No sit eg på flyet i 38000 fot og er ein eller annan plass mellom Island og gamlelandet, og eg får prøve å oppsummere dei siste to dagane.
Torsdagen var ein roleg dag, eg starta ikkje morgonstellet før nærare halv ni, det var godt å endeleg få ein ekstra time eller to med søvn. Dessutan skulle eg da møte dei andre i Minneapolis, og sidan eg hadde berre halve reisevegen, så kunne eg ta det litt med ro. Omsider så kom eg meg i veg frå Willmar, og bilturen austover er det lite å fortelje om, mil etter mil bak store truckar lasta med korn. Vel framme i Minneapolis fann eg ikkje motellet, av den gode grunn at eg ikkje hadde skrive ned adressa før eg starta. Men «with a little help from my friends», så fann eg til slutt fram. Deretter var eg innom Mall of America for å få meg ein matbit medan eg venta på dei andre. Utpå ettermiddagen tikka det inn ei melding om at dei var framme. Resten av ettermiddagen gjekk med til intensiv shopping (og her er det tydeleg at dei gamle er eldst), før vi åt middag og runda av med litt prat på rommet før sengetid.
Fredag var reisedag, og vi sjekka ut frå hotellet og køyrde til flyplassen, der vi leverte inn bilane og sjekka inn bagasjen. Denne gongen hadde vi av ein eller annan grunn «priority», noko som tok oss raskt gjennom sikkerheitskontrollen. Vel inne, fann vi oss ein plass for å sitte litt, og da skjedde det eigentleg to ting som var litt uheldige. For det første mista eg den eksterne harddisken min i golvet, slik at han no ikkje fungerer. Dessverre har eg nok nokre unike data på denne disken, men eg har på ingen måte oversyn over kva som er tapt – eg får sjå på det når eg kjem heim. I beste fall er det berre noko smårask som har forsvunne, i verste fall er det eit par artikkelutast, i tillegg til fire-fem prærieopptak. Det er berre å ta slike ting som ein mann, og eg får lære meg dette med å ta skikkeleg backup. Det andre litt kritiske var at flyet vårt ut frå Minneapolis ville vere over ein time forsinka, og dette var ille fordi vi berre hadde 90 minutt på å skifte fly. Dette skapte ein litt dårleg stemning, ei natt på flyplasshotell var ikkje akkurat det vi tørsta etter no. Men så vart det ikkje så ille som vi ei tid trudde. For det første kom vi oss i veg litt tidlegare enn først annonsert. Vidare ga pilotane litt ekstra «trottle», slik at vi visste alt når vi landa at dette ville vi klare. Og det var vel eigentleg det. Snart dukkar nok gamlelandet opp i det fjerne, og da er det jo på tide å nynne litt på ei gammal emigrantvise:
- Farvel du moder Norge nå reiser jeg fra deg, og sier deg så mange takk fordi du fostret meg. Du ble for knapp i kosten i mot din arbeidsflokk, men dine lærde sønner du giver mer enn nok.
- Dog elsker jeg deg Norge med dine fjell og vann og vil så nødig bytte med Vestens prærieland, men når det gjelder brødet, det er så strengt et bud, at vi som skogens fugler vi må av redet ut.
- I en av disse dale min vugge sto en gang, der lekte jeg som barn og gjette sauer, kyr og lam. Der har jeg veltet stener, der har jeg sanket bær, ei noen plett på jorden kan blive meg så kjær.
- Nå trekker jeg som svalen fra deg til fremmed land, og over verdenshavet, det store brede vann, der kan man finne føde hvis man vil bruke flid, vi takke må Coloumbus som viste veien dit.
- Men da jeg skulle reise fra fedreland og hjem, da falt det mange tårer og hjertet sto på klem, jeg vendte meg på veien for en gang til å se, de mange vakre tomter og mangt et lindetre.
- Så kom jeg da med flere til hovedstaden frem, jeg var nok tung om hjertet for jeg var uten hjem. Der traff jeg emigranter av store og av små, de skulle bli mitt følge hen over bølgen blå.
- Så ble det stiftet vennskap vi ble av samme stand, vi skulle holde følge til vestens fjerne land. Vi ba da alle sammen Vårherre følge med, og gikk ombord i damperen som sto der klar på red.
- Jeg så en tåre glinset på broders kinn så våt, som neppe kunne sige et ord av bare gråt, Han sagde: Søster kjære Vårherre signe deg jeg kan ei lenger følge jeg må forlate deg.
- Kapteinen steg på brettet, maskinen kom i gang, vi svingte da med hatten til dem som sto på land, farvel da Norges strender, farvel da Norge kjær, jeg tenkte at jeg aldri ville komme deg mer nær.
- Jeg sto med hjertets vemod på skipets dekk og så, mitt kjære gamle Norge forsvinne i det blå, ja jeg skal gjerne tilstå mitt hjerte sto i brann da jeg så Norge dukke ned i horisontens rand.
- Jeg tenkte på min fader, jeg tenkte på min mor, de ligger nå og sover i Norges kolde jord, men der på deres graver skal stå et kors på vakt, som vise vil det stedet hvor mor og far er lagt.
- Men om det skulle hende ut i min levetid, jeg kommer der tilbake, da går jeg like dit, der er mitt hjerte hjemme, der så jeg solen først, jeg aldri kan det glemme for lengsel i mitt brøst.
Og slik gjekk no dagan i dette mangfoldige landet…