Radikalisering i fengsel i et europeisk perspektiv

7. oktober 2015 KRUS nyttarrangerte Kriminalomsorgens utdanningssenter og Kriminalomsorgsdirektoratet en nasjonal konferanse om radikalisering i kriminalomsorgen. Undertegnedes bidrag på konferansen bestod i å gi en oversikt av utfordringene knyttet til radikalisering i fengsel i ulike europeiske land og i EU-systemet.

Mitt innlegg på konferansen: Radicalisation in prison and prison radicalisation

Noen punkter som ble drøftet i innlegget:

      • Det er økende bevissthet i EU-landene og EU-systemet om at dagens forståelse av radikaliseringsbegrepet har begrensninger og må styrkes. Dette må gjenspeiles i tiltak som genereres på politisk plan.
      • Forskningen viser at oppfatningen om at fengsler er «fabrikker for terrorisme» kan være like overdrevet som den tradisjonelle oppfatningen om at fengsler har vært fabrikker for kriminalitet.» En slik oppfatning, dersom den ikke korrigeres av seriøs forskning, har uheldige virkninger for fengselssystemet i de ulike landene, men også ikke minst for innsatte som i større grad kan stigmatiseres både under og etter soning.
      • Fengslingen av hjemvendte jihadister (som i seg selv er et omstridt tema) må ikke føre til en situasjon hvor hele debatten om fengselsradikalisering reduseres til spørsmålet om hvordan disse bør håndteres. Forskning viser at radikalisering i fengsel først og fremst inntreffer på grunn av elendige soningsforhold, dårlig fengselskultur og fravær av rehabiliteringstiltak og oppfølging etter løslatelse. Fokuset på hjemvendte jihadister i fengsel kan i verst fall føre til at tunge forhold som skaper radikalisering i fengsel oversees og til at andre ekstreme ideologier som kan føre til vold ikke vektlegges. Det er ikke bare islamistisk terrorisme som truer europeiske samfunn i dag.
      • Fengselsmyndighetene rundt omkring i Europa er i ulike stadier når det gjelder å håndtere radikalisering. Hvorvidt de har kommet langt med å bygge opp en helhetstenkning og med å implementere tiltak er ofte knyttet til hvor presset de er av sin regjering til å gjøre noe konkrete. De som ble rammet av terror og hvor gjerningsmennene kunnes knyttes til tidligere opphold i fengsel er under direkte press og sliter med å tenke langsiktig. De som fremdeles ikke har opplevd noen terrorepisoder som involverte radikalisering under soning har derimot bedre tid til å bygge opp verktøy som vil kunne virke over tid.
      • Studien av ulike nasjonale prioriteringer viser en stadig spenning mellom løsninger som prioriterer samfunnssikkerheten, men som virker lite eller ikke spesielt rehabiliterende på lengre sikt (f.eks. segregering av terrorister/ekstremister/radikalisatorer i egen lukket avdeling eller isolering på cella) og andre løsninger som i større grad prioriterer rehabilitering (f.eks. ulike tiltak eller program for desengagement eller avradikalisering) og som alltid innebærer en viss risiko for samfunnet.
      • Det er ofte begivenhetsstrømmen som bestemmer i hvilken retning et fengselsregime  går. Det er positivt å se at land som tidligere ikke har vektlagt avradikalisering og som utelukkende har brukt restriktive tiltak nå viser økt interesse for hva land som Danmark, Spania, Tyskland eller Storbritannia har drevet med de siste ti årene. Mer negativ er debatten om hva man skal gjøre med innsatte dømt for terrorisme eller voldelig ekstremisme (annet enn terror) og som skal løslates uten at man i bunn og grunn kan være sikker på at de ikke lenger har et ønske om å ramme samfunnet med vold..

Tidligere om dette tema: fengsler i radikaliseringsalderen