Publisert av fro

Om fransk rolle i EU etter Brexit på nasjonal språkkonferanse

12. februar 2018 ble jeg spurt om å holde et innlegg på «Frankrikekonferansen 2018«. denne utdanningskonferanse var rette mot skolerådgivere, fransklærere, skolemyndigheter og skoleledere (kommune og fylkeskommune), samt alle de som jobber med rekruttering til franskfaget og til utdanningsopphold i Frankrike. Målet med denne samling var å gi informasjon om hvilke studiemuligheter som er tilgjengelige for elever og studenter som velger fransk og hvilke arbeidsmuligheter dette kan gi på sikt både nasjonalt og internasjonalt. Konferansen skulle også inspirere til økt utdanningssamarbeid med Frankrike. Arrangørene for konferansen var SIU og Fremmedspråksenteret , dette på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet. Samlingen var en markering for 100-årsjubileet for etableringen av den norske seksjonen ved Lycée Pierre Corneille i Rouen.

Konferansen ble åpnet av Harald Nybølet, direktør ved SIU og Jean-François Dobelle, Frankrikes ambassadør til Norge.

Innledere:

  • Iselin Nybø,  Forsknings- og høyere utdanningsminister
  • Nils Lindgren, tidligere seksjonsleder i Rouen
  • Hege Moe Eriksen, utenriksjournalist, NRK
  • Franck Orban, førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold
  • Solfrid Skilbrigt, HR-direktør i Sopra Steria
  • Trygve Thorson, feltarbeider i Leger uten grenser
  • Lorelou Desjardins, blogger, Frosk i fjorden

Mitt bidrag handlet om Frankrikes plass og rolle i EU etter Brexit. Innlegget, som ble fremført på fransk, hadde følgende inndeling.

  1. Tilblivelsen av en fransk inspirert europeisk integrasjonsprosess 1950-1990
    1. Interne årsaker
    2. Eksterne årsaker
  2. «Det franske Europa» utfordres 1990-2017
    1. Interne årsaker
    2. Eksterne årsaker
  3. En ny giv for Frankrike i EU etter Brexit?
    1. Interne årsaker
    2. Eksterne årsaker

Hovedbudskapet mitt i innlegget var at et opportunitetsvindu ser ut til å være åpent for en forsterket fransk rolle i EU. Dette skyldes både interne årsaker (Macron valgt til president i 2017 og hans hittil sterke presidentskap, en reformprosess som gjør det mulig for Frankrike både å forsterke sitt maktgrunnlag, men også å fremstå som et potensielt eksempel for andre land) og eksterne årsaker (et Storbritannia på vei ut av EU, et tysk lederskap i EU som fremstår som mindre dominerende etter Merkels gjenvalg, et amerikansk diplomati på vei mot en ny isolasjonistisk periode, ny russisk aktivisme i Europa og til slutt en uavklart politisk situasjon i land som Spania, Italia, ny økonomisk vekst i Europa).

Et annet budskap som sentralt i mitt innlegg var at en slik opportunitet er midlertidig og ikke minst ganske skjør. Skal Macron og Frankrike spille en rolle som er i tråd med landets historiske bidrag til integrasjonsprosessen, må to ting forenes. For det første må omfattende strukturelle reformer gjennomføres. Det vil ikke skje uten politisk og sosial motstand. Den må overkommes for at landet skal komme på beina igjen. For det andre må Frankrike opptre som en «naturlig leder» i EU, noe som innebærer en revitalisert tysk-fransk motor i Unionen og en kapasitet både til å foreslå dyptgående endringer av måte EU fungerer på og til å overkomme andre medlemslands skepsis.

 

Et ytterligere punkt som jeg tok opp var spørsmålet om hvorvidt Storbritannia etter Brexit vil opptre som en partner for EU eller som en konkurrent. Utfallet av forhandlingsprosessen mellom Storbritannia og EUs forhandler, Michel Barnier, vi avgjøre om man kan snakke om «hard» eller «soft» Brexit. Min magefølelse sier at britene ikke vil kunne nøye seg med et dårlig resultat, og i hvert fall ikke med et resultat som vil føre til et mer integrert EU med et marginalisert Storbritannia og en sterk fransk-tysk kjerne. Dette er noe som britene både har fryktet i flere århundre og noe som de har vært utrolige flinke til å bekjempe gjennom en godt gjennomtenkt «divider et imperia» strategi. Mye kan dermed tyde på at britene ikke vil godta å bli «parkert» i marginen. De vil reaktivere det britisk-vennlige Europa mot det de vil fremstille som en tysk-fransk trussel. Vi kunne dermed få en «back to the future» situasjon hvor splittelsen mellom de 7 fra EFTA og de 6 fra EEC fra slutten av 1950-årene og begynnelsen av 1960-årene får nytt liv.

I dette spillet kan de nordiske landene regnes som «naturlige» allierte for britene med tanke på et ønske om begrenset integrasjon, liberalt marked og frykt for et tysk-fransk lederskap. Hans Wallmark, konservativ politiker og parlamentsmedlem i Sverige og ikke minst rådsmedlem av Det nordiske råd, snakket ikke om noe annet nylig da han slo fast at «I think we are going to see even more and closer UK-Nordic co-operation as a result of Brexit and I think that is also what the UK understands because we are very like each other. I mean, sharing lots of common values.»  Britene kan også regne med potensiell støtte fra spanjolene og portugiserne, for ikke å glemme østeuropeere som frykter spilt mellom USA og dem og som trenger at britene kan spille rollen som brobygger mellom Washington og EUs østflank.

 

En dimensjon som jeg ikke fikk tid til å ta opp, og som bl.a. var sentral i min doktoravhandling fra 2009, var forholdet mellom akkumulasjon av maktmidler og projisering av makt. Reformprosessen som venter president Macron i dag er på høyde med hva Charles de Gaulle måtte foreta seg da han kom tilbake til makten i mai 1958. En feil som franske ledere ofte har gjort i fortiden er å overse det tette forholdet mellom akkumulasjon av makt og projisering av makt. Enklere sagt kunne dette føre til at en form for deklamatorisk politisk stil hvor store ord ble brukt og mye ble lovet, uten at man i ettertid «leverte varene». Dette skyldtes først og fremst at franske ledere skjøt over mål og ikke hadde midlene til den politikken som de forfektet. Gapet mellom intensjon/lovnad og virkeligheten kunne i sin tur føre til at fransk diplomati kunne betraktes som useriøst. Man kan f.eks. ikke ta opp en kamp med tyskerne om EUs fremtidige økonomiske og monetære politikk når man samtidig ikke kan ha orden på egen økonomi.

Emmanuel Macron ser ut til å være oppmerksom på et slikt gap mellom intensjon og handling og har gjort det klart og tydelig at Frankrike ikke kan påberope seg noen lederrolle i EU eller internasjonalt uten at man i første omgang rydder hjemme. Det er en stor forskjell fra tidligere franske statsleder, som hadde en sterkt tendens til å tro at Frankrikes lederrolle nærmest var naturgitt. Slik er det overhodet ikke lenger. Man må overbevise på hjemmebanen og på bortebanen. En annen nyhet er at Macrons tilnærming til nødvendige endringer i EU ser ut til å være langt mer koherent enn hans forgjengere (Chirac, Sarkozy og Hollande). 26. september 2017 detaljerte han sitt program for å forandre EU og skape mer aksept for Unionen blant EU-borgere. Det er kanskje en meget ambisiøs plan, men den finnes i alle fall og fremstår som et godt utgangspunkt for å skape ny tillit for EUs integrasjon før valget i EU-palrlamentet i 2019.

Oversikt over Makrons forslag for en ny reformprosess for EU, 26. september 2017

A sovereign Europe

The six keys to European sovereignty

1. A Europe that guarantees every aspect of security
  • In defence, Europe needs to establish a common intervention force, a common defence budget and a common doctrine for action. We need to encourage the implementation of the European Defence Fund and Permanent Structured Cooperation as quickly as possible, ant to supplement them with a European intervention initiative enabling us to better integrate our armed forces at every stage.
  • In the fight against terrorism, Europe needs to ensure closer ties between our intelligence services by creating a European Intelligence Academy.
  • Every aspect of security needs to be ensured, collectively: Europe needs a common civil protection force.
2. A Europe that addresses the migration challenge
  • We need to create a common area for border management, asylum and migration, in order to effectively control our borders and receive refugees in decent conditions, genuinely integrating them and returning those who are not eligible for asylum.
  • We need to create a European Asylum Office that will speed up and harmonize our procedures; establish interconnected databases and secure biometric identification documents; gradually establish a European border police force that ensures rigorous management of borders and the return of those who cannot stay; and finance a large-scale European programme to train and integrate refugees.
3. A Europe looking to Africa and the Mediterranean
  • Europe needs an external policy focused on a few priorities: firstly, the Mediterranean and Africa.
  • It needs to develop a new partnership with Africa, based on education, health and the energy transition.
4. A Europe exemplary in sustainable development
  • Europe needs to be the spearhead of an efficient and equitable ecological transition.
  • It needs to foster investment in this transition (transport, housing, industry, agriculture, etc.) by fixing a fair price for carbon: through a significant minimum price within its borders; and through a European carbon tax at its borders to ensure a level playing field between its producers and their competitors.
  • Europe needs to establish an industrial programme to support clean vehicles and the required infrastructure (charging stations, etc.).
  • It needs to ensure its food sovereignty, by reforming the Common Agricultural Policy (CAP) and establishing a common inspection force to guarantee food safety for Europeans.
5. A Europe of innovation and regulation adapted to the digital world
  • Europe needs to lead and not undergo this transformation, by promoting its own model in globalization, combining innovation and regulation.
  • It needs to establish an Agency for breakthrough innovation, jointly funding new fields of research, such as artificial intelligence, or those that have yet to be explored.
  • It needs to ensure equity and confidence in the digital transformation, by rethinking its tax systems (taxation of digital companies) and regulating the major platforms.
6. A Europe standing as an economic and monetary power
  • We need to make the eurozone the heart of Europe’s global economic power.
  • In addition to national reforms, Europe needs the instruments to make it an area of growth and stability, including a budget allowing it to fund common investments and ensure stabilization in the event of economic shocks.

A united Europe

1. Concrete solidarity through social and tax convergence
  • We need to encourage convergence across the whole EU, setting criteria that gradually bring our social and tax models closer together. Respect for these criteria needs to be a precondition for access to European solidarity funds.
  • Where tax is concerned, we need to define a “corridor” for corporation tax rates; in social affairs, we need to guarantee a minimum wage for all, adapted to the economic realities of each country, and regulate social contribution competition.
2. The cement of culture and knowledge
  • Creating a sense of belonging will be the strongest cement for Europe.
  • We need to step up exchanges, so that all young Europeans spend at least six months in another European country (50% of each age group by 2024), and all students speak two European languages by 2024.
  • We need to create European Universities: networks of universities that enable students to study abroad and attend classes in at least two languages. In high schools, we need to establish a process of harmonization or mutual recognition of secondary education diplomas (as in higher education).

A democratic Europe

Europe’s overhaul cannot be achieved away from the people, but only by involving them in this roadmap from the very outset.

1. The need for debate: democratic conventions
  • For six months, national and local debates will be organized in 2018 in all EU countries that volunteer, on the basis of common questions.
2. Strengthening the European Parliament: transnational lists
  • Starting in 2019, using the quota of seats of departing British MEPs, we need to create transnational lists that allow Europeans to vote for a coherent, common project.

What Europe for 2024?

1. The European Union, our common framework
  • The European Union provides our common basis, founded on (i) common democratic values that are non-negotiable; (ii) a simpler, more protective single market, along with an overhauled trade policy (in three directions: transparency in the negotiation and implementation of trade agreements; social and environmental standards; and reciprocity, with a European trade prosecutor responsible for ensuring our competitors’ respect for the rules and rapidly sanctioning any unfair practices).
  • If it enables ambitious differentiations, this EU could gradually expand to include the Western Balkan countries.
  • That will require reform of EU institutions, with a smaller Commission (15 members).
2. Differentiation through ambition
  • Within this EU, those who want to go further and faster need to be able to do so unhindered. Cooperation will always be open to all, based on the sole criterion of the level of shared ambition, with no predefined format.
3. The Franco-German engine
  • Faced with these challenges, the Franco-German engine will be decisive. “Why not, for example, set ourselves the goal of totally integrating our markets by 2014, applying the same rules to our businesses, from business law to bankruptcy law.”
  • This pioneering and concrete spirit is that of the Élysée Treaty. France proposes to undertake a review of the Treaty showing renewed common ambition.
4. Group for overhauling Europe
  • All States who share this ambition can take part in the launch of a “group for overhauling Europe in the coming weeks”.
  • This group will include representatives of each participating Member State and will involve European institutions.
  • Until summer 2018, it will work to clarify and propose measures that will implement this ambition, drawing on the debates held in the democratic conventions. Theme by theme, the tools required for the overhaul (enhanced cooperation, eventual treaty changes, etc.) will be examined.