14. september, Westby

Så er vi da i Westby, og det er rart å vere tilbake her. Eg hugsar det første møtet mitt med dette småbyen for 24 år sidan, i ein velvaksen Malibu-bil som eg fekk låne for anledninga, putra eg inn her for å bli norsklærar på Westby high school; og det meste ser faktisk ut til å vere ved det gamle på denne staden. Vi oppretta studio i heimen til ein svenske, og der var det fullt av folk som kunne snakke norsk. Nokre av dei hadde eg møtt før, andre var nye for meg. Men det var også rart å sjå slektningar til nokre eg brukte som informantar på 90-talet – likskapen var somtid heilt utruleg.
Vi rigga opp filmstudio i kjellaren, og der gjekk praten laust og ledig, det var tydeleg at dette var folk som brukte norsk enno i dag. Eg fekk også høyre nytt om kva som hadde skjedd her sidan sist eg var på desse kantane, for det meste gjekk det på kven som hadde gått bort. Faktisk er dei fleste av dei gamle informantane mine borte. Eg veit sjølvsagt at noko anna ville vere rart, men dette var folk som eg i stor grad kom på innsida av, derfor er det også vemodig å høyre at dei ikkje er meir.
Likevel, opptaka gjekk relativt fint, eg håper at det materialet vi har samla dei siste dagane, kjem til nytte på ein eller annan måte i framtida. Eg blir igjen overraska over at det er så slitsamt å berre sitje og snakke med folk. Når seansen er over, er det lite overskot til å gjere noko anna en å sitje på motellet og vente på at klokka skal gå mot elleve slik at ein med godt samvit skal kunne gå og leggje seg. Her er det lite utagerande natterangling …
Og slik går no dagan i Westby