Tysdag 17. september: Saskatoon

I dag er siste dagen vår her i Saskatoon, og da hadde vi berre ein informant igjen: mora til grensekontrolldama som Janne møtte i passkontrollen da vi kom hit for ei dryg veke sidan.

Igjen er Bjørn kjentmannen vår, og i ni-tida plukka vi opp han og sette kursen nord for byen. Der venta det ei ekte «little old lady», ei artig dame med røter til Sakshaug og Frol. Og når ein møter folk med slike røter, kan det jo vere eitt og anna ein kan snakke om. Dama var livleg og glad i å snakke, men ho sleit nok aldri så lite med å snakke norsk, kanskje særleg i starten, men etter kvart vart ho litt varm i trøya og trass i at det til tider lugga litt, så gjekk det da greitt. Så var det tid for litt kaffi og pai og meir prat om laust og fast før vi måtte takke for oss. Da fekk vi staute feltarbeidarane ein klem som verkeleg sette standarden, det var ikkje måte på kor godt ho klamra seg til oss, og ho ville nesten ikkje sleppe taket. Og sjølv om det er litt vemodig, er det også litt godt å vite at vi har fått gjort det vi kom for å gjere denne gongen også. Da sto det berre att å køyre Bjørn til lesegruppa (eller var det skrivegruppa denne gongen?) som han driv og ta avskil med han også. Eg kjem nok til å sakne det livlege blikket hans, historiene, humoren og latteren hans. Men han har store planar om ein ny tur til Noreg, så det er ikkje umogeleg at vi møtest igjen.

Dermed hadde Janne og eg resten av dagen for oss sjølve. Søndag var vi på indianarsenteret for å sjå oss rundt, men vi rakk nesten ingen ting. Og sidan billetten framleis kunne brukast, sette vi kursen tilbake dit igjen. Vi hadde venta at når dei først hadde bygd eit slikt senter, hadde dei også noko å vise fram, men når sant skal seiast, så var det ikkje rare greiene, Eit romantisert indianartelt og ein utstoppa bisonokse var liksom høgdepunktet her. Senteret var bygd ved det dei trudde kanskje kunne vere eit gammalt fangst- og buområde.

Sidan dei ikkje hadde mykje å vise fram innomhus, tenkte vi derfor at det dei hadde å vise fram ute, måtte vere spektakulært. Det var det dessverre ikkje, men vi gjekk på ein turstig som gjekk i eit fint landskap, og etter ei dryg veke med mykje stillesitjande feltarbeid, var det verkeleg godt å røre seg litt. Deretter kjøpte vi lunsj før vi returnerte til motellet og starta opp ei ny arbeidsøkt. Utpå kvelden runda vi det heile av med middag, og så fantasilause som vi er, vart det jernbanerestauranten igjen. Og dermed er også denne turen snart over, i morgon tidleg må vi reise herifrå i fire-tida for å rekke flyet til Denver. Der må vi vente det meste av dagen på flyplassen før vi reiser vidare til Reykjavik. Eg har ein aldri så liten mistanke om at vi vil vere litt slitne når vi kjem fram der.

Og slik gjekk den siste dagen i Canada.

Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *