Det har vært mye debatt de siste dagene om hvordan ISs prosjekt om kalifat i Midtøsten skal beseires. For enkelte er løsningen utelukkende militær. En massiv bakkeoperasjon styrt av vestlige makter er selvsagt uaktuell. Man har lært noe av 2000-tallet når det gjelder å intervenere militært i Midtøsten etter Afghanistan, Irak og Libya, som førte til at USA oppnådde akkurat det motsatte av det de hadde arbeidet så iherdig for: å gjøre Iran til den eneste gjenværende stormakten i Midtøsten sammen med Israel.
Den kanskje alle beste opsjon i den forstand er en kombinasjon av målrettet luftbombing med lokale bakkestyrker. Altså begrenset ekstern innblanding. Kurdiske grupper har i denne sammenheng et utmerket utgangspunkt for å håndtere jihadistene. De har erfaring med både intern rivalisering seg imellom og med langvarig kamp mot statsmakter/overmakter (Tyrkia, Irak, Iran).
En annen opsjon som nevnes i kampen mot IS er «containment.» Krigen mot IS handler ikke bare om Irak og Syria, men også om spredningsfaren til Jordan, Libanon, for ikke å nevne Saudi-Arabia. Et slikt syn går inn for å bruke ressurser og energi på å stanse spredningen, mens Irak og Syria kan «overlates» til seg selv i en periode og blir underlagt ISs jerngrep. Altså en mer intern løsning. Målet med dette er å oppnå det samme resultatet som franskmenn oppnådde i nord-Mali : at lokalbefolkningen åpner øynene, innser hva slags galskap de støtter og gjør opprør mot jihadistene. Dette kan ta tid og blir smertefullt for dem som er underlagt et totalitært styre. Man vil derimot se i praksis hva et radikalt islamistisk kalifat handler om. Stadig flere trojanske hester i kalifatet vil gjøre sistnevnte til et håpløst prosjekt.
Midt oppi debatten om ekstern eller intern løsning har begrepet «teknogerilja krigføring» (Techno-Guerilla Warfare) dukket opp igjen for å beskrive hva IS egentlig er og hvorfor disse jihadistene lykkes der al Qaida aldri fikk det til. Eksperter noterte samtidig et klart skifte i ISs taktikk fra en mer tradisjonell form for krigføring i fravær av effektiv motstand på bakken og i luften (velorganiserte styrker, strategisk intensjon, klare militære mål) til mer geriljapreget krigføring etter de første luftangrepene (økt spredning av styrkene, økt bruk av sivilbefolkningen som skjold). IS-fremrykket i nord-Irak er nå ikke så bastant lenger, men heller ikke stanset.
Teknogerilja som begrep ble utviklet av bl.a. franske eksperter som Guy Brossolet og Etienne Copel på 1970- og 80-tallet og av tyske eksperter som Horst Afheldt (Defensive Verteidigung, 1983) for å gjengi ideen om en aktør av mindre størrelse som kunne beseire en mektigere og mer teknologisk avansert motstander gjennom fornuftig blandingsbruk av teknologi og gerilja (med bl.a. desentralisert command and control, styrkemobilitet, bruk av lettvåpen, «hit and run» taktikk, datateknologi og effektiv propaganda). I USA videreutviklet også RAND dette begrepet med Swarming. Hezbollahs kamp mot Israel i 2006 nevnes ofte som et eksempel på effektiv bruk av teknogerilja.
Luftangrepene har dermed en viss effekt på IS. De kan likevel ikke erstatte en full bakkekrig. Dette forklarer hvorfor Frankrike nå går i USAs fotspor og startet våpenleveranser til kurdiske grupper. Flere land vil følge dette eksemplet. Vil Norge gjøre det samme? Og for øvrig: Hva skal disse våpnene brukes til når ISIL er jaget vekk fra kurdiske områder? Hvem skal de da brukes mot? Kan dagens allierte bli morgendagens fiender? Bør vi huske hvordan al Qaida ble til etter Afghanistan-krigen på 1980-tallet?..
Artikkelen som følger (på fransk) gir en historisk oversikt over teknogerilja-begrepet fra 1970-tallet til i dag.