Jeg hadde en kronikk i aprilnummeret av Aftenposten Innsikt.
Herved følger den innsendte versjonen.
Politikere på skraphaugen.
Trumps valgseier i USA skapte uro i europeisk og fransk politikk. Politikere som har vært aktive eller sittet ved makten i en mannsalder, kjenner et kaldt gys nedover ryggen og viser et utrettelig behov for å fremstille seg som banebrytende eller revolusjonære. Alle vil bryte med systemet og med en kultur som de selv har vært med på å bygge opp og som de er de fremste representanter for. Alle streber etter å fremstå som ærlige i et politisk landskap som ellers er gjennomsyret av privilegier som leker med loven og sprenger enhver grense for anstendighet. Alle vil gi inntrykk av at de sloss for folket, og at de er alene om å forstå dets behov. En slik taktisk populisme lurer ikke velgerne, som er rasende på sine politikeres manglende evne til å innfri valgløfter, reformere landet og sikre velferd. Derfor blir en hel generasjon franske politikere kastet på skraphaugen. I 2012 ble Nicolas Sarkozy den første sittende franske president siden Valéry Giscard d’Estaing i 1981, som ikke ble gjenvalgt. I desember 2016 ble François Hollande den første sittende president som ikke våget å stille opp til gjenvalg på grunn av elendig oppslutning. Men selv med en slik skjebne for to sittende presidenter, er velgernes vrede fortsatt stor. Primærvalgene etter amerikansk modell som ble avholdt samtidig på høyre- og venstresiden, resulterte i at både tidligere leder for De grønne, Cécile Duflot, tidligere statsminister og antatt sikker vinner for de konservative, Alain Juppé, og tidligere statsminister for president Hollande og antatt sikker vinner for sosialistpartiet, Manuel Valls, forsvant rett ut av valgkampen. De som overlevde den politiske tsunamien, var enten outsiderne under primærvalgene (François Fillon, Benoît Hamon) eller de som hadde vett til ikke å holde primærvalg (Marine Le Pen, Emmanuel Macron, Jean-Luc Mélenchon), samt små kandidater som etter mye slit klarte å samle inn 500 underskrifter og dermed stille opp til valget.
Kjemper med leirføtter.
Primærvalgene som for første gang ble gjennomført både på venstre- og høyresiden, tydeliggjorde velgernes oppgjør. Tiltaket var ment å demokratisere en politisk praksis hvor velgerne tidligere ikke har hatt anledning til å velge sine presidentkandidater. Dette er direkte inspirert av valgsystemet i USA. Så langt har en slik valgordning, som venstresiden prøvekjørte i 2012, vist seg å gi blandede resultater. På den ene siden har velgerne fått sagt sitt. I tillegg bidro primærvalgene til å opprettholde en høy grad av politisk interesse og engasjement i opinionen. Samtidig virket tiltaket mot sin hensikt ved at vinnerne ikke har fått økt legitimitet. Tvert imot forverret primærvalgene motsetningene mellom kandidatene på begge sider. Disse ble lagt frem på åpen scene og ble tilspisset både av medier og av kandidatene selv. Vinnerne av primærvalgene fremstår ikke som sterke ledere, men som kjemper med leirføtter som har slitt med å få orden i egne rekker før den offisielle valgkampen i det hele tatt kom i gang. Den andre hendelsen som vil ha betydning for velgernes valg, er skandalene rundt flere kandidater. For første gang i et presidentvalg er faktisk tre av dem (Macron, Fillon og Le Pen) gjenstand for etterforskning. Slike skandaler underminerer velgernes tillit ovenfor det politiske system som helhet. Mistilliten kan slå ut på to måter. For det første kan kandidatenes valgprogram drukne i den personlige kritikken mot dem, uansett kvaliteten på forslagene de fremmer. De blir rett og slett ikke hørt. For det andre kan velgerne slå ring rundt sin kandidat, uavhengig av anklagenes alvorlighet. Evnen til kritisk sans blir avløst av en radikal holdning som flytter fokus bort fra kandidatene og over til hypotetiske bakmenn som står bak en konspirasjon mot kandidaten. Dette gjelder vanligvis for velgerne til Marine Le Pen, men nå også Fillons velgere. Begge reaksjoner skader den demokratiske debatten.
Den 5. republikk i krise?
Velgernes vrede skyldes også et mer grunnleggende utviklingstrekk i fransk politikk. De Gaulle stiftet den 5. republikk i 1958 for å gjøre slutt på ustabiliteten som preget den 4. republikk (1946–1958). Den nye republikk bygde på et styrket presidentembete og en styrket regjering, svekkede partier i de to kamrene, nasjonalforsamlingen og senatet, og en bipolarisering hvor alle partier ble tvunget inn i venstre-høyre aksen gjennom et valgsystem med flertallsvalg og to omganger ved presidentvalget og parlamentsvalget. Systemet holdt ekstreme partier unna makten, selv etter at venstresiden overtok i 1981 med Mitterrand. Fra andre delen av 1980-årene ble dette systemet mer uoversiktlig. Velgernes følte at maktskiftet mellom venstre- og høyresiden (19 år og to perioder for venstresiden mellom 1981 og 1995; 17 år og to perioder mellom 1995 og 2012 med Jacques Chirac og Nicolas Sarkozy) ikke førte til reell forbedring av levekårene for vanskeligstilte og for middelklassen. Ledigheten økte stort sett gjennom hele perioden, og veksten forble lav eller uteble. Flere perioder med politisk samboerskap mellom en president og en regjering av motsatt farge (1986–88; 1993–95 og 1997– 2002), økte fortvilelsen blant velgerne, som i stadig mindre grad så forskjellen mellom venstre og høyre. Fortvilelsen inntok fire ulike former: Sviktende valgdeltagelse, sittende regjeringer som ikke ble gjenvalgt, anti-system partier som vokste frem og tradisjonelle partier som raste i oppslutning ved valg.
Mer usikkerhet i vente.
I mai 2002 kom lederen for Nasjonal Front, Jean-Marie Le Pen, overraskende til andre omgang av presidentvalget. Det sendte en sjokkbølge gjennom hele Frankrike uten at det ble foretatt noen større endringer av valgsystemet. Presidentmandatet ble riktignok redusert fra syv til fem år i 2002, samtidig som man gikk inn for å avholde president og parlamentsvalg med kort mellomrom for å minske faren for samboerskap. Det har virket så langt. Men bakdelen med en slik ordning er at presidenter blir alminneliggjort og mister sin rolle som veiviser. Det skjer parallelt med en dyptgående endring av det partipolitiske landskap. Etter 2002 ble rivaliseringen mellom venstre- og høyresiden redusert til en tautrekking mellom de to største partiene (Parti socialiste og UMP, nå Les Républicains), mens støttepartier (kommunister, De grønne og sentrumsliberale) enten ble spist opp eller marginalisert. Nasjonal Fronts suksess de siste årene har satt spørsmålstegn ved denne todelingens fremtid. Fransk politikk roterer nå fortsatt rundt venstre-høyre aksen, men også rundt en akse som skiller tilhengere og motstandere av globalisering, EU og multikulturalisme. Et slikt paradigmeskift destabiliserer regjeringspartier som bygger oppslutning på konsensus. Sosialistpartiet og det konservative partier Republikanerne partiet risikerer å bli revet i filler som følge av presidentvalget og parlamentsvalget, som holdes senere i juni. I mellomtiden må velgere som allerede er forvirret gjøre seg opp en mening mellom system-kandidater som føyer seg inn i venstre-høyre aksen (Mélenchon, Hamon, Fillon, Dupont-Aignan) og antisystem-kandidater som forkaster den (Macron og Le Pen). Skulle imidlertid de to sistnevnte kandidatene komme til andre omgangen av presidentvalget, kan fransk politikk vente seg en enda mer usikker fremtid.