Tysdag 30. november 2021; Buenos Aires

I dag hadde vi ingen avtalar, og sidan det vart seint i går, vakna eg ikkje før i 9-tida. Og da eg sjekka mobilen, såg eg at det var mange som hadde prøvd å få tak i meg; gudmora mi hadde døydd i natt. Og dette betyr nok at eg må endre planar for opphaldet og kome meg heim tidlegare enn planlagt. Derfor gjekk det mykje tid i telefonen i dag for å ordne ulike praktiske ting. Og slik det ser ut no, reiser eg heim alt no i helga. Så får eg berre håpe at koronaen og det nye muterte viruset ikkje skaper for store problem for returen min og at eg kjem meg raskt til Trøndelag og kan hjelpe mor litt.

Som sagt, så hadde vi ingen avtalar i dag, så utover i eitt-tida bestemte vi oss for å sjå oss litt rundt. Vi har trass alt vore her i Argentina og Buenos Aires i over ei veke no, men vi har så langt hatt lite tid til å vere byturistar. Så Casa Rosada og Obelisken stod derfor på programmet vårt, og det er relativt kort gåavstand mellom desse to. Casa Rosada er jo eit vakkert bygg, men det er på ingen måte eit signalbygg; det er heller smålåte i framtoninga, og eigentleg trudde vi at det var baksida vi såg. Men da vi gjekk rundt det for å sjå på det vi trudde var framsida, så var dette utan tvil inga framsida. Obelisken er også svær, og gata han står i er enorm med mange felt i kvar retning. Men samtidig er kanskje ikkje denne steinsøyla nokon grunn til at ein i einaste ærend tek turen til Argentina.

I feltarbeidsamanheng så har eg gjerne plukka med meg juletrepynt heim, og dette er ein tradisjon eg har tenkt å vidareføre her også. Og nede ved denne steinkolossen å var det faktisk ein julebutikk, og der måtte vi inn. Her fann eg to små figurar som eg meinte kunne ta seg godt ut i ein møblert heim i Halden. Eg sjekka ikkje prisen, berre plukka det med meg på veg mot kassa. Men der vart det bråstopp – 25.000 pesos skulle dei ha for dette juggelet – godt over 2000 kroner etter offisiell kurs. Det vart ingen handel i dag.

No i kveld har eg traska på «memory lane»; i 1986-87 var eg nabo med Sandra i La Crosse, Wisconsin. Sandra var frå Argentina, og no bur ho i Buenos Aires med mann og barn.  Og klokka 8 var eg invitert heim til dei på middag. Som vanleg er her i landet, varta ho opp med steik, og i same argentinske tradisjonen, så var maten uvanleg god. Og så vart vi sitjande å mimre da og sjå på gamle foto. Rart og triveleg, og når sant skal seiast, så trudde eg aldri at vi skulle sjå kvarandre igjen da vi to avskil i Wisconsin for 34 år sidan.

Og slik går nu dagan i denne fantastiske byen…

Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.