Knivangrepet på tre soldater i Nice-sentrum 3. februar kom som en vond påminnelse for franske myndigheter om at attentatene mot Charlie Hebdo og gisseltakingene i Paris i januar 2015 ikke var et én-gangs tilfelle. I likhet med andre europeere må franskmenn venne seg til en terrortrussel som er forestående og multiform. Én måned etter hendelser som ble kalt «Frankrikes 9/11» treffer nå Paris flere tiltak for å hindre nye terrorepisoder. Om disse vil bidra til å redde unionsstemningen man så i januar etter angrepene er uvisst.
I mars 2012 ble Frankrike rystet av tre angrep utført av en såkalt «ensom ulv». Mohammed Merah, en fransk statsborger med algerisk opphav, drepte tre soldater med nordafrikansk bakgrunn og fire jøder. Drapene skjedde under presidentvalgkampen og vekket ikke den samme reaksjonen som man så i år etter angrepene i Paris. En årsak bak slik passivitet var at franske myndigheter anså Merah-saken som et isolert tilfelle, og ikke som starten på et nytt fenomen.
Tre år senere er terrorbildet i Frankrike og Europa helt forandret. I 2012 visste ingen noe som helst om terrororganisasjonen «Den islamske staten Irak og Levanten» (IS). Nå inkluderer sistnevnte bortimot 4000 vesteuropeere med svært ulik bakgrunn. Noen kan være «veletablerte» muslimer. Andre er derimot «nyfødte muslimer» eller ferske konvertitter. Ikke mindre overraskende er individgruppen uten tidligere kobling verken til islam eller islamisme som kommer fra småbyer eller bygder.
Den franske avisen Le Figaro skrev nylig at antall franskmenn som er involvert i jihad steg med 130 % i tidsrommet januar 2014-januar 2015. Ifølge Det internasjonale senteret for studien av radikalisering og voldelig ekstremisme (ICSR) har Frankrike flest jihadister i Syria i absolutte tall (over 1200), mens Belgia og Danmark har flest per million innbyggere (40 og 27). Antallet franskmenn som reiste til Syria økte med hele 75 % på ett år. Utreisende jihadister utgjør 400 personer som sluttet seg til IS eller til al-Nusra-fronten, mens rundt 250 skal være på vei til krigsområdene i Syria og Irak. Utfordringen knyttet til hjemvendte jihadister er like stor. Fransk etterretning antar at minst 240 individer har forlatt kampområdene og at 190 har kommet hjem igjen. Sistnevnte omtales som «tikkende bomber.
Ulempen med å være et sentralisert land som Frankrike er at alt alltid tar tid. Fordelen er derimot at ting skjer raskt når statsmakt settes inn. Det er i hvert fall budskapet i statsminister Valls utspill fra 13. januar om at Frankrike nå anser seg selv i krig mot «terrorisme, jihadisme og radikal islamisme.» Frankrike har fra før et av verdens strengeste lovverk mot terrorisme med 15 antiterrorlover vedtatt siden 1986. Fire retninger prioriteres for øvrig i arbeidet med å tilpasse lovverket til nye utfordringer.
- Den ene retningen går ut på at individer som kan være sårbare for indoktrinering skal skjermes fysisk – fra potensielle «radikalisatorer» -, og virtuelt, fra relativt lett-tilgjengelige ekstremistiske nettsider.
- Den andre går ut på at individer som ønsker å delta i jihad fysisk skal hindres fra å forlate landet.
- Den tredje går ut på at de som allerede befinner seg i krigsområder skal hindres fra å komme hjem igjen.
- Til slutt skal individer som ikke har reist ut eller som allerede har kommet hjem igjen hindres fra å begå terrorhandlinger i Frankrike og Europa.
Franske myndigheter er ikke minst bekymret for en ny trend som gjør at terrortrusselen like mye kan komme fra individer som ikke reiser til Midtøsten som fra andre individer som deltar i jihad og kommer hjem. Det var tilfellet for Kouachi-brøderne og Amedy Coulibaly, som stod bak attentatene i Frankrike 7. til 9. januar, for Moussa Coulibaly, som stod bak angrepet i Nice 3. februar og for Omar Abdel Hamid El-Hussein, som stod bak angrepene i København 14. februar. Derfor trapper Frankrike opp kampen mot radikalisering både ute i samfunn og inne i fengsler med fokus på forebygging, nøytralisering og behandling.
Etter attentatene i januar lanserte justisdepartementet en ny webside, www.stop-djihadisme.gouv.fr, som opplyser potensielle kandidater til Syria og Irak om realiteten bak jihadromantikken og forteller om psykologiske og rettslige følger knyttet til utreisen og deltagelsen i krigs- og terrorhandlinger. Høsten 2014 startet for øvrig et team med sosialarbeidere, psykologer og psykiatere fra Seine-Saint-Denis et program som forsøker å avradikalisere kandidater til jihad før de rekker å reise ut.
På fengselssiden kan man nevnes to interessante prosjekter. Det ene startet i fjor høst ved Fresnes-fengslet i Paris-regionen og går ut på å holde islamistiske innsatte som forkynner atskilt fra fangebefolkningen. Tanken er at segregering kan hindre rekrutteringen av sårbare innsatte, ofte unge småkriminelle. Det andre prosjektet, som starter i disse dager, vil pågå ved to fengsler i Paris-området og sikter til å lage et verktøy som kan påvise radikalisering blant muslimske innsatte som går «under radaren». Ingen av disse tiltakene lå på diskusjonsbordet bare for tre år siden.
At myndigheter i Frankrike er bevisst viktigheten av samtidig å adressere radikalisering og terrorisme er svært positivt. De nye tiltakene som nevnes ovenfor bygger på handlingsplanen for kampen mot voldelig radikalisering og terrornettverk som ble vedtatt i april 2014. Men det ville være naivt å tro at landets «jihad-problem» bare kan løses med overvåking og kontraterrorisme. Mandatet politikerne fikk av fire millioner velgere 11. januar handler ikke minst om å redde et samfunn som mange føler er i faresonen. Så langt virker det som regjeringen tar innover seg behovet for å sette makt bak ordene. Det gjelder f.eks. kampen om republikanske idealer, som nå trappes opp på skoler via spesialtrente lærere som skal undervise ungdommer i «moralske, borgerlige og sekulære» verdier for å stanse spredningen av intoleranse og ekstremisme.
Likevel kan det spørres om konsensuspolitikken som kom til uttrykk etter attentatene i januar kan vedvare. Et lokalvalg som fant sted 8. februar i nord-Frankrike hvor Sarkozys høyreparti nektet å trekke seg til fordel for venstresiden for å slå kandidaten fra Nasjonal Front viste i den forstand at «usunne» politiske reflekser er tilbake og at det president Hollande fremdeles kaller «11. januar-ånden» kan være en saga blott. Skjer dette igjen vil angrepene i Paris ikke ha vært noen korsvei, men bare en parentes.
Av Franck Orban,
Føsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold
Publisert 23. februar 2015 i Sarpsborg Arbeiderblad