I dag er vi skikkeleg i gang med feltarbeid, og for å vise at Lykke og Fromme også har god kompetanse i det litterære feltet, skal vi denne gongen utforske fenomenet synsvinkel. Så i dette innlegget skal altså både Lykke og Fromme få kome til orde, og da blir det kanskje litt opp til lesaren å vurdere om vi har ein upåliteleg forteljar eller ikkje.
Så altså, først ut er Lykke:
Jeg sto opp kl. 08.30, og spiste frokost mens jeg så Fresh Prince in Bel Air på en TV som sto på så høyt i frokostrommet at det var ikke noe alternativ til å se på den. Heldigvis var TV-serien en gøyal klassiker. Etter det tok jeg dagens beste avgjørelse og løp meg en tur langs lake Minnewaska; i shorts og T-skjorte. Kun et par timer seinere merka jeg at været holdt på å snu. Det var varmere klokka 0930 enn det var kl. 12.30.
Vi rakk ikke å kjøpe lunsj på Subway i Glenwood, for der var det lunsjrush, og vi hadde dårlig tid. Men jeg glemmer ikke at vi gikk inn der, og det var stille der, og så snakka vi norsk, og da snudde to-tre stykk i køa på fire seg og så kjapt på oss før de vendte bort blikket. Jeg trur dessverre ikke det var norsken de kjente igjen. De var nok ikke så vant med å ha utlendinger i denne lille byen på ca. 2500 innbyggere som ligger et lite stykke vekk fra nærmeste interstate highway (Som er Hw 94).
Vi plotta inn adressen til et lite hus ute på prærien på GPSen. Der skulle vi møte 5-6 mennesker som snakka norsk. Det huset lå så langt ute på bondelandet at Arnsteins trofaste GPS ikke fant veien. Vi kjørte feil vei en stund. Heldigvis dobbeltsjekka jeg adressa på Google maps. Vi måtte nedprioritere GPSen og jeg kartleste oss manuelt fram til 13595 320th Street, Brooten, MN.
Der var det ei hyggelig hvithåra dama med glimt i øyet som møtte oss. Hun hadde satt på en stor mangeliters kjele med kaffe til de potensielle gjestene. Og 10-15 små flasker med sukkerfri Gatorade hadde hun også satt fram for å smøre tørre struper. Det tok ikke lang tid før det begynte å komme folk. Og disse folka snakka norsk.
Vi blei hjemme hos den hyggelige dama i flere timer og snakka mye norsk. Det vil si, mine opptak gikk bedre enn Arnstein sine, for han hadde tre talere på en gang, og et par av dem hørte så dårlig at de ikke skjønte hva han sa til dem, så de begynte å snakke høyt seg imellom på engelsk. Men, vi fikk noen data i havn, og jeg var i det minste fornøyd.
Vi var ferdig der rundt kl. halv fem, og hadde booka oss motelrom i Fargo, ND for natta. Det var ca. tre timer å kjøre. Så vi satte oss i bilen og kjørte av gårde. Framme i Fargo har været snudd. Nå er det så kaldt at der jeg gikk i bare skjorta i går kveld, er ytterjakke og skjerf nå for lite til å holde meg varm. I morra finner jeg fram en genser!
Motellet var som vi er vant med; litt slitent, med litt ymse klientell. Noen som ser ut som de verken har hørt om hårbørste eller dusj, andre som har en litt særegen lukt av «eksotiske» urter idet de kommer inn fra å ha tatt en røyk. Og så noen som oss, folk på jobbreise som ikke har det rammeste budsjettet. På rommet mitt lukter det litt «rart» (kloakk fra do eller badet?), men rommet virker reint, og hvis jeg lukker døra kjenner jeg knapt kloakklukta. Kjøleskapet virker som det skal og senga ser rein og nyoppredd ut. Det er et amerikansk motell ved det vanlige, med andre ord.
Vi gikk for å spise på meksikansk restaurant rett før klokka var 21, men kjøkkenet deres stengte akkurat da. Så da havna vi på baren som er knytta til motellet. Det er en vaskeekte dive bar med en del forskjellige typer gjester. Hovedrettene var diverse typer pizza, og lite annet, så vi kjøpte det. Det var høy musikk, og jeg hadde sportssendinger fra tre forskjellige kanaler i synsfeltet mitt mens vi spiste. I tillegg til diverse originaler som passerte foran øya, mens vi fordøyde dagens føde. Vi drakk et par øl der, og vi avrunda dagen med en øl til på rommet.
I morgen skal vi gjøre opptak i Ulen, MN, dvs. rett over grensa til Minnesota igjen. Der skal vi møte en gammel bekjent som jeg setter stor pris på. David, som er tredje generasjons amerikaner som snakker flytende hallingdialekt. Så ja, vi er godt i gang, og feltarbeid går som før!
Og her er Fromme si oppleving av dagen:
I dag vakna eg som vanleg nokså tidleg, og sidan vi ikkje hadde nokon avtale før «early afternoon», fekk eg unna litt møte og kontorarbeid. Tidlegare kunne ein melde seg heilt ut av verda når ein var ute på prærien, men etter pandemien er det framleis mange møte som går på Zoom, og så lenge ein da har internett og ingen andre avtalar, er det vanskeleg å isolere seg heilt. Alex og eg hadde eigentleg tenkt å ete litt lunsj før vi starta ut, men køen på Subway gjekk utruleg seint, og til slutt måtte vi berre bryte av og sette oss i bilen med uforetta sak. Vi prøvde å stille inn adressa i Brooten på GPSen, men utan å få direkte treff. Men vi starta lell, sånn litt i halvblinde, og dette gjekk da heller ikkje meir enn passeleg bra. Snart var vi ute på smale vegar, eller «døstrådar», som dei nok ville seie her. Likevel, gjennom kombinasjonen GPS, Google maps, og ikkje minst ein stor porsjon flaks fann vi heimen til Arlene heilt utan problem. Etter kvart tok det til å renne inn med folk, og vi tok raskt til å forstå at dette ville bli meir enn vi kunne klare å ta unna. Snart var det fem ivrige norskspråklege samla rundt kjøkenbordet til Arlene. Vi bestemte da at vi skulle dele gruppa i to, så eg tok med meg dei tre mennene inn i stovedelen, medan Alexander varta opp «kjerringane» på kjøkenet. Eg oppdaga fort at dette ikkje ville gå så veldig bra. For den eine, som høyrde nokså bra, ville gjerne snakke med meg. Ein annan ville nok også, men han var frykteleg tunghøyd, slik at det var uråd å inkludere han i samtalen. Og tredjemannen kunne nok også litt norsk, men ikkje så mykje som dei to andre: Da han var liten, ville ikkje foreldra at han skulle lære norsk og slite med skolespråket slik dei hadde gjort. Dermed vart det til at den tunghøyrde og den mindre norskspråklege oppretta eit eige dialoghjørne i sofaen. Dei var på ingen måte lågmælte, noko som heilt klart øydela kvaliteten på opptaket. Eg innsåg også at å hysje på dei heller ikkje ville hjelpe – dei var jo trass alt inviterte for å snakke. I gamle dagar fanst det også prærielingvistar som utan vanskar ville ha klart å etablere ro og disiplin på tilhøyrarbenken, men dette er nok noko som ikkje heilt ligg til min natur.
Alexander var litt meir nøgd med innsatsen sin, og det betyr at vi i det minste fekk med oss litt data herifrå som vi kan bruke, men fangsten kunne nok heilt klart ha vore av litt betre kvalitet denne gongen.
Da seansen var ferdig, sette vi oss i bilen og sikta oss inn mot Fargo. Og etter nesten tre timar i bil var vi framme i Fargo i Nord-Dakota, der vi skulle vere i to netter. Motellet vi hadde var ein nedtur samanlikna med den siste natta i Glenwood, men det får duge for oss no. Og i morgon ventar gamle kjenningar i Ulen.
Og slik går nu dagan her ute på prærien….