Tre dager etter at Frankrike for fjerde gang på et år ble angrepet på det groveste – ikke glem politiparet som ble myrdet i Paris-området i juni 2016 fordi de var oppfattet som representanter for den franske statsmakten -, begynner etterforskningen av attentatet i Nice å gi en bedre oversikt over gjerningsmannens profil. Den er både typisk og atypisk. Jeg kommer snart tilbake til den i en artikkel som er under arbeid.
I løpet av disse tunge dagene for min fødeby har jeg hatt anledning til å kommentere den pågående etterforskningen og hva som noe så grusomt som dette kan bety for alle franskmenn, for innbyggerne og turistene i Nice og sist men ikke minst for det politiske maktspillet som sakte med sikkert bygger seg opp i forkant av presidentvalget neste år. Hvor er forresten «l’esprit du 11 janvier» som preget reaksjonen etter angrepet på Charlie Hebdo og på franske jøder i januar 2015? Det er legitimt å stille seg gode spørsmål om hvorfor et slikt angrep ikke ble avverget i tide. Men politikernes spill ligner her på ingen måte på et konstruktivt bidrag til den nasjonale debatten om hvordan en ny 14- juli-tragedie kan unngås, men på taktikkeri.
Jeg snakket tidligere om Mohamed Bouhlels mulige profil som medlem av en lokal terrorcelle, ensom ulv eller gal mann som ville ta mange i døden med seg slik Andreas Lubitz gjorde. Nye opplysninger tyder nå i økende grad på at vi heller står ovenfor et mer tradisjonelt eksempel på radikalisering og rask overgang til terror, og ikke overfor et selvmord utført av en depressiv person – type GermanWings. Dette fikk den franske innenriksministeren til nylig å bruke et relativt nytt begrep som i utgangspunktet kunne se ut til å skjule avmakt: «lynradikalisering» (radicalisation éclair). I etterkant kan det likevel være en viss relevans med å bruke dette begrepet dersom man skal omtale en person som tipper over til å bli villig til å utføre ekstrem vold på vegne av en like ekstrem ideologi i rekordtid. Rekordtid er selvsagt et relativt begrep. Snakker vi om dager eller uker? Jeg er likevel fortsatt skeptisk til dette begrepet, på samme måte som jeg er skeptisk til radikaliseringsbegrepet mer generelt.
Disse punktene ble tatt opp i flere innslag som jeg har fått lov å delta i de siste dagene. Her er f.eks. et innslag fra Dagsnytt atten fredag 15. juli (del 4 og 5). Franske reaksjoner til attentatet snakket jeg om på Dagsrevyen på NRK samme dag (fra 20.59 mn). Søndag 17. juli deltok jeg også på Ytring på NRK (del 2, fra 15.13 mn).
Hvorfor angripes Frankrike oftere enn andre europeiske land? Er det noe spesielt som gjør Frankrike til usedvanlig attraktivt utsatt terrormål? Dette drøftes i en VG-artikkel fra 15. juli hvor jeg og flere andre blir spurt. Jeg nevner følgende dimensjoner: en aggressiv utenrikspolitikk; enkelte muslimer som føler seg undertrykket eller diskriminert i det franske samfunn; vedvarende økonomiske og sosiale problemer som skaper spenninger i samfunnet og rammer utsatte grupper..
Til slutt: hva er verst for franskmenn, innbyggerne i Nice og alle turister som ble rammet av terror? At gjerningsmannen fremstår som en «vanlig» terrorist, dvs. en fiende som vil avskaffe de liberale verdiene som vi tror på, eller at han faktisk oppfattes som en psykisk ustabil person som kanskje ble plukket opp av hensynsløse radikalisatorer som fikk han til å rette aggressiviteten massivt utover? Begge opsjoner er like håpløse når de ender opp med at uskyldige liv blir tatt. Portrettbilder begynner å komme i aviser. Glade mennesker som skulle se på et usedvanlig vakkert fyrverkeri i Nices sommerlige stemning. Menn.. Kvinner.. Barn.. Så mange barn..
Hva er lettest å leve videre med? Jeg husker lettelsen mange følte da rettssaken med Breivik endte med at han ble dømt som terrorist, og ikke ble sett på som en gal og uansvarlig massedrapsmann. Kanskje vil mange etter drapene i Nice finne trøst hvis det viser seg at gjerningsmannen var en terrorist, en fiende. Ofrene vil da kunne sees på som tapre ofre i en kamp som likevel gir en viss mening. Men det er en mager trøst.
Politisk kan det være det stikk motsatte. Kritikken mot landets president og regjeringen hagler allerede fra alle kanter. Er Mohamed Lahouaiej-Bouhlel en terrorist, vil ofrene i Nice ha bevisst – nok en gang på bare ett år- at statsmakten mangler fullstendig evne til å beskytte landets borgere. Det er trolig urettferdig. Opp til flere angrep som bl.a. skulle ramme fotball EM skal ha blitt avverget uten at man fra myndighetenes side triumferte åpent om det. Men slike feil blir ikke tilgitt så kort tid før et antatt dramatisk presidentvalg vår 2017.