Onsdag 11. september 2013: Saskatoon

Også i dag tidleg meinte kroppen min at morgonstund har gull i munn, og igjen kunne eg myse på fire-talet da eg vakna, og eg kunne ikkje kunne sove meir. Etter å ha vridd meg lenge og vel, fann eg det best å kome seg opp og arbeide litt. Men i dag vart det ikkje så veldig lang økt sidan Janne og eg hadde avtale om frukost klokka sju. Etter ein lang frukost sette vi oss til med litt arbeid igjen før vi sette kursen ned til romsdalingen Bjørn, som også i dag hadde laga eit program til oss. Som vanleg stilte han opp med okygenflaska si, men trass i at pusten hans ikkje var heilt prima og hadde behov for litt ekstra drahjelp av og til, er dette ein svært aktiv og fascinerande mann som er svært flink til å involvere seg i alle typar frivillig arbeid, inkludert det å hjelpe norske feltlingvistar med å finne fram i verda. Første stopp var heime hos ein musikklærar, ein svært vital kar i siste delen av 80-åra som framleis var svært aktiv og hadde musikktimar med eit lite hindretals med ungdommar. Garasjen hadde han bygd om til musikkrom og verkstad, og her hadde han myje rart og interessant, og kanskje særleg fiolinar og trekkspel av ymse slag og kvalitet.
IMG_2646
Ein av omgangsvenene, ein kar i slutten av sytti-åra dukka også opp, Han var pensjonert kjemi-ingeniør som hadde arbeidd i papir-industrien. Dersom ein er på jakt etter folk som snakkar opphavlege dialektar – kva no det er, så kan ein nok trygt seie at denne karen ikkje heilt levde opp til forventingane. Han hadde «teke klassar» i norsk, så det som måtte finnast av sogneblod i denne karen, kom på ingen måte til uttrykk i måten han snakka på. Men denne typen språkbrukarar høyrer også med blant dei siste norskspråklege ute på prærien. Musikklæraren sleit meir med å snakke norsk, det kom da nokre setningar, men det var på ingen måte enkelt å få til ein lett og ledig samtale med denne kroppen, og både forskingsobjekt og feltarbeidar var vel eigentleg letta da denne seansen var over. Etterpå viste han fram musikkrommet sitt, og her var det litt av kvart som kunne fange interessa vår. Særleg hadde eg sans for arbeidsbenken hans, den var rikhaldig.
IMG_2655
Neste post på programmet var ein bustad for dei ikkje heilt, og som vanleg dirigerte Bjørn oss dit vi skulle. Dette bygget var på ingen måte ein gammalheim i tradisjonell tyding, snarare var det sjølvstendige leilegheiter der folk også hadde litt tilsyn og hjelp, og der dei kunne få servert mat. Den første vi møtte i døra, var ei dame i litt ubestemmeleg alder, men ho måtte vel vere ein stad i 70-åra. Denne tøtta snakka norsk, i starten nokså bokmålsnært, men etter kvart braut det fram ein aldri så liten nordlending. Det er ikkje så ofte at tida i forsvaret kjem til nytte på prærien, men det gjorde det faktisk no. For ho var frå Andenes, ein stad der eg for nesten tretti år sto standhaftig og venta på at «den røde fare» skulle materialisere seg i horisonten. Og dette gjorde at vi hadde mange felles referansar. Og sjølv om det ikkje vart ein veldig lang samtale, var det jo moro. Deretter gjekk vegen til dei vi eigentleg skulle møte: eit eldre ektepar, der kona kunne snakke norsk og ein nabo som også var norskspråkleg. Denne nabomannen var eigentleg ein merkeleg framtoning reint språkleg sett. Han hadde røter til området Stavanger og Skudeneshavn, men han hevda sjølv at han ikkje lærte å snakke norsk før på 1950-talet, da han var tre månader i Rogaland. Men han var alt for stø i norsk til at dette kunne vere den fulle og heile sanninga. Det står rett nok ikkje å nekte for at han ikkje treivst så veldig godt når feltarbeidaren begynte å slå om seg med palatalar, apokope og jamvekt, men ein treng ikkje å reise heilt til Canada for å oppdage at det finst folk som ikkje er 100% komfortable med inntrøndsk tungeartisteri. Mannen i huset snakka ikkje norsk, derimot var han interessant for meg – for han heitte Norem og hadde bakgrunn frå Inderøya. Og han visste også kor Røra var – og det er jo trygt å vite at ein så sentral plass på verdskartet også er kjent i Canada, det vitnar om danning. Av han fekk eg også høyre at det skulle bu ei Helde i dette etablissementet. Mange av slekta mi som reiste til Amerika, endra namne til Helde, dessutan visste eg at det var nokre av dei som reiste vidare nordover frå Dakota. På veg ut i bilen møtte eg denne dama, men som eg eigentleg hadde venta, så var dette ei heilt anna Hjelde-slekt.

Arbeidsdagen var tidleg over, i halv sekstida var vi på motellet igjen. Etter ein liten power-nap sette vi kursen tilbake til byen, vi ville jo sjå oss litt rundt når vi først var i denne byen. Det vart ingen langtur, berre ein liten runde langs med elva. Og kvelden vart så runda av med eit mål mat ved den gamle jernbanestasjonen.

Å slik går nu dagan her i det norske Canada.

Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *