Aftenposten trykker et tilsvar som jeg sendte inn etter å ha lest artikkelen «Det franske selvbilde er større enn landet» skrevet av avisens kommentator Per Kristian Haugen 16. juni 2016. Hans artikkel finner dere her.
Nedenfor følger både hans artikkel og mitt tilsvar. Jeg måtte kutte det ned til 1000 tegn. Dette er derfor originalversjonen jeg sendte inn.
Det franske selvbilde større enn landet, av Per Kristian Haugen
Frankrike trenger noen gode øyeblikk i fotball-EM, for politikken gir ikke mye å glede seg over. Hovedpersonene virker flere nummer for små til oppgaven.
Noe av det fineste med fotballen er at den stiller få krav. Det er gull verdt når samholdet og tilliten i samfunnet står under press. På denne måten blir fotball også politikk. President François Hollande viser seg så ofte han kan under mesterskapet. Mannen med tilnavnet «Monsieur Normal» er oppriktig interessert.
En lang og vond liste
De uløste problemene tar uansett ikke fri under EM. Terrorfrykten er reell. Protestene mot regjeringens arbeidslivsreform har tatt en voldelig vending. Vi skal heller ikke glemme volden som tilreisende fotballsupportere står bak. Alt dette må presidenten forholde seg til. Hollande er da også blitt kalt «mannen som ikke strakk til». Karakteristikken stammer fra kommentatoren Dominique Moïsi. Moïsi har heller ikke mye til overs for forgjengeren Nicolas Sarkozy. Med sin impulsivitet, hyperaktivitet og svakhet for glamour var han «mannen som det ble rent for mye av».
En folkevalgt «konge»
Så hva er problemet? Det bunner i at Frankrike styres av en demokratisk valgt monark. Det skaper forventninger om en distanse og verdighet som Sarkozy og Hollande – med sine offentlige kjærlighetsaffærer og tidvis uryddige privatliv – ikke er i nærheten av å oppfylle. Rollen som president er tilpasset en annen tid. Frankrikes 5. republikk ble grunnlagt av Charles de Gaulle i 1958 under en borgerkrigslignende krise. Generalen sto frem som nasjonens redningsmann etter at den 4. republikk endte i kaos.
En opphøyet leder
De Gaulle fikk innført et direkte valgt presidentembete med en funksjonstid på hele syv år. Presidenten skulle tenke store tanker og trekke opp de lange linjer. Statsministeren fikk en underordnet rolle som ansvarlig for den daglige drift. Gaullismens gullalder ble kort. I 1968 kom det store studentopprøret, i 1969 gikk de Gaulle av og året etter døde han. Men republikken hans lever videre i lett justert form. Siden 2002 velges presidenten for fem år i stedet for syv. Det har fått noen til å snakke om «gaullisme light».
I den globale eliten
De Gaulles tese var at Frankrike skulle være «i fremste rekke blant nasjonene». Landet måtte ta vare på sin storhet – la grandeur. Frankrike skaffet seg sin egen atomstyrke og prøvde å spille en uavhengig rolle i storpolitikken. Samtidig ville Frankrike ta ledelsen i Europa. Etter tre kriger på 70 år skulle samarbeid med den tidligere fienden Tyskland være bærebjelken i et nytt Europa.
De brysomme britene
De Gaulle ville holde britene utenfor. Senere slapp de inn, men etter folkeavstemningen 23. juni kan de være på vei ut igjen. Frankrike går inn for at et eventuelt brudd blir gjennomført raskt og usentimentalt. Brexit kan få det fransk-tyske samarbeidet til å skinne på nytt. Lenge var det slik at den franske presidenten og den tyske kansleren balanserte hverandre som likeverdige partnere. De siste ti årene har det vippet i tysk favør. Angela Merkel spiller i en annen divisjon enn Sarkozy og Hollande.
Får være med, men …
Frankrike deltok i Ukraina-diplomatiet, men det var Tyskland og Russland som førte ordet. Under eurokrisen forsøkte Hollande seg som brobygger mellom Tyskland og landene i Sør-Europa. Tyskerne vant 3-0, minst. Under flyktningkrisen sto franskmennene på sidelinjen, oppslukt av sine interne problemer. Kanskje er Frankrike på vei til å bli et nytt Italia? Et flott land, men med en fasade som er mer imponerende enn realitetene bakom.
Ytre høyres gjennombrudd?
Neste år er det presidentvalg i to runder, 23. april og 7. mai. Det store spørsmålet er hvordan det går med Marine Le Pen. Hun vinner neppe, men Nasjonal Front kan sette tonen for valgkampen. Paradoksalt nok er presidentembetet mer skreddersydd for den nasjonalistiske og nostalgiske Le Pen enn for en teknokrat fra sentrum/venstre eller sentrum/høyre. Nasjonal Front opererer i en begrepsverden der Frankrikes storhet er en realitet. Målestokken for en vellykket politikk er hvorvidt den fremmer Frankrike og det franske – alt fra arbeidsplasser og sosiale goder via språk og kultur til landets plass i verden.
Basert på illusjoner
Selv i De Gaulles glansdager hadde dette vært i overkant ambisiøst. Et halvt århundre senere er det en umulighet. Etter et kortvarig adrenalinkick i starten vil en president Le Pen oppleve en eneste lang nedtur. De pompøse omgivelsene i Elyséepalasset står i grell kontrast til den reelle makten. Kanskje hadde et slikt eksperiment vært en nyttig erfaring, men den sosiale og økonomiske risikoen er for stor. Inntil videre får franskmennene prøve å leve med Hollande og alle hans svakheter. Det finnes også en form for storhet i det alminnelige.
Myten om det franske selvbildet må nyanseres, av Franck Orban
I sin artikkel fra 16. juni tar Per Kristian Haugen for seg kløften mellom Frankrikes selvbilde og en realitet som gjør at landet sakter ut i konkurransen om EUs lederskap. To punkter bør nyanseres i en ellers god analyse.
For det første nevner forfatteren at den franske presidenten siden 2002 velges for fem år i stedet for syv. Han betegner overgangen som «gaullisme light,» men utdyper ikke dens konsekvenser. De Gaulle var imot enhver forkortning av presidentmandatet og fikk rett i ettertid. Femårsmandatet kaster presidenten til «ulvene.» Han kan ikke lenger oppfylle sin rolle som veiviser og ultimate representant for landet og blir dratt inn i hverdagspolitikken. Slik blir han enten for dominerende eller en slags «statsminister bis» som påvirkes av medier, pressgrupper og meningsmålinger. I verste fall kortslutter han både statsministeren og regjeringen når han slutter å oppføre seg som president.
Erfaringen viser at den rette «mix» mellom gammel og ny modell ikke er funnet etter fem år med Chirac, så med Sarkozy og endelig med Hollande. De personlige trekkene knyttet til Hollande er i mindre grad avgjørende enn de strukturelle svakhetene som er innbakt i overgangen til femårsmandatet. De forsterker dem. Løses ikke denne utfordringen, vil det som er igjen av presidentembetets legitimitet forsvinne.
For det andre er det riktig å påpeke at gaullismens funksjon var «å sikre at Frankrike skulle være i fremste rekke blant nasjonene». En slik funksjon var rettet utover og ble assosiert med ordet «storhet» (grandeur). Men Gaullismen hadde en annen funksjon som var like viktig og som bl.a. Philip Cerny skrev i sin biografi om de Gaulle «The politics of grandeur». Denne funksjonen var rettet innover og fremstod som en «kollektiv psykoanalyse».
Gaullismen skulle gjenreise tilliten til en nasjon som var i moralsk krise etter 2. verdenskrig og håpløse avkoloniseringkriger i Asia og Afrika. Fransk anskaffelse av atombomben kan forstås ut fra samme hensyn. «Maktattributtene» skulle overbevise franskmenn om at de fortsatt var én nasjon med sine karakteristiske trekk, med en ærefull historie og med en lovende fremtid – bare de ville det. Gaullismen lyktes til en viss grad med tanke på den eksterne dimensjonen. I Dag er fremdeles Frankrike en mellomstor makt med kapasitet for global innflytelse. En eventuell «Brexit» vil trolig derfor kunne styrke Frankrikes stilling i EU, og ikke svekke den.
Kunnskapen om gaullismens «terapeutiske» dimensjon er viktig for å forstå dagens Frankrike. I motsetning til en klisjé som ofte serveres lider franskmenn i mindre grad av et oppskrytt selvbilde, og i større grad av en håpløs kollektiv depresjonstilstand som populister som Marine le Pen kan spille på. Franskmennenes negative syn på seg selv og på eget land vitner med andre ord om at forsoningsdimensjonen i det gaullistiske prosjektet tilsynelatende ikke lyktes, eller ikke ble ført videre.