Tysdag 1. november 2016: Westby

Ein ny dag her oppe på prærien, og igjen er programmet nokså tett, og møtestaden var frukost frå «påsså» i resepsjonen. Sjølv om eg tappert forsøkte å gje inntrykk av at eg hadde vore vaken lenge, så er nok sanninga at eg i dag ikkje vakna før klokka var godt over sju, og at eg godt kunne ha sove eit par timar til. Eg ordna meg raskt, kom meg i fillene og fann  meg ein plass ved frukost-buffeen i resepsjonen. Vaffel, saltpølse, banan og kaffi gjorde susen. Medan eg meska meg i dette kulinariske paradiset gjekk eg også igjennom e-posten min, og der var det mykje rart som venta. Eg innsåg faktisk at her måtte eg prioritere, og medan dei andre reiste ned til Vanilje-kyrkja igjen, brukte eg ein liten time på å svare på e-postar. Eg veit jo at det er umuleg å melde seg ut av verda i over to veker og likevel venta at verda ventar på meg. Etter denne (eigentleg litt traurige) seansen sette eg kursen opp til kyrkja igjen, og der var det heldigvis full fart, og som sagt, det er flott å sjå at ungdommen finn seg til rette her. Og det tok heller ikkje lang tid før Larry dukka opp igjen, han hadde med eit gammalt brev som han ville ha hjelp til å lese, dessutan er han jo eit lett bytte for nye «games». Det ser eigentleg ut til at Larry er ein veldig lykkeleg mann så lenge han får «lage» norsk. Etter at denne seansen var over, sette vi kursen ned til byen for å ete lunsj saman med med Leum og Iverson, og vi ville da prøve plassen Bleach (eller kva det no heiter), som ligg like ved Dregne’s hardware store. Og burgermenyen her var i og for seg bra, men dei som satsa meir på vegetar, kunne i etterkant melde at dette var tarvelege greier. Eg tvilar absolutt ikkje…

Etter dette (litt omdiskuterte) herremåltidet, sette vi kursen tilbake til kyrkja igjen, og der satt det alt trauste norskamerikanarar og venta på oss; Howard og Archie. Og igjen fekk ungdommen boltre seg medan eg tok ein rask tur tilbake til motellet for å skrive litt fleire administrative e-postar. Eg var tilbake i kyrkja igjen før det var for seint, og der satt Archie g Howard og prata: moro! Det som da sto igjen var innspurten: The Bagstads. Vi venta lenge og vel før dei kom, og dette er retteleg hardved: gamlingane har ein gong snakka meir norsk enn engelsk, medan dottera på 57 også har vakse opp med norsk som dominerande språk. Heile forteljinga er interessant – og også litt rørande. Ungjenta Bonnie , som i præriielingvistisk samanheng nesten representerer barnespråk, var svært så flink på testane, eigentleg er det heilt utruleg at eg kan snakke med folk min alder her borte! Det er alltid veldig moro!!!

Resten av kvelden vart brukt til kopiering av matrerialet, og vi tok også turen ned til restauranten for å få oss mat. Og igjen, maten var nokså god.

Og slik går no dagan her på prærien…

This entry was posted in Uncategorized. Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *