Verdenssamfunnet står foran et intrikat valg: å la IS knuse den kurdiske motstandsbevegelsen eller bistå den sistnevnte med våpenleveranser og taktisk bombing mot IS-styrker. Til syvende og sist er det de europeiske landenes innsats på bakken som vil avgjøre i hvilken grad de vil gjøre seg synlige for IS og bli potensielle terrormål. Enkelte lands engasjement i andre konflikter, samt deres begresende militære ressurser, tvinger også fram prioriteringer. Kort sagt kan man ikke være overalt samtidig. Man må velge sine arenaer.
Denne analysen av France24 tar opp Frankrikes syn på kampen mot IS i Irak og Syria og legger ikke skjul på at franskmennn vil slite med å være med i enda en krig (de er fortsatt i Mali..). Derimot spiller historiske interesser inn. Det er i fransk interesse i å sørge for at Libanon, men også til en viss grad Syria, ikke faller under ISs styre. Kan man da tenke seg en arbeidsfordeling mellom Frankrike (Libanon), Storbritannia (Syria) og USA (Irak) i kampen mot kalifatet? En type oppgradert versjon av Sykes-Picot avtalen fra mai 1916? Kanskje til en viss grad..