Kommentar om Marine Le Pens usikre skjebne i Aftenposten

23. februar 2018 hadde jeg en kommentar om nasjonal Front i artikkelen skrevet av avisens Europa-korrespondant Øystein Kløvstad Langberg. I mars er det landsmøte i Nasjonal Front og partiet sliter fortsatt i meningsmålingene etter et katastrofalt utfall ved presidentvalget i fjor. Ikke fordi Nasjonal Front og Marine le Pen tapte valget – det var lite sannsynlig at hu skulle vinne -, men fordi hun tapte ansikt og fremstod for mange som en kandidat som var udugelig og dårlig forberedt.

Lykken for MLP og NF er for øvrig at det er full kaos i retten av det politiske landskap i Frankrike, med unntak av Macrons parti Republikken Fremad! Ingen potensiell konkurrent for Macron har klart å etablerte seg som troverdig alternativ.

Mélenchon, Wauquiez eller marine Le Pen leder partier som dessuten enten splittet internt (Republikanerne, Nasjonal Front) eller ubetydelig i Nasjonalforsamlingen, der opposisjon skulle ha spilt en rolle (Mélenchon, Le Pen, Wauquiez)

Men lykken snur fort i politikk. I dag kan Macron kjøre reformer i Frankrike uten særlig motstand, verken av opposisjonspartiene eller av fagforeninger som er splittet. Veksten er tilbake i økonomien og ledigheten går ned. Dette kan fort endre seg.

Til tross for et gunstig utgangspunkt forblir president Macron upopulær. Frankrike er kjent for kronisk sosial uro som plutselig kan kaste flere millioner individer ute på gata og lamme landet fullstendig. Opposisjonens avmakt er en fordel for Macron.

Det er lenge siden en fransk president kunne gjennomføre politikken han ble valgt for uten å bli hindret. Men slik frihet tvinger også ham til å levere raske resultater..

 

Hun var en fanebærer for Europas ytre høyre. Nå har Marine Le Pen store problemer.

«Et rungende nederlag».

Slik omtaler Jean-Marie Le Pen datterens prestasjon i presidentvalgkampen i memoarene Fils de la Nation (Sønn av nasjonen), som blir publisert neste uke. Her kommer han også med et forsvar for Vichy-regimet som samarbeidet med Hitler under andre verdenskrig, og han forsvarer bruken av tortur mot algeriske rebeller, ifølge franske medier.Jean-Marie Le Pen skriver også at han synes synd på datteren, som fikk ham ekskludert fra partiet.

– Forsøkene hennes på å fremstille meg som avleggs, slo feil, skriver han.

Farens memoarer er likevel bare toppen av et fjell av problemer for Marine Le Pen idet partiet hun leder, Nasjonal Front, gjør seg klar for landsmøte. Siden presidentvalget i mai i fjor har oppslutningen hennes rast fra 26 til 17 prosent, ifølge de månedlige målingene til Kantar TNS. På det meste, i oktober 2013, fikk hun støtte fra 31 prosent.

Katastrofal debatt

– Nedturen startet egentlig i debatten mot Emmanuel Macron mellom første og andre omgang i presidentvalget. Opptredenen var en katastrofe for hennes egen troverdighet. Hun viste at hun ikke kunne noen ting om økonomi, sier Franck Orban, førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold.

For selv om Le Pen ledet partiet inn til det beste valgresultatet noensinne med 34 prosent av stemmene, var mange i partiet dypt skuffet.

Ved valget til nasjonalforsamling en måned senere fikk partiet åtte av 577 seter i parlamentet. Også det var ny rekord for Nasjonal Front, men de var likevel milevis unna målet om å etablere seg som det viktigste opposisjonspartiet til president Macron.

Brøt ut og startet eget parti

Situasjonen ble forverret da den avgåtte nestlederen Florian Philippot i september brøt ut og startet sitt eget politiske parti, Les Patriotes, med andre avhoppere fra Nasjonal Front.

Philippot var hovedarkitekten bak strategien om å forene tradisjonelle Nasjonal front-velgere på ytre høyre side med venstrevelgere som var skeptiske til nedbygging av velferdsstaten, frihandelsavtaler og økonomisk liberalisme gjennom EU.

Men denne linjen skapte splid innad i partiet, understreker Orban. Særlig ideen om å kvitte seg med euroen, viste seg å skremme mange under presidentvalgkampen.

– Partiet har lenge stått på to ben, men med Philippots avgang har det ene blitt kuttet av. Nå styrkes de kreftene som vil tilbake til en tradisjonell verdikonservativ og identitær linje der innvandring og sikkerhet vil stå sentralt, sier Orban.

Marine Le Pen, lederen for Nasjonal Front, vil at partiet skal bytte navn under landsmøtet i mars. Et alternativ er «Ny Front».

De konservative vil rappe velgerne

Dette linjeskiftet kan imidlertid komme til å skape ytterligere problemer. For det første henvender partiet seg til et smalere velgersegment. For det andre er konkurransen om velgerne på den ytre høyresiden i ferd med å bli langt tøffere.

For også det konservative partiet i Frankrike, Les Républicains, som ble grundig slått av Macron i presidentvalget, har tatt noen lange skritt mot høyre under sin nye leder Laurent Wauquiez.

– Målet hans er å vinne Marine Le Pens velgere. De to partiene begynner å få ganske like ideer og et ganske likt program, men slik det ser ut nå, er ikke en allianse særlig aktuelt, sier Orban.

Utfordreren er i USA

Han tror Marine Le Pen sitter trygt inntil videre, men mener at posisjonen hennes er vesentlig svekket. Hovedutfordreren i partiet er niesen Marion Maréchal Le Pen, som er mer religiøs og verdikonservativ enn tanten.

Formelt trakk Marion seg fra politikken i fjor, men torsdag var hun for alvor tilbake i rampelyset da hun gjestet den årlige Conservative Political Action Conference i USA. På scenen under den republikanske konferansen står også visepresident Mike Pence og president Donald Trump.

– Hun bygger nettverk og venter på en anledning til å gjøre comeback. Mange vil mene at hun er rett person til å ta over, men på grunn av sitt konservative verdisyn, er det vanskelig å se hvordan hun skal kunne gjøre Nasjonal Front til et masseparti, sier Orban.

I tillegg til fallende oppslutning, interne stridigheter og angrep utenfra, er Nasjonal Front også under etterforskning for misbruk av EU-midler. Orban vil likevel ikke avvise at partiet kan slå kraftig tilbake.

– Ser man bort fra Macrons parti ligger hele det politiske landskapet i Frankrike fortsatt i ruiner ti måneder etter presidentvalget. Alt er i bevegelse, og i politikk kan ingenting utelukkes. ​