Søndag 7. mai hadde jeg en kronikk i Aftenposten som var en første analyse av valgresultatet etter andre omgang og en refleksjon kommende utfordringer.
Artikkelen kom på Aftenpostens nettside den 7. mai og i papirutgaven 9. mai.
Du finner den her.
Returkamp etter presidentvalget i Frankrike | Franck Orban
Franck Orban, Førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold, forskningsgruppen AreaS
Emmanuel Macron er valgt til Frankrikes nye president, dette frem til mai 2022. Innsettelsen, som finner sted 17. Mai, kan tolkes som optimismens seier over pessimismen. Mange franskmenn gleder seg til at det nå er Frankrikes tur til å få en ung og fremragende politiker ved roret, en slags fransk vri på Kennedy eller Trudeau. Men veien til suksess er ennå lang for 39-åringen. Det er først etter parlamentsvalget 11. og 18. juni at man får vite omfanget av Macrons handlekraft. Straks etter det begynner problemene.
Ikke én, men to vinnere
Valgutfallet er som forventet. Macron vant valget med 66,1%, mens motkandidaten Le Pen fikk 33,9%. Han gjennomførte det meste briljante og fredelige statskupp i moderne fransk historie, og i hvert fall under den V. republikk. Han som var ukjent for bare ett år siden er nå landets øverste leder i verdens femte største økonomi uten tradisjonelt parti i ryggen og uten å ha forsøkt minst tre ganger å vinne før han rakk å bli 40. Franskmennene skulle velge mellom Chavez og Trudeau og valgte moderniteten. Det er til og med noe som minner sterkt om Kennedy ved Macrons optimisme og pågangsmot. Man får håpe på at han kan reversere franskmennenes legendariske tendens til oppgitthet. Marine le Pen lå 10 prosentpoeng bak Macron i meningsmålingene før andre omgang av valget og klarte aldri å tette igjen gapet. TV-debatten 3. mai var hennes siste mulighet til å vippe Macron av pinnen. Det gikk ikke. Pedagogen ble for sterk for demagogen.
Men valgresultatet er historisk for Nasjonal Front og Marine Le Pen, som styrker sin posisjon eksternt og internt. Utad er hun blitt den viktigste opposisjonslederen mot Macron. Frontistene er større enn både sosialistpartiet og det konservative partiet Republikanerne med 7,5 millioner stemmer ved valgets første omgang og over 10 millioner ved andre omgang. Innad i Nasjonal Front kan ingen foreløpig bestride hennes lederskap. Le Pens politiske linje nådde ikke helt til topps denne gangen, men ingen andre før henne har noensinne klart å ta partiet så langt i «alle mors valg». Niesen Marion Maréchal-Le Pen må belage seg på ventetid før hun eventuelt kan kreve familie Le Pens trone.
Returkamp i juni
Årets presidentvalg har ikke to, men fire omganger. Det minner om et oppgjør i Champions League. For å avansere i konkurransen må man vinne hjemmekampen, men også ikke minst returkampen. Macron er Frankrikes nye president, men omfanget av hans innflytelse blir først kjent etter juni-valget. Gjør han rent bord, blir han allmektig. Det kan kun skje ved at kandidatene for hans nye parti La République en Marche! (LREM) får rent flertall blant de 577 mandatene som skal fordeles. Blir det ikke tilfellet, vil han måtte samarbeide med venstre- eller høyresiden, eller begge. Det kan gå, men hans maktgrunnlag blir mer ustabilt. For å gjennomføre reformer blir han nødt til å inngå kompromisser. Verst blir det hvis han både ikke får rent flertall og i tillegg taper valget ved at LREM blir i mindretall. Da vil Macron måtte innlede et politisk samboerskap med opposisjonen fra venstre eller høyre. Det er usannsynlig at sosialistpartiet reiser seg igjen etter et katastrofalt presidentvalg. Derfor er et samboerskap mellom ham og høyresiden mest aktuelt og vil kunne gi en viss stabilitet.
For Marine Le Pen er det også uhyre viktig å bygge på resultatet fra presidentvalget. En seier ved parlamentsvalget er lite sannsynlig. Mer tenkelig er en Nasjonal Front-gruppe som for første gang siden 1980-tallet kan få mellom 30 og 50 mandater, eller mer. I en situasjon hvor man vil kunne ende opp med et samboerskap med Republikanerne og sentrum, kan en reformert utgave av Nasjonal Front (rett og slett) bli Frankrikes største opposisjonsparti i fem år fremover.
Et politisk landskap som ville bestå av en svak president, vaklende regjeringspartier og sterke opposisjonsgrupper fra venstrepopulister (Mélenchon) og høyrepopulister (Le Pen), ville sende Frankrike 80 år tilbake i tid og til den IV. republikks kamp mot kommunister og gaullister. Heldigvis for franskmenn slutter sammenligningen med den IV. republikk der. Ingen avkoloniseringskrig kan denne gangen føre landet på randen av kollaps slik det var tilfellet med Algerie-krigen.
Ikke avskriv populismen!
I fjor gikk man raskt fra å tenke på at populistene ikke kunne vinne valg til å spå en dominoeffekt i hele Europa etter Brexit og Trump-seieren. Europeiske høyrepopulister som møttes i Koblenz i januar i år falt for eget grep og skrøt på seg at 2017 ville bli ”patriotenes år”. Så langt har spådommene slått feil. Populistene tapte i Nederland og Frankrike, og lite tyder på at de vil gjøre et brakvalg ved parlamentsvalget i Tyskland i september. Men det betyr ikke at de har tatt feil i alt. Bakenforliggende faktorer som negative sider ved globaliseringen, manglende styring over markedsliberale krefter, økning i arbeidsledighet og fattigdom blant utsatte grupper, og særlig i vestlige land som trues av avindustrialisering, samt frykten for at nasjonal identitet og kultur forvitrer, er legitime bekymringer som må adresseres av politiske ledere hvis man skal stanse populismens spredning. Dette er utfordringer Macron står overfor som nyvalgt fransk president. I tillegg lider Frankrike av kronisk underskudd på sosial dialog. Mistilliten mot politikerne er så omfattende blant velgerne at det kan virke som 39-åringen tar en formidabel byrde på sine skuldre.
Klarer han oppgaven, det vil si å komme frem til en policy-miks av strukturelle reformer som trengs sårt på den ene siden og fortsatt ivaretagelse av velferdsmodellen på den andre, så vil han bli husket som Frankrikes utgave av USAs John F. Kennedy. Men dersom han mislykkes, vil trolig ingenting kunne stanse Marine Le Pens vei til Elyséepalasset i 2022.
Da vil man få et annet Frankrike i et annet Europa.