Onsdag 1. desember; Buenos Aires

I dag har vi faktisk to avtalar, ein i lunsj-tida og ein i sekstida. Det betydde at vi hadde morgonen fri, og det kom godt med sidan eg måtte ringe og snakke litt med folk heime. Men i 12-tida kunne vi sete kursen frå hotellet, og som vanleg er det Marie som er navigatøren vår. Og sjølv om vi no tek til å bli garva i å køyre kollektivt, ville vi heller gå denne turen på på rundt tre kilometer, og det var veldig godt å røre litt på beina igjen. Vi snirkla oss igjennom parkar og over svært trafikkerte gater og fann til slutt fram til den danske ambassaden, der det også er ein dansk klubb, og der skulle Ellen vente på oss. Og denne danske klubben var vel eigentleg ein restaurant, og sidan det var fleire gjester her – nokre også av den litt høgrøysta sorten, var ikkje dette ein heilt optimal plass med tanke på opptak, men det fekk stå sin prøve denne gongen. Og med myggmikrofonar festa til jakkeslaget er det også håp om at talen blir fanga godt opp – det vil vi finne ut når vi høyrer igjennom materialet. Og medan vi gaffla i oss lunsjen, som da var laga etter dansk mønster, kunne vi prate om livet som norsk her i Argentina.

Og Ellen hadde mykje å fortelje om livet her, og ikkje minst om den norske sjømannskyrkja her som måtte vike for ein motorveg. Ho, som mange andre, var også oppteken om «oss» og «dei andre» av dei norske innvandrarane her, og «dei andre» refererte da til dei som av opplagte grunnar fann det opportunt å kome seg ut av gamlelandet etter freden i 1945. Og sjølv om dette skiljet er noko avbleika no, så stikk «vi» og «dei andre» framleis djupt hos mange her. Elles så slår det tokulturelle meg her i Argentina. For mange av dei som er her, er det viktig å ha norsk pass, i tillegg til det argentinske. Og dei har også gjerne to namn, eit spansk-argentinsk og eit norsk. Så Ellen heiter altså Helena i ein heil-argentinsk kontekst. Etter eit par timar i danske omgjevnader tok vi avskil, eg sette kursen tilbake til hotellet for å ringe litt, medan dei andre måtte ned i sentrum for å veksle pengar. Og neste avtale var altså klokka 6, og avtalen vår da var at vi skulle møtast ved huset til den neste informanten.

Dermed var eg på eiga hand når eg skulle finne fram til neste informant, og utan den faste navigatøren sleit eg litt, og særleg i folkekavet i ettermiddagsrushet. Og sjølv om eg fann rett perrong, så hjalp det lite når vognene alt var stappfulle og det stod ein vegg emd folk framfor meg. Så eg måtte altså vente litt lenger enn eg hadde planlagt før eg klarte å presse meg inn i ei vogn. Likevel kom eg fram til avtalt tid, og der stod resten av gruppa og venta på meg. Verten no var ein kar tidleg i 70-åra, og han hadde ei svært dramatisk historie å fortelje sidan far hans var jøde og med nød og neppe hadde kome seg til Sverige under krigen. Og da freden kom, pakka denne familien sakene sine og sette kursen mot eit nytt og betre liv i Argentina. Og sjølv om også denne karen var litt rusten, var det tydeleg at norsken hans framleis var present. Han like å fortelje om gamle dagar – og det gjer jo dei fleste, har eg fått inntrykk av. Dessutan hadde han ei lita, men flott vinylsamling, der Los Beatles utgjorde stamma. Eit særleg inntrykk gjorde plata Socorro, som elles er mest kjend som Help. Og etter nok eit par-tre timar med snakking, måtte vi igjen ta avskil med enda ein av desse fantastiske folka. Det er liksom heilt utruleg at ein framleis kan finne folk som kan snakke norsk her borte.

Og slik går nu dagan som gringo i denne pampas-byen….

Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.