I dag er siste dagen med feltarbeid for meg denne gongen, og da skulle vi nord for byen, i ein «barrio» som ligg ein dryg halvtime med toget unna sentrum. Avtalen vår var klokka tre, så vi «hotellistane» møttest klokka eitt for å ete lunsj før vi tusla ned på stasjonen der vi også møtte Veronica. Toga her er jamt over fulle, og dei ser også relativt moderne ut, dei ligg på ingan mæte bak det vi er van med på Østfoldbanen. Rimeleg presise verkar dei også å vere, noko som ein vanskeleg kan seie om Østfoldbanen, og hovudinntrykket er derfor godt. Og skal ein også leggje inn billettprisane, så er det ingen tvil om kven som kjem best ut, for i dette landet kjem ein langt for ein tikroner.
I denne forstaden skulle vi møte to, ei mor i 80-åra og dotter på drygt 50. OG her vart det snakka norsk med nokre danske trekk. Mora stamma ned frå to sørlendingar som hadde vandra ut på 1920-talet. Og heime hadde ho berre snakka norsk – spansk i heimen vart ikkje tolerert. Denne dama hadde så i sin tur gifta seg med ein danske, og det er nok spor etter han vi høyrer i språket til dei to. Og særleg dottera var tydeleg prega av denne dansken. Begge likte å snakke norsk, og dei hadde mykje å fortelje om som interesserte oss pampaslingvistane. Så vart det ein lengre pause for å ete, og da var det ikkje måte på kor mykje mat dei sette fram, og det låg ei tung forventning om at no måtte vi verkeleg forsyne oss. Og da har ein liksom ikkje så andre val. Vi fekk også ein kort guida tur i heimen hennar, og dette er folk som like å samle på ulike småting. Mora samla mellom anna på teskeier, og ho hadde ei stor samling med slike skeier, og særleg suvenirskeier hadde ho lagt ein elsk til. Og samlinga må vel seiast å vere nær komplett når til og med ei skei med byvåpenet til Steinkjer hadde funne vegen til samlinga. Elles var det også eit godt utval av både skandinaviske bordflagg, nissar og dokker, vikingskip og tobakkspiper, berre for å nemne noko. Eg er veldig glad for at det ikkje er eg som har ansvaret for støvtørkinga i denne heimen. Banda til kvalfangst og Sør-Georgia var også synlege; i gangen hadde dei eit måleri av fjella og fjorden rundt fangststasjonen Grytviken, og sjølv om dette kanskje ikkje var kunst i verdsklasse, så var det tydeleg at kunstnaaren var ein habil målar. Etter at vi hadde ete, så var det på han igjen med meir opptak. Og her må eg innrømme at eg sleit aldri så lite med å halde meg vaken; eg såg faktisk dobbelt og hadde veldig tungt for å konsentrere meg, og det er i det heile frykteleg å oppleve. Derfor var spørsmåla mine til tider rett og slett meiningslause. Heldigvis er var det andre med som kunne løfte intelligensnivået på utspørjinga og redde situasjonen litt.
Klokka sju måtte dottera stikke, ho hadde ein annan avtale, men slike ting stoppar ikkje oss. Nærare åtte braut vi opp og kom oss med toget tilbake til sentrum igjen. Eg hadde håpa på ein litt lang ettermiddag og kveld med pakking, men det vart ikkje så mykje tid til slikt sidan vi hadde bestilt bord på ein restaurant til klokka 23. Men eg fekk lempa mykje av «stoffet» mitt opp i kofferten, og så får vi håpe at han heng saman til eg er tilbake (noko som ikkje er så sikkert sidan glidelåsen vart delvis øydelagd på turen opp i Misiones. Eg er lite lysten til å finne tinga mine spreidde ut over transportbandet i Oslo.
Kvelden vart runda av med ein betre middag – vi hadde til og med bestilt bord, og klokka var vel rundt to da vi tok kvelden. Og i morgon ventar fly tilbake til gamlelandet for meg, medan dei tre andre blir igjen ei veke til for å gjere meir feltarbeid.
Og slik gjekk nu den siste dagen her på pampasen…
Fredag 4. desember 2021; Buenos Aires
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.