IS og teknogerilja

Det har vært mye debatt de siste dagene om hvordan ISs prosjekt om kalifat i Midtøsten skal beseires. For enkelte er løsningen utelukkende militær. En massiv bakkeoperasjon styrt av vestlige makter er selvsagt uaktuell. Man har lært noe av 2000-tallet når det gjelder å intervenere militært i Midtøsten etter Afghanistan, Irak og Libya, som førte til at USA oppnådde akkurat det motsatte av det de hadde arbeidet så iherdig for: å gjøre Iran til den eneste gjenværende stormakten i Midtøsten sammen med Israel.

Den kanskje alle beste opsjon i den forstand er en kombinasjon av målrettet luftbombing med lokale bakkestyrker. Altså begrenset ekstern innblanding. Kurdiske grupper har i denne sammenheng et utmerket utgangspunkt for å håndtere jihadistene. De har erfaring med både intern rivalisering seg imellom og med langvarig kamp mot statsmakter/overmakter (Tyrkia, Irak, Iran).

En annen opsjon som nevnes i kampen mot IS er «containment.» Krigen mot IS handler ikke bare om Irak og Syria, men også om spredningsfaren til Jordan, Libanon, for ikke å nevne Saudi-Arabia. Et slikt syn går inn for å bruke ressurser og energi på å stanse spredningen, mens Irak og Syria kan «overlates» til seg selv i en periode og blir underlagt ISs jerngrep. Altså en mer intern løsning. Målet med dette er å oppnå det samme resultatet som franskmenn oppnådde i nord-Mali : at lokalbefolkningen åpner øynene, innser hva slags galskap de støtter og gjør opprør mot jihadistene. Dette kan ta tid og blir smertefullt for dem som er underlagt et totalitært styre. Man vil derimot se i praksis hva et radikalt islamistisk kalifat handler om. Stadig flere trojanske hester i kalifatet vil gjøre sistnevnte til et håpløst prosjekt.

Midt oppi debatten om ekstern eller intern løsning har begrepet «teknogerilja krigføring» (Techno-Guerilla Warfare) dukket opp igjen for å beskrive hva IS egentlig er og hvorfor disse jihadistene lykkes der al Qaida aldri fikk det til. Eksperter noterte samtidig et klart skifte i ISs taktikk fra en mer tradisjonell form for krigføring i fravær av effektiv motstand på bakken og i luften (velorganiserte styrker, strategisk intensjon, klare militære mål) til mer geriljapreget krigføring etter de første luftangrepene (økt spredning av styrkene, økt bruk av sivilbefolkningen som skjold). IS-fremrykket i nord-Irak er nå ikke så bastant lenger, men heller ikke stanset.

Teknogerilja som begrep ble utviklet av bl.a. franske eksperter som Guy Brossolet og Etienne Copel på 1970- og 80-tallet og av tyske eksperter som Horst Afheldt (Defensive Verteidigung, 1983) for å gjengi ideen om en aktør av mindre størrelse som kunne beseire en mektigere og mer teknologisk avansert motstander gjennom fornuftig blandingsbruk av teknologi og gerilja (med bl.a. desentralisert command and control, styrkemobilitet, bruk av lettvåpen, «hit and run» taktikk, datateknologi og effektiv propaganda). I USA videreutviklet også RAND dette begrepet med Swarming. Hezbollahs kamp mot Israel i 2006 nevnes ofte som et eksempel på effektiv bruk av teknogerilja.

Luftangrepene har dermed en viss effekt på IS. De kan likevel ikke erstatte en full bakkekrig. Dette forklarer hvorfor Frankrike nå går i USAs fotspor og startet våpenleveranser til kurdiske grupper. Flere land vil følge dette eksemplet. Vil Norge gjøre det samme? Og for øvrig: Hva skal disse våpnene brukes til når ISIL er jaget vekk fra kurdiske områder? Hvem skal de da brukes mot? Kan dagens allierte bli morgendagens fiender? Bør vi huske hvordan al Qaida ble til etter Afghanistan-krigen på 1980-tallet?..

Artikkelen som følger (på fransk) gir en historisk oversikt over teknogerilja-begrepet fra 1970-tallet til i dag.

Tre eks-statsministre krever mer fransk handlekraft i Midtøsten

Presset øker på Frankrikes diplomati i Midtøsten. Nå kommer politikerne ut på banen. Tre tidligere statsministre (under Chirac og Sarkozy) fra opposisjonen; François Fillon, Alain Juppé og Jean-Pierre Raffarin, krever i en kronikk i Le Monde fra i dag en tydeligere fransk posisjonering i forhold til Israel-Palestina konflikten og kampen mot ISs forsøk på å bygge opp et radikal islamistisk kalifat i Midøsten (9. august skrev enda en tidligere statsminister fra opposisjonen, Dominique de Villepin, en lignende kronikk i Le Monde).

Typisk nok ber disse tre om en mer gaullistisk dreining av fransk utenrikspolitikk (Le retour à une diplomatie singulière, non alignée, mais entraînante, notamment pour l’Europe, reste pour la France la manière d’assumer sa mission.). Frankrike må dermed tøre å distansere seg mer fra et for passivt EU eller føre an.

Et mer proaktivt fransk diplomati innebærer bl.a. at man: 1) snarest ber om et ekstraordinært møte i Unionsrådet; 2) oppfordrer EU til å kreve stans av kamphandlinger i Gaza og et humanitært program for sivile, 3) , gjør tilsvarende for sivile på flukt i Irak; 4) man støtter amerikanske bombeangrep mot ISIL i Irak; 5) man opphever blokkaden mot våpenleveranser til kurdiske grupper; 6) involverer Tyrkia, Iran og Qatar i kampen mot IS i Levanten og Irak (via en regional konferanse i første omgang). Det er selvsagt ikke snakk om noen form for militært engasjement på bakken.. Heller ikke deltagelsen i potensielle luftangrep nevnes så langt.

Jeg må nesten få lov å sitere de Villepin in-extenso i sin kronikk fra 9. august. Det er svært godt skrevet og velfundert.. (selv om han ikke definerer «islamisme» godt nok.. Det er også typisk fransk.. og feil å sidestille en idée /l’idée nationale/ – med en religion – Islam)

«[..] En un mot l’islamisme est à l’islam ce que le fascisme fut en Europe à l’idée nationale, un double monstrueux et hors de contrôle, à cheval sur l’archaïsme et sur la modernité. Imaginaires archaïques et médiévaux, communications et propagande aux technologies ultramodernes. Il faudra une génération au Moyen-Orient pour entrer dans sa propre modernité apaisée, mais d’ici là il est guetté par la tentation nihiliste, par le suicide civilisationnel

 

Défense & Stratégie nr 35

Herved følger den nyeste utgaven av nyhetsbrevet Défense et Stratégie, som utgis av Observatoire européen de sécurité, université Panthéon-Sorbonne (Paris-I) (på fransk). Blant de temaene som tas opp i dette nummeret finner man Europas nye strategiske utfordringer, debatten rundt den nye transatlantiske handelsavtalen mellom EU og USA, noen refleksjoner rundt Frankrikes kjernefysiske avskrekking og en analyse av endringer i Italias forsvarspolitikk. Her vil man finne tidligere utgaver.

Arbeidsfordeling i kampen mot IS?

Verdenssamfunnet står foran et intrikat valg: å la IS knuse den kurdiske motstandsbevegelsen eller bistå den sistnevnte med våpenleveranser og taktisk bombing mot IS-styrker. Til syvende og sist er det de europeiske landenes innsats på bakken som vil avgjøre i hvilken grad de vil gjøre seg synlige for IS og bli potensielle terrormål. Enkelte lands engasjement i andre konflikter, samt deres begresende militære ressurser, tvinger også fram prioriteringer. Kort sagt kan man ikke være overalt samtidig. Man må velge sine arenaer.

Denne analysen av France24 tar opp Frankrikes syn på kampen mot IS i Irak og Syria og legger ikke skjul på at franskmennn vil slite med å være med i enda en krig (de er fortsatt i Mali..). Derimot spiller historiske interesser inn. Det er i fransk interesse i å sørge for at Libanon, men også til en viss grad Syria, ikke faller under ISs styre. Kan man da tenke seg en arbeidsfordeling mellom Frankrike (Libanon), Storbritannia (Syria) og USA (Irak) i kampen mot kalifatet? En type oppgradert versjon av Sykes-Picot avtalen fra mai 1916? Kanskje til en viss grad..

Levanten mot oppløsning?

Opprørsgruppen IS har hatt som mål å opprette et nytt kalifat i Levanten som inkluderer områder nord i Irak og Syria. Den nye «staten» strekker seg fra Aleppo (Syria) i vest til Diyala (Irak) i øst. IS har enå ikke tatt kontroll over alle områdene og byene i dette området, men rykker stadig lenger sør mot Bagdad.

Terrorgruppen kan uansett spille på tre faktorer for en eventuell suksess. Den ene er sentrakmaktens svekkede tilstand i både Syria og Irak. Disse tidligere sekulære statene kontrolerer å bare deler av sitt eget territoriet og er overhodet ikke i stand til å mobilisere egne ressurser som kan stanse ISs fremrykk. Den andre faktoren er knyttet til den første. ISIL kan spille på indre motsetninger og konflikter i begge land mht. borgerkrigen i Syria mellom Assad-regimet og ulike opprørske grupper og i Irak, hvor krigen mellom sjia og sunna-muslimer trappes opp. Den tredje og siste faktoren er verdens, og ikke minst Vestens urovekkende passivitet. Ingen vestlig aktør av betydelig størrelse vil våge å sende bakkestyrker mot IS. I beste fall kan man håpe på begrensede luftangrep, som på ingen måte kan være avgjørende når man skal befri storbyene.

Denne passiviteten preget også et FN som i over en årrekke verken klarte å tvinge irakske myndigheter til å føye seg for sanksjonspolitikken  heller å finne en politisk utvei mht. avvæpningen av Hussein-regimet mellom høsten 2002 og våren 2003. For ikke å snakke om å stanse USAs og Storbritannias forkjøpskrig i mars 2003. Teksten som følger skrev jeg i 2004. Den ramser opp noen refleksjoner om FNs framtid etter Irak-krigen. Den er hentet fra en rapport utgitt av Europa-programmet våren 2004 med navnet “Europa etter Irak-krigen; konsekvenser og utfordringer for Norge.

Den kan være interessant å lese igjen når man tenker på hva Bushs katastrofale «re-maping» av Midtøsten førte til utover 2000-tallet. På samme måte gir den noen ideer om hva som kunne skje hvis det internasjonale samfunnet igjen velger strutselstaktikken og lar være med å reagere. Denne gangen kunne en slik passivitet føre til at ikke bare ett eller flere land kollapser, men at Levanten «as we know it» rett og slett forsvinner ..

FNs sikkerhetsråd og Irak-krigen; svanesang eller ny start?

Historisk overblikk over forholdet mellom Frankrike og EU

Frankrikes forhold til Europa/EU har på ingen måte vært enkelt. I dette kapitlet fra boken utgitt i 2002 «Frankrike og Europa: visjon og ambisjon», presenteres dette forholdet i mer systematisk form. Franskmennenes «Europavalg» fremstår heller som et rasjonelt valg ved fravær av noen andre brukbare opsjoner der og da enn som noe rent ideologisk. Fra og med 1950-årene gjelder det dermed å bygge opp EU uten å bygge ned Frankrike..
Kilde: Franck Orban (red.), Frankrike og Europa; visjon og ambisjon. Oslo: Europa-programmet, 2002 (ISBN13 9788291165271).

Frankrike og «Europe-puissance»