Da er vi i gang igjen med enda ein runde med feltarbeid i Det norske Amerika: dette er noko eg første gong gjorde for over 25 år sidan, og det er sikkert eitt eller anna gale med meg når eg framleis har så stor glede av å reise rundt på den amerikanske landsbygda og snakke norsk med gamle folk. Men ja, det har så langt vore frykteleg moro, og vi får håpe at det vil halde fram med å vere det.
Reisa mi starta frå Halden med tog klokka null seks femtiåtte, og av ein eller annan uforklarleg grunn gjekk toget heilt fram til Oslo S utan at eg fekk mulegheit til å prøve ut det makelause konseptet «buss for tog» – utruleg. Deretter var det flytog, og på ny skulle det vise seg at tog verkeleg er tog, og ikkje ein buss slik det var i på den siste amerikaturen. Så endeleg har eg litt handfast empiri som faktisk viser at verda går framover. På Gardermoen møtte også Janne opp, og dermed var forskingsgruppa etablert og i nesten to veker skal vi to gjere vårt beste for å flytte forskingsfronten i ein eller annan retning – i første omgang satsa vi på å flytte denne grensa sørover i og med at vi måtte til Frankfurt for å bytte fly. Frankfurt er sikkert ein OK by, tyskarane er også kjent som store organisasjonstalent, men for meg står ikkje flyplassen der fram som ein dokumentasjon på dette. Ein skulle heller tru at dette var organisert av småbarn fora opp på cola og strøsukker. For denne flyplassen er verkeleg kaotisk og rotete – for meg er det nesten heilt uforståeleg at tyskarane kan ha snikra saman noko slikt. Skiltinga her stiller store krav til den reisande, her kjem ein ikkje langt utan stort pågangsmot og livleg fantasi. Men vi fann da fram i denne labyrinten, kom oss velberga gjennom kontrollen og til slutt kunne vi spenne oss fast i eit flysete.
Om sjølve flyreisa vestover er det ikkje så mykje å berette, anna enn at det er ekstremt kjedeleg å sitje i eit fly i nesten ti timar, og så veldig stort handlingsrom har ein heller ikkje. Og eg må her også nemne at Janne viste stor offervilje og foreslo at eg kunne få sitje ved midtgangen, det hjalp aldri så lite. Likevel fekk eg veldig god tid til å lure på kvifor det i seteryggen framfor meg var lagt inn nokre smale metallskinner under foret som heile tida åt seg inn i kneskjela mi. Eg kan nesten sjå for meg det sadistiske smilet til ingeniøren når han kom fram til at slik må eit ordentleg flysete vere konstruert. Her bør NIFO så absolutt kunne ha eit potensielt æresmedlem.
Også denne flyturen tok slutt, og eigentleg trudde eg at karrieren som turistkveg ville vere over for denne gongen. Men så vel var det ikkje, det var vel eigentleg først no det starta. Og den store utfordringa her var den amerikanske passkontrollen. Vi hadde plass langt bak i flyet, og derfor kom vi oss seint av flyet, og dermed også seint til passkontrollen. Her venta det oss ein uhorveleg lang kø, og denne køen var slik at han nesten ikkje rørte seg. Vi venta og venta, medan karane i skranken tok seg retteleg god tid – og dette er karar som er drilla i utspekulert utspørjingsmetodar og iskalde blikk, og dei brukte uhorveleg lang tid på kvar av stakkarane som kom fram til skranken. Det gjekk verkeleg seint framover, og vaktene tok seg god tid – frykteleg lang tid. Men vi var neppe dei første som har stått i kø her, for ved dei ulike køane var det plassert uhorveleg store luftvifter som det verkeleg var amerikanske dimensjonar over, sjølv korntørkene som finst heime i Trøndelag blir puslete samanlikna med desse monstra.
Til slutt kom vi oss gjennom passkontrollen, fekk henta ut koffertane, kome oss på toget, bytta til buss, og til sist kom vi til bilutleigefirmaet. Og dette var verkeleg ei positiv overrasking. Eg må vere ærleg og innrømme at eg trudde eg hadde bestilt og betalt ein halvgammal bil, men dette var svære greier. I fjor hadde vi eit skikkeleg monster av ein Ford, denne gongen fekk ein doning som ikkje var dårlegare. Heller ikkje Janne hadde noko å utsetje på denne farkosten, og ho bør jo ha greie på slikt sidan ho har lese delar av pensum til båtførarprøven og veit t.d. at det er dårleg sjømannskap å gha fenderane ute i fart. Og sjølv om eg elles er heilt blotta for forretningstalent, må eg berre vedgå at denne gongen hadde eg gjort ein god handel. Så kanskje dette er starten på eit nytt og betre liv som business-mann? Og med nybilen duva vi nordover gjennom Seattle sentrum og til utkanten av byen, der vi hadde tinga oss motell for dei to første nettene. Og slitne, og med kroppen full av jetleg kunne vi finne romma våre og ta kvelden.
Og slik går no dagan …