Da tek faktisk dette opphaldet til å gå mot slutten, og eg skal heller ikkje nekte for sat eg er bittelitt sliten etter to veker på «råden» her borte. I dag vakna eg seint, litt før åtte, eg hadde ein veldig enkel frukost før eg sette kursen ned til Springdalen – eg hadde håp om at Larry hadde program for meg, men Larry var ikkje heime. Derfor sette eg igjen kursen mot Westby og såg innom Iversons, dei er alltid veldig hjelpsame og kjenner folket her, og når Sandra er president i Sons of Norway her i byen, bør ein jo kjenne mange norskingar. Don tok eit par telefonar og vips, så hadde eg to avtalar i dag: Sam og Harold. Sam skulle eg møte på Borgens cafe klokka 13, og da eg kom der, sat det alt ein traust farmar og venta på meg. Eg snakka med servitøren, og ho sendte oss inn på bakrommet, der var det stillare. Vi sessa oss der, og Sam snakka: det var liksom ikkje måte på, og eg forsto at han kanskje ikkje høyrde så veldig godt: Han svara absolutt aldri på det eg spurde om – det var som «goddag mann, økseskaft», men kvart spørsmål fekk han til å starte opp igjen med lange utgreiingar om eitt eller anna, så det var mykje språkdata å få ut av denne karen. Moro! Og medan vi vart traktert med kaffi og eplepai, gjekk praten lett. Sam er verkeleg ein fantastisk mann! Deretter sette eg kursen aust for bryen, der enkemannen Harold venta. Og denne karen var litt meir stille av seg, men «you bet», også han kunne snakke norsk. Og sjølv om han nok var litt meir fåmælt av natur, så snakka han lenge og vel. Igjen så slær det meg kor heldig eg er som får lov til å drive med dette, reise rundt, drikke kaffi og også prate morsmålet mitt. Så til dei som lurer – det er slike ting skattepengane til «folk flest» går til, kaffidrikking og småprat: Så veit de det!
Etter dette besøket sette eg kursen tilbake til motellet igjen for på ny å få kontakt med Bonnie, ei dame i femti-åra, men heller ikkje no tok ho telefonen. Kva er det eigentleg med amerikanarar og telefon – kvifor vil dei ikkje snakke med folk som ringjer frå ukjende nummer. Dette er verkeleg ei ny utfordring for prærielingvistar.
Til slutt ga eg opp og innsåg at eg kanskje burde få meg litt mat, så eg køyrde derfor opp i Nordbyen, itl Central Express og kjøpte meg eit mål mat. Kjøpte ja, det var eigentleg det som var problemet, for da eg skulle betale, oppdaga eg at lommeboka mi låg att på motellet. Eg snakka med serveringsjenta, ga henne klokka mi i pant, og køyrde deretter ned og henta pengane. Alt løyste seg heilt utan problem, men eg må innrømma at det ikkje var å veldig moro å oppdage at eg ikkje kunne gjere opp for meg med ein gong.
Tilbake på motellet prøvde eg igjen å få kontakt med Bonnie, men igjen utan hell. Det ser nok ut til at det ikkje blir noko nytt intervju med henne denne gongen.
Resten av kvelden sat eg på motellrommet og tok livet nokså med ro.
Å slik går no dagan …