Min gode kollega Vibeke Knoop Rachline har sammen med to andre startet en meget spennende blogg som tar opp dagens Frankrike før viktige valg. 17. april 2017 ba de meg om å skrive en oppsummering av oppløpet mot valget seks dager før.. Bidraget kan hentes her, men det kan kan hende at dere må bli medlem i gruppen før dere kan se det.
PRESIDENTVALGETS UUTHOLDELIGE SPENNING, men ikke letthet..
Det er under én uke igjen før vi får vite hvem som blir de to heldige vinnere av første valgomgang av det franske presidentvalget. Usikkerheten preger samtlige medier. Dermed to viktige spørsmål: hvordan stemmer man og hva kan man si om valgdeltagelsen i år?
Presidentvalget i Frankrike er et direkte valg med to omganger. Det gjelder også for parlamentsvalget som følger presidentvalget i mai-juni. For å kunne avgi sin stemme må man være fransk statsborger, være minst 18 år og være registrert på lokale valglister. Et unntak er franskmenn som er bosatt i utlandet og som er registrert ved sin ambassade eller sitt konsulat. De vil stemme der på valgdagen, med mindre de har skrevet fullmakt på forhånd til noen i hjemlandet, mens franskmenn i Frankrike og i utaskjærs territorier stemmer ved rådhuset i kommunen man bor i eller i en kommune man har betalt skatt i de siste fem årene.
Det ventes at mange velgere ikke vil møte opp til valglokalene på valgdagen pga. kollisjon med skoleferien. Derfor benytter mange seg av fullmakt når de skal stemme, noe som betyr at man gir en annen person som er registrert i samme valgkommune retten til å avgi sin stemme. En fullmakt kan skrives frem til dagen før valget, men krever vanligvis tid å behandle (avisen 20Minutes klarte det på 11 minutter og 36 sekunder..). Den kan leveres til eller fylles ut på en sivil (police) eller militær politistasjon (gendarmerie), eller i domstoler. Alternativt kan en representant fra ovennevnte institusjoner dra til velgere som av ulike årsaker er sengeliggende eller ikke kan bevege seg. En ting man bør huske vedrørende fullmakter er tidspunktet. Jo tidligere de skrives desto større er sjansene for at de ikke påvirkes av de aller siste nyhetssakene om kandidatene.
Første valgomgang er dermed 23. april. Får én av årets 11 kandidater over 50% av stemmene med en gang, er han eller hun valgt. Det har aldri skjedd under den V. Republikk. Dersom ingen kandidat får over 50 %, går man videre til en andre omgang 7. mai mellom de to kandidatene som har fått flest stemmer etter første runde. Valglokalene kommer til å være åpne fra kl. 08.00 om morgenen og stenger kl. 18.00-19.00 på mindre steder og til kl. 20.00 i storbyene. Hvis dere vil vite valgutfallet før kl. 20.00, kan dere glemme franske medier. De har munnkurv frem til kl. 20.00, da de første prognosene kunngjøres. Tradisjonelt har man derfor oppsøkt pålitelige fransktalende kilder i Sveits (Le Temps) eller Belgia (La Libre Belgique eller Le Soir). De pleier å gi vinnerne en stund før offisielle franske medier.
Årets presidentvalg preges i høyeste grad av usikkerhet, samtidig som alle kommentatorer har i bakhodet erfaringene fra Brexit og valget i USA og vet dermed at meningsmålinger skal tolkes uhyre forsiktig. Frem til nå har ulike prognoser om valgutfallet hatt tre”momenter”.
• Det første fulgte Fillons overraskende seier ved primærvalget for Republikanerne. I kjent”Kill Bill”-stil kvittet franske velgere seg med høyrekandidatene som symboliserte Sarkozy- eller Chirac-perioden og som i tillegg gjorde iherdige forsøk på å fremstå som forandringsfaktorer i fransk politikk. De samme velgerne tok et lignende oppgjør med primærvalget for venstresiden og vraket den opplagte kandidaten for sosialistpartiet Manuel Valls. Mange så derfor for seg at Fillon hadde en bulevard foran seg og kunne umulig tape presidentvalget i 2017. Det samme hadde man forresten sagt om sosialistpartiets kandidat til presidentvalget i 2002 Lionel Jospin… som til slutt ikke klarte å gå videre til andre valgomgang. En skandalerammet Fillon sliter nå med å fremstå som en troverdig presidentkandidat med nok politisk tyngde til å få aksept for en drastisk innsparingspakke som vil kunne ramme mange franskmenn.
• Det andre momentet som preget valgkampen var duoen Le Pen-Macron som ledet i meningsmålinger frem til bare noen få uker før første omgangen. Kommentatorene så for seg at første valgomgang var en ren formalitet og at en meget stabil Le Pen (rundt 25%) ville møte kometen Emmanuel Macron i det som skulle bli et episk oppgjør mellom et ”åpent Frankrike” og et ”lukket Frankrike.” Andre fremstilte dette oppgjøret – og det inkluderer meg -, som en kamp mellom «outsiderne” Macron og Le Pen mot ”system-representanter.” Macron var en anti-system kandidat som forkastet den tradisjonelle venstre-høyre aksen ved å omfavne begge samtidig (både-òg), mens Marine Le Pen var ”utenfor-system” kandidaten som praktiserte en gjøkunge-taktikk, dvs. at hun måtte kapre velgere fra venstre- og høyrekandidatene for å vinne (verken-eller).
• Det tredje og siste momentet er vi nå midt opp i. Avstanden mellom kandidatene tetter seg og vi står igjen med fire kandidater rundt +/-20% som kan ha et håp om å kunne gå videre til andre valgomgang. Ikke minst står vi foran tre scenarier. I et” moderat” scenario (Fillon som representant for høyresiden og Macron som representant for den reformorienterte venstresiden) vil Fillon og Macron møtes i et oppgjør som handler om hvem av de to som mest effektivt og med minimale skader på det sosiale samholdet kan reformere Frankrike. I et ”moderat-radikalt” scenario vil én av de to førstnevnte kunne møte en motkandidat fra det radikale venstre (Mélenchon) eller det radikale høyre (Le Pen). Et slikt oppgjør vil fremstilles som en kamp mellom ”systemets representanter” (eliten, kapitalistene, multikulturalistene, europeistene) og ”Folket” (sett fra Mélenchons og Le Pens vinkel), eller mellom ”reformistene” og ” melankolikerne” (sett fra Macrons og Fillons vinkel). I et tredje og siste scenario får velgernes vrede uante proporsjoner ved at de to radikale kandidater møtes i et endelig oppgjør som handler om hvordan Frankrike vil si nei til eliten, nei kapitalistene, nei multikulturalistene og nei til europeistene. Dette scenario er mest urovekkende og overhodet ikke helt utenkelig lenger.
Seks dager før valget er velgernes forvirring maksimal, samtidig som kommentatorer ser skeptisk på meningsmålinger som blir mer begivenhetspreget. Antallet sofasittere forventes å være enorm ved første omgang. Over 40 % av velgere sier at de ikke vet hvem de skal stemme på og om de i det hele tatt kommer til å stemme. Det kan gi avgjørende utslag når marginen mellom de fire kandidater ligger under 5%. Antallet sofasittere ved første omgang av presidentvalget i 2012 lå på 20,53%, mot 16,22% i 2007 og 28,4 % i 2002. Hvem klarer å mobilisere nølerne og hvordan vi disse fordele seg mellom kandidatene? En brøkdel av disse kan faktisk skille vinnerne fra taperne.
Det finnes også velgere som ikke kjenner seg igjen i kandidatene og som vil stemme blankt. En meningsmåling foretatt av IFOP 28. mars 2017 viste at opp til 40% av velgerne ville vurdere å stemme blankt om de bare kunne. Blanke stemmer er ikke medregnet i sluttellingen. Ved tidligere presidentvalg har de vært tatt sammen med ikke-godkjente stemmer. Ved første omgang i 2012 utgjorde det 1,92% av stemmene (701 190). Det er mer enn i 2007 (1,44%), men mindre enn i 2002 (3,38%). Dette er også stemmer som kan få avgjørende betydning i en situasjon preget av små marginer mellom kandidatene.
Til slutt står vi igjen med meningsmålingers troverdighet. I løpet av de siste ukene har de vært stabile i å vise at duoen Macron-Le Pen nå har blitt til en kvartett med Mélenchon og Fillon. Men de tok feil under begge primærvalg i år. De bommet også på vinnerne etter første omgang i 2002. Nye feil er dermed mulige. Er Marine le Pen overvurdert før første omgangen? Er hun undervurdert foran andre omgang? Kan Fillon tette igjen avstanden til Macron og Le Pen? Kan Mélenchon gå forbi både Fillon og enten Macron eller Le Pen? Ingen tør svare på disse spørsmålene. En praktisk måte å løse dette dilemmaet på blant spesialister er å rasjonalisere velgernes oppførsel ved å snakke om ”nyttig stemme” (le vote utile). Per dags dato er det kun Fillon som etter størst sannsynlighet vil ha et flertall i nasjonalforsamlingen etter parlamentsvalget i juni. Macron vil muligens kunne få det hvis han får støtte både fra venstre- og høyresiden, men vil betale en høy pris for dette. Hverken Mélenchon eller Le Pen kan få det. Vil altså velgerne ha en nyvalgt president som må innlede sitt femårsmandat med et påtvunget politisk samboerskap med opposisjonen? Og hvilken opposisjon blir det da? Det er likevel usikkert hvor mye slik rasjonalisering og etterpåklokskap veier opp mot velgernes raseri og ønske om på en eller annen måte å gjøre tabula rasa.
Et siste spørsmål er gallupinstitutters selvstendighet. Det finnes 8 av dem som er akkreditert for å foreta valgmålinger. Noen har vært lenge i medielandskapet (TNS Sofres, BVA, IFOP, Harris interactive, IPSOS), mens andre som Opinionway, Odoxa eller Elabe er nykommere. TNS Sofres er størst og ble grunnlagt i 1963, etterfulgt av IPSOS (grunnlagt I 1975) og BVA (etablert i 1970), med IFOP på fjerdeplass. Under valgkampen sirkulerte en rekke ”fake news” i sosiale medier som hevdet at alle institutter var kontrollert av kjente, rike entreprenører som Bolloré, Drahi, Pinault og Parisot og støttet Emmanuel Macron. En twittermelding hevdet spesielt at CSA tilhører Bolloré-gruppen, BVA Bolloré, Drahi og Rothschild. Laurence Parisot, som tidligere har ledet arbeidsgivernes fagforening MEDEF, er hovedaksjonær i IFOP. IPSOS skal også være eid av Pinault-gruppen og Fidelity (amerikansk investeringsfond), mens SOFRES eies av det samme Fidelity-fondet. Avisen Le Monde gravde videre og avskrev et slikt forhold til tunge næringsinteresser av to grunner. For det første er eierskapsforholdet mer spredt enn det som hevdes av kritikerne. For det andre må alle parter følge et etisk charter som reduserer risikoen for manipulasjon. Sist men ikke minst er slike gallupinstitutter underlagt streng kontroll av en offentlig kommisjon som har ansvar for å granske måten meningsmålinger lages på. En dokumentar lagd av Envoyé Spécial 13. april 2017 er mer kritisk til profesjonaliteten og nøytraliteten som disse gallupinstitutter gjerne reklamer for og varsler tvert imot om stor fallhøyde. En slik skepsis overfor instituttenes evne til å finne representative velgerutvalg som gjenspeiler faktiske samfunnsforhold har den siste tiden ført til at flere bruker algoritmer og overvåking av sosiale medier fremfor meningsmålinger. Vil vi være tjent med en slik utvikling?