Onsdag 28. oktober 2015: Westby, La Crosse, Zumbrota, Minneapolis

Så har altså den siste dagen med feltarbeid her borte kome. Eg har hatt ei veldig fin tid, sjølv om ikkje alt har vore heilt optimalt: no I ettertid forstår eg at eg nok burde ha gjort litt meir grunnarbeid før eg reiste til Madison og Appleton, Minnesota, for det er nok ikkje tvil om at der finst det framleis fleire som kan snakke godt trøndsk. Men det får vere til neste gong. Og i går kveld på Sons of Norway-møtet fekk eg også fleire namn som det er muleg å kontakte om det skulle bli ein tur seinare – eg skulle gjerne ha hatt dei tidlegare, men det er heller ikkje noko å gjere med – slik er det berre.

Dagen i dag starta i halv åtte-tida: eg har tydelegvis klart å stille om den biologiske klokka mi nokså bra, er framleis litt kveldstrøyt, men også morgonstrøytt. Eg raska saman tinga mine, sjekka ut og sette så kursen ned til Iversons, der eg var i åtte-tida. Og dei ville vere med meg ned til Borgens. Mr Iversons hadde alt vore der ein tur: han er med i ei gruppe som møtest her tidleg onsdagsmorgonar, men likevel var han klar for ein ny tur ned dit. Eg fekk meg ein solid frukost med egg og bacon. Dei heldt meg også med lag, og medan vi sat der, stakk fleire av SoN-gjengen frå i går kveld innom. Som vanleg hadde vi ei veldig triveleg stund der vi snakka om laust og fast, men Iversons er travle pensjonistar, så dei kunne ikkje kaste bort heile formiddagen på Borgens. Vi tok avskil, og som vanleg er vi usikre på når – og kor vi vil møtast neste gong. Dei gjekk til sitt, medan eg sette kursen til Norseland for å besøke Florence igjen. Ho sat i samlingsrommet da eg kom, og ho vart svært glad for å få nokon å kunne snakke norsk med igjen. Ho introduserte meg som «friend from Norway» for den eine etter den andre, men for å kunne vere med i den indre sirkelen, måtte folk snakke norsk. Det kom ei dame i rullestol og prøvde å blande seg litt inn, men sidan ho ikkje kunne snakke norsk, fekk ho vel eigentleg ha det så godt. Eg sat der ein times tid og småprata med Florence. Rett nok hadde eg opptakaren med meg på innerlomma, men eg tok han ikkje fram, eg føler ofte på at det er ei eller anna moralsk grense for kva ein eigentleg treng å dokumentere: ein må av og til også berre kunne vere her som «friend».

Men eg skal absolutt ikkje løfte ein moralsk peikefinger her, for det er i visse situasjonar utruleg kor langt ein kan gå for å skaffe seg språkleg materiale. Sjølv har eg nok kryssa dei fleste grensene: det er med skam at eg tenker tilbake til 90-talet da eg hadde avtale om intervju med ei godt vaksen dame nede i Øyumsdalen: og da eg kom dit, hadde det meste av huset hennar brunne ned, og det såg ikkje ut heime hos henne. Men unge Hjelde såg ikkje dette som noka hindring for å drive feltarbeid, han var med dama inn på kjøkkenet, takka ja til tilbodet om å få sitje på eit nummer av Westby Times slik at han ikkje skulle bli alt for sotete i kleda, og starta intervjuet. Hadde det vore litt vett i meg, hadde eg heller hjelpt denne stakkars dama med å ta litt saman etter brannen. Og no forstår eg at det skal stor sinnsro til for å svare på spørsmålet: «kor du lærde å snakke norsk?» når det framleis ryk av kjøkkengardinene. Skammeleg! På den andre sida gjekk eg nok inn i ein god norsk feltarbeidartradisjon, og da tenkjer eg særleg på arbeidet til Carl Marstrander for å dokumentere det keltiske språket på Man for eit lite århundre sidan. Etter det dei kan fortelje, inneheld feltarbeidarveksa hans ei stoppenål. Den kunne han bruke til å stikk i dei gamle og skrøpelege informantane slik at dei vakna og feltarbeidet kunne halde frå. Nei, eg har ikkje skaffa meg ei stoppenål enno, men det tek kanskje ikkje så lang tid før også dette er standardutstyr i verktyskrinet til prærielingvisten.

Etter ein triveleg time saman med Florence sette eg kursen ned til La Crosse, eg hadde god lyst til å trave litt på «memory lane» før eg reiste vidare til Zumbrota. I La Crosse var det ikkje så veldig mykje eg fekk med meg, eg var innom gode, gamle Valley View Mall for å sjå litt der, og der var det lite å kjenne seg att i, bortsett frå at dei alt no har fått fram juletreet. Imponetande framsyntheit! Deretter måtte eg jo berre tilbake til Dave’s Guitar Shop igjen. Dette er butikken sin, det! Fantastisk!!. Og sjølv om eg godt kunne ha flytta inn her, måtte eg vidare, i firetida hadde eg avtale i Zumbrota. Eg kryssa derfor grensa og Mississippi over den blå brua, køyrde via Rochester og til Wanamingo. Og på vegen utvikla det seg til å bli skikkeleg grisever, det regna lett da eg reiste frå La Crosse, men på vegen innover Minnesota regna det kraftig, det bles, og til slutt tok det til å sludde og snø horisontalt. Det er nesten utruleg kor fort det skiftar her, det er ikkje så mange dagane sidan eg sprang rundt i t-skjorte, og no treng eg vinterjakka (som ligg heime i Halden).

Eg kom fram til familien Ree, akkurat klokka fire, og dette er trivelege folk, det seier seg jo gjerne sjølv sidan dei er trønderar. Vi prata litt om laust og fast, og etter ei kort stund tok eg fram lydopptakaren for å dokumentere denne småpraten. Så hadde Irene maten klar, og vi sessa oss rundt kjøkkenbordet der ho varta opp med spagettigryte og eplepai. Etter to veker med mat som feittet dryp av, var dette ei god avveksling. Så tok eg fram «svartboka» med elisiteringsoppgåvene, og det gjekk også unna. Og når klokka var nesten sju, takka eg for meg og pakka saman sakene mine. Da ventar ein dryg time inn til Minneapolis, der eg har rom på Hyatt-hotellet: Greitt nok, det er ikkje billeg, men det er bra, og eg har no levd svært så spartansk på elendige motell dei siste to vekene, så eg synest vel eigentleg at det er OK at skattepengane til folk flest kan brukast til dette også – som ei lita avveksling. Eg sette adressa inn i GPS-en, og i karftig vind, regn og sludd kom eg meg heit utan problem fram til sentrum av Minneapolis, og denne gongen fann eg også hotellet utan problem. Så no sit eg her på rommet mitt og ser ut over byen. I morgon (torsdag) blir det fridag, og fredag returnerer eg tilbake til Gamlelandet. Det skal eigentleg bli godt å få sovne i si eiga seng igjen! Og sidan det no ikkje blir meir feltarbeid på denne turen, sluttar nok også bloggen frå denne reisa her.

Og slik går nu dagan …

Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *