På tur med DNAK til Tromsø

Den norske Atlanterhavskdnak-tromso-blogg-1omités kurs i internasjonal politikk ble avsluttet i dag med et siste besøk til Universitetet i Tromsø. Det er alltid utrolig hyggelig å treffe nye kolleger i kongeriket Norge! Denne gangen var innlederne Kjell Dragnes, tidligere utenriksredaktør i Aftenposten; Håkon Lunde Saxi, Institutt for forsvarsstudier (IFS); Hans Olav Lahlum, historiker og forfatter og undertegnede. Mitt foredrag handlet om høyreekstremisme i Europa, men med en liten vri som avspeiler aktualiteten.[spacer height=»20px»]

Jeg fokuserte på følgende punkter:[spacer height=»20px»]Høyreekstremisme (men også radikal islamisme) forklares også ved hjednak-tromso-blogg-2lp av et utenfraperspektivet. Den forklares som en svulst som angriper en kropp som i utgangspunktet kan være frisk. Spesielt kriser har store forklaringsverdi når man prøver å forklare hvorfor radikale meninger og holdninger får fotfeste i et samfunn. [spacer height=»20px»]Høyreesktremisme er dermed ikke en del av vårt samfunn, men heller en sykdom. En slik «normal patologi» er brukbar når den skåner oss for å ta et grundig oppgjør med oss selv. Fjerner man svulsten, blir man frisk igjen.[spacer height=»20px»] Den andre foraklaringsmodellen som blant vektlegges av spesialister som Cas Mudde er innenfra-perspektivet. Høyreekstremisme er ikke noe eksogent, men kommer innenfra, altså endogent. slik sett vil høyreekstremisme springer fra mainstream-meninger og holdninger som – av diverse årsaker -, gjennomgår en radikaliseringsprosess. Dette prespesktivet oppfordrer til selvransakelse og til studien av de interne faktorene i vårt samfunn som skaper populistiske, radikale eller ekstreme meninger. [spacer height=»20px»]Selv sliter jeg med å leve opp til dette innenfra-perspektivet. Men jeg er overbevisst om at den er en langt mer fruktbar vei å gå for nærme seg ekstreme ideologier. Jeg tenker at Åsne Seierstads beskrivelse av Breivik, oppsummert i boktittelen «En av oss», illustrerer dette ganske godt.[spacer height=»20px»]Det andre punktet som jeg tok opp var spørsmålet om hvorvidt vi bør ukritisk ta innover oss fremstillingen av dagens situasjon i Europa som en «bølge» av høyreekstremisme som ikke vil stanses. Valgutfallet i Østerrike viste at enhver form for determinisme er farlig. Det som skjer i ett dnak-tromso-blogg-3eller flere land trenger ikke å bli fullstendig trendsettende for andre. Det gjelder også presidentvalget i Frankrike, hvor nærmest samtlige medier har bestemt seg for at Marine Le Pen kommer til å vinne, dette helt uavhengig av enhver logisk betraktning som forsøker å forklare hvorfor dette neppe kommer til å skje.[spacer height=»20px»]Til slutt drøftet vi et omstridt spørsmål: hvordn skal vi betrakte populister, radikale og ekstreme? Det holder ikke å spørre om de KAN vinne. Det må også spørres om ikke de BURDE vinne. Dette resonnement virker ganske søkt, men det er ikke helt ulikt en tankegang som man bl.a. finner i Storbritannia og som går ut på at ortotokse muslimer kan brukes i kampen mot radikale islamister. De mildere formene for høyreekstremisme (populister og radikale) kan oppfattes enten som en trussel mot liberaldemokratiet eller som en slags sikkerhetsventil som hindrer at skepsisen, misnøyen og motstanden mot liberaldemokratiet eskalerer i enda mer ekstreme former, inkludert ekstrem vold. Ifølge en slik modell vil populister og radikale kunne fungere som et slag «korrektiv» som påvirker deler av de liberaldemokratiske verdiene i en retning som vi ikke liker, men som faktisk utgjør svar til velgernes forventninger, skuffelser og bekymringer. [spacer height=»20px»]Spørsmålet er dermed ikke om EU skal forsvinne i et slags dommedag-scenario, men heller hva slags EU eller europeisk samarbeid man vil få etterhvert som disse partiene veier tyngre i de ulike landenes politiske system. Og ja, disse partiene kan vinne valg.. og kan gjøre det relativt «akseptabelt» når de først har politisk makt.[spacer height=»20px»]dnak-tromso-blogg-4Hovedpoenget med et slikt innlegg er dermed ikke å komme med alle svar, men å hjelpe deltakerne til å stille seg selv de rette spørsmålene. For min egen del har det vært ren glede og et privilegium å få være med DNAK rundt omkring i hele landet i løpet av 2016. Jeg har truffet mange spennende nye kolleger og snakket med interesserte studenter. Hva mer kan man ønske seg?

 

 

fro