Tysdag 20. oktober 2015: Westby, Iola, Stevens Point

Ein ny og vakker dag her ute på prærien. Eg hadde avtale i Iola først klokka halv to, og sidan det er rundt tre timar å køyre, kunne eg ta det litt med ro på morgonskvisten. Eg prøvde mellom anna å ringe ein nordfjording inne i Minnesota, men heller ikkje da fekk eg svar. Eg får prøve litt seinare igjen. Etter ein lettare oppgradert «påsså»-frukost med brød og ost – og derretter litt småarbeid, ringde Ron, han hadde eit brev til meg. Eg køyrde bortom dei for å hente det, og det var frå stjørdalingen som eg møtte i går. Innhaldet var namn og telefonnummer til nokre norskspråklege i Lac qui Parle, og det kjem godt med sidan eg har tenkt meg dit om eit par dagar. I ti-tida sette eg kursen nordaustover, og det var ein fin tur gjennom åkrar og skog.

Eg var framme i Iola i god tid, og var innom ein restaurant der og fekk meg ein matbit medan eg venta. Klokka halv to var eg framme på mølla der eg skulle møte folket. Og der var kontakten min, ein røyrleggjar, saman med tre norskamerikanarar, og snart kom det eit par til. Eg fekk rigga opp utstyret, og vi sette i gang. Her var det ein døl som hadde arbeidd som sagbruksarbeidar og derfor hadde vanskar med å høyre, ein nordmøring og tidlegare fotograf på nesten 90 som var uvanleg talatrengt, ein sørlending og tidlegare snikkar som var svært så høgrøysta og ein litt meir dempa kar med doktorgrad i kiropraktikk eller kva det no heiter, og som ikkje visste kor folket hans kom frå. Han hadde stor tru på at eg ut frå dialekten hans skulle kunne finne ut av dette, men det kunne eg ikkje. Eg starta først med sagbruksarbeidaren og fotografen, og eg hadde håp om å få til ein samtale mellom dei, men det lukkast ikkje. Deretter var det snikkaren og doktoren sin tur. Opptaka vart neppe særleg gode, er eg redd, ikkje minst fordi folket som sat og venta, også tok til å snakke nokså høgt seg imellom. Men likevel var dette ei interessant oppleving på mange måtar. For det første fordi eg aldri tidlegare har høyrt ein norskamerikanar snakke engelsk med skarre-r. Vidare tok nordmøringen på seg oppgåva som sufflør og korrigerte både det eine og det andre som vart sagt. Han meinte forresten at norsk var det einaste ordentlege språket som finst, og det kan jo sikkert stemme, i alle fall her på prærien …

I ein kort pause tok eg fram Haugen og viste fram namna på dei han intervjua her tidleg på 1940-talet. Og dei visste av fleire, og det viste seg også at ein av dei faktisk framleis var i live! Fantastisk! Røyrleggjaren kasta seg over telefonen og kontakta han, men dessverre, mannen var på ingen måte interessert. Vi får sjå om vi klarer å lokke han utpå i morgon: Dersom eg finn opptaket av han, burde det kanskje vere muleg å få han til å endre meining…. Uansett, Maagne Oftedal vurderte faren som «litt under middels intelligent», og i Haugens informantbeskriving blir han omtala som «not always reliable», så da ligg det vel i slekta, kanskje?

No har eg teke inn på eit motell i Stevens Point, og om heller ikkje dette kan kallast luksus, så er det ei klar oppgradering samanlikna med det eg har hatt så langt på reisa. Her er det til og med «godstol» og skrivebord, så da bør det også vere håp om å få gjort litt. No i kveld har eg igjen prøvd å ringe nokre av kontaktane eg (trur eg) har i Minnesota, men det er heller ikkje no nokon som tek telefonen. Det likar eg ikkje meir enn passeleg, eg får prøve dei igjen i morgon, og viss ikkje så køyrer eg berre på måfå og ser kva eg finn. Slik er det altså å drive med feltarbeid her på prærien. Resten av kvelden får eg bruke til å kopiere opptaka, eg er livredd for å miste noko, og eg er ikkje meir enn passeleg flink til å ta backup. I morgon blir det ny tur opp til Iola, så får vi sjå kva røyrleggjaren har å by på, onkelen hans møtte opp til samtale, men han var så lågmælt og publikum så høgmælte at eg veit ikkje heilt korleis opptaket av han vart, han kunne eg ha god lyst til å snakke litt meir med. Og her saknar eg myggmikrofonane til tekstlaben, kameramikrofonen fangar opp alt av lyd og leven heilt ukritisk. I tillegg hadde det vore ein stor fordel å vere to når ein skal handsame ein slik bøling, men eg får klare meg så godt eg kan på eiga hand.

Og slik går nu dagan her i det såkalla Indilandet…

Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *