Tysdag 21. juni: Viroqua, Rushford, Rochester

Siste morgon på Old Towne Motel i Westby for denne gong, og vi hadde svært uklare planar for dagen. Det som særleg interesserer meg, er jo nytt Coon Valley og Westby-materialet. Og det har vi fått, utan at det eigentleg tilfører så veldig mykje nytt.

Janne og eg har sikkert eit svært godt utvikla organisasjonstalent – saka er at vi kanskje ikkje alltid er like flinke til å bruke det. Slik hadde det seg at da vi starta dagen i dag, hadde vi nesten ingen avtalar ut over å sjå innom Florence på Løvåsryggen før vi reiste frå området. I tillegg hadde eg alt fått napp hos ein flekkefjording i Viroqua, hos han skulle vi vere klokka tolv. Men vi hadde også namn på sogningar i La Crosse og i Rushford, men desse hadde vi enno ikkje gjort avtalar med. Amerika er på mange måtar eit avansert land, men det manglar heilt klart mykje når det gjeld telefonsystemet – for ein nordmann framstår dette som gammaldags, og lite ser ut til å ha endra seg på dei siste 25 åra. Derfor er det også så viseleg ordna at ein ikkje kan ringe La Crosse frå motellet i Westby – heller ikkje resepsjonen kunne hjelpe oss med det. Vi forsøkte derfor mobilane våre, men heller ikkje med dei fekk vi kontakt. Så etter litt skyping og e-post fann vi det best å pakke saman, og vi sette derfor først kursen ned til Florence, og ho var svært glad for å få besøk. Ho lånte gladeleg ut telefonen sin til oss, for ho bur innafor grensa til Coon Valley, og da er det gratis å ringe ned til La Crosse. Dessverre var det ikkje noko svar å få der nede, slik at vi eigentleg ikkje hadde noko program for ettermiddagen. Tida oppe hos Florence var svært triveleg, og ein kan ikkje seie anna enn at vi er privilegerte som har ein slik jobb der vi kan reise rundt og prate med folk.

Gleda ved dette privilegiet avtok kanskje litt da vi kom til kontakten vår i Viroqua. Det var trivelege folk dette også, og dei gjorde det dei kunne for at vi skulle føle oss velkomne, men det vart liksom litt i meste laget. Matbordet stod klart da vi kom, og da vart vi med ein gong sessa på kvar vår side av bordet. Og serveringa var i høgste grad nokså uortodoks, kanskje mest fordi dei ville oss så vel og sette fram alt dei meinte kunne vere godt. At alle desse godsakene kanskje ikkje heilt passa saman, fall dei nok ikkje inn. Vi opna med ein makaroni-/kylling-/fiskesalat (dette er eigentleg første gongen eg har misunt Janne sitt alibi som vegetarianar – for dette såg ikkje så veldig godt ut, og smaken stod eigentleg godt i stil med det visuelle inntrykket – så kaffikoppen vart hyppig brukt til å skylje etter med). Deretter vart det pøsa på med påsmurte rosinbollar med ost og skinke, lefse og sursild, og da ein hadde rydda litt plass slik at berre sursildlake flaut over tallerken-botnen, lempa vertinna på ein svær muffins og eit solid stykke banankake. Her skal eg ikkje svartmale heilt, både muffinsen og banankaka var god på smak på den sida som ikkje låg ned i sildelaken. Derimot kan eg fastslå at korkje banankake eller muffins utan vidare kan oppgraderast til gourmetmat etter ein runde med marinering i slik lake. Det som var tiltenkt til å vere det gastronomiske høgdepunktet, var ei blautkake med påskrifta “Velkomen”, dekt med mange kuler is. Ein kan ikkje anna enn beundre kor langt den kjemiske industrien har kome i dette landet, men det er også tydeleg at det enno er litt å gå på.
Deretter vart vi flytta inn i salongen, der det vart litt småprat om laust og fast, det var mykje dei gjerne ville fortelje oss om og vise fram. Men så vart det ymta frampå om at dei hadde “boxes with hundreds of pictures from Norway”. Janne såg faren som lurte i eit slikt utsegn, slo raskt og myndig fast at vi nok måtte kome oss vidare vestover til nye avtalar. Det var lurt. Eg veit berre at hadde eg vore der åleine, så hadde eg sikkert sitti der enno og sett i gamle album med gulna fargefoto frå 70-talet, smila og nikka høfleg medan eg hadde gjort mitt beste for å sjå interessert ut. Vi braut derfor opp, takka for oss og sette kursen vestover 61-vegen. Eg treng nok ikkje seie noko om at vi aldri tok fram opptaksutstyret vårt medan vi var der.
Etter ein liten stopp i Westby igjen, fortsette vi ned til Westby. Her var målet å snakke med formannen i Sognelaget, men han var ikkje heime denne gongen heller. For å heve humøret litt ( i alle fall mitt, eg veit ikkje korleis Janne følte det) gjekk vegen til Dave’s guitarshop i 3rd street. Dette er ein plass som eg skriv om i fjor haust, derfor skal eg ikkje bruke meir plass her, anna enn å seie at dette framleis er den heftigaste gitarbutikken eg har sett.
Her gjorde vi eit siste forsøk på å få litt fornuftig ut av denne dagen, og da gjennom at vi gjorde eit siste forsøk på å kontakte heimelsmannen vår i Rushford. Og denne gongen fekk vi endeleg fast fisk – her fanst det faktisk folk som kunne snakke sogning – halleluja!

GPS-en vart stilt inn og etter ein time var vi framme i den vesle byen. Der møtte vi ein godt vaksen mann på 92 år som verkeleg snakka norskamerikansk sognemål. Men gamlingen hadde tydelegvis vore ute ei vinternatt før, og han var svært mistruisk. I ettertid kan eg også forstå han litt. I iveren etter å dokumentere dette språket, tok vi oss kanskje litt for vel til rette. Mannen stilte svært mange kritiske spørsmål om kva dette skulle brukast til, om det var pengar involvert, kvifor vi fekk pengar til å reise rundt slik – i det heile var han utruleg skeptisk til oss framandfolka, sjølv om han mjukna litt opp når han fekk høyre at vi hadde fått namnet hans frå kjenningar i Veroqua. Men heilt trygg var han nok ikkje, og han vart nervøs og lurte på om han skulle skytast da kamerastativet skulle riggast opp. Elles gjekk intervjuet svært greitt, gamlingen var god til å snakke, og han var også lett å snakke med.

Etter ein dryg time braut vi opp, og vi kunne da setje kursen nordover i retning Wanamingo igjen. Så får vi sjå kva som kjem ut av morgondagen.

Og slik går no dagan her i det norske Amerika

Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *