Laurdag 18. juni: Westby

Dette var første dagen her i området, og i 9-tida sette vi kursen til trailerhuset hennar Florence oppe på Springdalsryggen. Vi var veldig usikre på om ho ville vere der åleine, eller om ho hadde bedd heim nokre fleire. Da vi duva inn på plassen hennar, såg vi at det var fleire bilar samla der, og det såg vi på som eit godt teikn. Og det var det! For Florence hadde mobilisert to staute karar, Archie frå Skogdalen og Howard frå Nordryggen. Og etter litt småplunder med å rigge oss opp og skifte batteri, var vi klare. Janne var inne på kjøkkenet saman med Florence og Archie, medan Howard vart med meg inn på stova. Å snakke med trauste norsk-amerikanarar i godt vaksen alder er noko eg  har gjort det mange gonger. Derfor har eg også nokre tankar  kva som funkar og kva som ikkje funkar. Men likevel er det slik at nokre gonger glir alt nesten av seg sjølv, medan det andre gonger går heilt i stå. Kva som avgjer dette, er eg sanneleg ikkje heilt sikker på, men det er berre slik. Denne gongen følte eg at det svinga litt, vi fekk til ein “lett og ledig” samtale om smått og stort, og det var først da Janne kom inn frå kjøkkenet og lurte på om vi snart var ferdige at det gjekk opp for meg kor lenge vi hadde snakka. Mannen var rett og slett ein draum som samtalepartnar, slike informantar kunne det gjerne ha vore fleire av.

Etter denne seansen gjekk vegen ned i Norskedalen, der det var Midsummer Fest. Her var det mykje folk, og svoltne som vi var, sette vi kursen mot matutsalet. Og her kunne eg få kose meg med pølse i brød som hovudrett med rømmegraut til dessert, og til dette herremåltidet høyrer kaffi. Janne var litt meir dristig, i staden for pølsemat, satsa ho på lefsewrap. Det er kanskje litt uvanleg at ein vegetar-wrap i stor grad er fylt med skinke, men det er no så mangt som er merkeleg i dette svære landet. I Norskedalen er det slik at ein ikkje treng ete utan litt underhaldning til, og Norskedalen Trio gjorde sitt beste for å skape lengt etter trøndersk jord gjennom nytolking av Nidelven, særleg vokalarbeidet i refrenget var av ein slik kvalitet at det kan gjere varige inntrykk i eit sart trøndersinn.

Medan vi sat der kom det ein og annan kjenningen bortom for å prate, og det er alltid triveleg å snakke med folk her. Etter maten og underhaldninga gjekk vi ein runde og såg på museet, og kvar gong eg er her, bli eg imponert over kva dei har fått til. I tillegg til alle husa dei har samla her, er naturen også svært så vakker i denne delen av staten. Eg kan heller ikkje nekte for at eg har mange minne frå denne staden, da eg først kom til Wisconsin på 1980-talet var eg innom her ganske ofte, og da kunne eg alltid finne nokre stødige karar med overalls og skyggelue på ein av benkane her. Og dette var gamle farmarar som treivst best når dei fekk snakke litt norsk. Benken er tom for slike karar no, men som sagt, det er triveleg å vere her. Oppe i hovudbygget var det utstilling av ulike typar trearbeid, som rosemåling og treskjering. Og her kjem det ei dame og helsar på oss, den herlege og lettliva Erma, ein framtoning det er heilt umogleg å ikkje bli glad i.
Etter ei lang økt oppe i Norskedalen sette vi kursen mot Westby igjen, no skulle vi innom “The Iversons” for å helse på og kanskje også få litt hjelp med å finne fram til nye informantar. Og vi fann Iverson heime, men dette er ein heimsøkt familie. Dagen før hadde det vori gravferd for svigersonen hans på 51 år, dei hadde funne han daud i senga. Han insisterte på at vi skulle gje oss til litt, og eg vel å tolke det slik at han gjerne ville ha nokon å snakke med. Som rimeleg er, hadde han ikkje fått skaffa oss informantar, men han hadde nokre namn vi kunne prøve. Vi vart sitjande der ei stund og småsnakke, og Iverson varta opp med rotekte norsk mat: pizza. Litt utpå kvelden reiste vi tilbake til hotellet og prøvde på ein ringerunde, men det var få som tok telefonen, og dei som så gjorde, hevda hardnakka at dei ikkje kunne snakke norsk. Dette lovar ikkje godt for morgondagen….

Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *