14. juli 2016 ble Frankrike angrepet på selve nasjonaldagen. Her er dagens bidrag i Urix på lørdag, hvor jeg bl.a. drøfter tre muligheter: a) en terroraksjon på oppdrag av IS og med støtte av eventuelle medhjelpere; b) en ensom ulv som kjenner seg igjen i militant islam og følte et «kall» til å gjøre noe på eget initiativ; 3) en psykisk ustabil man som ønsket å ta med seg flest mulig liv i døden, slik som Andreas Lubitz gjorde i september 2015 med German Wings krasjet.
I disse tre tilfellene kan man stå ovenfor et eksempel på fattigmanns jihadistisk terrorisme, fattigmanns jihaditisk soloterrorisme eller fattigmanns jihadistisk inspirert selvmord.
Etterforskningen av bl.a. gjerningsmannens mobiltelefon og kartleggingen av hans kontakter, i tillegg til avhør av hans nærmeste (hvorav eks-kona), vil gi et mer detaljert bilde av situasjonen. De to hoved alternativene; terrorisme eller galskap, minner om hva Norge som nasjon opplevde 22. juli 2011. For de direkte usatte, dvs. franskmennene, innbyggerne i min fødeby og de utenlandske ofrene, er utfallet uansett grusomt. For disse vil det kunne være lettere å leve videre med scenario 1 enn 2. Frankrike er vant til terrorisme og terrorbølger. Folket kan stå samlet mot en trussel som er rettet mot et land, en nasjon og et folk.
Skulle derimot over 80 liv ha gått tapt som et resultat av en gal manns verk, ville massemordet i Nice fremstå som mer meningsløst. Hvordan kan et samfunn forhindre at psykisk ustabile mennesker utfører ekstrem vold?
På en annen side vil scenario 2 være bedre for Frankrike som land, siden angrepet i Nice – denne gangen – ikke vil kunne knyttes til myndighetene manglende evne til å forhindre jihadistisk terror i landet.