Torsdag 23. juni: Sunburg, Minneapolis

Litt utafor Wilmar ligg småbyen Sunburg, og der hadde vi gjort avtale om intervju heile dagen. Og medan eg tidlegare i veka kunne imponere med lokalkjennskap til småvegane rundt Westby og Coon Valley, er dette Janne sitt rike. Inne på det dei kalla Kultur Hus, sat det to damer og venta på oss, og gjensynsgleda var stor da dei fekk sjå Janne. Desse to damene hadde lagt køyreplanen for oss, og vi rigga oss raskt til på to rom oppe på loftet. Programmet var nokså stramt, det kom grupper på to og tre kvar time utover heile dagen, og desse fordelte vi oss imellom som best vi kunne.

Hovudoppgåva mi var å snakke om farming med dette trauste bonde-folket. Og etter kvart har eg fått litt tak på dette, sjølv om det heile til tider kan framstå som lett absurd. For rett nok kjenner eg ord som bailer, blower, combain og disc, men eg har litt vage idear om kva dette eigentleg er og kan brukast til. Joda, eg vaks opp ikkje så langt ifrå ein gard, og der hadde dei både traktor og forhaustar. Og eg har som gutunge også vore med på mjølking i sommarfjøs, hesjing og potetplukking. Men denne erfaringsbaserte kunnskapen kjem lett til kort når ein skal føre ein laus og ledig samtale om maskinelt jordbruk på prærien. Eg prøvde da å late som om eg hadde uvanleg god greie på kva dei snakka om, og understreka nettopp dette gjennom å slå om meg med dei fire glosene som eg kan (men framleis er litt usikker på kva tyder): bailer, blower, combain og disc (i alfabetisk orden er dei lettare å hugse). Og stort sett så vart desse innspela tekne for god fisk, og samtalen gjekk for det meste i ein vennskapleg tone om viktige ting som bailer, blower, combain og disc.

I ettertid slår det meg at desse opptaka skal lagrast for ettertida. Så får eg berre håpe at ikkje ein eller annan agronomspiren finn på å skulle høyre på dette. Det andre som bekymrar meg litt, er kor håplaust lite politisk korrekt eg er i val av samtaletema. For når eg skal gjere opptak av menn, så køyrer eg sikkerstikket mitt: bailer, blower, combain og disc. Er det kvinner derimot, så styrer eg samtalen lett inn på arbeidet ved kjøkkenbenken. Det kan godt vere at eg framleis kan ha eitt og anna å lære som feltarbeidar.

I 12-tida var det innlagt lunsj-pause, og da vart det diska opp med mykje godt. Og det seier eg heilt utan ironisk klang, for etter nesten to veker med mykje kjemisk plumbo-mat, var dette meir jordnære varer med både suppe og smågrovt brød. Og dei to damene i arrangementskomiteen gjorde sitt beste for at vi skulle føle oss som heime. Kort sagt, det vart ei triveleg stund rundt matbordet. Etter maten var det på han igjen, og det vart ein lang dag med mykje prat om bailer, blower, combain og disc. Og eg gjorde så godt eg kunne for i virke interessert, men under det siste intervjuet sleit eg verkeleg for å halde augo oppe – det var heilt forferdeleg, eg måtte bruke all mi makt for ikkje å duppe av: eg hadde også tungt for å fokusere blikket. Og det var da Janne viste fram stoltrikset. Ho var ferdig med intervjuet sitt, og gløtta innom til oss for å sjå til kameraet. Ved sida av denne apparaturen stod det noko som likna på ein stol, og Janne fekk det da for seg at denne stolen sikkert kunne vere god å sette seg på. Men denne stolen var ikkje som andre stolar, under putene var det ei heller vaklevoren ramme; stolputa ramla ut og i golvet, og same vegen gjekk det med Janne. Det var kanskje ikkje elegansen i nedslaget som gjorde mest inntrykk på oss, men det er så rart med det, heller ikkje her ute på prærien er det kvardagskost å sjå ein professor liggje klistra innmed golvlista medan ho kavar og spreller. Sjølv eg vakna til litt av dette underhaldningsinnslaget.

Utpå ettermiddagen var vi ferdige, da hadde vi også gjort eit skikkeleg dagsverk, og kursen kunne no gå til Minneapolis, der vi hadde tenkt å bruke den siste dagen. Her fann vi eit hotell i nærleiken av sentrum, og det eg sette mest pris på, var at det låg ein jazzklubb eit par kvartal unna. Og dersom ein kan klare seg ein kveld her borte utan å måtte høyre Nidelven, så var dette ein fin stad å sjå innom og også ein flott finale etter hektiske dagar med feltarbeid.

Og slik går no dagan i Midtvesten

Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *