viktor Orbán ble nylig gjenvalgt ved parlamentsvalget og sitter en tredje periode som statsminister frem til 2022. Fra å være en demokratiforkjemper ved den kalde krigens slutt har han i økende grad blitt oppfattet som en autoritær statsleder som gir den nykonservative høyresiden i Ungarn et navn og et ansikt.

Orbán symboliserer en dynamikk som skaper en kløft mellom det gamle Øst-og Sentral-Europa og Vest-Europa. Sentralt står ideen at et illiberalt demokrati kan være et handlekraftig alternativ og en motpol til Vest-Europas og EUs liberale demokrati.

Det som skjer i Ungarn og i Øst- og Sentral-Europa, hvorfor det skjer og hva dette betyr for EU og Europa ble drøftet i et AreaS-seminar 28. mai ved Litteraturhuset i Fredrikstad.

I regi av AreaS inviterte jeg forfatter og frislans journalist Øyvind Strømmen og Eva Sarfi, universitetslektor i Sentral-Europa og Balkan-studier ved UiO for å snakke om dagens Ungarn og om Orbáns visjon for eget land og EU. Strømmen kom nylig med en bok, «Ungarn: en fortelling.»

Det ble lagd en podcast av seminaret som kan hentes  her.

Herved følger spørsmålene som utgjorde utgangspunktet for en spennende diskusjon med gjestene og senere med publikum i salen.

  1. Ungarn er et land som vi ikke kjenner så godt her, bortsett fra ungarerne som kom til Norge etter 1956. Hvorfor er det viktig å skrive en bok om Ungarn i dag?
  2. Du skriver at det som skjer i Ungarn i dag er et resultat av tre faktorer: en historie preget av nederlag, en voksende autoritærisme(forklar begrepet) og knuste drømmer. Kan du gå litt inn på disse tre faktorene?
  3. Har Ungarn egentlig hatt noen demokratiske tradisjoner på statsmakts nivå? Du beskriver Ungarn på 1920-tallet som et monarki uten konge som ikke var noe fullblods diktatur, men snarere en videreføring av det gamle monarkiet. Jeg forbinder til en viss grad Horthy med Orbán i dag med tanke på hvordan man håndterer demokratibegrepet. Er en slik sammenligning helt ut av kontekst?
  4. Nasjonalisme har inntatt flere former gjennom historien i Ungarn. Du nevner Szálasis begrep «hungarismen». Ser du noen likhetstrekk mellom hungarismen og det illiberale demokratiet? En annen ting er drømmen om det store Ungarn som ble tapt etter første verdenskrig. I hvilken grad lever fortsatt denne drømmen blant ungarere?
  5. Det er kanskje fordi jeg er sønn av en flyktning fra 1956, men jeg synes ditt kapittel om 1956 er ganske kort. Man ser bl.a. ikke sammenhengen med minnet om 1956 og dagens Ungarn. Hva har 1956 å si for ungarerne i dag? Da jeg var i Budapest sist gang tok jeg en turistbuss for å ha en byomvisning. 1956 ble nesten ikke nevnt i det hele tatt. Man hoppet elegant fra glansen fra Østerrike-Ungarn over til dagens moderne Ungarn. Er det med hensyn?
  6. Etter 1956 levde Ungarn under et merkelig politiske styre som du betegner som «gulasjkommunisme» med tre søyler. Den ene var at ettpartistaten ikke kunne utfordres. Den andre var at alliansen med Sovjetunionen ikke kunne kritiseres. Den tredje var at 1956 skulle betraktes som en kontra-revolusjon. Mykkonsensus rundt gulasjkommunismen sprekker likevel i 1989 under Imre Nagys tredje begravelse med bl.a. en ung mann som tar ordet. Han heter Viktor Orbán. Hva var hans budskap da?
  7. Du siterer statsviteren György Schöpflin som i 2006 understreket Ungarns vedvarende problem med demokratiet. Han trekker fram manglende demokratiske verdier, manglende oppgjør med den kommunistiske periodenog den siste var mangelen på mekanisme i grunnloven som kunne avsette statsministeren. Kan du komme tilbake til disse punktene?
  8. Hva var det som skjedde i disse årene som førte til at Viktor Orbán forvandlet seg til å bli en annen type politiker enn det han var på begynnelsen av 1990-tallet? Hvilken rolle spilte EU-tilpasningen og finanskrisen i en slik forvandling?
  9. Du skriver at antisemittismen overlevde andre verdenskrig og kommunisttiden frem til i dag gjennom f.eks. stiftelsen av MIÉP I 1993 eller Jobbik i dag. Hvorfor er antisemittisme fortsatt like sterk i dagens Ungarn? Hva med antisiganisme når European Roma Right Centre bruker uttrykket «institusjonell rasisme»? Har flyktningkrisen i 2015 hatt betydning holdningen for de to ovennevnte gruppene eller er det snakk om kumulativ rasisme?
  10. Du skriver i første kapittel at det handler mer enn bare om høyrepopulisme eller innvandringsmotstand, nemlig en økende mistro til det politiske etablissementet. Du tilføyer at dette ikke kan avfeies som grunnløst. Hva har vi gjort galt de siste årene, ifølge deg?
  11. Du nevner Orbáns tale fra 2014 i Tusnádfürdö i 2014, som anses å være Orbáns grunnleggende presentasjon av begrepet «illiberalt demokrati». Du skriver at Orbáns demokratibegrep ikke avviser liberalismens grunnleggende prinsipper og at hans definisjon bygge på en annerledes, særegen, nasjonal tilnærming. Du kaller ham i denne sammenheng for «regimeendrer». Hvordan skiller «illiberalt demokrati» seg fra «liberalt demokrati»? Begynte denne prosessen med den nye grunnloven fra 2011? Timothy Garton Ash snakker i denne forbindelse om «salamitaktikk.» Hvordan operer man?
  12. Viktor Orbán har gått fra å være paria i Europa til nærmest å fremstå som en modell for kritikerne eller motstanderne av det liberale demokratiet. Hans innflytelse i Visegradlandene øker. Også i Vest-Europa har han sine tilhengere. Hvordan vurderer du det illiberale demokratiets spredningspotensial i øst og vest i fremtiden? Hva er forresten forskjellen mellom f.eks. Orbáns nasjonalisme og Putins nasjonalisme?
  13. Statsviteren Cas Mudde påpeker at vi også må se det positive elementet i populistenes fremgang. Valget i Italia ga nylig et nytt eksempel på at usannsynlige kombinasjoner har blitt mulige. Du lister opp flere faktorer bak illiberalismens fremgang: tillitskrisen,polarisering, tilbakeskuende nasjonalisme. Hva er typisk ungarsk og hva gjelder også for andre land?
  14. Du avslutter boken med å stille et spørsmål om ikke fortellingen om Ungarn nok en gang kan være en fortelling om Europa. Tar vi feil når vi beskriver Viktor Orbán som en man fra fortiden? Kan han tvert imot representere Europas fremtidige ansikt? Hvilket Europa blir det da?
 

Om Emmanuel Macrons visjoner for EU for Europabevegelsen

23. mai 2018 ble jeg invitert av Europabevegelsen Østfold til å dele noen tanker om Emmanuel Macrons ideer for å dynamisere EU og om hans spillerom for å implementere dem på EU-nivå.

Seminaret fant sted ved litteraturhuset i Fredrikstad.

De to andre innledere på seminaret var Veronique Revoy, medlem av La République En Marche, Oslo, som snakket om LREM som bevegelse og dens visjoner for EU og Europa, samt forsker og tidligere leder av Europabevegelsen Jan Erik Grindheim, som kommenterte betydningen som Macron har for utviklingen i EU og Europa, og Norges visjoner for og forhold til EU og Europa og regjeringen nye Europastrategi.

Her er materialet som jeg la fram i den anledningen:

Eksterne faktorer for valgseieren

  • Mistillit ovenfor politikere og det politiske system
  • Etablerte regjeringspartier bryter sammen
  • Venstre- og høyresidens radikalisering
  • 15/20% av velgerne mot toblokks politikk
  • Fransk skepsis til populismen.. denne gangen..

Makt i praksis

  • Presidentembetet gjenreises
  • Nytt forhold til media
  • Reformskredet
  • Herredømme i nasjonalforsamlingen : fordel og ulempe
  • Politisk vilje mot gatevilje? Juppés skygge

Utenrikspolitikk og EU: heller kontinuitet enn brudd

  • Mitterrando-gaullismen
  • Mer multilateralisme og mer EU
  • Europeisk suverenitet vs. renasjonalisering av EU
  • Klassisk europeisk agenda, positiv fremstilling
  • Interne og eksterne begrensinger
  • En positiv kontekst utad (Trump, Putin, Erdogan, Brexit)
  • En første snublesten? Europavalget i 2019

 

 

 

Ett år med Emmanuel Macron som fransk president: status

22. mai 2018 inviterte jeg Kjerstin Aukrust, førsteamanuensis  i fransk ved UiO, til en samtale om Frankrike ett år etter det politiske jordskjelvet som førte til at Emmanuel Macron vant presidentvalget og omformet fransk politikk.

Seminaret fant sted ved Høgskolen i Østfold (Halden/Remmen) og var en del av forskergruppens AreaS’ seminaraktiviteter.

Videoopptaket kan sees her.

Herved følger spørsmålene som ble tatt opp under diskusjonen.

Bottom-up perspektivet: Velgerne: Fjorårets president- og parlamentsvalg viste at velgernes mistillit ovenfor det partipolitiske systemet nådde nye høyder. Er denne mistroen dempet ned ett år senere?

Hvordan er velgernes forhold til politikk generelt?

Hva er velgernes forhold til Macron som president og til regjeringen ett år senere? (tillit, oppfatning av EM som venstre eller høyre, oppfatning av at EM gjør det han sier eller ikke)

Betyr streikene i Air France og SNCF at man igjen prioriterer gatemostand fremfor partipolitisk organisert motstand?

Hvordan blir velgernes valgoppførsel ved kommende valg (f.eks. EU-2019)?

Midtlinja-perspektivet: Partiene: Velgernes vrede rettet seg mot etablerte regjeringspartier i fjor og promoverte to «outsidere» som forkastet eksisterende partipolitiske skillelinjer på hver sin måte. Hvem inkarnerer dagens motstand og hvorfor?

Hvilken rolle spiller Nasjonalforsamlingen og senatet som mostandspotensial mot Macron og hva betyr den gryende interne motstanden blant LREM-representanter! i Nasjonalforsamlingen?

Mélenchon erklærte at han skulle bli Macrons hovedutfordrer etter valget. Har han klart det? Hvis ikke, hvordan kan det forklares ?

Klarer Nasjonalfront å bygge seg opp igjen etter valgdramaet i 2017? Hvordan er lederskapet i partiet og har partilinja endret seg som en følge av valget?

Republikanerne har fått en ny leder etter et katastrofalt presidentvalg i fjor og et litt bedre parlamentsvalg. I hvilken grad er partiet på rett kurs igjen for å bli det største opposisjonspartiet

Hvordan er alliansepotensialet på venstre- og høyresiden på sikt? Er alliansen mellom LR og NF en mer plausibel mulighet?

Topp-down-perspektivet: Macron som president. Lederstil og resultater

Hva slags president er Macron sammenlignet med tidligere franske presidenter og spesielt etter «hyperpresidenten» og «normalpresidenten?»

Macron beskrev sitt ønske om å være en «jupiteriansk» president. Hva mente han med det? Det snakkes også veldig om «vertikalt lederskap.» Hva legges i dette?

Hvordan er Macrons forhold til a) velgerne; b) partiene; c) fagforeninger, d) medier

I hvilken grad er Macron «rikingernes president?»

Utover-perspektivet: en ny utenrikspolitikk for Frankrike? Preges fransk utenrikspolitikk av brudd eller kontinuitet?

I hvilken grad er Macrons utenrikspolitikk inspirert av de Gaulle og Mitterrand (mitterrando-gaullismen) når det gjelder mål og midler?

Macron vant presidentvalget i fjor med et meget sterkt pro-EU program og har siden forsøkt å gjøre Frankrike til drivkraft i EU sammen med Tyskland og Merkel. Hvor vellykket er dette så langt og hvorfor?

Mange i og utenfor Frankrike er overrasket over det paradoksale «vennskapet» mellom Trump og Macron. Hvorfor valgte Macron en slik høy profilering med Trump og har vennskapsbåndene gitt ønskede resultater?

Frankrike er tilbake i Midtøsten på bakken med spesialstyrker sammen med USA, samtidig som Paris og Washington er på kollisjonskurs når det gjelder Iran-krisen. Hvilke muligheter har Frankrike til å påvirke det iranske atomprogrammet etter at USA trakk seg ut? Hva sier dette om de reelle mulighetene som fransk (og europeisk) utenrikspolitikk kan ha?

 

Hvorfor taper de etablerte regjeringspartiene støtte blant velgerne? En samtale med Cas Mudde

15. mai 2018 ble jeg invitert av Den norske Atlanterhavskomiteen (DNAK)og C-Rex til en diskusjon om bakenforliggende årsaker til populistiske partiers fremgang i lys av etablerte regjeringespartiers manglende evne til å sikre støtte blant europeiske velgere. Diskusjonen var ledet av nestleder for C-Rex Anders Jupskås og kom etter en presentasjon av prof. Cas Mudde hvor han redegjorde for ovennevnt fenomen.

 

Om debaten om salafisme i Frankrike etter attentatene i Carcassonne og Trèbes i Resett

27. mars ble jeg bedt av nyhetsbloggen Resett om å kommentere en artikkel om spredningen av salafisme i Frankrike i lys av angrepene i Carcassonne og Trèbes noen dager tidligere. Resett anses ofte som en omstridt side med radikale standpunkter. I en så splittet offentlig debatt som man er vitne til i Norge om dagen mener jeg at det er viktigere enn noensinne å snakke med alle som deltar i den demokratiske debatten, spesielt når man kan ha ulike standpunkter. Derfor valgte jeg å svare positivt til denne henvendelsen. Jeg har hatt en god dialog med Resett-mederarbeideren underveis i skriveprosessen.

Leserne som vil ha mine kommentarene i kontekst finner Resett-artikkelen her.

– Grunnen til at Frankrike har vært så utsatt for islamistisk terror har minst to årsaker. Den ene er ekstern og handler om landets militære deltagelse i kampen mot militant islamisme i Midtøsten og sub-Sahara-regionen i Afrika. Frankrike var blant de første europeiske landene som erklærte krig mot terrorgruppen islamsk stat (IS). Den andre grunnen er intern. IS og al Qaida anser Frankrikes sekulære samfunnsmodell, hvor religiøse symboler ikke er tillatt på flere institusjoner i det offentlige rom, som en trussel mot den islamske identiteten. Disse to forholdene bidro til at Frankrike ble utpekt som IS’ største fiende allerede i 2014.

– Terrorangrepene i Trèbes og Carcassone 24. mars (fire omkomne i skrivende stund) er de første Frankrike har opplevd på seks måneder. Forrige angrep rammet Marseille i oktober 2017 (to drepte). Dekningen av slike angrep har en bestemt kontekst. Man skal informere opinionen, samtidig som gjentatte småangrep utført av enkeltindivider bevisst blir «banalisert» i mediedekningen for ikke å skape panikktilstand og gi jihadistisk terrorisme gratis reklame. Slik blir terroren noe som sjokkerer hver gang, samtidig som den har blitt en del av franskmennenes hverdag.

– Det er ikke hvem som helst som har signert appellen. Vi er midt i debatten om frykten for polariseringen av samfunnet, og trusselen som islamismen utgjør for republikken. Når franske intellektuelle gjør slike appeller får det tradisjonelt sett stort gehør i det franske samfunnet. Bruken av begrepet “islamistisk separatisme” er intelligent fordi det gjør det mulig å skille mellom det religiøse aspektet (islam som religion knyttet til privat praksis) og det politiske prosjektet om å islamisere Frankrike. Det er det sistnevnte aspektet innlegget advarer mot.

– Når det kommer til fremveksten og toleransen av salafistiske miljøer i Frankrike, begynner ting å forandre seg. Franske myndigheter påpeker nå at det foregår en kulturkamp mellom dem og salafistiske miljøer om «sjelen» til unge franske muslimer. Tidligere har salafistene i stor grad fått lov til å etablere seg fritt og spre sin ideologi grunnet naivitet hos franske myndigheter, som ikke forsto hva disse miljøene stod for. Men i dag blir disse miljøene i større grad enn tidligere konfrontert. Flere ekstremistiske imamer har for eksempel blitt utvist fra landet, samtidig som oppfølgingen av moskeer som mistenkes for å spre salafisme er langt tettere.

– Selv om franske myndigheter i større grad følger opp moskéene ute i samfunnet, står de mer avmektige ovenfor det voksende problemet som radikalisering i fengsler utgjør, med rundt 500 innsatte som er fengslet for terrorvirksomhet og 1100 andre som beskrives som «radikaliserte». Det har vært ulike forsøkt på å bl.a. isolere radikaliserte innsatte fra andre innsatte for å unngå smitteeffekt, men det har vist seg vanskelig å gjennomføre i praksis på grunn av kronisk underbemanning, overbefolkning og det store antallet radikaliserte innsatte. Det er rett og slett ikke nok plass i franske fengsler for å kunne unngå spredning. Unge kriminelle som ofte er lovløse og mer voldelige enn før utgjør en reell utfordring for hele fengselssystemet. De er også de mest sårbare for islamistisk radikalisering. Ulike forsøk på forebygging eller avradikalisering har så langt ikke ført fram.

– Det råder liten tvil om at myndighetene har vært for passive. Islamistiske miljøer har utgjort en trussel mot samholdet i det franske samfunnet over en lengre periode. Franske myndigheter burde ha tatt tak i problemet før. En rekke grep burde ha blitt tatt allerede etter Mohammed Merah-saken i 2012, uten at noe konkrete skjedde. På det tidspunktet, dvs. før IS ble til, skjønte franske myndigheter ennå ikke omfanget av trusselen fra jihadistisk salafisme. Det skjedde derimot en forandring tre år senere etter terrorangrepene i januar og november 2015. Fra da av ble det forsket mer på voldelig ekstremisme og radikalisering blant franske muslimer. Myndighetene tok problemet på alvor.

– En slik eksplosiv økning i antall registrerte bekymringsindivider tyder på at individer som ikke ble registrert før, nå blir registrert på grunn av større fokus rundt islamistiske miljøer og bedre etterretning og kartlegging fra politiet etter de gjentatte terrorangrepene som har funnet sted i Frankrike i løpet av de siste årene. En annen grunn til økningen kan være IS’ endrede strategi. De militære nederlagene i Syria og Irak har tvunget terrorgruppen til i større grad enn prøve å mobilisere franske muslimer fra innsiden, dvs. de som sympatiserer med IS og som av ulike årsaker ikke reiste ut til Midtøsten. Begge forhold har gjort at spenningsnivået og frykten i samfunnet har vokst

–  Når det kommer til advarslene fra Patrick Calvar om en potensiell borgerkrig mellom høyreekstreme og islamistiske miljøer, har han selv benektet å ha tatt i bruk ordet «borgerkrig». Han understreker derimot svært tydelig risikoen for gjensidig radikalisering. Alvorlige voldsepisoder kunne absolutt ha skjedd tidligere. Det har vært noen forsøk på å piske opp motsetninger mellom muslimer og ikke-muslimer. Det var for eksempel en ung gutt som målbevisst gikk til angrep med øks mot muslimer i fjor høst. Det har også vært flere tilløp til trussel om hevnaksjoner fra anti-islamistiske miljøer.

– Gitt hvor mange terrorangrep som faktisk har funnet sted i Frankrike den siste tiden, har samfunnet likevel i sin helhet vist en overraskende høy grad av robusthet. Om samfunnets motstandsdyktighet vedvarer i framtiden vil være avhengig av om det skjer nye større terrorangrep. Flere angrep vil kunne føre til at flere enkeltindivider eller grupper støtter ideen om at kløften mellom muslimer og ikke-muslimer vil kunne ende opp med vold.

– Jeg er selv ikke tilhenger av clash of civillizations-teorien og er samtidig klar over at fremstillingen om «borgerkrig» støttes både av radikale islamister og islamofober. Jeg tror hovedgrunnen til fremveksten av radikal islamisme i Frankrike, kanskje i større grad enn i andre europeiske land, finnes i ytre og indre forhold. Eksterne aktører i Midtøsten bruker radikal ideologi til å destabilisere landet og svekke dets utenrikspolitikk ved å bevisst så splid mellom muslimer og ikke-muslimer. En handlekraftig utenrikspolitikk som innebærer bruk av militærmakt forutsetter bred konsensus i befolkningen.

– Interne økonomiske, sosiale og kulturelle spenninger som har bitt seg fast i det franske samfunnet over tid, gjør det heller ikke lett å sikre samholdet. Det slår ut i økende avstand mellom landets «opprinnelige» borgere og «nye» landsmenn, med mer fokus på bevaring av nasjonal identitet. Slik sett trues den republikanske modellen av identitetsbasert gruppetenkning (communautarisme). Hvis denne tendensen bekreftes i fremtiden, vil disse spenningene og motsetningene i samfunnet kunne bli verre. Det vil kunne føre til en stadig klarere polarisering. Uten å gå så langt som å snakke om krig, er polarisering i seg selv svært alvorlig hvis den innebærer på sikt at landets sekulære og republikanske modell undergraves.

– Alt i alt, er det grunn til bekymring. Men i motsetning til forskere som etter mitt syn overfokuserer identitetsdimensjonen, ønsker jeg at man også skal fokusere på sosiale og økonomiske faktorer når det gjelder årsakene bak spredningen av islamistisk ideologi. Det betyr ikke at debatten om nasjonal identitet skal knebles eller feies under teppet. Men den må settes inn i en bredere kontekst.

 

Kronikk i Aftenposten : bør vi bry oss om fremmedkrigerne?

13. mars 2018 hadde min gode kollega Vibeke Knopp Rachline og undertegnede en kronikk i Aftenposten med følgende tittel: «Bør vi bry oss om fremmedkrigerne?» Vi drøfter for og motargumenter for at fremmedkrigere og deres familie skal overlates til domstoler io Irak og Syria.

Dette er ikke noe lett tema. Vi argumenterer med at det finnes realistiske argumenter for at man i størst mulig grad ikke skal hente disse individene tilbake til Norge. Vi tilføyer at det finnes enda viktigere juridiske, politiske og moralske argumenter for at europeiske regjeringer likevel skal gjøre det.

Selv om man kan ha stor forståelse for hevnlyst, konkluderer vi med at det er viktig at vi beholder en form for moralsk kompass. Dette er overhodet ikke den letteste veien å gå, men vi mener at våre lands moralske integritet tilsier at fremmedkrigere og deres familie skal hentes for å kunne få en rettferdig dom og eventuelt, gode reintegreringsmuligheter i samfunnet om og når det er mulig.

Jeg vedlegger samtidig linken til motsvaret som HRS publiserte samme dag, og som bruker flere argumenter som vi selv kom med uten å gi tilfredstillende svar. Merk at tittelen på artikkelen antyder at vi skal ha et venneforhold til muslimer (bruken av tegnene «..» sier mye uten å si noe åpent), noe som er HRS’ vanlige triks for å diskreditere artikkelforfattere.

Det er uansett viktig å ta en debatt om dette isteden for å snu hodet andre veien. Som vanlig vedlegger jeg teksten i originalversjon og uten mellomtitler. Sistenevnte er ikke vårt ansvar. Hovedtittelen vår beholdt derimot Aftenposten.

Bør vi bry oss om fremmedkrigerne?

Mélina Bougedir (27) volder Frankrike og andre land hodepine. 19. februar ble firebarnsmoren fra Parisområdet frigitt av strafferetten i Bagdad. Hun ble dømt til syv måneders fengsel for å ha kommet ulovlig inn i Irak, men det hadde hun allerede sonet. Samtidig ble hun utvist fra Irak og ventes til Frankrike når som helst. Det er da problemene begynner. Mélina sluttet seg til IS i Mossoul i 2015. Mannen skal ha vært kokk, men døde på slagmarken. Selv sier hun å ha vært hjemmeværende. Tre av barna er sendt til Frankrike, den yngste satt på mammas arm i retten. Det kan ha formildet dommerne, for samme rett dømte for noen uker siden en tysk og en tyrkisk kvinne til døden. Mélina kan reise hjem, hvor franske påtalemyndigheter trolig vil stille henne for retten for terrorisme – noe de helst ville unngå. Ifølge Associated Press var Mélina medlem av det moralske IS-politiet, som arresterer kvinner som bryter islamsk lov.

Mélinas sak reiser spørsmålet om hva vi bør gjøre med fremmedkrigerne og deres familie som er pågrepet i Irak og Syria. Nærmere 40.000 personer dro dit de siste fem årene. Rundt 5000 kom fra Europa. De fleste oppholder seg fortsatt i Midtøsten, i provisoriske leire. Noen er allerede dømt og mange andre venter på rettssak. 5600 av de 40.000 har kommet hjem igjen, hvorav rundt 1200 til Europa. Mottagerlandene er stilt overfor et dilemma, der realisme og moral står opp mot hverandre. De må først avgjøre om disse personene skal få komme hjem eller ikke. Slippes de inn, må det tas stilling til om de skal tas hånd om av institusjoner som fengsler, rehabiliteringssentre, fosterhjem eller tilbakeføres til det åpne samfunn. Ingen opsjon er problemfri.

Hensynet til sikkerhet tilsier at de ikke må komme tilbake. Dette er mennesker som forlot hjemlandet sitt, ofte i hat mot sitt eget land og Vesten. I tillegg støttet de IS’ totalitære kalifat. Mange deltok i kriminelle- og/eller terrorhandlinger. Noen er desillusjonerte og angrer. De kan vinnes tilbake. Men hva med de andre? Hva med veteraner som kan ha lagt ned våpnene, men fortsatt kan radikalisere ungdommer? Hva med krigere som frivillig eller ufrivillig kom hjem igjen like radikaliserte og som kunne gjenoppta kampen? Flere av gjerningsmennene bak terrorangrepene i Paris og Brussel var hjemvendte fremmedkrigere. Hva med agenter som har fått ordre om å infiltrere, bygge opp kapasitet og slå til?

Usikkerheten gjelder også kvinner og barn som er hjernevasket av IS-regimet og som er psykisk skadet. Kan våre samfunn leve med tikkende bomber og med faren for at dagens ofre kan bli morgendagens mordere? Enhver form for langvarig institusjonalisering vil i tillegg utgjøre en betydelig utgiftspost. En fornuftig løsning er dermed å overlate dem til «eksterne aktører» og slutte å bry oss.

Er det virkelig så enkelt? Terroreksperter understreker at fremmedkrigerne sitter på uvurderlig informasjon som kan lede til pågripelser i våre land og til at nye terrorangrep avverges. De tilføyer at rømningsfaren er større «der de er» enn i hjemlandene. Slike personer er for øvrig fremdeles «én av oss» for å sitere Åsne Seierstad, selv om de en dag kastet passet på bålet. Vi har et ansvar for at de ikke skal begå terror i andre land når de slippes ut. Å overlate muslimske europeere til domstoler i stater truet av oppløsning kan dessuten sende et signal om at vi ikke bryr oss om europeiske muslimers skjebne. Det vil kunne forsterke følelsen av urettferdighet og utenforskap som disse gruppene opplever og skape mer polarisering. Hensynet til rettferdig rettslig behandling og moral tilsier også at vi bør hente våre medborgere, selv om de har valgt å bli våre fiender. Gamle demokratier som Frankrike, Storbritannia eller Norge, der dødsstraff er avskaffet, kan ikke leve med tanken på at landsmenn kan bli dømt til døden. Menneskerettighetsforkjempere tviler på at jihadister og deres familie vil kunne få en rettferdig rettssak i Irak, Syria eller kurdisk dominerte områder. Vår integritet som fungerende rettsstater settes her på spill.

På samme måte som man prinsipielt ikke kan utvise en utenlandsk innsatt, en flyktning eller en asylsøker fra Norge som kan bli utsatt for dårlig behandling, tortur eller henrettelse i sitt opprinnelsesland, kan vi moralsk sett ikke forsvare en ansvarsfraskrivelse ved at noen dømmes uten tilstrekkelig forsvar eller bevis eller verre, at samme person utsettes for umenneskelige soningsforhold, tortur eller drap.

USA vil ha sine jihadister hjem for å dømme dem og oppfordrer andre allierte til å gjøre det samme, blant annet for ikke å overbelaste «lokale» domstoler. Enkelte europeiske land som sliter med stort antall jihadister velger å snu hodet bort og håpe på det beste, dvs. at færrest mulig kommer levende hjem. I oktober 2017 slo Frankrikes forsvarsminister Florence Parly fast at det var best om franske jihadister døde i kamp. Den britiske forsvarsminister Gavin Williamson påpekte i desember 2017 at en død terrorist ikke ville skade Storbritannia. Norge går ikke like langt, men forsvarsminister Frank Bakke-Jensen, sier også nei til å hente dem, selv om det dreier seg om adskillig færre individer. En slik tilbakeholdenhet kan forstås, men ikke forsvares.

Våre myndigheter bør føle seg forpliktet til å sikre norske jihadister og deres familie en rettslig behandling etter norsk standard og en mulighet til reintegrering i samfunnet hvis og når det er mulig.

 

Kommentar om Marine Le Pens usikre skjebne i Aftenposten

23. februar 2018 hadde jeg en kommentar om nasjonal Front i artikkelen skrevet av avisens Europa-korrespondant Øystein Kløvstad Langberg. I mars er det landsmøte i Nasjonal Front og partiet sliter fortsatt i meningsmålingene etter et katastrofalt utfall ved presidentvalget i fjor. Ikke fordi Nasjonal Front og Marine le Pen tapte valget – det var lite sannsynlig at hu skulle vinne -, men fordi hun tapte ansikt og fremstod for mange som en kandidat som var udugelig og dårlig forberedt.

Lykken for MLP og NF er for øvrig at det er full kaos i retten av det politiske landskap i Frankrike, med unntak av Macrons parti Republikken Fremad! Ingen potensiell konkurrent for Macron har klart å etablerte seg som troverdig alternativ.

Mélenchon, Wauquiez eller marine Le Pen leder partier som dessuten enten splittet internt (Republikanerne, Nasjonal Front) eller ubetydelig i Nasjonalforsamlingen, der opposisjon skulle ha spilt en rolle (Mélenchon, Le Pen, Wauquiez)

Men lykken snur fort i politikk. I dag kan Macron kjøre reformer i Frankrike uten særlig motstand, verken av opposisjonspartiene eller av fagforeninger som er splittet. Veksten er tilbake i økonomien og ledigheten går ned. Dette kan fort endre seg.

Til tross for et gunstig utgangspunkt forblir president Macron upopulær. Frankrike er kjent for kronisk sosial uro som plutselig kan kaste flere millioner individer ute på gata og lamme landet fullstendig. Opposisjonens avmakt er en fordel for Macron.

Det er lenge siden en fransk president kunne gjennomføre politikken han ble valgt for uten å bli hindret. Men slik frihet tvinger også ham til å levere raske resultater..

 

Hun var en fanebærer for Europas ytre høyre. Nå har Marine Le Pen store problemer.

«Et rungende nederlag».

Slik omtaler Jean-Marie Le Pen datterens prestasjon i presidentvalgkampen i memoarene Fils de la Nation (Sønn av nasjonen), som blir publisert neste uke. Her kommer han også med et forsvar for Vichy-regimet som samarbeidet med Hitler under andre verdenskrig, og han forsvarer bruken av tortur mot algeriske rebeller, ifølge franske medier.Jean-Marie Le Pen skriver også at han synes synd på datteren, som fikk ham ekskludert fra partiet.

– Forsøkene hennes på å fremstille meg som avleggs, slo feil, skriver han.

Farens memoarer er likevel bare toppen av et fjell av problemer for Marine Le Pen idet partiet hun leder, Nasjonal Front, gjør seg klar for landsmøte. Siden presidentvalget i mai i fjor har oppslutningen hennes rast fra 26 til 17 prosent, ifølge de månedlige målingene til Kantar TNS. På det meste, i oktober 2013, fikk hun støtte fra 31 prosent.

Katastrofal debatt

– Nedturen startet egentlig i debatten mot Emmanuel Macron mellom første og andre omgang i presidentvalget. Opptredenen var en katastrofe for hennes egen troverdighet. Hun viste at hun ikke kunne noen ting om økonomi, sier Franck Orban, førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold.

For selv om Le Pen ledet partiet inn til det beste valgresultatet noensinne med 34 prosent av stemmene, var mange i partiet dypt skuffet.

Ved valget til nasjonalforsamling en måned senere fikk partiet åtte av 577 seter i parlamentet. Også det var ny rekord for Nasjonal Front, men de var likevel milevis unna målet om å etablere seg som det viktigste opposisjonspartiet til president Macron.

Brøt ut og startet eget parti

Situasjonen ble forverret da den avgåtte nestlederen Florian Philippot i september brøt ut og startet sitt eget politiske parti, Les Patriotes, med andre avhoppere fra Nasjonal Front.

Philippot var hovedarkitekten bak strategien om å forene tradisjonelle Nasjonal front-velgere på ytre høyre side med venstrevelgere som var skeptiske til nedbygging av velferdsstaten, frihandelsavtaler og økonomisk liberalisme gjennom EU.

Men denne linjen skapte splid innad i partiet, understreker Orban. Særlig ideen om å kvitte seg med euroen, viste seg å skremme mange under presidentvalgkampen.

– Partiet har lenge stått på to ben, men med Philippots avgang har det ene blitt kuttet av. Nå styrkes de kreftene som vil tilbake til en tradisjonell verdikonservativ og identitær linje der innvandring og sikkerhet vil stå sentralt, sier Orban.

Marine Le Pen, lederen for Nasjonal Front, vil at partiet skal bytte navn under landsmøtet i mars. Et alternativ er «Ny Front».

De konservative vil rappe velgerne

Dette linjeskiftet kan imidlertid komme til å skape ytterligere problemer. For det første henvender partiet seg til et smalere velgersegment. For det andre er konkurransen om velgerne på den ytre høyresiden i ferd med å bli langt tøffere.

For også det konservative partiet i Frankrike, Les Républicains, som ble grundig slått av Macron i presidentvalget, har tatt noen lange skritt mot høyre under sin nye leder Laurent Wauquiez.

– Målet hans er å vinne Marine Le Pens velgere. De to partiene begynner å få ganske like ideer og et ganske likt program, men slik det ser ut nå, er ikke en allianse særlig aktuelt, sier Orban.

Utfordreren er i USA

Han tror Marine Le Pen sitter trygt inntil videre, men mener at posisjonen hennes er vesentlig svekket. Hovedutfordreren i partiet er niesen Marion Maréchal Le Pen, som er mer religiøs og verdikonservativ enn tanten.

Formelt trakk Marion seg fra politikken i fjor, men torsdag var hun for alvor tilbake i rampelyset da hun gjestet den årlige Conservative Political Action Conference i USA. På scenen under den republikanske konferansen står også visepresident Mike Pence og president Donald Trump.

– Hun bygger nettverk og venter på en anledning til å gjøre comeback. Mange vil mene at hun er rett person til å ta over, men på grunn av sitt konservative verdisyn, er det vanskelig å se hvordan hun skal kunne gjøre Nasjonal Front til et masseparti, sier Orban.

I tillegg til fallende oppslutning, interne stridigheter og angrep utenfra, er Nasjonal Front også under etterforskning for misbruk av EU-midler. Orban vil likevel ikke avvise at partiet kan slå kraftig tilbake.

– Ser man bort fra Macrons parti ligger hele det politiske landskapet i Frankrike fortsatt i ruiner ti måneder etter presidentvalget. Alt er i bevegelse, og i politikk kan ingenting utelukkes. ​

 

Om fransk rolle i EU etter Brexit på nasjonal språkkonferanse

12. februar 2018 ble jeg spurt om å holde et innlegg på «Frankrikekonferansen 2018«. denne utdanningskonferanse var rette mot skolerådgivere, fransklærere, skolemyndigheter og skoleledere (kommune og fylkeskommune), samt alle de som jobber med rekruttering til franskfaget og til utdanningsopphold i Frankrike. Målet med denne samling var å gi informasjon om hvilke studiemuligheter som er tilgjengelige for elever og studenter som velger fransk og hvilke arbeidsmuligheter dette kan gi på sikt både nasjonalt og internasjonalt. Konferansen skulle også inspirere til økt utdanningssamarbeid med Frankrike. Arrangørene for konferansen var SIU og Fremmedspråksenteret , dette på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet. Samlingen var en markering for 100-årsjubileet for etableringen av den norske seksjonen ved Lycée Pierre Corneille i Rouen.

Konferansen ble åpnet av Harald Nybølet, direktør ved SIU og Jean-François Dobelle, Frankrikes ambassadør til Norge.

Innledere:

  • Iselin Nybø,  Forsknings- og høyere utdanningsminister
  • Nils Lindgren, tidligere seksjonsleder i Rouen
  • Hege Moe Eriksen, utenriksjournalist, NRK
  • Franck Orban, førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold
  • Solfrid Skilbrigt, HR-direktør i Sopra Steria
  • Trygve Thorson, feltarbeider i Leger uten grenser
  • Lorelou Desjardins, blogger, Frosk i fjorden

Mitt bidrag handlet om Frankrikes plass og rolle i EU etter Brexit. Innlegget, som ble fremført på fransk, hadde følgende inndeling.

  1. Tilblivelsen av en fransk inspirert europeisk integrasjonsprosess 1950-1990
    1. Interne årsaker
    2. Eksterne årsaker
  2. «Det franske Europa» utfordres 1990-2017
    1. Interne årsaker
    2. Eksterne årsaker
  3. En ny giv for Frankrike i EU etter Brexit?
    1. Interne årsaker
    2. Eksterne årsaker

Hovedbudskapet mitt i innlegget var at et opportunitetsvindu ser ut til å være åpent for en forsterket fransk rolle i EU. Dette skyldes både interne årsaker (Macron valgt til president i 2017 og hans hittil sterke presidentskap, en reformprosess som gjør det mulig for Frankrike både å forsterke sitt maktgrunnlag, men også å fremstå som et potensielt eksempel for andre land) og eksterne årsaker (et Storbritannia på vei ut av EU, et tysk lederskap i EU som fremstår som mindre dominerende etter Merkels gjenvalg, et amerikansk diplomati på vei mot en ny isolasjonistisk periode, ny russisk aktivisme i Europa og til slutt en uavklart politisk situasjon i land som Spania, Italia, ny økonomisk vekst i Europa).

Et annet budskap som sentralt i mitt innlegg var at en slik opportunitet er midlertidig og ikke minst ganske skjør. Skal Macron og Frankrike spille en rolle som er i tråd med landets historiske bidrag til integrasjonsprosessen, må to ting forenes. For det første må omfattende strukturelle reformer gjennomføres. Det vil ikke skje uten politisk og sosial motstand. Den må overkommes for at landet skal komme på beina igjen. For det andre må Frankrike opptre som en «naturlig leder» i EU, noe som innebærer en revitalisert tysk-fransk motor i Unionen og en kapasitet både til å foreslå dyptgående endringer av måte EU fungerer på og til å overkomme andre medlemslands skepsis.

 

Et ytterligere punkt som jeg tok opp var spørsmålet om hvorvidt Storbritannia etter Brexit vil opptre som en partner for EU eller som en konkurrent. Utfallet av forhandlingsprosessen mellom Storbritannia og EUs forhandler, Michel Barnier, vi avgjøre om man kan snakke om «hard» eller «soft» Brexit. Min magefølelse sier at britene ikke vil kunne nøye seg med et dårlig resultat, og i hvert fall ikke med et resultat som vil føre til et mer integrert EU med et marginalisert Storbritannia og en sterk fransk-tysk kjerne. Dette er noe som britene både har fryktet i flere århundre og noe som de har vært utrolige flinke til å bekjempe gjennom en godt gjennomtenkt «divider et imperia» strategi. Mye kan dermed tyde på at britene ikke vil godta å bli «parkert» i marginen. De vil reaktivere det britisk-vennlige Europa mot det de vil fremstille som en tysk-fransk trussel. Vi kunne dermed få en «back to the future» situasjon hvor splittelsen mellom de 7 fra EFTA og de 6 fra EEC fra slutten av 1950-årene og begynnelsen av 1960-årene får nytt liv.

I dette spillet kan de nordiske landene regnes som «naturlige» allierte for britene med tanke på et ønske om begrenset integrasjon, liberalt marked og frykt for et tysk-fransk lederskap. Hans Wallmark, konservativ politiker og parlamentsmedlem i Sverige og ikke minst rådsmedlem av Det nordiske råd, snakket ikke om noe annet nylig da han slo fast at «I think we are going to see even more and closer UK-Nordic co-operation as a result of Brexit and I think that is also what the UK understands because we are very like each other. I mean, sharing lots of common values.»  Britene kan også regne med potensiell støtte fra spanjolene og portugiserne, for ikke å glemme østeuropeere som frykter spilt mellom USA og dem og som trenger at britene kan spille rollen som brobygger mellom Washington og EUs østflank.

 

En dimensjon som jeg ikke fikk tid til å ta opp, og som bl.a. var sentral i min doktoravhandling fra 2009, var forholdet mellom akkumulasjon av maktmidler og projisering av makt. Reformprosessen som venter president Macron i dag er på høyde med hva Charles de Gaulle måtte foreta seg da han kom tilbake til makten i mai 1958. En feil som franske ledere ofte har gjort i fortiden er å overse det tette forholdet mellom akkumulasjon av makt og projisering av makt. Enklere sagt kunne dette føre til at en form for deklamatorisk politisk stil hvor store ord ble brukt og mye ble lovet, uten at man i ettertid «leverte varene». Dette skyldtes først og fremst at franske ledere skjøt over mål og ikke hadde midlene til den politikken som de forfektet. Gapet mellom intensjon/lovnad og virkeligheten kunne i sin tur føre til at fransk diplomati kunne betraktes som useriøst. Man kan f.eks. ikke ta opp en kamp med tyskerne om EUs fremtidige økonomiske og monetære politikk når man samtidig ikke kan ha orden på egen økonomi.

Emmanuel Macron ser ut til å være oppmerksom på et slikt gap mellom intensjon og handling og har gjort det klart og tydelig at Frankrike ikke kan påberope seg noen lederrolle i EU eller internasjonalt uten at man i første omgang rydder hjemme. Det er en stor forskjell fra tidligere franske statsleder, som hadde en sterkt tendens til å tro at Frankrikes lederrolle nærmest var naturgitt. Slik er det overhodet ikke lenger. Man må overbevise på hjemmebanen og på bortebanen. En annen nyhet er at Macrons tilnærming til nødvendige endringer i EU ser ut til å være langt mer koherent enn hans forgjengere (Chirac, Sarkozy og Hollande). 26. september 2017 detaljerte han sitt program for å forandre EU og skape mer aksept for Unionen blant EU-borgere. Det er kanskje en meget ambisiøs plan, men den finnes i alle fall og fremstår som et godt utgangspunkt for å skape ny tillit for EUs integrasjon før valget i EU-palrlamentet i 2019.

Oversikt over Makrons forslag for en ny reformprosess for EU, 26. september 2017

A sovereign Europe

The six keys to European sovereignty

1. A Europe that guarantees every aspect of security
  • In defence, Europe needs to establish a common intervention force, a common defence budget and a common doctrine for action. We need to encourage the implementation of the European Defence Fund and Permanent Structured Cooperation as quickly as possible, ant to supplement them with a European intervention initiative enabling us to better integrate our armed forces at every stage.
  • In the fight against terrorism, Europe needs to ensure closer ties between our intelligence services by creating a European Intelligence Academy.
  • Every aspect of security needs to be ensured, collectively: Europe needs a common civil protection force.
2. A Europe that addresses the migration challenge
  • We need to create a common area for border management, asylum and migration, in order to effectively control our borders and receive refugees in decent conditions, genuinely integrating them and returning those who are not eligible for asylum.
  • We need to create a European Asylum Office that will speed up and harmonize our procedures; establish interconnected databases and secure biometric identification documents; gradually establish a European border police force that ensures rigorous management of borders and the return of those who cannot stay; and finance a large-scale European programme to train and integrate refugees.
3. A Europe looking to Africa and the Mediterranean
  • Europe needs an external policy focused on a few priorities: firstly, the Mediterranean and Africa.
  • It needs to develop a new partnership with Africa, based on education, health and the energy transition.
4. A Europe exemplary in sustainable development
  • Europe needs to be the spearhead of an efficient and equitable ecological transition.
  • It needs to foster investment in this transition (transport, housing, industry, agriculture, etc.) by fixing a fair price for carbon: through a significant minimum price within its borders; and through a European carbon tax at its borders to ensure a level playing field between its producers and their competitors.
  • Europe needs to establish an industrial programme to support clean vehicles and the required infrastructure (charging stations, etc.).
  • It needs to ensure its food sovereignty, by reforming the Common Agricultural Policy (CAP) and establishing a common inspection force to guarantee food safety for Europeans.
5. A Europe of innovation and regulation adapted to the digital world
  • Europe needs to lead and not undergo this transformation, by promoting its own model in globalization, combining innovation and regulation.
  • It needs to establish an Agency for breakthrough innovation, jointly funding new fields of research, such as artificial intelligence, or those that have yet to be explored.
  • It needs to ensure equity and confidence in the digital transformation, by rethinking its tax systems (taxation of digital companies) and regulating the major platforms.
6. A Europe standing as an economic and monetary power
  • We need to make the eurozone the heart of Europe’s global economic power.
  • In addition to national reforms, Europe needs the instruments to make it an area of growth and stability, including a budget allowing it to fund common investments and ensure stabilization in the event of economic shocks.

A united Europe

1. Concrete solidarity through social and tax convergence
  • We need to encourage convergence across the whole EU, setting criteria that gradually bring our social and tax models closer together. Respect for these criteria needs to be a precondition for access to European solidarity funds.
  • Where tax is concerned, we need to define a “corridor” for corporation tax rates; in social affairs, we need to guarantee a minimum wage for all, adapted to the economic realities of each country, and regulate social contribution competition.
2. The cement of culture and knowledge
  • Creating a sense of belonging will be the strongest cement for Europe.
  • We need to step up exchanges, so that all young Europeans spend at least six months in another European country (50% of each age group by 2024), and all students speak two European languages by 2024.
  • We need to create European Universities: networks of universities that enable students to study abroad and attend classes in at least two languages. In high schools, we need to establish a process of harmonization or mutual recognition of secondary education diplomas (as in higher education).

A democratic Europe

Europe’s overhaul cannot be achieved away from the people, but only by involving them in this roadmap from the very outset.

1. The need for debate: democratic conventions
  • For six months, national and local debates will be organized in 2018 in all EU countries that volunteer, on the basis of common questions.
2. Strengthening the European Parliament: transnational lists
  • Starting in 2019, using the quota of seats of departing British MEPs, we need to create transnational lists that allow Europeans to vote for a coherent, common project.

What Europe for 2024?

1. The European Union, our common framework
  • The European Union provides our common basis, founded on (i) common democratic values that are non-negotiable; (ii) a simpler, more protective single market, along with an overhauled trade policy (in three directions: transparency in the negotiation and implementation of trade agreements; social and environmental standards; and reciprocity, with a European trade prosecutor responsible for ensuring our competitors’ respect for the rules and rapidly sanctioning any unfair practices).
  • If it enables ambitious differentiations, this EU could gradually expand to include the Western Balkan countries.
  • That will require reform of EU institutions, with a smaller Commission (15 members).
2. Differentiation through ambition
  • Within this EU, those who want to go further and faster need to be able to do so unhindered. Cooperation will always be open to all, based on the sole criterion of the level of shared ambition, with no predefined format.
3. The Franco-German engine
  • Faced with these challenges, the Franco-German engine will be decisive. “Why not, for example, set ourselves the goal of totally integrating our markets by 2014, applying the same rules to our businesses, from business law to bankruptcy law.”
  • This pioneering and concrete spirit is that of the Élysée Treaty. France proposes to undertake a review of the Treaty showing renewed common ambition.
4. Group for overhauling Europe
  • All States who share this ambition can take part in the launch of a “group for overhauling Europe in the coming weeks”.
  • This group will include representatives of each participating Member State and will involve European institutions.
  • Until summer 2018, it will work to clarify and propose measures that will implement this ambition, drawing on the debates held in the democratic conventions. Theme by theme, the tools required for the overhaul (enhanced cooperation, eventual treaty changes, etc.) will be examined.

 

 

 

Kronikk: Derfor er fransk kriminalomsorg i dyp krise

2. februar 2018 hadde jeg en kronikk om den pågående krisen i franske fengsler. Kronikkens nettversjon kan hentes der.

Ukebladet Le Point hevdet nylig at Philippe-regjeringen i Frankrike tar skade av krisen i landets fengsler. Mangelen på respons kunne svekke president Emmanuel Macrons troverdighet.

Den franske fengselskrisen har fire kjennetegn: et stort antall fengselsdommer, overbefolkning blant innsatte, lav bemanning blant ansatte og en voldsspiral som gjør fengsler til steder hvor verken innsatte og ansatte burde være.

Stadig flere fengsles

Franskmenn utgjør et unntak i europeisk sammenheng. Over alt går antall innsatte ned, mens det øker i Frankrike.

En studie av Europarådet fra mars 2017 viste en nedgang på 6,8 prosent i innsatte i europeiske fengsler i 2015, noe som ble hyllet av rådets generalsekretær Thorbjørn Jagland. Per 1. februar 2017 huset franske fengsler 69 077 innsatte, det er en en økning på over fem prosent i forhold til 1. september 2015. Toppen ble nådd i april 2017 med over 70 000 innsatte.

Ser vi på trenden over tid, økte antall innsatte med 88 prosent mellom 1980 og 2018. Det er heller en eksplosjon enn en økning. Paradokset er at dette skjer samtidig som franske myndigheter har forsøkt å utforske alternative soningsformer for å lette på trykket i fengsler og unngå verre tilbakefallstall (over 60 prosent i Frankrike, rundt 20 prosent i Norge).

Det er ikke uten videre bare politikerne som kan klandres for en slik trend. Franske dommere har også vært svært ivrige med å ilegge fengselsstraff i stedet for å prøve andre løsninger. Resultatet skremmer. Med et gjennomsnitt på 98,3 innsatte per 100 000 innbyggere fengsler Frankrike mer enn andre vesteuropeiske land som Tyskland (77 per 100.000), Nederland (53 per 100 000) eller Italia (86 per 100 000). Franskmenn ligger likevel fortsatt bak andre land som Belgia (113/100 000), Spania (137/100 000) eller Storbritannia (147/100 000). Kun Frankrike opplever derimot en markant oppgang i denne gruppen på syv land de siste årene.

For mange innsatte

Fengselssystemet klarer ikke å fordøye en så rask økning av antall innsatte: 20 000 flere mellom 2002 og 2017. Det er 40 prosent på bare 15 år. Ulike regjeringers harde linje i kampen mot kriminaliteten endte opp med en strengere rettspraksis og flere dommer. Det gjorde panikktilstanden verre. I oktober 2017 var det 68 000 innsatte for kun 59 000 plasser i franske fengsler. I gjennomsnitt er det 117 innsatte for 100 fengselsplasser.

Situasjonen er langt verre i varetektsfengsler, som huser to tredjedeler av innsatte i landet. Der snakker vi om 140 innsatte for 100 plasser. Ved landets største fengsel – Fleury-Mérogis – er ratio 150 innsatte for 100 fengselsplasser.

4300 individer må leve i et fengsel som var opprinnelig bygd for 3000. Ved fengslene i Bois d’Arcy, Meaux, Nîmes eller Évreux har man dobbelt så mange innsatte enn plasser. Mange må sove på gulvet. Det var 1300 madrassplasser på gulvet i gjennomsnitt i 2017. Dette fordømmes med jevne mellomrom av det internasjonale observatoriet for fengsler. Hver gang det bygges nye fengselsplasser, øker antall dommer tilsvarende, noe som holder trykket gående i hele systemet.

For få ansatte

I desember 2017 var det 39 414 ansatte for landets 186 fengsler. To tredjedeler er betjenter. Sammenligner man tallene for hvor mange innsatte hver betjent har ansvar for over de siste 14 årene, ser ikke tallene så verst ut. Det var i gjennomsnitt 2,46 innsatte per betjent i 2017. Men tallene lyver.

Mange stillinger dekkes ikke i hverdagen. Det fører til press om å jobbe raskere og «mer effektivt», noe som går på bekostning av innsattes livskvalitet.

Mindre bemanning betyr mindre lufting, færre muligheter til å dusje, mindre aktiviteter og mer innlåsing. Det genererer frustrasjon, angst og aggresjon. Fagforeninger hevder at minst 1400 stillinger mangler. Samtidig virker ikke betjentyrket så attraktivt lenger. En nyutdannet betjent tjener i gjennomsnitt 16 000 kroner i måneden etter skatt, inkludert tillegg. På slutten av karrieren kan en forvente opp til 23 000 kroner.

Arbeidspresset fører til at flere betjenter slutter pga. stress og frykt for egen sikkerhet. Sykefraværet er høyt og uerfarne betjenter må ofte steppe inn. Verst av alt: en studie fra 2015 viser at selvmordsraten blant mannlige fengselsansatte ligger 21 prosent høyere enn blant øvrig befolkning.

Volden øker

Fanger er sårbare. Nesten halvparten har ingen diplom. 80 prosent har skolegang til opp til 16 år. 96,5 prosent er menn. De er i gjennomsnitt 31,7 år. Én prosent er mindreårige, per januar 2017. Over en fjerdedel av alle rammes av psykiske lidelser. En følge av dette er at selvmordsraten blant innsatte i Frankrike er dobbelt så høy som i resten av Europa.

To særtrekk preger denne populasjonen.Det ene er at utenlandske innsatte utgjør 20 prosent av alle innsatte. De er ikke mer eller mindre kriminelle enn franske innsatte, men de er yngre, har flere menn blant seg og har enda mindre skolegang enn andre. De er også dømt til varetekt nesten fem gang oftere enn franske borgere. Et annet trekk er antallet innsatte med bakgrunn fra Nord-Afrika. De med nord-afrikansk far er ti ganger oftere representert i alderen mellom 19 til 30 år enn andre innsatte.

Det er også flere fanger som sitter inne for vold og grov vold, noe som fører til at volden blant fanger øker. En rapport av det franske senatet fra 2014 kom fram til en økning på 53 prosent for vold med våpen, 43 prosent for seksuell vold og 10 prosent for voldsepisoder fra 2011 til 2014. I 2017 var det 3923 fysiske angrep ved landets fengsler, noe som tilsvarer 11 angrep per dag. 19 drap fant sted siden 2011.

Volden rammer også ansatte. Fagforeningen DAP snaker om 4000 angrep mot betjenter per år. Terrorfaren kommer på toppen av dette og gjør betjenter til levende skiver for fengslende jihadister eller radikaliserte innsatte. I desember 2017 var det 504 varetektinnsatte eller domfelte knyttet til terrorisme. Ytterligere 1200 var flagget i fengselssystemet for radikalisering.

Hastesak

Betjentstreiken kommer etter alvorlige hendelser i januar 2018. 11. januar ble tre betjenter angrepet med kniv av en innsatt ved Vendin-le-Vieil-fengslet i Nord-Frankrike. 15 januar angrep en annen innsatt syv betjenter ved Pémégnan de Mont-de-Marsan-fengslet i Sør-Vest.

Dagen etter angrep en innsatt en kvinnelig betjent ved Tarascon-fengslet i Sør-Øst.  19. januar ble to betjenter angrepet ved fengslet i Borgo på Korsika. Situasjonen er uholdbar.

26. januar 2018 undertegnet landets største fagforening for fengselsansatte Ufap-Unsa en avtale med justisminister Nicole Belloubet, mens to andre fagforeninger (FO og CGT) nektet å undertegne. Streiken avtar i intensitet etter to uker preget av nærmest full stans. Justisministeren lovet en tettere oppfølging av jihadister og av radikaliserte innsatte, bedre sikkerhetsutstyr for betjenter, flere fengselsplasser, samt flere ansatte og mer penger, dette i løpet av de neste fem år.

President Macron varslet på sin side endringer som på flere måter kan minne om hva norsk kriminalomsorg gjør i dag. Bedre sent enn aldri. Men tiden løper ut.

 

Formidlingsprisen 2017!!!

1. desember 2017 fikk jeg tildelt HiØs årlige formidlingspris. For meg var dette en stor ære og en like stor glede. Jeg kunne dessverre ikke være tilstede for å ta imot prisen, men AreaS nestleder Elin Strand Larsen gjorde dette med glans. Det har vært et spennende år preget av valgkampthriller og politisk jordskjelv både i Frankrike og i flere andre europeiske land. Spenningen kommer ikke til å bli mindre neste år, noe som krever at man fortsatt retter blikket utover.

Herved følger min «takketale», hvor jeg bl.a. takket alle mine kolleger fra den franske seksjonen på ØSS og AreaS-medlemmene for å gi meg inspirasjon og motivasjon.

«Det er en stor ære for meg å få årets formidlingspris. Jeg ønsker å trekke fram to dimensjoner i forbindelse med denne prisen.

Den ene er at formidling av forskning fortjener sannelig et slikt fokus. Nyere tall på publisering av forskningsartikler og kronikker, men også på deltagelse i ulike fora som radiokanaler og TV-programmer, viser at stadig flere av oss bruker mer av sin tid i media for å fortelle hva de – og dermed hva høgskolen i Østfold -, driver med. Et slikt aktivitetsnivå styrker skolens legitimitet utad og bidrar til at den blir synlig på et kunnskapsmarked som til enhver tid preges av høy konkurranse. Spredning av vår forskning og av vår kompetanse ivaretar ikke minst et annet viktig mandat. Vi skal være premissleverandør for samfunnsdebatten. Forskning og folkeopplysning går dermed hånd i hånd. Dette settes heldigvis pris på ved vår høyskole. Fremover bør dette fortsatt vektlegges og belønnes, slik at enda flere ønsker å være med.

Den andre dimensjonen jeg vil påpeke er kollegialitet. I mitt formidlingsarbeid har jeg kunne regnet med solid støtte av ledelsen, min egen avdeling og infoavdelingen. Jeg vil trekke fram franskseksjonen som har gjort høgskolen til et unikt sted for å lære om fransk språk, kultur og politikk. Mine kolleger fra forskergruppen AreaS har også stor ære for denne prisen. AreaS startet for litt over ett år siden og har etablert seg som et viktig miljø for tverrfaglig samarbeid innen områdekunnskap og som en relevant aktør i samfunnsdebatten. AreaS deler derfor denne prisen med meg.

En stor takk til alle!»

 

Kommentar om Erna Solberg til Radio France International

17. september 2017 hadde den fransktalende radiokanalen Radio France International et innlegg som tok opp utfallet av årets stortingsvalg og mer spesifikt Erna Solberg som person, politisk leder og statsminister. Jeg deltok i denne sendingen sammen med den Paris-baserte frilansjournalisten og gode kollega Vibeke Knopp Rachline. Sendingen ble dessverre for kort etter vår mening. En viktig dimensjon som forsvant underveis er Høyres dilemma med håndteringen av FrP.

På den ene siden har Erna Solberg spilt en rolle i å integrere ytterligere FrP i dagens norsk politikk ved å gjøre partiet til et fungerende regjeringsparti. På denne måten ble FrP definitivt normalisert i norsk politikk. For bare fem år siden kunne en regjering med FrP virke utenkelig. I dag er det derimot tanken om at en høyrekoalisjon kunne settes på bena uten FrP som har blitt lite realistisk.

På den andre siden kan det virke som Høyre har hatt problem med å balansere FrPs tyngde i regjeringskoalisjon. Kritiske stemmer vil hevde at Høyre har blitt farget av FrPs diskurs på områder hvor avstanden mellom de to partiene tidligere var krystallklar. Det er dessuten ikke bare Høyre som har blitt påvirket av FrPs retorikk. Den sistnevnte virker på godt og ondt å ha fått fotfeste i hele den norske høyresiden.

Dette minner til en viss grad om begrepet «lepenisering» som ble brukt i Frankrike på 1990- og 2000-tallet for å beskrive hvordan flere av Nasjonal Fronts tradisjonelle og nye fanesaker ble tatt opp i og integrert av andre partier, både på venstre- og høyresiden.

Innlegget kan hentes her.

 

Kronikk i Libération: Macron og den skandinaviske modellen

2. august skrev Vibeke Knopp Rachline og jeg en kronikk i den franske dagsavisen Libération om hvorvidt Macrons økonomiske politikk er inspirert av den såkalte «skandinaviske modell.» Artikkelen gir en historisk oversikt over denne modellen, eller for å være mer presis over den «svenske modellen,» før man ramser opp likheter og ulikheter mellom Macrons program og en nordisk versjon av en kompromissløsning mellom markedskapitalisme og velferdsstat.

Vi glemmer selvsagt ikke å nevne at det er Norge, og ikke Sverige, som nå står for det som kan forstås som en skandinavisk modell i tradisjonell forstand, dette på godt og ondt.

Kronikken i E-utgaven finner dere her. Papirversjonen følger nedunder.

Emmanuel Macron vient de recevoir le Premier ministre suédois à Paris et voit dans le modèle scandinave une «inspiration». Mais les particularités des champions du social-libéralisme semblent en contradiction avec la vision macroniste.

Emmanuel Macron voit dans le modèle suédois «une véritable source d’inspiration». «La Suède a su faire évoluer son modèle social sans jamais le trahir et en conciliant un modèle de compétitivité et une vraie exigence de justice sociale», a-t-il déclaré en recevant le Premier ministre suédois le 31 juillet. En Suède et dans les pays voisins, cette approche sous-entend une protection pour tout citoyen garantie par l’Etat providence, y compris l’accès à la formation, la santé, la retraite de base, la sécurité et même les crèches. Tout cet arsenal social est financé par l’impôt, non pas par les cotisations comme en France. La version macroniste semble jusqu’ici privilégier la formation professionnelle, la flexisécurité et la transformation de la retraite en un système unique. Muriel Pénicaud, ministre du Travail, pilote la réforme et a déjà entamé des réunions avec les partenaires sociaux – donnant au projet un air scandinave. La suite l’est nettement moins, puisque la réforme sera adoptée par ordonnances, chose impensable en Scandinavie. Là-bas, rien ne se fait sans débat parlementaire où, pour assurer un résultat durable, on doit dépasser les clivages politiques pour aboutir à un projet acceptable par tous.

Quand on parle de modèle scandinave, on songe d’abord à la Suède. Le modèle suédois a reposé sur la croissance continue de l’Etat providence soutenue par des interventions publiques sur le marché du travail. Au début des années 90, les voyants sont progressivement passés au rouge. La production s’effondre et la dette publique explose. Le gouvernement réagit alors à la hauteur de l’enjeu. Grâce au dialogue social, il entame une refondation de l’Etat providence avec les syndicats et se serre la ceinture pour réduire le déficit. La Suède va mieux, maintenant. Le pays a renoué avec la croissance, le chômage diminue et la dette publique a été réduite à 40% du PIB. Mais au prix de la fin de son «exceptionnalisme scandinave». Ces mesures ont eu un impact profond sur la société suédoise. Des «hordes» de jeunes ont franchi la frontière du nouvel eldorado scandinave : la Norvège.

Moins connue du public français, c’est elle qui réussit le mieux depuis plusieurs décennies en dépit de la baisse de la rente pétrolière. La Norvège occupe le troisième rang mondial en termes de produit intérieur brut par habitant. Opulente, elle vient de s’installer en tête des pays les «plus heureux du monde», selon le World Happiness Report. Elle a la moyenne la plus élevée dans plusieurs domaines, comme la gouvernance, la santé ou encore la moralité. Les Norvégiens expliquent un tel succès par leur sentiment d’appartenir à une communauté partageant l’idée du bien commun. Effet pervers, à côté, le débat politique paraît monotone. La campagne des législatives de septembre 2017 présente ainsi une offre politique limitée à deux pôles assez semblables et prônant un choix «heureux».

Cette culture du consensus repose sur un contrat social mariant confiance et transparence. Ceci exige l’existence de partenaires sociaux avec lesquels l’Etat, au niveau national, et les dirigeants d’entreprises, au niveau local, entretiennent un dialogue permanent pour parvenir au compromis. Un taux élevé de syndicalisation (52-70%) contribue à son émergence et à sa pérennité. Au niveau national, ce dialogue permet de donner aux réformes structurelles (âge de la retraite, durée et conditions des allocations chômage, grilles des salaires) une large légitimité qui prévient le risque de blocage. En Scandinavie, les salaires minimums sont négociés par des conventions collectives (syndicats et employeurs), et non imposés verticalement par le pouvoir politique. Le haut niveau de syndicalisation limite le risque de démobilisation des salariés et celui de dérive autoritaire de l’entreprise. En France, à peine 11% des salariés sont syndiqués.

Un tel modèle ne saurait exister sans une éthique protestante, absente chez des Français de culture catholique. Aux notions d’universalité et d’égalité, la culture scandinave ajoute celle de responsabilisation. L’augmentation des cotisations individuelles, le durcissement des conditions d’ouverture des droits et la dégressivité du montant des indemnités de chômage suivent une double logique : économique, car les gouvernements doivent maîtriser les dépenses publiques, et morale, car la communauté nationale ne peut récompenser l’oisiveté, tout comme elle ne peut accepter qu’une minorité leste la majorité d‘un fardeau supplémentaire. L’individu peut donc compter sur l’Etat, mais il sait qu’on attend beaucoup de lui. La proposition du candidat Macron, en février, de créer une assurance chômage universelle tout en exigeant que celle-ci soit conditionnée aux efforts de recherche et sa suspension en cas de deux refus d’offre d’emploi, relève donc assez bien d’une vision nordique du modèle social à la fois paternaliste et individualiste.

Vibeke Knoop Rachline Journaliste norvégienne à Paris , Franck Orban Maître de conférences à Oslo

 

 

Kronikk Aftenposten : Franskmennene lever i konstant terrorfare

13. juli 2017 skrev min gode kollega Vibeke Rachline og jeg en kronikk om terroren i Nice ett år senere. Kronikken finner du her.

Vi gir status for etterforskningen og for dagens terrorfare i Frankrike. Etter Nice ble Europa rammet av flere tragiske angrep som brukte Nice-oppskrift, dvs. rambukk angrep (London, Berlin, Stockholm). Også i Norge preger risikoen for terror samfunnsdebatten med tanke på generell sikring (veisperringer i forbindelse med 17. mai-feiring i år) og behovet for en permanent bevæpning av politiet og ikke minst den såre balansegangen mellom frihet og sikkerhet. I Frankrike blir deler av tiltakene som ligger under dagens unntakstilstand innlemmet i den nye antiterrorloven, tross hard motstand fra Senatet. Hva vill skje i Norge fremover når det gjelder den generelle håndteringen av terror og mer spesielt i tilfellet et nytt terrorangrep?

Etter Nice-angrepet på nasjonaldagen 14. juli i fjor er rambukkmetoden med lastebil kopiert en rekke byer.

For ett år siden tok det Mohamed Lahouaiej-Bouhlel bare fire minutter og 17 sekunder å drepe 86 personer i Nice. Fredag er det Frankrikes første nasjonaldag siden infernoet. Ofrene er i alles hjerter. Samtidig står mange spørsmål ubesvart.

For Nice-elskere vil årets feiring bli trist, selv om byen er vakrere enn noensinne. Drømmebildet tok en brå slutt da Bouhlels meide ned familier på vei hjem fra fyrverkeriet med sin digre lastebil. Ekspertene strides om tragedien skal kalles attentat eller massemord. Bouhlel virket mer som en alvorlig forstyrret person enn en IS-soldat. Men det ene utelukker ikke det andre. Han var påvirket av IS-ideologi og radikaliserte seg selv foran PC-en. Ideologi kan ha gitt sykdommen næring og begrunnelse for vold. Fremgangsmåten for angrepet fant Bouhlel ikke på selv da han brukte en lastebil som drapsvåpen. Det anbefalte Al Qaida allerede i 2010. IS-talsmann Abu Muhammad al-Adnani oppfordret til det samme i september 2014, dersom man ikke kunne drepe vantro på annet vis. Etter Nice-angrepet har rambukkmetoden blitt kopiert, blant annet i Berlin, to ganger i London og Stockholm. For dem som ikke kan arabisk, kryr det av fransktalende tilretteleggere i Syria som oppfordrer franske muslimer til å drepe sivile og militære. En av dem var Rachid Kassim fra Roanne i Loire-dalen, som ble drept i nærheten av Mosul i februar 2017. En annen er den karismatiske Syria-fareren Omar Diaby (alias Omsen) fra Nice. Flere titalls muslimer fra Rivieraen ble radikalisert av ham og havnet i Diabys fransktalende brigade i Syria.

Sør-Frankrike et arnested for jihadister

De siste årene har fransk etterretning fulgt Nice med argusøyne. Ingen oppdaget likevel Bouhlel i juli i fjor. Han var ikke flagget av fransk PST og kunne dermed gå under radaren frem til han slo til. Noe som ryster mange franskmenn, særlig dem fra sør, er at folk flest ikke har hatt noen anelse om hvor smittet av jihadistisk salafisme Alpes-Maritimes-fylket og Nice har vært over tid. En av ti jihadister kommer fra dette fylket, og ikke mindre enn 515 individer var regnet som radikalisert eller på vei mot radikalisering i september 2016. Dette er det verste resultatet på landsbasis. Ifølge den franske journalisten og jihadi-spesialisten David Thomson sendte Nice alene over 100 individer til Syria. Flere terrorangrep ble avverget i Alpes-Maritimes og Nice før juli 2016, og et stort terrornettverk fra Cannes og Torcy utenfor Paris ble rullet opp så tidlig som i 2012. Gruppen planla flere angrep mot sivile og militære mål i hele Frankrike, men gjennomførte bare et angrep mot en jødisk butikk i Sarcelles utenfor Paris. I februar 2014 planla Ibrahim Boudina, en ung fransk-algerier som nettopp hadde vært i Syria i 15 måneder, å angripe Nices berømte karneval med eksplosiver etter Boston-oppskrift. I februar 2015, dvs. bare én måned etter angrepet mot Charlie Hebdo, angrep Moussa Coulibaly, en «wanna-be jihadist», tre soldater med kniv foran et jødisk senter i Nice sentrum. Det har vært mellom 70 og 80 saker knyttet til radikalisering og terrorisme siden juli 2016. En dokumentar fra TV-kanalen FR3 fra september 2016 hevder at fem potensielle angrep ble avverget. Seks ulovlige bønnesteder ble stengt.

Krangelen om ansvaret fortsetter

Hva har franske myndigheter gjort for å hindre terror? Mange hevder at det enorme sikkerhetsopplegget under fjorårets EM i fotball var optimalt. Det ble ingen angrep mot publikum eller spillerne. Derimot fikk Bouhlel full anledning til å planlegge sitt angrep nøye. Han prøvekjørte ruten langs Promenade des Anglais mer enn ti ganger, og til og med på nasjonaldagen, selv om den var forbudt for store lastebiler. Prøvekjøringene ble fanget opp av byens mange tusen overvåkingskameraer og sett av politiet. «Vi trodde den hadde spesialtillatelse, det er det så mange leverandører som har», forklarte politiet et år senere. Og hvorfor ble tillatelsen til å øke politibemanningen inndratt 14. juli? Hvorfor sto ikke den lille politistyrken som var der, langs hele promenaden? Helt siden dramaet har staten og byen Nice kranglet om hvem som har ansvaret for det som skjedde og beskyldt hverandre for forsømmelse. Innbyggerne i Nice føler at deres egen sikkerhet ble nedprioritert. Samtidig er det omtrent umulig å sikre et så enormt område. Promenade des Anglais er syv kilometer lang. Full sikring av strekningen ville ha krevd enorme ressurser i en periode med unntakstilstand og flere store sportsarrangementer. Politikapasiteten var sprengt. Terrorister angriper alltid svake punkter.

Permanent frihetsinnskrenkning

Selv om politi og etterretning er blitt mye bedre, er faren dessverre ikke over. Ifølge Frankrikes innenriksminister Gérard Collomb har minst syv store potensielle angrep vært avverget hittil i år, ett av dem i Marseille. To menn ble pågrepet med et våpenarsenal fem dager før landets presidentvalg. Senest 9. juli ble en franskmann og to belgiere pågrepet like før de slo til. Derfor er unntakstilstanden forlenget til 1. november, og etter det skal de fleste av tiltakene skrives inn i en ny terrorlov. Franskmenn har måttet venne seg til permanent terrorfare og frihetsinnskrenkning. I Norge er ikke faren like overhengende, men PST justerte nylig opp risikoen fra «mulig» til «sannsynlig». Ikke av frykt for organiserte grupper og heller ikke for fremmedkrigere som kommer hjem fra Syria. Nei, det PST faktisk frykter, er nettopp Nice-scenarioer, der Bouhlel-typer blir radikalisert alene foran PC-en til å drepe egne borgere under festivaler, høytider og merkedager. Faren for rambukk-angrep og/eller soloaktører førte til skjerpet vakthold i flere norske byer 17. mai, og en mer permanent bevæpning av norsk politi vurderes mer og mer. Norge har, som Frankrike vært rammet av grusom terror, men bevisstheten om overhengende terrorfare er en helt annen i Frankrike. Det er ikke akkurat noe å hige etter i et demokrati, men det kan spare liv.

 

 

Oppsummering av valgperioden i Dagbladet

28. juni hadde jeg en oppsummering av valgperioden i Frankrike i Dagbladet. Du finner den her.

En lang og utmattende valgperiode er nå over i Frankrike. Landets nye president Emmanuel Macron fikk et solid flertall i nasjonalforsamlingen etter andre omgang av parlamentsvalget 18. juni. Det er på tide å rette blikket både bakover for å forstå hva som egentlig skjedde under årets valgkabal og fremover for å se hvilket Frankrike inntar sin plass i EU og i verden.

Det faktum at Frankrike har fått en tilsynelatende solid president med et komfortabelt flertall i nasjonalforsamlingen kan anses som et mirakel når man husker hvordan valgperioden har forløpt. Primærvalgene som ble avholdt av høyre- og venstresiden i november 2016 og januar 2017 skulle demokratisere det politiske landskapet og gi velgerne anledning til å plukke ut sine kandidater til presidentvalget. Prosessen endte med at samtlige forventede vinnere forsvant.

Utrenskningen rammet De grønne (Cécile Duflot), Republikanerne (Alain Juppé) og sosialistene (Manuel Valls). Vinnerne som overlevde slaktingen var enten outsidere (Fillon, Hamon) eller utbrytere som holdt seg unna primærvalg (Le Pen, Macron, Mélenchon). Velgernes vrede skylte deretter bort president Hollande i desember 2016. Han ble den første sittende president siden 1958 som ikke våget å stille opp til gjenvalg grunnet sviktende popularitet.

Våren 2017 så også katastrofescenarier komme til liv. Fillon lå lenge an til å vinne presidentvalget, før han ble dratt inn i skandaler som knuste hans rykte som ærlig politiker på noen få uker. Hamon vant primærvalget på venstresiden, men ble systematisk dolket i ryggen av andre kolleger i sosialistpartiet som ikke godtok velgernes dom. Spesielt urovekkende for fransk demokrati var det faktum at det måtte til en nykommer for å stanse Nasjonal Fronts vei til makten. Verken sosialistpartiet eller Republikanerne var lenger i stand til å påta seg en slik oppgave. To skandalepregede politiske fløyer var dermed lagt i ruiner allerede før valginnspurten kom i gang og måtte overlate scenen til en Macron som mot alle odds lyktes med sitt enmannsprosjekt En Marche. Sistenevnte vant valgets første omgang med 24 % av stemmene og andre omgang med 66 % mot en Marine Le Pen som fremstod som inkompetent.

Før presidentvalget lurte man på hvilket maktgrunnlag den nyvalgte presidenten kunne få i nasjonalforsamlingen. Hans handlekraft var avhengig av at han hadde et ubestridt flertall. Et tap ved parlamentsvalget ville bety avmakt for ham og et politisk samboerskap med en eller annen opposisjon i løpet av hele hans mandatperiode. En mindre overbevisende seier ville også bety at Macrons nystiftede parti Republikken i bevegelse (La République en marche – LREM) ikke hadde flertall og måtte inngå allianser med andre politiske grupper, enten på fast basis eller sak per sak. Enkel logikk tilsa at de eneste som kunne få et flertall blant de 577 mandatene var Republikanerne og sentrumsmoderatene fra UDI. De tapte presidentvalget men hadde en relativt stor gruppe i nasjonalforsamlingen fra før med solid lokal forankring. Situasjonen var verre for sosialister, som satt med regjeringsansvar i fem år og hadde hatt full kontroll over presidentembetet, nasjonalforsamlingen, senatet og de alle fleste regioner og kommuner.

Etter presidentvalget lå de med brukket rygg og var i reel fare for å forsvinne fra nasjonalforsamlingen. Mélenchon gjorde på sin side et godt presidentvalg, men stilte til parlamentsvalget med et nytt parti (Det opprørske Frankrike) og uten fast allianse med kommunister. Le Pen kunne heller ikke få flertall pga. forventet motstand blant et flertall av velgerne og manglende allianser med andre partier. Macron kunne derimot klare det, men de aller fleste analytikere – inkludert undertegnede, tenkte at det kunne bli en for stor oppgave for et nyetablert parti hvor et flertall av kandidatene var helt nye i politikk og manglet lokal forankring.

Igjen tok man feil. Dynamikken under presidentvalget for En Marche ble bekreftet under parlamentsvalget. Velgerne ønsket fremfor alt forandring og økt effektivitet, noe som både straffet etablerte partier (sosialistpartiet og Republikanerne) og flankepartier (Nasjonal Front og Det opprørske Frankrike).

Macrons parti vant en overlegen seier ved parlamentsvalget. LREM fikk 49 % av stemmene og 350 mandater av 577 hvis man tar med støttepartiet MoDem. LREM fikk til og med absolutt flertall uten MoDem, noe som gir større handlefrihet for å vedta lovtekster. Alliansen mellom Republikanerne og sentrumsliberale fra UDI ble landets største opposisjonsgruppe med 26,9 % av stemmene og 136 mandater. Sosialistpartiet og allierte unngikk kollaps med 7,49 % av stemmene og 45 mandater. De to flankepartiene klarte ikke å gjøre valget til en omkamp av presidentvalget. De lyktes heller ikke i å bli landets største opposisjonsgruppe hver for seg. Med 8,7 % kapret frontistene tredjeplassen og åtte mandater, hvorav lederne Marine Le Pen, Louis Aliot og Gilbert Collard. Et slikt resultat er foreløpig ikke tilstrekkelig til å få egen gruppe. Minimumskravet ligger på femten mandater. Men NFs resultat utgjør en firedobling i antall mandater i forhold til 2012.

Mélenchons parti får 4,8 % og 17 mandater og har fått egen gruppe uten støtte av kommunister. Sistnevnte fortsetter sitt historiske forfall med 1,2 %. Den nye nasjonalforsamlingen har dermed to kjennetegn. Det ene er LREMs tyngde. Aldri før under den femte republikk har et parti alene fått så mange mandater. Tidligere har et stort flertall som regel vært et resultat av koalisjon mellom flere partier på venstre eller høyre (1958, 1993). Man kunne også enes om å trekke seg for hverandre (1968, 1981). LREMs valgskred vil gjøre det svært vanskelig for opposisjonspartiene å påvirke utformingen av lovtekster.

Det andre kjennetegnet er opposisjonens fragmentering. Sosialistpartiet på den ene siden og Republikanerne og UDI på den andre er langt mindre enn det de var for fem år siden (henholdsvis delt på ti og to). De splittes i tillegg hver i to grupper hvor den ene er i opposisjon mot Macron-linjen, mens den andre er villig til å drøfte sak-per-sak samarbeid med LREM. Det samme gjelder for Mélenchon og Le Pen. De er utvilsomt dyktige retorikere som vil skape liv i nasjonalforsamlingen og vil yte motstand mot regjeringens reformplaner og EU-politikk hver gang anledningen vil by seg. Men det blir retorisk og ikke reell makt.

President- og parlamentsvalget produserte litt av et paradoks. Macron ble valgt til president med den nest største oppslutning siden 1965 etter Jacques Chirac i 2002 (med 82 %). Charles de Gaulle fikk 78,5 % i 1958, men da var franske presidenter ennå ikke direkte valgt av folket. Det kom først i 1965. Macrons valgtriumf bør likevel nyanseres med tanke på en rekordlav valgdeltagelse. Han fikk 24 % ved første omgang av presidentvalget med bare 77,7 % av velgerne som stemte. Dette tallet gikk ned til 74,5 % ved andre omgang. For første gang siden 1958 gikk valgdeltagelsen mellom to omganger av et presidentvalg dermed ned og ikke opp, slik det pleier å være. Det skjedde i en situasjon hvor Nasjonal front var motkandidat. Forrige gang dette skjedde i 2002 var langt flere franskmenn motivert til å stemme mot frontistene.

Lav valgdeltagelse slo også ut under parlamentsvalget. LREM og MoDem fikk over 32 % av stemmene ved første omgang, men bare 48,70 % av velgerne stemte. Ved andre omgang gikk dette tallet tilbake til 42,6 %. Aldri før har en presidentkandidat fått så stor oppslutning med så få velgere. Aldri før har i tillegg en nyvalgt presidents maktgrunnlag vært så sterkt og svakt samtidig i nasjonalforsamlingen. Det virker dermed som to Frankrike lever side om side. «Det påmeldte Frankrike» består av individer som fortsatt stemmer ved valg og føler at de kan påvirke samfunnsvalg. Et flertall blant disse støttet forandring gjennom Macron i år, mens et betydelig mindretall forholdt seg mer skeptisk overfor ham. «Det avmeldte Frankrike» orker derimot ikke lenger å stemme ved valg og tror ikke lenger på at politikk kan forandre livet. Denne gruppen er i ferd med å dominere fransk politikk, noe som ikke er noe godt tegn på at franske velgere føler seg ivaretatt.

Macrons seier kan altså ikke tolkes som noen fullmakt gitt av et flertall. Mange stemte ikke på ham og mange stemte ikke. Macron ga uttrykk for at han var klar over dette dilemma og at dette ville gjenspeiles i hans politikk. Ved parlamentsvalget opptrådte velgerne kanskje mer rasjonelt enn forventet. Et solid flertall til Macrons parti gjør reformpolitikken mulig uten å gå så langt som å gi LREM – og dermed Macron -, all makt. Flankepartiene og de konservative gjorde det dermed bedre enn forventet. Sosialistene må derimot behage seg med ventetid i skjærsilden. Valgutfallet i president- og parlamentsvalget nyanserer uansett oppfatningen om at det nå blåser en grenseløs optimisme over Frankrike. Man bør heller snakke om forsiktig optimisme. Franske velgere tok en «Trump» hver gang de fikk anledning til å uttale seg i løpet av det siste halvåret: først med primærvalgene, så med president- og parlamentsvalget. En hel generasjon etablerte politikere er borte og en gammel politisk elite er byttet ut med en ny. Nå venter folk på å se hva Macron og Edouard Philippe- regjeringen kan gjøre for å bedre deres levekår og Frankrike tilstand.

En viktig lærdom av denne valgperioden i Frankrike er at det ikke ligger noen determinisme i at populistiske kandidater skal vinne. For et halvt år siden fryktet mange at det som hadde skjedd med Brexit i Storbritannia og med Donald Trump i USA skulle gjenta seg i flere EU-land. Høyrepopulistene trodde selv på det i januar i år da de møtes i Koblenz og varslet om at 2017 skulle bli «patriotenes år». Flere nasjonale valg i Østerrike, Nederland og Italia satt en foreløpig demper på en slik optimisme. Det virker nesten som populistene ikke klarer å levere realistiske alternativer når de blir presset opp i et hjørne. De kan nærme seg makten, men siste trinn på podiet virker fortsatt utenfor rekkevidde.

Det betyr ikke at utfordringen knyttet til populistiske partier er over. Langt ifra. Hofer i Østerrike, Wilders i Nederland og Le Pen i Frankrike gjorde gode valg hvis man tenker på deres oppslutning (Grillo i mindre grad i Italia). Macrons seier mot Le Pen er en god illustrasjon på dette, selv om mange vil hevde at han også er en slags «top-down» populist. Skulle han mislykkes, er det usikkert om det vil finnes en venstre- eller høyreside som kan overta makten om fem år. Men dette er bare kvalifisert gjetting. Fransk politikk kan produsere nye overraskelser frem til 2022.

Macrons suksess har ikke minst betydning utenfor Frankrike. Hans profil som erklært europeer gir andre politikere håp om at det går an å vinne valg uten å måtte være EU-kritisk, eller mot EU. Det er viktig for et EU-system som de to siste årene har levd i konstant frykt for kollaps. Det er dermed lov å være forsiktig optimistisk når en nyvalgt fransk president snakker godt engelsk, støtter EU-integrasjonen, sier at Unionen er det beste forsvaret mot illiberale demokratier og autoritære regimer og erkjenner at ukontrollert liberalisme kan skape mer ubalanse og ulikhet. Macron vet ikke minst at Brexit vil kunne føre til økt tysk-fransk innflytelse i EU hvis de to landene blir samkjørt. Han er også klar over at Trumps kaotiske mandat, Putins geopolitiske ambisjoner og Midtøstens usikre fremtid gir et proaktivt fransk diplomati nye muligheter. I sitt intervju til åtte europeiske aviser 22. juni antydet Macron at han har sitt grunnleggende prinsipp i gaullismen, nemlig at økt innflytelse utad ikke kommer uten at man først har blitt sterkere og sunnere innad. En slik innstilling er i seg selv en revolusjon i fransk sammenheng. Snart får vi se i hvilken grad den evner til å sette Frankrike og EU i marsj.

 

 

Til Dagens Næringsliv og Aftenposten om utfallet av parlamentsvalget

19. juni ble jeg spurt om gi en første kommentar om utfallet av andre valgomgangen for parlamentsvalget. Dagens Næringsliv er  interessert i taperne og mer spesifikt i fremtiden til Nasjonal Front og Marine Le Pen. Kommentaren finner du her.

 

På selve valgkvelden spurte Aftenposten om hvilket utgangspunkt Macron nå har for få gjennomført sitt reformprogram. Kommentaren finner du her.

 

Kronikk i Dagbladet: Macrons monster

17. juni 2017 hadde jeg en kronikk om det franske parlamentsvalgets andre omgang. Kronikken kan hentes her. Det finnes også en papirversjon som kom ut samme dag, men som er mye kortere. Herved følger nettversjonen.

Macrons parti ligger an til et brakvalg under andre omgang av parlamentsvalget søndag. Det mange vil tolke som en god nyhet kan også gi grunn til bekymring.

Første omgangen av parlamentsvalget i Frankrike er over. 18. juni kommer andre omgang. Macrons parti Republikken i bevegelse (la République en marche – LREM) gjorde et brakvalg og ligger an til å få absolutt flertall i nasjonalforsamlingen. Presidenten vil dermed få frie tøyler til å gjennomføre sine reformplaner uten særlig motstand fra andre partier. Det som mange vil tolke som en god nyhet gir likevel grunn til bekymring dersom seieromfanget blir for stort.

For ett år siden fantes ikke «Macron-mania» som fenomen. Emmanuel Macron var fortsatt Frankrikes næringsminister i Manuel Valls’ andre regjering. Han gikk først av i august 2016 i protest mot regjeringens manglende handlekraft og for selv å stille opp til presidentvalget i 2017. For ett år siden var likeledes En Marche! en nyfødt politisk bevegelse og en UPO (uidentifisert politisk objekt).

Var En Marche! et venstreparti ledet av en tidligere sosialist som selv erkjente at han ikke var sosialist eller et høyreliberalt parti som primært siktet til å gi det franske arbeidsmarkedet økt fleksibilitet? De fleste kommentatorene tenkte da at ingen politiker uten etablert parti i ryggen kunne noen gang vinne et presidentvalg.

Macron gjorde det, og med 66,1%. Like før parlamentsvalget skiftet En Marche! navn og struktur og ble til et nytt parti i Frankrikes politiske landskap (Republikken i bevegelse – La République en Marche eller LREM). Partiet stilte med 525 kandidater og inngikk en allianse med sentrumspartiet MoDem. LREM alene vant en historisk seier 11. juni. Et flertall av velgerne som avga sin stemme prioriterte den femte republikks logikk ved å støtte presidentens kandidater. Aldri før siden 1958 har et parti fått så stor oppslutning ved en første omgang av et parlamentsvalg. Med 28,21% av stemmene og 32,32% med stemmene fra støttepartiet MoDem på landsbasis (8,2 millioner stemmer) kan Macrons parti få opp til 70% av alle mandater neste søndag (mellom 400 og 455 mandater av totalt 577).

Det er mer enn forventet og langt over absolutt flertall, som ligger på 289 mandater. Macron er sikret stabilitet i fem år. Det gir et unikt utgangspunkt for å igangsette reformer (skattepolitikk, arbeidsmarked, ledighetstrygd, arbeidsopplæring, pensjonssystem, grunnskole). Det burde også gi anledning til å ta initiativer i europeisk politikk sammen med kansler Merkel. Mange føler at Frankrike er på vei oppover etter en lang periode preget av tvil og politisk lammelse.

Årets valg minner om parlamentsvalget i 1962, hvor mesteparten av de sentrale politikerne fra den IV republikk ble danket ut av politikk. Fallet er særlig stygt for sosialistpartiet, som får sitt verste resultat noensinne ved et parlamentsvalg, med kun 7,44% av stemmene (9,51% med stemmer fra det progressive sosialistpartiet – PRG). Nærmest alle ledere er nå slått ut, inkludert kandidaten til presidentvalget Benoît Hamon og partilederen Jean-Christophe Cambadélis.

For fem år siden hadde sosialister full kontroll over presidentembetet, nasjonalforsamlingen og senatet, samt et flertall av storbyer, regioner og fylker. Nå står de på bar bakke og kan falle fra 314 mandater til noe mellom 15 og 25 (sosialistpartiet + PRG). Siste gang partiet lå så langt nede var i 1993 med 57 mandater. Partiets fremtid trues ideologisk, men også økonomisk. En betydelig andel av partifinansieringen sikres gjennom gode valgresultater og bidrag fra folkevalgte.

Sosialistene kan komme til å tape over 11,5 millioner euro per år hvis resultatet fra første omgang bekreftes på søndag. Med 15,77% (21,56% med stemmene fra sentrumspartiet UDI) har Republikanerne heller ikke grunn til å juble. De kan få mellom 95 og 132 mandater, dvs. halvparten av det de har i dag og kan i tillegg tape opp til 3,3 millioner euro per år i finansiering.

En mager trøst kan være at de klarte å ta tilbake plassen som landets største opposisjonsparti mot Macron fra Nasjonal Front. For Mélenchons opprørske Frankrike og Marine Le Pens Nasjonal Front er valgutfallet også skuffende. Varslet om at parlamentsvalget skulle bli presidentvalgets tredje omgang forble et tomt løfte. Nasjonal Front fikk en oppslutning som ble en tredjedel av hva Le Pen fikk ved presidentvalgets andre omgang (13,2% mot 33,94%) og som ligger lavere det partiet fikk ved første omgang av parlamentsvalget i 2012, noe som innebærer en nedgang i finansieringen på 758.000 euro per år. Mélenchons kandidater fikk 11,02% (mot 19,58% ved presidentvalget) og karte heller ikke denne gangen å slå Nasjonal Front. Det er usikkert om begge partier vil klare å sette sammen en parlamentarisk gruppe i nasjonalforsamlingen, hvor minimumskravet ligger på 15 mandater.

Det er en tsunami som kommer over Bourbon-palasset om få uker når LREM-representanter har sin første dag på jobb. Aldri før har en så stor parlamentarisk gruppe kommet inn i nasjonalforsamlingen. Skulle man tvile på det, er det bare å se på hvor mange personer det største møterommet i nasjonalforsamlingen kan romme. Ikke over 320 personer.

LREM er et «monster» i politisk målestokk som ingen klarte å forutse, og som dette respektable bygget ikke er bygd for å kunne ta imot. Men hvem er disse uerfarne politikere? Avisen Le Monde hadde en gjennomgang som viste flere interessante trekk. Et av dem var at sivilsamfunnet kanskje i større grad enn tidligere gjør sitt inntog i fransk politikk. Av 525 LREM-kandidater har 244 hatt et politisk mandat tidligere, mens 281 er nokså ferske i politikk. En tredjedel har ikke hatt noen mandater før. De kommer både fra venstre og høyresiden, riktignok med et overtak fra venstresiden.

Et annet interessant trekk er likestilling mellom kvinner og menn. 51% er faktisk kvinner. Det er færre enn progressive sosialister fra PRG (53%), men flere enn Nasjonal Front (49%), Det opprørske Frankrike (47%), sosialistpartiet (44%) og Republikanerne (39%). De er også yngre, med en gjennomsnittsalder på 47 år. Det er bedre enn gjennomsnittet for samtlige kandidater fra alle partier (48,5 år) i år og bedre enn gjennomsnittet for alle for fem år siden (54,6 år).

Sist men ikke minst representerer de bare delvis den øvrige befolkningen. Ifølge en undersøkelse utført i juni av CEVIPOF-instituttet kommer 68,6% fra den øvre delen av middelklassen og oppover, 23% fra middelklassen og 8,5% fra arbeiderklassen. 238 har universitetsutdanning og flere har gått på eliteskoler som Sciences Po, ENA, HEC eller ESSEC. Påstanden om at dette valget også handler om å bytte en utdatert elite ut med en ny har dermed en viss relevans.

LREMs imponerende resultat kan ikke sees atskilt fra et annet resultat som bekymrer. Over halvparten av velgerne stemte ikke sist søndag, nærmere sagt 51,29%. Man kan legge til blanke stemmer (1,53% eller 354.391 stemmer) og stemmer som ikke ble godkjent (0,70% eller 161.263 stemmer). Det er uten tvil den verste valgdeltagelsen noensinne for en første omgang av et parlamentsvalg. Sistnevnte bekrefter en trend hvor antallet sofasittere har økt kontinuerlig de siste tyve årene: 32% i 1997; 35,6% i 2002; 39,6% i 2007 og 42,08% i 2012.

Man kan alltid spekulere over hvorfor så mange velgere avsto fra å avgi stemme. En enkel årsak til det kan være at mange av dem er lei av valg og orket ikke å stille seg nok en gang i kø på en søndag for å stemme. I løpet av under ett år har franskmenn hatt to primærvalg, én på høyresiden og én på venstresiden med to omganger hver gang (20. og 27. november 2016 for høyresiden og sentrum; 22. og 29. januar 2017 for venstresiden), så to omganger av et presidentvalg (23. april og 7. mai 2017). To omganger av parlamentsvalget venter nå på dem.

En annen grunn til sviktende interesse kan være at velgerne opplever parlamentsvalget som en nedtur i forhold til et dramatisk presidentvalg. Her kommer et underlig trekk ved fransk politikk. De meste populære valgene er de hvor makt og mennesker forenes. Det gjelder kommunevalget (med ordføreren) og presidentvalget (med landets president). Til gjengjeld vekker parlamentsvalget og europavalget lav spenning. Det var i større grad tilfellet i år siden meningsmålingene for lengst spådde en klar seier til LREM. Målingsinstituttene tok ikke feil under presidentvalget, slik at deres prognoser kan ha hatt innvirkning på velgernes engasjement. Verst er det for velgerne fra Nasjonal Front og Mélenchon, som ikke fulgte partiets anbefaling om «å ta igjen» ved parlamentsvalget. Det kan skyldes intern strid i Nasjonal Front (Marion Maréchal-Le Pen trakk seg, Florian Philippot kom under kritikk for feilslått taktikk under presidentvalget, Marine Le Pen ble anklaget for å ha gjort en elendig figur under debatten mot Macron) og i Det opprørske Frankrike (strid mellom kommunistpartiet og Mélenchon om politisk linje og kandidater).

Det er grenser på hvor legitim nasjonalforsamlingen kan oppfattes når over 50% av velgerne snur ryggen til sin egen nasjonale representasjon. Et annet paradoks er at et historisk stort parlamentarisk flertall som LREM rykker inn i nasjonalforsamlingen med kun 15% av alle stemmer bak seg hvis man tar med alle de 51% velgerne som holdt seg hjemme sist søndag.

Man kan glede seg over at landets president får et parlamentarisk flertall som ikke vil skape handlingslammelse. Macrons seier er i tråd med den femte republikks ånd. Presidenten fastsetter kursen for landet og regjeringen håndterer hverdagspolitikken, hvorav dialogen med nasjonalforsamlingen og senatet. LREMs overrepresentasjon kan virke sjokkerende, men er også i tråd med grunnlovens ånd og fremstår som en logisk følge av et valgsystem som baserer seg på flertallsvalg i enkeltpersonkretser med to omganger, hvor «vinneren tar alt.» Et sunt system forutsetter et sunt legeme.

Ideelt sett består et levende parlament av et fungerende flertall og en levedyktig opposisjon som kriger mot hverandre før de inngår kompromisser til nasjonens beste. Skulle resultatene fra første omgang bekreftes på søndag, kan man frykte at en slik balansegang uteblir. Med et LREM på mellom 400 og 450 mandater vil en så fragmentert opposisjon slite med å bli hørt. Mange velgere, særlig de som stemmer på radikale venstre og høyre partier, vil kunne føle at de ikke er representert. Lederne fra flere partier advarer derfor mot en situasjon hvor folkets misnøye kunne forlate veggene til Bourbon-palasset for å utfolde seg på gata. Det er selvsagt et taktisk utspill som brukes til å mobilisere egne velgere før andre omgangen. En slik advarsel bør likevel tas på alvor i en situasjon hvor franske fagforeninger lover tøffe tak i forbindelse med debatten om reformen av arbeidsloven til høsten.

LREMs tyngde kan gjøre nasjonalforsamlingen de facto inhabil i forhold til representativitet. Det ville ikke være første gang dette skjer. Nasjonalforsamlingen har ofte vært redusert til et ekkokammer for presidentmakten. En slik situasjon ville neppe skape grobunn for fornyelse av fransk politikk og for en dreining mot økt parlamentarisme. Et annet scenario som kan tenkes som følge av LREMs totale dominans er at mostanden mot regjeringspolitikken ikke lenger springer ut fra opposisjonspartiene, men fra selve LREM-gruppen. Det skjedde med sosialistpartiets parlamentariske gruppe etter 2012. Benoît Hamon og andre «ulydige» sosialister undergravde president Hollandes og regjeringens legitimitet systematisk i fem år. LREM er ikke mer homogent i dag enn det sosialistpartiet var i sin tid. Det bør helst ikke skje to ganger på rad.

Napoleon sa en gang at det farligste øyeblikket etter en seier kommer når man glemmer at en utslått fiende alltid etterfølges av nye fiender. Med dette mente han kanskje også at man kan bli sin verste fiende. Macrons triumf bærer derfor med seg et reelt og etterlengt håp for Frankrike. Men Frankrikes himmel er ikke skyfri av den grunn.

 

 

 

Kronikk i Dagbladet: Macrons første uker har vært «WYSIWYG»

2. juni 2017 hadde jeg en kronikk i Dagbladet om kommende parlamentsvalg i Frankrike 11. og 18. juni. Kronikken kan hentes her.

Den ferske presidenten trenger fortsatt suksess i parlamentsvalget nå i juni hvis han skal gjennomføre dyptgående reformer i Frankrike.

22. mai startet valgkampen for parlamentsvalget i Frankrike, som holdes i to omganger 11. og 18. juni. Valgutfallet vil avgjøre i hvilken grad den nyvalgte presidenten Emmanuel Macron kan sette makt bak ordene og iverksette reformprogrammet han ble valgt på. Valget kan også utgjøre et paradigmeskifte i fransk politikk, hvor det tradisjonelle partipolitisk landskap tegnes på nytt. Det kommer ikke til å skje uten motstand og uventede problemer.Macron skapte historie i Frankrike 7. mai. Han ble landets åttende president i ung alder, uten å ha klatret opp på den politiske stigen i normal hastighet og uten å ha et parti i ryggen.

Mer urovekkende for fransk demokrati er det faktum at det måtte til en «nykommer», dvs. en som ikke har vært fulltidspolitiker i 30 år, for å stanse Nasjonal Fronts potensielle vei til makten.Sosialistpartiet og Republikanerne tok for gitt at Marine Le Pen ville bli en hovedutfordrer og trodde ikke et sekund på at Macron kunne lykkes med sitt énmanns prosjekt. De måtte overlate den politiske scenen til to protestkandidater med en klar ambisjon om hver på sitt vis å knuse venstre-høyre aksen, dvs. først og fremst dem.Macrons myke brytningslinje vant til slutt på en måte som kan sies å være ganske klar – han fikk 66,10 % av stemmene mot 33,90 % til Marine Le Pen -, men ikke helt overbevisende. Stemte blant annet et flertall av franske velgere for ham og hans program eller mot Marine Le Pen og ideologien Nasjonal Front representerer?

Etter presidentvalget har det vært knyttet stor interesse og spenning til måten Macron ville håndtere seieren på. Ville han vende seg bort fra valgløftene og gå tilbake til tradisjonell politikk eller ville han stå fast ved løftet om at fransk politikk skal gjennomgå en total endring?

Macrons første uker som president har vært «WYSIWYG». I fagspråket beskriver det en egenskap ved en grafisk programvare som gjør at det man ser på skjermen er det man får ut på papir eller trykk: «What you see is what you get.» Macron lovet forandringer etter valgseieren. Dette løftet er innfridd når man ser på hvordan regjeringen ble satt sammen. Den preges av relativ likestilling med tanke på kjønn, partipolitisk tilhørighet og fordeling mellom erfarne politikere og representanter fra samfunnslivet.

Statsminister Edouard Philippe illustrerer en slik balansegang. Han startet sin politiske karriere på venstresiden i sosialistpartiet, hvor han støttet den reformorienterte linjen til Michel Rocard, før han gikk over til høyresiden og den liberale linjen til Alain Juppé. Forandringen har for øvrig sine grenser i et konservativt Frankrike. Philippe er i høyeste grad et produkt av fransk elitekultur. Han tok hypokhâgne, Science Po i Paris og gikk på Den Nasjonale Administrasjonsskolen.

I sin helhet kan regjeringen kanskje kritiseres for å være for teknokratisk. Den er likevel noe helt nytt i fransk sammenheng.

Macron må ha støtte i nasjonalforsamlingen hvis han skal gjennomføre dyptgående reformer i Frankrike. Han trenger derfor en seier i parlamentsvalget i juni eller en parlamentarisk gruppe med tyngde. Det kan bli hardt å oppnå av to grunner.

Den ene er at taperne fra presidentvalget varsler omkamp. De håper selv om å få et flertall og dermed være i stand til å tvinge Macron inn i et politisk samboerskap som vil kneble hans maktgrunnlag i fem år. Håpet er urealistisk for en venstreside med brukket rygg og for en Nasjonal Front som rammes av internt oppgjør og som stiller alene til et valg hvor alliansebygging er sentralt.

Håpet lever derimot fortsatt for en høyreside som ble skadeskutt i presidentvalget, men som har fått ny leder og nytt program, og som nyter fortsatt solid lokal forankring.

Den andre grunnen som kan skape problemer for Macron er at han indirekte går til et parlamentsvalg med en intrikat blanding av erfarne krefter som springer ut fra etablerte partier, som selv ikke er innstilt til noe samarbeid med ham før valget er over og hans seier er endelig, og mer uerfarne krefter fra sivilsamfunnet som vil trenge tid for å skjønne spillereglene i nasjonalforsamlingen.

Man kan selvsagt snu på det og si at Macron følger konsekvent opp WYSIWYG-linjen. Prinsippene som lå til grunn for regjeringsdannelsen når det gjelder fornyelse, ærlighet og politisk integritet gjelder også for alle kandidater som skal representere «Republikken i bevegelse!» (LREM!), som ble stiftet i anledning av valget. Derfor vil eventuelle skandaler som rammer LREM!-kandidater eller regjeringsmedlemmer i denne perioden, hvis ikke de håndteres meget raskt og effektivt i tråd med ovennevnte prinsipper, kunne påvirke valgresultatet og svekke presidentens handlefrihet.

Macron er kanskje i ferd med å sprenge grensen for hva som er normen for et parlamentsvalg, slik han gjorde med presidentvalget. Noe som virket utenkelig for noen uker siden, dvs. at LREM! gjør et brakvalg, er nå realistisk.

I meningsmålingen utført av OpinionWay-Orpy 26. mai 2017 får alliansen mellom LREM! og sentrumspartiet MoDem 28 % av stemmene mot 20% til Republikanerne og sentrumsmoderate fra UDI og 19% til Nasjonal Front. Mélenchons venstreradikale kandidater følger etter med 15%, mens sosialistpartiet og liberale sosialister (PRG) får 10%.

Ser man på hvordan sammensettingen i nasjonalforsamlingen kunne se ut i praksis gir meningsmålingen LREM!/MoDem mellom 310 og 330 mandater av totalt 577. Republikanerne og UDI spås mellom 140 og 160 mandater, Mélenchons «opprørske Frankrike» mellom 25 og 30 mandater, sosialistpartiet og allierte mellom 25 og 30 mandater og Nasjonal Front mellom 10 og 15 mandater. Et rent flertall ligger på 289 mandater. Skulle denne prognosen holde, ville en 15 års gamle trend bekreftes: alle nyvalgte presidenter har fått rent flertall i nasjonalforsamlingen siden 2002.

LREM! kan overgå UNR Men et resultat på bortimot 30 % allerede ved første omgang ville også være en sensasjon når man vet at LREM! sliter med svakheter som partier under etablering opplever til vanlig: ingen parlamentariker som gjenvelges, begrenset finansiering til å bygge opp støtteapparat rundt kandidatene, kortvarig forankring eller nettverk å trekke på.

Skal man sammenligne dette med noe av målbar størrelse – dvs. et nytt parti som støtter landets leder i noe som oppleves som en brytningstid, må man tilbake til parlamentsvalget i november 1958. Union for den nye republikken (Union pour la Nouvelle République – UNR) ble stiftet 1. oktober 1958 kun tre dager etter at Frankrike fikk en ny grunnlov for å gi Charles de Gaulle, som var kommet tilbake til makten under dramatiske omstendigheter (Algerie-krigen og faren for statskupp fra militæret), et flertall i nasjonalforsamlingen.

De Gaulle ble valgt til fransk president en måned senere. Med 17,6 % av stemmene ved første omgang, 35,6 % ved andre og 206 mandater av totalt 579 ble UNR det største partiet i den nye nasjonalforsamlingen. Spesialisten i fransk politikk Olivier Duhamel noterer i denne sammenheng at et resultat på rundt 30 % for LREM! ville overgå 1958-valget og ville gi Macron ekstra legitimitet i og utenfor Frankrike.

Hvorvidt dette valget vil føre til at mange etablerte politikere ikke gjenvelges er også interessant å følge med på. Her kan man kanskje trekke en interessant parallell med parlamentsvalget i november 1962, som førte til at en hel generasjon politikere som hadde spilt en sentral rolle under den fjerde republikk (1946-1958), forsvant fra den politiske scenen og ble erstattet av en ny generasjon som skulle prege den femte republikks oppvekst.

Slike meningsmålinger bør tas med stor forsiktighet, men gir likevel grunn til ettertanke. Nok en gang ser det ut som om franske velgere vil prioritere uerfarenhet og forandring fremfor erfaring og kontinuitet, selv om det skulle innebære mindre effektivitet i begynnelsen. Under presidentvalget prøvde alle kandidater febrilsk å overtale velgerne om at de ville bryte med «systemet». De gjorde det primært for å komme velgernes raseri i forkjøpet. Vi så hvordan dette gikk.

Nå rystes partiene igjen når de skal ta stilling til Macrons omdefinering av gamle politiske skillelinjer. Den tilsynelatende utviskingen eller nedtoningen av venstre-høyre aksen passer i utgangspunktet radikale krefter som ser for seg en situasjon hvor de kan utgjøre tyngdekraften i opposisjonen mot presidentens politikk.

Fortvilelsen er større blant sosialister og republikanere, som kan deles i to grupper. Den ene vil hoppe på Macrons sentrumskarusell fordi man deler store deler av hans program og fordi man må slutte seg til regjeringsflertallet før toget har gått. Den andre vil heller rendyrke venstre-høyre aksen fordi man mener at en slik skillelinje er en bærende dimensjon i ethvert moderne demokrati og fordi opposisjonen til Macron ikke burde overlates til radikale krefter på ytre venstre og ytre høyre.

Velgernes dom faller uansett 18. juni. Denne datoen har stor symbolsk betydning for alle franskmenn. 18. juni 1940 talte en relativt ukjent de Gaulle i BBCs franskspråklige radiosendinger for å oppfordre alle franskmenn til å ta opp kampen for fransk gjenreisning. Deltakerne i årets parlamentsvalg vil neppe gi fra seg en unik mulighet til å trekke historiske paralleller når de skal kommentere valgutfallet.

 

På NRK om Putins Versailles-besøk til Macron

29. mai ble jeg spurt av NRK-radio (nyhetsettermiddag) om å kommentere Putins statsbesøk til Frankrike. Sendinger henter du her.

To dimensjoner kan påpekes.

Den ene er ekstern. Macron er fremdeles i etableringsfasen før parlamentsvalget som finner sted 11. og 18. juni. Han trenger å befeste sin rolle som landets nye president, noe som betyr at han skal representere Frankrike utad. Macron vil tydeligvis bort fra Sarkozys hyperaktivt presidentembete, på samme som han vil bort fra Hollandes for «normale» presidentskap. Han vil tilbake til presidentembete slik de Gaulle tenkte det, dvs. at presidenten gir de store retningslinjene for innenrikspolitikken, samtidig som han primært inkarnerer og driver utenrikspolitikk.

Den andre dimensjon er mer ekstern. Trumps uforutsigbare utenrikspolitikk, Putins urovekkende og aggressive utenrikspolitikk og Merkels vilje til ikke at Tyskland skal dominere for mye i Europe gir Macron et utenrikspolitisk spillerom som kan sette Frankrike igjen på dagsorden, bare man spiller sine kort riktig. Ny viljesterk fransk EU-politikk, en tilsynelatende besluttsomhet overfor Trump (NATO-toppmøtet og G7-toppmøtet) og en varsom holdning overfor Putin som ikke kompromisserer for mye med grunnleggende prinsipper, gir den nyvalgte presidenten et interessant utgangspunkt han kan bygge på fremover.

 

Valgvake på kulturhuset i Oslo

Søndag 7. mai ble jeg invitert til å delta på valgvake sammen med andre «eksperter» om fransk politikk. All ære til min kollega fra ILOS Kjerstin Aukrust, Europabevegelsen, Tankesmien Agenda, Den Norske Atlanterhavskomité for å stå bak et slikt arrangement. Igjen, det var veldig mange som møte opp på kulturhuset for å følge med på nedtellingen og for å høre på analysene våre, og ikke minst mange unge mennesker, noe som virkelig viser at ungdommen er interessert i politikk.

Like morsomt å se at norske medier var veldig godt representert, med bl.a. NRK, TV2, VGTV, NTB og sikkert andre som jeg ikke kom over.

Det skapte en meget spesiell stemning som nok en gang illustrerte at årets presidentvalg i Frankrike handlet om mye mer enn det franske. Man følte på kroppen at utfallet av valget ville få store konsekvenser for hele det europeiske kontinentet og for internasjonal politikk. Nå må vi bare håpe på at Emmanuel Macron er solid nok til en oppgave som, spør du meg, virker uendelig komplisert.

En overbevissende valgseier som dessuten må suppleres med andre tall som gir et veldig urovekkende bilde av tilstanden til det franske demokratiet: laveste valgdeltagelse siden 1969, 4 millioner blanke stemmer, 10 millioner blanke stemmer + ikke godkjente stemmer.

Macron fikk et utgangspunkt et grunnlag han kan bygge på, men på ingen måte en fullmakt til å gjøre bare det han vil. Han vil måtte finne allierte blant andre partier og blant velgere som primært stemte MOT Nasjonal Front, og ikke FOR ham.

Hvem skal lede Frankrike de neste fem årene?

Skal EUs nest største økonomi for første gang velge en kvinne som øverste sjef, populisten Marine Le Pen? Eller blir det enda en énarque, i den stilsikre utfordreren og elitisten Emmanuel Macron?

Sammen med Europabevegelsen, Tankesmien Agenda, Den Norske Atlanterhavskomité, Institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk – ILOS ved University of Oslo, inviterer Du verden! til fransk valgvake og europeisk skjebneaften på Kulturhuset i Oslo!

Om du er frankofil eller frankofob vil du definitivt få mer enn baguetter å bite i denne kvelden. Fra scenen blir det debatter og analyser med eminente gjester, og fra skjermen strømmer valgdagsmålinger og resultater helt til vi finner ut hvem som blir den femte republikks åttende president.

Hvordan skjedde det? Hvor er Frankrike på vei? Og hva betyr det for Europa?

Finn fram alpelua, voks mustachen, farg håret blått og gjør deg klar for en politisk thrilleraften!

PROGRAM (Alt er cirkatider, med innlagte pauser. Nyheter streames også i andreetasje, i biblioteket og i boksen):

18:00 – Åpning av kvelden, ved Christian Borch, Ingerid Salvesen og Stig Arild Pettersen.

18:10 – Fransk politikk for dummies.
Kjerstin Aukrust, førsteamanuensis i fransk litteratur og områdekunnskap, UiO

18:20 – Panel 1: Fransk politikk er snudd på hodet. Hvorfor?
– Raino Malnes, professor, Inst. for statsvitenskap, UiO
– Marte Mangset, postdoktor, HiOA
– Franck Orban, førsteamanuensis, Høgskolen i Østfold

19:15 – Panel 2: Hva er populismens fremtid i Europa?
– Kate Hansen Bundt, gen.sekr., Atlanterhavskomiteen
– Jan Erik Grindheim, leder, Europabevegelsen
– Sylo Taraku, rådgiver, Agenda

20:00 – De første resultatene kommer inn, vi følger med på storskjerm.

20:15 – Kommentarer til resultatene fra Raino Malnes, Marte Mangset og Manuela Ramin-Osmundsen.

20:30 – En Marche! Hva er veien videre for Frankrikes nye politiske bevegelse? Kort samtale med Jean-Yves Gallardo fra En Marche!

21:00 – Hva skjedde med Frankrikes tradisjonelle høyre- og venstrepartier? Samtale med Audun Lysbakken og Terje Osmundsen.

Du verden! er hele Norges favorittutenrikspodkast, med Christian Borch, Ingerid Salvesen og Stig Arild Pettersen, og produseres i samarbeid med forlaget Cappelen Damm. Du finner Du verden! i iTunes eller podcast-appen på telefonen din, eller på soundcloud.com/duverden

 

Kronikk om Emmanuel Macrons valgseier i Aftenposten

Søndag 7. mai hadde jeg en kronikk i Aftenposten som var en første analyse av valgresultatet etter andre omgang og en refleksjon kommende utfordringer.

Artikkelen kom på Aftenpostens nettside den 7. mai og i papirutgaven 9. mai.

Du finner den her.

Returkamp etter presidentvalget i Frankrike | Franck Orban

Franck Orban, Førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold, forskningsgruppen AreaS

Emmanuel Macron er valgt til Frankrikes nye president, dette frem til mai 2022. Innsettelsen, som finner sted 17. Mai, kan tolkes som optimismens seier over pessimismen. Mange franskmenn gleder seg til at det nå er Frankrikes tur til å få en ung og fremragende politiker ved roret, en slags fransk vri på Kennedy eller Trudeau. Men veien til suksess er ennå lang for 39-åringen. Det er først etter parlamentsvalget 11. og 18. juni at man får vite omfanget av Macrons handlekraft. Straks etter det begynner problemene.

Ikke én, men to vinnere

Valgutfallet er som forventet. Macron vant valget med 66,1%, mens motkandidaten Le Pen fikk 33,9%. Han gjennomførte det meste briljante og fredelige statskupp i moderne fransk historie, og i hvert fall under den V. republikk. Han som var ukjent for bare ett år siden er nå landets øverste leder i verdens femte største økonomi uten tradisjonelt parti i ryggen og uten å ha forsøkt minst tre ganger å vinne før han rakk å bli 40. Franskmennene skulle velge mellom Chavez og Trudeau og valgte moderniteten. Det er til og med noe som minner sterkt om Kennedy ved Macrons optimisme og pågangsmot. Man får håpe på at han kan reversere franskmennenes legendariske tendens til oppgitthet. Marine le Pen lå 10 prosentpoeng bak Macron i meningsmålingene før andre omgang av valget og klarte aldri å tette igjen gapet. TV-debatten 3. mai var hennes siste mulighet til å vippe Macron av pinnen. Det gikk ikke. Pedagogen ble for sterk for demagogen.

Men valgresultatet er historisk for Nasjonal Front og Marine Le Pen, som styrker sin posisjon eksternt og internt. Utad er hun blitt den viktigste opposisjonslederen mot Macron. Frontistene er større enn både sosialistpartiet og det konservative partiet Republikanerne med 7,5 millioner stemmer ved valgets første omgang og over 10 millioner ved andre omgang. Innad i Nasjonal Front kan ingen foreløpig bestride hennes lederskap. Le Pens politiske linje nådde ikke helt til topps denne gangen, men ingen andre før henne har noensinne klart å ta partiet så langt i «alle mors valg». Niesen Marion Maréchal-Le Pen må belage seg på ventetid før hun eventuelt kan kreve familie Le Pens trone.

Returkamp i juni

Årets presidentvalg har ikke to, men fire omganger. Det minner om et oppgjør i Champions League. For å avansere i konkurransen må man vinne hjemmekampen, men også ikke minst returkampen. Macron er Frankrikes nye president, men omfanget av hans innflytelse blir først kjent etter juni-valget. Gjør han rent bord, blir han allmektig. Det kan kun skje ved at kandidatene for hans nye parti La République en Marche! (LREM) får rent flertall blant de 577 mandatene som skal fordeles. Blir det ikke tilfellet, vil han måtte samarbeide med venstre- eller høyresiden, eller begge. Det kan gå, men hans maktgrunnlag blir mer ustabilt. For å gjennomføre reformer blir han nødt til å inngå kompromisser. Verst blir det hvis han både ikke får rent flertall og i tillegg taper valget ved at LREM blir i mindretall. Da vil Macron måtte innlede et politisk samboerskap med opposisjonen fra venstre eller høyre. Det er usannsynlig at sosialistpartiet reiser seg igjen etter et katastrofalt presidentvalg. Derfor er et samboerskap mellom ham og høyresiden mest aktuelt og vil kunne gi en viss stabilitet.

For Marine Le Pen er det også uhyre viktig å bygge på resultatet fra presidentvalget. En seier ved parlamentsvalget er lite sannsynlig. Mer tenkelig er en Nasjonal Front-gruppe som for første gang siden 1980-tallet kan få mellom 30 og 50 mandater, eller mer. I en situasjon hvor man vil kunne ende opp med et samboerskap med Republikanerne og sentrum, kan en reformert utgave av Nasjonal Front (rett og slett) bli Frankrikes største opposisjonsparti i fem år fremover.

Et politisk landskap som ville bestå av en svak president, vaklende regjeringspartier og sterke opposisjonsgrupper fra venstrepopulister (Mélenchon) og høyrepopulister (Le Pen), ville sende Frankrike 80 år tilbake i tid og til den IV. republikks kamp mot kommunister og gaullister. Heldigvis for franskmenn slutter sammenligningen med den IV. republikk der. Ingen avkoloniseringskrig kan denne gangen føre landet på randen av kollaps slik det var tilfellet med Algerie-krigen.

Ikke avskriv populismen!

I fjor gikk man raskt fra å tenke på at populistene ikke kunne vinne valg til å spå en dominoeffekt i hele Europa etter Brexit og Trump-seieren. Europeiske høyrepopulister som møttes i Koblenz i januar i år falt for eget grep og skrøt på seg at 2017 ville bli ”patriotenes år”. Så langt har spådommene slått feil. Populistene tapte i Nederland og Frankrike, og lite tyder på at de vil gjøre et brakvalg ved parlamentsvalget i Tyskland i september. Men det betyr ikke at de har tatt feil i alt. Bakenforliggende faktorer som negative sider ved globaliseringen, manglende styring over markedsliberale krefter, økning i arbeidsledighet og fattigdom blant utsatte grupper, og særlig i vestlige land som trues av avindustrialisering, samt frykten for at nasjonal identitet og kultur forvitrer, er legitime bekymringer som må adresseres av politiske ledere hvis man skal stanse populismens spredning. Dette er utfordringer Macron står overfor som nyvalgt fransk president. I tillegg lider Frankrike av kronisk underskudd på sosial dialog. Mistilliten mot politikerne er så omfattende blant velgerne at det kan virke som 39-åringen tar en formidabel byrde på sine skuldre.

Klarer han oppgaven, det vil si å komme frem til en policy-miks av strukturelle reformer som trengs sårt på den ene siden og fortsatt ivaretagelse av velferdsmodellen på den andre, så vil han bli husket som Frankrikes utgave av USAs John F. Kennedy. Men dersom han mislykkes, vil trolig ingenting kunne stanse Marine Le Pens vei til Elyséepalasset i 2022.

Da vil man få et annet Frankrike i et annet Europa.

 

 

Svimmelheten brer seg: kronikk i Dagbladet

Torsdag 4. mai hadde jeg en kronikk i Dagbladet. Den kan hentes her. Teksten følger under.

Svimmelheten brer seg

For franske velgere virker det politiske landskapet mer uoversiktlig enn noensinne. Macron og Le Pen oppfattes som pest og kolera.

Søndag 7. mai bes velgerne om å ta stilling til to programmer som bærer to motstridende visjoner for Frankrikes fremtid. Den ene er sosialliberal og proeuropeisk med Macron. Den andre er proteksjonistisk og nasjonalistisk med Le Pen. Paradoksalt nok føler få franskmenn seg lettet. Det politiske landskapet virker mer uoversiktlig enn noensinne. Håp avløses av fortvilelse. Store Norske Leksikon definerer vertigo som svimmelhet, falsk følelse av at man selv eller omgivelsene er i bevegelse.

I hverdagsspråket brukes vertigo til å beskrive at man holder på med å besvime, opplever forvirring eller lider av høydeskrekk. Det er et godt ord for å beskrive franske velgeres tilstand etter første omgang 23. april. Mange er på ville veier og sliter med å skille klinten fra hveten. Til deres forsvar er en slik forvirring forståelig av flere grunner.

Den ene grunnen som skaper svimmelhet er frykten for Nasjonal Front (NF). Partiet kommer for andre gang i sin 40-årige historie til andre omgang av et presidentvalg. I Norge kan dette virke trivielt hvis man sammenligner NF med FrP. Det er ikke det i et Frankrike hvor et flertall av innbyggerne fremdeles anser NF for å være en trussel mot demokratiet.

Partiets oppgjør med sin fortid er ikke over. Dets nye leder etter at Le Pen gikk midlertidig av for å forberede seg til andre omgangen, Jean-Francois Jalkh, måtte straks gi seg pga. anklagelser om fortid som revisjonist. De som toner ned NFs resultat i år ved å omtale det som en skuffelse i forhold til forventningene lurer seg selv. Le Pen fikk vel 21,3% av stemmene. Det er lavt i forhold til det hun øynet selv, dvs. nærmere 30% og kanskje til og med en ledelse etter første omgang. Ser man derimot på antall stemmer, fortsetter NF sin historiske fremgang med 5,5 millioner stemmer ved 1. omgang av presidentvalget i 2002, 6,42 millioner ved 1. omgang av presidentvalget i 2012, 6,82 millioner ved 2. omgang av regionsvalget i 2015 og til slutt 7,5 millioner ved 1. omgang av årets presidentvalg. Chirac, Sarkozy og Hollande, som ledet Frankrike i perioden 2002-2017, deler ansvaret for at flere franskmenn ikke lenger ser på NF kun som et protestparti, men som et troverdig alternativ i fravær av noe bedre.

Den andre grunnen som skaper svimmelhet blant velgerne skyldes at blokkdelingen mellom venstre- og høyresiden man levde med siden den femte republikks start i 1958, nå har kollapset. I 2002 fikk man et varsko om en kommende katastrofe da venstresiden, med statsminister Lionel Jospin i spissen, ikke klarte å gå videre til 2. omgang. Man foretrakk å gå til valg med flere kandidater på venstresiden i stedet for å sikre avansement med én felles kandidat.

Det samme skjedde i år. Mélenchon og Hamon kan takke seg selv for at venstresiden for tredje gang (1969, 2002, 2017) må se på runde to av valget fra sofakroken. Særlig ille er det for sosialistpartiet, som får sitt nest verste resultat siden 1969 (6,36% mot 5,01%) og trues av utslettelse. Det er tvilsomt at partiet kan reise seg igjen før parlamentsvalget i juni.

2002 var et presidentvalg som venstresiden ikke skulle tape, men tapte likevel. 2017 vil huskes som det samme for høyresiden. For første gang siden 1958 er de konservative borte fra en andre omgang av et presidentvalg som de skapte via de Gaulle. Delvis skyldes dette nederlaget samme faktor som for venstresiden i 2002 og 2017. Rent matematisk manglet Fillon de få 4,6% som rivalen på høyresiden Dupont-Aignan fikk for å gå videre. Fillon må ikke minst ta ansvar for at det som var en ubestridt ledelse i meningsmålingene ble til et katastrofescenario de aller siste ukene før valget. Uærlighet, stolthet, stahet og Fillons motvilje mot å gå av som kandidat når en erstatning fremdeles fantes etterlater dype spor på høyresiden og kan føre til at den – i likhet med venstresiden – svekkes varig eller imploderer.

For moderate venstre- og høyrevelgere ligner valgutfallet på en apokalyptisk verden. Deres kandidater og kampsaker er borte før tiden. Tilsammen fikk sosialistpartiet og Republikanerne 26% av stemmene, mot 55% ved første omgang av presidentvalget i 2012. Det er en halvering av oppslutningen på fem år. Disse to aktørene er ikke lenger drivkraften på sin fløy. Særlig vondt er det for venstrevelgerne, som drømte om et radikalt Frankrike sammen med Mélenchon. De gledet seg på forhånd til å kunne knuse sosialistpartiet. Nå må de bare innse at den eneste talsmann som er igjen for å støtte deres kamp mot globalisering, liberalisme og EU heter Marine Le Pen.

De lederløse velgerne fra moderat venstre- og høyreside står nå knocked-out. Deres vertigo bygger på følelsen av at de to etablerte partiene som har byttet på makten i førti år, har snudd ryggen til middelklassen, til de vanskeligstilte samfunnslag og egentlig til folk flest. Det som rammer sosialister er ikke minst slutten på en langvarig prosess som startet da Mitterrand forente motstridende venstrekrefter, først blant sosialister, så med resten av venstresiden via en allianse med kommunister og de grønne. En slik allianse brakte venstresiden til makten ved tre anledninger (1981, 1988, 1997). Samtidig var Mitterrand-tiden allerede preget av strid mellom tilhengere og motstandere av liberalisme og EU (Mitterrands «kveldsbesøkere», som anbefalte ham å forlate Det europeiske monetære system – EMS).

To tiår senere klarte statsminister Jospin å holde orden i rekkene på venstresiden mot en konservativ president Chirac. I hans regjering (1997-2002) satt grønne, kommunister og sosialister sammen. Bruddet på venstresiden og i sosialistpartiet inntraff med folkeavstemningen om EUs grunnlovstraktat i 2005. Kløften mellom et radikalt venstre som motsatte seg mer integrasjon i et liberalistisk EU og et sentrumsorientert venstre som fremmet EUs tilpasningspolitikk på liberale premisser ble uoverkommelig. Hollande vant presidentvalget i 2012 by default og pga. venstrevelgernes hat mot Sarkozy, og ikke fordi han var ansett som en fornyelse av venstresiden. I tillegg lovet han et brudd med forrige femårsperiode.

Etter valget gikk han vekk fra valgløftene og klarte aldri å skape fred mellom det radikale venstre med Hamon i spissen og et mer sentrumsliberalt venstre med Valls og Macron i føresetet. Presidentvalget i år tvang derfor fram en uunngåelig avklaring som tømmer sosialistpartiet for det som var igjen av velgere og ledere. Disse har nå gått til Mélenchon og Macron.

Det samme skjedde med høyresiden. Gaullismen har tradisjonelt vært mer proteksjonistisk enn liberalistisk. På 1960- og 70-tallet kjempet gaullistpartiet fortsatt for sosial rettferdighet og lavlønnede, men mistet kontakt med grasrotvelgere i 1990- og 2000-årene som følge av at et flertall i RPR og senere i UMP omfavnet liberalismen. Debatten om Maastricht-traktaten i 1992 tydeliggjorde kløften mellom tilhengere og motstandere av en liberalistisk modell for EU og Frankrike på høyresiden, først mellom sentrumspolitikere og gaullister, så mellom gaullister.

Flere ledende politikere forlot RPR og skapte mikropartier som ble motstandere av mer EU-integrasjon. Kløften fikk ikke like dramatiske konsekvenser som for venstresiden, men ble heller aldri borte. Den kom igjen på overflaten i år ved at de meste moderate høyrevelgere ikke kjente seg igjen i Fillons harde innstramningsplan. Andre velgere ble rystet av Fillons verdikonservatisme og åpent frieri til Nasjonal Front og ortodokse katolikker. De gjorde som venstrevelgerne. En del gikk mot sentrum og Macrons moderate linje, mens andre ble fristet til å ta skrittet fullt ut og følge Marine Le Pen.

Den siste grunnen til at franske velgere fortviler er at mange ikke vet hva de skal tro om årets to finalister. 45% av dem var sikre på hvem de skulle stemme på ved første omgang og vant. For Macrons tilhengere fremstår han som et friskt pust i fransk politikk. Han er ung og begavet og har ikke rukket å bli profesjonell politiker. For velgerne som er lei av å se at venstresiden og høyresiden bytte makt seg imellom uten at landets situasjon bedres, gir han et håp om reell forandring når han vil gå på tvers av etablerte politiske skillelinjer og danne en samleregjering som minner om den tyske koalisjonsmodell. Marine Le Pen lykker på sin side i større grad enn før i å fremstille seg som «folkets røst» og som den siste skansen mot liberalisme, EU og innvandringsbølgen. Hennes tilhengere ser på henne som den muligheten til å reversere landets forfall.

Mange, som ikke torde å stemme på NF så lenge Le Pen far ledet partiet og sjokkerte med sine rasistiske og antisemittiske provokasjoner, følger en mer moderat kandidat med et større fokus på kampen mellom folk og elite, og mot EU. Hennes politiske troverdighet styrkes ytterligere ved at andre for første gang støtter henne. Lederen for det konservative parti Debout la France! (DLF) Nicolas Dupont-Aignan skapte historie da han inngikk en allianse med Le Pen mot løftet om å bli statsminister i en felles nasjonal Front/DLF-regjering. For første gang klarer dermed NF å samle bak seg, selv om det er i begrenset omfang. Den berømte «cordon sanitaire», som innebar at ingen andre partier skulle alliere seg med frontistene, er nå brutt. Hvor langt en allianse mellom «patrioter og republikanere» vil gå og om den kan skape mer dynamikk er for tidlig å si. Frem til parlamentsvalget i juni er Nasjonal Front uansett kraftsenteret på høyresiden, og ikke Republikanerne.

Frankrike virker samtidig mer splittet etter valget. Le Pens tilhengere snakker om en kamp mellom kosmopolitisme og patriotisme, hvor eliten har valgt side og støtter mer liberalisme og innvandring mot det franske folk og landets interesser. Macrons tilhengere – og Macron selv-, snakker om en kamp mellom demokrati og postfascisme og vil ha et Frankrike som er for økonomisk liberalisme, spiller er en pådriver i EU med Tyskland og erkjenner at landet er multikulturelt. Valgresultatet 23. april bekreftet landets polarisering. Vest-Frankrike er pro- Macron, mens Øst-Frankrike stemmer i stor grad på Le Pen. Macron sanker også inn stemmer blant folk med høyrere utdanning og høyere levekår, mens Le Pen skårer høyt blant arbeidere, bønder, lavlønnede, arbeidsledige, ungdommer og folk med lavere utdanning. Klassekampen er dermed tilbake i fransk politikk. Sterkt forenklet er Macron kapitalistenes og borgerskapets kandidat, mens Le Pen er forkjemperen for arbeiderne og «jordens fordømte».

Tilhengerne til Macron og Le Pen er de heldige. De vet hvem de vil ha. For alle andre tapere fra første omgang, sprer svimmelheten seg. De sliter med å erkjenne tap (Mélenchon) og kjenner seg ikke igjen i de to kandidatene som gjenstår.

Macrons motstandere på høyresiden synes han er for venstrevridd og at han er et ektefødt barn av François Hollandes politiske machiavellisme. Hans motstandere på venstresiden ser derimot på ham som en høyrepolitiker og agent for ultraliberalisme, dvs. mer lidelser. Et flertall av de samme velgerne synes samtidig at NF ikke er forenelig med et demokratisk syn. Deres fortvilelse kommer til uttrykk på to måter. Den ene er at de avstår fra å stemme eller stemmer blankt. Antall sofasittere og blanke stemmer – selv om de til slutt ikke teller -, kan bli rekordhøyt i år, noe som vil komme Le Pen til gode.

Begrunnelsen for «verken-eller»-linja (ni-ni) er at Macron og Le Pen oppfattes som pest og kolera. En slik relativisme fantes ikke i 2002 da 82% av velgerne, med klype på nesen, stemte for en skakkjørt president Chirac mot Nasjonal Front i andre omgang. I dag er de i beste fall likegyldige. Apati foran høyrepopulisme viser hvor vellykket NFs strategi om å normalisere partiet har vært med Marine Le Pen og hvor villedet velgerne fra venstre- og høyresiden er. Sosial desperasjon teller mer en enhver annen moralsk betraktning.

Det finnes imidlertid verre enn relativisme. Foran andre omgang vet Le Pen at hun ikke vil vinne uten Mélenchons velgere. Derfor igangsatt hun en forføringskampanje som sikter til å kapre stemmer fra radikale venstrevelgere. Hun gjør det ved å omdefinere den venstre-høyre aksen i fransk politikk til en ny patriotisk-kosmopolitisk akse. Hun sklir ikke minst elegant over skillet mellom venstre- og høyreradikale. De første er tradisjonelt internasjonalister, mens de andre er nasjonalister. NFs innvandringspolitikk, med ønsket om to felleskapsformer i landet – franske borgere med alle rettigheter og andre med mer begrensede rettigheter -, er noe radikale venstrevelgere normalt ikke vil kunne støtte.

Kampen mot EU og for proteksjonisme og sosial beskyttelse overskygger nå alt annet og gjør Mélenchons velgere usikre. En måling gjort av BVA Salesforces 27. april 2017 viste at 41 % vil kunne avstå fra å stemme eller stemme blankt. 41 % vil kunne stemme på Macron. 18 % vil kunne stemme på Le Pen. Og det kan bli flere stemmer til NF på søndag fra dem, ikke minst fordi Mélenchon ikke sier klart og tydelig at alle må stemme på Macron.

Le Pen prøver parallelt å kapre Fillon-velgere på høyresiden. Fokus på verdikonservatisme, lov og orden, samt kampen mot islamisme, skal sørge for at flest mulig av disse velgere, og ikke minst katolikker, ikke bare avstår fra å stemme eller stemmer blankt, men går over til NF. Fillons velgere er like forvirret som Mélenchons, selv om Fillon har vært krystallklar på at Le Pen måtte stanses med stemmesedler til Macron. Målingen fra BVA Salesforces viser at 33% vil kunne avstå med å stemme eller stemme blankt på søndag. 26% vil stemme på Le Pen. Bare 41% vil stemme på Macron. Slike ”ikke-stemmer” kan tjene Le Pen og øke muligheten for at hun nærmer seg 40%, noe som vil svekke Macrons maktgrunnlag etter at han blir president.

Et mer åpent utfall enn ventet?

Marine Le Pen vet at veien til en suksess på søndag er uendelig lang. En meningsmåling utført fredag 28. april ga 59% til Macron og 41% til henne. Alt tyder dermed på at hun ikke vil klare å tette igjen dette gapet. TV-debatten mellom de to kandidatene i går kveld endret ikke noe på styrkeforholdet mellom de to. Ingen brøt sammen, men Le Pen klarte ikke å vippe Macron av pinnen og så ut som hun allerede erkjente nederlaget. Trenden mellom valgomgangene gir likevel grunn til bekymring når 6% gikk fra Macron over til Le Pen på én uke.

Hun fører en valgkamp som ikke skyr noen midler ved å fremstille Macron som en forræder mot Frankrike, mens Macron sliter med å avkle NFs velsmurte retorikk om folk mot elite. Franskmenn trenger pedagoger som kan fortelle hvilken vei landet skal gå, og ikke flere demagoger. I en situasjon preget av vertigo, tjener Le Pen på velgernes relativisme, apati og motvilje mot å stemme på en kandidat som ikke overbeviser helt, bare for å stanse Nasjonal Front.

Uansett hvem som seirer på søndag vil den nye presidenten overta et land som er dypt splittet og hvor velgerne fortsatt er sinte og fortvilet når parlamentsvalget i juni vil avgjøre det reelle omfanget av den nye presidentens makt.

 

Frokostmøte med Civita om presidentvalget

3. mai 2017 var jeg invitert av tankesmien Civita til å snakke om presidentvalget i Frankrike sammen med Pernille Rieker, seniorforsker ved NUPI og Kaj-Martin Georgsen, direktør for samfunnsansvar og næringspolitikk i DNB. Et videosnitt av dette møtet finner du her.

Frokostmøtet hadde følgende fokus:

«Etter en spennende første valgrunde er det nå klart at kampen står mellom den sentrumsorienterte politikeren Emmanuel Macron, og høyrepopulistiske Marine Le Pen. Macron er storfavoritt til å vinne, men kan vi være sikre på at velgerne hans vil møte opp i andre valgrunde? Hva slags politikk vil Macron og Le Pen føre, og hva vil det bety for Frankrike og Europa? Hva var årsaken til at de to store partiene mislyktes så dramatisk i første valgrunde, og hva vil det bety for fransk politikk fremover?»

Det ble en meget spennende diskusjon mellom oss tre, og sammen med publikum. Jeg ga innledningsvis en oppsummering av valget og fokuserte på det som etter mitt syn symboliserer de tre dimensjonene ved det jeg kaller «den franske vertigo.»

– En Nasjonal Front som fortsatt stiger og som har klart å omdefinere den tradisjonelle venstre-høyre akse i fransk politikk til en ny «åpent-lukket» akse som gjør det mulig for Marine Le Pen og legge sin tilhørighet til partiet bak seg og samtidig utpeker seg selv til folkets røst;

– Et tosøyler-system i fransk politikk som bryter sammen og hvor tradisjonelle etablerte partier ikke lenger utgjør hovedtyngden, og utfordres av anti-system aktører;

– Franske velgere som er sinte og på vandring, og som lider av politisk apati og relativisme når de uten nærmere spørsmål sidestiller Macrons og Le Pens program.

En slik relativisme fører dog til en merkelig kombinasjon hvor ytterkantene på venstre og høyresiden møttes i felles forakt mot liberalisme og har for første gang noensine under V. republikk muligheten til å seiere politisk.

Hvis ikke i 2017, så i 2022. Macron er ingen redningsmann. Men lykkes han ikke, blir mye i fransk politisk dramatisk endret i årene som kommer. Selvsagt må han først bli valgt på søndag..

 

Kronikk til Aftenposten Innsikt om presidentvalget i Frankrike

Jeg hadde en kronikk i aprilnummeret av Aftenposten Innsikt.
Herved følger den innsendte versjonen.

Politikere på skraphaugen.

Trumps valgseier i USA skapte uro i europeisk og fransk politikk. Politikere som har vært aktive eller sittet ved makten i en mannsalder, kjenner et kaldt gys nedover ryggen og viser et utrettelig behov for å fremstille seg som banebrytende eller revolusjonære. Alle vil bryte med systemet og med en kultur som de selv har vært med på å bygge opp og som de er de fremste representanter for. Alle streber etter å fremstå som ærlige i et politisk landskap som ellers er gjennomsyret av privilegier som leker med loven og sprenger enhver grense for anstendighet. Alle vil gi inntrykk av at de sloss for folket, og at de er alene om å forstå dets behov. En slik taktisk populisme lurer ikke velgerne, som er rasende på sine politikeres manglende evne til å innfri valgløfter, reformere landet og sikre velferd. Derfor blir en hel generasjon franske politikere kastet på skraphaugen. I 2012 ble Nicolas Sarkozy den første sittende franske president siden Valéry Giscard d’Estaing i 1981, som ikke ble gjenvalgt. I desember 2016 ble François Hollande den første sittende president som ikke våget å stille opp til gjenvalg på grunn av elendig oppslutning. Men selv med en slik skjebne for to sittende presidenter, er velgernes vrede fortsatt stor. Primærvalgene etter amerikansk modell som ble avholdt samtidig på høyre- og venstresiden, resulterte i at både tidligere leder for De grønne, Cécile Duflot, tidligere statsminister og antatt sikker vinner for de konservative, Alain Juppé, og tidligere statsminister for president Hollande og antatt sikker vinner for sosialistpartiet, Manuel Valls, forsvant rett ut av valgkampen. De som overlevde den politiske tsunamien, var enten outsiderne under primærvalgene (François Fillon, Benoît Hamon) eller de som hadde vett til ikke å holde primærvalg (Marine Le Pen, Emmanuel Macron, Jean-Luc Mélenchon), samt små kandidater som etter mye slit klarte å samle inn 500 underskrifter og dermed stille opp til valget.

Kjemper med leirføtter.

Primærvalgene som for første gang ble gjennomført både på venstre- og høyresiden, tydeliggjorde velgernes oppgjør. Tiltaket var ment å demokratisere en politisk praksis hvor velgerne tidligere ikke har hatt anledning til å velge sine presidentkandidater. Dette er direkte inspirert av valgsystemet i USA. Så langt har en slik valgordning, som venstresiden prøvekjørte i 2012, vist seg å gi blandede resultater. På den ene siden har velgerne fått sagt sitt. I tillegg bidro primærvalgene til å opprettholde en høy grad av politisk interesse og engasjement i opinionen. Samtidig virket tiltaket mot sin hensikt ved at vinnerne ikke har fått økt legitimitet. Tvert imot forverret primærvalgene motsetningene mellom kandidatene på begge sider. Disse ble lagt frem på åpen scene og ble tilspisset både av medier og av kandidatene selv. Vinnerne av primærvalgene fremstår ikke som sterke ledere, men som kjemper med leirføtter som har slitt med å få orden i egne rekker før den offisielle valgkampen i det hele tatt kom i gang. Den andre hendelsen som vil ha betydning for velgernes valg, er skandalene rundt flere kandidater. For første gang i et presidentvalg er faktisk tre av dem (Macron, Fillon og Le Pen) gjenstand for etterforskning. Slike skandaler underminerer velgernes tillit ovenfor det politiske system som helhet. Mistilliten kan slå ut på to måter. For det første kan kandidatenes valgprogram drukne i den personlige kritikken mot dem, uansett kvaliteten på forslagene de fremmer. De blir rett og slett ikke hørt. For det andre kan velgerne slå ring rundt sin kandidat, uavhengig av anklagenes alvorlighet. Evnen til kritisk sans blir avløst av en radikal holdning som flytter fokus bort fra kandidatene og over til hypotetiske bakmenn som står bak en konspirasjon mot kandidaten. Dette gjelder vanligvis for velgerne til Marine Le Pen, men nå også Fillons velgere. Begge reaksjoner skader den demokratiske debatten.

Den 5. republikk i krise?

Velgernes vrede skyldes også et mer grunnleggende utviklingstrekk i fransk politikk. De Gaulle stiftet den 5. republikk i 1958 for å gjøre slutt på ustabiliteten som preget den 4. republikk (1946–1958). Den nye republikk bygde på et styrket presidentembete og en styrket regjering, svekkede partier i de to kamrene, nasjonalforsamlingen og senatet, og en bipolarisering hvor alle partier ble tvunget inn i venstre-høyre aksen gjennom et valgsystem med flertallsvalg og to omganger ved presidentvalget og parlamentsvalget. Systemet holdt ekstreme partier unna makten, selv etter at venstresiden overtok i 1981 med Mitterrand. Fra andre delen av 1980-årene ble dette systemet mer uoversiktlig. Velgernes følte at maktskiftet mellom venstre- og høyresiden (19 år og to perioder for venstresiden mellom 1981 og 1995; 17 år og to perioder mellom 1995 og 2012 med Jacques Chirac og Nicolas Sarkozy) ikke førte til reell forbedring av levekårene for vanskeligstilte og for middelklassen. Ledigheten økte stort sett gjennom hele perioden, og veksten forble lav eller uteble. Flere perioder med politisk samboerskap mellom en president og en regjering av motsatt farge (1986–88; 1993–95 og 1997– 2002), økte fortvilelsen blant velgerne, som i stadig mindre grad så forskjellen mellom venstre og høyre. Fortvilelsen inntok fire ulike former: Sviktende valgdeltagelse, sittende regjeringer som ikke ble gjenvalgt, anti-system partier som vokste frem og tradisjonelle partier som raste i oppslutning ved valg.

Mer usikkerhet i vente.

I mai 2002 kom lederen for Nasjonal Front, Jean-Marie Le Pen, overraskende til andre omgang av presidentvalget. Det sendte en sjokkbølge gjennom hele Frankrike uten at det ble foretatt noen større endringer av valgsystemet. Presidentmandatet ble riktignok redusert fra syv til fem år i 2002, samtidig som man gikk inn for å avholde president og parlamentsvalg med kort mellomrom for å minske faren for samboerskap. Det har virket så langt. Men bakdelen med en slik ordning er at presidenter blir alminneliggjort og mister sin rolle som veiviser. Det skjer parallelt med en dyptgående endring av det partipolitiske landskap. Etter 2002 ble rivaliseringen mellom venstre- og høyresiden redusert til en tautrekking mellom de to største partiene (Parti socialiste og UMP, nå Les Républicains), mens støttepartier (kommunister, De grønne og sentrumsliberale) enten ble spist opp eller marginalisert. Nasjonal Fronts suksess de siste årene har satt spørsmålstegn ved denne todelingens fremtid. Fransk politikk roterer nå fortsatt rundt venstre-høyre aksen, men også rundt en akse som skiller tilhengere og motstandere av globalisering, EU og multikulturalisme. Et slikt paradigmeskift destabiliserer regjeringspartier som bygger oppslutning på konsensus. Sosialistpartiet og det konservative partier Republikanerne partiet risikerer å bli revet i filler som følge av presidentvalget og parlamentsvalget, som holdes senere i juni. I mellomtiden må velgere som allerede er forvirret gjøre seg opp en mening mellom system-kandidater som føyer seg inn i venstre-høyre aksen (Mélenchon, Hamon, Fillon, Dupont-Aignan) og antisystem-kandidater som forkaster den (Macron og Le Pen). Skulle imidlertid de to sistnevnte kandidatene komme til andre omgangen av presidentvalget, kan fransk politikk vente seg en enda mer usikker fremtid.

 

Foredrag ved Norsk Folkehjelps Samfunnspolitiske Fagkonferanse

22. april 2017 ble jeg invitert av Mona Staven Lundereng til Norsk Folkehjelps samfunnspolitiske fagkonferanse for å snakke om fremveksten av høyreekstremisme og populisme.

Mitt innlegg hadde følgende tittel: Høyrepopulisme i Europa – motmakt eller makt i mot?

Konferanseprogramet finner du her.

Samfunnspolitisk fagkonferanse -fra avmakt til motmakt?

Fjoråret var et urolig politisk år med Brexit og presidentvalget i USA. 2017 kan også bli urolig: Marine Le Pen, presidentkandidaten til det sterkt høyreorienterte Front national, har proklamert et Frexit hvis hun vinner valget. Høyrekreftene står sterkt i mange europeiske land. Internasjonal politikk later til å ha fått nye spilleregler, grensene i Europa er skjøre og 65 millioner mennesker i verden er på flukt. Norge stenger stadig flere asylmottak. Vi står foran en viktig mobilisering av grasrota før høstens stortingsvalg.

Vi møtes for å vise hva Norsk Folkehjelp kan bidra med i en urolig verden. Velkommen til Samfunnspolitisk fagkonferanse!

Når: 21. – 23.april 2017

Hvor: Sørmarka konferansesenter

Noen drypp fra programmet:

Karin Andersen – Stortingsrepresentant fra SV

Andersen er kjent for sine tydelige stemme mot rasisme, diskriminering og forskjellsbehandling. Hun ble kåret som årets godhetstyrann av NF Solidaritetsungdom i 2016 og har vært aktiv i flyktningdebatten. Hun vil dele sin kunnskap og betraktninger rundt flyktningsituasjonen, stortingsvalget 2017 og hva som står på spill nå.

Franck Orban – Førsteamanuensis, Høgskolen i Østfold

Orban er en kunnskapsrik og engasjerende foredragsholder som er spesielt interessert i skjæringspunktet mellom statsvitenskap og historie. Han vil snakke om fremveksten av høyreekstremisme i Europa i dag, knyttet opp mot flyktningsituasjonen, Trump, Brexit og trendene vi ser i verden i dag.

Henriette Westhrin – Generalsekretær i Norsk Folkehjelp

Henriette er Norsk Folkehjelps nye generalsekretær og vil snakke om Norsk Folkehjelp

I tillegg blir det oppdatering på situasjonen i Sør-Sudan, i Palestina, i Colombia, kick-off på 1.mai-aksjonen, erfaringsutveksling, diskusjoner rundt lokallagsarbeid og mye mer!

 

Intervju i Dagbladet: Mediekrigen mellom Le Pen og Macron trappes opp

Torsdag 27. april 2017 ble jeg intervjuet av Line Fransson i Dagbladet om hvordan Macron og Le Pen bruker sosiale medier i valgkampen. Det er ingen tvil om at staben til Marine Le Pen fremstår som mer erfaren og mer profesjonell enn den til Macron. Marine le Pen kan trekke på hele «Fachoshère«, dvs. mangfoldet av sosiale medier på ytre høyre side, som sprer informasjon, fake news og negative rykter om Le Pens motstander. Marine startet dessuten valgkampen raskere og mer effektivt enn Macron, noe som gir henne en klar fordel. Dette så vi bl.a. i går i Amiens, hvor hun ikke nølte et sekund med å kuppe Macrons besøk til en kriserammet Whirpool-fabrikk.

Macron har fortsatt en klar ledelse i meningsmålingene (60/40), men han bør overhodet ikke ta seieren for gitt. Marine Le Pen prøver så godt hun kan å fremstille ham som kandidaten for kosmopolitisme, ultraliberalisme og europeisme, mens hun er folkets kandidat som gir beskyttelse mot ovennevnte. Dette koker ned til en kamp mellom eliten og folket, dvs. de samme ingrediensene som førte til en overraskende Trump-seier i USAs presidentvalget.

Artikkelen fin du her.

 

På Stortinget for å snakke om presidentvalget

25. april 2017 ble jeg invitert av rådgiver for Senterparti Stortinget 25 04 2017 Senterpartiets stortingsgruppe Aisha Naz Bhatti til å holde et innlegg for gruppens sekretariat om det franske presidentvalget, dette i forbindelse med en kommende studietur til Paris som medlemmene skulle ha.

Dette ga meg anledning til å påpeke hvor splittet og todelt det franske politiske landskap er etter presidentvalgets første omgang og at utfallet av andre omgang, tross alle meningsmålingers tilsynelatende konvergerende prognoser, ikke bør tas for gitt.

Det er en annen valgkamp som pågår fram til 7. mai. En omgang hvor man kan gjøre taktiske feil og hvor velgerne er usikre og blir dratt i helt ulike retninger. Alt koker ned til ett enkelt spørsmål: Hvilket Frankrike vil man ha for fremtiden? Dette drøfter jeg i presentasjonen som jeg lagde for dette møtet.

 

Etter første omgang..

Da er vi halvveis i presidentvalget! Det ble en intens dag i går full av litt overraskelse og ganske mye bekreftelse. Gallupinstituttene bommet på valgdeltagelsen (mye høyre enn forventet), men fikk i rekkefølgen på kandidatene med Macron, Marine Le Pen, Fillon og Mélenchon.

Jeg var på Restauranten L’Ardoise for å kommentere valgutfallet sammen med kollega fra UiO Kjerstin Aukrust og møtte der den nye kometen i fransk-norske forbindelser Lore lou.

Det ble etter hvert litt analysevirksomhet for bl. a. NTB, Nettavisen og dagbladet. Herved følger noen av kveldens bidrag, omtaler til medier. Jeg velger å gjengi artikkelen fra Nettavisen, siden jeg var hovedkilde for artikkelen.

I dag kl. 13.00 var jeg dessuten på NRK Verdibørsen for å snakke om valget, men også mer generelt om Frankrikes mykmakt, dvs. fransk kultur og språk, i en skiftende verden. Opptaket finner du her.

Ekspert: Nederlag for både høyre og venstre i Frankrike

For første gang i den femte republikks historie går verken høyresiden eller venstresiden videre til annen omgang i presidentvalget.
Publisert: for 17 timer siden Sist oppdatert: for 16 timer siden

– Det er dette som er den store tragedien, sier førsteamanuensis Franck Orban ved Høgskolen i Østfold.

Slår prognosene til, blir det den uavhengige sentrumskandidaten Emmanuel Macron og Marine Le Pen fra ytre høyre som møtes i annen omgang i presidentvalget i Frankrike.

Ifølge Orban er det i så fall tredje gang i den femte republikks historie den tradisjonelle venstresiden ikke går videre til annen omgang. Det samme skjedde også i 1969 og 2002.

For den tradisjonelle høyresiden er det første gang det skjer.

– Og det skjer på grunn av splittelse, sier Orban til NTB.

– Legger man sammen stemmene til Jean-Luc Mélenchon og Benoît Hamon, får venstresiden til sammen et resultat som ligger over Emmanuel Macron, forklarer Orban.

– Og det samme gjelder på høyresiden. François Fillon kommer tett på Marine Le Pen, men taper på grunn av Nicolas Dupont-Aignan, som får 5 prosent av stemmene, sier han.

– Ikke et tradisjonelt oppgjør

Et oppgjør mellom Macron og Le Pen blir ikke et tradisjonelt oppgjør mellom høyre og venstre, påpeker førsteamanuensen.

– Det blir et oppgjør mellom en kandidat som står for et åpent Frankrike, og en kandidat som står for antiglobalisering, EU-motstand og nasjonalisme. Det betyr at mange sentrale spørsmål som man kunne ha tatt opp i annen omgang, kommer til å bli forenklet til et spørsmål om hvem som støtter demokratiet og ikke, sier Orban.– Det tjener ikke den politiske debatten i Frankrike, sier han.

Tror den republikanske fronten vil holde

Frankrike-kjenner Anje Müller Gjesdal tror politikere fra både høyre og venstre vil flokke seg om Emmanuel Macron for å danne felles front mot Marine Le Pen.

Macron ligger dermed godt an til å vinne andre omgang i presidentvalget i Frankrike, mener Gjesdal, som er forsker ved NHH.

– Grunnen er at motstanden mot Le Pen og Nasjonal front er såpass sterk hos flertallet i Frankrike. Mange som stemte både til venstre og høyre i første runde, vil samle seg om Macron i annen omgang for å unngå at Le Pen kommer til makten, sier Gjesdal til NTB.

– Dette er ikke noe nytt i fransk politikk. Det kalles «den republikanske fronten» mot Nasjonal front, sier hun.

 

Andre medier hvor jeg har bidratt:

http://www.hegnar.no/Nyheter/Politikk/2017/04/Vant-foerste-runde-av-presidentvalget

https://www.abcnyheter.no/nyheter/2017/04/23/195297516/macron-har-oddsen-pa-sin-side-foer-oppgjoret-med-le-pen-

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/presidentvalg-i-frankrike-2017/stemmene-er-talt-opp-macron-eller-le-pen-blir-frankrikes-neste-president/a/23980602/

http://www.dagbladet.no/nyheter/han-er-den-eneste-mannen-som-far-marine-le-pen-til-a-holde-kjeft/67495258

http://e24.no/makro-og-politikk/marine-le-pen/eksperter-tror-den-republikanske-fronten-vil-holde/23980761

http://www.dn.no/nyheter/2017/04/19/2043/Utenriks/tror-det-star-mellom-fillon-eller-kaos

http://www.aftenposten.no/verden/Europas-fremtid-star-pa-spill_-men-mange-er-uengasjerte-Det-kan-gi-rekord-for-radikale-partier-618779b.html

http://www.dagbladet.no/nyheter/benit-hamon-kjemper-for-a-gjenreise-sosialistpartiet-men-klarer-det-neppe/67496001

 

Kronikk i Dagbladet: Tre scenarier etter det franske valget søndag

Innlegget mitt for Facebook-gruppen «Tur de France» har blitt en kronikk som kom i Dagbladet 21. april. Kronikken finner du her. Teksten følger under.

 

Tre scenarier etter det franske valget søndag

Franck Orban, førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold/Forskningsgruppen AreaS

Det er få dager igjen før vi får vite hvem som blir de to vinnerne av første valgomgang av det franske presidentvalget. En rekke medier ser seg tjent med en ekstra fokusering på Marine Le Pen på grunn av Brexit, Trump og forventingen om at den høyrepopulistiske bølgen sprer seg videre i Europa. I virkeligheten er usikkerheten om valgutfallet total. Dermed to sentrale spørsmål: hvordan stemmer man i dette valget og hva kan man si om årets valgdeltagelse?Presidentvalget i Frankrike er et direkte valg med to omganger. Det gjelder også for parlamentsvalget som følger presidentvalget i år 11. og 18. juni og som egentlig vil være det viktigste valget i Frankrike. Det er sistnevnte – og ikke presidentvalget -, som vil avgjøre hvor mye makt den nyvalgte presidenten vil ha i forhold til nasjonalforsamlingen.

Første valgomgang er søndag 23. april. Får én av årets 11 kandidater over 50% av stemmene med en gang, er han eller hun direkte valgt. Det har aldri skjedd under den V. Republikk, dvs. siden 1958. Dersom ingen kandidat får over 50 %, går man videre til en andre omgang 7. mai mellom de to kandidatene som har fått flest stemmer etter første runde.

Alle kommentatorer i årets valg har i bakhodet erfaringene fra Brexit og valget i USA. De vet dermed at meningsmålinger kun er retningsgivende og skal tolkes uhyre forsiktig. Frem til nå har ulike prognoser om valgutfallet skissert tre ”momenter”.

Det første momentet fulgte Fillons overraskende seier ved primærvalget for Republikanerne. I kjent”Kill Bill”-stil kvittet franske velgere seg med høyrekandidatene som symboliserte Sarkozy- eller Chirac-perioden og som i tillegg gjorde iherdige forsøk på å fremstå som forandringsfaktorer i fransk politikk. De samme velgerne tok et lignende oppgjør med primærvalget for venstresiden og vraket den opplagte kandidaten for sosialistpartiet Manuel Valls.

Mange så derfor for seg at Fillon hadde en bulevard foran seg og umulig kunne tape presidentvalget i 2017. Det samme hadde man forresten sagt om sosialistpartiets kandidat til presidentvalget i 2002 Lionel Jospin… som til slutt ikke klarte å gå videre til andre valgomgang og ble slått av Jean-Marie Le Pen, far til Marine.

En skandalerammet Fillon sliter nå fortsatt med å fremstå som en troverdig presidentkandidat med nok politisk tyngde til å få aksept for en drastisk innsparingspakke som vil kunne ramme mange franskmenn. Men sjanseløs er han absolutt ikke. Paradoksalt nok lykkes han til en viss grad med en omvendt psykologi som går ut på at velgerne ikke trenger å like ham for å stemme på ham. De må bare tro at han er den mest kapable av alle kandidater til å få Frankrike på rett kjøl igjen.

Det andre momentet som preget meningsmålingene var duetten Le Pen-Macron som ledet i meningsmålinger frem til bare noen få uker før første omgang. Kommentatorene så for seg at første valgomgang var en ren formalitet og at en meget stabil Le Pen på rundt 25% ville møte kometen Emmanuel Macron i det som skulle bli et episk oppgjør mellom et ”åpent Frankrike” og et ”lukket Frankrike.” Andre spesialister fremstilte dette oppgjøret – og det inkluderer meg -, som en kamp mellom systemutfordrerne Macron og Le Pen mot systemrepresentantene. Macron er en anti-system kandidat som forkaster den tradisjonelle venstre-høyre aksen ved å omfavne begge samtidig (både-òg). Marine Le Pen er en utenfor-system kandidat som praktiserer en gjøkunge-taktikk, dvs. at hun må kapre velgere fra venstre- og høyrekandidatene for å vinne (verken-eller).

Det tredje og siste momentet er vi nå midt opp i. Avstanden mellom kandidatene tetter seg igjen og vi står med fire kandidater med rundt +/-20% i meningsmålingene som kan ha et håp om å kunne gå videre til andre valgomgang dersom de samme målingene tolker feilmarginen feil. Ikke minst står vi foran tre scenarier.

I et «moderat scenario» (Fillon som representant for høyresiden og Macron som representant for den reformorienterte venstresiden) vil Fillon og Macron møtes i et oppgjør som handler om hvem av de to som mest effektivt og med minimale skader på det sosiale samholdet kan reformere Frankrike uten å sette på spill landets EU-medlemskap.

I et «moderat-radikalt scenario» vil derimot én av de to førstnevnte kandidat møte en motkandidat fra det radikale venstre (Mélenchon) eller det radikale høyre (Le Pen). Et slikt oppgjør vil kunne fremstilles som en kamp mellom ”system-representanter” (eliten, kapitalister, multikulturalister, europeister) og ”Folket” (sett fra Mélenchons og Le Pens vinkel), eller mellom ”reformister” og ” melankolikere” (sett fra Macrons og Fillons vinkel).

I et tredje og siste «radikalt apokalyptisk scenario» får franske velgeres vrede uante proporsjoner ved at de to radikale kandidater fra motsatt politisk fløy møtes i et endelig oppgjør som handler om hvordan Frankrike kan tørre å si nei til eliten, kapitalister, multikulturalister og EU. Dette scenario er mest urovekkende for de som har lest programmet til Mélenchon og Le Pen, men er ikke helt utenkelig lenger gitt den samme feilmarginen vi nevnte tidligere.

Stilt foran disse ulike scenariene, er velgernes forvirring maksimal. En måling nylig foretatt av IFOP hadde et anslag på 30 % velgere som sier at de ikke vet hvem de kommer til å stemme på og om de i det hele tatt vil stemme. Denne andelen vil reduseres opp mot de siste dagene før valget, men kan gi avgjørende utslag når feilmarginen mellom de fire kandidater ligger på under 5%.

Antallet sofasittere ved første omgang av presidentvalget i 2012 lå på 20,53%, mot 16,22% i 2007 og 28,4 % i 2002. Hvem klarer å mobilisere nølerne og hvordan vi disse fordele seg mellom kandidatene? Bare en prosentandel av disse kan faktisk skille vinnerne fra taperne. Det finnes også velgere som ikke kjenner seg igjen i kandidatene og som vil stemme blankt. En meningsmåling foretatt av IFOP 28. mars 2017 viste at opp til 40% av velgerne ville vurdere å stemme blankt om de bare kunne. Blanke stemmer er ikke medregnet i sluttellingen. Ved tidligere presidentvalg har de vært tatt sammen med ikke-godkjente stemmer. Ved første omgang i 2012 utgjorde det 1,92% av stemmene (701 190). Det er mer enn i 2007 (1,44%), men mindre enn i 2002 (3,38%). Dette er også stemmer som kan få avgjørende betydning i en situasjon preget av små marginer mellom kandidatene.

Til slutt står vi igjen med meningsmålingers troverdighet. I løpet av de siste ukene har de vært stabile i å vise at duetten Macron-Le Pen nå har blitt til en kvartett med Mélenchon og Fillon. Men de tok feil under begge primærvalg i år og bommet også på vinnerne etter første omgang i 2002 og i 1995. Nye feil er dermed mulige. Er Marine le Pen overvurdert før første omgangen? Er hun undervurdert foran andre omgang? Kan Fillon tette igjen avstanden til Macron og Le Pen? Kan Mélenchon gå forbi både Fillon og enten Macron eller Le Pen? Ingen tør svare på disse spørsmålene.

En praktisk måte å løse dette dilemmaet på blant spesialister er å rasjonalisere velgernes oppførsel ved å snakke om ”nyttig stemme” (le vote utile). Per dags dato er det kun Fillon som etter størst sannsynlighet vil ha et flertall i nasjonalforsamlingen etter parlamentsvalget i juni. Macron vil muligens kunne få det hvis han får støtte både fra venstre- og høyresiden, men vil betale en høy pris for dette. Hverken Mélenchon eller Le Pen kan få det. Vil altså velgerne ha en nyvalgt president som må innlede sitt femårsmandat med et påtvunget politisk samboerskap med opposisjonen? Og hvilken opposisjon blir det da?

Det er likevel usikkert hvor mye slik rasjonalisering og etterpåklokskap veier opp mot velgernes raseri og ønske om på en eller annen måte å gjøre tabula rasa. Pågripelsen av to menn i Marseille på tirsdag som skal ha planlagt terroraksjoner mot kandidater til årets presidentvalg på vegne av IS og terrorangrepet på Champs-Élysées i Paris torsdag kveld hvor en politimann ble drept og to andre politimenn og en turist såret – og som IS har påtatt seg ansvaret for -, viser at terrorisme – slik det skjedde i Madrid i mars 2004 – vil forsøke å påvirke valgutfallet ved å polarisere opinionen i enda større grad. Hvorvidt dette kan lykkes er uvisst. Slike angrep tjener riktignok kandidater som Fillon og Le Pen som har hatt den hardeste linjen mot islamistisk terrorisme. På en annen side har alle kandidater mye å tape ved å overspille terrorfaren midt i valgkampinnspurten og dermed vise at de ikke klarer å fremstå som en samlende figur for nasjonen i dramatiske tider. En annen ting er at franskmenn på godt og ondt har blitt vant til terrorangrep. Det skal mer til for å skremme de aller fleste til å gå og stemme på søndag.

Et siste spørsmål er gallupinstitutters reelle grad av selvstendighet. Det finnes åtte av dem i Frankrike som er akkreditert for å foreta valgmålinger. Noen har vært lenge i medielandskapet (TNS Sofres, BVA, IFOP, Harris interactive, IPSOS), mens andre som Opinionway, Odoxa eller Elabe er nykommere. TNS Sofres er størst og ble grunnlagt i 1963, etterfulgt av IPSOS (grunnlagt I 1975) og BVA (etablert i 1970), med IFOP på fjerdeplass.

Under valgkampen sirkulerte en rekke ”fake news” i sosiale medier som hevdet at alle institutter var kontrollert av kjente, rike entreprenører som Bolloré, Drahi, Pinault og Parisot og støttet Emmanuel Macron. En twittermelding hevdet spesielt at CSA tilhører Bolloré-gruppen, BVA Bolloré, Drahi og Rothschild.

Laurence Parisot, som tidligere har ledet arbeidsgivernes fagforening MEDEF, er hovedaksjonær i IFOP. IPSOS skal også være eid av Pinault-gruppen og Fidelity (amerikansk investeringsfond), mens SOFRES eies av det samme Fidelity-fondet. Avisen Le Monde gravde videre og avskrev et slikt forhold til tunge næringsinteresser av to grunner. For det første er eierskapsforholdet mer spredt enn det som hevdes av kritikerne. For det andre må alle parter følge et etisk charter som reduserer risikoen for manipulasjon. Sist men ikke minst er slike gallupinstitutter underlagt streng kontroll av en offentlig kommisjon som har ansvar for å granske måten meningsmålinger lages på.

En dokumentar lagd av Envoyé Spécial 13. april 2017 er mer kritisk til profesjonaliteten og nøytraliteten som disse gallupinstitutter gjerne reklamer for og varsler tvert imot om stor fallhøyde. En slik skepsis overfor instituttenes evne til å finne representative velgerutvalg som gjenspeiler faktiske samfunnsforhold har den siste tiden ført til at flere bruker algoritmer og overvåking av sosiale medier fremfor meningsmålinger.

Vil vi virkelig være tjent med en slik utvikling?

 

Bidrag om presidentvalget til facebook-gruppen «Tur de France»

Min gode kollega Vibeke Knoop Rachline har sammen med to andre startet en meget spennende blogg som tar opp dagens Frankrike før viktige valg. 17. april 2017 ba de meg om å skrive en oppsummering av oppløpet mot valget seks dager før.. Bidraget kan hentes her, men det kan kan hende at dere må bli medlem i gruppen før dere kan se det.

 


PRESIDENTVALGETS UUTHOLDELIGE SPENNING, men ikke letthet..

Det er under én uke igjen før vi får vite hvem som blir de to heldige vinnere av første valgomgang av det franske presidentvalget. Usikkerheten preger samtlige medier. Dermed to viktige spørsmål: hvordan stemmer man og hva kan man si om valgdeltagelsen i år?

Presidentvalget i Frankrike er et direkte valg med to omganger. Det gjelder også for parlamentsvalget som følger presidentvalget i mai-juni. For å kunne avgi sin stemme må man være fransk statsborger, være minst 18 år og være registrert på lokale valglister. Et unntak er franskmenn som er bosatt i utlandet og som er registrert ved sin ambassade eller sitt konsulat. De vil stemme der på valgdagen, med mindre de har skrevet fullmakt på forhånd til noen i hjemlandet, mens franskmenn i Frankrike og i utaskjærs territorier stemmer ved rådhuset i kommunen man bor i eller i en kommune man har betalt skatt i de siste fem årene.

Det ventes at mange velgere ikke vil møte opp til valglokalene på valgdagen pga. kollisjon med skoleferien. Derfor benytter mange seg av fullmakt når de skal stemme, noe som betyr at man gir en annen person som er registrert i samme valgkommune retten til å avgi sin stemme. En fullmakt kan skrives frem til dagen før valget, men krever vanligvis tid å behandle (avisen 20Minutes klarte det på 11 minutter og 36 sekunder..). Den kan leveres til eller fylles ut på en sivil (police) eller militær politistasjon (gendarmerie), eller i domstoler. Alternativt kan en representant fra ovennevnte institusjoner dra til velgere som av ulike årsaker er sengeliggende eller ikke kan bevege seg. En ting man bør huske vedrørende fullmakter er tidspunktet. Jo tidligere de skrives desto større er sjansene for at de ikke påvirkes av de aller siste nyhetssakene om kandidatene.

Første valgomgang er dermed 23. april. Får én av årets 11 kandidater over 50% av stemmene med en gang, er han eller hun valgt. Det har aldri skjedd under den V. Republikk. Dersom ingen kandidat får over 50 %, går man videre til en andre omgang 7. mai mellom de to kandidatene som har fått flest stemmer etter første runde. Valglokalene kommer til å være åpne fra kl. 08.00 om morgenen og stenger kl. 18.00-19.00 på mindre steder og til kl. 20.00 i storbyene. Hvis dere vil vite valgutfallet før kl. 20.00, kan dere glemme franske medier. De har munnkurv frem til kl. 20.00, da de første prognosene kunngjøres. Tradisjonelt har man derfor oppsøkt pålitelige fransktalende kilder i Sveits (Le Temps) eller Belgia (La Libre Belgique eller Le Soir). De pleier å gi vinnerne en stund før offisielle franske medier.

Årets presidentvalg preges i høyeste grad av usikkerhet, samtidig som alle kommentatorer har i bakhodet erfaringene fra Brexit og valget i USA og vet dermed at meningsmålinger skal tolkes uhyre forsiktig. Frem til nå har ulike prognoser om valgutfallet hatt tre”momenter”.

• Det første fulgte Fillons overraskende seier ved primærvalget for Republikanerne. I kjent”Kill Bill”-stil kvittet franske velgere seg med høyrekandidatene som symboliserte Sarkozy- eller Chirac-perioden og som i tillegg gjorde iherdige forsøk på å fremstå som forandringsfaktorer i fransk politikk. De samme velgerne tok et lignende oppgjør med primærvalget for venstresiden og vraket den opplagte kandidaten for sosialistpartiet Manuel Valls. Mange så derfor for seg at Fillon hadde en bulevard foran seg og kunne umulig tape presidentvalget i 2017. Det samme hadde man forresten sagt om sosialistpartiets kandidat til presidentvalget i 2002 Lionel Jospin… som til slutt ikke klarte å gå videre til andre valgomgang. En skandalerammet Fillon sliter nå med å fremstå som en troverdig presidentkandidat med nok politisk tyngde til å få aksept for en drastisk innsparingspakke som vil kunne ramme mange franskmenn.

• Det andre momentet som preget valgkampen var duoen Le Pen-Macron som ledet i meningsmålinger frem til bare noen få uker før første omgangen. Kommentatorene så for seg at første valgomgang var en ren formalitet og at en meget stabil Le Pen (rundt 25%) ville møte kometen Emmanuel Macron i det som skulle bli et episk oppgjør mellom et ”åpent Frankrike” og et ”lukket Frankrike.” Andre fremstilte dette oppgjøret – og det inkluderer meg -, som en kamp mellom «outsiderne” Macron og Le Pen mot ”system-representanter.” Macron var en anti-system kandidat som forkastet den tradisjonelle venstre-høyre aksen ved å omfavne begge samtidig (både-òg), mens Marine Le Pen var ”utenfor-system” kandidaten som praktiserte en gjøkunge-taktikk, dvs. at hun måtte kapre velgere fra venstre- og høyrekandidatene for å vinne (verken-eller).

• Det tredje og siste momentet er vi nå midt opp i. Avstanden mellom kandidatene tetter seg og vi står igjen med fire kandidater rundt +/-20% som kan ha et håp om å kunne gå videre til andre valgomgang. Ikke minst står vi foran tre scenarier. I et” moderat” scenario (Fillon som representant for høyresiden og Macron som representant for den reformorienterte venstresiden) vil Fillon og Macron møtes i et oppgjør som handler om hvem av de to som mest effektivt og med minimale skader på det sosiale samholdet kan reformere Frankrike. I et ”moderat-radikalt” scenario vil én av de to førstnevnte kunne møte en motkandidat fra det radikale venstre (Mélenchon) eller det radikale høyre (Le Pen). Et slikt oppgjør vil fremstilles som en kamp mellom ”systemets representanter” (eliten, kapitalistene, multikulturalistene, europeistene) og ”Folket” (sett fra Mélenchons og Le Pens vinkel), eller mellom ”reformistene” og ” melankolikerne” (sett fra Macrons og Fillons vinkel). I et tredje og siste scenario får velgernes vrede uante proporsjoner ved at de to radikale kandidater møtes i et endelig oppgjør som handler om hvordan Frankrike vil si nei til eliten, nei kapitalistene, nei multikulturalistene og nei til europeistene. Dette scenario er mest urovekkende og overhodet ikke helt utenkelig lenger.

Seks dager før valget er velgernes forvirring maksimal, samtidig som kommentatorer ser skeptisk på meningsmålinger som blir mer begivenhetspreget. Antallet sofasittere forventes å være enorm ved første omgang. Over 40 % av velgere sier at de ikke vet hvem de skal stemme på og om de i det hele tatt kommer til å stemme. Det kan gi avgjørende utslag når marginen mellom de fire kandidater ligger under 5%. Antallet sofasittere ved første omgang av presidentvalget i 2012 lå på 20,53%, mot 16,22% i 2007 og 28,4 % i 2002. Hvem klarer å mobilisere nølerne og hvordan vi disse fordele seg mellom kandidatene? En brøkdel av disse kan faktisk skille vinnerne fra taperne.

Det finnes også velgere som ikke kjenner seg igjen i kandidatene og som vil stemme blankt. En meningsmåling foretatt av IFOP 28. mars 2017 viste at opp til 40% av velgerne ville vurdere å stemme blankt om de bare kunne. Blanke stemmer er ikke medregnet i sluttellingen. Ved tidligere presidentvalg har de vært tatt sammen med ikke-godkjente stemmer. Ved første omgang i 2012 utgjorde det 1,92% av stemmene (701 190). Det er mer enn i 2007 (1,44%), men mindre enn i 2002 (3,38%). Dette er også stemmer som kan få avgjørende betydning i en situasjon preget av små marginer mellom kandidatene.

Til slutt står vi igjen med meningsmålingers troverdighet. I løpet av de siste ukene har de vært stabile i å vise at duoen Macron-Le Pen nå har blitt til en kvartett med Mélenchon og Fillon. Men de tok feil under begge primærvalg i år. De bommet også på vinnerne etter første omgang i 2002. Nye feil er dermed mulige. Er Marine le Pen overvurdert før første omgangen? Er hun undervurdert foran andre omgang? Kan Fillon tette igjen avstanden til Macron og Le Pen? Kan Mélenchon gå forbi både Fillon og enten Macron eller Le Pen? Ingen tør svare på disse spørsmålene. En praktisk måte å løse dette dilemmaet på blant spesialister er å rasjonalisere velgernes oppførsel ved å snakke om ”nyttig stemme” (le vote utile). Per dags dato er det kun Fillon som etter størst sannsynlighet vil ha et flertall i nasjonalforsamlingen etter parlamentsvalget i juni. Macron vil muligens kunne få det hvis han får støtte både fra venstre- og høyresiden, men vil betale en høy pris for dette. Hverken Mélenchon eller Le Pen kan få det. Vil altså velgerne ha en nyvalgt president som må innlede sitt femårsmandat med et påtvunget politisk samboerskap med opposisjonen? Og hvilken opposisjon blir det da? Det er likevel usikkert hvor mye slik rasjonalisering og etterpåklokskap veier opp mot velgernes raseri og ønske om på en eller annen måte å gjøre tabula rasa.

Et siste spørsmål er gallupinstitutters selvstendighet. Det finnes 8 av dem som er akkreditert for å foreta valgmålinger. Noen har vært lenge i medielandskapet (TNS Sofres, BVA, IFOP, Harris interactive, IPSOS), mens andre som Opinionway, Odoxa eller Elabe er nykommere. TNS Sofres er størst og ble grunnlagt i 1963, etterfulgt av IPSOS (grunnlagt I 1975) og BVA (etablert i 1970), med IFOP på fjerdeplass. Under valgkampen sirkulerte en rekke ”fake news” i sosiale medier som hevdet at alle institutter var kontrollert av kjente, rike entreprenører som Bolloré, Drahi, Pinault og Parisot og støttet Emmanuel Macron. En twittermelding hevdet spesielt at CSA tilhører Bolloré-gruppen, BVA Bolloré, Drahi og Rothschild. Laurence Parisot, som tidligere har ledet arbeidsgivernes fagforening MEDEF, er hovedaksjonær i IFOP. IPSOS skal også være eid av Pinault-gruppen og Fidelity (amerikansk investeringsfond), mens SOFRES eies av det samme Fidelity-fondet. Avisen Le Monde gravde videre og avskrev et slikt forhold til tunge næringsinteresser av to grunner. For det første er eierskapsforholdet mer spredt enn det som hevdes av kritikerne. For det andre må alle parter følge et etisk charter som reduserer risikoen for manipulasjon. Sist men ikke minst er slike gallupinstitutter underlagt streng kontroll av en offentlig kommisjon som har ansvar for å granske måten meningsmålinger lages på. En dokumentar lagd av Envoyé Spécial 13. april 2017 er mer kritisk til profesjonaliteten og nøytraliteten som disse gallupinstitutter gjerne reklamer for og varsler tvert imot om stor fallhøyde. En slik skepsis overfor instituttenes evne til å finne representative velgerutvalg som gjenspeiler faktiske samfunnsforhold har den siste tiden ført til at flere bruker algoritmer og overvåking av sosiale medier fremfor meningsmålinger. Vil vi være tjent med en slik utvikling?