Frokostmøte med Civita om presidentvalget

3. mai 2017 var jeg invitert av tankesmien Civita til å snakke om presidentvalget i Frankrike sammen med Pernille Rieker, seniorforsker ved NUPI og Kaj-Martin Georgsen, direktør for samfunnsansvar og næringspolitikk i DNB. Et videosnitt av dette møtet finner du her.

Frokostmøtet hadde følgende fokus:

«Etter en spennende første valgrunde er det nå klart at kampen står mellom den sentrumsorienterte politikeren Emmanuel Macron, og høyrepopulistiske Marine Le Pen. Macron er storfavoritt til å vinne, men kan vi være sikre på at velgerne hans vil møte opp i andre valgrunde? Hva slags politikk vil Macron og Le Pen føre, og hva vil det bety for Frankrike og Europa? Hva var årsaken til at de to store partiene mislyktes så dramatisk i første valgrunde, og hva vil det bety for fransk politikk fremover?»

Det ble en meget spennende diskusjon mellom oss tre, og sammen med publikum. Jeg ga innledningsvis en oppsummering av valget og fokuserte på det som etter mitt syn symboliserer de tre dimensjonene ved det jeg kaller «den franske vertigo.»

– En Nasjonal Front som fortsatt stiger og som har klart å omdefinere den tradisjonelle venstre-høyre akse i fransk politikk til en ny «åpent-lukket» akse som gjør det mulig for Marine Le Pen og legge sin tilhørighet til partiet bak seg og samtidig utpeker seg selv til folkets røst;

– Et tosøyler-system i fransk politikk som bryter sammen og hvor tradisjonelle etablerte partier ikke lenger utgjør hovedtyngden, og utfordres av anti-system aktører;

– Franske velgere som er sinte og på vandring, og som lider av politisk apati og relativisme når de uten nærmere spørsmål sidestiller Macrons og Le Pens program.

En slik relativisme fører dog til en merkelig kombinasjon hvor ytterkantene på venstre og høyresiden møttes i felles forakt mot liberalisme og har for første gang noensine under V. republikk muligheten til å seiere politisk.

Hvis ikke i 2017, så i 2022. Macron er ingen redningsmann. Men lykkes han ikke, blir mye i fransk politisk dramatisk endret i årene som kommer. Selvsagt må han først bli valgt på søndag..

Kronikk til Aftenposten Innsikt om presidentvalget i Frankrike

Jeg hadde en kronikk i aprilnummeret av Aftenposten Innsikt.
Herved følger den innsendte versjonen.

Politikere på skraphaugen.

Trumps valgseier i USA skapte uro i europeisk og fransk politikk. Politikere som har vært aktive eller sittet ved makten i en mannsalder, kjenner et kaldt gys nedover ryggen og viser et utrettelig behov for å fremstille seg som banebrytende eller revolusjonære. Alle vil bryte med systemet og med en kultur som de selv har vært med på å bygge opp og som de er de fremste representanter for. Alle streber etter å fremstå som ærlige i et politisk landskap som ellers er gjennomsyret av privilegier som leker med loven og sprenger enhver grense for anstendighet. Alle vil gi inntrykk av at de sloss for folket, og at de er alene om å forstå dets behov. En slik taktisk populisme lurer ikke velgerne, som er rasende på sine politikeres manglende evne til å innfri valgløfter, reformere landet og sikre velferd. Derfor blir en hel generasjon franske politikere kastet på skraphaugen. I 2012 ble Nicolas Sarkozy den første sittende franske president siden Valéry Giscard d’Estaing i 1981, som ikke ble gjenvalgt. I desember 2016 ble François Hollande den første sittende president som ikke våget å stille opp til gjenvalg på grunn av elendig oppslutning. Men selv med en slik skjebne for to sittende presidenter, er velgernes vrede fortsatt stor. Primærvalgene etter amerikansk modell som ble avholdt samtidig på høyre- og venstresiden, resulterte i at både tidligere leder for De grønne, Cécile Duflot, tidligere statsminister og antatt sikker vinner for de konservative, Alain Juppé, og tidligere statsminister for president Hollande og antatt sikker vinner for sosialistpartiet, Manuel Valls, forsvant rett ut av valgkampen. De som overlevde den politiske tsunamien, var enten outsiderne under primærvalgene (François Fillon, Benoît Hamon) eller de som hadde vett til ikke å holde primærvalg (Marine Le Pen, Emmanuel Macron, Jean-Luc Mélenchon), samt små kandidater som etter mye slit klarte å samle inn 500 underskrifter og dermed stille opp til valget.

Kjemper med leirføtter.

Primærvalgene som for første gang ble gjennomført både på venstre- og høyresiden, tydeliggjorde velgernes oppgjør. Tiltaket var ment å demokratisere en politisk praksis hvor velgerne tidligere ikke har hatt anledning til å velge sine presidentkandidater. Dette er direkte inspirert av valgsystemet i USA. Så langt har en slik valgordning, som venstresiden prøvekjørte i 2012, vist seg å gi blandede resultater. På den ene siden har velgerne fått sagt sitt. I tillegg bidro primærvalgene til å opprettholde en høy grad av politisk interesse og engasjement i opinionen. Samtidig virket tiltaket mot sin hensikt ved at vinnerne ikke har fått økt legitimitet. Tvert imot forverret primærvalgene motsetningene mellom kandidatene på begge sider. Disse ble lagt frem på åpen scene og ble tilspisset både av medier og av kandidatene selv. Vinnerne av primærvalgene fremstår ikke som sterke ledere, men som kjemper med leirføtter som har slitt med å få orden i egne rekker før den offisielle valgkampen i det hele tatt kom i gang. Den andre hendelsen som vil ha betydning for velgernes valg, er skandalene rundt flere kandidater. For første gang i et presidentvalg er faktisk tre av dem (Macron, Fillon og Le Pen) gjenstand for etterforskning. Slike skandaler underminerer velgernes tillit ovenfor det politiske system som helhet. Mistilliten kan slå ut på to måter. For det første kan kandidatenes valgprogram drukne i den personlige kritikken mot dem, uansett kvaliteten på forslagene de fremmer. De blir rett og slett ikke hørt. For det andre kan velgerne slå ring rundt sin kandidat, uavhengig av anklagenes alvorlighet. Evnen til kritisk sans blir avløst av en radikal holdning som flytter fokus bort fra kandidatene og over til hypotetiske bakmenn som står bak en konspirasjon mot kandidaten. Dette gjelder vanligvis for velgerne til Marine Le Pen, men nå også Fillons velgere. Begge reaksjoner skader den demokratiske debatten.

Den 5. republikk i krise?

Velgernes vrede skyldes også et mer grunnleggende utviklingstrekk i fransk politikk. De Gaulle stiftet den 5. republikk i 1958 for å gjøre slutt på ustabiliteten som preget den 4. republikk (1946–1958). Den nye republikk bygde på et styrket presidentembete og en styrket regjering, svekkede partier i de to kamrene, nasjonalforsamlingen og senatet, og en bipolarisering hvor alle partier ble tvunget inn i venstre-høyre aksen gjennom et valgsystem med flertallsvalg og to omganger ved presidentvalget og parlamentsvalget. Systemet holdt ekstreme partier unna makten, selv etter at venstresiden overtok i 1981 med Mitterrand. Fra andre delen av 1980-årene ble dette systemet mer uoversiktlig. Velgernes følte at maktskiftet mellom venstre- og høyresiden (19 år og to perioder for venstresiden mellom 1981 og 1995; 17 år og to perioder mellom 1995 og 2012 med Jacques Chirac og Nicolas Sarkozy) ikke førte til reell forbedring av levekårene for vanskeligstilte og for middelklassen. Ledigheten økte stort sett gjennom hele perioden, og veksten forble lav eller uteble. Flere perioder med politisk samboerskap mellom en president og en regjering av motsatt farge (1986–88; 1993–95 og 1997– 2002), økte fortvilelsen blant velgerne, som i stadig mindre grad så forskjellen mellom venstre og høyre. Fortvilelsen inntok fire ulike former: Sviktende valgdeltagelse, sittende regjeringer som ikke ble gjenvalgt, anti-system partier som vokste frem og tradisjonelle partier som raste i oppslutning ved valg.

Mer usikkerhet i vente.

I mai 2002 kom lederen for Nasjonal Front, Jean-Marie Le Pen, overraskende til andre omgang av presidentvalget. Det sendte en sjokkbølge gjennom hele Frankrike uten at det ble foretatt noen større endringer av valgsystemet. Presidentmandatet ble riktignok redusert fra syv til fem år i 2002, samtidig som man gikk inn for å avholde president og parlamentsvalg med kort mellomrom for å minske faren for samboerskap. Det har virket så langt. Men bakdelen med en slik ordning er at presidenter blir alminneliggjort og mister sin rolle som veiviser. Det skjer parallelt med en dyptgående endring av det partipolitiske landskap. Etter 2002 ble rivaliseringen mellom venstre- og høyresiden redusert til en tautrekking mellom de to største partiene (Parti socialiste og UMP, nå Les Républicains), mens støttepartier (kommunister, De grønne og sentrumsliberale) enten ble spist opp eller marginalisert. Nasjonal Fronts suksess de siste årene har satt spørsmålstegn ved denne todelingens fremtid. Fransk politikk roterer nå fortsatt rundt venstre-høyre aksen, men også rundt en akse som skiller tilhengere og motstandere av globalisering, EU og multikulturalisme. Et slikt paradigmeskift destabiliserer regjeringspartier som bygger oppslutning på konsensus. Sosialistpartiet og det konservative partier Republikanerne partiet risikerer å bli revet i filler som følge av presidentvalget og parlamentsvalget, som holdes senere i juni. I mellomtiden må velgere som allerede er forvirret gjøre seg opp en mening mellom system-kandidater som føyer seg inn i venstre-høyre aksen (Mélenchon, Hamon, Fillon, Dupont-Aignan) og antisystem-kandidater som forkaster den (Macron og Le Pen). Skulle imidlertid de to sistnevnte kandidatene komme til andre omgangen av presidentvalget, kan fransk politikk vente seg en enda mer usikker fremtid.

Foredrag ved Norsk Folkehjelps Samfunnspolitiske Fagkonferanse

22. april 2017 ble jeg invitert av Mona Staven Lundereng til Norsk Folkehjelps samfunnspolitiske fagkonferanse for å snakke om fremveksten av høyreekstremisme og populisme.

Mitt innlegg hadde følgende tittel: Høyrepopulisme i Europa – motmakt eller makt i mot?

Konferanseprogramet finner du her.

Samfunnspolitisk fagkonferanse -fra avmakt til motmakt?

Fjoråret var et urolig politisk år med Brexit og presidentvalget i USA. 2017 kan også bli urolig: Marine Le Pen, presidentkandidaten til det sterkt høyreorienterte Front national, har proklamert et Frexit hvis hun vinner valget. Høyrekreftene står sterkt i mange europeiske land. Internasjonal politikk later til å ha fått nye spilleregler, grensene i Europa er skjøre og 65 millioner mennesker i verden er på flukt. Norge stenger stadig flere asylmottak. Vi står foran en viktig mobilisering av grasrota før høstens stortingsvalg.

Vi møtes for å vise hva Norsk Folkehjelp kan bidra med i en urolig verden. Velkommen til Samfunnspolitisk fagkonferanse!

Når: 21. – 23.april 2017

Hvor: Sørmarka konferansesenter

Noen drypp fra programmet:

Karin Andersen – Stortingsrepresentant fra SV

Andersen er kjent for sine tydelige stemme mot rasisme, diskriminering og forskjellsbehandling. Hun ble kåret som årets godhetstyrann av NF Solidaritetsungdom i 2016 og har vært aktiv i flyktningdebatten. Hun vil dele sin kunnskap og betraktninger rundt flyktningsituasjonen, stortingsvalget 2017 og hva som står på spill nå.

Franck Orban – Førsteamanuensis, Høgskolen i Østfold

Orban er en kunnskapsrik og engasjerende foredragsholder som er spesielt interessert i skjæringspunktet mellom statsvitenskap og historie. Han vil snakke om fremveksten av høyreekstremisme i Europa i dag, knyttet opp mot flyktningsituasjonen, Trump, Brexit og trendene vi ser i verden i dag.

Henriette Westhrin – Generalsekretær i Norsk Folkehjelp

Henriette er Norsk Folkehjelps nye generalsekretær og vil snakke om Norsk Folkehjelp

I tillegg blir det oppdatering på situasjonen i Sør-Sudan, i Palestina, i Colombia, kick-off på 1.mai-aksjonen, erfaringsutveksling, diskusjoner rundt lokallagsarbeid og mye mer!

