Fredag 13, 2013: Saskatoon – Outlook

I dag så er det altså fredag den 13., utan at vi eigentleg let oss merke av det. Vi starta dagen som vanleg med frukost klokka 7, og no har eg endeleg funne rytmen, eg har slutta å vakne i fire-tida, og eg har også slutta å vere stuptrøytt heile dagen. Og frukost med speilegg og flesk burde jo leggje eit solid grunnlag for kreativt feltarbeid. Igjen hadde vi ein roleg morgon, der vi prøvde å jobbe litt, og først i elleve-tida starta vi opp prærieskonnerten vår og sette kursen ned til Bjørn. Derifrå skulle vi til ein plass som heiter Outlook, og dette har ikkje noko med Bill Gates og Windows å gjere. Vi sette inn bynamnet i GPS-en, og damestemmen hadde ei bestemt meining om kor ho ville – viss ikkje truga ho med «recalculating»: Bjørn hadde også ei veldig klar meining om kor han ville, og det er ikkje til å nekte for at dei hadde ulike tilnærmingar til vegval. Bjørn vann. Etter nesten to timar køyring over heilt flate prærievidder, kom vi fram til denne byen, og Outlook er vel ikkje av dei plassane på jorda som har vore mest brautande. Men bensinstasjon hadde dei (noko som var litt prekært), og eg trur også det ville vere muleg å få kjøpt seg ei skurtreske eller ein traktor der – andre ting unkke det kanskje vere litt verre med.
Vi kom fram i god tid, fylte drivstoff, spurte veg, og fann utan problem fram til kyrkja der vi skulle møte staute norsk-canadiske. Men da vi kom fram der, var det ingen å sjå, og vi frykta litt for at dette ville bli ein fjasko. Vi sette oss på ein benk i skuggen, men ingenting skjedde – her sat vi berre. Bjørn tok med seg oksygenflaska og sette seg i skuggen, Janne fann seg raskt til rette i solsteiken medan eg virra litt rådlaus rundt. Etter ei stund trudde vi at vi høyrde at folk prata, og Bjørn tok da flaska med seg for å undersøke. Og da hadde det kome tre-fire stykke inn som meinte dei kanskje kunne klare å seie nokre ord. Eit raskt overblikk tilsa eigentleg at vi her sat med velvillige folk som så gjerne skulle ha imponert oss med litt norsk, men som i beste fall kunne klare å stotre fram «uffda» og «takk». Janne meinte at vi her kanskje burde «feike» litt og få dette litt raskt unna. Eg såg også poenget – men så er det dette med «humble Norwegians» da. For det viste seg snart at vi her hadde folke som verkeleg kunne snakke norsk. Janne ga meg førstevalet av informantar i dag, og naturlegvis blinka eg meg ut folk som eg trudde kunne forstå meg. Eg visste at det var ein nordmøring i forsamlinga og spurte etter han, og da spratt det opp ein sprek, liten kar med solide arbeidshender. Eg tok han med inn i rommet, og det var fort klart at han nok ikkje var nordmøring – derimot hadde han veldig dårleg tid, for sjølv om han var nesten 90, så måtte han jo ut på fila og køyre combine, må vite. Dette var ein svært livleg kar, og han var svært så stø på norsk. Når denne oppskrytte nordmøringen var ferdig – som eigentleg viste seg å vere gudbrandsdøl, var det turen til ein vestlending. Denne karen sleit med Parkinson, men likevel gjekk sjølve intervjuet ganske bra. Han hadde også studert på Blindern, så sjølv om han kunne sitere bestefaren på at «stavangermål e jo det beste språkje», så hadde denne informanten ein meir skriftsmålnær varietet å vise fram.
Dei to siste informantane eg hadde, var frå Inderøya, og det var mor og dotter. Mora var ødd her i dette området, man hadde vore tilbake i gamlelandet mange gonger for å besøke slekta si på Utøya – Ulvin. Og da hadde vi litt av kvart å snakke om. Vidare hadde denne informanten også ei dotter som kunne snakk norsk – ho hadde vore norsklærar på den lokale høgskolen, og ho hadde også vore eit år på Sund folkehøgskole. Vi hadde mykje å snakke om, og det er veldig godt å vite at mange her i Canada veit kor heimbygda mi er.
Men alt har ein ende, og da klokka gjekk mot seks, kunne vi pakke saman. Og på vegen heim ville Bjørn gjerne innom kasinoet her, som indianarane driv. Vi spelte ikkje med pengar, berre gjekk litt rundt og såg på. Og Bjørn følte seg heime her, ein gong i veka tek han bussen til denne plassen berre for å møte folk og ha litt moro. Vi åt i restauranten, og for meg som et kjøtt, så var det nok å ta av, for vegetarianaren Janne var det kanskje litt annsleis, men ho finn seg i et og klagar lite.
Rundt åtte vr vi tilbake på hotellet, og for sørste gong på denne turen kunne vi samlast på rommet mitt og kopiere opptaka om vi har. Kvelden gjekk veldig fort, og vi klarte til slutt å organisere det materialet som vi har samla.

Og slik går nu dagan i dette svære landet …

Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *