Som prærielingvist har dette vore ein møkkadag, kanskje eigentleg som venta. Eg hadde ei god natt på motellet i Sioux Falls, eg vakna i rimeleg tid, og etter ei stund forsto eg at eg hadde veldig god tid – klokka på rommet levde framleis i hawai-skjorte og bermudashorts, dvs. sommartid. Ute var det nok på ingen måte temperatur for eit slikt antrekk, det var sol, men 8 kuldegrader og iskald nordavind. Eg gjekk ned og fekk meg frukost (som var litt betre enn kva ein vanlegvis finn på motell her på prærien), pakka «stoffet» mitt og sette kursen nordover mot Renner og Baltic. Her reiste eg rundt for 30 år sidan og kunne finne mange som kunne snakke norsk. Landskapet som møtte meg, var litt ulikt det eg kunne hugse, ned mot Red River-elva var det svært så bakkete. Eg fann Renner, og eg fann også vegen vidare til Baltic. Ingen kan påstå at Baltic er ein storby – eg hadde vondt for å kjenne meg igjen, og eg hadde også vondt for å finne institusjonar her som gjorde at det var ein by, og ikkje berre ei husklynge. Joda, kornsiloen fann eg, og også baren der eg stakk innom for 30 år sidan, og der ingen da hadde kjennskap til at dette samfunnet var norsk. Men eg fann ikkje gode hjelparar som bibliotek, posthus eller gammalheim. Eg køyrde gate opp og gate ned (eller kanskje rettare – den eine gata opp og den andre ned), og eg er nesten sikker på at eg kjende igjen nokre av husa der informantane mine budde den gongen. Men alt av norsk «stæsh» var borte. Kort sagt, eg hadde ingen plass å søke hjelp.
Eg ga eigentleg opp prosjektet, i staden søkte eg ut på bydgda der dei fleste med «trondhjem»-bakgrunn den gongen budde. Og ikkje minst, eg fann lett Østre Nidaros Kirke. Men det var ingen her. På turen opp hadde eg sett fleire bilar nede i Renner, og eg bestemte meg derfor for å reise tilbake dit. I vegkrysset som er Renner låg framleis den merkelege miksen av kjøttutsal og bensinstasjon. Eg prøvde meg inn der. Og dama bak disken var svært så hjelpsam, sjølv om ho ikkje heilt forsto kva eg var ute etter. Men ho gjekk inn på bakrommet til slaktaren sjølv, og snart kunne eg melde behovet mitt for ein røsleg kar, blodig i antrekket og men ein stor kniv i den eine handa. Joda, han var jo norsk, men han visste ikkje av nokon som kunne snakke norsk. Men eg burde ta meg ein tur ned til Renner-kyrkja, der kunne det vere nokon som kunne hjelpe meg. Eg takka for det gode rådet og sette kursen ned dit. Der var det tydelegvis «kvindeforening», eit dusin kvinner sat rundt eit bort og småsnakka. Eg presenterte meg og fortalte at eg var på jakt etter norskamerikanarar («yeah, there is a lot of them here», sa dei i kor før eg rakk å fullføre setninga) som framleis kan snakke norsk: «Nope, nobody around here», sa dei da, «and if there were, they would be out on the field». Så her var det lite hjelp å få. Men eg burde prøve meg i Vestre Nidaros Church, der kunne kanskje presten hjelpe meg. Eg takka for rådet og sette meg i bilen på jakt etter denne tredje kyrkja. Og etter litt fram og tilbake på grusvegane fann eg også fram dit. Og der stod det ein bil framfor kyrkja, så her burde det kanskje vere håp om å få hjelp. Eg gjekk inn i kontor-delen, men der var det stengt. Sidan eg også var her inne for 30 år sidan, tenkte eg at eg kunne ta ein titt inn i sjølve kyrkjerommet for å sjå igjen det, og også prøve å finne folk. Og der fekk eg gleda av å skremme livskiten av ei dame som stod og tørka støv på prekestolen: da eg gløtta innom døra og kremta litt hoppa ho høgt i veret. Det var kanskje ikkje kvar dag at framandfolk såg innom midt på blanke formiddagen. Eg fortalte kven eg var og kva eg var på jakt etter, og da kunne ho melde at presten nettopp hadde starta ut, at ho var ny her, av tysk opphav og eigentleg frå Nord Dakota. Om eg ikkje misforstod heilt, så var dette prestefrua. Som sagt, ho var ny her, og det ho frykta mest, var at ho no sikkert vart nøydd til å ete lutefisk: For i denne delen av verda er det venta at gode lutheranarar skal ete lutefisk – gjerne i store porsjonar. Og fortalde henne da om kva syn eg hadde på denne spesialiteten, og dermed gjorde eg vel eigentleg lite for å ta frå henne den angsten …
Eg takka for meg og sette meg i bilen igjen for å vurdere litt, det var svært uvisst når presten ville vere tilbake, og sjølv om han hadde noko som kunne likne på eit norsk namn, var han ny her og kjende neppe til språksituasjonen i dette området. Eg hadde ingen fleire plassar der eg kunne prøve meg. For 30 år sidan hadde postkassane namn, da kunne eg køyre rundt på måfå, leite opp farmar der eigaren hadde eit norskklingande namn: no er det berre «brann-nummer» som skal gjere det lettare for brannbilen å finne fram, og ei talrekke hjelper lite for ein prærielingvist. Eg måtte derfor konkludere med at å leite etter norskspråklege ville vere «mission impossible». Og eigentleg var eg kanskje ikkje så veldig overraska over det negative utfallet. For to år sidan kontakta eg sonen til det som for 30 år sidan var kontakten min her, og han heller visste ikkje av folk som framleis kunne snakke norsk – med unntak av mora Belva, som den gongen hadde passert 100, og som no var «6 feet under». Det mest fornuftige var derfor å setje kursen tilbake til Wisconsin igjen.
Å krysse Minnesota tek tid, rundt fem timar for å vere nøyaktig. Eg stoppa som snarast på vegen for å få meg ein matbit, og utpå kvelden kunne eg kunne eg sjekke inn på motellet i Westby igjen. Det var ikkje rare greiene eg klarte å skrape samamn på denne turen vest for Mississippi, skarve seks timar med opptak. Men slik er det av og til. Eg meldte meg for Larry, og han skulle prøve å finne nokon som ville snakke i morgon. Westby og Coon Valley er eigentleg sikkerstikk i denne bransjen, her har eg kontaktar, og her er det framleis folk som kan snakke norsk, sjølv om ein også her tek til å skrape botnen i tynna.
Og slik går nu dagan …