Intervju i Dagbladet: Mediekrigen mellom Le Pen og Macron trappes opp

Torsdag 27. april 2017 ble jeg intervjuet av Line Fransson i Dagbladet om hvordan Macron og Le Pen bruker sosiale medier i valgkampen. Det er ingen tvil om at staben til Marine Le Pen fremstår som mer erfaren og mer profesjonell enn den til Macron. Marine le Pen kan trekke på hele «Fachoshère«, dvs. mangfoldet av sosiale medier på ytre høyre side, som sprer informasjon, fake news og negative rykter om Le Pens motstander. Marine startet dessuten valgkampen raskere og mer effektivt enn Macron, noe som gir henne en klar fordel. Dette så vi bl.a. i går i Amiens, hvor hun ikke nølte et sekund med å kuppe Macrons besøk til en kriserammet Whirpool-fabrikk.

Macron har fortsatt en klar ledelse i meningsmålingene (60/40), men han bør overhodet ikke ta seieren for gitt. Marine Le Pen prøver så godt hun kan å fremstille ham som kandidaten for kosmopolitisme, ultraliberalisme og europeisme, mens hun er folkets kandidat som gir beskyttelse mot ovennevnte. Dette koker ned til en kamp mellom eliten og folket, dvs. de samme ingrediensene som førte til en overraskende Trump-seier i USAs presidentvalget.

Artikkelen fin du her.

På Stortinget for å snakke om presidentvalget

25. april 2017 ble jeg invitert av rådgiver for Senterparti Stortinget 25 04 2017 Senterpartiets stortingsgruppe Aisha Naz Bhatti til å holde et innlegg for gruppens sekretariat om det franske presidentvalget, dette i forbindelse med en kommende studietur til Paris som medlemmene skulle ha.

Dette ga meg anledning til å påpeke hvor splittet og todelt det franske politiske landskap er etter presidentvalgets første omgang og at utfallet av andre omgang, tross alle meningsmålingers tilsynelatende konvergerende prognoser, ikke bør tas for gitt.

Det er en annen valgkamp som pågår fram til 7. mai. En omgang hvor man kan gjøre taktiske feil og hvor velgerne er usikre og blir dratt i helt ulike retninger. Alt koker ned til ett enkelt spørsmål: Hvilket Frankrike vil man ha for fremtiden? Dette drøfter jeg i presentasjonen som jeg lagde for dette møtet.

Etter første omgang..

Da er vi halvveis i presidentvalget! Det ble en intens dag i går full av litt overraskelse og ganske mye bekreftelse. Gallupinstituttene bommet på valgdeltagelsen (mye høyre enn forventet), men fikk i rekkefølgen på kandidatene med Macron, Marine Le Pen, Fillon og Mélenchon.

Jeg var på Restauranten L’Ardoise for å kommentere valgutfallet sammen med kollega fra UiO Kjerstin Aukrust og møtte der den nye kometen i fransk-norske forbindelser Lore lou.

Det ble etter hvert litt analysevirksomhet for bl. a. NTB, Nettavisen og dagbladet. Herved følger noen av kveldens bidrag, omtaler til medier. Jeg velger å gjengi artikkelen fra Nettavisen, siden jeg var hovedkilde for artikkelen.

I dag kl. 13.00 var jeg dessuten på NRK Verdibørsen for å snakke om valget, men også mer generelt om Frankrikes mykmakt, dvs. fransk kultur og språk, i en skiftende verden. Opptaket finner du her.

Ekspert: Nederlag for både høyre og venstre i Frankrike

For første gang i den femte republikks historie går verken høyresiden eller venstresiden videre til annen omgang i presidentvalget.
Publisert: for 17 timer siden Sist oppdatert: for 16 timer siden

– Det er dette som er den store tragedien, sier førsteamanuensis Franck Orban ved Høgskolen i Østfold.

Slår prognosene til, blir det den uavhengige sentrumskandidaten Emmanuel Macron og Marine Le Pen fra ytre høyre som møtes i annen omgang i presidentvalget i Frankrike.

Ifølge Orban er det i så fall tredje gang i den femte republikks historie den tradisjonelle venstresiden ikke går videre til annen omgang. Det samme skjedde også i 1969 og 2002.

For den tradisjonelle høyresiden er det første gang det skjer.

– Og det skjer på grunn av splittelse, sier Orban til NTB.

– Legger man sammen stemmene til Jean-Luc Mélenchon og Benoît Hamon, får venstresiden til sammen et resultat som ligger over Emmanuel Macron, forklarer Orban.

– Og det samme gjelder på høyresiden. François Fillon kommer tett på Marine Le Pen, men taper på grunn av Nicolas Dupont-Aignan, som får 5 prosent av stemmene, sier han.

– Ikke et tradisjonelt oppgjør

Et oppgjør mellom Macron og Le Pen blir ikke et tradisjonelt oppgjør mellom høyre og venstre, påpeker førsteamanuensen.

– Det blir et oppgjør mellom en kandidat som står for et åpent Frankrike, og en kandidat som står for antiglobalisering, EU-motstand og nasjonalisme. Det betyr at mange sentrale spørsmål som man kunne ha tatt opp i annen omgang, kommer til å bli forenklet til et spørsmål om hvem som støtter demokratiet og ikke, sier Orban.– Det tjener ikke den politiske debatten i Frankrike, sier han.

Tror den republikanske fronten vil holde

Frankrike-kjenner Anje Müller Gjesdal tror politikere fra både høyre og venstre vil flokke seg om Emmanuel Macron for å danne felles front mot Marine Le Pen.

Macron ligger dermed godt an til å vinne andre omgang i presidentvalget i Frankrike, mener Gjesdal, som er forsker ved NHH.

– Grunnen er at motstanden mot Le Pen og Nasjonal front er såpass sterk hos flertallet i Frankrike. Mange som stemte både til venstre og høyre i første runde, vil samle seg om Macron i annen omgang for å unngå at Le Pen kommer til makten, sier Gjesdal til NTB.

– Dette er ikke noe nytt i fransk politikk. Det kalles «den republikanske fronten» mot Nasjonal front, sier hun.

 

Andre medier hvor jeg har bidratt:

http://www.hegnar.no/Nyheter/Politikk/2017/04/Vant-foerste-runde-av-presidentvalget

https://www.abcnyheter.no/nyheter/2017/04/23/195297516/macron-har-oddsen-pa-sin-side-foer-oppgjoret-med-le-pen-

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/presidentvalg-i-frankrike-2017/stemmene-er-talt-opp-macron-eller-le-pen-blir-frankrikes-neste-president/a/23980602/

http://www.dagbladet.no/nyheter/han-er-den-eneste-mannen-som-far-marine-le-pen-til-a-holde-kjeft/67495258

http://e24.no/makro-og-politikk/marine-le-pen/eksperter-tror-den-republikanske-fronten-vil-holde/23980761

http://www.dn.no/nyheter/2017/04/19/2043/Utenriks/tror-det-star-mellom-fillon-eller-kaos

http://www.aftenposten.no/verden/Europas-fremtid-star-pa-spill_-men-mange-er-uengasjerte-Det-kan-gi-rekord-for-radikale-partier-618779b.html

http://www.dagbladet.no/nyheter/benit-hamon-kjemper-for-a-gjenreise-sosialistpartiet-men-klarer-det-neppe/67496001

Kronikk i Dagbladet: Tre scenarier etter det franske valget søndag

Innlegget mitt for Facebook-gruppen «Tur de France» har blitt en kronikk som kom i Dagbladet 21. april. Kronikken finner du her. Teksten følger under.

 

Tre scenarier etter det franske valget søndag

Franck Orban, førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold/Forskningsgruppen AreaS

Det er få dager igjen før vi får vite hvem som blir de to vinnerne av første valgomgang av det franske presidentvalget. En rekke medier ser seg tjent med en ekstra fokusering på Marine Le Pen på grunn av Brexit, Trump og forventingen om at den høyrepopulistiske bølgen sprer seg videre i Europa. I virkeligheten er usikkerheten om valgutfallet total. Dermed to sentrale spørsmål: hvordan stemmer man i dette valget og hva kan man si om årets valgdeltagelse?Presidentvalget i Frankrike er et direkte valg med to omganger. Det gjelder også for parlamentsvalget som følger presidentvalget i år 11. og 18. juni og som egentlig vil være det viktigste valget i Frankrike. Det er sistnevnte – og ikke presidentvalget -, som vil avgjøre hvor mye makt den nyvalgte presidenten vil ha i forhold til nasjonalforsamlingen.

Første valgomgang er søndag 23. april. Får én av årets 11 kandidater over 50% av stemmene med en gang, er han eller hun direkte valgt. Det har aldri skjedd under den V. Republikk, dvs. siden 1958. Dersom ingen kandidat får over 50 %, går man videre til en andre omgang 7. mai mellom de to kandidatene som har fått flest stemmer etter første runde.

Alle kommentatorer i årets valg har i bakhodet erfaringene fra Brexit og valget i USA. De vet dermed at meningsmålinger kun er retningsgivende og skal tolkes uhyre forsiktig. Frem til nå har ulike prognoser om valgutfallet skissert tre ”momenter”.

Det første momentet fulgte Fillons overraskende seier ved primærvalget for Republikanerne. I kjent”Kill Bill”-stil kvittet franske velgere seg med høyrekandidatene som symboliserte Sarkozy- eller Chirac-perioden og som i tillegg gjorde iherdige forsøk på å fremstå som forandringsfaktorer i fransk politikk. De samme velgerne tok et lignende oppgjør med primærvalget for venstresiden og vraket den opplagte kandidaten for sosialistpartiet Manuel Valls.

Mange så derfor for seg at Fillon hadde en bulevard foran seg og umulig kunne tape presidentvalget i 2017. Det samme hadde man forresten sagt om sosialistpartiets kandidat til presidentvalget i 2002 Lionel Jospin… som til slutt ikke klarte å gå videre til andre valgomgang og ble slått av Jean-Marie Le Pen, far til Marine.

En skandalerammet Fillon sliter nå fortsatt med å fremstå som en troverdig presidentkandidat med nok politisk tyngde til å få aksept for en drastisk innsparingspakke som vil kunne ramme mange franskmenn. Men sjanseløs er han absolutt ikke. Paradoksalt nok lykkes han til en viss grad med en omvendt psykologi som går ut på at velgerne ikke trenger å like ham for å stemme på ham. De må bare tro at han er den mest kapable av alle kandidater til å få Frankrike på rett kjøl igjen.

Det andre momentet som preget meningsmålingene var duetten Le Pen-Macron som ledet i meningsmålinger frem til bare noen få uker før første omgang. Kommentatorene så for seg at første valgomgang var en ren formalitet og at en meget stabil Le Pen på rundt 25% ville møte kometen Emmanuel Macron i det som skulle bli et episk oppgjør mellom et ”åpent Frankrike” og et ”lukket Frankrike.” Andre spesialister fremstilte dette oppgjøret – og det inkluderer meg -, som en kamp mellom systemutfordrerne Macron og Le Pen mot systemrepresentantene. Macron er en anti-system kandidat som forkaster den tradisjonelle venstre-høyre aksen ved å omfavne begge samtidig (både-òg). Marine Le Pen er en utenfor-system kandidat som praktiserer en gjøkunge-taktikk, dvs. at hun må kapre velgere fra venstre- og høyrekandidatene for å vinne (verken-eller).

Det tredje og siste momentet er vi nå midt opp i. Avstanden mellom kandidatene tetter seg igjen og vi står med fire kandidater med rundt +/-20% i meningsmålingene som kan ha et håp om å kunne gå videre til andre valgomgang dersom de samme målingene tolker feilmarginen feil. Ikke minst står vi foran tre scenarier.

I et «moderat scenario» (Fillon som representant for høyresiden og Macron som representant for den reformorienterte venstresiden) vil Fillon og Macron møtes i et oppgjør som handler om hvem av de to som mest effektivt og med minimale skader på det sosiale samholdet kan reformere Frankrike uten å sette på spill landets EU-medlemskap.

I et «moderat-radikalt scenario» vil derimot én av de to førstnevnte kandidat møte en motkandidat fra det radikale venstre (Mélenchon) eller det radikale høyre (Le Pen). Et slikt oppgjør vil kunne fremstilles som en kamp mellom ”system-representanter” (eliten, kapitalister, multikulturalister, europeister) og ”Folket” (sett fra Mélenchons og Le Pens vinkel), eller mellom ”reformister” og ” melankolikere” (sett fra Macrons og Fillons vinkel).

I et tredje og siste «radikalt apokalyptisk scenario» får franske velgeres vrede uante proporsjoner ved at de to radikale kandidater fra motsatt politisk fløy møtes i et endelig oppgjør som handler om hvordan Frankrike kan tørre å si nei til eliten, kapitalister, multikulturalister og EU. Dette scenario er mest urovekkende for de som har lest programmet til Mélenchon og Le Pen, men er ikke helt utenkelig lenger gitt den samme feilmarginen vi nevnte tidligere.

Stilt foran disse ulike scenariene, er velgernes forvirring maksimal. En måling nylig foretatt av IFOP hadde et anslag på 30 % velgere som sier at de ikke vet hvem de kommer til å stemme på og om de i det hele tatt vil stemme. Denne andelen vil reduseres opp mot de siste dagene før valget, men kan gi avgjørende utslag når feilmarginen mellom de fire kandidater ligger på under 5%.

Antallet sofasittere ved første omgang av presidentvalget i 2012 lå på 20,53%, mot 16,22% i 2007 og 28,4 % i 2002. Hvem klarer å mobilisere nølerne og hvordan vi disse fordele seg mellom kandidatene? Bare en prosentandel av disse kan faktisk skille vinnerne fra taperne. Det finnes også velgere som ikke kjenner seg igjen i kandidatene og som vil stemme blankt. En meningsmåling foretatt av IFOP 28. mars 2017 viste at opp til 40% av velgerne ville vurdere å stemme blankt om de bare kunne. Blanke stemmer er ikke medregnet i sluttellingen. Ved tidligere presidentvalg har de vært tatt sammen med ikke-godkjente stemmer. Ved første omgang i 2012 utgjorde det 1,92% av stemmene (701 190). Det er mer enn i 2007 (1,44%), men mindre enn i 2002 (3,38%). Dette er også stemmer som kan få avgjørende betydning i en situasjon preget av små marginer mellom kandidatene.

Til slutt står vi igjen med meningsmålingers troverdighet. I løpet av de siste ukene har de vært stabile i å vise at duetten Macron-Le Pen nå har blitt til en kvartett med Mélenchon og Fillon. Men de tok feil under begge primærvalg i år og bommet også på vinnerne etter første omgang i 2002 og i 1995. Nye feil er dermed mulige. Er Marine le Pen overvurdert før første omgangen? Er hun undervurdert foran andre omgang? Kan Fillon tette igjen avstanden til Macron og Le Pen? Kan Mélenchon gå forbi både Fillon og enten Macron eller Le Pen? Ingen tør svare på disse spørsmålene.

En praktisk måte å løse dette dilemmaet på blant spesialister er å rasjonalisere velgernes oppførsel ved å snakke om ”nyttig stemme” (le vote utile). Per dags dato er det kun Fillon som etter størst sannsynlighet vil ha et flertall i nasjonalforsamlingen etter parlamentsvalget i juni. Macron vil muligens kunne få det hvis han får støtte både fra venstre- og høyresiden, men vil betale en høy pris for dette. Hverken Mélenchon eller Le Pen kan få det. Vil altså velgerne ha en nyvalgt president som må innlede sitt femårsmandat med et påtvunget politisk samboerskap med opposisjonen? Og hvilken opposisjon blir det da?

Det er likevel usikkert hvor mye slik rasjonalisering og etterpåklokskap veier opp mot velgernes raseri og ønske om på en eller annen måte å gjøre tabula rasa. Pågripelsen av to menn i Marseille på tirsdag som skal ha planlagt terroraksjoner mot kandidater til årets presidentvalg på vegne av IS og terrorangrepet på Champs-Élysées i Paris torsdag kveld hvor en politimann ble drept og to andre politimenn og en turist såret – og som IS har påtatt seg ansvaret for -, viser at terrorisme – slik det skjedde i Madrid i mars 2004 – vil forsøke å påvirke valgutfallet ved å polarisere opinionen i enda større grad. Hvorvidt dette kan lykkes er uvisst. Slike angrep tjener riktignok kandidater som Fillon og Le Pen som har hatt den hardeste linjen mot islamistisk terrorisme. På en annen side har alle kandidater mye å tape ved å overspille terrorfaren midt i valgkampinnspurten og dermed vise at de ikke klarer å fremstå som en samlende figur for nasjonen i dramatiske tider. En annen ting er at franskmenn på godt og ondt har blitt vant til terrorangrep. Det skal mer til for å skremme de aller fleste til å gå og stemme på søndag.

Et siste spørsmål er gallupinstitutters reelle grad av selvstendighet. Det finnes åtte av dem i Frankrike som er akkreditert for å foreta valgmålinger. Noen har vært lenge i medielandskapet (TNS Sofres, BVA, IFOP, Harris interactive, IPSOS), mens andre som Opinionway, Odoxa eller Elabe er nykommere. TNS Sofres er størst og ble grunnlagt i 1963, etterfulgt av IPSOS (grunnlagt I 1975) og BVA (etablert i 1970), med IFOP på fjerdeplass.

Under valgkampen sirkulerte en rekke ”fake news” i sosiale medier som hevdet at alle institutter var kontrollert av kjente, rike entreprenører som Bolloré, Drahi, Pinault og Parisot og støttet Emmanuel Macron. En twittermelding hevdet spesielt at CSA tilhører Bolloré-gruppen, BVA Bolloré, Drahi og Rothschild.

Laurence Parisot, som tidligere har ledet arbeidsgivernes fagforening MEDEF, er hovedaksjonær i IFOP. IPSOS skal også være eid av Pinault-gruppen og Fidelity (amerikansk investeringsfond), mens SOFRES eies av det samme Fidelity-fondet. Avisen Le Monde gravde videre og avskrev et slikt forhold til tunge næringsinteresser av to grunner. For det første er eierskapsforholdet mer spredt enn det som hevdes av kritikerne. For det andre må alle parter følge et etisk charter som reduserer risikoen for manipulasjon. Sist men ikke minst er slike gallupinstitutter underlagt streng kontroll av en offentlig kommisjon som har ansvar for å granske måten meningsmålinger lages på.

En dokumentar lagd av Envoyé Spécial 13. april 2017 er mer kritisk til profesjonaliteten og nøytraliteten som disse gallupinstitutter gjerne reklamer for og varsler tvert imot om stor fallhøyde. En slik skepsis overfor instituttenes evne til å finne representative velgerutvalg som gjenspeiler faktiske samfunnsforhold har den siste tiden ført til at flere bruker algoritmer og overvåking av sosiale medier fremfor meningsmålinger.

Vil vi virkelig være tjent med en slik utvikling?

Bidrag om presidentvalget til facebook-gruppen «Tur de France»

Min gode kollega Vibeke Knoop Rachline har sammen med to andre startet en meget spennende blogg som tar opp dagens Frankrike før viktige valg. 17. april 2017 ba de meg om å skrive en oppsummering av oppløpet mot valget seks dager før.. Bidraget kan hentes her, men det kan kan hende at dere må bli medlem i gruppen før dere kan se det.

 


PRESIDENTVALGETS UUTHOLDELIGE SPENNING, men ikke letthet..

Det er under én uke igjen før vi får vite hvem som blir de to heldige vinnere av første valgomgang av det franske presidentvalget. Usikkerheten preger samtlige medier. Dermed to viktige spørsmål: hvordan stemmer man og hva kan man si om valgdeltagelsen i år?

Presidentvalget i Frankrike er et direkte valg med to omganger. Det gjelder også for parlamentsvalget som følger presidentvalget i mai-juni. For å kunne avgi sin stemme må man være fransk statsborger, være minst 18 år og være registrert på lokale valglister. Et unntak er franskmenn som er bosatt i utlandet og som er registrert ved sin ambassade eller sitt konsulat. De vil stemme der på valgdagen, med mindre de har skrevet fullmakt på forhånd til noen i hjemlandet, mens franskmenn i Frankrike og i utaskjærs territorier stemmer ved rådhuset i kommunen man bor i eller i en kommune man har betalt skatt i de siste fem årene.

Det ventes at mange velgere ikke vil møte opp til valglokalene på valgdagen pga. kollisjon med skoleferien. Derfor benytter mange seg av fullmakt når de skal stemme, noe som betyr at man gir en annen person som er registrert i samme valgkommune retten til å avgi sin stemme. En fullmakt kan skrives frem til dagen før valget, men krever vanligvis tid å behandle (avisen 20Minutes klarte det på 11 minutter og 36 sekunder..). Den kan leveres til eller fylles ut på en sivil (police) eller militær politistasjon (gendarmerie), eller i domstoler. Alternativt kan en representant fra ovennevnte institusjoner dra til velgere som av ulike årsaker er sengeliggende eller ikke kan bevege seg. En ting man bør huske vedrørende fullmakter er tidspunktet. Jo tidligere de skrives desto større er sjansene for at de ikke påvirkes av de aller siste nyhetssakene om kandidatene.

Første valgomgang er dermed 23. april. Får én av årets 11 kandidater over 50% av stemmene med en gang, er han eller hun valgt. Det har aldri skjedd under den V. Republikk. Dersom ingen kandidat får over 50 %, går man videre til en andre omgang 7. mai mellom de to kandidatene som har fått flest stemmer etter første runde. Valglokalene kommer til å være åpne fra kl. 08.00 om morgenen og stenger kl. 18.00-19.00 på mindre steder og til kl. 20.00 i storbyene. Hvis dere vil vite valgutfallet før kl. 20.00, kan dere glemme franske medier. De har munnkurv frem til kl. 20.00, da de første prognosene kunngjøres. Tradisjonelt har man derfor oppsøkt pålitelige fransktalende kilder i Sveits (Le Temps) eller Belgia (La Libre Belgique eller Le Soir). De pleier å gi vinnerne en stund før offisielle franske medier.

Årets presidentvalg preges i høyeste grad av usikkerhet, samtidig som alle kommentatorer har i bakhodet erfaringene fra Brexit og valget i USA og vet dermed at meningsmålinger skal tolkes uhyre forsiktig. Frem til nå har ulike prognoser om valgutfallet hatt tre”momenter”.

• Det første fulgte Fillons overraskende seier ved primærvalget for Republikanerne. I kjent”Kill Bill”-stil kvittet franske velgere seg med høyrekandidatene som symboliserte Sarkozy- eller Chirac-perioden og som i tillegg gjorde iherdige forsøk på å fremstå som forandringsfaktorer i fransk politikk. De samme velgerne tok et lignende oppgjør med primærvalget for venstresiden og vraket den opplagte kandidaten for sosialistpartiet Manuel Valls. Mange så derfor for seg at Fillon hadde en bulevard foran seg og kunne umulig tape presidentvalget i 2017. Det samme hadde man forresten sagt om sosialistpartiets kandidat til presidentvalget i 2002 Lionel Jospin… som til slutt ikke klarte å gå videre til andre valgomgang. En skandalerammet Fillon sliter nå med å fremstå som en troverdig presidentkandidat med nok politisk tyngde til å få aksept for en drastisk innsparingspakke som vil kunne ramme mange franskmenn.

• Det andre momentet som preget valgkampen var duoen Le Pen-Macron som ledet i meningsmålinger frem til bare noen få uker før første omgangen. Kommentatorene så for seg at første valgomgang var en ren formalitet og at en meget stabil Le Pen (rundt 25%) ville møte kometen Emmanuel Macron i det som skulle bli et episk oppgjør mellom et ”åpent Frankrike” og et ”lukket Frankrike.” Andre fremstilte dette oppgjøret – og det inkluderer meg -, som en kamp mellom «outsiderne” Macron og Le Pen mot ”system-representanter.” Macron var en anti-system kandidat som forkastet den tradisjonelle venstre-høyre aksen ved å omfavne begge samtidig (både-òg), mens Marine Le Pen var ”utenfor-system” kandidaten som praktiserte en gjøkunge-taktikk, dvs. at hun måtte kapre velgere fra venstre- og høyrekandidatene for å vinne (verken-eller).

• Det tredje og siste momentet er vi nå midt opp i. Avstanden mellom kandidatene tetter seg og vi står igjen med fire kandidater rundt +/-20% som kan ha et håp om å kunne gå videre til andre valgomgang. Ikke minst står vi foran tre scenarier. I et” moderat” scenario (Fillon som representant for høyresiden og Macron som representant for den reformorienterte venstresiden) vil Fillon og Macron møtes i et oppgjør som handler om hvem av de to som mest effektivt og med minimale skader på det sosiale samholdet kan reformere Frankrike. I et ”moderat-radikalt” scenario vil én av de to førstnevnte kunne møte en motkandidat fra det radikale venstre (Mélenchon) eller det radikale høyre (Le Pen). Et slikt oppgjør vil fremstilles som en kamp mellom ”systemets representanter” (eliten, kapitalistene, multikulturalistene, europeistene) og ”Folket” (sett fra Mélenchons og Le Pens vinkel), eller mellom ”reformistene” og ” melankolikerne” (sett fra Macrons og Fillons vinkel). I et tredje og siste scenario får velgernes vrede uante proporsjoner ved at de to radikale kandidater møtes i et endelig oppgjør som handler om hvordan Frankrike vil si nei til eliten, nei kapitalistene, nei multikulturalistene og nei til europeistene. Dette scenario er mest urovekkende og overhodet ikke helt utenkelig lenger.

Seks dager før valget er velgernes forvirring maksimal, samtidig som kommentatorer ser skeptisk på meningsmålinger som blir mer begivenhetspreget. Antallet sofasittere forventes å være enorm ved første omgang. Over 40 % av velgere sier at de ikke vet hvem de skal stemme på og om de i det hele tatt kommer til å stemme. Det kan gi avgjørende utslag når marginen mellom de fire kandidater ligger under 5%. Antallet sofasittere ved første omgang av presidentvalget i 2012 lå på 20,53%, mot 16,22% i 2007 og 28,4 % i 2002. Hvem klarer å mobilisere nølerne og hvordan vi disse fordele seg mellom kandidatene? En brøkdel av disse kan faktisk skille vinnerne fra taperne.

Det finnes også velgere som ikke kjenner seg igjen i kandidatene og som vil stemme blankt. En meningsmåling foretatt av IFOP 28. mars 2017 viste at opp til 40% av velgerne ville vurdere å stemme blankt om de bare kunne. Blanke stemmer er ikke medregnet i sluttellingen. Ved tidligere presidentvalg har de vært tatt sammen med ikke-godkjente stemmer. Ved første omgang i 2012 utgjorde det 1,92% av stemmene (701 190). Det er mer enn i 2007 (1,44%), men mindre enn i 2002 (3,38%). Dette er også stemmer som kan få avgjørende betydning i en situasjon preget av små marginer mellom kandidatene.

Til slutt står vi igjen med meningsmålingers troverdighet. I løpet av de siste ukene har de vært stabile i å vise at duoen Macron-Le Pen nå har blitt til en kvartett med Mélenchon og Fillon. Men de tok feil under begge primærvalg i år. De bommet også på vinnerne etter første omgang i 2002. Nye feil er dermed mulige. Er Marine le Pen overvurdert før første omgangen? Er hun undervurdert foran andre omgang? Kan Fillon tette igjen avstanden til Macron og Le Pen? Kan Mélenchon gå forbi både Fillon og enten Macron eller Le Pen? Ingen tør svare på disse spørsmålene. En praktisk måte å løse dette dilemmaet på blant spesialister er å rasjonalisere velgernes oppførsel ved å snakke om ”nyttig stemme” (le vote utile). Per dags dato er det kun Fillon som etter størst sannsynlighet vil ha et flertall i nasjonalforsamlingen etter parlamentsvalget i juni. Macron vil muligens kunne få det hvis han får støtte både fra venstre- og høyresiden, men vil betale en høy pris for dette. Hverken Mélenchon eller Le Pen kan få det. Vil altså velgerne ha en nyvalgt president som må innlede sitt femårsmandat med et påtvunget politisk samboerskap med opposisjonen? Og hvilken opposisjon blir det da? Det er likevel usikkert hvor mye slik rasjonalisering og etterpåklokskap veier opp mot velgernes raseri og ønske om på en eller annen måte å gjøre tabula rasa.

Et siste spørsmål er gallupinstitutters selvstendighet. Det finnes 8 av dem som er akkreditert for å foreta valgmålinger. Noen har vært lenge i medielandskapet (TNS Sofres, BVA, IFOP, Harris interactive, IPSOS), mens andre som Opinionway, Odoxa eller Elabe er nykommere. TNS Sofres er størst og ble grunnlagt i 1963, etterfulgt av IPSOS (grunnlagt I 1975) og BVA (etablert i 1970), med IFOP på fjerdeplass. Under valgkampen sirkulerte en rekke ”fake news” i sosiale medier som hevdet at alle institutter var kontrollert av kjente, rike entreprenører som Bolloré, Drahi, Pinault og Parisot og støttet Emmanuel Macron. En twittermelding hevdet spesielt at CSA tilhører Bolloré-gruppen, BVA Bolloré, Drahi og Rothschild. Laurence Parisot, som tidligere har ledet arbeidsgivernes fagforening MEDEF, er hovedaksjonær i IFOP. IPSOS skal også være eid av Pinault-gruppen og Fidelity (amerikansk investeringsfond), mens SOFRES eies av det samme Fidelity-fondet. Avisen Le Monde gravde videre og avskrev et slikt forhold til tunge næringsinteresser av to grunner. For det første er eierskapsforholdet mer spredt enn det som hevdes av kritikerne. For det andre må alle parter følge et etisk charter som reduserer risikoen for manipulasjon. Sist men ikke minst er slike gallupinstitutter underlagt streng kontroll av en offentlig kommisjon som har ansvar for å granske måten meningsmålinger lages på. En dokumentar lagd av Envoyé Spécial 13. april 2017 er mer kritisk til profesjonaliteten og nøytraliteten som disse gallupinstitutter gjerne reklamer for og varsler tvert imot om stor fallhøyde. En slik skepsis overfor instituttenes evne til å finne representative velgerutvalg som gjenspeiler faktiske samfunnsforhold har den siste tiden ført til at flere bruker algoritmer og overvåking av sosiale medier fremfor meningsmålinger. Vil vi være tjent med en slik utvikling?

Om presidentvalget i Frankrike på norsk.. i min hjemby!

Foreningen Norvège Côte-d’Azur (NCA) inviterte meg til å snakke om presidentvalget i Frankrike 8. april. Det er andre gang jeg snakker til denne forsamlingen som består av meget oppegående nordmenn med sterk kobling til Côte-d’Azur, og som dermed er direkte interesserte i å vite hvilken vei fransk politikk går.

Jeg prøvde så godt jeg kunne å gi noen elementer som kan bidra til en analyse av oppløpet til valget til tross for akutt bronkitt og nærmest forsvunnet stemme..

Min viktigste påstand var at årets presidentvalg har fire omganger og vil først være avgjort 18. juni, dvs. etter parlamentsvalgets andre omgang. Først da vil man vite hvilken handlefrihet den nyvalgte presidenten vil ha, uansett om det er Macron, Le Pen, Fillon eller Mélenchon.

En stor takk til avtroppende formann Berit Røhne Aass, som sørget for å invitere meg til NCAs årsmøte, samt til foreningens nye formann Torkil Baden.

På konferanse om europeisk populisme i Belgia

3. og 4. april 2017 deltok jeg på en konferanse i Mons (Belgia) arrangert av den Belgias frankofone forening for statsvitenskap, hvor jeg presenterte min artikkel om Lepéno-gaullisme som nylig kom som bokbidrag i en bok publisert av Waxmann i Tyskland.

Jeg deltok i gruppen som arbeidet med populisme og hørte veldig mye spennende om bl.a. høyrepopulisme i Belgia (Front National) og Sveits (UDC), men også om venstrepopulister i Spania (Podemos), Hellas (Syriza) og Italia (M5S)

Herved følger programmet for gruppen:

Programme

Panel A – Lundi 3 avril, 10h-12h30 – 21 (bât.D – 2e étage)

Président: Jérôme Jamin

  • Orban, Franck – Le lepéno-gaullisme : nouvel avatar du Front National ? / Discutant: Petia Gueorguieva
  • Dandoy, Regis; Biard, Benjamin – Les préférences démocratiques au sein des partis populistes de droite radicale : le cas du VB et du FN en Belgique / Discutant: Christophe Bouillaud
  • Debras, Francois – Démocratie et populisme ; un combat pour le peuple / Discutant: Christophe Baticle
  • Bonnaz, François – Usages pratiques et théoriques de l’initiative populaire en Suisse par l’Union démocratique du centre (UDC) / Discutant: Benjamin Biard

Panel B – Lundi 3 avril, 14h-16h30 – 21 (bât.D – 2e étage)

Président: Benjamin Biard

  • Baticle, Christophe – Quand le populisme permet l’expression des inaudibles / Discutant: Modestos Siotos
  • Blanc-Noël, Nathalie – Populismes et démocratie dans les pays nordiques : Entre nostalgie et réinterprétation / Discutant: Jérôme Jamin
  • Gueorguieva, Petia – La « normalisation » de l’influence des partis de la droite radicale populiste en Bulgarie depuis 2009 / Discutant: Arthur Groz
  • Jamin, Jérôme – Le populisme aux Etats-Unis et la haine de Washington / Discutant: Yves Boquet

Panel C – Mardi 4 avril, 9h30-12h – 236L

Président: François Debras

  • Bouillaud, Christophe – De la banalité de l’offre de politiques publiques de la part du M5S comme effet des impasses de la IIème République italienne (1993-2013) / Discutant: François Bonnaz
  • Siotos, Modestos – Entre populisme et marxisme-léninisme : le double discours de Syriza sur la question « du sujet social » / Discutant: Nathalie Blanc-Noël
  • Groz, Arthur – Podemos : un répertoire d’action collective réinventé ? / Discutant: François Debras
  • Boquet, Yves – Rodrigo Duterte et le populisme aux Philippines / Discutant: Franck Orban

Konferansen var meget spennende, selv om jeg ble nok en gang syk pga. air-condition på flyet og mistet stemmen helt, noe som er veldig upraktisk når man skal holde innlegg og kommentere andres. Jeg bare hater å fly..

Foredrag om presidentvalget for Alliance Francaise i Tønsberg

30. mars var jeg invitert i Tønsberg av Alliance Francaise for å snakke om trumpisme og årets presidentvalg i Frankrike. Jeg blir alltid stum av beundring for folk som bruker tid og krefter for å holde fransk kultur og språk levende rundt omkring i Norge.

Jon Petter Wettre (på bildet) er pådriveren bak Alliance Francaise i Tønsberg.

Vi fikk en god diskusjon etter innlegget. Det var også meget interessant å snakke med medlemmene der. Takk for invitasjonen!

På Litteraturhuset i Oslo for å snakke om den V. republikks krisetilstand

 

23. mars 2017 deltok jeg på et seminar om presidentvalget i Frankrike som var arrangert av AreaS ved HiØ og ILOS ved UiO (sal Amalie Skram).

Seminaret hadde følgende tittel: Politisk landskap i krise? Årets presidentvalg i Frankrike.”

Innlederne på seminaret var :

Kjerstin Aukrust, førsteamanuensis i fransk litteratur og områdekunnskap (ILOS), UiO:
Fransk venstreside i krise: uunngåelig kollaps eller ny start?

Raino Malnes, professor, Institutt for statsvitenskap, UiO,
Fransk høyreside i krise: fra opplagt valgseier til forventet fiasko?

Alf Ole Ask, journalist i Aftenposten og medforfatter av boken “Marine Le Pen og høyrepopulismen i Europa,”
Fransk demokrati i krise: hva kan en valgseier for Nasjonal Front bety?

Franck Orban, førsteamanuensis, avdeling for økonomi, språk og samfunnsfag, HiØ/AreaS,
Fransk partipolitisk system i krise: mot slutten av den V Republikk?

Ordstyrer på seminaret var Remi Nilsen, redaktør ved Le Monde Diplomatique, norsk versjon.

Seminaret, som varte fra kl. 18.00 til kl. 20.30, ble en stor suksess. Vi antar at det kom rundt 250 personer som både lyttet til innlederne og deltok aktivt til debatten som fulgte presentasjonene.

En stor takk til alle!

(på bildet i svart: Franck Orban, AreaS og Kjerstin Aukrust, ILOS)

Samtale med Elin Sørsdahl om Nasjonal Front og høyrepopulisme i Europa

28. mars 2017 inviterte jeg Elin Sørsdahl (journalist i TV2) til en samtale på biblioteket ved HiØ i Halden rundt boken som hun og Alf Ole Ask (journalist i Aftenposten) har nylig gitt ut (Marine Le Pen og høyrepopulismen i Europa). Seminaret var arrangert av forskningsgruppen AreaS og handlet om forholdet mellom Nasjonal Front og Marine Le Pen i Frankrike på den ene siden og andre høyrepopulistiske krefter i Europa på den andre.

Vi takker publikum, dvs. ansatte og studenter, for spennende spørsmål og en god debatt med Elin.

Opptaket av debatten kan hentes på bloggsiden til Areas.

Dette er noen av mange momenter som ble drøftet under seminaret:

  • Hvordan arbeidet dere med denne boken? Hva slags kilder brukte dere? Hvordan var det å intervjue politikerne og velgerne? Hva slags utfordringer møtte dere?
  • Dere påpeker at høyrepopulister ofte har et problem med kvinner. Likevel er Marine Le Pen partileder og kandidat til årets presidentvalg i Frankrike. Hva sier dette om Nasjonal Fronts profil? Har Marine Le Pen endret kvinnebildet i partiet?
  • Hvilken rolle spiller Marine Le Pen i dagens europeiske høyrepopulisme? Kan hun anses som høyrepopulismens “dronning”? Hvordan kan vi tolke hennes møte med Putin ganske nylig? Som en slags anerkjennelse for hennes de facto stilling som frontfigur for europeiske høyrepopulister?
  • Dere skriver at Nasjonal Front har blitt et “folkeparti”. Hva menes med det og hvordan skjedde dersom når man husker hvor utstøtt partiet var inntil nylig?
  • Le Pen-familien fremstår som et dynasti med så langt tre generasjoner. Men hva skiller Jean-Marie Le Pen, Marine Le Pen og Marion Maréchal Le Pen ideologisk? Er de i konkurranse mot hverandre eller utfyller de hverandre?
  • Hénin-Beaumont omtalkes i boken som en oppvåkning for Marine Le Pen. På hvilken måte?
  • Boken beskriver prosessen hvor høyrepopulistiske partier rundt omkring i Europa gjøres “stuerene.” Hvilke strategier prioriterer de og hvordan skriver Nasjonal Front seg i en slik dynamikk?
  • Begrepene ”Cordon sanitaire” eller ”Front Républicain” brukes ofte i litteraturen for å beskrive andre partiers forsøk på å demme opp for Nasjonal Front eller hindre partiet i å vinne valg. Hvor står vi hen i år i forhold til Nasjonal Fronts mulighet til faktisk å vinne presidentvalget? Vil “diken” holde en gang til?
  • Hva er Marine Le Pens utenrikspolitikk? Hva ville det innebære for Frankrikes forhold til EU og NATO dersom hun skulle vinne?
  • Dere beskriver høyrepopulister som ekstremt flinke med sosiale medier. Hva er årsaken til det og hva er ”Fachosphère?” Hvorfor virker det som kritikken mot høyrepopulister bare preller av i egne rekker? Har vi tendens til å undervurdere eller overvurdere dem?
  • Hvordan kan nye terrorangrep i Frankrike påvirke sluttresultatet? Risikerer vi et spansk scenario?

Til DNAK for å snakke om parlamentsvalget i Nederland

Tirsdag 14. mars 2017 var jeg invitert av Den norske Atlanterhavskomité (DNAK) sammen med Aftenposten-journalist Gunnar Kagge for å snakke om parlamentsvalget i Nederland.

Invitasjonen til seminaret finnes her.

Gunnar Kagge fokuserte på inenrikspolitiske og sosiale faktorer i Nederland, mens jeg ble spurt om å kontekstualisere dette valget i forhold til andre kommende valg i Frankrike og Tyskland. Jeg tok opp følgende punkter:

  • Populisme som uttrykk for tillitskrise på flere nivåer (globalt, regionalt nasjonalt, subnasjonalt)
  • Hva snakker vi egentlig om når vi sier at høyrepopulister kan «vinne?»
  • Populistenes fremgang i land med flertallsvalg vs. land med forholdstallsvalg
  • Fire scenarier for populistenes «seier» (1. marginalisering; 2. ekstern støtte til regjering; 3. deltagelse i regjeringskoalisjon; 4. maktovertakelse)
  • Maktovertakelse eller indirekte innflytelse?
  • Svekkelsen av de etablerte regjeringspartiene
  • Fragmentering av den politiske scenen
  • «Pasokisering» av Europas sosialdemokratiske partier
  • Radikalisering av etablerte regjeringspartier som svar på velgerflukt til flankpartiene
    Likheter og ulikheter mellom parlamentsvalget i Nederland og presidentvalget i Frankrike
  • En mer ustabil innenrikspolitisk scene i vente?
  • Populisters press på demokratiet
  • EUs fremtid i et Europa mer preget av venstre- og høyrepopulisme.

 

 

 

Med studenter på biblioteket på Chateau Neuf for å snakke om presidentvalget i Frankrike

Fredag 10. mars var jeg invitert av kulturutvalget for Det Norske Studentersamfund på biblioteket på Chateau Neuf sammen med Morgenbladet jorunalist Tove Gravdal og Prof. Emeritus i statsvitenskap – og ikke minst min gamle doktorgradsveileder Øyvind Østerud – for å snakke om presidentvalget i Frankrike. Ordstyrer Margrete Løbben Hanssen gjorde en flott jobb. Det var en interessert og kompetent studentforsmaling som stilte gode spørsmål og var aktiv under debatten. det var også en ren fornøyelse å kunne snakke med Tove og Øyvind om hva som egentlig ligger bak populismens fremgang, enten den er venstre- eller høyreorientert.

Herved følger invitasjonen på Facebook

Populistiske partier er i fremvekst i en rekke europeiske land. Skepsis til EU, frihandel, innvandring og globalisering blir stadig økende, særlig i Frankrike der Marin Le Pens Front National leder på meningsmålingene foran presidentvalget i april/mai. Fjorårets Brexit og valg av Donald Trump som president i USA viste at flere vender ryggen til det etablerte politiske systemet.

Hva forteller det oss? Er det en sviktende elite av politikere som ikke forstår folks problemer? Eller uerfarne politikere som vinner støtte med enkel retorikk?

Akademisk Vorspiel spør hvorfor flere europeiske velgere trekker til ytterpunktene av den politiske skalaen og hvorfor Le Pen som president ikke er like urealistisk nå som for fem år siden.

Panelet består av Tove Gravdal (journalist i Morgenbladet), Øyvind Østerud (professor emeritus i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo) og Franck Orban (førsteamuniensis ved Høgskolen i Østfold).

Arrangementet vil finne sted i Biblioteket på Chateau Neuf.

Kveldens ordstyrer er Margrete Løbben Hanssen. Margrete er ansvarlig redaktør i Kulturutvalget og masterstudent i statsvitenskap ved UiO.

 

Kronikk i Dagbladet: De tre høyrepopulistene har medvind i hvert sitt land, men ingen reell mulighet til å ta makten

Jeg hadde følgende analyse om årets valg i Nederland, Frankrike og Tyskland i Dagbladet fra 23. februar 2017 og kan hentes her.

 

I disse dager kryr det av kronikker, seminarer eller reportasjer om den høyrepopulistiske bølgen som ventes å velte over Europa i år. Europeerne ble sjokkert over britenes Brexit og Trump-valgseieren i USA, og nå frykter man en dominoeffekt.

Men både frykten for at det ene landet etter det andre skulle knele under Sovjetunionens jerngrep, og den tilsvarende tanken fra den arabiske våren – at demokratisering ville spre seg til hele Midøsten og den arabiske verden, viste seg å være feil. Verden bukket ikke under for kommunismens ekspansjon og drømmen om muslimsk demokrati ble byttet ut med geopolitisk kaos og endeløse menneskelige lidelser.

Hysteriet rundt trusselen fra europeiske høyrepopulister overskygger enhver kritisk tenkning og fornuft. Tilhengerne av dominoteorien spiller primært på frykt. De overser to dimensjoner som trolig vil hindre en høyrepopulistisk valgtriumf. Den ene er intern, mens den andre er mer ekstern.

Forventning om bølge

Høyrepopulistenes uventede valgsuksess i Storbritannia og USA skapte en forventning om at en slik omveltning ikke lar seg stoppe og vil gjenta seg med årets valg i Nederland, Frankrike og Tyskland i mars, april-mai og september. Tilhengerne og skeptikerne deler ideen om at dette dreier seg om en bølge.

Høyrepopulistene, som nylig møttes i Koblenz, varslet om at 2017 blir «patriotenes» år. Nasjonale regjeringer og eksperter varslet likeledes om at faren for et populistisk jordskjelv aldri har vært så overhengende. Ulike meningsmålinger konkluderer verken med det ene eller det andre, men vitner om velgernes ekstreme forvirring og labilitet. Erfaringene fra Storbritannia og USA tilsier at ingenting kan sies med sikkerhet.

Gjelder det for risikoen for høyrepopulistisk seier, må det også kunne gjelde for det motsatte scenariet. Hvor sannsynlig er det at Geert Wilders, Marine Le Pen og Frauke Petry vinner i eget land? En ting er å komme først i mål, en annen er å kapre makt. La oss ta et paradoksalt eksempel fra det amerikanske valget. Hillary Clinton vant riktignok i antall stemmer. Men hun tapte pga. landets spesifikke valgordning ved presidentvalget. Det samme vil skje i Europa i år.

Ensom valgseier for Wilders i Nederland

Geert Wilders og hans Partiet for Frihet (PVV) troner i menings-målingene med rundt 20% oppslutning og ligger an til å bli det største partiet i Nederland ved årets parlamentsvalg. Dette er ikke nok til å vinne, dette av to grunner. For det første blir velgernes stemmer spredt utover et politisk landskap hvor ikke mindre enn 31 partier konkurrerer om 150 seter i Tweede Kamer, dette i et valgsystem med forholdstallsvalg og ingen sperregrense. Wilders kan bli størst, men han vil neppe gjøre rent bord. En annen begrensende faktor for høyrepopulistene er andre partiers vilje til å dele makt og danne en regjeringskoalisjon. PVV spås 30 av de totalt 76 mandatene som er nødvendige for å kunne danne regjering. En slik vilje til samarbeid ser for øvrig ikke ut til å eksistere blant ande partier, og i alle fall ikke i Volkspartij voor Vrijheid en Democratie (VVD), som opplevde i 2012 at regjeringen de satt i sammen med PVV måtte gå av etter at sistnevnte hoppet av. Statsminister Mark Rutte gjorde det klart at et nytt forsøk med PVV ikke er aktuelt. Det er faktisk bare ett parti av 31 som har sagt seg villig til å gå inn i regjeringskoalisjon med PVV. Et tegn på hvor relativ en valgseier vil kunne bli for Wilders er en dreining mot høyre de siste månedene. Logisk sett vil mer radikale holdninger redusere PVVs mulighet til å bli tatt opp i det gode selskapet.

Illusorisk valgseier for Nasjonal Front i Frankrike

Marine Le Pen blir også spådd en lysende framtid og et brakresultat ved årets presidentvalg i Frankrike. For andre gang siden 2002 ligger Nasjonal Front an til å kunne kvalifisere seg til andre og avgjørende omgang. I motsetning til 2002 leder partiet i meningsmålingene med bortimot 25-28% av stemmene før første omgang både foran venstre- og høyresiden. Vel og bra. Men det hjelper heller ikke.

For valgsystemet i Frankrike er slikt at de to kandidatene med flest stemmer etter første omgang går videre til andre omgang. Da må vinneren få 50% + én stemme. Det er et gigantisk hopp fra nesten 30 til 50%+1 for et parti som står alene mot alle andre. Ledelsen i sosialistpartiet og blant Republikanerne vil neppe oppfordre sine velgere til å stemme på Nasjonal Front hvis de selv ikke går videre. Selvsagt eier ingen velgernes frihet til å støtte eller gå imot partianbefalingen. Men mest sannsynlig vil Le Pen kunne få rundt 40% av stemmene ved andre omgang. Det vil utgjøre mer enn en dobling i forhold til 2002, men likevel ikke holde til seier. Fransk politikk vil dermed rystes nok en gang, men «glasstaket» som holder frontistene unna maktsfæren vil holde, riktignok mer sprukkent enn noensinne.

Skulle Marine Le Pen mot all forventning vinne presidentvalget, ville ikke en slik seier bety all verden hvis hun samtidig taper parlamentsvalget i juni, et valg som i enda større grad enn presidentvalget bygger på allianser mellom omgang 1 og 2. Uten flertall i nasjonalforsamlingen vil Marine Le Pen ha en svak regjering i ryggen. Hun ville bli som en kylling uten hode, uten reell evne til å lede landet. Presidentvalget ville altså være en Pyrrhos-seier som ikke kan brukes til noe.

SPD framfor AfD i Tyskland

Heller ikke Frauke Petrys parti Alternativ for Tyskland (AfD) ligger an til å ta makten i Tyskland ved valget i Bundestag 14. september. Riktignok har tyske høyrepopulister økt sin oppslutning i flere delstater i løpet av de siste årene som følge av kansler Merkels liberale håndtering av flyktningkrisen. Partiet fikk 24,3% av stemmene i delstaten Sachsen-Anhalt i april 2017, mens CDU fikk kun 30% og SPD 10.6%. I Merkels egen delstat Mecklenburg-Vorpommern slo AfD til til og med kanslerens parti i september 2017 med 21,8% av stemmene, mot drøyt 19% til CDU.

Høyrepopulistene vinner også på at en del tyskere ser med skepsis på at Merkel skal gå nok en mandatperiode som statsleder i landet, og vil ha maktskifte. Men AfD står svakere enn sine søsterpartier, Nederlands Partiet for Frihet og Frankrikes Nasjonal Front, med tanke på gjennomslagskraft nasjonalt. Meningsmålingene gir partiet rundt 12% oppslutning. Interessant nok er den viktigste effekten av valgutfallet i USA ikke at AfD gjør det særlig mye bedre, men at venstresiden og særlig SPD øker sterkt. Dette skyldes ikke minst at en populær Martin Schultz nå er tilbake i tysk politikk som valgkandidat for SPD etter å ha vært president for EU-parlamentet. Schultz oppfattes som et solid alternativ for Merkel som er mer forenlig med tysk etterkrigshistorie enn AfD. Det er altså vanskelig å se hva et brakvalg ville bestå av for AfD.

Tre land, tre muligheter for høyrepopulister til å markere seg innenrikspolitisk, men uten reell mulighet til å ta makten noen steder. Bekymringsmeldingene om høyrepopulistenes inntog i europeiske hovedsteder er dermed litt forhastet og må tas med en klype salt. Disse partiene vil bestå i overskuelig framtid og kommer til å underminere de mer etablerte partiene så lenge velgerne føler at sistnevnte står i utakt med dem.

Europeerne dømt til avmakt?

Frykten for høyrepopulistiske partier tar heller ikke høyde for mer eksterne faktorer som endrer situasjonen i EU. Inntil nylig var mange kritikere av EU blindet av Putins handlekraft og Trumps kompromissløse holdning til USAs elite. Putins møysommelige undergraving av det liberale demokratiet i EU-landene og hans aktivisme på østflanken, kombinert med Trumps betingede støtte til NATO, klar motvilje mot EU og åpen begeistring for Brexit, uten å nevne en proteksjonisme rettet mot europeerne, skremmer stadig flere. Europeerne, og det inkluderer østeuropeere som har vært mer enn gjennomsnittsivrige til å anklage EU for alt mulig, er i økende grad redd for at dialogen mellom landmakten Russland og sjømakten USA – som ved tidligere anledninger i moderne historie, – skjer på deres bekostning, denne gangen gjennom den såkalte Grand Bargain.

På hver sin måte driver Trump og Putin et stadig Divide et Impera-diplomati som sikter til å sikre seg kontroll over Europa. Rykter om amerikansk påvirkning i europeiske medier gjennom bl.a. Trumps rådgiver Stephen Bannon førte nylig EUs høyrepresentant for utenrikssaker og sikkerhetspolitikk Federica Mogherini til å be amerikanerne ikke om å blande seg inn i europeisk politikk. Etterretningen i flere europeiske land varslet på sin side samtidig om at russiske hackere mer eller mindre støttet av Moskva trolig kommer til å prøve å påvirke valgutfallet i Nederland, Frankrike og Tyskland, men også i Italia om det skulle bli parlamentsvalg der i år.

Utfallet ikke gitt på forhånd

Tidligere uvilkårlige entusiaster av EUs dekonstruksjon begynner nå å bli mer betenkt og innser at hvert europeisk land isolert sett ikke veier tungt i en hobbesiansk naturtilstand og en verden på vei mot fragmentering. Det betyr ikke at det rår en ny overnasjonal ånd i EUs hovedsteder. Som Italias forslag om en post-Brexit modell for EU viser, dvs. et EU som vil kunne bestå av minst to sirkler med land som er mer eller mindre integrert i forhold til hverandre, er tiden for tilblivelsen av en europeisk føderalstat trolig forbi.

Enhver relaunch av Unionen vil også ikke minst måtte forankres demokratisk ved at EU-borgerne trekkes inn i prosessen og får siste ord. Til gjengjeld er ikke EUs utvanning via exit-prosesser noen løsning som tjener europeernes langsiktige interesser. Deres beste sjanse til å tilpasse seg disse globale spillereglene er å holde sammen. Merkel kunne ikke si dette bedre da hun i januar 2017 slo fast at europeerne holder sin skjebne i egne hender. Det samme budskapet formidlet presidenten for Det europeiske råd Donald Tusk i februar til EUs stats- og regjeringssjefer da han oppfordret medlemslandene til å stå sammen mot usikkerheten som Trump-administrasjonen, Russland, Midøsten og Kina representerer.

Skulle en slik usikkerhet bekreftes i tiden framover, vil dette være negativt for populistiske krefter som på langt nær vokser på EU-kritikken. Det er dessverre ofte slik at det er ytre faktorer – og ikke indre – som motiverer EU-landene til mer samarbeid. Dette ser man nå i forhold til en fornyet interesse for å bygge opp et eget forsvar for EU. Det betyr ikke at de interne utfordringene høyrepopulistiske krefter tar opp ikke er relevante. Statslederne har et historisk ansvar med å forhindre et definitivt brudd mellom europeerne og det europeiske prosjektet. Med at 2017 blir en rungende høyrepopulistisk bølge for «patriotene» står ikke skrevet på forhånd.

Deltagelse i Aftenpostens utenrikskveld: Høyrepopulismen i Europa, hva skjer?

8. februar 2017 deltok jeg i en usedvanlig spennende meningsutveksling med dyktige Aftenposten-journalister.[spacer height=»20px»]Sammen med Ingrid Brekke, Øystein Kløvstad Langberg og Alf Ole Ask diskuterte vi fremveksten av høyrepopulisme i Europa i forkant av meget usikre valg i Nederland, Frankrike og Tyskland.[spacer height=»20px»]I den første delen av kvelden hentet Aftenposten et amerikansk par fra Michigan som kunne vitne om hvordan de opplevde valgkampen i USA og om hvorfor de kom til å stemme på Donald Trump.[spacer height=»20px»]Hele seansen kan hentes i podcast her.

Kronikk i Verdens Gang: Presidentvalg i Frankrike: et moderat eller radikalt oppgjør?

8. februar hadde jeg en kronikk i VG om presidentvalget i Frankrike. Kronikken kan etter hvert hentes her.

Merk at kronikken som legges ut her er den innsendte versjonen.

 

Presidentvalg i Frankrike: et moderat eller radikalt oppgjør?

Den franske utgaven av Slate slo nylig fast at det eneste man vet om utfallet av årets presidentvalg i Frankrike er at man ikke vet noe. Slik usikkerhet er unikt så kort tid før et presidentvalg og vitner om to ting. Den ene er at franske velgere er på hevntokt mot presidentkandidatene. Den andre er iherdige forsøk fra sistnevnte på å fremstille seg selv som en fornyende faktor så langt er mislykket. Spådommer om at det som skjedde i USA kunne skje i Frankrike var latterlige for to måneder siden. De er ikke det lenger.

Politisk oppvask

Medier insisterer ofte på at den berømte ”Trump-effekt” nå skal treffe EU-landene med full tyngde. Når det gjelder presidentvalget i Frankrike nevnes ofte bare en mulighet: Nasjonal Front og Marine Le Pen (MLP) vinner i mai. En slik hendelse ville være et jordskjelv i fransk politikk. Ikke siden 2. verdenskrig har Frankrikes ytre høyreside hatt makt i landet. Denne hypotesen bør ikke få oss til å glemme at franske velgeres oppvask mot eget system startet for lenge siden. De siste tiårene har man hatt en situasjon hvor nærmest ingen sittende regjering ble gjenvalgt. I 2012 ble Nicolas Sarkozy den første sittende president som ikke ble gjenvalgt siden Valéry Giscard d’Estaing i 1981. Et nytt klimaks ble nådd i år etter at François Hollande ble den første sittende president som ikke tør å stille opp til gjenvalg pga. for lav oppslutning. I 1958 skapte Charles de Gaulle den femte republikk og gjorde franske presidenter til republikanske monarker. I dag knuser man idolene.

Tarantino-scenario

Oppløpet mot årets presidentvalg i april og mai har så langt lignet på en Tarantino-thriller og er nådeløs for kandidatene til presidentembetet. Nesten ingen politiker overlever velgernes sverd. Det begynte da miljøpolitikeren Cécile Duflot tapte primærvalget for De grønne mot en ukjent kandidat. Primærvalget på høyresiden krevde to berømte ofre; tidligere president Sarkozy og tidligere statsminister Juppé. Opplagte kandidater og like opplagte vinnere. François Fillon vant til slutt primærvalget, men tas nå i dragsuget som følge av en skandale som involverer kone og barn og vil neppe overleve den. Høyresiden må finne seg en ny kandidat i ekspress fart hvis den skal vinne. Venstresidens primærvalg har vært like hjerterått og krevde minst to skalper: tidligere statsminister Manuel Valls og Vincent Peillon, uoffisiell kandidat for Elysée-palasset. Igjen, opplagte kandidater blir vraket av velgerne når disse først får bestemme.

Anti-system mot utenfor-system

Årets politiske ”oppvask” ble gjort mulig pga. primærvalg på venstre og høyresiden som ble arrangert for første gang på begge sider samtidig. Ironisk nok ble et nytt verktøy for demokratisering av politikken rettet mot politikerne selv. Under den fjerde republikk (1946-1958) vokste det fram en populistisk bevegelse ledet av Pierre Poujade, som brukte slagordet ”kast ut sittende politikere!” (sortez les sortants!). Med dette i bakhodet og erfaringer fra Trumps valgkamp kastet årets presidentkandidater seg i et kappløp om å fordømme det politiske system og fremstille seg som folkets røst. Alle er mot ”systemet.” Anti-system kandidater som Jean-Luc Mélenchon (venstreradikal), Benoît Hamon (sosialistparti) eller François Fillon (konservativ) vil ha mer økonomisk liberalisme eller proteksjonisme, men skriver seg tross alt inn i en venstre-høyre akse. Utenfor-system kandidater som Le Pen og Emmanuel Macron (Fremmad!) forkaster denne aksen. Macron vil ha lage politikk etter tysk oppskrift ved å forene gode krefter på moderate venstre og høyreside. For å vinne må derimot MLP spise den ene siden først, så den andre. Macrons og MLPs seier ville trolig bety slutten på politisk bipolaritet som den V Republikk er bygd på.

Yttersidene mot hverandre?

Tradisjonelt vinnes presidentvalg i sentrum. Ved første omgang samler man sine egne på venstre eller høyreside, før man åpner opp ved andre omgang til en bredere krets som gir 50% + én stemme. Det har hittil vært Nasjonal Fronts mareritt, siden partiet står utenfor det politiske kraftfeltet. I år er den politiske situasjonen mer uoversiktlig som følge av velgernes ønske om å gjøre tabula rasa med nærmest all etablert politikk. Den tradisjonelle venstre-høyre akse avløses dermed av en kamp mellom moderate kandidater som forsvarer Frankrikes tilpasning til omverdenen og andre kandidater som forfekter et brudd med den etablerte ordenen. Andre omgang av presidentvalget kunne dermed innta tre ulike former.

  • I et moderat scenario slås to ”mainstream” politikere som Macron og Fillon (eller hans erstatter), som fortsatt vil skrive Frankrike inn i globaliseringsprosessen og EU, mot hverandre. Hvordan velgernes misnøye med politikken vil finne veien til valgurnene er usikkert i et slikt scenario.
  • I et moderat-radikalt scenario står en kandidat for overgangen til et alternativt samfunn (venstreradikalt eller nasjonalistisk) opp mot en moderat kandidat. Meningsmålingene tyder så langt på at det blir MLP mot Macron eller Fillon.
  • I et radikalt scenario vil velgerne prioritere bort moderasjon til fordel for grunnleggende endring, noe som innebærer at MLP stiller opp mot en kandidat fra radikal venstre, dvs. Hamon eller Mélenchon. Dette scenariet er for tiden lite aktuelt og ville bety at fransk politikk opplever en markant radikalisering.

 

Men årets presidentvalg har så langt i år vist at det umulige er mulig og at ingenting bør overraske oss.

Kronikk i Nationen: Er presidentvalget avgjørende for EU?

31. januar 2017 hadde jeg en kronikk i Nationen om presidentvalg i Frankrike og EU. Herved følger kronikkens opprinnelige versjon.

Er presidentvalg i Frankrike avgjørende for EU?

Av Franck Orban, førsteamanuensis, forskningsgruppen AreaS, Høgskolen i Østfold.

9. januar 2017 sendte den sveitsiske banken Crédit Suisse et notat til sine kunder hvor det ble påpekt at årets presidentvalg i Frankrike i april-mai er avgjørende for EUs eksistens. I hvilken grad stemmer en slik oppfatning?

Ethvert fransk presidentvalg har betydning for EU av flere årsaker. En av dem er at Frankrike er én av EUs få stormakter, spesielt etter Brexit. I motsetning til Tyskland er Frankrike ikke stort nok til alene å utøve dominans over EU. Men som én av EFs grunnleggere og eurosonens neste størst økonomi er landet betydelig nok til å være pådriver av europeisk politikk eller bremsekloss. Franskmenn bestemmer ikke alt i EU, men ingenting kan avgjøres uten dem. Presidentvalget kommer ikke minst i en periode preget av hardt vær for Unionen. Følgene av finanskrisen, flyktningkatastrofen, terrorfaren fra militante islamistiske grupper og ikke minst Brexit, Russlands revisjonisme, fremgangen av høyrepopulistiske partier i Øst og Vest Europa og utnevnelsen av en president i USA som er klart EU-fiendtlig forsterker en magefølelse om at EU kan bryte sammen. En handlekraftig fransk president som leder EU ut av krisetilstanden sammen Tysklands kansler kan få avgjørende betydning. En slik nøkkelrolle spilte bl.a. Mitterrand under Tysklands gjenforening i 1989-90 eller Sarkozy under finanskrisen i 2008.

Det franske presidentvalg står for øvrig ikke isolert, men er en del av en lengre sekvens. Det kommer to måneder etter parlamentsvalget i Nederland og fire måneder før valget i forbundsdag i Tyskland. Man frykter dermed dominoeffekt. En valgseier for høyrepopulisten Geert Wilders i Nederland vil kunne skape en sjokkbølge i Frankrike. Skulle Marine Le Pen mot all forventning bli Frankrikes president, ville Tyskland stå for tur ved at høyrepopulistene fra AfD får økt oppslutning. I Frankrike har EU-tilhengerne lenge sett for seg et ideelt scenario for Unionen. I en situasjon hvor venstresiden trolig er dømt til å tape pga. Hollandes skuffende mandat, har de forventet – som de alle fleste – at den moderate høyrepolitiker og EU-tilhenger Alain Juppé skulle vinne høyresidens primærvalg mot tidligere president Nicolas Sarkozy, før han skulle slå lederen for Nasjonal Front Marine Le Pen ved andre omgang av presidentvalget. Slik gikk det ikke. En mer verdikonservativ og euroskeptisk François Fillon vant høyresidens primærvalg. Sosialistenes primærvalg endte med et liknende jordskjelv da eks-statsminister og opplagt vinner Manuel Valls tapte mot den mer radikale motkandidat Benoît Hamon. Scenariet som alle så for seg for presidentvalget i 2017, dvs. en gjentagelse av presidentvalget i 2002 hvor venstresiden blir slått ut ved første omgang og høyresiden vinner mot Nasjonal Front ved andre omgang, slår sprekker. Nå er usikkerheten stor og alle opsjoner står på bordet. En moderat kandidat kan fortsatt kan vinne, men man vet bare ikke om han vil være fra venstre eller høyresiden.

Det rår to misforståelser knyttet til dette valget. Den første er å tro at alle kandidater unntatt Marine Le Pen vil sørge for at dagens EU består. Det blåser en kald vind i fransk europapolitikk. Alle er for EU, men det er et idealisert EU som ikke lenger eksisterer eller som må oppfinnes. Særlig venstresidens syn på EU minner om 1980-tallet, da Mitterrands sosialistiske Frankrike skulle bygge opp et ”sosialt Europa.” Motstanden fra andre EU-land og Tyskland sørget for at slike planer aldri ble til. Den andre misforståelsen angår Le Pens eventuelle valgseier. Riktignok vil en politikk basert på en renasjonalisering av EU finne sted fra fransk side. Nasjonal Front varslet om en mulig folkeavstemning om Frankrikes deltagelse både i EU og i eurosonen. Men valgløfter er en ting, og regjeringsansvar er en annen. Man vet ikke hvor langt Nasjonal Front vil kunne gå med å iverksette et valgprogram som mange anser som urealistisk. Donald Trumps USA er i den forstand et levende laboratorium på møtet mellom fantasi og virkelighet. En ting er likevel sikker. Nasjonal Fronts seier ville forplante ”Trump-effekten” videre i EU-landene og vil bidra til at morgendagens Union blir noe annet enn det grunnleggerne tenkte seg da de undertegnet Roma-traktaten for snart 60 år siden.

 

Er Frankrikes presidentvalg i 2017 på vei mot «trumpisering»?

medlemsmc3b8te-12-januar-201726. januar 2017 ble jeg invitert av AMOPA Norge (Association Des Membres de L’ordre des palmes académiques de Norvège) for å snakke om presidentvalget i Frankrike, eller nærmere sagt om hvordan Trump-effekten kan påvirke både valgprosessen og valgutfallet. Konferansen hadde følgende tittel : «Er Frankriikes presidentvalg i 2017 på vei mot trumpisering?» og fant sted ved Det franske instituttet i Oslo.

I løpet av innlegget tok jeg opp følgende punkter.

  • Trump, trumpisme og trumpisering: et kraftig avklaringsbehov
  • Trumpisme som ideologi og trumpisering som personlig stil og politisk praksis
  • Sosialøkonomiske forhold som forklarer Trumps valgssuksess
  • En global reaksjon mot globaliseringsprosesser: autoritarianismens fremvekst
  • En kvadrippel tillitskrise – internasjonalt – europeisk – nasjonat – subnasjonalt
  • Fremveksten av høyrepopulisme i Europa som et uttrykk på en slik global reaksjon
  • Forventingen om dominoeffekt fra Den kalde krigen til Den arabiske våren, så til Brexit/Trump: kommer det mer og er det snakk om determinisme?
  • Trump i den franske valgkampen: mange små «revolusjonærer» som vil kvitte seg med «det etablerte systemet»
  • Faktorer som tilsier at Trump-effekt kan inntreffe i Frankrike
  • Faktorer som tilsier at Trump-effekt ikke kan inntreffe i Frankrike
  • Usikre utsikter foran valget : velgernes misnøye, tillitsunderskuddet, potensielle nye terrorangrep
  • Valget i Frankrike er avgjørende for universalismen i en verden som i stadig mindre grad er universalistisk.[spacer height=»20px»]
    Innlegget kan sendes dersom dere ber om det og sender mail til franck.orban@hiof.no

 

Høyrepopulistisk ulv i venstresidens fåreklær..

Skjermbilde 2017-01-19 kl. 14.14.49Aftenposten fra 19. januar 2017 tar opp et meget viktig spørsmål: hva vil egentlig de høyrepopulistiske partiene i Europa når de våger seg inn på venstresidens banehalvdel? De siste årene har mange av dem drevet en tosidig taktikk.

  • På den ene siden myker man opp en diskurs som var oppfattet som skandaløs med tanke på biologisk rasisme, antisemittisme og homofobiske holdninger. Mange partier droppet akkurat disse sakene for å fokusere på andre mindre kontroversielle problemsstillinger som lettere kan selges til moderate velgere. Biologisk rasisme har blitt til kulturell nativisme, antisemittisme byttes ut med kulturell og økonomisk motivert innvandrerskepsis og islam-hat og pro-familie retorikk seiler opp som to sikre fanesaker. [spacer height=»20px»]
  • På den andre siden forsøker disse partiene å kapre velgere som tradisjonelt sett befinner seg på venstresiden men som de siste tiårene har vært offer for liberalisme og globalisering, og som ikke lenger føler seg ivaretatt av de tradisjonelle venstrepolitiske aktørene

Høyrepopulister har dermed gått gjennom et formidabelt hamskifte. Fra ofte å være (ultra)-liberale på 80- og 90-tallet, har de blitt liberalismens aller verste fiende. De står nå for forsvaret av nasjonal industri og arbeidsplasser og forfekter en god gammel statsproteksjonisme. De har dessuten vind i seilene etter Brexit og Trump-seieren i USA. Mange snakker om dominoeffekt i 2017 med tanke på valg i Nederland, Frankrike og Tyskland.

Som jeg forsøkte å si i Aftenpostens artikkel har høyrepopulister dermed på ingen måte blitt til venstreaktivister. De er først og fremst opportunister som trekker fortvilte velgere til seg med en argumentasjon som kan ligne på den fra venstresiden, men som i virkeligheten handler om noe helt annet, for ikke å si det stikk motsatte. Solidaritetstanken og internasjonalisme er bl.a. avløst av eksklusivisme og nasjonalisme.

Venstrepartiene rundt omkring i Europa bærer et tungt ansvar for å ha oversett den ovennevnte velgerkategorien of for å levd i intellektuell limbotilstand helt siden slutten av den kalde krigen. Globaliseringstaperne motiverer ofte sin beslutning om å gå over til et av disse høyrepopulistiske partier med å påpeke en endeløs skuffelse for at ingentlig gjøres for dem. For å feilsitere Theresa May kunne man neste si at for dem er «a bad deal better than no deal at all.» Alt annet enn å fortsette med de samme. Total mistillitt ovenfor etablerte partier på høyresiden (som tvang fram liberalisering) og på venstresiden (som lot det bare skje) skaper dermed en stigende «vestlig» antiliberal front på begge sider av Atlanterhavet.

Slik sett fremstår venstrevelgernes overgang til høyrepopulistiske partier ikke bare som et uttrykk for kollektiv hysteri. Disse vet at de velger en mer usikker framtid.

Men en usikker fremtid kan av og til være langt bedre enn ingen fremtid i det hele tatt, selv om prisen for dette er tvilsomme kompromisser med deler av vårt demokrati.

Mer om dette tema her.

På tur med DNAK til Tromsø

Den norske Atlanterhavskdnak-tromso-blogg-1omités kurs i internasjonal politikk ble avsluttet i dag med et siste besøk til Universitetet i Tromsø. Det er alltid utrolig hyggelig å treffe nye kolleger i kongeriket Norge! Denne gangen var innlederne Kjell Dragnes, tidligere utenriksredaktør i Aftenposten; Håkon Lunde Saxi, Institutt for forsvarsstudier (IFS); Hans Olav Lahlum, historiker og forfatter og undertegnede. Mitt foredrag handlet om høyreekstremisme i Europa, men med en liten vri som avspeiler aktualiteten.[spacer height=»20px»]

Jeg fokuserte på følgende punkter:[spacer height=»20px»]Høyreekstremisme (men også radikal islamisme) forklares også ved hjednak-tromso-blogg-2lp av et utenfraperspektivet. Den forklares som en svulst som angriper en kropp som i utgangspunktet kan være frisk. Spesielt kriser har store forklaringsverdi når man prøver å forklare hvorfor radikale meninger og holdninger får fotfeste i et samfunn. [spacer height=»20px»]Høyreesktremisme er dermed ikke en del av vårt samfunn, men heller en sykdom. En slik «normal patologi» er brukbar når den skåner oss for å ta et grundig oppgjør med oss selv. Fjerner man svulsten, blir man frisk igjen.[spacer height=»20px»] Den andre foraklaringsmodellen som blant vektlegges av spesialister som Cas Mudde er innenfra-perspektivet. Høyreekstremisme er ikke noe eksogent, men kommer innenfra, altså endogent. slik sett vil høyreekstremisme springer fra mainstream-meninger og holdninger som – av diverse årsaker -, gjennomgår en radikaliseringsprosess. Dette prespesktivet oppfordrer til selvransakelse og til studien av de interne faktorene i vårt samfunn som skaper populistiske, radikale eller ekstreme meninger. [spacer height=»20px»]Selv sliter jeg med å leve opp til dette innenfra-perspektivet. Men jeg er overbevisst om at den er en langt mer fruktbar vei å gå for nærme seg ekstreme ideologier. Jeg tenker at Åsne Seierstads beskrivelse av Breivik, oppsummert i boktittelen «En av oss», illustrerer dette ganske godt.[spacer height=»20px»]Det andre punktet som jeg tok opp var spørsmålet om hvorvidt vi bør ukritisk ta innover oss fremstillingen av dagens situasjon i Europa som en «bølge» av høyreekstremisme som ikke vil stanses. Valgutfallet i Østerrike viste at enhver form for determinisme er farlig. Det som skjer i ett dnak-tromso-blogg-3eller flere land trenger ikke å bli fullstendig trendsettende for andre. Det gjelder også presidentvalget i Frankrike, hvor nærmest samtlige medier har bestemt seg for at Marine Le Pen kommer til å vinne, dette helt uavhengig av enhver logisk betraktning som forsøker å forklare hvorfor dette neppe kommer til å skje.[spacer height=»20px»]Til slutt drøftet vi et omstridt spørsmål: hvordn skal vi betrakte populister, radikale og ekstreme? Det holder ikke å spørre om de KAN vinne. Det må også spørres om ikke de BURDE vinne. Dette resonnement virker ganske søkt, men det er ikke helt ulikt en tankegang som man bl.a. finner i Storbritannia og som går ut på at ortotokse muslimer kan brukes i kampen mot radikale islamister. De mildere formene for høyreekstremisme (populister og radikale) kan oppfattes enten som en trussel mot liberaldemokratiet eller som en slags sikkerhetsventil som hindrer at skepsisen, misnøyen og motstanden mot liberaldemokratiet eskalerer i enda mer ekstreme former, inkludert ekstrem vold. Ifølge en slik modell vil populister og radikale kunne fungere som et slag «korrektiv» som påvirker deler av de liberaldemokratiske verdiene i en retning som vi ikke liker, men som faktisk utgjør svar til velgernes forventninger, skuffelser og bekymringer. [spacer height=»20px»]Spørsmålet er dermed ikke om EU skal forsvinne i et slags dommedag-scenario, men heller hva slags EU eller europeisk samarbeid man vil få etterhvert som disse partiene veier tyngre i de ulike landenes politiske system. Og ja, disse partiene kan vinne valg.. og kan gjøre det relativt «akseptabelt» når de først har politisk makt.[spacer height=»20px»]dnak-tromso-blogg-4Hovedpoenget med et slikt innlegg er dermed ikke å komme med alle svar, men å hjelpe deltakerne til å stille seg selv de rette spørsmålene. For min egen del har det vært ren glede og et privilegium å få være med DNAK rundt omkring i hele landet i løpet av 2016. Jeg har truffet mange spennende nye kolleger og snakket med interesserte studenter. Hva mer kan man ønske seg?

 

Vil du følge med på parlamentsvalget i Frankrike neste år? Bruk #parlamentsvalgiFrankrike2017

parlamentDet franske parlamentsvalget i Frankrike kommer kort tid etter presidentvalget neste år. Også dette valget har to omganger. Den ene finner sted 11. juni 2016, mens den andre skjer 18. juni 2016.

Ble spenningen rundt presidentvalget ikke nok for deg og er du interessert i å følge med på parlamentsvalget, kan du følge meg på twitter.[spacer height=»20px»]

Jeg har laget en hashtagkonto som heter: #parlamentsvalgiFrankrike2017

Abonnér!

Her er noen eksempler på siste twitterinnlegg:

parlament2

parlament3

Med i Aftenposten-podcast om presidentvalget i Frankrike

podcast28. november 2016 ble jeg invitert av Aftenposten-journalist Christina Pletten til å være med på en podcast-sending om presidentvalget i Frankrike i serien Aftenposten-verden  sammen med Alf Ole Ask (utenriks) og Øystein Kløvstad Langberg (Europa). [spacer height=»20px»]Podcasten De lover fransk revolusjon fra høyresiden finner du her.

En kort versjon av sendingen finner du i Aftenpostens fra 29. november 2016 som kan hentes her.

aftenposten-29-11Bakgrunnen for sendingen var utallet av primærvalget for de konservative i Frankrike. Følgende punkter ble tatt opp:

  • Om valgssystemet i Frankrike når det gjelder presidentvalget og parlamentsvalget. Spesielt vanskelig for nordmenn å skjønne er systemet med to omganger, hvor det bare er de to kandidatene med felst stemmer som går videre til andre omgang.[spacer height=»20px»]
  • De mest synlige kandidatene til presidentvalget med Francois Fillon, Marine Le Pen og potensielle venstrekandidater, særlig i sosialistpartiet (Macron, Valls, Hollande, osvv). Hvor fornyende er egentlig primærvalget både på venstre- og høyresiden når «profesjonelle politikere» ser ut til å kuppe helle prosessen? Jeg snakket spesielt om situasjonen på venstresiden og i sosialistpartiet, som for tiden preges av fullstendig kaos.[spacer height=»20px»]
  • Fillon og resten av høyresiden: hvor konservativog liberal er egentlig Fillon og i hvilken grad vil han gå videre med det nåværende program, mot å inngå kompromisser?[spacer height=»20px»]
  • Nasjonal Fronts strategi ovenfor Fillon og venstresiden. Er utnevnelsen av Fillon et hinder for Marine Le Pen eller kan den skape ny dynamikk for frontistene? Blir det en typisk kamp mellom «folket» og «eliten»? To scenarier:
    • Både venstre-og høyresiden kjører et liberalistisk økonomisk program, med Nasjonal Front i førersetet i kampen mellom «det elitepregede system» og «det folkelige alternativ.»
    • Polarisering mellom en liberalistisk høyreside og en keynesiansk venstreside som ikke gir Nasjonal Front noe reellt rom for å spille mot de etablerte partiene.[spacer height=»20px»]
  • Hva  vil innebære Nasjonal Fronts seier for EUs fremtid? Brudd med dagens linje? Kollaps? Bekreftelse på en ny trend som allerede preger unioen?

 

På NRK Ytring for å snakke om nominasjonsvalget på høyresiden i Frankrike

ytringSøndag 27. november 2016 ble Tove Gravdal fra Morgenbladet og jeg invitert av NRK Ytring til å snakke om utfallet av nominasjonsvalget på høyresiden i Frankrike og si noe om hvordan vi tror dette vil kunne påvirke presidentvalget i 2017.

Sendingen finner du her. Gå til nummer 4 «nominasjonsvalg i Frankrike.»[spacer height=»20px»]De viktigste punktene som ble tatt opp er:[spacer height=»20px»]

  • Likheter og ulikheter mellom de to kandidatene til andre omgang av nominasjonsvalget Alain Juppé og François Fillon.[spacer height=»20px»]
  • Hvem stemte på Fillon og Juppé ved 1. omgang? Venstrevelgernes og Nasjonal Fronts innbanding i valgomgangen.[spacer height=»20px»]
  • Hvor er «trumpisme» i dagens fransk politik? Ligger den i Nasjonal Front eller har Frankrike allerede fått en forsmak på trumpisme gjennom Sarkozys mandat som president i perioden 2007-2012?[spacer height=»20px»]
  • Hvem er de andre viktige kanditater til neste år? Kaos på venstresiden og intern strid mellom statsminister Valls og president Hollande.[spacer height=»20px»]
  • Hvem har beste sjanser til å komme til andre omgang av presidentvalget? Flere scenarier kan tenkes.[spacer height=»20px»]

Et vitkig poeng er kanskje at man skal prøve å unngå to skjær i sjøen.

  • Den ene er å tro at Marine Le Pen overhodet ikke kan gå videre til 2. omgang og vinne.
  • Den andre er å tro at Marine Le Pen faktisk kommer til å kvalifisere seg til 2. omgang og vinne.

Jeg sitter igjen med litt blandende følelser på slutten av denne spennende helgen. Det er uten tvil større interesse  for et presidentvalg i Frankrike enn noensinne. Det er meget positivt i forhold til tidligere år, hvor interessen for hva som skjedde i Frankrike var generelt langt mindre.

Samtidig kan man kanskje også beklage – for Frankrike sin del mer enn for andres -, at en vitkig årsak bak slik reell interesse er muligheten for at spådommen om at Le Pen kan komme til makten blir gjort til virkelighet. Det er dermed først og fremst katastrofescenariet som ser ut til å virke mest fristende for de som skal dekke valget, og ikke andre aspekter som kan virke mindre sensasjonspreget.

Om Trump-effekten er synlig fransk politikk er ennå for tidlig å si noe om. Derimot kommer mye av valgkampens mediadekning fremover til å handle om Marine Le Pen. Det forventes nesten at det som skjedde i USA nå skal skje i Frankrike. Spørsmålet er dermed om franskmenn kommer til å «levere» etter ønske eller motsi slike forventninger..

Vil du følge med på presidentvalget 2017 i Frankrike? Bruk #presidentvalgiFrankrike2017

twitter1Det franske presidentvalget trappes opp i Frankrike. Søndag 27. november finner andre omgangen av nominasjonsvalget for de konservative sted mellom Alain Juppé og François Fillon. Men dette er bare begynnelsen!

Er du spesielt interessert i valgets gang fremover, kan du følge meg på twitter.

Jeg har laget en konto som heter #presidentvalgiFrankrike2017. Abonnér.

Her er noen eksempler på siste twitterinnlegg:

twitter2

twitter3

twitter4

 

Til Paris for å snakke om voldelig radikalisering

dap14. oktober ble jeg invitert av det franske justisdepartementet i Paris på en konferanse arrangert av kriminalomsorgsdirektoratet til å snakke om norske erfaringer med  håndtere radikalisering i fengsel.

Andre innledere var Géraldine Blin, leder for prosjektet «Lutte contre la radicalisation» ved det franske kriminalomsorgsdirektoratet (direction de l’administration pénitentiaire), Caroline Guibet-Lafaye, filosof/sosiolog ved CNRS og Laurent Bonelli, førsteamanuensis i statsvitenskap ved Université Paris-Ouest-Nanterre-La-Défense (Institut des sciences sociales du politique).

Mitt innlegg (Radicalisation in prison: Experiences and perspectives from Norway) tok opp følgende punkter:

  • Thoughts about the problematic notion of radicalisation
  • The evolution of terror threat against Norway and Norwegian interests abroad
  • Consequences for the Norwegian prison system until 22/7
  • How to deal with Anders Behring Breivik and militant islamists
  • The Norwegian governemental Action Plan
  • How to deal with deradicalisation/desengagement: the Norwegian Mentoring Project

la-desintegration-2011-affichePå slutten av dagen ble filmen regissert av Philippe Faucon « La désintégration/oppsplittingen» (2011) vist for publikum til stede.

Konferansen fant sted ved Justisdepartementet, Site Olympe de Gouges, 35 rue de la Gare, 75019 Paris.

På tur med DNAK til Bødo og Trondheim

Turluften fortsetter! 14. september og 23. november reiste jeg med DNAK (Den norske Atlanterhavskomités) for å holge et innlegg om høyreekstremisme i Europa. I Bodø hadde vi en meget spennende seanse ved Nord Universitetet. I Trondheim fant kurset sted ved Luftkrigsskolen. Andre innledere var Janne Haaland Matlary, professor, Universitetet i Oslo (UIO), Hans Olav Lahlum, historiker og forfatter og Rolf Tamnes, professor, Institutt for forsvarsstudier (IFS).

dnak-trondheim

Begge steder fokuserte jeg på følgende punkter:

  1. Begrepsavklaring rund høyreekstremisme, høyreradikalisme og høyrepopulisme med bl.a. bruk av PSTs modell for radikaliseringsprosessen.[spacer height=»20px»]
  2. Høyreekstremisme i dagens Europa i lys av bl.a. globaliseringsprosessens utfordringer og tillitskrisen som velgerne opplever på det internasjonale, europeiske og nasjonale nivå.[spacer height=»20px»]
  3. Den økende kløften mellom Vest-Europa og Øst-Europa når det gjelder konsensus rundt liberaldemokratiske verdier med Viktor Orbàns «illeberale demokrati» og Putins euroasiatiske strategi.

Interessen var veldig stor blant de over 200 deltakere på kurset.

prog-trondheim
Fordelen (og ulempen) med å holde flere ganger det samme foredrag i skiftende og usikre omgivelser er at man neppe kan gjenta seg. Denne gangen stjal Donald Trump showet. Det ble en del betrakninger om potensialet for at det som skjedde i USA også skal skje i Europa (og da glemmer man at dette begynte i Europa, og ikke i USA..). Det franske valget be også rikelig omtalt, og også i lys av valget i USA.

Spørsmålet var da om det samme kan skje med Marine Le Pen som det skjedde med Donald Trump.. Er europeiske velgere like sinte på begge sider av Atlanterhavet?

Neste stopp for kurset: Tromsø 7. desember.