Bernard-Henri Lévy; en krigsherre eller nyttig idiot?

9. oktober 2015 hadde Catharina Jacobsen et debattinnlegg i Aftenposten med følgende tittel: «Det franske bakteppet for Libya-bombingen.»

Jeg er fullstendig klar over at det alltid er vanskelig å vite nøyaktig hva artikkelen sier og hva avisredaksjonen eventuelt har endret eller lagt til med eller uten samtykke fra forfatteren. Kronikkforfattere har blant annet null kontoll på tittelen og mellomtitlene. Det kan få katastrofale følger for kronikkens budskap hvis det ikke er samsvar mellom «tekst og kontekst.»

Når jeg leser kronikken synes jeg likevel at Jacobens vektlegging av Bernard-Henri Lévys rolle i Libya-krigen er overdrevet og mangler andre perspektiver. Det var derfor jeg bestemte meg for å skrive et svar til kronikken. I svaret nyanserer jeg synet på at BHL skal ha vært avgjørende for Sarkozys beslutning om å gå til krig i Libya. Jeg går ikke inn i den norske debatten om legitimiteten bak Norges beslutning om å være med. Den er for øvrig kanskje ikke helt ulik den offentlige debatten om Norges deltagelse i Afghanistan-krigen, noe som jeg skrev om i 2002 i en artikkel til informasjonsbrevet til det franske Observatoire européen de stratégie (på fransk).

Aftenposten takket nei til å publisere mitt innlegg.

Først kommer mitt innlegg, og deretter Jacobsens. Merk at følgende innlegg er papirversjonen utgitt i Aftenposten 9. oktober 2015, mens linken går til nettversjonen fra 8. oktober. Hovedtittelen på artikkelen ble bl.a. endret..

 

Bernard-Henri Lévy; en krigsherre eller nyttig idiot?
Av Franck Orban, førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold

I en kronikk publisert i Aftenposten 9. oktober skriver Catharina Jacobsen at den franske filosofen Bernard-Henri Lévy (BHL) hadde avgjørende innvirkning på Frankrikes beslutning om å gjennomføre luftangrep i Libya i 2011. Forfatterens påminnelse om at franske intellektuelle tradisjonelt har tatt klar stilling til landets involvering i avkoloniseringkriger og militære ekspedisjoner er på sin plass. Hun overdriver derimot når hun antyder at «dandyfilosofen» nærmest alene startet krigen. Jacobsen overser at BHL også var en nyttig idiot for president Sarkozy. Vedkommende ble brukt som moralsk/humanistisk alibi for å skjule minst tre grunnleggende politiske hensyn.

Det ene var rent innenrikspolitisk. Et år før et nytt presidentvalg trengte en særdeles upopulær fransk president, men likevel opplagt kandidat til gjenvalg, å fremstille seg som en statsleder med stålnerver og evne til å håndtere en internasjonal militær operasjon utenfor Europas kyst. Sarkozy håpet på å utnytte Libya-krisen på samme måte som da han dro fordel av Georgia-krisen og finanskrisen i 2008, dvs. for å styrke sin popularitet.

Det andre hensynet var mer i skjæringspunktet mellom innen- og utenrikspolitikk. Med Europas desidert største antall jøder og muslimer er Frankrike til enhver tid kanskje mer utsatt for uroligheter fra Midtøsten enn andre europeiske land. Man regnet med at deltagelsen i den militære intervensjonen mot Muammar al-Gaddafi-regimet ville oppfattes svært positivt blant franske muslimer. Den skulle ikke minst rette opp inntrykket av at franskmenn fremdeles var låst i en form for «utenrikspolitisk konservatisme,» en konservativ holdning som gjentatte ganger etter 1960 førte til at man nærmest ubetinget støttet tvilsomme regimer i Afrika og Midtøsten av frykt for ukontrollert forandring. En slik ryggmargsrefleks førte til at Paris feiltolket den første fasen av den såkalte «arabiske våren» i Tunisia og Egypt. Denne gangen kunne franskmenn endelig stå på «rett side» i kampen for demokrati i Benghazi.

Det tredje hensynet var utenrikspolitikk. Sarkozy la ikke skjul på at han ønsket at Frankrike igjen skulle være toneangivende i Midtøsten. Allerede i 2007 hadde han foreslått å etablere en konføderasjon med navnet «Middelhavsunionen» mellom landene rundt Middelhavet. Dette prosjektet møtte stor motstand innad i EU og ble ingen suksess for Paris-diplomatiet. Deltagelsen i Libya-krigen viste derimot at franskmenn var tilbake i en verdensdel de ble jaget fra i 1956 under Suez-krisen. Den franske ledelsen av operasjonen, sammen med britene, vitnet likeledes om at Paris kunne regnes som en av de få militære aktører i Europa USA kunne regne med i krisesituasjoner. Dette skulle gi uttelling i form av økt tyngde i NATO-systemet over tid.

Som man ser ut fra en slik rask oversikt skal det litt mer til enn en omstridt filosof til å starte en krig, særlig i et område som Charles de Gaulle pleide å kalle «det komplekse Midtøsten».

