Onsdag 21. oktober 2015: Stevens Point, Norske, Iola, Hitterdal og Eau Claire, Wisconsin

Da har eg gjort unna ein nokså hektisk dag som feltarbeidar, sjølv om utbyttet vart berre så som så – dette kan til tider minne meg om barndommen og multeturar saman med far på Tørrgranvola: mykje trasking og lite bær …

Åkke som, dagen starta nokså roleg, for hørste gongen her borte sov eg som ein stein til klokka var passert sju. Deretter var eg nede i restauranten og fekk frukost, og for første gong på lenge var det noko anna enn berre wienerbrød og smultringar – eg kunne steike meg vaffel. Og da klokka var åtte ringde eg til røyrleggjaren oppe i Iola, og han ba meg kome «right away». Eg gjorde meg klar, pakka saman rasket mitt og kom meg i bilen. Adressa eg fekk beit sjølvsagt ikkje på GPS-en, men eg fann Iola, og eg fann også Highway 49 som han budde langs, og da var det berre å lese dei raude brann-nummera heilt til eg kom på rett stad. Røyrleggjaren hadde det travelt, men han ville ta fri resten av dagen for å guide meg rundt: makan til hjelpsamheit! Første stopp var ei sagmølle på Norske, ei lita husklynge utafor Iola. Der venta sagbruksmeister Julian, ein norskspråkleg farmar, pluss heiagjengen, ein tyskar og ein hjortejeger. Sagmølla var ei bordbu, ei slags «man cave» der gubbane kunne fyre på ovnen, fortelje historier, koke kaffi eller ta seg ein liten ein, fortelje fleire historier, sjå fram til neste månad når dei kunne bla om på kalenderen for så å studere ei ny lettkledd dame, fortelje nokre historier igjen…
Eg rigga opp utstyret mitt, og snart kom gubbane på glid og praten på norsk gjekk, om ikkje laust og ledig, så i alle fall litt framover. Den eine av karane meinte å ha opphav rundt Porsgunn, medan den andre kanskje var døl. I det heile er det mange her som i liten grad veit kor folket deira kom frå. Sagbruksmeiseter Julian var ein artig kar som også kunne underhalde med både norske ordtak og song. Og snart stakk den andre farmaren ut i bilen for å hente toradaren, og det vart ganske livleg inne i bordbua. Eg veit ikkje om dette opphaldet var med på å flytte forskingsfronten noko særleg, men moro var det i alle fall. Sagbruksmeisteren dreiv også med bier, og det var ei historie i seg sjølv, særleg når dette låg i eit skogsområde der bjørnen tek seg til rette. Dette forklarte også radioen som stod på full musikk ute – bjørnar liker tydelegvis ikkje køntrimusikk.
Etter dette besøket sette vi kursen ned mot Iola, der venta det ei dame med bakgrunn frå Bergen. Og da ho møtte oss i døra med skarre-r i engelsken, trudde eg at dette kunne bli bra. Det vart det eigentleg ikkje. For det første var ho fødd i Bergen, for det andre ville ho ikkje ha video av seg og for det tredje nekta ho å snakke norsk. Eg prøvde så godt eg kunne å få henne på glid, men det nytta liksom ikkje. Likevel var det ei triveleg stund, og etter ein liten time takka vi for oss. Så tok vi turen til Crystal Cafe for å få oss litt mat før neste post på programmet venta, ei dame på rundt 90. Og ho snakka norsk, sjølv om heller ikkje ho ville på video. Men lydopptak var OK. Og vi kunne igjen bruke ein time saman med henne, og sjølv om ho dreiv og pakka for å flytte på gammalheimen no laurdag, så tok ho seg tid meg oss, og eg trur ho likte det.

Neste post på programmet var ein kar på nesten 90 nede i byen, han kunne også snakke norsk, men så snart opptaksutstyret kom fram, så vart det stopp. Men også her var det triveleg å vere; kona som var av tysk opphav, varta opp med kaffi, rosettar og kokkis, og da er jo livet godt å leve. Og denne seansen vart avslutta med at gubben spelte gitar og song åndelege songar for oss.

Vi takka igjen for oss og reiste ned til Hitterdal, også der var det ein kar på 90 som kunne snakke norsk. Men han var farmar og dreiv med å «harveste» no, så han hadde dårleg tid. Da vi kom inn på gardsplassen, såg vi at han og kona dreiv og rake lauv. «Got you», sa røyrleggjaren. Og så snart vi kom ut av bilen tok det til å ramle norsk ut av han som erter ut av ein sekk. Dette måtte berre bli bra! Men neida, så snart opptaksutstyret kom fram , vart det mest engelsk. Det er sjølvsagt litt surt at det skal vere slik, men det er lite å gjere med – ein kan liksom ikkje truge med juling for å få folk til å snakke norsk heller. Og på den andre sida, dette gir vel eigentleg ein god statusrapport over korleis situasjonen for norsk er her borte. Det er nokre som kan det og som har stor glede av å snakke det, men det er også mange som ein gong brukte det, men som i dag slit med å snakke norsk.

Vi var ferdige her i sekstida, og da ville røyrleggjaren vise meg rundt litt, og vi var innom kyrkja «hans»: og der lukta det sur lutefisk. Laurdag hadde dei hatt såkalla «lutefisksupper» her, og da kom det fleire hundre dit for å ete dette. «It usually takes a couple of weeks before the smell is gone», sa guiden min. Eg tvilar ikkje, for dette var ikkje akkurat delikat lukt, nei …
Det tok ti å bli mørkt da eg køyrde røyrleggjaren heim, og sjølv om fangsten ikkje vart så veldig god, så set eg frykteleg stor pris på hjelpa eg fekk, og det er ikkje kvar dag at folk tek ut ein feiredag for å hjelpe slike som meg. Ein kan lett bli audmjuk av mindre….

Neste stopp på rund-trippen min blir Minnesota, men det er eit stykke dit. Og som eg tidlegare har sagt, så er denne turen elendig planlagt – eg tek det litt som det kjem. Uansett, det er langt til Minnesota frå Iola, så no i kveld er eg på eit motell i Eau Claire; det tok meg nesten tre timar å kome hit, men framleis er eg i Wisconsin, og det er lang dit eg har tenkt meg. I morgon får eg prøve å ringe kontaktane som eg trur eg har der nede, så får vi sjå korleis det går.

Elles er det heilt utruleg kor sliten ein kan bli av berre det å snakke med folk. Men det har kanskje noko med alderen å gjere… I gamle dagar hadde lett fortsett langt inn i Minnesota for å finne folk, men slik er det nok ikkje, dessverre. Men det er da moro enno, og da skal ein ikkje klage

Og slik går nu dagan i Indilandet….

Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *