Onsdag 3. oktober

Dette er siste dagen i Westby for denne gongen. Og når eg skriv «for denne gongen», så er det fordi eg gjerne vil tilbake igjen til denne merkelege plassen, sjølv om ein i denne «bisnissen» aldri veit om det blir ein gong til. Janne, Eirik og eg hadde «påsså»-frukost igjen, sjølv om osten no var svært så sveitt og det som var igjen av «summer sausage» i liten grad klarte å gjenskape gode minne om sommar. Så langt har vi hatt glede av at motell i det minste kan by på juice, men også dette var dei tomme for. Så det vart eit nokså enkelt måltid, kan ein kanskje seie – inga stjerne i Michelin-guiden denne gongen, nei. Uansett, da denne restematen var konsumert på svært feltmessig vis, var det på tide å starte arbeidsdagen. Og arbeid i denne samanhengen var å køyre bil inn til byen for å handle suvenirar og anna juggel. Janne og Eirik skulle innom Degernes, medan eg gjerne ville snakke nokre ord med Iversons ein siste gong. Her må eg innrømme at eg fekk eit uventa problem – eg klarte ikkje heilt å kjenne meg igjen i Nordbyen. eg måtte kruse litt fram og tilbake i gatene før eg fann huset deira. Ron var ikkje heime, men det var eit varmt gjensyn med Sandra. Ein må vere svært avstumpa dersom ein ikkje blir glad i desse folka. Eg kunne ikkje hefte lenge, Janne og Eirik venta på meg nede i «giftståret», eg tok farvel og sette kursen tilbake til sentrum igjen. Degernes er eigentleg ein merkeleg plass, her har dei veldig mykje rart av norsk-amerikansk nips. Og sjølv om det meste her er retta mot norsk-amerikanarar, så er det også eitt og anna som er eksotisk for oss nordmenn.

Tida gjekk fort medan vi var der, men det er også meiningslaust å reise frå dette området utan å sjå på ein norsk kyrkjegard, og den næraste var ved Coon Prairie-kyrkja. Dit måtte vi, men vi hefta ikkje så lenge fordi vi hadde ny avtale i Hixton klokka 12. Turen oppover gjekk utan problem, og nokre minutt etter skjema var vi på plass i Hixton. Der venta det eit ektepar som hadde bakgrunn frå Østerdalen, i tillegg skulle vi møte to PhD-studentar frå Madison som ville vere med på dette. Østerdølane var trivelege folk, og dei hadde diska opp med mat til oss da vi kom, deretter vart det opptak. For mannen glei dette godt, for kona var det litt «hardare», og vi bytta på å intervjue dei. Vi kunne ta kveld relativt tidleg, klokka gjekk til fire da vi pakka saman utstyret vårt og pakka det inn i bilen. Deretter skulle vi finne oss ein plass å sove, og utan å sjekke kart, så kom eg med gode forslaget at vi kanskje kunne prøve Eau Claire, som låg ein times køyring unna. Dessverre var det ingen som protesterte, og som tenkt, så gjort. Her fann vi eit OK motell og da kunne vi faktisk ta nokre timar fri – berre det å kunne trekke seg unna litt er godt når ein driv med intenst feltarbeid på denne måten. Eirik og Janne ville berre slappe av på rommet, eg ville ein tur ned til sentrum for å sjå på huset til Valdemar Ager, ein av dei store norsk-amerikanske høvdingane for hundre år sidan. Og for å gjere ei lang historie kort, eg køyrde gate opp og gate ned, men eg klarte ikkje å finne noko sentrum eller noko Ager-hus. GPSen er eit utruleg hjelpemiddel – så lenge ein veit adressen dit ein skal. Veit ein ikkje det, er det verre. Så desse to timane kunne eg ha brukt på noko meir fornuftig, men det får så vere. Kvelden avslutta vi med middag og TV-debatt mellom Romney og Obama.

Og slik går nu dagan …

Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *