Ein møkkadag som feltarbeidar! Dette med at det skal vere «lots of them» er vanskeleg å tru. Eg starta dagen med litt telefonering, eg ringde heim til mor, og deretter prøvde eg meg på lista med mulege kontaktar i dette området. Og bortsett frå hos mor, så fekk eg ikkje svar – ingen av dei tok telefonen. Dette fann eg merkeleg, og eg vart veldig usikker på kva eg skulle finne på. Eg tenkte at eg kanskje kunne ta turen ned til byen og sjå om eg kom i kontakt med nokre der, men nei. Eg var også ein tur innom kafeen i Madison, men der var det stort sett relativt unge folk som satt, så eg avgrensa meg til å trøyste-ete kjøttkaker. Men det hjelpte lite, det var ingen gråhåra, godt vaksne som dukka opp. Eg køyrde så gatene opp og ned i håp om å sjå norskamerikansk stæsj, men det var ikkje eit einaste lite norsk flagg eller plakat med «Lutefisk lovers» eller «Uffda» å sjå. Svært slukkøra kom eg til at eg da fekk setje kursen mot nabobyen Appleton, der eg ein gong vart hysa av familien Vaala medan eg gjorde feltarbeid her på 80-talet. Men det same gjentok seg, ingenting å sjå. Og sidan det også regna nokså godt, så var det i det heile lite folk ute. Eg sjekka likevel inn på motellet her, som var ei klar oppgradering av det eg hadde i går, sjølv om heller ikkje dette kan skryte på seg så mange stjernene.
Så var det på han igjen, eg tenkte kanskje at eg skulle prøve å finne fram til dei mange farmane som eg ein gong besøkte her, men nei, eg kjende meg ikkje heilt igjen. Så prøvd eg postkasse-trikset – å leite etter norske namn på postkassane, men det var ingen som hadde norske namn. Kort sagt, eg brukte dagen til å leite, spørje litt og i det heile håpe at eg skulle treffe på ein eller annan som kunne hjelpe meg med å finne norskspråklege. Nope, ingenting. Til slutt ga eg opp og endra oppdraget frå å vere ein jakt etter norskamerikanarar til å bli ei nostalgisk reise, å sjå igjen ein stad der eg hadde mykje moro saman med trauste og godt vaksne stjørdalingar med mykje humor for nesten tretti år sidan. Og eg innsåg også at arbeidsmåtane som fungerte da, å spørje seg rundt, leite etter norskamerikansk stærsj og ikkje minst norske namn på postkassar ikkje fungerer i dag: no må ein rett og slett ha kontaktar for å finne fram. Og med tanke på gamle dagar – når sant skal seiast, så var det heller ikkje kvar dag eg var på «råden» og fann informantar da heller, så dette høyrer vel eigentleg med.
I fem-tida ga eg rett og slett opp, køyrde tilbake på motellet, prøvde meg på ein ny mislykka ringerunde før eg kapitulerte heilt, arbeidde litt med denne forbaska artikkelen og i det heile tok det litt med ro. Om det ikkje skjer ei stor endring i morgon, returnerer eg rett og slett til Westby, der finst det i det minste norskspråklege, og der er eg kjend
.
I heile dag har det regna, men no utpå kveldinga klårnar det opp litt, og i morgon skal det bli betre ver.
Og slik går nu dagan her på prærien…