Onsdag 22. okt. Fargo, ND; Ulen, MN; Flom, MN; Fergus Falls, MN

I dag var vi igjen relativt tidleg oppe, og no som jetleggen har teke til å sleppe taket har eg i staden gått inn i ein fase der eg i større eller mindre grad berre er trøytt og vrangsnudd heile tida. Men slikt skal ikkje stoppe ein prærielingvist. Igjen hadde vi ein enkel frukost på motellet, og igjen kom David innom oss før vi var heilt ferdige. Men vi var så raske som vi kunne, og i rimeleg tid kom vi oss i veg opp mot Ulen igjen, denne gongen i to bilar. Igjen fann vi den trauste gjengen på seniorsenteret, og igjen sette vi kursen opp til museet. Her følgde vi oppskrifta frå dagen før, Janne elisiterte inne på kontoret medan eg snakka med dei om farming, farming og farming. Og eg oppdaga fort at eg kanskje ikkje heilt har førstekompetanse i å snakke mange timar om ulike måtar å drive med farming på i eit synkront og diakront perspektiv. Og berre med eit kort avbrot der vi køyrde ned til bensinstasjonen for å kjøpe oss ein matbit, var vi i Ulen fram til i to-tida. Deretter sette vi kursen mot Flom, der vi skulle møte tvillingane Aron og Arvid, to flotte karar i 70-åra som liker å snakke norsk. Men Flom er ingen stor stad, og sjølv om vi klarte å finne det på kartet, var det tydeleg at GPS-en sleit litt, han meinte tydelegvis at flom låg midt ute i ein maisåker. Igjen kom gamle kunster med kartbok litt til sin rett – den einaste skilnaden var at eg tidlegare berre hadde kartbok og derfor heile tida måtte vite kor eg var, mens eg no lett lit fullt og heilt på GPS-en. Vi kan nok ikkje nekte for at vi sleit litt med å finne denne byen, og det var da også ein by av merket «nåla i høystakken», for da vi omsider fann fram, var det lite å bli imponert over: Det var stort sett ei hovudgate med nokre hus på kvar side, og «that’s it». Vi var tomme for batteri til utstyret vårt, og derfor trudde vi at kanskje grosseriståret kunne vere rette plassen, men det var det absolutt ikkje: butikken var heilt folketom, inga betjening og ingen kundar. Janne våga seg frampå med eit litt forsiktig «hallo?», deretter eit litt meir sonort «hallo, is there anybody here??», men ingen dukka opp. Vi gjorde ei kjapp inventaroppteljing og fann ut at det nok var lite sannsynleg at dei hadde slike nymotens ting som AA-batteri. Derimot kunne vi utan å vere hovudperson i ein av romanane til Patrick Süskind for å forstå at ting kanskje var slik dei burde vere. Ein titt over kassa-apparatet løyste også ut litt nostalgi, for her hadde dei framleis eit utval av Kodaks filmar i format som det tydelegvis har vist seg vere vanskeleg å selje.

Deretter stakk vi innom hardwareståret, og der hadde dei mykje rart, inkludert batteri. Her kunne vi også spørje etter vegen til Swenson-karane, og da var det nesten «a walk in the park» å finne fram, «it’s the only house on that road», sa dei, og eg trur nok dessverre at dei har rett.
Vi fann huset til dei to tvillingane, og det var ein fin heim dei hadde. Vi vart med ein gong tekne med inn i «det norske rommet», dette var eit tilbygg til huset som hadde pressa seg fram fordi den eine av brørne hadde hatt bygging av himmelseng som hobbyprosjekt. Men så viste det seg at senga ikkje fekk plass i det gamle huset, og da måtte dei altså byggje på. Og her hadde dei samla eit stort utval med sjølvlaga artefaktar, for dette er karar som er hage med hendene, og ølbollar såg ut til å vere spesialiteten. Etter ei slik omvising rigga vi opp utstyret vårt og Janne starta igjen opp med elisiteringa, og det er rart å høyre slikt tydalsmål her ute på dei store viddene. Da vi omsider var ferdige med opptaka, takka vi for oss og sette kursen ned til Fergus Falls, der vi hadde bestilt motell. Turen nedover gjekk greitt, det småregna litt, men det var lite trafikk, og etter eit par timar i bilen kunne vi sjekke inn på eit. Motellet var kanskje ikkje så veldig mykje å skryte av, for å vere ærleg, slitt og småskittent som det var. Og det skulle også vise seg at det alt var folk på det rommet som eg var tiltenkt, så etter litt fram og tilbake kunne eg installere meg i dette herberget. Og ved berre å kaste eit halvt blikk på interiørarkitekturen her, er kanskje «dristig» eit dekkande ord – særleg fargevalet imponerte. Rett nok er eg fargeblind, men sjølv eg oppfatta at denne veggen var sjokkrosa. Dette var ille for meg, og eg kan vanskeleg setje meg inn i kor fælt dette må vere for fargesterke folk.
Dei siste to timane før midnatt brukte vi til å få oss litt mat (eg kjøpte inn «påsså» igjen), i tillegg til at vi måtte lage kopiar av materialet vi har samla inn. Og når vi sit med dette, får Janne lett panikk – alle opptaka som vi har gjort, er utan lyd. Dette har skjedd oss tidlegare også, og det er absulutt noko av det vi fryktar. Men da har det berre vore eitt opptak, no var det alt. KRISE!! Heldigvis var problemet at Janne hadde sett lyden på Mac-en på lydlaus. Så no er det også tydeleg at vi er svært slitne prærielingvistar, og vi innser at vi nok har planlagt dette opphaldet litt for stramt, men slik er det når ein skal prøve å presse så mykje feltarbeid som muleg inn på alt for få dagar. Og dessverre har vi ikkje rom for å leggje inn ein fridag.

Og slik går nu dagan på prærien…

Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *