Så var det på han igjen, da. For når Janne ved UiO lokkar med konferanse i Los Angeles og deretter ei veke med feltarbeid i Midtvesten, er det ei relativt enkel sak å seie ja. Og sidan denne bloggen handlar om feltarbeid, skal eg ikkje bruke mykje plass til å fortelje om opphaldet her i sommarlege California eller reisa hit: Eg slår berre fast at eg er her etter ei uproblematisk, men i og for seg langdryg reise: NSB klokka 06.02 frå Halden, flytog til Gardermoen; innsjekking (der det ei kort stund såg ut til at Janne skulle få problem med visumet), fly til Frankfurt og vidare til LA; møte med immigrasjonskontrollen (har også dei gått på smilekurs no?), drosje til Hildegard House (der heisen ikkje fungerte); ein kjapp tur ut for å få seg ein matbit i kveldinga, og deretter rett til køys! Det er utruleg kor hardt denne jetleggen kan sparke skrotten til halvgamle menn!
Heller ikkje denne gongen hadde eg foredraget mitt på stell før eg reiste heimafrå, så onsdag morgon arbeidde eg desperat for å stable opp noko som med litt godvilje kunne likne på strukturert tomprat. Janne tek tydelegvis til å kjenne meg som som ein prinsippfast prokrastinator og viste stor forståing for dette behovet som eg hadde for å koke noko saman. Til gjengjeld forsøke eg å gjere gjengjeld gjennom å vere sosial og bli med på ein tur ned til Santa Monica Beach om ettermiddagen: Og i denne merkelege byen er det som dei kallar metro, ein blå buss som kjem når han kjem – om du er heldig. Vi trava (for ikkje å bruke ordet «travla») litt rundt nede ved stranda, såg på piren, kjøpte is, tusla rundt, følte oss litt som ekte og sorglause turistar før vi igjen sette oss på bussen tilbake til hotellet. Vi fekk da eigentleg erfare at LA, buss og rushtrafikk kanskje ikkje heilt er ei vinnaroppskrift – det var mørkt da vi kom tilbake til hotellet.
Torsdagen har eg eigentleg inga klar erindring av – jetleggen herja framleis, og foredraget var på ingen måte på plqss: No hasta det verkeleg med å skape noko som kunne minne om struktur i tompratet mitt. Janne og eg gjorde avtale om å møtast til lunsj. Da var ho også klar for å starte livet som turist igjen, men denne gongen måtte eg seie nei, arbeid venta, og det vart seinkveld på rom 214.
Fredag vakna eg tidleg, og igjen fekk eg nokre timar til å koke vidare på denne Toro-suppa av eit foredrag. Trøysta mi får vere at eg eigentleg trur at eg kan betre enn det eg fekk vist her. Men skitt au, det er i det minste andre som vil ha interessante ting å leggje fram. Frukosten nede i resepsjonen er ei historie for seg, rommet er lite, det er ingen plass å sitje, ingen plass å setje frå seg ein tallerken eller ein kopp; kort sagt – dette har neppe fått nokon pris for funksjonell interiørarkitektur, nei. Etter dette herremåltidet fekk eg god hjelp frå trivelege NTNU-folk med å kome meg trygt opp til UCLA; konferansen vart opna etter planen, eg hadde eit tidleg startnummer og stotra meg på litt ustø engelsk gjennom mine 20 minutt med halvstrukturert prating. Bortsett frå det var dagen på alle måtar fin.
Det er tydeleg at desse amerikanarane ikkje er særleg bevandra i «Hovedavtalen for statsansatte», for sjølv neste dag, ein makalaust flott laurdag, så er det slik at «the show must og on» med nye foredrag. Og sjølv for ein halvskolert røvar som meg var det eitt og anna som eg trur at eg fekk med meg og forsto. Og det er også utruleg at det no er fleire phd-studentar ved NTNU som arbeider med Amerika-norsk: ME LIKE, for å sitere Tarzan eller kven det no var.
Laurdag ettermiddag var eg med «guttane» Joshua, Joe og Mike ut på byen; planen var svært enkel og lettfatteleg: å få i seg ein god, kald øl før festmiddagen. Men vi feilvurderte nok litt, for det skulle vise seg svært vanskeleg å finne ein plass der dei kunne by på slike syndige ting. Av ulike grunnar var det området vi gjekk i, tydelegvis busett av folk som ikkje såg det som eit mål i livet å bruke opp pengane sine på slikt. Først langt nede på Sunset Bulevard fann vi ein plass der dei kunne by på bygg i flytande form – og akkurat da følte vi det som vel fortent. Etter å ha delt ei mugge gjekk vi over på den libanesiske restauranten der festmiddagen skulle vere. Maten var god, og sjølv om planen opphavleg var å sjå litt på nattelivet etterpå, vart det denne edle tanken erstatta av tidleg retrett til rommet – uteliv frista på ingen måte etter klokka ni på kvelden: jetleggen har framleis eit godt grep.
Søndag var siste dagen med workshop, og igjen vakna eg før klokka ringde, men no vaknar eg ikkje så tidleg som eg gjorde tidlegare i veka – det er tydeleg at det etter ei stund er muleg å venne seg til å leve etter amerikansk mønster også. Etter ein som vanleg enkel frukost, ståande med ein toast i den eine handa og ein kaffiskvett i den andre, gjekk vi i samla tropp opp til universitetsområdet. Og igjen var det eit interessant program. Dette var siste dagen med workshop, og da vart seansen avslutta til lunsj. Og deretter tok folk til å gå kvar tjo sitt, nokre skulle ta flyet heim med ein gong, andre skulle bruke eit par dagar til å sjå seg litt rundt. Og så var det også dei som eigentleg tenkte seg heim, men som på grunn av streik i Lufthansa fekk gle seg over ein dag eller to ekstra i LA – utan at dei såg ut til å setje så overvettes stor pris på ein slik omtanke frå flyselskapet.
Etter ein enkel lunsj i ei av studentkantinene (som sjølvsagt er opne på ein søndag), skulle vi på den obligatoriske gå-turen som har vorte ein naturleg og integrert del av kulturen til dette workshop-miljøet. Så naturleg er han, at så mange som fire hardcore prærie- og pampas-lingvistar som møtte opp i resepsjonen før avgang; to danskar i tillegg til Janne og meg. Vi tok bussen ned til Venice Beach, og deretter vassa vi langs stranda opp til Santa Monica Beach. Vassa ja, dei andre luringane hadde teke på seg bukser som kunne passe for denne typen villmarksliv; heimføingen frå Inntrøndelag stilte som vanleg opp med storsko og lange Ola-bukser. Say no more! Men elles var turen triveleg, og vi kom oss også med ein ekspressbuss tilbake mot hotellet, og denne farkosten brukte ikkje rare tida opp til hotellet. Igjen hadde vi igjen store planar om uteliv og overdådige middagar, men for døgnville folk er nok det beste å satse på «påsså-mat» til kvelds og tidleg retrett.
Og slik gjekk nu dagan i LA …