Hvem vinner jihadi-krigen?

Hvem vinner jihadi-krigen? Dette spørsmålet, som vi tidligere har tatt opp, drøftes i en interessant artikkel av J. M. Berger i Foreign Policy. Med «Jihadi-krig» menes det  rivaliseringen mellom al-Qaida og IS. Berger noterer at tilstanden som preget post 9/11-perioden (al-Qaida under ledelse av Bin Laden, så Zawahiri, vs. alle andre grupper) ha blitt avløst av en strukturert rivalisering mellom al-Qaida på den ene siden og IS på den andre.

I denne konfrontasjonen støttes al-Qaida av AQAP (al-Qaida på den arabiske halvøy (hovedsakelig Jemen), AQIM, al-Shabab (hovedsakelig i Somalia), og al-Nusra i Syria.Våren 2014 avviste Zawahiri at ISIS fortsatt var en del av al-Qaida pga. ordrenekt og overdrevet bruk av vold. ISIS, under ledelse av Abu Bakr al-Baghdadi, svarte med å løsrive seg fra al Qaida og med å stifte et eget kalifat i de territorier som kontrolleres av IS. Baghdadi krever at alle jihadi-grupper slutter seg IS.

Etter en første periode preget av skuffelse ser det nå ut som IS har blitt verdens neste største jihadi-gruppe og er i ferd med å ta igjen al-Qaida. IS kan regne med støtte fra enkelte grupper innad i AQIM og mesterparten av al-Qaida Afghanistan-Pakistan. Også lederfigurer i AQAP som Mamoun Hatem har sverget ed til IS. Abu Bakar Bashir, tidligere åndelig leder for Jemaah Islamiyah i Indonesia, gjorde det samme, noe som førte til en splittelse av Jemaah Islamiyahs etterfølger, Jamaah Ansharut Tauhid (JAT). Hans egne sønner brøt med JAT og stiftet en ny gruppe, Jamaah Ansharusy Syariah (JAS), som følger IS. Andre Jihadi-grupper i Indonesia og Malesia har allerede gått over til IS eller vurderer å gjøre det, påpeker J. M. Berger. Andre grupper som Ansar Bayt al-Maqdis (ABM) i Egypt eller Hezb-e-Islami i Afghanistan sitter på gjerdet og venter på å se om IS er livlaga før de eventuelt erklærer sin fulle støtte.

Hvor mye støtte IS får i Afrika varierer. Boko Haram snakket om islamsk kalifat, men det er usikkert om det er IS som menes eller et eget kalifat (se tidligere post om dette). I Tunisia virker Ansar al-Sharia (nylig oppgradert til Shabab al-Tawhid) splittet på spørsmålet om gruppen skal følge al Qaida eller IS. Så langt ser det ut som ledelsen er trofast overfor IS, mens grasrota er mer positiv til IS. Ansar al-Sharia i Libya opplever et lignende dilemma. I juli 2014 gikk det rykter om at ASL hadde stiftet et emirat i Benghazi, mens en annen jihadi-gruppe i Derna skal ha underlagt seg IS.

Så hvem trekker den lengste strået til slutt? Ifølge Berger har IS et triumfkort som al-Qaida mangler. IS har støtte fra en rekke sentrale radikale muslimske engelsk-talende grupper. De to viktigste, Authentic Tauheed, som ledes av Abdullah Faisal og al-Muhajiroun, ledet av Anjem Choudary, støtter nå IS. Choudary stemples bl.a. av Berger som «ISs viktigste cheerleader i vestlige medier.» Al-Muhajiroun har ikke minst spilt en sentral rolle i rekrutteringen av britiske muslimer til krigen i Irak og Syria.

Al-Qaida kan på sin side regne med støtte fra gruppeledere som har sverget Bayat (et bindende religiøst ed) og som vanskelig kan bryte disse lojalitetsbånd. Ifølge Berger knytter Bayat bånd mellom ledere, og ikke mellom organisasjoner. Blir den aktuelle lederen drept, kan organisasjonen skifte lojalitetsbånd. Dette kan bl.a. ha betydning for al- Shabab, hvis leder Ahmed Abdi Godane skal ha blitt drept i et amerikansk droneangrep 1. september. Skule dette bekreftes, kunne al-Shabab som organisasjon skifte beite eller bli revet i splittelse mellom IS-tilhengere og al-Qaida-tilhengere.

Al-Qaida har også slittet med å holde kontroll over underordnede den siste tiden, noe som splittelsen internt i al Shabab eller i AQIM (med Belmokhtar) viser. Zawahiri har heller ikke visst særlig handlekraft etterat ISs erklærte kalifatet i juli 2014 og har fremdeles ikke reagert offentlig til det. På en annen side har ISs kompromissløshet overfor sunna-muslimer som ikke følger IS og gruppens utstrakte brutalitet ført til at mange islamske lærde nekter kalifatet enhver form for religiøs og politisk legitimitet, noe som spiller i al-Qaidas favør.

Med andre ord er rivaliseringen mellom de to terrororganisasjonen i full gang og dens utfall er uvisst. Endelig en god nyhet både for Midtøsten og Vesten..