AreaS-ILOS seminar på Litteraturhuset i Oslo om presidentvalget i Frankrike

23. mars 2017 arrangerte AreaS ved HiØ og ILOS ved UiO et felles seminar om presidentvalget i Frankrike ved Litteraturhuset i Oslo (sal Amalie Skram).

Seminaret hadde følgende tittel: Politisk landskap i krise? Årets presidentvalg i Frankrike.”

Innlederne på seminaret var :

Kjerstin Aukrust, førsteamanuensis i fransk litteratur og områdekunnskap (ILOS), UiO:
Fransk venstreside i krise: uunngåelig kollaps eller ny start?

Raino Malnes, professor, Institutt for statsvitenskap, UiO,
Fransk høyreside i krise: fra opplagt valgseier til forventet fiasko?

Alf Ole Ask, journalist i Aftenposten og medforfatter av boken “Marine Le Pen og høyrepopulismen i Europa,”
Fransk demokrati i krise: hva kan en valgseier for Nasjonal Front bety?

Franck Orban, førsteamanuensis, avdeling for økonomi, språk og samfunnsfag, HiØ/AreaS,
Fransk partipolitisk system i krise: mot slutten av den V Republikk?

Ordstyrer på seminaret var Remi Nilsen, redaktør ved Le Monde Diplomatique, norsk versjon.

Seminaret, som varte fra kl. 18.00 til kl. 20.30, ble en stor suksess. Vi antar at det kom rundt 250 personer som både lyttet til innlederne og deltok aktivt til debatten som fulgte presentasjonene.

En stor takk til alle!

(på bildet i svart: Franck Orban, AreaS og Kjerstin Aukrust, ILOS)

Posted in Uncategorized | Leave a comment

P4-Intervju om parlamentsvalget i Nederland

16. mars 2017 ble AreaS-medlem Ronald Nolet intervjuet på P4 om utfallet av parlamentsvalget i Nederland. Intervjuet kan hentes her.

 

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Kronikk i NRK Ytring: Nederland blåser i gang valgvåren

14. mars 2017 hadde AreaS-medlem Ronald Nolet  en kronikk i NRK Ytring om parlamentsvalget i Nederland. Kronikken kan hentes her.

Dette valget kan få betydning for hele Europa fordi det gir en målestokk på hvor sterk oppslutning det er rundt den europeiske anti-EU bevegelsen, islamfiendtligheten, innvandringsfiendtligheten, og hvor sterke de ekstreme høyrekreftene har blitt.

Nederland har ofte blitt sett på som et av de mest liberale landene i verden, og er kjent for å ha et forholdsvis godt inkluderende og integrerende samfunn. Allerede før reformasjonen tok Amsterdam imot jødiske-sefardiske flyktninger fra Spania og Portugal. De ble godt integrert i det nederlandske samfunn, og det finns fremdeles et levende sefardisk miljø i Amsterdam.

Nederland har ingen spesielt hyggelig kolonihistorie, men den bidro til at flere mennesker med ulike kulturer kom til landet. Integreringen gikk stort sett uten åpenlys diskriminering og rasisme. Mye av grunnen var at Nederlenderne var kulturelt og økonomisk avhengige både av sin sefardiske befolkning og senere sin kolonibefolkning. Nederland har vært et flerkulturelt samfunn i mange generasjoner.

Rasistiske krefter

Hvordan har et så flerkulturelt og liberalt samfunn som Nederland på så kort tid kunnet frambringe så sterke rasistiske krefter, og hvordan kunne PVV (Partij voor de Vrijheid) få så stor oppslutning?

PVV fikk for fire år siden 15 plasser i parlamentet (Tweede Kamer) og det ser ut til at de etter valget i år kan få mellom 32 og 36 plasser (av 150). Det er mer enn en fordobling, og vil gi PVV stor innflytelse. Ved forrige valg fikk PvdA (Arbeiderpartiet) og VVD (Høyre) henholdsvis 38 og 41 plasser i parlamentet. Noen prognoser sier at de nå kan reduseres til 10 og 24 plasser. Dette er dramatiske tall for de tradisjonelle partiene som har rådd grunnen i nederlandsk politikk siden andre verdenskrig.

Nederland har vært et flerkulturelt samfunn i mange generasjoner.

I seg selv vil PVV ikke kunne få styringsmakt alene, til det trengs det mer enn 75 plasser. Derfor må PVV søke samarbeidspartnere, og de færreste partier ønsker et slikt samarbeid. Derfor er valget ikke avgjørende for maktbalansen i Nederland. Valget er viktig som en målestokk for høyrekrefters oppslutning og muligens også for resten av Europa.

En viktig grunn til denne økte oppslutningen om PPV, kan være at partilederen Geert Wilders spiller (retorisk) på frykt. Hans fortolkning av islam er basert på den mest ekstreme formen, som predikeres av IS og Al Qaida, og han forsøker å framstille dette som «mainstream-islam». I Wilders film om Koranen, Fitna, trekker han fram enkelte sura´er (vers) tatt helt ut av sammenhengen, og fremstiller i filmen at:«slik er Koranen, slik er islam».

Grov retorikk

11. februar sa Geert Wilders i et intervju på nederlandsk TV at islam er verre enn nazismen, og at moskeene er å betrakte som nazitempler og må stenges. Dessuten går han inn for et totalt forbud mot Koranen. På denne måten forsøker han å riste av seg rasismestempelet og fiske stemmer hos folk som er redde for terror.

Samtidig hevder han at nederlenderne ikke lenger føler seg hjemme i eget landet. Han bruker sterke bilder som at den menige nederlandske mannen og kvinnen møter en verden i gatene og i sitt nærmiljø som ikke tilhører dem lenger. Det er kvinner som går med nikab og hijab, i sorte klær, det er muslimske menn som sitter på fortauskafeer, driver dank og drikker te og røyker vannpipe. Han appellerer til følelser om at islam ikke hører hjemme i den nederlandske ånden og kulturen. «Vi, ekte Nederlendere, arbeider hardt og vi driver ikke dank», hevder han.

Han appellerer til følelser om at islam ikke hører hjemme i den nederlandske ånden og kulturen

De siste årenes migrasjon fra det krigsherjede Midtøsten, særlig fra Syria, forsterket denne oppfatningen. Den etablerte makten i landet, representert ved partiene PVDA (Arbeiderpartiet), D66 (Venstre) og VVD (Høyre), har ikke svart på utfordringene og står maktesløse overfor de forholdene som preget landets innenriks- og utenrikspolitikk.

Det er i kjølvannet av dette at partiet LPF (Lijst Pim Fortuyn) fikk økt oppslutning allerede før år 2000. LPF var det første partiet med en tydelig innvandringsfiendtlig og islamfiendtlig retorikk og politikk. Drapet på Pim Fortuyn ni dager før valget i 2002 førte til at oppslutningen til hans høyrepopulistiske politikk overgikk alle forventninger.

Geert Wilders kom fra partiet VVD (Høyre). Han fylte tomrommet etter at Pim Foruyn var drept, og han hadde en enda sterkere retorikk mot islam og muslimske folkegrupper, særlig myntet på marokkanere. Hans retorikk ble ikke akseptert innad i VVD og derfor etablerte han sitt eget parti PVV. Helt siden stiftelsen har han spilt på de fire elementene: anti-EU, innvandringsfiendtlighet, islamfiendtlighet og en økonomisk høyrepolitikk.

Trump-effekt

Sammenfallet mellom de fire elementene i deler av befolkningen kan videre skyldes flere faktorer. Oppslutningen om EU har vært, og er til dels fortsatt stor. Med den andre verdenskrigen frisk i minne og behovet for trygghet, åpen handel, åpne markeder som Nederland kunne leve godt av, var det få krefter i landet som ikke ønsket EU velkommen. De første sprekkene i forestillingen om trygghet kom i forbindelse med utvidelsen av EU, med østeuropeiske land som nye medlemsstater. Den frie innvandringen til Vest-Europa, førte til en gryende skepsis mot hele EU-prosjektet.

De første sprekkene i forestillingen om trygghet kom i forbindelse med utvidelsen av EU, med østeuropeiske land som nye medlemsstater

Den første kontinentale testen om Europa og EU kan bestå som et inkluderende prosjekt, får vi i Nederland i morgen, 15. mars.

Den første brikken i dette var Brexit, da et flertall av Englands befolkning valgte å ville stå utenfor EU, med mye av de samme argumentene som vi nå ser brukes i Nederland, Frankrike og Tyskland.

Valget av Donald Trump var den andre brikken, og i begge tilfeller var det innvandrings-kortet som ble spilt ut. Valget i Nederland blir en god målestokk for hva som kan skje videre denne valgvåren i Europa. Det er fortsatt to brikker igjen. Frankrike og Tyskland.

Vil Trump-effekten slå ut i Europa? Det er de neste måneder som vil vise, men utviklingen frem til dess ser ikke lyst ut for EU og Europa.

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Kronikk i Dagbladet: Den tredje dominobrikken

14. mars 2017 hadde AreaS-medlem Ronald Nolet en kronikk i Dagbladet om parlamentsvalget i Nederland. Kronikken kan finnes her.

Valget i Nederland i morgen, 15.mars, vil kunne få betydning for hele Europa fordi det vil være en målestokk for hvor sterk oppslutning det er rundt den europeiske anti-EU bevegelsen, islamfientligheten, innvandringsfientligheten, og hvor sterke de ekstreme høyrekreftene har blitt.

Nederland har ofte blitt sett på som et av de mest liberale landene i verden, og er kjent for å ha et forholdsvis godt inkluderende og integrerende samfunn. Allerede før reformasjonen tok Amsterdam imot jødiske-sefardiske flyktninger fra Spania og Portugal. Og selv om disse flyktninger tok med seg sine «fremmede» kulturer, beholdt de fleste sine skikker og ritualer. Det er vanlig å si at de ble godt integrert i det nederlandske samfunn, og det finns fremdeles et levende sefardisk miljø i Amsterdam.

Nederland har ingen spesielt hyggelig kolonihistorie, men den bidro til at flere mennesker med ulike kulturer kom til landet. Omgang mellom Nederlenderne og de mange ulike kulturer var selvsagt ikke uproblematisk, men integreringen gikk stort sett uten åpenlys diskriminering og rasisme. Mye av grunnen var at Nederlenderne var kulturelt og økonomisk avhengige både av sin sefardiske- og senere sin kolonibefolkning. Nederland er, og har vært et flerkulturelt samfunn i mange generasjoner.

Spørsmålet er hvordan et så flerkulturelt og liberalt samfunn som Nederland på så kort tid har kunnet frambringe så sterke rasistiske krefter, og hvordan PVV (Partij voor de Vrijheid) kunne få så stor oppslutning som det kan se ut at de kan få? PVV fikk for fire år siden 15 plasser i parlamentet (Tweede Kamer) og det ser ut til at de etter valget i år kan få mellom 32 og 36 plasser (av 150). Det er mer enn en fordobling, og vil gi PVV stor innflytelse. Ved forrige valg fikk PvdA (Arbeiderpartiet) og VVD (Høyre) henholdsvis 38 og 41 plasser i parlamentet. Noen prognoser sier at de nå kan reduseres hhv. til 10 og 24 plasser. Dette er dramatiske tall for de tradisjonelle partiene som har rådd grunnen i nederlandsk politikk siden andre verdenskrig. I seg selv vil PVV ikke kunne få styringsmakt alene, til det trengs det mer enn 75 plasser. Derfor må PVV søke samarbeidspartnere blant de andre partier. De færreste partier ønsker imidlertid et slikt samarbeid. Derfor er valget ikke avgjørende for maktbalansen i Nederland. Valget er derimot viktig som en målestokk for høyrekrefters oppslutning og muligens også for resten av Europa.

En viktig grunn til denne økte oppslutningen om PPV, kan være at partilederen Geert Wilders spiller (retorisk) på frykt. Hans fortolkning av islam er basert på den mest ekstreme formen, den som predikeres av IS og Al Qaida, og han forsøker å framstille dette som ’mainstream-Islam’. I Wilders film om Koranen, Fitna, trekker han fram enkelte sura´er (vers) tatt helt ut av sammenhengen, og fremstiller i filmen at: ’slik er Koranen, slik er Islam’. Geert Wilders ytterliggående fortolkning av Islam har sine tilhengere også her til lands, og mye av dette tankegodset deles av blant annet Hege Storhaug, Kent Andersen og Tybring Gjedde. Mye av idegrunnlaget finner vi også i Fjordmannen og Anders Bering Breiviks ideologiske fundament.

Lørdag 11. februar i år sa Geert Wilders i et intervju på nederlandsk TV at Islam er verre enn nazismen, og at moskeene er å betrakte som nazitempler. Dette bruker han som begrunnelse for at moskeene må stenges en gang for alle. Dessuten går han inn for et totalt forbud mot Koranen. Han hevder i dette intervjuet at islam ikke er en religion men en ideologi som er farligere enn nazismen. På denne måten forsøker han å riste av seg rasismestempelet og fisker stemmer fra folk som er redde for den terrorvirksomhet som ekstreme islamister har gjennomført.

Samtidig hevder han at Nederlenderne ikke lenger føler seg hjemme i landet, og at de kjenner ikke igjen sin egen kultur. Han bruker sterke bilder som at den menige nederlandske mannen og kvinnen møter en verden i gatene og i sitt nærmiljø som ikke tilhører dem lenger, det er kvinner som går med niqab og hijab, i sorte klær, det er muslimske menn som sitter på fortauskafeer, driver dank og drikker te og røyker vannpipe. Han appellerer til følelser om at islam ikke hører hjemme i den nederlandske ånden og kulturen. Vi, ekte Nederlendere, arbeider hardt og vi driver ikke dank, hevder han.

De siste årenes migrasjon fra det krigsherjede Midtøsten, særlig fra Syria, forsterket denne oppfatningen. Den etablerte makten i landet, representert ved partiene PVDA (Arbeiderpartiet), D66 (Venstre) og VVD (Høyre), har i lengre tid ikke maktet å svare på utfordringene og står maktesløse overfor de forholdene som preget landets innenriks og utenrikspolitikk.

Det er i kjølvannet av dette at partiet LPF (Lijst Pim Fortuyn) fikk økt oppslutning allerede før år 2000. LPF var det første partiet med en tydelig innvandringsfientlig og Islamfientlig retorikk og politikk. Drapet på Pim Fortuyn ni dager før valget i 2002 førte til at oppslutningen til hans høyrepopulistiske politikk overgikk alle forventninger.

Geert Wilders kom fra partiet VVD (Høyre). Han fylte tomrommet etter at Pim Foruyn var drept, og han hadde en enda sterkere retorikk mot Islam og muslimske folkegrupper, særlig myntet mot marokkanere. Hans retorikk ble imidlertid ikke akseptert innad i VVD og derfor etablerte han sitt eget parti PVV. Helt siden stiftelsen har han spilt på de fire elementene: anti-EU, innvandringsfientlighet, Islamfientlighet og en økonomisk høyre politikk.

Sammenfallet mellom de fire elementene i deler av befolkningen kan videre skyldes flere faktorer. Oppslutningen om EU har vært, og er til dels fortsatt stor. Med den andre verdenskrigen frisk i minne og behovet for trygghet, åpen handel, åpne markeder som Nederland kunne leve godt av, var det få krefter i landet som ikke ønsket EU velkommen som en forebygger av nye kriger, og en garantist for fri handel. De første sprekkene i denne forestillingen om trygghet kom i forbindelse med utvidelsen av EU, med øst europeiske land som nye medlemstater. Den frie innvandringen til Vest-Europa, førte til at en gryende skepsis mot hele EU prosjektet.

Den første kontinentale testen om Europa og EU kan bestå som et inkluderende prosjekt, vil ligge i Nederland den 15 mars. Det er da vi vil få resultatene fra valget i Nederland, det tradisjonelt mest liberale samfunn i Europa. Den første brikken i dette var Brexit, da et flertall av Englands befolkning valgte å ville stå utenfor EU, med mye av de samme argumentene som vi nå ser brukes i Nederland, Frankrike og Tyskland. Valget av Donald Trump var den andre brikken, og i begge tilfeller var innvandring kortet som ble spilt ut. Valget i Nederland vil kunne være en god målestokk for hva som kan skje videre denne valgvåren i Europa. Det er fortsatt to brikker igjen. Frankrike og Tyskland. Vil Trump-effekten slå ut i Europa? Det er de neste måneder som vil vise, men utviklingen frem til dess ser ikke lyst ut for EU og Europa.

 

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Intervju på P4: avgjørende valg for Europa i Nederland

14. mars 2017 ble AreaS-medlem Ronald Nolet intervjuet på P4 om innspurten til valget i Nederland og Geert Wilders Frihetspartiet (PVV).

Intervjuet kan hentes her.

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Seminar om årets presidentvalg i Frankrike 23. mars 2017 på Litteraturhuset i Oslo

AreaS (HiØ) og ILOS (UiO) har gleden av å invitere til et panelseminar om årets presidentvalg i Frankrike 23. mars 2017 på Litteraturhuset i Oslo.

Innlederne på seminaret kan dere se på invitasjonen som er lagt ut på websiden til Litteraturhuset. Siden kan hentes her.

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Allmektig?

Er den franske presidenten så allmektig som noen påstår det i norske medier… vel, både og. Det er ganske enkelt avhengig av flertallet i parlamentet.

André Avias har publisert et tilsvar til artikkelen av E. A. Erstad om “Macron som frelser” i Klassekampen 10.03.17. Artikkelen er bra, men den inneholder noen fakta feil som måtte rettes opp.

Posted in Uncategorized | Leave a comment

De tre høyrepopulistene har medvind i hvert sitt land, men ingen reell mulighet til å ta makten

Areas-medlem Franck Orban skrev følgende analyse om årets valg i Nederland, Frankrike og Tyskland. Kronikken kom i Dagbladet 23. februar 2017 og kan hentes her.

I disse dager kryr det av kronikker, seminarer eller reportasjer om den høyrepopulistiske bølgen som ventes å velte over Europa i år. Europeerne ble sjokkert over britenes Brexit og Trump-valgseieren i USA, og nå frykter man en dominoeffekt.

Men både frykten for at det ene landet etter det andre skulle knele under Sovjetunionens jerngrep, og den tilsvarende tanken fra den arabiske våren – at demokratisering ville spre seg til hele Midøsten og den arabiske verden, viste seg å være feil. Verden bukket ikke under for kommunismens ekspansjon og drømmen om muslimsk demokrati ble byttet ut med geopolitisk kaos og endeløse menneskelige lidelser.

Hysteriet rundt trusselen fra europeiske høyrepopulister overskygger enhver kritisk tenkning og fornuft. Tilhengerne av dominoteorien spiller primært på frykt. De overser to dimensjoner som trolig vil hindre en høyrepopulistisk valgtriumf. Den ene er intern, mens den andre er mer ekstern.

Forventning om bølge

Høyrepopulistenes uventede valgsuksess i Storbritannia og USA skapte en forventning om at en slik omveltning ikke lar seg stoppe og vil gjenta seg med årets valg i Nederland, Frankrike og Tyskland i mars, april-mai og september. Tilhengerne og skeptikerne deler ideen om at dette dreier seg om en bølge.

Høyrepopulistene, som nylig møttes i Koblenz, varslet om at 2017 blir «patriotenes» år. Nasjonale regjeringer og eksperter varslet likeledes om at faren for et populistisk jordskjelv aldri har vært så overhengende. Ulike meningsmålinger konkluderer verken med det ene eller det andre, men vitner om velgernes ekstreme forvirring og labilitet. Erfaringene fra Storbritannia og USA tilsier at ingenting kan sies med sikkerhet.

Gjelder det for risikoen for høyrepopulistisk seier, må det også kunne gjelde for det motsatte scenariet. Hvor sannsynlig er det at Geert Wilders, Marine Le Pen og Frauke Petry vinner i eget land? En ting er å komme først i mål, en annen er å kapre makt. La oss ta et paradoksalt eksempel fra det amerikanske valget. Hillary Clinton vant riktignok i antall stemmer. Men hun tapte pga. landets spesifikke valgordning ved presidentvalget. Det samme vil skje i Europa i år.

Ensom valgseier for Wilders i Nederland

Geert Wilders og hans Partiet for Frihet (PVV) troner i menings-målingene med rundt 20% oppslutning og ligger an til å bli det største partiet i Nederland ved årets parlamentsvalg. Dette er ikke nok til å vinne, dette av to grunner. For det første blir velgernes stemmer spredt utover et politisk landskap hvor ikke mindre enn 31 partier konkurrerer om 150 seter i Tweede Kamer, dette i et valgsystem med forholdstallsvalg og ingen sperregrense. Wilders kan bli størst, men han vil neppe gjøre rent bord. En annen begrensende faktor for høyrepopulistene er andre partiers vilje til å dele makt og danne en regjeringskoalisjon. PVV spås 30 av de totalt 76 mandatene som er nødvendige for å kunne danne regjering. En slik vilje til samarbeid ser for øvrig ikke ut til å eksistere blant ande partier, og i alle fall ikke i Volkspartij voor Vrijheid en Democratie (VVD), som opplevde i 2012 at regjeringen de satt i sammen med PVV måtte gå av etter at sistnevnte hoppet av. Statsminister Mark Rutte gjorde det klart at et nytt forsøk med PVV ikke er aktuelt. Det er faktisk bare ett parti av 31 som har sagt seg villig til å gå inn i regjeringskoalisjon med PVV. Et tegn på hvor relativ en valgseier vil kunne bli for Wilders er en dreining mot høyre de siste månedene. Logisk sett vil mer radikale holdninger redusere PVVs mulighet til å bli tatt opp i det gode selskapet.

Illusorisk valgseier for Nasjonal Front i Frankrike

Marine Le Pen blir også spådd en lysende framtid og et brakresultat ved årets presidentvalg i Frankrike. For andre gang siden 2002 ligger Nasjonal Front an til å kunne kvalifisere seg til andre og avgjørende omgang. I motsetning til 2002 leder partiet i meningsmålingene med bortimot 25-28% av stemmene før første omgang både foran venstre- og høyresiden. Vel og bra. Men det hjelper heller ikke.

For valgsystemet i Frankrike er slikt at de to kandidatene med flest stemmer etter første omgang går videre til andre omgang. Da må vinneren få 50% + én stemme. Det er et gigantisk hopp fra nesten 30 til 50%+1 for et parti som står alene mot alle andre. Ledelsen i sosialistpartiet og blant Republikanerne vil neppe oppfordre sine velgere til å stemme på Nasjonal Front hvis de selv ikke går videre. Selvsagt eier ingen velgernes frihet til å støtte eller gå imot partianbefalingen. Men mest sannsynlig vil Le Pen kunne få rundt 40% av stemmene ved andre omgang. Det vil utgjøre mer enn en dobling i forhold til 2002, men likevel ikke holde til seier. Fransk politikk vil dermed rystes nok en gang, men «glasstaket» som holder frontistene unna maktsfæren vil holde, riktignok mer sprukkent enn noensinne.

Skulle Marine Le Pen mot all forventning vinne presidentvalget, ville ikke en slik seier bety all verden hvis hun samtidig taper parlamentsvalget i juni, et valg som i enda større grad enn presidentvalget bygger på allianser mellom omgang 1 og 2. Uten flertall i nasjonalforsamlingen vil Marine Le Pen ha en svak regjering i ryggen. Hun ville bli som en kylling uten hode, uten reell evne til å lede landet. Presidentvalget ville altså være en Pyrrhos-seier som ikke kan brukes til noe.

SPD framfor AfD i Tyskland

Heller ikke Frauke Petrys parti Alternativ for Tyskland (AfD) ligger an til å ta makten i Tyskland ved valget i Bundestag 14. september. Riktignok har tyske høyrepopulister økt sin oppslutning i flere delstater i løpet av de siste årene som følge av kansler Merkels liberale håndtering av flyktningkrisen. Partiet fikk 24,3% av stemmene i delstaten Sachsen-Anhalt i april 2017, mens CDU fikk kun 30% og SPD 10.6%. I Merkels egen delstat Mecklenburg-Vorpommern slo AfD til til og med kanslerens parti i september 2017 med 21,8% av stemmene, mot drøyt 19% til CDU.

Høyrepopulistene vinner også på at en del tyskere ser med skepsis på at Merkel skal gå nok en mandatperiode som statsleder i landet, og vil ha maktskifte. Men AfD står svakere enn sine søsterpartier, Nederlands Partiet for Frihet og Frankrikes Nasjonal Front, med tanke på gjennomslagskraft nasjonalt. Meningsmålingene gir partiet rundt 12% oppslutning. Interessant nok er den viktigste effekten av valgutfallet i USA ikke at AfD gjør det særlig mye bedre, men at venstresiden og særlig SPD øker sterkt. Dette skyldes ikke minst at en populær Martin Schultz nå er tilbake i tysk politikk som valgkandidat for SPD etter å ha vært president for EU-parlamentet. Schultz oppfattes som et solid alternativ for Merkel som er mer forenlig med tysk etterkrigshistorie enn AfD. Det er altså vanskelig å se hva et brakvalg ville bestå av for AfD.

Tre land, tre muligheter for høyrepopulister til å markere seg innenrikspolitisk, men uten reell mulighet til å ta makten noen steder. Bekymringsmeldingene om høyrepopulistenes inntog i europeiske hovedsteder er dermed litt forhastet og må tas med en klype salt. Disse partiene vil bestå i overskuelig framtid og kommer til å underminere de mer etablerte partiene så lenge velgerne føler at sistnevnte står i utakt med dem.

Europeerne dømt til avmakt?

Frykten for høyrepopulistiske partier tar heller ikke høyde for mer eksterne faktorer som endrer situasjonen i EU. Inntil nylig var mange kritikere av EU blindet av Putins handlekraft og Trumps kompromissløse holdning til USAs elite. Putins møysommelige undergraving av det liberale demokratiet i EU-landene og hans aktivisme på østflanken, kombinert med Trumps betingede støtte til NATO, klar motvilje mot EU og åpen begeistring for Brexit, uten å nevne en proteksjonisme rettet mot europeerne, skremmer stadig flere. Europeerne, og det inkluderer østeuropeere som har vært mer enn gjennomsnittsivrige til å anklage EU for alt mulig, er i økende grad redd for at dialogen mellom landmakten Russland og sjømakten USA – som ved tidligere anledninger i moderne historie, – skjer på deres bekostning, denne gangen gjennom den såkalte Grand Bargain.

På hver sin måte driver Trump og Putin et stadig Divide et Impera-diplomati som sikter til å sikre seg kontroll over Europa. Rykter om amerikansk påvirkning i europeiske medier gjennom bl.a. Trumps rådgiver Stephen Bannon førte nylig EUs høyrepresentant for utenrikssaker og sikkerhetspolitikk Federica Mogherini til å be amerikanerne ikke om å blande seg inn i europeisk politikk. Etterretningen i flere europeiske land varslet på sin side samtidig om at russiske hackere mer eller mindre støttet av Moskva trolig kommer til å prøve å påvirke valgutfallet i Nederland, Frankrike og Tyskland, men også i Italia om det skulle bli parlamentsvalg der i år.

Utfallet ikke gitt på forhånd

Tidligere uvilkårlige entusiaster av EUs dekonstruksjon begynner nå å bli mer betenkt og innser at hvert europeisk land isolert sett ikke veier tungt i en hobbesiansk naturtilstand og en verden på vei mot fragmentering. Det betyr ikke at det rår en ny overnasjonal ånd i EUs hovedsteder. Som Italias forslag om en post-Brexit modell for EU viser, dvs. et EU som vil kunne bestå av minst to sirkler med land som er mer eller mindre integrert i forhold til hverandre, er tiden for tilblivelsen av en europeisk føderalstat trolig forbi.

Enhver relaunch av Unionen vil også ikke minst måtte forankres demokratisk ved at EU-borgerne trekkes inn i prosessen og får siste ord. Til gjengjeld er ikke EUs utvanning via exit-prosesser noen løsning som tjener europeernes langsiktige interesser. Deres beste sjanse til å tilpasse seg disse globale spillereglene er å holde sammen. Merkel kunne ikke si dette bedre da hun i januar 2017 slo fast at europeerne holder sin skjebne i egne hender. Det samme budskapet formidlet presidenten for Det europeiske råd Donald Tusk i februar til EUs stats- og regjeringssjefer da han oppfordret medlemslandene til å stå sammen mot usikkerheten som Trump-administrasjonen, Russland, Midøsten og Kina representerer.

