For kort tid siden hadde jeg som førsteamanuensis II ved forskningsavdelingen ved Kriminalomsorgens høgskole og utdanningssenter (KRUS) gleden av å besøke Oslo fengsel for å ha samtale med fangenes radiokanal RøverRadion om radikalisering i fengsel. Innslaget kan hentes her (så lenge den står øverst på lista) eller der (utgave 74, fra 21.20 mn).
RøverRadion er Røverhusets hovedprodukt. Den første sendingen ble kringkastet i Oslo fengsel i juni 2014. I 2015 fulgte Sarpsborg fengsel, så Bredtveit kvinnefengsel. RøverRadion skal etter hvert produseres i alle norske fengsler og blir kringkastet nasjonalt.
Det geniale konseptet med RøverRadion er at hvert fengsel skal ha sin egen redaksjon og skal produsere sending som kan kringkastes inne i de respektive fengslene, mens de beste innslagene vil sendes nasjonalt. Fangene trekkes dermed inn produksjonen av programmene og utvikler nye ferdigheter som de kasnkje vil kunne bruke etter soning. De får ikke minst profesjonell hjelp av dedikerte journalister. Lignende radiokanaler finnes riktignok i andre land som Storbritannia, Sverige, Ungarn, Israel, Trinidad og Tobago, Spania og Australia. Men merk at det kun er i Norge at lyttere på utsiden av murene kan få et innblikk i livet bak murene takket være nettsending.
Jeg må innrømme at dette oppdraget trolig har vært noe av det mest givende jeg har gjort på dette tema de siste årene. Jeg har snakket om fengselsradikalisering som fenomen i mange ulike fora (forskning, etat, media), men har sjelden hatt anledning til å henvende meg direkte til innsatte og til å snakke med dem om et tema som i virkeligheten gjør dem til min hoved målgruppe.
Etter de tragiske terrorhendelsene i Paris, København og andre steder i og utenfor Europa har fengsler i stadig økende grad blitt omtalt som arnesteder for radikalisering. Det stemmer i visse tilfeller, og særlig når soningsforholdene legger opp til en uheldig utvikling hvor innsatte ikke blir respektert, hvor de ikke har noen ting å gjøre og til slutt hvor de kommer i kontakt med manipulerende individer som spiller på deres svakheter for å indoktrinere og å rekruttere dem til senere oppdrag etter soning.
Det er derfor ingen hemmelighet at terrorhendelsene medførte en økt risiko for stigmatisering av innsatte som individer som kan begå terrorhandlinger (selv om de er bak murene..), noe som i flere europeiske land førte til en innstramning av soningsforholdene for alle fanger.
I noen land begynner man så vidt å innrømme skadenes omfang. I Frankrike er fengselsoverbefolkning (i juli 2016 var det 69 375 innsatte for en kapasitet på 58 311 plasser) en direkte medvirkende årsak til at radikalisering inntreffer i fengsel. Situasjonen i fengsler omtales for øvrig som en «trykkkokker» som kan eksplodere når som helst. Kun for noen dager siden påpekte en ny rapport om håndteringen av islamistisk radikalisering i franske fengsler at det kan virke som man faktisk har gått bort fra satsingen på forebygging og rehabilitering av radikaliserte til fordel for inkapasitering. I den forstand vil Frankrikes nåværende forsøk på å konsentrere radikale innsatte sammen på noen få steder eller avdelinger- som har vært prøvd ut i andre land uten hell, ikke lykkes verken med tanke på å unngå spredning eller gjøre radikaliserte mindre radikale. Midlene for å gjennomføre en reell form for avradikalisering av disse mangler uansett..
Dette er langt fra å være et unikt fenomen. I mange land fengsles det atskillig oftere enn før uten at fengselskapasiteten økes tilsvarende. Samtidig blir budsjettet knyttet til drift, vedlikehold og oppgradering av fengsler, samt til opplæring av personale, ofte nedprioriterte i økonomiske nedgangstider, noe som også preger flere europeiske land.
Igjen, det har vært en stor glede å være med på dette programmet. Mitt største ønske var å fortelle innsatte at de må begynne å se på seg selv som potensielle ofre for ekstreme politiske eller religiøse ideologier og ikke uten videre godta å bli stemplet som potensielle terrorister «in the making». På vegne av kriminalomsorgen ønsket jeg også å fortelle at vår etat er klar over en slik utfordring og faktisk gjør noe med det. Betjentarbeidet er trolig i den forstand det aller viktigste midlet, dog ikke det eneste, som Norge som nasjon har, for å bekjempe radikalisering. En del er gjort. Mye gjenstår.