Høyrepopulistisk ulv i venstresidens fåreklær..

Skjermbilde 2017-01-19 kl. 14.14.49Aftenposten fra 19. januar 2017 tar opp et meget viktig spørsmål: hva vil egentlig de høyrepopulistiske partiene i Europa når de våger seg inn på venstresidens banehalvdel? De siste årene har mange av dem drevet en tosidig taktikk.

  • På den ene siden myker man opp en diskurs som var oppfattet som skandaløs med tanke på biologisk rasisme, antisemittisme og homofobiske holdninger. Mange partier droppet akkurat disse sakene for å fokusere på andre mindre kontroversielle problemsstillinger som lettere kan selges til moderate velgere. Biologisk rasisme har blitt til kulturell nativisme, antisemittisme byttes ut med kulturell og økonomisk motivert innvandrerskepsis og islam-hat og pro-familie retorikk seiler opp som to sikre fanesaker. [spacer height=»20px»]
  • På den andre siden forsøker disse partiene å kapre velgere som tradisjonelt sett befinner seg på venstresiden men som de siste tiårene har vært offer for liberalisme og globalisering, og som ikke lenger føler seg ivaretatt av de tradisjonelle venstrepolitiske aktørene

Høyrepopulister har dermed gått gjennom et formidabelt hamskifte. Fra ofte å være (ultra)-liberale på 80- og 90-tallet, har de blitt liberalismens aller verste fiende. De står nå for forsvaret av nasjonal industri og arbeidsplasser og forfekter en god gammel statsproteksjonisme. De har dessuten vind i seilene etter Brexit og Trump-seieren i USA. Mange snakker om dominoeffekt i 2017 med tanke på valg i Nederland, Frankrike og Tyskland.

Som jeg forsøkte å si i Aftenpostens artikkel har høyrepopulister dermed på ingen måte blitt til venstreaktivister. De er først og fremst opportunister som trekker fortvilte velgere til seg med en argumentasjon som kan ligne på den fra venstresiden, men som i virkeligheten handler om noe helt annet, for ikke å si det stikk motsatte. Solidaritetstanken og internasjonalisme er bl.a. avløst av eksklusivisme og nasjonalisme.

Venstrepartiene rundt omkring i Europa bærer et tungt ansvar for å ha oversett den ovennevnte velgerkategorien of for å levd i intellektuell limbotilstand helt siden slutten av den kalde krigen. Globaliseringstaperne motiverer ofte sin beslutning om å gå over til et av disse høyrepopulistiske partier med å påpeke en endeløs skuffelse for at ingentlig gjøres for dem. For å feilsitere Theresa May kunne man neste si at for dem er «a bad deal better than no deal at all.» Alt annet enn å fortsette med de samme. Total mistillitt ovenfor etablerte partier på høyresiden (som tvang fram liberalisering) og på venstresiden (som lot det bare skje) skaper dermed en stigende «vestlig» antiliberal front på begge sider av Atlanterhavet.

Slik sett fremstår venstrevelgernes overgang til høyrepopulistiske partier ikke bare som et uttrykk for kollektiv hysteri. Disse vet at de velger en mer usikker framtid.

Men en usikker fremtid kan av og til være langt bedre enn ingen fremtid i det hele tatt, selv om prisen for dette er tvilsomme kompromisser med deler av vårt demokrati.

Mer om dette tema her.

 

fro

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.