14. september: Saskatoon, Archerwill

Dei siste dagane har det vore heitt her ute på viddene med temperaturar over 30 grader på det varmaste; i dag ventar dei ein kaldfront, og da kan temperaturen ramle hardt og brutalt ned mot 20 grader. Og på veg opp til nabohotellet der vi bruker å kjøpe frukost, var det tydeleg at det var eit heilt anna drag i lufta, sjølv om det framleis var eit veldig klårt og vakkert ver.

Etter frukost starta vi turen ned til sentrum for å hente romsdalingen Bjørn, og framfor oss venta ein tre timars lang biltur på litt varierande underlag mot Archerwill, ein ørliten plass austafor Saskatoon. Bjørn var som vanleg i godlune da vi henta han, og ein treng verken bilradio eller smart-telefon som underhaldning når ein reiser saman med Bjørn: Skal ein sleppe til med nokre velvalgte ord sjølv også, så må ein nytte høvet når Bjørn pustar inn. Så turen var prega av tilpassa folkeopplysning for feltarbeidsfolk. Elles er det ikkje så mykje å fortelje om bilturen, alt er åker her, alt er flatt her, og det einaste som kanskje rører seg litt, er skurtreskene og støvskyer etter farm-maskineri.

I Wadena stoppa vi for å ha oss «a little lunch», Bjørn meinte at dette ville bli eit minneverdig feinschmecker-høgdepunkt som vi kom til å leve lenge på. Og rett skal vere rett; eg kan nok ikkje nekte for at dette på mange måtar var litt minneverdig, men det var ikkje på grunn av dei potensielle stjernene i Michelin-guiden. Her serverte dei kinamat-buffet, eller kva ein no skal kalle det. Og det hadde neppe vorte nokon nobelpris på Ivan Pavlov i 1904 dersom han hadde frista hundane sine med ei slik oppdisking. Her kunne dei heller ikkje skulde på at dei i staden for å lage god mat, brukte tida på aggressivt reinhald. På ingen måte – ein rask titt på golvet avslørte eigentleg det meste om menyen dei siste par vekene. Ein snartur innom doen hjalp heller ikkje særleg for å heve det generelle inntrykket, for her hadde sisterna gått sund slik at ein ikkje kunne trekke ned. Eg skal ikkje gå særleg i detaljar, men det var svært tydeleg at eg på ingen måte var den første som hadde høve til å oppdage dette, og at skaden neppe hadde skjedd dei siste par døgna. Etter denne skilsetjande opplevinga, kunne vi køyre vidare, og vi kom etter kvart inn på kronglete grusvegar som skulle ta oss til heimen til Sandra og mannen. Her var det berre Sandra som var heime. Mannen hennar, som etter det vi hadde høyrt skulle vere god til å snakke norsk, var ikkje heime, han var på harvest-arbeid 60-70 km lenger vest. Men det skulle kome tre andre norskspråklege dit i løpet av dagen, men det kunne kanskje dryge litt sidan dei også skulle vere med på ei likferd først.

Bjørn tok kommandoen og viste oss rundt på farmen medan han vidareførte arbeidet som folkeopplysar, og Janne og eg var i denne samanhengen folket. Denne plassen låg ikkje midt ut i eit ope landskap, men inne i eit litt kupert skogsområde der det også låg eit vatn. Og snart tok det til å dukke opp folk, så vi rigga oss opp inne vi bestestova til Sandra. Som vanleg bytta Janne og eg litt på med å gjere intervjua, og den første dama snakka retteleg bra. Ho hadde røter til Gudbrandsdalen, og da skulle ein jo tru at Coon Valley-norsken min kunne kome til nytte, men slik var det dessverre ikkje. Så av og til sleit vi aldri så lite, særleg fordi eg trudde at Coon Valley-ord som flaur for mjøl og røvvel for elv skulle vere gangbar mynt også her, men slik var det ikkje. Deretter kom det to søstrer som nok sleit litt meir med å snakke norsk. Dei forsto det meste, men det var svært lenge sidan dei hadde snakka, og stort sett svara dei på engelsk med eitt og anna norske ordet innblanda. Eg trur at både Janne og eg raskt innsåg at her var det ikkje så frykteleg mykje å hente, så vi tværa heller ikkje ut meir enn vi måtte. Før vi skulle reise, viste Sandra oss ulike ting i huset, mellom anna ei turu, og er det noko Janne har sans for, så er det nettopp turu – eg har enno ikkje heilt forstått kva som er så gjævt med turu, men for tururisten Janne er det få ting som kan lyse så opp i prærie-kvardagen, som det å oppdage ei turu.

Deretter venta det tre timar i bil med folkeopplysning, hornmusikk og Beatles, ei etter mitt syn svært så fruktbar blanding. Klokka gjekk mot ni da vi var tilbake i Saskatoon igjen, og etter det fantastiske Kina-måltidet, var vi faktisk litt svoltne. Derfor runda vi av dagen nede på restauranten ved jernbanen igjen, og som vanleg var maten veldig god her.

Og slik går nu dagan på prærien

Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *