ISs suksess i Levanten inspirerer jihadister fra andre deler av den muslimske verden. Ifølge en artikkel fra den franske ukeavisen Le Point, som selv siterer den marrokanske avisen Assabah, vurderte nylig maghrebinske jihadister å stifte en egen islamsk stat etter IS-modell. Avisen hevder at tilhengere av «det store Maghreb» (fra Marroko til Egypt) og av Sahel-området (fra Sudan til Mali via Tsjad, Niger og nord-Nigeria) planla å holde et møte for å utnevne en emir. Informasjonen er ikke bekreftet, men kan virke logisk av flere grunner.
Jihadistene i Maghreb-landene, AQIM – Al Qaida i det islamske Maghreb eller Ansar al-Charia (Tunisia og Libya) henter inspirasjon fra av den siste politisk-militære utviklingen i Levanten. AQIMs emir (Abdelmalek Droukdel) skiftet navn til det mer krigspregede navnet Abu Musa’b Abdelwadoud til ære for Abu Musab al-Zarqawi, al-Qaidas sjef i Irak som ble drept i 2006. På slutten av 2000-tallet redigerte Abu Muhammad al-Maqdisi (Aqmis ideolog) et politisk dokument som franske styrker skulle finne senere i Timbuktu i nord Mali og som siktet til å etablere en islamsk stat i denne regionen (Al-Maqdisi er kanskje i dag den viktigste inspirasjonskilden for tunisiske jihadister fra Ansar al-Sharia). Denne planen var dømt til å mislykkes. Tidlig i 2012 klarte ikke Ansar Dine, AQIM og MUJAO å gjøre Azawad til en varig islamsk stat.
Utnevnelsen av en felles emir for jihadister fra Maghreb og Sahel-området kunne være gunstig. På denne måten ville de (endelig?) høste en form for internasjonal anerkjennelse ved å få en leder som kan måle seg med Abu Bakr al-Baghdadi, sjef for Den islamske staten Irak og Levanten og nå den islamske stats kalif. De kunne også få tettere kontakt med andre grupper som står nær al-Qaida i Midtøsten og med jihadistiske grupper fra andre deler i Afrika. De trenger et slikt økt samarbeid i en situasjon hvor nasjonale regjeringer i flere afrikanske land satser på tettere samarbeid.
Om de lykkes med dette er derimot svært usikkert. Mange vil si at de har latt en glimrende mulighet gå fra dem da Azawad-prosjektet mislykket. Krigen i Mali førte også til at det som hittil var relativt åpne grenser ble stengt igjen for jihadistene. De klarte ikke å få varig fotfeste i Mali, samtidig som de mistet den strategiske dybden som Sør-Algerie utgjorde for dem (ved at algerierne ikke lenger lukket øynene for jihadistenes pendlingsturer til Libya..) I dag fremstår disse gruppene som relativt fragmenterte og uten klar og ubestridt ledelse.
En annen faktør er ISs egne prosjekter for fremtiden. Terrorgruppen har en klar ambisjon om å dominere Maghreb-regionen, driver en intens rekrutteringskampanje i Algerie, Libya, Marroko og Tunisia og sikter til å bygge opp sovende celler i disse landene. For å være levedyktig over tid må det nye etablerte kalifatet sikre seg kontroll over både Mashriq og Maghreb. Dette bekrefter Abdullah Rami, spesialist på islamistiske grupper. Ifølge ham vil ISs suksess avhenge av hvorvidt kalifatet etter hvert klarer å innlemme Al Qaida i Jemen, AQIM og Ansar Al Sharia i Libya. Han tilføyer følgende : «Without the allegiance of those groups, the caliphate project will just be ink on paper and will be a local organization confined to Iraq’s borders».
Slike planer innebærer en opptrapping av rivaliseringen mellom al Qaida og IS (etter bruddet mellom de to gruppene i februar 2014). 15. juli nektet bl.a. AQIM å erkjenne ISs myndighet og bekreftet sin støtte til Ayman al Zawahiri. Tidligere sjef for NSA og CIA Michael Hayden hevdet likevel nylig at IS nå er sterkere enn al Qaida. Kanskje mer urovekkende for den norske debatten om Syria-farerne er hans vurdering om at IS nå også er sterkere enn det al Qaida var før 9/11.