AreaS-seminar om mellomvalget i USA

Robert Mikkelsen og Johanna Wagner

Tirsdag , 13. november, arrangerte forskergruppen AreaS et seminar om mellomvalget i USA med analyser fra AreaS-medlem og førstelektor, Robert Lewis Mikkelsen. Seminaret ble ledet av AreaS-medlem og førsteamanuensis, Johanna Mary Wagner.

Gjennom en presentasjon og senere diskusjon tok Mikkelsen opp tre ulike aspekt ved det amerikanske mellomvalget.

  • Hva er et mellomvalg?
  • Hva ble resultatet av mellomvalget?
  • Hva betyr dette resultatet?

Se videoopptak fra seminaret her

USA after the Midterm Elections

Denne artikkelen er skrevet av AreaS-medlem Robert Lewis Mikkelsen og er publisert for Cappelen Damm i serien “Access to English, social Studies“.

AreaS-seminaret 13. november 2018 med Robert og AreaS-medlem Johanna Mary Wagner om samme tema ble tatt opp. Videopptaket av seminaret kan sees her.


As the dust settles around the midterm election in the United States, it is clear that the predictions of the pollsters and pundits were by and large correct. The Democrats won a significant victory, securing a majority in the House of Representatives for the first time since 2010. They also picked up seven state governors, raising their total from 16 to 23 nationwide. On the other hand, the Republicans kept – and even increased – their majority in the Senate from 51 to at least 52 Senators.

This was not the “blue wave” the Democrats had been hoping for a few months ago, but it marked a significant change in the balance of power in Washington and the country as a whole, with both short and long-term consequences. Short term, the stage was set for what will probably be bitter fights for the next two years between the Democratic House on the one side and the Republican Senate and President Trump on the other. Long term it could signal a shift in political power from the Republicans to the Democrats at the start of the next decade.


What happened?

The most noteworthy aspect of these midterms was the unusually high turnout of eligible voters, estimated at 47% – up from 37% in 2014 and the highest for midterm elections in almost fifty years. The reason for this high turnout can be summed up in one word: Trump. Donald Trump’s aggressive and divisive presidency turned this ordinarily rather low-key midterm election into a referendum on his first two years in power. About 60% of the voters going to polls said they were motivated to vote because they were either for or against him. This high turnout favored the Democrats, who are more numerous than the Republicans and who had a lead of about 7%-8% in public opinion on election day. According to exit polls, not only did Democrats show up in greater numbers, but a higher percentage of groups which particularly support the Democratic Party voted when compared with past midterm elections. That included young people, blacks, Latino and Asian voters, the college educated and – particularly – women. Fully 59% of women voted Democratic, including 73% of Latino women and 92% of black women. In sum, the Democrats had successfully mobilized and expanded the electorate supporting them.

On the other hand, Donald Trump and the Republicans kept a tight grip on the political base that had given them victory in 2016. That included majorities of male voters, white voters, older voters, wealthy voters, rural voters and voters without higher education. The most pronounced support group was white males lacking college education, favoring the Republicans by fully 66%.

Moreover, President Trump was considered to be quite successful in whipping up this political base when campaigning for Senate candidates in “Red States” to help the Republicans keep their majority in that chamber. He did this by often aggressively appealing to divisive stereotypes that could motivate his supporters through fear. A good example of this is his references to a “caravan” of refugees heading for the American border through Mexico. Though poor, few in number and over 1500 miles (2500 kilometer) away at the time of the election, these people were repeatedly characterized as a threat to America’s national security, health and well-being. Trump made a great show of placing troops out on the Mexican border to stop them. The success of these fiery tactics seemed once again to catch the Democrats by surprise. President Trump’s “coattails” were longer than expected.

At the end of the day, both sides declared victory. The Democrats, because they had won the House and picked up state governors. The Republicans, because they had increased their majority in the Senate and had demonstrated that Trump retained firm support from the political base that had become vital to the party. Of the two, the Democrats had better reason to be satisfied, having expanded their electoral base and taken a powerful position in the federal government from the Republicans.

But reason (and facts) have become less important during the Trump administration. Therefore, many Republicans nonetheless agreed with Trump when he tweeted on November 7: “Yesterday was such a very Big Win, and all under the pressure of a Nasty and Hostile Media!”


The consequences

After declaring victory, both sides immediately expressed a willingness to work with one another “across the aisle” (the open space that divides the seating of the two parties in the House and Senate) in order to bring the country together. Given the otherwise hostile tone between the parties, that seems highly unlikely. There is little doubt that the Democrats will use their new majority in the House to block Republican conservative legislation whether it comes from the Senate or President Trump. They can do this because all legislation must pass both chambers of Congress to become law – and that includes legislation funding the Federal budget. They could actually bring the Federal government to a halt by denying it money, just as the Republicans did during the Obama administration.

In addition, the Democrats will now be able to use the full powers of the House to investigate the Trump administration, including such things as Trump’s alleged connections with Russia during the last election, as well as his tax returns. That means they can demand documents, set up committees, have hearings, etc.

On the other side of the aisle, President Trump can issue “Executive Orders” to get around some, if not all, Democratic legislative roadblocks. And he certainly has shown no signs of moderating his combative style of politics. In the same speech in which he declared his willingness to cooperate with the Democrats, he also warned them to not start investigations into his administration or risk his retaliation, later tweeting;

The following day he rocked Washington by firing his Attorney General, Jeff Sessions, head of the Justice Department. This was widely interpreted as a move to clear the way to either end or limit Justice Department Special Counsel Robert Muller’s ongoing investigation intoTrump’s connections with Russia in the last election. If so, it would be a sign that Trump is getting ready to fight off investigations by making use of his presidential powers. That could potentially set off a federal constitutional crisis, pitting the legislative branch against the executive branch and possibly lead to impeachment proceedings against Trump. Some Democrats in the House would welcome that, but most – led by the Democratic Majority Speaker of the House Nancy Pelosi – oppose impeaching Trump … “yet”.

In sum, this election seems to have left America and the Federal government more divided than ever, with the prospect of knock-down, drag-out political battles being fought in Washington and across the nation for the next two years as the presidential election of 2020 approaches. The fact that the Democrats have come out of the midterms politically strengthened has increased their chance to win back the presidency if they can find a candidate who can bring together the same broad coalition of supporters that gave them victory in the House. The Republicans, on the other hand, can point to their gains in the Senate and hope that these are a sign that the political base and inflammatory tactics that brought Donald Trump to power can again be tapped in 2020 when he runs for re-election. The only thing that is certain is that there are going to be stormy times in Washington for the next two years.


Of state governors and salamanders

Meantime, life goes on at the state level. As mentioned earlier, the Democrats picked up seven state governors in this midterm election. This will be important over the coming years for two reasons, one simple and the other complicated. The simple reason is that, like in the House, they illustrate that the Democrats have the political “momentum”; that is, their support has increased across the nation. That is a good sign for them looking ahead to 2020. The more complicated reason is that in 2020 a new national census will be released, showing how the population of the United States is distributed. The number of seats in the House of Representatives is held to 435, so if some states in America have grown more than others, some of those seats will have to be moved from one state to another. And that means that the borders of state Congressional voting districts – the geographical area each seat represents – must be remade to allow for more (or fewer) members of Congress from each state. Each individual state, led by its governor, has the power and responsibility to remake its own district boundaries to fit its number of Representatives.

This is known as “redistricting” and has become something of a political art in America. With care, the party which controls the state government can create congressional districts that geographically favor that party. The ultimate example of this was a district created in 1812 by Governor Elbridge Gerry of Massachusetts. It was so odd and twisted it resembled a salamander to the mind of a cartoonist of the day, who called it a “Gerrymander”, giving this process the name “Gerrymandering” ever since.

In 2010, when the last census was released, the Republicans held a solid majority of state governors and used that power to gerrymander districts in their favor so efficiently that they have been over-representedin the House of Representatives ever since. If the Democrats can gain a majority of state governors in 2020, they may be able to reverse this process. In any case, picking up seven new governors in this midterm election is a great improvement over the 16 they started out with. They can now hope to make the playing field more level after 2020. That could change the political balance between the two parties for the following decade.

Midterm Elections in the US: Analysis

Midterm Elections in America – November 6, 2018

By Robert Mikkelsen, published October 26, 2018 (published by Cappelen Damn, Access to English, Social Studies)

What is a Midterm Election?

Elections for federal offices are held in the United States every two years. Since the President of the United States is elected for a four year period, one of these elections will occur in the middle of the President’s four year term of office. It is these elections that are known as “midterm elections.”During a midterm election all the 435 members of the House of Representatives are up for reelection and one third – or a minimum of 30 – of the 100 members of the Senate. The reason only one third of the Senate is up for reelection is that Senators serve six year terms of office and the writers of the Constitution wanted to assure that they were not all shifted out at one time.

In addition to these federal offices, state and local elections are held throughout the United States at the same time as midterm elections. These include some state Governors, parts of all state legislatures, local mayors, city councils and many other officials in the estimated 89,000 units of government that make up the American political system. Americans have a blizzard of elections to keep track of every two years.

Characteristics of Midterm Elections

Perhaps the clearest characteristic of midterms is the fact that far fewer people vote in them than during years with a Presidential election. Presidential elections excite and engage people much more than midterm Congressional elections do. Many Americans do not bother to follow the local election campaigns or to vote in midterms.

Another characteristic of midterms is that the political party of the sitting President traditionally loses some Congressional seats in these elections. This reflects the wear and tear of actually governing – that is, of actually making decisions or taking actions which some people are bound to disagree with. This almost always favors the political opposition. This was certainly the case in the last midterm elections of 2014 in the middle of President Barack Obama’s second term of office. In that election the Republican Party increased its majority in the House of Representatives and for the first time in eight years won a majority in the Senate.

In 2018 the tables are turned. Now it is the Republicans who have held power and must answer to the electorate for their actions, particularly because they have controlled both branches of government – Congress and the Presidency – since the election of Donald Trump in 2016. They will be held responsible for what they did and did not do. This makes them vulnerable. In addition, in 2016 Republicans actually lost seats in both the House (–6) and the Senate (–4), despite Trump’svictory. Normally the party winning a presidential election picks up seats in Congress with its candidates said to be riding into office on the “coattails” of the new President. Trump had short“coattails.” Taken together, these factors suggest that the Republicans may be weak in 2018. Certainly, the Democrats hope so.

What is at stake in 2018?

In the eyes of many Americans there is a great deal at stake in the midterm elections of 2018. The divisive Presidency of Donald Trump has galvanized the electorate into bitterly opposed camps the likes of which have rarely been seen in American politics. This has recently been seen in the battle that raged around the Senate confirmation of Trump’s appointee to the Supreme Court, Brett Kavanaugh.

If the Democrats win a majority in either the House or the Senate, they could block many of Trump’s polices, programs and legislation. They would be able to do this because the President can only suggest legislation. Both chambers of Congress must pass it for it to become law. If Democrats win both the House and the Senate they could in addition block Trump’s appointments to the Federal courts, including the Supreme Court. Either result could weaken the chances of the President Trump being re-elected in 2020.

On the other hand, if the Republicans keep control of Congress, it would be a confirmation of their conservative policies and they would be free to continue to pass conservative legislation and confirmTrump’s Federal court appointments. This would most likely strengthen Trump’s re-election campaign in 2020. If they lose the House but win the Senate, however, the stage would be set for some knock-down drag-out conflicts between the Democratic House on the one side and the Republican Senate and White House on the other. What the results of such conflicts would be is difficult to predict. Only one thing would be certain, both sides would blame each other for the trouble.

What is the situation today?

As this article is being written most political commentators and polls favor the Democrats to win the House and the Republicans to win the Senate. Why this split? Well, all the 435 members of the House are up for election. According to polls, at the moment the Democrats hold a 9% point advantage over the Republicans among voters nationwide, so this should translate into more seats in the House, probably enough to win a majority of 218 – up from 194 today. In the Senate, however, only one third of the 100 members are up for reelection – 33 seats this year (three extra because of death or retirement). Of these 33, only 8 are held by Republicans.

The remaining 25 seats are held by Democrats or Independents who support Democrats. That leaves few opportunities for the Democrats to “flip” a seat from Republican to Democratic and many for the Republicans to “flip” a seat the other way. This will make it difficult for the Democrats, but not impossible. The majority that the Republicans have in the Senate is razor thin – 51 to 49 – so if the Democrats can just win a total of two seats, they could also win the Senate. It will all come down to Senate elections in a handful of states where there is a chance for a “flip” either way.

Voter Turnout

The most important single factor that will determine these elections will be voter turnout. As mentioned above, voter turnout has traditionally been low in midterm elections. This has favored the Republicans who are generally wealthier and more active politically, and therefore vote in larger numbers than Democrats.

This year may be the exception, however. The electorate is fired up. 65% of registered voters are reporting high interest in the midterm election, the highest in 12 years. Of these, it is the population groups that favor the Democrats that seem the most motivated – Latino voters, women voters, college educated voters, black voters, young voters (ages 18–34). This is the coalition that brought Barack Obama to power. If the Democratic Party can get these groups out to the vote, it will stand a good chance of gaining control of the House, and perhaps the Senate as well.

On the other hand, the Republicans have been improving their overall position during the past few weeks. Two factors appear to have bolstered their chances. First, the uproar around the confirmation of Brett Kavanaugh to the Supreme Court seems to have motivated Republican voters who were sitting on the fence, unhappy with the Trump White House, but now angry at the Democrats. Second, the economy has been doing well with strong growth and the lowest unemployment in many years. Americans “vote their pocketbook,” so this has helped improve President Trump’s approval rating. Some polls put it at 47% as this is written. These factors give the Republicans some wind in their sails. But will it be enough to keep their majority in the House and the Senate? For the moment, at least, most voters continue to favor of the Democrats.

What to look for on November 6

With regard to the House of Representatives, the most important thing to keep track of is voter turnout. If it is high, that will probably favor the Democrats. If they can get their coalition of groups to the voting booth in numbers, then they will have a good chance of gaining a majority. If the voter turnout is low, it will probably favor the Republicans, who vote more regularly than the Democrats. You can follow this while the election is progressing across the nation on November 6 by keeping track of the “exit polls” reported by the media, These are based on interviewing voters as they leave (exit) the voting stations and provide a rough estimate of who has turned out to vote and in what numbers before the actual results come in.

With regard to the Senate, as mentioned above, there are just a handful of states that will probably determine which party ends up with a majority when the dust settles. Six of the states that “are in play” and may “flip” to the other side are Arizona, Montana, Nevada, Indiana, Missouri and Florida. Keep your eye on these on election night. The remaining 27 Senate seats will probably stay within the party they now represent.

However, please note the word “probably” in the last sentence. It relates to all that has been said in this article. Nothing is certain in politics – as the election of Donald Trump in 2016 proved. Despite all the commentators and all the polls, as one wit put it, “Prediction is difficult, especially about the future.” By the time you read this, some basic indicators may have changed. New events may have affected the voters. As the saying goes, “One week is a long time in politics.”

Rania Maktabis rapport fra Libanon oktober 2018

AreaS-medlem og førsteamanuensis i statsvitenskap, Rania Maktabi, var i perioden 8. – 15. oktober 2018 gjesteforeleser ved American University of Beirut (AUB). Her er hennes rapport fra AUB i Beirut, Libanon.

Beirut Babe ved AUB

I en alder av 55 år er jeg ingen babe, akkurat… Men, å komme tilbake til byen jeg er født i, er å bli barn igjen. I oktober tilbragte jeg en uke ved American University of Beirut (AUB) som gjesteforeleser og deltagende observatør i ulike klasser. Å være del av det vibrerende studentlivet ved AUB var inspirerende. Jeg holdt foredrag i tre ulike klasser for studenter i sosiologi og i Midtøstenstudier som Dr. Zeina Fathallah har ansvar for.

Det amerikanske universitetet i Beirut (AUB) ble grunnlagt i 1866 av jesuittpresten Daniel Bliss, og er blant Midtøstens mest prestisjefylte universiteter. Det har rundt 8000 studenter og 800 fagansatte.


I uke 41 holdt jeg tre foredrag i ulike klasser. Alle var tilknyttet kursene til Dr. Zeina Fathallah. Professor Sari Hanafi, dekan ved department for sosiologi, antropologi og mediestudier ved AUB introduserte oss, og jeg ble koplet opp mot masterkurset «Gender and sexuality». Tanken bak besøket var å finne ut mulig forskningssamarbeid med fagmiljøet. Oppholdet inspirert til videre samarbeid! Nå er jeg i tenkeboksen på å om jeg skal søke om å få en gjesteforskerstilling ved AUB, eller ved et universitet i Doha, hovedstaden i Qatar. Inntil jeg får tenkt ferdig … her er en rapport av stort og smått om AUB, studentlivet ved AUB, og noen smakebiter fra det politiske liv i Beirut, og i Libanon for øvrig.


Sammen med «Sophomore»-klassen, dvs. 2. års-studenter, til Dr. Zeina Fathallah i AUB, 12. oktober 2018. Mitt foredrag hadde tittelen: Female lawyers in Morocco, Lebanon and Kuwait speak after 2011. Det ble en livlig diskusjon rundt kvinners rettigheter i Libanon!


Dr. Zeina Fathallah som er kursansvarlig for sosiologiklassen har skrevet doktorgrad om abortspørsmål i Libanon. Hun var nylig gjesteforeleser ved Christian Michelsens Institutt i Bergen (CMI), og har vært med på publikasjonen Islam and abortion in the Middle East and North Africa. Dr. Fathallahs forskningsfelt er helse- og sosialpolitikk med vekt på kjønnsaspekter.


Inngangen til AUB prydes av universitetets motto: «That they may have life and have it more abundantly». Totalt består universitetet av 64 bygninger bygd over de siste 150 år. Universitetet har også store parkanlegg og er en oase av vakre gamle trær og et yndet sted for fugler. Det kvitres overalt…

Studentvalg ved AUB, 12. oktober 2018

Fredag 12. oktober var det studentvalg ved AUB. Studentparlamentet har 19 seter, og det er stor konkurranse mellom tre politiske blokker – dvs. sammenslutninger av ulike politiske grupper – om å få sine kandidater valgt. De tre blokkene er 1) “Leaders of tomorrow”, 2) “Students for Change”, og 3) «Campus Choice». Det interessante med disse tre blokkene er at de avspeiler de politiske frontene i landet. Universitetsvalget er derfor en viktig barometer for den relative oppslutningen i befolkningen for øvrig. Studentvalgene følges nøye av landets mediehus fordi de gir pekepinn om valgene til morgendagens beslutningstagere og politiske aktører.


I forkant av valget hadde hver av de studentgruppene som konkurrer om de 19 plassene presentasjon av sitt program. Her er det sekulære «Campus Choice» som har ordet.

Grovt sett fordeler de tre blokkene seg slik:

1) «Leaders of Tomorrow» er en allianse mellom to politiske grupper i Libanon. Den ene er Lebanese Forces som er har hovedsakelig kristne tilhengere. En stor andel av disse er kristne katolikker, kjent som maronitter, i Libanon. De er alliert med Future Movement, som er hovedakelig sunni-muslimser som støtter Saad El-Hariri, Libanons fungerende statsminsiter.

Støttespillere for «Leaders of Tomorrow». To politiske grupper i Libanon – Lebanese Forces (hovedsakelig kristne tilhengere) og Future Movement (hovedakelig sunni-muslimske tilhengere) – har slått seg sammen.

2) «Students for change»:

Programerklæringen til gruppa Students for change er å ha universitetsbiblioteket, Jaffet Library, åpent 24 timer, dvs. kontinuerlig. «Vi trenger det. Studenter leser hele tiden, og det er stor behov for å ha mulighet til å bruke biblioteket 24/7», sier Rami. En annen sak Students for change jobber for er å bremse økning av studieavgiften. Årlig øker den med 3% – 7%. Den tredje saken han brenner for er å gjøre det lettere for nye studenter å finne ut av «systemet» første året de er på universitetet. AUB har ingen «fadderordning»…noe de kan lære av HiØ?!?

Rami studerer matte og støtter «Students for change» (al-tullab lil-taghyir).

“Students for change” er en blokk som samler mange store og små politiske og religiøse partier. Det største partiet er det shi’a-muslimske partiet Hizballah; katolske og gresk-ortodokse grupper som støtter Libanons president Michel Aun som selv er katosk maronitt; det sekulære shi’a-muslimske partiet Amal, Den frie nasjonale (al-tayyar al-watani al-hurr) og sosialistiske Progressive Syrian Socialist Party (al-hizb al-taqaddumi al-qawmi al-suri, PSSP), samt den armenske minoriteten i landet. Armenere er, religiøst sett, både katolikker og gresk-ortodokse, og er kjent for å være diplomatiske og anti-krigerske. Libanons armenere flyktet fra Tyrkia etter 1915-massakrene der, og utgjør i dag en viktig minoritet i landet.

Valget på universitetet avspeiler politiske grupper og ideologiske fronter i det politiske liv for øvrig. Derfor følges resultatene med stor interesse i landet. Alle TV-stasjoner hadde innslag om valget, og samtlige aviser rapporterte om resultatene.

Den libanesiske TV-stasjonen LBC dekket studentvalget ved AUB, 12.10.2018.



En student ved AUB blir intervjuet av TV-stasjonen OTV.


3) Campus Choice

Campus Choice er en sekulærorientert studentgruppe med rundt 200 medlemmer. Klubben tar avstand fra sekterianisme som er utbredt i Libanon. De jobber med å skaffe penger til aktiviteter, bl.a. å arrangere turer til Beqaa-dalen og diskusjonskvelder. Tareq er medlem av Campus Choice. Han er opptatt av å reparere PC-laboratoriet på universitetet, og han ønsker at kantina i nedre delen av universitetet forbedres.

Tareq er en av 200 medlemmer av Secular Club på AUB. Han støtter «Campus Choice».


Om studentlivet ved AUB

De aller fleste politikere og parlamentarikere har akademisk utdanning i et av de mange prestisjetunge universitetene i Libanon, blant annet katolsk-tilknyttede og opprinnelig franskspråklige Université St. Joseph (USJ), (etb. 1875), Det libanesiske amerikanske universitetet (Lebanese American University, LAU), (opprinnelig en skole for jenter som ble etablert i 1835), Det libanesiske universitetet(etb. 1951), og det gresk-ortodoks-tilknyttede Balamand University (etb. 1988).



Motiv av veggen i kantina på AUB.



Det libanesiske universitetet (Lebanese University), etablert i 1951, åtte år etter at Libanon ble uavhengig fra fransk mandatstyre  i 1943, er offentlig og dermed gratis. Det er landets desidert største universitet med 80,000 studenter, altså med ti ganger så mange studenter enn AUB. Lebanese University nyter stor prestisje fordi mange dyktige studenter blir tatt opp der. Opptakskravene er  individuelle resultater. Karakterer er dermed hovedkriteriet for å komme inn som student – ikke ‘kontakter’ (wasta) eller foreldrenes lommebok.

Valgobservatører følger med og passer på at studentvalget går av stabelen på en ryddig og rettferdig måte. Et landemerke for AUB er de mange mangrovetrærne (ett av dem synes bakgrunnen) som ble plantet på campus på slutten av 1800-tallet. I dag pryder de majestetisk flere deler av universitetet.


Her er snapshot fra den tredje klassen jeg gjestet, fredag 12.10.2018: «Freshmen»: politisk sosiologi på plakaten. Jeg snakket om et av mine tidligere arbeider: The 1932-census: Who are the Lebanese? som ble publisert i 1999.  Denne artikkelen er min desidert topp-siterte og leste. Den analyserer hvorfor Libanon ikke har hatt en folketelling siden 1932. Én av grunnene er at makthavere ønsket å «fryse fast» resultatene om hvor store de 18 ulike religiøse sektene var. Libanons befolkning har ikke vært telt siden! Før borgerkrigen i 1975 var maktbalansen fordelt med nøkkeltall 6 kristne og 5 muslimer. Etter borgerkrigens slutt i 1990 ble det enighet å dele politisk makt likt mellom kristne og muslimer i parlament og regjering. Sånn sett kan man si at et av de viktigste resultatene av borgerkrigen var å skape jevnbyrdighet i politisk makt mellom libanesere med kristen og muslimsk bakgrunn.


Dr. Zeina Fathallah (t.v.) og hennes student Ubah Abdi (t.h.) i samtale etter forelesningen.


Dr. Zeina Fathallah har en spesiell student i en av sine klasser, nemlig Ubah Abdi. Ubah er utvekslingsstudent ved AUB. Etter forelesningen kom hun bort til meg og spurte om jeg kjente til tanten hennes i Norge som heter Amal Aden. Verden er liten! Ja, Amal Aden er en kjent aktivist og forfatter i Norge, sa jeg. Niesen til Amal Aden studerer altså i Libanon. Ubah er opptatt av politikken rundt kjønnslemlestelse av jentebarn i hennes hjemland Somalia og i andre afrikanske land. Hun konkurrerte med 70  andre og vant en pris som har gjort det mulig å reise rundt på foredragsturne og å studere i utlandet. Hun er medlem av organisasjonen Solace for Somaliland Girls Foundation. Dr. Fathallah har skrevet doktorgrad om abortspørsmål i Libanon, og ble fascinert av at Ubah jobber med spørsmål knyttet til helse og sosialpolitikk.


Fra «Gender and sexuality»-kurset der jeg holdt mitt første foredrag “State feminism under post-2011 authoritarian rule in the Middle East and North Africa” 10. oktober 2018. Dette er Master-studenter og halvparten av klassen er utvekslingsstudenter som tar ett år ved AUB.

Om American University of Beirut (AUB) (etb. 1866)

AUB er Midtøstens eldste og mest kjente universitet. I 2017 ble AUB ranket som den arabiske verdens beste universitet. Det ble grunnlagt i 1866 av den amerikanske jesuittpresten Daniel Bliss. På AUB har har det meste som kan krype og gå av politiske ledere, forfattere, kunstnere og intellektuelle fra ulike land i Midtøsten fått bryne seg. Blant berømthene som har besøkt AUB er den amerikanske forfatteren Mark Twain som holdt foredrag der kort tid etter at universitetet ble etablert. En av hans mest økonomisk innbringende bøker, The Innocents Abroad ble publisert i 1869, kort tid etter en reise gjennom dagens Midtøsten. Project Gutenburg digitaliserte boka i 2006, og du kan lese The Innocents Abroad gratis. Se spesielt kap. XLI «Something about Beirout», «Syria», og ch. XLII «’Jacksoncville’ in the Mountains of Lebanon», ch. XLIII «Magnificent Baalbec», og XLIV «Beautiful Damascus – the Oldest City on Earth».


AUB ble grunnlagt av den protestantiske presten Reverend Daniel Bliss i 1866. Det ble først kalt The Syrian Protestant College før den skiftet navn til American University of Beirut i 1930.



Forskningsgruppen AreaS sin utsendte, Rania Maktabi, med en selfie foran inngangen av AUB, oktober 2018


Arkitekturen på AUB er en vakker blanding av europeisk og orientalsk-inspirerte stiler. Buede vinduer og klassisk universitetsbygg-preg fra tidlig 1900-tallet side ved side. Universitetet feiret 150-jubileum i 2016, noe banneret til venstre vitner om.


Høyere utdanning er et privilegium overalt i verden. Få stater i verden kan du studere uten å betale høye summer. Sånn sett er det norske høyere utdanningssystemet med Lånekasse og studielån en drøm for de for de aller fleste i verden som ikke har foreldre med råd til å betale for universitetsurdannelsen . Ved AUB koster ett semester 15.000 USD (ca. 122.000 norske kroner), og dekker kostnader for fem kurs. Ett studieår koster minimum 30.000 USD, altså rundt 250.000 norske kroner. En betydelig andel studenter blir sponset av ulike politiske partier og veldedighetsorganisasjoner – fra sunni-muslimske «The Future Movement» (på arabisk, al-mustaqbal, ledet av Saad Al-Hariri), til shi’a-muslimske partier som Amal og Hizballah.

For å sammenligne med alminnelig inntekt i Libanon (pr. oktober 2018): En gjennomsnittlig lønn for en med middels utdannelse (eks. lærer på grunnskolenivå) ligger på 1.500 – 3.500 US dollar, dvs. 12.000 NOK – 28.000 NOK pr måned. Sagt med andre ord: det er tre måter å komme inn gjennom nåløyet på AUB: 1) ha gode karakterer som gjør det mulig å få stipend fra ulike politiske grupper i landet basert på dine evner; 2) være passe god, men ha gode politiske forbindelser med stipendutdelings-steder og ‘kontakter’ (kontakter heter ‘wasta’ på arabisk, og er svært vanlig i Libanon, og danner grobunn for en gjennomgripende system av klientelisme, neptotisme, og i ytterste konsekvens, korrupsjon); og 3) ha bemidlete foreldre som har råd til å betale for din utdannelse som fort kan koste minst én million kroner hvis du sikter på ta en master-utdanning. Bare for å sammenligne med førskole alder: En plass i en god barnehage koster rundt 9.000 US dollar pr år, eller 73.000 NOK. Den dyreste barnehageplassen er på International College (IC) og koster mellom 10.000 – 11.000 USD eller 80.000 – 95.000 NOK pr år.


Det aller nyeste bygget på AUBs campus er futuristisk og signert den verdenskjente og kritikerroste britisk-irakiske arkitekten, kalt «Queen of Curves, Zaha Hadid (f. Baghdad 1950 – d. Miami 2016). Hun studerte ved AUB og bygget er blant de aller siste hun rakk å ferdigstille før hun døde. Zaha Hadids bygning huser AUBs Issam Fares Institute for Public Policy and International Affairs (åpnet i 2006) der det pågår forskningssamarbeid mellom privat og offentlig sektor på felt som klimaendring, vannforsyning og flyktningkrisen.


Nylig åpnet Issam Fares Institute en forskningsportal for å samle all registrert forskning i den arabiske verden i en digital forskerportalen Athar (‘athar’ betyr ‘spor’ på arabisk). På bildet stor dekan Sari Hanafi ved talerstolen og forteller om bruksverdien av den nye nettoprtalen. Professor Hanafi er nylig blitt valgt som president for International Sociological Association, en prestisjetung posisjon som gjør det mulig å binde forskning om og av den arabiske verden sammen. Portalen Athar har som mål å hjelpe arabiske forskere til å bli kjent med hverandres forskning, og den anvender tre språk: arabisk, engelsk og fransk.


Fra panelet ved åpningen av forskerportalen Athar torsdag 11. oktober 2018: (f.v.) Professor Sari Hanafi (AUB), Tareq Mitri, Seteney Shami, og Mouin Hamza.


Ett av de viktigste forskningsprogrammene til Issam Fares Institute er syriske flyktninger. Libanon huser i dag rundt 1,5 millioner flyktninger: ca. 1 million flyktet fra krigen i Syria etter 2011, og en halv million er palestinere som flyktet fra Palestina i 1948 i kjølvannet av krig og opprettelsen av staten Israel. Professor Sari Hanafi har selv bakgrunn som palestiner, født i Damaskus og oppvokst delvis i flyktningeleiren Yarmouk. Denne flyktningeleiren ble utbombet i en kritisk fase i den syriske borgerkrigen. Nylilg utga Issam Fares Institue publikasjonen 101 Facts & Figures on the Syrian Refugee Crisis, forfattet av Nasser Yassin, Insituttets forskningsleder.

Om Beirut og Libanon

Beirut er et av verdens eldste kontinuerlig bebodde byer – nær 6000 år gammel. Her er bilde fra cornichen, dvs. strandpromenade, bygd i tiden da Libanon var under fransk mandat (1920 – 1943). Den er franskaktig Nice’ish, bortsett fra den lille osmanske moskeen fra 1800-tallet til venstre….


Beiruts Corniche er en sammenhengende lang bred gate på ca. 1,5 times gåtur. Den er blant Beirut mest populære og livlige strekninger. Og den desidert vakreste! Du ser Middelhavets mektige horisont til høyre hele veien mens du går. Båter og tankskip passerer kontinuerlig på avstand fullastet med forbruksvarer som passerer Suez-kanalen oppover mot Europa. En hel del amerikanske militærfartøy er i kontinuerlig aktivitet i Middelhavet. USAs marinefartøy i form av store skip i Middelhavet minner oss om at USAs militærmakt er allstedsværende og på alerten.

Femten års borgerkrig mellom 1975 – 1990 har satt sin spor… .Her er et hus bygget i fransk-ottomansk stil fra sen 1800-tallet pepret og bevart «as is» som vitne om krigen. Det lå midt i skuddlinjen mellom øst- og vest-Beirut. I dag er dette huset bevart i sin utbomebde form, og kalles for «Beit Beirut», dvs. «Beiruts Hus». Hjernen bak bevaringen av dette bygget er arkitekt og AUB-utdannet Mona El-Hallaq. Hun foreleser på arkitektutdanningen ved AUB samtidig som hun fortsetter arbeidet med å gjøre Beit Beirut til et åpent museum for byens befolkning. I dag åpnes huset kun ved spesielle anledninger. El-Hallaq har prosjektet «The Photo Mario Archive Project» som døråpner for kontinuerlig forskning og utvikling av huset. «Photo Mario» er navnet på en fotograf-butikk som holdt til i byggets 1. etasje, men som ble forlatt under borgerkrigen. El-Hallaq har funnet og restaurert foto-arkivet etter å ha gravd fram negativene ved krigens slutt etter 1990.


Libanon hadde parlamentsvalg i mai 2018, men ennå har ikke landet greid å sette sammen en regjering. Det er uenighet om fordeling av ministerposter og hvor mange seter hver av de 18 religiøse sektene skal ha. En positiv, om enn ikke så voldsomt progressivt å rope hurra for, er at antall valgte kvinner i parlamentet økte fra to til seks representanter. Totalt antall parlamentarikere er 128. Her er plakat fra en kvinnelig kandidat.


«Ungdomsbevegelsen for endring» står det med arabisk skrift (al-haraka al-shababiyya lil-taghyir).T o unge norske studenter ved Universitetet i Trondheim – min datter Ingrid Rafah Toresdatter Maktabi og Pia Fjeldstad (henholdsvis student i psykologi og økonomi) – var på befaring i Beirut i høstferien sin. Kanskje de og du (?!?) vurderer å ha et studieopphold ved AUB eller et annet lærested i Midtøsten? Inshallah! (Inshallah betyr ‘Hvis Gud vil’ på arabisk).


Hvis du har lyst å lære arabisk kan du bla gjennom denne brosjyren «Fokus på Språk: Arabisk i verden» utgitt av Fremmedspråksentereti 2010. NB! Du må blad ned rullegardinen og trykke på navnet mitt, Rania Maktabi, for å åpne brosjyren i pdf-format.




Forsiden på Al-Akhbar 12. oktober 2018 handler om forsyning av elektrisitet og frivillig eller pålagt innsetting av elektrisitetstellere.




En topp-prioritert politisk sak i Libanon er elektrisitetsforsyningen. Helt siden borgerkrigen ble avsluttet har landet hatt problemer med å sikre innbyggere strøm døgnet rundt. Elektrisiteten forsvinner stadig, og redningen er generatorer som automatisk slår seg på når elektrisiteten forsvinner. Myndighetene drøfter mulighet for å sette inn elektrisitetstellere i alle husstander for å styrke forsyningen. Uka jeg var i Beirut var det stor debatt om hvorvidt innsetting av el-tellere vil skje frivillig eller om det kommer til å bli tvangspålagt.

En annen politisk sak som libanesere alltod snakker om er hushjelpere. De aller fleste libanesere har hushjelpere – de fleste av dem er unge ufaglærte kvinner fra asiatiske og afrikanske land. Noen familier i Libanon har flere enn én kvinne som hjelper til med bl.a. matlaging, husvask, pass av barn.




Plakat som kaller til demonstrasjon 24. juni 2018 mot dårlige arbeids- og lønnsvilkår for utenlandske hushjelper i Libanon.



Det er forholdsvis billig å ansette hushjelp. Månedslønnen er mellom 100 – 200 USD, rundt 870 – 1630 norske kroner. Med andre ord: ekstremt billig arbeidskraft som selv arbeiderklassen i landet tar seg råd til å ansette fordi det får hverdagen til å gå opp for de aller fleste familiene som ikke har råd til å ha barna sine i dyre barnehager. Det finnes ikke offentlige barnehager… Stadig flere ansetter hushjelp til å ta seg av de eldre fordi Libanon har svært få alders- og sykehjem.

Det var sensasjon da hushjelper arrangerte den første i 2009. Årets demonstrasjon 24. juni var den 9. i rekken der hushjelper marsjerte mot dårlige arbeidskår.

Miljøpolitikk i Libanon

Mange steder i Beirut oppfordres befolkning til å sykle. På veggen står det «Beirut er penere fra sykkel». Trafikken er et stort problem av flere grunner: kollektiv transport er dårlig, taxi’er er forholdsvis rimelig (det koster ca. mindre enn 50 NOK å kjøre hvor som helst i byen), og å eie en bil er lite skattlagt. En familie på fem mennesker har gjerne en bil til hver voksen over 18 år…

Blant de viktigste miljøpolitiske saker som har fått stor oppslutning det siste ti-året er bevaring av strandkanten som offentlig eiendom. Det har vært arrangert mange demonstrasjoner, senest 7. september 2018, for å markere at «havstranda er for alle». Grunnen bak mobiliseringen er at store selskap ønsker å utvikle det svært attraktive området og bygge hoteller. Folk flest frykter at området blir da avstengt, noe som har skjedd i deler av cornich’en.




President Michel Aun ble valgt til visepresident av den globale franske kulturorganisasjonen La Francophonie i oktober 2018.



En kristen gruppe i Libanon som har sterke røtter til Frankrike er den katolske kirken i Libanon (kjent som maronitter). Forbindelsen mellom Den katolske kirken i Libanon og Frankrike går tilbake til midten av 1600-tallet. Det åpnet opp bl.a. for at misjonærer og prester besøkte landet jevnlig. Fra begynnelsen av 1800-tallet begynte jesuittordenen å etablere læreanstalter i landet. Libanons president, Michel Aun har katolsk maronittisk-kristen bakgrunn. Da jeg var i Beirut deltok han på et møte arrangert av det globale La Francophoniesom samler alle fransk-talende land i verden til kongress. Den franske presidenten Emmanuel Macron var til stede for å kaste glans over denne viktige politiske og kulturelle institusjonen som holder fransk språk og kulturarv levende i mange tidligere franske kolonier. Libanons president Aun ble valgt til visepresident av La Francophonie under kongressen som ble avholdt i Armenia i oktober 2018.

Her fikk du servert hummer og kanari – kanskje med mer boltreplass til kuriosa enn dype politiske analyser. Vil du lære mer om Midtøsten kan du melde deg på kurset mitt i internasjonal politikk til våren!

Av Rania Maktabi,
Medlem av Forskergruppen AreaS
Seksjon for statsvitenskap, Høgskolen i Østfold
Fredrikstad, 16. oktober 2018.

Kronikk i Dagbladet om Steve Bannons nettverk i Europa

Denne kronikken ble publisert i Dagbladet 14. oktober 2018
Franck Orban

er førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold, Forskningsgruppen AreaS. Han er spesialist på fransk inn- og utenrikspolitikk.

Steve Bannon vekker interesse. Med en master i sikkerhetsstudier fra Georgetown University og en MBA fra Harvard Business School i lommen, er han godt skolert. Hans profesjonelle karriere strekker seg fra forsvaret (US-marine, Pentagon) og finans (Goldman Sachs, Bannon & Co.) til medier (Seinfeld, flere filmer og dokumentarer og styrelederjobb i det konservative «Breitbart News»). Keith Koffler karakteriserte ham som en «evig rebell» i biografien som kom ut i 2017. Det hindret ham ikke til å bli lommekjent med maktens korridorer i USA etter hvert som hans innflytelse i det ultrakonservative Tea Party-bevegelsen økte.

Etter at han fikk sparken ble Bannon fryst ut av amerikansk politikk, samtidig som han mistet sin posisjon i Breibart News. Da var det på tide å oppsøke hell et annet sted. Erfaringene fra Brexit-avstemningen, valget i USA, samt høyrepopulistenes fremgang i Europa mellom 2014 og 2018, overbeviste ham om at europeerne var modne for det han kalte et «populistisk-nasjonalistisk opprør». Bannon flyttet dermed til Europa og stiftet «The Movement» i juli 2018. «Bevegelsen» skal være motstykket til «Liberal Open Society Foundation,» som George Soros stiftet i 1984 og som bidro til den globale spredningen av liberale demokratiske verdier på 1990- og 2000-tallet.

Den vil fungere som en slags overbygging for den globale populistiske bevegelsen og et møtested for ytre-høyre-bevegelser i Europa og USA. Før Europavalget neste år vil europeiske høyrepopulister hente ekspertise, rådgivning og praktisk hjelp til å vinne valg i eget land. Bevegelsen er med andre ord flaggskipet for Bannons reaksjonære offensiv, som følger det gamle gramscianske prinsipp om at ideologisk og kulturelt hegemoni kommer forut eller går hånd i hånd med revolusjon. Ti fulltidsansatte og et hovedkontor i Brussel skal sørge for dette.

På 1990-tallet kom den venstreradikale grasrotbevegelsen «Attac» med slagordet «en annen verden er mulig.» Man mente at sivilsamfunnets mobilisering vil kunne utgjøre en motmakt mot finansialiseringen av den globale økonomien. Analogien med Bannon er dristig, men ikke ulogisk. Banon deler ikke de tradisjonelle høyreekstremes eller høyreradikales syn om at EU er et monster som må forlates eller avlives og erstattes med «nasjonenes Europa». Tvert imot vil han erobre EU demokratisk fra innsiden ved å gi høyrepopulister makt via demokratiske valgseire. «Bevegelsens» mål for europavalget i 2019 er en nasjonal-populistisk gruppe som vil utgjøre opp til en tredjedel av Europaparlamentets representanter. Med en slik tyngde vil man endre EUs institusjoner og politikk i nasjonalistisk retning. Retorikken som tas i bruk er lik den som ble brukt under valgkampen i USA og i Brexit-debatten. Europeiske borgere som blir frarøvet velstand, identitet og kontroll over egen skjebne i eget land blir oppfordret til å kjempe mot en korrupt elite og «globalister» som Macron, som forfekter Jean Monnets ideal om en stadig tettere politisk og økonomisk integrasjon mellom europeerne. Bannon trekker gjerne fram Marine Le Pens metafor om at «nasjonen» er en juvel som må vernes og poleres.

Bannons ambisjoner møter et EU der populistiske partier vokser frem i Øst og Vest. I noen tilfeller kommer populismen i venstreradikal utgave, der EU-institusjoner anklages for å være en trojansk hest for økonomisk liberalisme. Mer vanlig er høyreradikale former som motsetter seg ikke-europeisk innvandring og tap av nasjonal identitet. I Ungarn forfekter Orbán et EU som skal vende tilbake til sine kristne røtter og sable ned det liberale demokratiet. Macrons seier ved presidentvalget i Frankrike i 2017 skapte et kortvarig håp om at den blåbrune bølgen var forbi. Men valgutfallet i Ungarn, Italia eller Sverige i år dempet slik optimisme.

Moderate regjeringspartier på venstre- og høyresiden er i krise og strever med å gjenvinne velgere uten å måtte skrinlegge demokratiske verdier. De er ikke minst så oppslukt i å forhindre indre kaos at de overser ytre farer. Bannon og Orbán kan kaste bensin på bålet. Spørsmålet er til fordel for hvem. Bak disse navnene ligger mektige aktører som deler målet om å kneble EU. Trump bryr seg ikke om NATO og kalte EU for USAs fiende («foe») i handelskrigen som han satt i gang, mens Putin ruster opp i Nord-Europa og støtter høyreradikale grupper i flere EU-land.

Får ikke europeerne EU på rett kurs igjen, vil Europa bli en slagmark for stormakters grådighet. Slik var det frem til avviklingen av den kalde krigen og slik kan det bli igjen. Europavalget burde også handle om dette.

Bokbad: Byene som kultur- og maktsentre i Midtøsten

Byene er Midtøstens nervesystem, og har alltid vært det. Statene er skjøre, men byene består, og de rommer viktige deler av vår sivilisasjonshistorie. Hvorfor og hvordan har byene i Midtøsten overlevd som kultur- og maktsentre? Hvordan lever Midtøstens folk sammen, i harmoni og i konflikt? Dette er noen av spørsmålene som tas opp i samtalen mellom Rania Maktabi og Franck Orban – begge fra forskningsgruppen AreaS ved Høgskolen i Østfold. Rania Maktabi er medredaktør av boka “Brennpunkt Midtøsten” som kom ut våren 2018.

Tid og sted: 3. nov. 2018 13:0014:00, Fredrikstad bibliotek

Italias nye populistiske eksperiment

Italia har ofte blitt kalt «Europas politiske laboratorium» fordi det som skjer i Italia ofte legger premisser for utviklingen i andre europeiske land. Italia har satt populismen på dagsorden på en ny måte etter at femstjerners-bevegelsen og Liga Nord kom seirende ut av parlamentsvalget og dannet regjering. Det ene omtales gjerne som en populistisk og anti-elitistisk massebevegelse, mens det andre betraktes som et høyreradikalt parti.

Hvordan ble en slik allianse mellom venstrepopulisme og høyrepopulisme mulig? Og hva betyr den for italiensk politikk og hvordan kan kan påvirke EU?

Dette er spørsmål som AreaS-seminaret 8. november 2018 ved Litteraturhuset i Fredrikstad (kl. 19.00-20.00) skal ta for seg.

Det skjer i en samtale mellom førsteamanuensis og AreaS-leder Franck Orban og Elisabetta Cassina Wolff, førsteamanuensis ved Institutt for arkeologi, konservering og historie, ved Universitetet i Oslo.

Girl Power i politikken

Rania Maktabi, Johanna Wagner og Elin Strand Larsen bidrar til seminaret: Girl Power i politikken

AreaS setter kvinner, makt og politikk på dagsorden under årets Forskningsdager. Torsdag 20. september kl. 19:00-20:30 gir medieviter Elin Strand Larsen, statsviter Rania Maktabi og litteraturviter Johanna Wagner sine analyser av unge kvinners kamp sett fra Norden, USA og Midtøsten.

Elin Strand Larsen, førsteamanuensis i medier og journalistikk, stiller spørsmålstegn ved om det finnes en kvinnelig lederstil i Norden. Må kvinner opptre på en bestemt måte for å komme seg opp og frem i politikken?

Rania Maktabi, førsteamanuensis i statsvitenskap, setter fokus på unge kvinner i Midtøsten og deres arbeid mot seksuell trakassering. #Metoo-kampanjen har eksistert i Midtøsten siden 2005 – Vesten, velkommen etter?

Johanna Wagner, førsteamanuensis i engelsk, tar for seg kvinnesynet i amerikansk politikk. Basert på en rekke offentlig uttalelser viser hun hvordan det republikanske parti kjemper imot unge kvinner i USA. Foredraget holdes på engelsk.

  • Det blir tre korte foredrag etterfulgt av en runde med spørsmål og svar i plenum.
  • Gratis og åpent for alle.
  • Litteraturhuset i Fredrikstad – 20. september kl. 19:00-20:30

Seminaret er i regi av forskergruppen AreaS og del av Forskningsdagene ved Høgskolen i Østfold.

Opptak nå tilgjengelig: AreaS-seminar om valget i Sverige

Orla Vigsø og Elin Strand Larsen i samtale om valget i Sverige

Søndag 9. september går svenskene til valgurnene. Sverige står foran et spennende valg hvor ingen av blokkene ser ut til å få majoritet og hvor Sverigedemokratene kan spille en sentral rolle. Onsdag 29. august inviterte nestleder for AreaS, Elin Strand Larsen, professor Orla Vigsø fra Göteborgs Universitet, til en samtale om valget i Sverige. Seminaret fant sted  ved Høgskolen i Østfold (Halden/Remmen).

Videoopptaket kan sees her

Temaer som ble tatt opp i løpet av samtalen:

  • Dagens politiske situasjon i Sverige – De rödgröna vs. Alliansen
  • Sverigedemokraterna – Hva slags parti er det og hvilken rolle spiller de?
  • Meningsmålingene – Hvem leder?
  • Aktuelle saker i valgkampen: Kampen om virkelighetsbeskrivelsen, skogsbrannene i sommer, bilbranner, innvandring og klima
  • Valgplakatene – Hvordan presenterer partiene seg?
  • Medienes dekning av valgkampen
  • Hva skjer den 9. september? Kan vi få et nyvalg i Sverige?

Riksdagsvalget i Sverige

Orla Vigsø professor vid JMG, Göteborgs universitet

Søndag 9. september er det riksdagsvalg i Sverige. Hvilke partier leder på meningsmålingene? Hva er de viktigste sakene på dagsorden? Hvem vil gå seirende ut?

Professor Orla Vigsø fra Göteborgs Universitet gir sine analyser av det svenske valget i høstens første AreaS-seminar den 29. august kl. 11:30 i biblioteket. Førsteamanuensis og nestleder i forskergruppen AreaS, Elin Strand Larsen (HiØ), leder samtalen med Vigsø.

Orla Vigsø er professor ved Institutionen för journalistik, medier och kommunikation, Göteborgs Universitet. Han har de seneste 25 år forsket på strategisk og politisk kommunikasjon, især valgplakater. Nå jobber han bl.a. med en bok om karikaturtegninger i svenske aviser gjennom 125 år, og med fortsatte sammenlignende studier av valgplakater i Skandinavia.

Ny bok i medier og kommunikasjon

Foto: Nina Skajaa Fredheim, HiØ

Denne høsten vil videregående elever i medier og kommunikasjon få en helt fersk bok i hendene. Førsteamanuensis og nestleder av AreaS, Elin Strand Larsen, står for tre kapitler i den nye læreboken – Hallo. Medier og kommunikasjon 2 – hvor første opplag allerede er utsolgt.

I det første kapitlet om journalistikk beskrives utformingen av en nyhetssak, hvordan en redaksjon arbeider og en ny form for journalistikk – blogginnlegg. At leserne går fra redaksjonelle medier til blogger, kan få alvorlige konsekvenser for pressens evne til å oppfylle sitt samfunnsoppdrag.

I kapitlet om PR og informasjon, forklares kommunikasjonsrådgiverens arbeidsoppgaver, lobbyvirksomhet og krisekommunikasjon. I boken er det lagt opp en rekke praktiske oppgaver og case som elevene skal løse ved hjelp av det de har lært om kommunikasjon og PR-strategier.

I Dramaturgi og retorikk-kapitlet lærer elevene hvordan de skal fortelle spennende historier på en overbevisende måte. Med utgangspunkt i en informasjonsfilm om fosterhjemsordningen, laget av Barne-ungdoms- og familiedirektoratet, viser Strand Larsen hvordan man forteller en sterk historie med et viktig budskap på bare ett minutt.

Boken er gitt ut av Aschehoug og skrevet i samarbeid med en rekke forfattere både fra mediefag og mediebransjen.

Les mer om boken her.

AreaS på IPSAs verdenskongress i Brisbane

AreaS-medlemmer Elin Strand Larsen, Harald Borgebund, Robert Mikkelsen og Franck Orban reiste til IPSAs internasjonale kongress i Brisbane, Australia i tidsrommet 21.-25. juli 2018. IPSA er verdens største organisasjon for statsvitere, med over 2000 medlemmer.

På kongressen i Brisbane la AreaS fram fire bidrag og hadde ansvar for en paneldiskusj0n om faktorer som begrenser demokrati (Constraining Democracy: Factors and Actors). Panelet bestod av følgende:

  • Building Walls – Building Bridges; The Role of Ethnicity in American Politics
    Author: Prof. Robert Mikkelsen
  • Costly Extremism: How High Voting Costs Deter Participation Among Moderates and Generate a Voting Population Dominated by Extremists
    Author: Dr. Victoria Shineman
  • Populism and the Blurring Frontier between Left and Right in Politics : Marine Le Pen and Jean-Luc Mélenchon in 2017’ French Presidential Election
    Author: Dr. Franck Orban
  • The Limits of Democracy
    Author: Dr. Harald Borgebund
  • The Limits of Truth – A case study of Faktisk and CrossCheck
    Author: Dr. Elin Strand Larsen

AreaS-bidragene dekket følgende temaer:

Building Walls – Building Bridges; The Role of Ethnicity in American Politics
Author: Prof. Robert Mikkelsen

Ethnicity has been a central uniting and dividing factor in American politics since the Declaration of Independence in 1776. In this paper, I will examine its impact on a variety of political developments since that time, including nativism, the labor movement, and the interplay between racism and immigration restriction. This will be done with an eye towards examining the present conflicts within America with regard to both legal and illegal immigration, as well as examining the related issues domestic of integration and exclusion. The essential question is – Who sets the terms of the definition of belonging to a nation? Who sets the borders? I will show that despite different eras and circumstance, those terms have remained remarkably consistent both for those who build walls and for those that build bridges in the United States.

Populism and the Blurring Frontier between Left and Right in Politics : Marine Le Pen and Jean-Luc Mélenchon in 2017’ French Presidential Election
Author: Dr. Franck Orban

This paper takes a closer look at how populism intends to concretize a shift away from traditional politics over to political borders reflecting a so-called “new reality.” The first part examines the present debate on populism by stressing how the high degree of politicizing, the absence of academic consensus and myriad of definitions and approaches to populism complicate a clear understanding of this phenomenon. The second part is focused on the rise of populist parties in Europe since the beginning of the millennium and analyses the current situation, emphasizing the increasing porosity between traditional parties on left and right and former “protest parties” that capitalize on voters’ distrust towards main parties. The third part analyses similarities and differences between right-wing populism and left-wing populism. Using background analyses and speeches given by Marine Le Pen, leader of National Front (now renamed “National Rally”) and Jean-Luc Mélenchon, leader of the grass-roots movement “Unsubmissive France,” we show how Le Pen and Mélenchon deliberately intend to transform traditional political dividing lines between the left and the right into a new globalist/anti-globalist axis.

The Limits of Democracy

Author: Dr. Harald Borgebund

In this paper I define the limits of democracy based on constitutional limits and limits on the method of democracy. I argue that democracy is best served by strict constitutional limits and the insight of realistic democratic theory and psychology. Within these constrains it becomes clear that democracies can only function by being confined within certain limits. In the first section I outline the traditional constitutional view of democracy and emphasise its historical development. In the second section I discuss the implications of the many recent studies on realistic democracy and psychology emphasising the many cognitive problems arising when individuals and groups of individuals are making political decisions. In the third and final section I use the framework developed in the two first sections to outline how democracy ought to be limited within the context of the modern nation state. I conclude that in a modern context we have access to knowledge that can help us counter human biases and improve the quality of our democratic practices.

The Limits of Truth – A case study of Faktisk and CrossCheck
Author: Dr. Elin Strand Larsen

In the aftermath of the 2016 US presidential election and Brexit, we have seen a rise in the number of fact-checking projects across the globe, devoted to check the facts of public statements and reveal fake news circulating in social media. Today we can find as many as 100 different fact-checking projects spread across 40 countries. In what has become a post-truth era, the fact-checkers argue there is a common reality and a shared set of facts “out there” that can be tested and verified. Their job is not to evaluate meanings or feelings, but to inform the public about what and who to trust among their politicians, in their social media feeds and among their news sources.

In this paper, I will do a comparative case study analysis of two fact-checking projects recently launched in connection with the 2017 parliamentary election in Norway and the 2017 presidential election in France – Faktisk and CrossCheck. My research questions are:

1) How do Faktisk and CrossCheck fact-check the elections?
2) What kind of stories do Faktisk and CrossCheck mark as true, false or uncertain?
3) Who are the political parties/candidates involved in the fact-check?

Regardless of the two projects being collaborative, launched in connection with the elections and based on the same mission of fact-checking and revealing fake news circulating in social media, I still find them to be very different in the way they function and operate. We can relate these differences to the level of trust in news media, as well as the concern about fake news in Norway and France. In France, the overall trust in news media is low compared to other European countries, and a high proportion say they are very or extremely concerned about fake news on the internet. In Norway, we do not see the same lack of trust in the news, and the parliamentary election 2017 was not affected by fake news in the same way as the French presidential election in 2017.

My main argument is that we need to be aware of the differences in the way news stories and public statements are fact-checked. The fact-checking projects are always bound to the political and journalistic context of the countries they operate.

AreaS-seminar om Ungarn og Viktor Orbán ved Litteraturhuset i Fredrikstad

Viktor Orbán ble nylig gjenvalgt ved parlamentsvalget og sitter en tredje periode som statsminister frem til 2022. Fra å være en demokratiforkjemper ved den kalde krigens slutt har han i økende grad blitt oppfattet som en autoritær statsleder som gir den nykonservative høyresiden i Ungarn et navn og et ansikt.

Orbán symboliserer en dynamikk som skaper en kløft mellom det gamle Øst-og Sentral-Europa og Vest-Europa. Sentralt står ideen at et illiberalt demokrati kan være et handlekraftig alternativ og en motpol til Vest-Europas og EUs liberale demokrati.

Det som skjer i Ungarn og i Øst- og Sentral-Europa, hvorfor det skjer og hva dette betyr for EU og Europa ble drøftet i et AreaS-seminar 28. mai ved Litteraturhuset i Fredrikstad.

AreaS-leder Franck Orban inviterte forfatter og frislans journalist Øyvind Strømmen og Eva Sarfi, universitetslektor i Sentral-Europa og Balkan-studier ved UiO for å snakke om dagens Ungarn og om Orbáns visjon for eget land og EU. Strømmen kom nylig med en bok, «Ungarn: en fortelling.»

Det ble lagd en podcast av seminaret som kan hentes her.

Herved følger spørsmålene som utgjorde utgangspunktet for en spennende diskusjon med gjestene og senere med publikum i salen.

  1. Ungarn er et land som vi ikke kjenner så godt her, bortsett fra ungarerne som kom til Norge etter 1956. Hvorfor er det viktig å skrive en bok om Ungarn i dag?
  2. Du skriver at det som skjer i Ungarn i dag er et resultat av tre faktorer: en historie preget av nederlag, en voksende autoritærisme(forklar begrepet) og knuste drømmer. Kan du gå litt inn på disse tre faktorene?
  3. Har Ungarn egentlig hatt noen demokratiske tradisjoner på statsmakts nivå? Du beskriver Ungarn på 1920-tallet som et monarki uten konge som ikke var noe fullblods diktatur, men snarere en videreføring av det gamle monarkiet. Jeg forbinder til en viss grad Horthy med Orbán i dag med tanke på hvordan man håndterer demokratibegrepet. Er en slik sammenligning helt ut av kontekst?
  4. Nasjonalisme har inntatt flere former gjennom historien i Ungarn. Du nevner Szálasis begrep «hungarismen». Ser du noen likhetstrekk mellom hungarismen og det illiberale demokratiet? En annen ting er drømmen om det store Ungarn som ble tapt etter første verdenskrig. I hvilken grad lever fortsatt denne drømmen blant ungarere?
  5. Det er kanskje fordi jeg er sønn av en flyktning fra 1956, men jeg synes ditt kapittel om 1956 er ganske kort. Man ser bl.a. ikke sammenhengen med minnet om 1956 og dagens Ungarn. Hva har 1956 å si for ungarerne i dag? Da jeg var i Budapest sist gang tok jeg en turistbuss for å ha en byomvisning. 1956 ble nesten ikke nevnt i det hele tatt. Man hoppet elegant fra glansen fra Østerrike-Ungarn over til dagens moderne Ungarn. Er det med hensyn?
  6. Etter 1956 levde Ungarn under et merkelig politiske styre som du betegner som «gulasjkommunisme» med tre søyler. Den ene var at ettpartistaten ikke kunne utfordres. Den andre var at alliansen med Sovjetunionen ikke kunne kritiseres. Den tredje var at 1956 skulle betraktes som en kontra-revolusjon. Mykkonsensus rundt gulasjkommunismen sprekker likevel i 1989 under Imre Nagys tredje begravelse med bl.a. en ung mann som tar ordet. Han heter Viktor Orbán. Hva var hans budskap da?
  7. Du siterer statsviteren György Schöpflin som i 2006 understreket Ungarns vedvarende problem med demokratiet. Han trekker fram manglende demokratiske verdier, manglende oppgjør med den kommunistiske periodenog den siste var mangelen på mekanisme i grunnloven som kunne avsette statsministeren. Kan du komme tilbake til disse punktene?
  8. Hva var det som skjedde i disse årene som førte til at Viktor Orbán forvandlet seg til å bli en annen type politiker enn det han var på begynnelsen av 1990-tallet? Hvilken rolle spilte EU-tilpasningen og finanskrisen i en slik forvandling?
  9. Du skriver at antisemittismen overlevde andre verdenskrig og kommunisttiden frem til i dag gjennom f.eks. stiftelsen av MIÉP I 1993 eller Jobbik i dag. Hvorfor er antisemittisme fortsatt like sterk i dagens Ungarn? Hva med antisiganisme når European Roma Right Centre bruker uttrykket «institusjonell rasisme»? Har flyktningkrisen i 2015 hatt betydning holdningen for de to ovennevnte gruppene eller er det snakk om kumulativ rasisme?
  10. Du skriver i første kapittel at det handler mer enn bare om høyrepopulisme eller innvandringsmotstand, nemlig en økende mistro til det politiske etablissementet. Du tilføyer at dette ikke kan avfeies som grunnløst. Hva har vi gjort galt de siste årene, ifølge deg?
  11. Du nevner Orbáns tale fra 2014 i Tusnádfürdö i 2014, som anses å være Orbáns grunnleggende presentasjon av begrepet «illiberalt demokrati». Du skriver at Orbáns demokratibegrep ikke avviser liberalismens grunnleggende prinsipper og at hans definisjon bygge på en annerledes, særegen, nasjonal tilnærming. Du kaller ham i denne sammenheng for «regimeendrer». Hvordan skiller «illiberalt demokrati» seg fra «liberalt demokrati»? Begynte denne prosessen med den nye grunnloven fra 2011? Timothy Garton Ash snakker i denne forbindelse om «salamitaktikk.» Hvordan operer man?
  12. Viktor Orbán har gått fra å være paria i Europa til nærmest å fremstå som en modell for kritikerne eller motstanderne av det liberale demokratiet. Hans innflytelse i Visegradlandene øker. Også i Vest-Europa har han sine tilhengere. Hvordan vurderer du det illiberale demokratiets spredningspotensial i øst og vest i fremtiden? Hva er forresten forskjellen mellom f.eks. Orbáns nasjonalisme og Putins nasjonalisme?
  13. Statsviteren Cas Mudde påpeker at vi også må se det positive elementet i populistenes fremgang. Valget i Italia ga nylig et nytt eksempel på at usannsynlige kombinasjoner har blitt mulige. Du lister opp flere faktorer bak illiberalismens fremgang: tillitskrisen,polarisering, tilbakeskuende nasjonalisme. Hva er typisk ungarsk og hva gjelder også for andre land?
  14. Du avslutter boken med å stille et spørsmål om ikke fortellingen om Ungarn nok en gang kan være en fortelling om Europa. Tar vi feil når vi beskriver Viktor Orbán som en man fra fortiden? Kan han tvert imot representere Europas fremtidige ansikt? Hvilket Europa blir det da?





Videoopptaket av AreaS-seminaret om ett år med Macron i Frankrike nå tilgjengelig

22. mai 2018 inviterte leder for AreaS Franck Orban Kjerstin Aukrust, førsteamanuensis  i fransk ved UiO, til en samtale om Frankrike ett år etter det politiske jordskjelvet som førte til at Emmanuel Macron vant presidentvalget og omformet fransk politikk.

Seminaret fant sted ved Høgskolen i Østfold (Halden/Remmen)

Videoopptaket kan sees her.

Herved følger spørsmålene som ble tatt opp under diskusjonen.

  1. Bottom-up perspektivet: Velgerne: Fjorårets president- og parlamentsvalg viste at velgernes mistillit ovenfor det partipolitiske systemet nådde nye høyder. Er denne mistroen dempet ned ett år senere?
    • Hvordan er velgernes forhold til politikk generelt?
    • Hva er velgernes forhold til Macron som president og til regjeringen ett år senere? (tillit, oppfatning av EM som venstre eller høyre, oppfatning av at EM gjør det han sier eller ikke)
    • Betyr streikene i Air France og SNCF at man igjen prioriterer gatemostand fremfor partipolitisk organisert motstand?
    • Hvordan blir velgernes valgoppførsel ved kommende valg (f.eks. EU-2019)?
  1. Midtlinja-perspektivet: Partiene: Velgernes vrede rettet seg mot etablerte regjeringspartier i fjor og promoverte to «outsidere» som forkastet eksisterende partipolitiske skillelinjer på hver sin måte. Hvem inkarnerer dagens motstand og hvorfor?
    • Hvilken rolle spiller Nasjonalforsamlingen og senatet som mostandspotensial mot Macron og hva betyr den gryende interne motstanden blant LREM-representanter! i Nasjonalforsamlingen?
    • Mélenchon erklærte at han skulle bli Macrons hovedutfordrer etter valget. Har han klart det? Hvis ikke, hvordan kan det forklares ?
    • Klarer Nasjonalfront å bygge seg opp igjen etter valgdramaet i 2017? Hvordan er lederskapet i partiet og har partilinja endret seg som en følge av valget?
    • Republikanerne har fått en ny leder etter et katastrofalt presidentvalg i fjor og et litt bedre parlamentsvalg. I hvilken grad er partiet på rett kurs igjen for å bli det største opposisjonspartiet?
    • Hvordan er alliansepotensialet på venstre- og høyresiden på sikt? Er alliansen mellom LR og NF en mer plausibel mulighet?
  1. Topp-down-perspektivet: Macron som president. Lederstil og resultater
    • Hva slags president er Macron sammenlignet med tidligere franske presidenter og spesielt etter «hyperpresidenten» og «normalpresidenten?»
    • Macron beskrev sitt ønske om å være en «jupiteriansk» president. Hva mente han med det? Det snakkes også veldig om «vertikalt lederskap.» Hva legges i dette?
    • Hvordan er Macrons forhold til a) velgerne; b) partiene; c) fagforeninger, d) medier
    • I hvilken grad er Macron «rikingernes president?»
  1. Utover-perspektivet: en ny utenrikspolitikk for Frankrike? Preges fransk utenrikspolitikk av brudd eller kontinuitet?
    • I hvilken grad er Macrons utenrikspolitikk inspirert av de Gaulle og Mitterrand (mitterrando-gaullismen) når det gjelder mål og midler?
    • Macron vant presidentvalget i fjor med et meget sterkt pro-EU program og har siden forsøkt å gjøre Frankrike til drivkraft i EU sammen med Tyskland og Merkel. Hvor vellykket er dette så langt og hvorfor?
    • Mange i og utenfor Frankrike er overrasket over det paradoksale «vennskapet» mellom Trump og Macron. Hvorfor valgte Macron en slik høy profilering med Trump og har vennskapsbåndene gitt ønskede resultater?
    • Frankrike er tilbake i Midtøsten på bakken med spesialstyrker sammen med USA, samtidig som Paris og Washington er på kollisjonskurs når det gjelder Iran-krisen. Hvilke muligheter har Frankrike til å påvirke det iranske atomprogrammet etter at USA trakk seg ut? Hva sier dette om de reelle mulighetene som fransk (og europeisk) utenrikspolitikk kan ha?

Om Macron og EU ved Litteraturhuset i Fredrikstad

Europabevegelsen inviterer til debatt om Macron og EU 23. mai 2018 ved Litteraturhuset i Fredrikstad. Herved følger invitasjonen

Macron er toneangivende i debatten om EUs fremtid og sammen med Tysklands Angela Merkel vil han gjøre EU sterkere og mer sammensveiset. Store spørsmål som grensekontroll og migrasjon, sikkerhet, klima og arbeid må håndteres på tvers av landegrensene.

Macron har gitt klare advarsler til Trump om en eventuell handelskrig mot Europa og står med rak rygg mot Russland etter giftangrepet i Storbritannia. En markant figur i internasjonal og europeisk politikk. Kan Frankrike og Tyskland lede EU inn i en ny tid? Hva betyr dette for Norge og hvordan vil den franske presidenten påvirke Europa i fremtiden? Har Norge noen lignende visjoner for EU? 

Vi diskuterer fransk og norsk politikk og smaker på franske viner slik man alltid har gjort det på kafeer i Paris.

  • Innledning ved Franck Orban er førsteamanuensis ved avdeling for økonomi, språk og samfunnsfag, Høgskolen i Østfold.
  • En Marche i Norge, Veronique Revoy,  innleder om deres bevegelse og deres visjoner for EU og Europa.
  • Jan Erik Grindheim, forsker og tidligere leder av Europabevegelsen vil kommentere betydningen Macron har for utviklingen i EU og Europa, og Norges visjoner for og forhold til EU og Europa og regjeringen nye Europastrategi.

AreaS seminar om Macrons Frankrike ett år etter presidentvalget 22. mai 2018

Har Frankrike kommet over fjorårets politiske jordskjelv?
Ble Macrons seier et veiskille for europeisk politikk eller bare et hvileskjær i populistenes tilsynelatende kontinuerlige fremgang? Nøyaktig ett år etter det dramatiske presidentvalget i Frankrike gir Kjerstin Aukrust fra Universitetet i Oslo og Franck Orban fra Høgskolen i Østfold status for det partipolitiske landskapet og trekker noen perspektiver før et viktig Europavalg neste år.

Kjerstin Aukrust er førsteamanuensis i fransk ved Institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk (ILOS) ved UiO

Franck Orban er leder for forskningsgruppen AreaS og førsteamanuensis i fransk ved Høgskolen i Østfold.

Seminaret finner sted ved høgskolens bibliotek (Halden/Remmen) tirsdag 22. mai 2018 mellom kl. 11.15 og 11.45.

Se Cambridge Analytica-seminaret i opptak

Lars Emil Knudsen og Elin Strand Larsen Instagram: hiofbibhalden

Onsdag kveld kom nyheten at Cambridge Analytica legger ned som en følge av Facebook-skandalen. Hva handlet denne saken egentlig om?

Et søk i Atekst, Retriever viser at Cambridge Analytica i 2017 bare ble nevnt i 10 nyhetsartikler, mens selskapet er omtalt i 317 artikler så langt i 2018. Hvorfor kom dette selskapet plutselig i mediene søkelys?

Hva er koblingen mellom Cambridge Analytica og Facebook?  Og hvordan reagerte egentlig Facebook-gründer Mark Zuckerberg på kritikken? Hva betyr denne avsløringen for oss som Facebook-brukere? Utgjør selskap som Cambridge Analytica en fare for demokratiet og de demokratiske valgprosessene?

Dette får man vite mer om i opptaket fra onsdagens Cambridge Analytica-seminar med Lars Emil Knudsen (IT) og Elin Strand Larsen (ØSS, Nestleder i AreaS).

Se opptaket HER

Elin Strand Larsen er førsteamanuensis i kommunikasjon og retorikk ved ØSS. Hun underviser i blant annet Media Studies.

Lars Emil Skrimstad Knudsen er høgskolelektor ved IT. Han underviser i Android-programmering og OOP.

Seminaret var i regi av forskergruppen AreaS.

Representerer Viktor Orbáns Ungarn EUs fremtid eller fortid? En diskusjon rundt Øyvind Strømmens nye bok.

Viktor Orbán vant nylig en klar seier ved parlamentsvalget i Ungarn og vil sitte en tredje periode på rad som statsminister frem til 2022.

Fra å være en demokratiforkjemper ved den kalde krigens slutt har han i økende grad blitt oppfattet som en autoritær statsleder som gir den radikale høyresiden i Ungarn et navn og et ansikt.

Orbán symboliserer ikke minst en dynamikk som skaper en kløft mellom det gamle Øst-og Sentral-Europa og Vest-Europa. Sentralt står ideen at et illiberalt demokrati kan være et handlekraftig alternativ og en motpol til Vest-Europas og EUs liberale demokrati.


Hva skjer egentlig i Ungarn og i Øst- og Sentral-Europa, hvorfor skjer dette og hva betyr dette for EU og Europa er spørsmål som forfatter og journalist Øyvind Strømmen drøfter i sin siste bok, «Ungarn: en fortelling»




Disse temaene vil sentralt i bokbadet som finner sted ved Litteraturhuset i Fredrikstad 28. mai 2018, kl. 19.00, der Strømmens bok presenteres og diskuteres. Linken til seminaret finnes her.



Seansen ledes av Franck Orban, førsteamanuensis og leder for forskningsgruppen AreaS ved Høgskolen i Østfold.




Eva Sarfi, universitetslektor i Sentral-Europa og Balkan-studier ved UiO, kommentarer dagens politiske situasjon i UngarnRepresentererRe

Access to English med ny 2018-utgave

AreaS-medlem Robert Mikkelsen har, sammen med to andre forfattere (John Anthony og Richard Burgess), videreutviklet en ny versjon av Access to English: Social Studies.

Læreboken inneholder en rekke oversiktstekster av høy kvalitet, varierte tekstsjangere og et bredt utvalg av oppgaver. Den nye utgaven av markedslederen i programfaget Samfunnsfagligengelsk er oppdatert og aktualisert. I forlengelsen av dette blir oppdateringer av relevant fagstoff innenfor politikk og samfunnsliv regelmessig publisert på elevnettstedet (

Elevnettstedet med ressurser til alle bokas kapitler og tekster er fortsatt åpent og gratis. Lærernettstedet, som blant mye annet inneholder prøve- og løsningsforslag, er lisensbelagt.

Robert har selv skrevet tre kapitler i boken:

  • (Chapter 2) The New World: American History
  • (Chapter 4) We The People: Politics in the United States
  • (Chapter 6) The Divided States of America: US Society Today

Nytt i 2018-utgaven:

Mange nye tekster, både sakprosa og litteratur
Ny struktur med “focus texts” i hvert kapittel, noe som legger til rette for fordypning
Antall kapitler er redusert fra åtte til seks, og kapitlene om samfunnsforhold har fått ny oppbygning
Kapitlene om politiske forhold er utvidet
Nytt skrivekurs: “Answering Exam Tasks”
Økt vektlegging av analyse- og skriveoppgaver gjennomgående i boka
Ryddig struktur i tre hoveddeler: history / politics / society.

Komponenter i 2018-utgaven:
Elevnettsted, gratis
Lærernettsted, lisens
Lydnettsted, lisens
Unibok digital bok, lisens
Brettbok digital bok, lisens (


Access to English: Social Studies har et innholdsrikt elevnettsted som bl. a. inneholder et omfattende tekstanalysekurs. Nettstedet er åpent og uten adgangsbegrensninger for elever. Lærernettstedet er lisensbelagt.

Forlagets webside finner herAccess to

AreaS-seminar om Facebook og Cambridge Analytica

Lars Emil Skrimstad Knudsen og Elin Strand Larsen

Onsdag 2. mai, kl. 12:00-12:30 diskuterer Elin Strand Larsen og Lars Emil Skrimstad Knudsen Facebook og Cambridge Analytica-saken i biblioteket.

Hva skjedde og hvorfor skjedde det? Hva betyr det for oss? Hva betyr det for demokratiet? Samtalen varer i 30 minutter før det åpnes for spørsmål. Servering av kaffe, te, frukt og twist.

Elin Strand Larsen er førsteamanuensis i kommunikasjon og retorikk ved ØSS. Hun underviser i blant annet Media Studies. Lars Emil Skrimstad Knudsen er høgskolelektor ved IT. Han underviser i Android-programmering og OOP.

Seminaret er i regi av Forskergruppen AreaS og åpent for alle.


AreaS-seminar om Saudi-Arabia som økonomisk og regional stormakt

AreaS inviterer til bokbad om Saudi-Arabia som økonomisk og regional stormakt. Boka «Brennpunkt Midtøsten: Byene som prisme» er utgangspunktet for dagens AreaS-seminar, som finner sted 10. april 2018 ved Høgskolen i Østfold, Halden/Biblioteket (kl. 12:00 – 12:30).

Ida Nicolaisen Almestad er, sammen med Laila Makboul, forfatter av kapittelet om Riyadh i boka Brennpunkt Midtøsten. Hun har en mastergrad i Midtøsten-studier med tittelen «Debatter om statsborgerskap i Saudi-Arabia. En studie av online mobilisering for rettigheter i kjølvannet av den arabiske våren» fra Universitetet i Oslo der hun ser på hvordan ulike samfunnsgrupper i Saudi-Arabia krevde politiske rettigheter på Internett.

Du kan lese en kortversjon av masteroppgaven i artikkelen Saudi-Arabia: Online-mobilisering for borgerrettigheter. Ida har skrevet flere fagartikler om Saudi-Arabia, bl.a. “Social Contract in the Al-Saud Monarchy. From Subjects to Citizens?” (med Stig Stenslie) i Nils A. Butenschøn og Roel Meijer The Crisis of Citizenship in the Arab World (E. J. Brill, 2017) og “Madame al-Qaida”: Kvinner og Jihad i Saudi-Arabia” i Babylon (2014).

Rania Maktabi er førsteamanuensis i statsvitenskap ved HiØ. Hun har skrevet kapittelet om Doha som er hovedstaden i Qatar i boka Brennpunkt Midtøsten: Byene som prisme. Hun har en Ph.D. om statsborgerskap i Midtøsten fra Universitetet i Oslo. På HiØ har hun kurs i internasjonal politikk og komparativ politikk. Hun forsker på temaer som har med kvinners rettigheter i skjæringspunktet mellom politikk, juss og religion.

De siste tre årene har vært spesielt opptatt av hva oljeøkonomi gjør med kvinners medborgerskap i Kuwait og Qatar, kvinners kamp for stemmerett i Kuwait og kvinnelige jurister i Libanon, Marokko og Kuwait. I juni 2018 er hun medarrangør av et internasjonalt workshop om Gender & Judging in the Middle East and Africa: Emerging Scholarship and Debates.

Boka Brennpunkt Midtøsten: Byene som prisme (Universitetsforlaget, 2018) er redigert sammen med professor Nils A. Butenschøn ved Senter for menneskerettigheter. Interesserte kan lese første kapittel i boka Brennpunkt Midtøsten: Byene som prisme.

Boksamtalen er i regi av Forskningsgruppen AreaS og Forskergruppen Politikk, økonomi og filosofi (PØF).

Fra: 10. April 2018 12:00 Til: 10. April 2018 12:30Sted:


Om Frankrike i EU etter Brexit på nasjonal konferanse

12. februar 2018 holdt Franck Orban et innlegg på “Frankrikekonferansen 2018“. denne utdanningskonferanse var rette mot skolerådgivere, fransklærere, skolemyndigheter og skoleledere (kommune og fylkeskommune), samt alle de som jobber med rekruttering til franskfaget og til utdanningsopphold i Frankrike.

Innlegget tok opp Frankrikes plass og rolle i EU etter Brexit og hadde følgende inndeling.


  1. Tilblivelsen av en fransk inspirert europeisk integrasjonsprosess 1950-1990
    1. Interne årsaker
    2. Eksterne årsaker
  2. “Det franske Europa” utfordres 1990-2017
    1. Interne årsaker
    2. Eksterne årsaker
  3. En ny giv for Frankrike i EU etter Brexit?
    1. Interne årsaker
    2. Eksterne årsaker




Kronikk i Aftenposten om norske fremmedkrigere som er fengslet i Syria og Irak

13. mars 2018 hadde Vibeke Knopp Rachline (tidligere Aftenposten-korrespondent i Paris) og leder for AreaS Franck Orban en kronikk i Aftenposten med følgende tittel: «Bør vi bry oss om fremmedkrigerne?» der man drøftet for og motargumenter for at fremmedkrigere og deres familie skal overlates til domstoler i Irak og Syria.

Det argumenteres med at det finnes realistiske argumenter for at man i størst mulig grad ikke skal hente disse individene tilbake til Norge.


Man tilføyer at det finnes enda viktigere juridiske, politiske og moralske argumenter for at europeiske regjeringer likevel skal gjøre det.

Selv om man kan ha stor forståelse for hevnlyst, konkluderes det med at det er viktig at Norge beholder en form for moralsk kompass. Dette er overhodet ikke den letteste veien å gå, men artikkelen mener at våre lands moralske integritet tilsier at fremmedkrigere og deres familie skal hentes for å kunne få en rettferdig dom og eventuelt, gode reintegreringsmuligheter i samfunnet om og når det er mulig.

Det vedlegges samtidig linken til motsvaret som HRS publiserte samme dag, og som bruker flere argumenter som artikkelforfatterne selv brukte.

Bør vi bry oss om fremmedkrigerne?

Mélina Bougedir (27) volder Frankrike og andre land hodepine. 19. februar ble firebarnsmoren fra Parisområdet frigitt av strafferetten i Bagdad. Hun ble dømt til syv måneders fengsel for å ha kommet ulovlig inn i Irak, men det hadde hun allerede sonet. Samtidig ble hun utvist fra Irak og ventes til Frankrike når som helst. Det er da problemene begynner. Mélina sluttet seg til IS i Mossoul i 2015. Mannen skal ha vært kokk, men døde på slagmarken. Selv sier hun å ha vært hjemmeværende. Tre av barna er sendt til Frankrike, den yngste satt på mammas arm i retten. Det kan ha formildet dommerne, for samme rett dømte for noen uker siden en tysk og en tyrkisk kvinne til døden. Mélina kan reise hjem, hvor franske påtalemyndigheter trolig vil stille henne for retten for terrorisme – noe de helst ville unngå. Ifølge Associated Press var Mélina medlem av det moralske IS-politiet, som arresterer kvinner som bryter islamsk lov.

Mélinas sak reiser spørsmålet om hva vi bør gjøre med fremmedkrigerne og deres familie som er pågrepet i Irak og Syria. Nærmere 40.000 personer dro dit de siste fem årene. Rundt 5000 kom fra Europa. De fleste oppholder seg fortsatt i Midtøsten, i provisoriske leire. Noen er allerede dømt og mange andre venter på rettssak. 5600 av de 40.000 har kommet hjem igjen, hvorav rundt 1200 til Europa. Mottagerlandene er stilt overfor et dilemma, der realisme og moral står opp mot hverandre. De må først avgjøre om disse personene skal få komme hjem eller ikke. Slippes de inn, må det tas stilling til om de skal tas hånd om av institusjoner som fengsler, rehabiliteringssentre, fosterhjem eller tilbakeføres til det åpne samfunn. Ingen opsjon er problemfri.

Hensynet til sikkerhet tilsier at de ikke må komme tilbake. Dette er mennesker som forlot hjemlandet sitt, ofte i hat mot sitt eget land og Vesten. I tillegg støttet de IS’ totalitære kalifat. Mange deltok i kriminelle- og/eller terrorhandlinger. Noen er desillusjonerte og angrer. De kan vinnes tilbake. Men hva med de andre? Hva med veteraner som kan ha lagt ned våpnene, men fortsatt kan radikalisere ungdommer? Hva med krigere som frivillig eller ufrivillig kom hjem igjen like radikaliserte og som kunne gjenoppta kampen? Flere av gjerningsmennene bak terrorangrepene i Paris og Brussel var hjemvendte fremmedkrigere. Hva med agenter som har fått ordre om å infiltrere, bygge opp kapasitet og slå til?

Usikkerheten gjelder også kvinner og barn som er hjernevasket av IS-regimet og som er psykisk skadet. Kan våre samfunn leve med tikkende bomber og med faren for at dagens ofre kan bli morgendagens mordere? Enhver form for langvarig institusjonalisering vil i tillegg utgjøre en betydelig utgiftspost. En fornuftig løsning er dermed å overlate dem til «eksterne aktører» og slutte å bry oss.

Er det virkelig så enkelt? Terroreksperter understreker at fremmedkrigerne sitter på uvurderlig informasjon som kan lede til pågripelser i våre land og til at nye terrorangrep avverges. De tilføyer at rømningsfaren er større «der de er» enn i hjemlandene. Slike personer er for øvrig fremdeles «én av oss» for å sitere Åsne Seierstad, selv om de en dag kastet passet på bålet. Vi har et ansvar for at de ikke skal begå terror i andre land når de slippes ut. Å overlate muslimske europeere til domstoler i stater truet av oppløsning kan dessuten sende et signal om at vi ikke bryr oss om europeiske muslimers skjebne. Det vil kunne forsterke følelsen av urettferdighet og utenforskap som disse gruppene opplever og skape mer polarisering. Hensynet til rettferdig rettslig behandling og moral tilsier også at vi bør hente våre medborgere, selv om de har valgt å bli våre fiender. Gamle demokratier som Frankrike, Storbritannia eller Norge, der dødsstraff er avskaffet, kan ikke leve med tanken på at landsmenn kan bli dømt til døden. Menneskerettighetsforkjempere tviler på at jihadister og deres familie vil kunne få en rettferdig rettssak i Irak, Syria eller kurdisk dominerte områder. Vår integritet som fungerende rettsstater settes her på spill.

På samme måte som man prinsipielt ikke kan utvise en utenlandsk innsatt, en flyktning eller en asylsøker fra Norge som kan bli utsatt for dårlig behandling, tortur eller henrettelse i sitt opprinnelsesland, kan vi moralsk sett ikke forsvare en ansvarsfraskrivelse ved at noen dømmes uten tilstrekkelig forsvar eller bevis eller verre, at samme person utsettes for umenneskelige soningsforhold, tortur eller drap.

USA vil ha sine jihadister hjem for å dømme dem og oppfordrer andre allierte til å gjøre det samme, blant annet for ikke å overbelaste «lokale» domstoler. Enkelte europeiske land som sliter med stort antall jihadister velger å snu hodet bort og håpe på det beste, dvs. at færrest mulig kommer levende hjem. I oktober 2017 slo Frankrikes forsvarsminister Florence Parly fast at det var best om franske jihadister døde i kamp. Den britiske forsvarsminister Gavin Williamson påpekte i desember 2017 at en død terrorist ikke ville skade Storbritannia. Norge går ikke like langt, men forsvarsminister Frank Bakke-Jensen, sier også nei til å hente dem, selv om det dreier seg om adskillig færre individer. En slik tilbakeholdenhet kan forstås, men ikke forsvares.

Våre myndigheter bør føle seg forpliktet til å sikre norske jihadister og deres familie en rettslig behandling etter norsk standard og en mulighet til reintegrering i samfunnet hvis og når det er mulig.

Om kriserammede fengsler i Frankrike i

2. februar 2018 hadde Franck Orban en kronikk om den pågående krisen i franske fengsler. Kronikkens nettversjon kan hentes der.

Ukebladet Le Point hevdet nylig at Philippe-regjeringen i Frankrike tar skade av krisen i landets fengsler. Mangelen på respons kunne svekke president Emmanuel Macrons troverdighet.

Den franske fengselskrisen har fire kjennetegn: et stort antall fengselsdommer, overbefolkning blant innsatte, lav bemanning blant ansatte og en voldsspiral som gjør fengsler til steder hvor verken innsatte og ansatte burde være.

Stadig flere fengsles

Franskmenn utgjør et unntak i europeisk sammenheng. Over alt går antall innsatte ned, mens det øker i Frankrike.

En studie av Europarådet fra mars 2017 viste en nedgang på 6,8 prosent i innsatte i europeiske fengsler i 2015, noe som ble hyllet av rådets generalsekretær Thorbjørn Jagland. Per 1. februar 2017 huset franske fengsler 69 077 innsatte, det er en en økning på over fem prosent i forhold til 1. september 2015. Toppen ble nådd i april 2017 med over 70 000 innsatte.

Ser vi på trenden over tid, økte antall innsatte med 88 prosent mellom 1980 og 2018. Det er heller en eksplosjon enn en økning. Paradokset er at dette skjer samtidig som franske myndigheter har forsøkt å utforske alternative soningsformer for å lette på trykket i fengsler og unngå verre tilbakefallstall (over 60 prosent i Frankrike, rundt 20 prosent i Norge).

Det er ikke uten videre bare politikerne som kan klandres for en slik trend. Franske dommere har også vært svært ivrige med å ilegge fengselsstraff i stedet for å prøve andre løsninger. Resultatet skremmer. Med et gjennomsnitt på 98,3 innsatte per 100 000 innbyggere fengsler Frankrike mer enn andre vesteuropeiske land som Tyskland (77 per 100.000), Nederland (53 per 100 000) eller Italia (86 per 100 000). Franskmenn ligger likevel fortsatt bak andre land som Belgia (113/100 000), Spania (137/100 000) eller Storbritannia (147/100 000). Kun Frankrike opplever derimot en markant oppgang i denne gruppen på syv land de siste årene.

For mange innsatte

Fengselssystemet klarer ikke å fordøye en så rask økning av antall innsatte: 20 000 flere mellom 2002 og 2017. Det er 40 prosent på bare 15 år. Ulike regjeringers harde linje i kampen mot kriminaliteten endte opp med en strengere rettspraksis og flere dommer. Det gjorde panikktilstanden verre. I oktober 2017 var det 68 000 innsatte for kun 59 000 plasser i franske fengsler. I gjennomsnitt er det 117 innsatte for 100 fengselsplasser.

Situasjonen er langt verre i varetektsfengsler, som huser to tredjedeler av innsatte i landet. Der snakker vi om 140 innsatte for 100 plasser. Ved landets største fengsel – Fleury-Mérogis – er ratio 150 innsatte for 100 fengselsplasser.

4300 individer må leve i et fengsel som var opprinnelig bygd for 3000. Ved fengslene i Bois d’Arcy, Meaux, Nîmes eller Évreux har man dobbelt så mange innsatte enn plasser. Mange må sove på gulvet. Det var 1300 madrassplasser på gulvet i gjennomsnitt i 2017. Dette fordømmes med jevne mellomrom av det internasjonale observatoriet for fengsler. Hver gang det bygges nye fengselsplasser, øker antall dommer tilsvarende, noe som holder trykket gående i hele systemet.

For få ansatte

I desember 2017 var det 39 414 ansatte for landets 186 fengsler. To tredjedeler er betjenter. Sammenligner man tallene for hvor mange innsatte hver betjent har ansvar for over de siste 14 årene, ser ikke tallene så verst ut. Det var i gjennomsnitt 2,46 innsatte per betjent i 2017. Men tallene lyver.

Mange stillinger dekkes ikke i hverdagen. Det fører til press om å jobbe raskere og «mer effektivt», noe som går på bekostning av innsattes livskvalitet.

Mindre bemanning betyr mindre lufting, færre muligheter til å dusje, mindre aktiviteter og mer innlåsing. Det genererer frustrasjon, angst og aggresjon. Fagforeninger hevder at minst 1400 stillinger mangler. Samtidig virker ikke betjentyrket så attraktivt lenger. En nyutdannet betjent tjener i gjennomsnitt 16 000 kroner i måneden etter skatt, inkludert tillegg. På slutten av karrieren kan en forvente opp til 23 000 kroner.

Arbeidspresset fører til at flere betjenter slutter pga. stress og frykt for egen sikkerhet. Sykefraværet er høyt og uerfarne betjenter må ofte steppe inn. Verst av alt: en studie fra 2015 viser at selvmordsraten blant mannlige fengselsansatte ligger 21 prosent høyere enn blant øvrig befolkning.

Volden øker

Fanger er sårbare. Nesten halvparten har ingen diplom. 80 prosent har skolegang til opp til 16 år. 96,5 prosent er menn. De er i gjennomsnitt 31,7 år. Én prosent er mindreårige, per januar 2017. Over en fjerdedel av alle rammes av psykiske lidelser. En følge av dette er at selvmordsraten blant innsatte i Frankrike er dobbelt så høy som i resten av Europa.

To særtrekk preger denne populasjonen.Det ene er at utenlandske innsatte utgjør 20 prosent av alle innsatte. De er ikke mer eller mindre kriminelle enn franske innsatte, men de er yngre, har flere menn blant seg og har enda mindre skolegang enn andre. De er også dømt til varetekt nesten fem gang oftere enn franske borgere. Et annet trekk er antallet innsatte med bakgrunn fra Nord-Afrika. De med nord-afrikansk far er ti ganger oftere representert i alderen mellom 19 til 30 år enn andre innsatte.

Det er også flere fanger som sitter inne for vold og grov vold, noe som fører til at volden blant fanger øker. En rapport av det franske senatet fra 2014 kom fram til en økning på 53 prosent for vold med våpen, 43 prosent for seksuell vold og 10 prosent for voldsepisoder fra 2011 til 2014. I 2017 var det 3923 fysiske angrep ved landets fengsler, noe som tilsvarer 11 angrep per dag. 19 drap fant sted siden 2011.

Volden rammer også ansatte. Fagforeningen DAP snaker om 4000 angrep mot betjenter per år. Terrorfaren kommer på toppen av dette og gjør betjenter til levende skiver for fengslende jihadister eller radikaliserte innsatte. I desember 2017 var det 504 varetektinnsatte eller domfelte knyttet til terrorisme. Ytterligere 1200 var flagget i fengselssystemet for radikalisering.


Betjentstreiken kommer etter alvorlige hendelser i januar 2018. 11. januar ble tre betjenter angrepet med kniv av en innsatt ved Vendin-le-Vieil-fengslet i Nord-Frankrike. 15 januar angrep en annen innsatt syv betjenter ved Pémégnan de Mont-de-Marsan-fengslet i Sør-Vest.

Dagen etter angrep en innsatt en kvinnelig betjent ved Tarascon-fengslet i Sør-Øst.  19. januar ble to betjenter angrepet ved fengslet i Borgo på Korsika. Situasjonen er uholdbar.

26. januar 2018 undertegnet landets største fagforening for fengselsansatte Ufap-Unsa en avtale med justisminister Nicole Belloubet, mens to andre fagforeninger (FO og CGT) nektet å undertegne. Streiken avtar i intensitet etter to uker preget av nærmest full stans. Justisministeren lovet en tettere oppfølging av jihadister og av radikaliserte innsatte, bedre sikkerhetsutstyr for betjenter, flere fengselsplasser, samt flere ansatte og mer penger, dette i løpet av de neste fem år.

President Macron varslet på sin side endringer som på flere måter kan minne om hva norsk kriminalomsorg gjør i dag. Bedre sent enn aldri. Men tiden løper ut.

André Avias på P2


et kort innsalg for å nevne at 22.12.2017 ble jeg “vikar” for Franck i NRK radio. Tema var språk og EU etter brexit. Jeg måtte improvisere en del, men fikk frem noen punkter at fransk og tysk kommer til å få større plass i fremtiden.
Jeg nevnte også en teori jeg deler med noen forskere om at fransk kan ha en stor fremtid som internasjonalt språk…

Jean-Claude Junker sa også i en konferanse i Milano, og på fransk, at engelsk nå var på vei nedover. Han fikk stor applaus for det. Presidenten Macron på turné i Afrika sa også nylig at fransk kan bli det største språket i verden rundt 2050. Det finnes prognoser om det, men de er avhengig av at en del faktorer får et positivt gjennomslag, som utdanning f.eks. Så mye positivt om fransk for tida. I tillegg har Merkel mer enn nok å styre med hjemme akkurat nå slik at han er snart den eneste “store” som kan representere EU.

For de som vil høre klikk på den:

Franck Orban fikk Formidlingsprisen 2017

Førsteamanuensis og AreaS-leder Franck Orban

AreaS-leder, Franck Orban, fikk Formidlingsprisen 2017 ved Høgskolen i Østfold. AreaS gratulerer! Gjennom sitt utstrakte formidlingarbeid har Franck satt både forskergruppen og høyskolen på kartet.

Juryen har fremhevet i sin utvelgelse at Orban har tatt initiativ til å formidle sin kunnskap i samarbeid med andre forskningsmiljøer utenfor Østfold og for fulle hus på arenaer som Litteraturhuset i Oslo og på frokostmøte hos tankesmien Civita.

Ved et søk i mediearkivet Atekst, finner vi omlag 160 treff i media på Orban hittil i år. Mange av hans formidlingsarbeider i 2017 er i regional og nasjonal presse, både på nett og i papir-aviser og i etermedier. Han deltatt flere ganger på dagsaktuelle debatter i Dagsnytt 18, samt gjestet Urix som ekspertkommentator. Han har også flere formidlingsarbeider i utenlandske aviser i 2017.

– Franck er svært opptatt av å formidle sin forskning til et bredt publikum. Han er en etterspurt ekspertkommentator innenfor sitt fagområdet, fortalte prorektor ved overrekkelsen av prisen. I takketalen valgte Franck å trekke frem to dimensjoner – viktigheten av å drive forskningsformidling og sine gode kolleger ved HiØ. Formidlingsprisen valgte han å dele med AreaS.

Les hele takketalen her:

Det er en stor ære for meg å få årets formidlingspris. Jeg ønsker å trekke fram to dimensjoner i forbindelse med denne prisen.

Den ene er at formidling av forskning fortjener sannelig et slikt fokus. Nyere tall på publisering av forskningsartikler og kronikker, men også på deltagelse i ulike fora som radiokanaler og TV-programmer, viser at stadig flere av oss bruker mer av sin tid i media for å fortelle hva de – og dermed hva høgskolen i Østfold -, driver med. Et slikt aktivitetsnivå styrker skolens legitimitet utad og bidrar til at den blir synlig på et kunnskapsmarked som til enhver tid preges av høy konkurranse. Spredning av vår forskning og av vår kompetanse ivaretar ikke minst et annet viktig mandat. Vi skal være premissleverandør for samfunnsdebatten. Forskning og folkeopplysning går dermed hånd i hånd. Dette settes heldigvis pris på ved vår høyskole. Fremover bør dette fortsatt vektlegges og belønnes, slik at enda flere ønsker å være med.

Formidlingsprisen 2017

Den andre dimensjonen jeg vil påpeke er kollegialitet. I mitt formidlingsarbeid har jeg kunne regnet med solid støtte av ledelsen, min egen avdeling og infoavdelingen. Jeg vil trekke fram franskseksjonen som har gjort høgskolen til et unikt sted for å lære om fransk språk, kultur og politikk. Mine kolleger fra forskergruppen AreaS har også stor ære for denne prisen. AreaS startet for litt over ett år siden og har etablert seg som et viktig miljø for tverrfaglig samarbeid innen områdekunnskap og som en relevant aktør i samfunnsdebatten. AreaS deler derfor denne prisen med meg.

En stor takk til alle!

Bokbad med Fanny Duckert: I medienes søkelys

Elin Strand Larsen og Fanny Duckert. Foto: Franck Orban

Tirsdag 17. oktober besøkte Fanny Duckert biblioteket på HiØ for å snakke om sin nye bok: I medienes søkelys. Nestleder i AreaS, Elin Strand Larsen, ledet samtalen.

Opptaket fra boksamtalen finner du her

Duckert er norsk psykolog og professor ved Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo (UiO). Hennes forskningsfelt er innen organisasjonspsykologi og rusbruk. Sammen med psykolog og forfatter Kim Edgar Karlsen, har Duckert nylig gitt ut boken: «I medienes søkelys. Eksponering, stress og mestring».

For dem det gjelder kan dette være en sjokkartet og noen ganger helseskadelig opplevelse. Men så langt har det vært lite forskning som dokumenterer individenes opplevelser ved kritisk medieomtale.

Denne boken er resultatet av et forskningsprosjekt ved Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo. Psykologiske dybdeintervjuer gir innsikt i mediaeksponertes opplevelser av eksponering, stress og mestring i møtene med journalistene, oppslagene og omgivelsene rundt.

Nestleder i AreaS, Elin Strand Larsen, ledet samtalen hvor de tok for seg opplevelse av å bli hengt ut i mediene, strategier i møte med journalistene, hvilken rettigheter man har knyttet til medieeksponeringen og betydningen av sosiale medier når det stormer som verst. Strand Larsen har selv forsket på kvinnelige politikere involvert i politiske skandaler.

Videoopptaket av AreaS-seminar med Elin Sørsdahl om Marine Le Pen og høyrepopulisme i Europa nå tilgjengelig

28. mars 2017 inviterte AreaS til et seminar med Elin Sørsdahl (journalist i TV2) på biblioteket ved HiØ i Halden.

Elin og Alf Ole Ask (journalist i Aftenposten) skrev sammen boken “Marine Le Pen og høyrepopulismen i Europa.”

Etter en presentasjon av boken snakket Sørsdahl og AreaS medlem Franck Orban om forholdet mellom Nasjonal Front i Frankrike og andre høyrepopulistiske krefter i Europa. Deretter ble en diskusjon mellom forfatteren og publikum.

Seminaropptaket er nå tilgjengelig og kan sees her.

Foredragsrekke om kvinner, makt og politikk

Mandag 25. september gikk forskergruppene «Politikk, Økonomi og Filosofi» og «Områdestudier–AreaS» sammen om foredragsrekken Kjønnsmakt og politikk på Litteraturhuset i Fredrikstad. To uker etter Stortingsvalget gav medieviter Elin Strand Larsen (HiØ), historiker Elisabeth Lønnå og statsviter Rania Maktabi (HiØ) tre ulike innfallsvinkler til temaene kvinner, makt og politikk.

Elin Strand Larsen stilte spørsmålet: Hvorfor går langt flere kvinnelige statsråder av som følge av politiske skandaler? Strand Larsen har intervjuet åtte kvinnelige politikere involvert i politiske skandaler i Skandinavia mellom 1978 og 2010, og spurt de om hvordan de opplevde mediedekningen, deres retoriske forsvar og betydningen av kjønn.


Elisabeth Lønnå gav oss et historisk innblikk i kvinners indirekte makt på 1950-tallet. Gjennom sine nettverk og utstrakt lobbyvirksomhet var de med på å fremme kvinners sak i det offentlige rom. Lønnå benyttet samskatten som et eksempel på kvinners indirekte makt.


Rania Maktabi tok oss med til Kuwait og viste oss hvordan og hvorfor mannlige islamister ble motvillige feminister i møte med kvinners tilstedeværelse i parlamentet. Islamistene fremmet kvinnevennlige forslag, især i perioden da fire kvinnelige parlamentarikere ble valgt inn mellom 2009 – 2011.


De tre korte foredragene ble etterfulgt av spørsmål fra salen og vi fikk en spennende diskusjon i plenum. Arrangementet var en del av Forskningsdagene ved Høgskolen i Østfold.





Forskergruppene AreaS og Tekst-i-Kontekst med felles seminar om nasjonal identitet

26. september 2017 arrangerte forskergruppene AreaS og Tekst-i-Kontekst et seminar ved biblioteket i HiØ/Halden.

Temaet for seminaret var den nasjonale identitetens forhold til språk i samklang kultur, litteratur, politikk og historie. Et slikt forhold varierer fra land til land i Europa gjennom tidene.

Forskere ved høyskolen har ledet et internasjonalt prosjekt om hvordan nasjonal identitet best kan analyseres ved å trekke veksler på forskjellige fag og fagtradisjoner.

Prosjektet ble initiert og ledet av Sigmund Kvam, leder av forskergruppen Tekst-i-Kontekst og AreaS-medlem.

Arrangementet var en del av Forskningsdagene ved Høgskolen i Østfold.

Innledere :

  • Nasjonal Front og lepéno-gaullismen etter presidentvalget i Frankrike: fortsatt veien å gå? ved Franck Orban
  • Brexit narratives – what happened during the referendum and how are these narratives shaping the negotiations? ved John Todd
  • Språk, nasjon og identitet i to romaner fra Québec ved Guri Barstad
  • DDR – fra tysk til sosialistisk identitet? ved Sigmund Kvam

Seminarets presentasjonsside

Kvinner i maktens korridorer

Nestleder i AreaS, Elin Strand Larsen, har skrevet en kronikk for om kvinnerekorden på Stortinget etter valget. Den ble publisert 19. september og er blant de mest leste og kommenterte artiklene på Kronikken ble også trykket i Fredriksstad Blad og Moss Avis den 25. september. Kronikken i fulltekst finner du her.   


«Kvinnerekord på Stortinget» kunne man lese på og i andre medier etter forrige ukes Stortingsvalg. For første gang i historien ville andelen kvinner på tinget være over 40 prosent – 41,4 prosent for å være eksakt. Mandatfordelingen viste at 70 av de 169 representantene i det nye Stortinget ville være kvinner.

Kun 2 av 9 representanter på Østfoldbenken er kvinner – Høyres Ingjerd Schou som tar en ny periode på tinget og nykommeren fra Arbeiderpartiet Elise Bjørnebekk-Waagen.

En gladnyhet for hele det politiske spekteret. Andelen kvinner på tinget har ikke vært høyere enn – nettopp forrige Stortingsvalg. Et bilde av Miljøpartiets kvinnelige talsperson, Une Aina Bastholm, toppet saken. Hennes parti har fått 100 prosent kvinnerepresentasjon på Stortinget – av den enkle grunn at Bastholm er MDGs eneste representant.

Norge er langt fra best i klassen

Kronikk i F-B 25. september

Fordelingen viser også at et flertall på 25 av Arbeiderpartiets 49 representanter er kvinner, mens regjeringspartiene Høyre og Fremskrittspartiet har bare 28 kvinner på sin liste med til sammen 73 mandater.

Spesielt ille er det for Frp hvor man kun finner 8 kvinner blant 28 representanter. Tallet på kvinner i regjeringsposisjon er altså ikke like imponerende som den samlede kvinneandelen på Stortinget.

Norge er dessuten langt fra best i klassen når vi sammenligner med de andre nordiske landene. Tall fra «Women in national parliaments» viser at både Island (47.6 prosent), Sverige (43.6 prosent) og Finland (42.0 prosent) har flere kvinner i sine parlamenter enn Norge. I en internasjonal sammenheng når Norge bare opp til 11. plass etter Stortingsvalget – rangert under land som Rwanda, Bolivia, Cuba, Nicaragua, Senegal, Mexico og Sør-Afrika.

Ingen selvfølge at kvinnelige politikere løfter kvinnesaker

Hvorfor er det å ha en høy kvinnerepresentasjon på Stortinget et mål i seg selv? Dersom tanken er at flere kvinnelige politikere i Stortinget vil bidra til å fremme en mer kvinnevennlig politikk eller løfte likestillingsspørsmål, så vil vi nok bli skuffet.

Våre erfaringer fra norske redaksjoner viser at flere kvinnelige journalister langt ifra bidrar til en høyere kvinnerepresentasjon i mediene eller til å løfte mykere historier på nyhetsplass. De har heller tilpasset seg det mannsdominerte miljøet i redaksjonen.

Det er heller ingen selvfølge at kvinnelige politikere på Stortinget ønsker å sette kvinnesaker spesielt på dagsordenen. De kan ha andre og kanskje motstridende politiske interesser som de vil kjempe for gjennom sitt politiske mandat. Flere kvinner på tinget betyr ikke nødvendigvis en endring av politisk kurs – selv ikke med kvinner i topp-posisjoner som statsminister og finansminister.

Kan ikke stirre oss blinde på kjønn

Dersom kvinnerepresentasjonen på tinget derimot er viktig for å bedre speile det norske samfunnet, kan vi ikke stirre oss blinde på kjønn. Vel så viktig er blant annet alder og etnisitet. Det er få godt voksne personer på tinget til å representere en stadig aldrende befolkning i Norge. Andelen representanter av en annen etnisitet er også forsvinnende liten på tinget – til tross for at den har økt siden forrige Stortingsvalg.

Selv om det er flere kvinner i maktens korridorer, er fortsatt korridoren dekorert med bilder på bilder av gamle politikere – hovedsakelig menn – som skuer ned på dem.

Så før vi jubler over kvinnerekord på Stortinget bør vi ta inn over oss at vi er langt fra best i klassen – verken i Norden eller verden for øvrig – og spørre oss selv hvorfor vi nettopp trenger en høy kvinnerepresentasjon i Norges nasjonalforsamling.