 

Det franske bakteppetfor Libya-bombingen
Catharina Jacobsen, Aftenposten 9. oktober 2015

Janne Haaland Matlary skriver i Aftenposten 6. oktober at det ikke er noen grunn til å kritisere Stoltenberg-regjeringen for beslutningen om å bombe Libya i 2011. Hun synes tvert imot den fortjener ros for å ha «agert strategisk riktig». Debattinnlegget er et svar på professor Terje Tvedts kronikk i Nytt Norsk Tidsskrift og Aftenposten, der han forsøker å få det offisielle Norge til å arrangere en granskning av den underlige prosessen som førte til at «vi» i mars 2011 sendte seks F-16-fly for å bombe folk som aldri hadde gjort oss noe, slik den franske filosofen Michel Onfray har uttrykt det.

Vedtak med fatale følger

Det er nødvendig å gå til Frankrike for å forstå hva som skjedde i forkant av det norske vedtaket som fikk så fatale følger. Frankrike var initiativtager og pådriver – og Norge hadde på det tidspunktet en frankofil utenriksminister, Jonas Gahr Støre. Dersom Støre fulgte med på det som skjedde i Paris og Libya disse dagene i mars 2011, visste han at den franske «dandyfilosofen» Bernard-Henri Lévy, kjent som BHL, var dratt på impulsbesøk til Benghazi. Der fikk han kontakt med Moustapha Abdeljalil, den tidligere justisministeren i Libya som nå var leder for Det nasjonale overgangsrådet, CNT. – Jeg tar med glede imot vennene dine, sa Nicolas Sarkozy da en oppildnet BHL ringte ham på en dårlig telefonlinje fra Libya og spurte om det var greit at han inviterte opprørslederne med seg hjem til Frankrike.

Anfører

Det var ikke første gang anføreren for de franske nyfilosofene involverte seg aktivt i de store politiske hendelsene. På 90-tallet agiterte han for intervensjon i Bosnia. Den 10. mars møttes Bernard-Henri Lévy, president Nicolas Sarkozy og tre inviterte libyske representanter for overgangsrådet i den grønne salongen i Elyséepalasset. Sarkozy presenterte planen som han og BHL hadde utarbeidet dagen før: De skulle anerkjenne CNT, sende en fransk ambassadør til Benghazi og bombe militære flyplasser. I Brussel, samme kveld, skjønte alle at utenriksminister Alain Juppé ikke var informert om noe som helst. Tirsdag 15. mars arrangerer BHL et møte på hotell Westin i Paris med den amerikanske utenriksministeren Hillary Clinton og den libyske emissæren Mahmoud Jebril. Fredsbevegelsen har fått sitt eget hus i Oslo, og åpenbart mistet nøkkelen til utgangsdøren. Der kommer det frem at Washington ikke ønsker en militær intervensjon i Libya. Tysklands Angela Merkel lar seg heller ikke overtale. Men filosof Bernard-Henri Lévy gir seg ikke. I et radiointervju uttaler han at det franske flagget vil bli tilsølt av blod dersom Gadafi skulle komme til å angripe Benghazi. Ved midnattstider torsdag 17. mars ringer en stolt Sarkozy til BHL og forteller at han har fått med seg flertallet på en FN-resolusjon. Og i Norge? I løpet av halvannet døgn klarte altså den norske regjeringen å ta beslutningen om å bistå den franske filosofen Bernard-Henri Lévy med seks norske jagerfly og 657 bomber. Det er dette Janne Haaland Matlary kaller «en profesjonell Libya-beslutning».

Interesse for nye konflikter

Resultatet av bombingen av Libya kjenner vi i dag, selv om den franske filosofen med den hvite, krispe skjorten, har sluttet å snakke om det. Han har i stedet begynt å interessere seg for andre konfliktområder. I november skal han møte utenriksminister Børge Brende på Litteraturhuset i Oslo for å samtale om Ukraina. I november 2011 ga han imidlertid ut en bok om sin spesielle innsats som pådriver i Libya-bombingen. Tittelen er La Guerre sans l’aimer (Krig for en som ikke liker å krige). Den bør inngå i den høringen som Terje Tvedt etterlyser. Det er helt åpenbart behov for å se nærmere på de enkle moralske dikotomier som de siste tiårene er blitt dominerende norske tankefigurer, slik professor Tvedt formulerer det.

Hva betyr det – egentlig?

Jo, at lille Alan på stranden i Tyrkia har navnløse og ansiktsløse maker i Libya, i alle aldre, og av begge kjønn. Døde gjetergutter, småjenter knust under sammenraste hus, mennesker som må leve med store skader resten av livet. De eksisterer selv om vi er forskånet fra å se dem. Fredslandet Norge holder seg med en betydelig militærindustri. Fredsbevegelsen har fått sitt eget hus i Oslo, og åpenbart mistet nøkkelen til utgangsdøren. Den ligger kanskje i en skuff i Utenriksdepartementet?

Vi må få svar

Når filosofer kan starte kriger, må vi kunne kreve av våre folkevalgte at de kan hindre dem. Når ett enkeltmenneske, som ikke er en del av det politiske systemet, kan forårsake slike katastrofer som Bernard-Henri Lévy gjorde i Libya, må menneskene i systemet avkreves en moralsk og intellektuell standard. Selv om de handler i egenskap av sine politiske funksjoner, betyr det ikke at de kan skjule seg bak dem. Hva tenkte Jens Stoltenberg, Jonas Gahr Støre, Grete Faremo og Kristin Halvorsen i mars 2011? Det må vi faktisk få svar på.