Frankrike og EUs sikkerhetspolitikk

I forbindelse med en forelesning jeg skal ha denne uken om Frankrikes forhold til EUs sikkerhets- og forsvarspolitikk for mitt kurs om Frankrike og EU etter 1945, legger jeg ut følgende artikler som jeg skrev for noen år siden og som jeg tror kan være nyttige for forståelsen av dette tema.

Den første artikkelen har tittel «Frankrikes NATO-politikk: makttrekantens kontinuitet» og tar for seg Frankrikes forhold til NATO i et historisk perspektiv. Artikkelen er et eget hefte publisert av stiftelsen Europa-programmet i 1997 midt under debatten om Frankrikes mulige retur i Alliansens integrerte militære strukturer. Sentralt i artikkelen står ideen om Frankrikes tvetydighet i forhold til Alliansen når det kommer til europeernes ansvar for sitt eget forsvar og USAs rolle som miltær aktær i Europa. Den beskriver ikke minst «silkekrigen» mellom president Mitterrand og president George Bush om Vest-Europas fremtidige sikkerhetspolitikk etter slutten av den kalde krigen. En krig som Mitterrand og ESDP tapte, og som Bush og NATO vant. Dagens «kampgrupper» i EU (Norge deltar i den nordiske kampgruppen) kan på ingen måte kalles et forsvar. Artikkelen avsluttes med et åpent ønske om at begge parter (USA og Frankrike) skal skjønne at de trenger hverandre for å styrke sin egen stilling i Europa og for å gjøre EUs forsvar til noe  mer konkrete :

»  I den nåværende situasjonen trenger både USA og Frankrike rom for et kompromiss. NATOs europeisering oppfattes fra amerikansk side som en anledning til å gi europeerne en større del av “burden sharing” i form av både økonomiske omkostninger og militær deltagelse. Særlig til det siste punktet trenger USA Frankrikes politiske vilje til å intervenere med landets reaksjonsstyrker. Europeiseringen av NATO uten Frankrike vil kunne bety et institusjonelt nederlag for NATO- og EU-diplomatiet, samtidig som den vil mangle operasjonell tyngde så lenge Tyskland er skeptisk til å delta i militære operasjoner.

På sin side risikerer franskmennene å bli politisk isolert dersom striden om Sørflanken skulle bygge seg opp til igjen å stille de europeiske land foran et umulig valg. I så fall vil framtidige fransk-amerikanske relasjoner kunne preges av økt amerikansk militær dominans i Europa, mens Frankrike vil forbli en selvstendig og til tider vanskelig alliert.»

Den andre artikkelen er en oppfølging av forrige og er skrevet en kronikk skrevet i Europa-programmets nyhetsblad «Fokus Europa» i år 2000 med tittel «Frankrikes sikkerhets- og forsvarspolitikk i Europa mot slutten av nittiårene: fra forventninger til skuffelser.» Den tar for seg den nyere utviklingen med fokus på bl.a. franskmennenes mislykkede retur i NATO i 1997.

Artikkelen starter med en positiv betraktning om datidens situasjon:

«I slutten av 1996 virket det som om franskmennene var i ferd med å lykkes med reorienteringen av sitt militære diplomati. Med styrket militært potensial skulle Frankrike gradvis reintegreres i NATO og spille en viktig rolle i oppbyggingen av NATOs europeiske pilar og i etableringen av flernasjonale styrkepakker (CJTF).

Dannelsen av en europeisk forsvars- og sikkerhetsidentitet innenfor NATO skulle også styrke franskmennenes stilling i EU-systemet. Det var dette som lå bak den sterke fokuseringen på Maastrich-traktatens andre søyle (sikkerhets- og forsvarspolitikk) og ønsket om en tilnærming mellom VEU og EU under EUs regjeringskonferanse (IGC) som begynte våren 1996.

Tettere bånd til NATO betydde videre både bedre relasjoner til USA og økt samspill med Tyskland i europeiske saker. Man så muligheten for at Frankrike og Tyskland sammen – og endelig i de samme fora – kunne ha nøkkelrollen: militært innenfor NATO/VEU-EU og monetært innenfor ØMU.

Frankrikes styrkede posisjon innenfor EU og NATO skulle åpne for en fornyet rolle som tung forsvarspolitisk aktør i løsningen av regionale konflikter på kontinentet, og for en ny forståelse med Russland. For første gang siden Berlinmurens fall og undertegnelsen av Maastricht-traktaten i 1992 fantes det igjen det G. H. Soutou kalte en «mulig åpning» (une fenêtre d’opportunité) for Frankrike til å styrke sin maktpolitiske stilling i Europa.»

Det viste seg fort at president Chirac var litt for grådig dag han ba amerikanerne om at Frankrike skulle få kontroll over NATOs sørkommando (AFSOUTH). Artikkelen avsluttes med et spørsmål om hva som skjedde med denne “åpningen”, og om Paris ikke mistet muligheten til å være en av hovedaktørene i oppbyggingen av en ny forsvarspolitisk maktbalanse på kontinentet på slutten av 1990-årene.

Den tredje artikkelen er et bidrag til rapport utgitt av Europa-programmet i 2002 med følgende tittel: «Den europeiske sikkerhets- og forsvarspolitikk (ESDP); utfordringer og muligheter for Norge. Mitt bidrag, som har tittel «Frankrike og ESDP : gammel aspirasjon, ny synergi,» tar for seg franskmennenes syn på og bidrag til et ESDP som tok form med den fransk-britiske erklæringen i Saint-Malo i 1998, EU-toppmøte i Køln i juni 1999 og EU-toppmøtet i Helsinki i desember 1999.

Sentral i artikkelen er ideen om et «Minimalistisk NATO» og «et maksimalistisk ESDP.» Hva består denne maksimalistiske visjon av EUs forsvarsrolle av?

«Denne bygger på erklæringen fra NATOs toppmøte i april 1999 om at ”en større rolle for EU kan bare bidra til en styrking av Alliansen for det XXI århundret”. Dermed insisterer man på at ESDPs suksess er nøkkelen til positive transatlantiske relasjoner og en absolutt forutsening for å oppnå et rettferdig partnerskap mellom nord-amerikanere og europeere.Franskmennene anser dessuten kombinasjonen EU/ESDP som et unikt verktøy for å håndtere kriser. Til forskjell for NATO kan man bruke politiske, økonomiske, humanitære og militære virkemidler, samtidig som ESDP omtales som en åpen prosess som ikke støter noen, særlig russerne.

Videre fortoner den franske posisjonen om ESDP slik at det skal ”iverksette alle midler for å kunne håndtere en krise etter beslutning fra politikerne. Mht. det militære dreier det seg om å ha selvstendige kapasiteter som gjør det mulig å vite, velge og utføre uten avhengighet fra eksterne kapasiteter, særlig de amerikanske.  I motsetning til NATO finnes det for franskmennene ingen geografisk avgrensning av ESDPs virke. EU har ikke som strategisk ambisjon om å vokte hele verden men må kunne være i stand til å påta seg en tung operasjon a la Kosovo og en humanitær operasjon eller en evakuering på mandat av f.eks. FN eller OSSE.

Dermed bør ikke EUs sikkerhetskonsept begrenses til EUs geografiske grenser, men må kunne dekke alle områder der EU har interesser. I utgangspunktet vil EU kunne evakuere EU-borgere hvor som helst i verden.

Det finnes heller ikke noen øvrige tak på hva ESDPs håndtering av Petersberg-operasjoner skal være. Man snakker både om fredsbevarende og fredsopprettende operasjoner hvis ansvar er å forebygge konflikter, skille stridende parter med maktbruk, drive humanitær hjelp og å evakuere sivile.»

Til slutt følger to kronikker utgitt i Europaprogrammets fagblad «Fokus Europa,» hvor jeg skrev om Frankrikes forhold til og syn på ESDP:

Franskmennene og EUs nye forsvarsdebatt (Fokus Europa 1/2000)
Frankrike og ESDP (Fokus Europa 5/2001)