Onsdag 22 juni: Wanamingo, Wilmar

I dag gjekk turen tilbake til Wanamingo igjen. Da vi kom hit for over ei veke sidan, hadde vi gjort mange avtalar om opptak, men vi mista jo ein dag pga dette Icelandair-tullet, og derfor ville vi samle opp litt meir. Eg hadde særleg lyst til å snakke med Irene og Sigurd, eit ektebar som bur på ein farm midt imellom Zumbrota og Wanamingo. Irene er dotter til ein av informantane som eg hadde her for 25 år sidan, og det kunne vere interessant å sjå om ho snakka like godt som opphavet. Desse to hadde det svært travelt, men om vi kunne kome med ein gong, kunne det kanskje vere ein ørliten opning i avtaleboka deira. Igjen rota vi litt med denne GPSen, som insisterte hardnakka på at dei budde midt ute på ei “field”. Men etter å ha spurt etter vegen, fann vi da fram utan fleire problem. Irene og Sigurd var trivelege folk, og igjen invaderte vi privatlivet til folk, og utan skamvett rigga vi opp utstyr, kopla straum medan dei sat rundt bordet med kaffikoppen i handa og såg litt undrande på oss.

Sigurd var litt forsiktig av seg og sa ikkje så veldig mykje, noko han forklarte med at det var så sjeldan at han slapp til når han var saman med henne. Og det hadde han sikkert rett i, for dette var dame som hadde snakketyet i orden – her gjekk det i stjørdalsmål både på innpust og utpust. Og Irene hadde mykje å fortelje, her trong ein ikkje drive med utspekulert intervjuteknikk for å få nokre ord ut av henne. Men av og til måtte ho ut på kjøkkenet for å røre i ei gryte som ho hadde ståande der, og da fekk også Sigurd armslag til å kome med nokre ord.

Det var to ting som særleg fascinerte meg med dette møtet. For det første slo det meg kor avslappande og godt det var å kunne snakka min eigen dialekt utan å måtte prøve å knote døl. Her ute på prærien er det særleg spørjeorda som er problematiske, og ein veit liksom aldri heilt om ein skal bruke “å”, “ke”, “va” eller “kva” eller noko anna for å bli forstått. Men her var eg på trygg grunn, og “ka”, “kæm” og “koffer” var trygge val. Og jo meir eg palataliserte velarar og slo om meg med jamning og dativformer, jo lettare vart eg forstått. Så her kan ein verkeleg snakke om å få spele på heimebane.

Det andre som også fascinerte meg, var eit par språklege trekk som vi ikkje har høyrt som mykje av andre plassar her ute på åkerviddene. Det eine gjeld dativ, som her i høgste grad var levande. Det andre var at Irene faktisk også hadde konjunktiv – ho skilde mellom “va” og “vo” for “var”. Dette høyrde eg også for 25 år sidan her borte, men eg hadde eigentleg trudd at det hadde gått av moten no. Men eg innser også at vi språkfolk må vere nokre merkelege skapningar når ein kan bli så uhorveleg “eksaita” og kome i julestemning berre ein høyrer lydkombinasjonen “vo”. Hmmm…

Etter denne seansen og eit par koppar kaffi tok vi avskil med dei to. Eigentleg kunne vi godt ha tenkt oss nokre fleire opptak her, men vi innsåg også at det ville vere ei umogleg oppgåve å leite heilt på måfå etter folk med palatalar og utjamning. For 25 år sidan kunne eg det, og gjennom å lese namn på postkassene slumpa eg ofte borti norskspråklege. Men den tida er nok definitivt over her borte, sjølv om det også er utruleg kor seigliva det amerikanorske språket trass alt har vore.

Vi hadde lang reiseveg vidare opp mot Wilmar og Sunburg, og vi kom derfor fram til at det beste nok var å begynne å køyre. Vegen oppover var lang, og han vart ikkje kortare av at vi eit par gonger ignorerte gode råd frå damestemmen i GPS-en. Men i regnveret fann vi da fram til Wilmar til slutt. Dette er på ingen måte noka perle; ein skal nok vere ein stor lokalpatriot for å kunne seie noko vakkert om denne staden, for her var det sanneleg ikkje mykje som pirra den estetiske sansen vår. Men så er vi jo heller ikkje her for å beundre banebrytande arkitektur, så lenge vi kan finne folk som kan snakke norsk, så er vi begge godt nøgde. Og etter det Janne seier, så skal det finnast slike ikkje så langt unna. Ho var i dette området i fjor, så ho bør jo vite det. Og om ho har rett, får vi vite sikkert i morgon.

Og slik går no dagan her ute på prærien.

Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *