Kronikk i Dagbladet om Steve Bannons nettverk i Europa

Denne kronikken ble publisert i Dagbladet 14. oktober 2018
SPALTIST
Franck Orban

er førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold, Forskningsgruppen AreaS. Han er spesialist på fransk inn- og utenrikspolitikk.

Steve Bannon vekker interesse. Med en master i sikkerhetsstudier fra Georgetown University og en MBA fra Harvard Business School i lommen, er han godt skolert. Hans profesjonelle karriere strekker seg fra forsvaret (US-marine, Pentagon) og finans (Goldman Sachs, Bannon & Co.) til medier (Seinfeld, flere filmer og dokumentarer og styrelederjobb i det konservative «Breitbart News»). Keith Koffler karakteriserte ham som en «evig rebell» i biografien som kom ut i 2017. Det hindret ham ikke til å bli lommekjent med maktens korridorer i USA etter hvert som hans innflytelse i det ultrakonservative Tea Party-bevegelsen økte.

Etter at han fikk sparken ble Bannon fryst ut av amerikansk politikk, samtidig som han mistet sin posisjon i Breibart News. Da var det på tide å oppsøke hell et annet sted. Erfaringene fra Brexit-avstemningen, valget i USA, samt høyrepopulistenes fremgang i Europa mellom 2014 og 2018, overbeviste ham om at europeerne var modne for det han kalte et «populistisk-nasjonalistisk opprør». Bannon flyttet dermed til Europa og stiftet «The Movement» i juli 2018. «Bevegelsen» skal være motstykket til «Liberal Open Society Foundation,» som George Soros stiftet i 1984 og som bidro til den globale spredningen av liberale demokratiske verdier på 1990- og 2000-tallet.

Den vil fungere som en slags overbygging for den globale populistiske bevegelsen og et møtested for ytre-høyre-bevegelser i Europa og USA. Før Europavalget neste år vil europeiske høyrepopulister hente ekspertise, rådgivning og praktisk hjelp til å vinne valg i eget land. Bevegelsen er med andre ord flaggskipet for Bannons reaksjonære offensiv, som følger det gamle gramscianske prinsipp om at ideologisk og kulturelt hegemoni kommer forut eller går hånd i hånd med revolusjon. Ti fulltidsansatte og et hovedkontor i Brussel skal sørge for dette.

På 1990-tallet kom den venstreradikale grasrotbevegelsen «Attac» med slagordet «en annen verden er mulig.» Man mente at sivilsamfunnets mobilisering vil kunne utgjøre en motmakt mot finansialiseringen av den globale økonomien. Analogien med Bannon er dristig, men ikke ulogisk. Banon deler ikke de tradisjonelle høyreekstremes eller høyreradikales syn om at EU er et monster som må forlates eller avlives og erstattes med «nasjonenes Europa». Tvert imot vil han erobre EU demokratisk fra innsiden ved å gi høyrepopulister makt via demokratiske valgseire. «Bevegelsens» mål for europavalget i 2019 er en nasjonal-populistisk gruppe som vil utgjøre opp til en tredjedel av Europaparlamentets representanter. Med en slik tyngde vil man endre EUs institusjoner og politikk i nasjonalistisk retning. Retorikken som tas i bruk er lik den som ble brukt under valgkampen i USA og i Brexit-debatten. Europeiske borgere som blir frarøvet velstand, identitet og kontroll over egen skjebne i eget land blir oppfordret til å kjempe mot en korrupt elite og «globalister» som Macron, som forfekter Jean Monnets ideal om en stadig tettere politisk og økonomisk integrasjon mellom europeerne. Bannon trekker gjerne fram Marine Le Pens metafor om at «nasjonen» er en juvel som må vernes og poleres.

Bannons ambisjoner møter et EU der populistiske partier vokser frem i Øst og Vest. I noen tilfeller kommer populismen i venstreradikal utgave, der EU-institusjoner anklages for å være en trojansk hest for økonomisk liberalisme. Mer vanlig er høyreradikale former som motsetter seg ikke-europeisk innvandring og tap av nasjonal identitet. I Ungarn forfekter Orbán et EU som skal vende tilbake til sine kristne røtter og sable ned det liberale demokratiet. Macrons seier ved presidentvalget i Frankrike i 2017 skapte et kortvarig håp om at den blåbrune bølgen var forbi. Men valgutfallet i Ungarn, Italia eller Sverige i år dempet slik optimisme.

Moderate regjeringspartier på venstre- og høyresiden er i krise og strever med å gjenvinne velgere uten å måtte skrinlegge demokratiske verdier. De er ikke minst så oppslukt i å forhindre indre kaos at de overser ytre farer. Bannon og Orbán kan kaste bensin på bålet. Spørsmålet er til fordel for hvem. Bak disse navnene ligger mektige aktører som deler målet om å kneble EU. Trump bryr seg ikke om NATO og kalte EU for USAs fiende («foe») i handelskrigen som han satt i gang, mens Putin ruster opp i Nord-Europa og støtter høyreradikale grupper i flere EU-land.

Får ikke europeerne EU på rett kurs igjen, vil Europa bli en slagmark for stormakters grådighet. Slik var det frem til avviklingen av den kalde krigen og slik kan det bli igjen. Europavalget burde også handle om dette.

Kronikk om Sandberg-saken i Norge og Benalla-saken i Frankrike

Å skrive kronikk er en vanskelig kunstform. Ofte blir man glad når man kommer på trykk i riksdekkende aviser. Andre ganger prøver man forgjeves å bli publisert, til tross for at man prøver gjentatte ganger. Timingen kan være feil. Lengden kan være en ulempe. Spalteplassen kan bli trang. Denne gangen kom undertegnede og Vibeke Knopp Rachline ikke på trykk i franske aviser. Men det ingen grunn til å gi seg! Denne kronikken tar for seg Sandberg-saken i Norge og Benalla-saken i Frankrike og prøver å belyse hvorfor de ble håndtert på forskjellig måte og hvilke implikasjoner de kan få for tilliten til makthaverne.

 

Affaires sensibles

Vibeke Knopp Rachline, journaliste à Paris et Franck Orban, maître de conférences à Oslo

L’Affaire Benalla joue le prolongations et pose toujours la question entre le pouvoir et une certaine propension à en abuser. M. Benalla vient d’ailleurs de défier l’un des piliers de la démocratie francaise, le Senat, soutenu par des membres du gouvernement. L’intégrité du pouvoir politique s’est aussi joué en Norvège cet été lors d’une crise d’Etat. La gestion de celle-ci confirme que la «démocratie scandinave» n’est pas un vain mot et que le modèle français ferait bien de s’en inspirer.

L’affaire Benalla mit vite un terme à la fête en France due à la victoire des Bleus. Le réveil fut brutal et la confiance entre citoyens et dirigeants depuis la victoire d’Emmanuel Macron prit un coup. Le nouvel ordre moral républicain rompant avec un passé honni, a cédé face aux pratiques ancestrales. Or, l’exigence publique de probité engage et concerne l’ensemble du personnel politique. Selon le baron anglais Lord  Acton, « (..) le pouvoir tend à corrompre, le pouvoir absolu corrompt absolument. L’administration Macron, confortée par la victoire et un an de pleins pouvoirs, semble prendre ses aises avec l’éthique politique.

L’affaire Benalla est alors un nouveau coup porté au pacte républicain et au soutien à la démocratie. Or, celui-ci n’est jamais définitivement acquis. Comment lutter alors contre les impunités et la montée des populismes? Le  candidat Macron avait à maintes reprises affirmé sa volonté de s’inspirer du modèle scandinave, même si les spécificité culturelles ne sont pas transposables dans un autre contexte. En Norvège on y voit un double ancrage : dans la tradition protestante etla social-démocratie. Selon le sociologue allemand Max Weber, l’éthique exige de prouver à Dieu sa dévotion en menant une vie réglée, méthodique et tournée vers le travail. Les Norvégiens sont très attachésà l’honnêteté et à la probité. L’abus de privilèges est mal vu. Il n’y aura a priori jamais de Benalla dans ce pays.

La social-démocratie a quant à elle bâti l’Etat norvégien moderne d’après-guerre sur les principes d’effort, d’équité et d’égalité. Cela vaut pour le secteur privé, et encore plus pour le secteur public, surtout pour les personnes rémunéréessur les deniers publics. Éthique protestante et éthique social-démocrate convergent en une réprobation massive de la faute morale et de la trahison à l’intérêt public. Le recours à la sanction exemplaire à l’encontre de ceux qui prennent des  libertés avec ces principes est au cœur du consensus scandinave. La «tolérance zéro» est la condition sine qua non que le contrat moral établi entre dirigeants et administrés sera respecté et profitera à l’ensemble de lacommunauté. Tarder à réagir, minimiser ou laisser planer un doute sur la volonté de l’Etat à punir tout impétrant aurait nuit àla confiance des électeurs dans le système politique. Or, la cohesion nationale norvégienne est largement le produit de cette société de haute confiance. Ce qui aurait pu ne rester qu’une «crise d’été» en Norvège est devenue une«crise d’Etat.»

Rien à voir avec l’affaire Benalla. Plutôt une belle histoire d’amour entre le ministre de la pêche, Per Sandberg, et une ex Miss Iran refugiée en Norvège, Bahareh Letnes, de 30 ans sa cadette. Ensemble, ils sont partis en vacances en Iran. Or, le ministre avait omis de prévenir de son déplacement, geste obligatoire quand un ministre se rend dans un pays «à risque» – même pour unvoyage privé. D’autre part, il avait emporté son téléphone portable de fonction. Certes crypté, mais avec des renseignements sensibles. Par ailleurs, M. Sandberg, numéro deux du parti populiste Parti du Progrès s’était ouvertement opposé à la politique d’immigration de son propre parti (au pouvoir avec les conservateurs) en se disant favorable à l’expulsion des demandeurs d’asile (comme Mme Letnes) vers leur pays d’origine. Confronté à un flot de critiques (opinion, médias, parti et gouvernement), M. Sandberg a dû démissionner, aussi bien du gouvernement que de la direction du parti. Fin d’une affaire vite réglée par la Première ministre Erna Solberg. Tout doit être transparent. D’ailleurs, les services secrets norvégiens ont confirmé depuis que le telephone de M. Sandberg a bien été piraté en Iran, et aussi en Chine où il s’était rendu auparavant.

Per Sandberg n’est plus ministre et Alexandre Benalla ne fait plus partie de l’organigramme de l’Elysée. «Leurs» affaires diffèrent dans leur nature tout comme dans leur traitement. Toutes deux sont cependant graves. En France, des suites judiciaires se profilent à l’horizon. En Norvège, les ponts sont coupés entre Sandberg et la politique. La confiance des opinions publiques envers leurs dirigeants a été entamée. Mais la rapidité et la vigueur de la réaction norvégienne laissent un pouvoir plutôt renforcé et son homologue français affaibli. Dans les deux cas, les populistes de tout bord ne vont pas tarder à entirer profit.