Skulle en slik usikkerhet bekreftes i tiden framover, vil dette være negativt for populistiske krefter som på langt nær vokser på EU-kritikken. Det er dessverre ofte slik at det er ytre faktorer – og ikke indre – som motiverer EU-landene til mer samarbeid. Dette ser man nå i forhold til en fornyet interesse for å bygge opp et eget forsvar for EU. Det betyr ikke at de interne utfordringene høyrepopulistiske krefter tar opp ikke er relevante. Statslederne har et historisk ansvar med å forhindre et definitivt brudd mellom europeerne og det europeiske prosjektet. Med at 2017 blir en rungende høyrepopulistisk bølge for «patriotene» står ikke skrevet på forhånd.

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Donald Trump blant sine egne

AreaS-medlemmet Elin Strand Larsen har skrevet en kronikk for Forskning.no om hvordan Donald Trump aldri vil klare å samle det amerikanske folket. Kronikken kan hentes her. Kronikken ble publisert den 22. februar 2017.

Faksimile: Forskning.no

Etter 30 dager i det hvite hus valgte Donald Trump i helgen å tale til sine støttespillere i en flyhangar i Florida.

– Jeg er her fordi jeg vil være blant mine venner, sa presidenten til stormende jubel fra publikum.

Et publikum bestående av dedikerte Trump-supportere.

Valgkamparrangementet sendte samtidig et tydelig signal om at Trump verken ønsker eller forsøker å være en president for hele det amerikanske folk – langt mindre en samlende leder for hele verden.

Splitter landet i to

Allerede under presidentinnsettelsen kunne man se den tydelige splittelsen mellom Trumps hengivne støttespillere og de massive motdemonstrasjonene. Til sammenligning var Barack Obamas innsettelsesseremoni i 2009 en av de mest samlende begivenhetene i moderne tid. Han satte rekord i oppmøte på Capitol Hill.

Det var fest i gatene og feiringen fortsatte lenge etter at det offisielle programmet var over. Gleden over å ha valgt den første afroamerikanske presidenten i amerikansk historie fant man ikke bare i Washington, men i hele verden. Det var fest fra New York til Berlin til Sydney, og spesielt i Kogelo i Kenya hvor Obama hadde sine røtter.

Med sitt budskap om håp og forandring, fremstod han som et samlende symbol for hele verden. Med Donald Trump var ting annerledes. Innsettelsesseremonien hans ble utført etter alle kunstens regler og verdens medier brøt inn i sin vanlige sendeplan for dekke begivenheten live, men festen uteble. Det var ikke den samme folkeansamlingen og feiringen som for åtte år tilbake, verken i Washingtons gater eller noe annet sted i verden.

Snakker til sine supportere

Det er flere grunner til at ikke Trumps presidentinnsettelse ble til en global mediebegivenhet som folk kunne samles om.

Den første, og kanskje den mest selvsagte, er at Donald Trump er ikke noe samlende symbol. Gjennom sine uttalelser, taler og Twitter-meldinger har han heller lagt opp til en svært splittende retorikk. Han har støtt fra seg kvinner, homofile, muslimer, journalister og klimaforskere, og hans støttespillere har elsket ham for det.

Selv i innsettelsestalen, hvor hans oppgave var nettopp å samle folket, snakket han primært til sine supportere. Han fremstilte seg selv som en frelser og som svaret på det amerikanske blodbadet. Han skjøv vekk resten av verden ved å si at han ville sette Amerika først.

Det var ikke et godt utgangspunkt for feiring – med unntak av de som feiret han fra før av.

Mediene spilte ikke på lag

Den andre og vel så viktige grunnen er at Trump ikke hadde mediene med på laget. En presidentinnsettelse krever medienes mer eller mindre ukritiske dekning, at de underkaster seg ritualet og inviterer publikum med på festen. Ingen av delene var mediene særlig interessert i å gjøre under innsettelsen av Trump.

I stedet brukte de dagene før innsettelsen til å skrive om hvordan Trump planla å stenge ute enkelte redaksjoner fra sine pressebriefinger og fokuserte på de store protestene mot den kommende presidenten. Etter fire uker med Trump i det hvite hus har forholdet mellom presidenten og media gått fra vondt til verre. I helgen valgte Trump på ny å gå i strupen på pressen.

Vil aldri kunne samle noen andre enn sine egne

Den tredje og siste grunnen til at Trumps presidentinnsettelse ikke ble en samlende mediebegivenhet, har med publikum å gjøre. Uansett hvilke president det er snakk om, vil vi ikke møte et like lojalt mediepublikum i dag. Til det er mediene for mange, publikumet for oppstykket og oppmerksomheten for kortvarig.

Vi får det med oss i bruddstykker, men vi sitter ikke klistret til skjermen. Vi samles ikke som en familie i TV-stuen, men velger våre egne meningsfeller på sosiale medier.

Trumps første måned i presidentstolen har vært identisk med hans valgkamp – splittende og isolerende.

Debatten som har rast om falske nyheter og alternative fakta viser med all tydelighet at dagens publikum ikke kan samles om en virkelighet, men heller at hver enkelt velger sin egen sannhet på nett.

Så når verken budskap, medium eller mottaker bygger oppunder presidentskapet, vil Trump aldri kunne samle noen flere enn sine egne. Og det ser ut som han er fornøyd med det.

Posted in Uncategorized | Tagged , , , , , , , | Leave a comment

AreaS-seminar om jenteradikalisering med Åsne Seierstad

Mandag 13. februar 2017 arrangerte AreaS et seminar i HiØs bibliotek om Åsne Seierstad nye bok “To søstre”. Etter seminaret med Erlend Ofte Arntsen i november 2016 ønsket AreaS å rette mer fokus på radikaliseringsprosessen og kvinner/jenter. [spacer height=”20px”]Åsne Seierstad ga først en innledning om bokens tematikk og oppbygging før AreaS-medlem Franck Orban diskuterte med henne. Opptaket fra seminaret kan sees her.[spacer height=”20px”] I løpet av seminaret ble følgende punkter tatt opp:

  • Hvordan ble boken skrevet og hva slags etiske og moralske avveininger måtte foretas?[spacer height=”20px”]
  • Bokens første dem vier mye plass til familierelasjoner når det gjelder forholdet mellom foreldre og barn, og ikke minst for hva som angår søskendynamikken. Hva er grunnene til at moren ønsker å ”dytte inn” islamsk lære i jentene, mens faren virker mer distansiert[spacer height=”20px”]
  • Hvilken rolle har foreldrene i jentenes religiøse vekkelse? [spacer height=”20px”]
  • Hvorfor reagerer de så ulikt etter hvert med tanke på jentenes fravær? Hvilken rolle spiller det somaliske miljøet i denne sammenheng?[spacer height=”20px”]
  • Utenforskapsfølelsen nevnes ofte som en avgjørende faktor bak radikalisering av ungdommer. Blogginnholdet det vises til i boken viser at Leila omtales av andre jevnaldrende som ”usosial.” Man kommer også inn på ”innvandrergjengen” tidlig i boken og på spørsmålet om hva som kan tolkes som et opprør mot familien. [spacer height=”20px”]
  • Kan radikaliseringsprosessen egentlig starte uten påvirkning fra andre ekstern aktører? I boken nevnes bl.a. Islam Net og imamen som ble hyret inn av moen. Jentene i familien hadde tross alt ulike forløp. Åsne skriver følgende: ”De var såkalte annengenerasjonsinnvandrere (..) Andre lente seg over til den ene siden, løftet beinet, trakk det til seg, og ble stående og balansere på én fot. De fant at sekulære verdier var uforenelig med islam” (s. 102). [spacer height=”20px”]
  • Studien av Strategic Dialogue nevnes i boken i forbindelse med en refleksjon om hva som motiverer jenter til å dra til Syria. Hva er de tre viktigste grunner bak  beslutningen om å forlate det vi oppfatter som et trygt liv som ung jente i Norge for en usikker framtid?[spacer height=”20px”]
  • Er jenters motiver for å dra nokså ulike gutters?[spacer height=”20px”]
  • En dyp religiøs vekkelse ser ut til å være en viktig forskjll mellom prosessen som berører jenter og gutter. Er det tilfellet og hvis ja, hvorfor?[spacer height=”20px”]
  • I hvilken grad skyldes jenters tilslutning til IS oppfatningen om at voldelig salafisme er et befriende valg for dem i forhold til familiebånd og det sosiale presset de opplever eller føler at de blir utsatt for?[spacer height=”20px”]
  • Boken til Erlend Ofte Arntsen viser at guttenes drøm om å finne seg en fullverdig muslimsk kone har stor betydning for beslutningen om å reise til Syria. Åsnes bok illustrer at dette også er tilfellet for jenter (Halal dating) og at disse trekkes mot populære ”tøffinger” fra bl.a. Profetens Ummah. Inntreffer radikalisering for sexens skyld? Aisha er i den forstand spesielt interessant, siden hun vil være “kona til en av sjefene i islamistmiljøe.”[spacer height=”20px”]
  • Hvordan kan jenter som samtidig kan være ”muslimske” OG “feminister” – riktignok i deres forstand -, ta innover seg en ekstrem ideologi som vi mener undertrykker kvinner til en grad som vi ikke har sett maken til i moderne tider?[spacer height=”20px”]
  • Hva er forskjellen mellom forventningene om hva slags liv jenter tror de vil ha før de reiser til Syria og hverdagen de opplever som hustru og mor når de først er der?[spacer height=”20px”]
  • Boken konkluderer med en tanke om at linjen mellom nypraktiserende og radikalisert var tyn når det gjelder jentene og at de egentlig har vært ofre for en tidsbegrenset bølge som inntraff da ”døren stod på vidt gap”, og som nå er over. Uten dette ville de trolig være ”fromme nypraktiserende” i dag. Hva menes det med dette?
Posted in Uncategorized | Leave a comment