Kronikk i Dagbladet: Tre scenarier etter det franske valget søndag

Kronikk skrevet av Franck Orban i Dagbladet 21. april 2017. Kronikken finner du her.

Tre scenarier etter det franske valget søndag

Franck Orban, førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold/Forskningsgruppen AreaS

Det er få dager igjen før vi får vite hvem som blir de to vinnerne av første valgomgang av det franske presidentvalget. En rekke medier ser seg tjent med en ekstra fokusering på Marine Le Pen på grunn av Brexit, Trump og forventingen om at den høyrepopulistiske bølgen sprer seg videre i Europa. I virkeligheten er usikkerheten om valgutfallet total. Dermed to sentrale spørsmål: hvordan stemmer man i dette valget og hva kan man si om årets valgdeltagelse?Presidentvalget i Frankrike er et direkte valg med to omganger. Det gjelder også for parlamentsvalget som følger presidentvalget i år 11. og 18. juni og som egentlig vil være det viktigste valget i Frankrike. Det er sistnevnte – og ikke presidentvalget -, som vil avgjøre hvor mye makt den nyvalgte presidenten vil ha i forhold til nasjonalforsamlingen.

Første valgomgang er søndag 23. april. Får én av årets 11 kandidater over 50% av stemmene med en gang, er han eller hun direkte valgt. Det har aldri skjedd under den V. Republikk, dvs. siden 1958. Dersom ingen kandidat får over 50 %, går man videre til en andre omgang 7. mai mellom de to kandidatene som har fått flest stemmer etter første runde.

Alle kommentatorer i årets valg har i bakhodet erfaringene fra Brexit og valget i USA. De vet dermed at meningsmålinger kun er retningsgivende og skal tolkes uhyre forsiktig. Frem til nå har ulike prognoser om valgutfallet skissert tre ”momenter”.

Det første momentet fulgte Fillons overraskende seier ved primærvalget for Republikanerne. I kjent”Kill Bill”-stil kvittet franske velgere seg med høyrekandidatene som symboliserte Sarkozy- eller Chirac-perioden og som i tillegg gjorde iherdige forsøk på å fremstå som forandringsfaktorer i fransk politikk. De samme velgerne tok et lignende oppgjør med primærvalget for venstresiden og vraket den opplagte kandidaten for sosialistpartiet Manuel Valls.

Mange så derfor for seg at Fillon hadde en bulevard foran seg og umulig kunne tape presidentvalget i 2017. Det samme hadde man forresten sagt om sosialistpartiets kandidat til presidentvalget i 2002 Lionel Jospin… som til slutt ikke klarte å gå videre til andre valgomgang og ble slått av Jean-Marie Le Pen, far til Marine.

En skandalerammet Fillon sliter nå fortsatt med å fremstå som en troverdig presidentkandidat med nok politisk tyngde til å få aksept for en drastisk innsparingspakke som vil kunne ramme mange franskmenn. Men sjanseløs er han absolutt ikke. Paradoksalt nok lykkes han til en viss grad med en omvendt psykologi som går ut på at velgerne ikke trenger å like ham for å stemme på ham. De må bare tro at han er den mest kapable av alle kandidater til å få Frankrike på rett kjøl igjen.

Det andre momentet som preget meningsmålingene var duetten Le Pen-Macron som ledet i meningsmålinger frem til bare noen få uker før første omgang. Kommentatorene så for seg at første valgomgang var en ren formalitet og at en meget stabil Le Pen på rundt 25% ville møte kometen Emmanuel Macron i det som skulle bli et episk oppgjør mellom et ”åpent Frankrike” og et ”lukket Frankrike.” Andre spesialister fremstilte dette oppgjøret – og det inkluderer meg -, som en kamp mellom systemutfordrerne Macron og Le Pen mot systemrepresentantene. Macron er en anti-system kandidat som forkaster den tradisjonelle venstre-høyre aksen ved å omfavne begge samtidig (både-òg). Marine Le Pen er en utenfor-system kandidat som praktiserer en gjøkunge-taktikk, dvs. at hun må kapre velgere fra venstre- og høyrekandidatene for å vinne (verken-eller).

Det tredje og siste momentet er vi nå midt opp i. Avstanden mellom kandidatene tetter seg igjen og vi står med fire kandidater med rundt +/-20% i meningsmålingene som kan ha et håp om å kunne gå videre til andre valgomgang dersom de samme målingene tolker feilmarginen feil. Ikke minst står vi foran tre scenarier.

I et «moderat scenario» (Fillon som representant for høyresiden og Macron som representant for den reformorienterte venstresiden) vil Fillon og Macron møtes i et oppgjør som handler om hvem av de to som mest effektivt og med minimale skader på det sosiale samholdet kan reformere Frankrike uten å sette på spill landets EU-medlemskap.

I et «moderat-radikalt scenario» vil derimot én av de to førstnevnte kandidat møte en motkandidat fra det radikale venstre (Mélenchon) eller det radikale høyre (Le Pen). Et slikt oppgjør vil kunne fremstilles som en kamp mellom ”system-representanter” (eliten, kapitalister, multikulturalister, europeister) og ”Folket” (sett fra Mélenchons og Le Pens vinkel), eller mellom ”reformister” og ” melankolikere” (sett fra Macrons og Fillons vinkel).

I et tredje og siste «radikalt apokalyptisk scenario» får franske velgeres vrede uante proporsjoner ved at de to radikale kandidater fra motsatt politisk fløy møtes i et endelig oppgjør som handler om hvordan Frankrike kan tørre å si nei til eliten, kapitalister, multikulturalister og EU. Dette scenario er mest urovekkende for de som har lest programmet til Mélenchon og Le Pen, men er ikke helt utenkelig lenger gitt den samme feilmarginen vi nevnte tidligere.

Stilt foran disse ulike scenariene, er velgernes forvirring maksimal. En måling nylig foretatt av IFOP hadde et anslag på 30 % velgere som sier at de ikke vet hvem de kommer til å stemme på og om de i det hele tatt vil stemme. Denne andelen vil reduseres opp mot de siste dagene før valget, men kan gi avgjørende utslag når feilmarginen mellom de fire kandidater ligger på under 5%.

Antallet sofasittere ved første omgang av presidentvalget i 2012 lå på 20,53%, mot 16,22% i 2007 og 28,4 % i 2002. Hvem klarer å mobilisere nølerne og hvordan vi disse fordele seg mellom kandidatene? Bare en prosentandel av disse kan faktisk skille vinnerne fra taperne. Det finnes også velgere som ikke kjenner seg igjen i kandidatene og som vil stemme blankt. En meningsmåling foretatt av IFOP 28. mars 2017 viste at opp til 40% av velgerne ville vurdere å stemme blankt om de bare kunne. Blanke stemmer er ikke medregnet i sluttellingen. Ved tidligere presidentvalg har de vært tatt sammen med ikke-godkjente stemmer. Ved første omgang i 2012 utgjorde det 1,92% av stemmene (701 190). Det er mer enn i 2007 (1,44%), men mindre enn i 2002 (3,38%). Dette er også stemmer som kan få avgjørende betydning i en situasjon preget av små marginer mellom kandidatene.

Til slutt står vi igjen med meningsmålingers troverdighet. I løpet av de siste ukene har de vært stabile i å vise at duetten Macron-Le Pen nå har blitt til en kvartett med Mélenchon og Fillon. Men de tok feil under begge primærvalg i år og bommet også på vinnerne etter første omgang i 2002 og i 1995. Nye feil er dermed mulige. Er Marine le Pen overvurdert før første omgangen? Er hun undervurdert foran andre omgang? Kan Fillon tette igjen avstanden til Macron og Le Pen? Kan Mélenchon gå forbi både Fillon og enten Macron eller Le Pen? Ingen tør svare på disse spørsmålene.

En praktisk måte å løse dette dilemmaet på blant spesialister er å rasjonalisere velgernes oppførsel ved å snakke om ”nyttig stemme” (le vote utile). Per dags dato er det kun Fillon som etter størst sannsynlighet vil ha et flertall i nasjonalforsamlingen etter parlamentsvalget i juni. Macron vil muligens kunne få det hvis han får støtte både fra venstre- og høyresiden, men vil betale en høy pris for dette. Hverken Mélenchon eller Le Pen kan få det. Vil altså velgerne ha en nyvalgt president som må innlede sitt femårsmandat med et påtvunget politisk samboerskap med opposisjonen? Og hvilken opposisjon blir det da?

Det er likevel usikkert hvor mye slik rasjonalisering og etterpåklokskap veier opp mot velgernes raseri og ønske om på en eller annen måte å gjøre tabula rasa. Pågripelsen av to menn i Marseille på tirsdag som skal ha planlagt terroraksjoner mot kandidater til årets presidentvalg på vegne av IS og terrorangrepet på Champs-Élysées i Paris torsdag kveld hvor en politimann ble drept og to andre politimenn og en turist såret – og som IS har påtatt seg ansvaret for -, viser at terrorisme – slik det skjedde i Madrid i mars 2004 – vil forsøke å påvirke valgutfallet ved å polarisere opinionen i enda større grad. Hvorvidt dette kan lykkes er uvisst. Slike angrep tjener riktignok kandidater som Fillon og Le Pen som har hatt den hardeste linjen mot islamistisk terrorisme. På en annen side har alle kandidater mye å tape ved å overspille terrorfaren midt i valgkampinnspurten og dermed vise at de ikke klarer å fremstå som en samlende figur for nasjonen i dramatiske tider. En annen ting er at franskmenn på godt og ondt har blitt vant til terrorangrep. Det skal mer til for å skremme de aller fleste til å gå og stemme på søndag.

Et siste spørsmål er gallupinstitutters reelle grad av selvstendighet. Det finnes åtte av dem i Frankrike som er akkreditert for å foreta valgmålinger. Noen har vært lenge i medielandskapet (TNS Sofres, BVA, IFOP, Harris interactive, IPSOS), mens andre som Opinionway, Odoxa eller Elabe er nykommere. TNS Sofres er størst og ble grunnlagt i 1963, etterfulgt av IPSOS (grunnlagt I 1975) og BVA (etablert i 1970), med IFOP på fjerdeplass.

Under valgkampen sirkulerte en rekke ”fake news” i sosiale medier som hevdet at alle institutter var kontrollert av kjente, rike entreprenører som Bolloré, Drahi, Pinault og Parisot og støttet Emmanuel Macron. En twittermelding hevdet spesielt at CSA tilhører Bolloré-gruppen, BVA Bolloré, Drahi og Rothschild.

Laurence Parisot, som tidligere har ledet arbeidsgivernes fagforening MEDEF, er hovedaksjonær i IFOP. IPSOS skal også være eid av Pinault-gruppen og Fidelity (amerikansk investeringsfond), mens SOFRES eies av det samme Fidelity-fondet. Avisen Le Monde gravde videre og avskrev et slikt forhold til tunge næringsinteresser av to grunner. For det første er eierskapsforholdet mer spredt enn det som hevdes av kritikerne. For det andre må alle parter følge et etisk charter som reduserer risikoen for manipulasjon. Sist men ikke minst er slike gallupinstitutter underlagt streng kontroll av en offentlig kommisjon som har ansvar for å granske måten meningsmålinger lages på.

En dokumentar lagd av Envoyé Spécial 13. april 2017 er mer kritisk til profesjonaliteten og nøytraliteten som disse gallupinstitutter gjerne reklamer for og varsler tvert imot om stor fallhøyde. En slik skepsis overfor instituttenes evne til å finne representative velgerutvalg som gjenspeiler faktiske samfunnsforhold har den siste tiden ført til at flere bruker algoritmer og overvåking av sosiale medier fremfor meningsmålinger.

Vil vi virkelig være tjent med en slik utvikling?

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Brexit: Hvor ble det av venstresida?

Av Daniel Lees Fryer

Utgitt på Radikal Portal, 5. april 2017

Brexit: Hvor ble det av venstresida?

#notmyreferendum
EU-folkeavstemningen i Storbritannia i fjor ble dominert av blå, blåblå og blåbrun politikk. Frihandel, finans, suverenitet, nasjonalisme og innvandringsfiendtlighet. Venstresida var knapt å høre i myldret av utspillene, som ofte var negative, upålitelige og hatefulle, både før og etter avstemningen.

Grunnen til dette er på sett og vis ganske enkel. Folkeavstemningen, og den politiske debatten rundt den, ble initiert av daværende konservative statsministeren David Cameron og finansministeren hans, George Osborne. Dette var ikke for å lodde det britiske folkets mening om EU eller for å imøtekomme et generelt ønske om en folkeavstemning. Målet var primært å tilfredsstille og innhegne såkalte ”disaffected tories”. Folkeavstemningen skulle bli bindende, akkurat som i 1975, og Cameron virket nokså sikker på utfallet. Da han ba om folkeavstemning i 2013 så han nok ikke for seg det politiske landskapet anno 2016 og den voksende EU-motstanden lengre ut til høyre.

Inn eller ut, ”remain” eller ”leave” — det meste ble redusert til en fryktens politikk. På den ene sida: Finanskapitalen, det frie markedet og frykten for økonomien. På den andre sida: Velferdsnasjonalismen og frykten for arbeidsinnvandrere og flyktninger. Left Leave, Labour Leave, Labour In for Britain, Another Europe Is Possible osv. klarte ikke å skille seg ut fra høyresidas dominerende ”leave”- og ”remain”-blokker (Vote Leave, Leave EU og Stronger In) og framstod som lite troverdige eller lite synlige alternativer.

Brexit
Det ble som kjent Brexit. 52 % av de som stemte, stemte “leave”. Stemmene ble delt langs ulike geografiske, aldersmessige og sosioøkonomiske linjer. De ble også delt politisk. De fleste på ”venstresida”, det vil si de som stemte for Labour, Scottish National Party, Greens, Plaid Cymru og Liberal Democrats ved forrige valg, stemte ”remain”. Men cirka en tredjedel av disse stemte ”leave”. Brexit var med andre ord ikke en enkel venstre-høyre sak.

Venstresida og EU
Venstresidas EU-motstand er godt kjent. Den baserer seg blant annet på EUs mangel på demokrati og solidaritet og på det indre markedets garantier for fri flyt av varer og tjenester, kapital og arbeidskraft. Denne motstanden tar ofte to former: De som mener dagens EU kan og må forandres innenfra, og de som mener dagens EU ikke kan forandres til det bedre og helst må avskaffes. Altså, to ulike strategier for å oppnå mer eller mindre samme mål: Å bygge nye, mer demokratiske og solidariske internasjonale nettverk og institusjoner. (Skjønt at man ikke ser for seg en form for isolerende venstrenasjonalisme.)

EUs håndtering av flyktningkrisen og troikaens behandling av Hellas viste hvor lite solidarisk EU kunne være. Another Europe Is Possiblebrukte Hellas som eksempel på hvorfor man måtte forandre EU. Denne forandringen måtte skje innenfra, mente de, for å beskytte menneskerettigheter, arbeidsrettigheter og natur- og miljøvernslover mot stadig sterkere nyliberalistiske krefter. De samme argumentene, altså behandlingen av Hellas og flykningkrisen, brukte Left Leave og Trade Unionists Against the EU. Men her ble det understreket at menneskerettighetene, arbeidsrettighetene og natur- og miljøvernlovene hadde blitt kjempet fram av fagbevegelsen og miljøbevegelsen, og hadde lite med EU som organisasjon å gjøre.

Statistikken ovenfor tyder på at de fleste på venstresida (i hvert fall blant de som stemte i folkeavstemningen) landet på ”remain”. Kanskje var det på grunn av argumentene til Another Europe Is Possible og lignende grupper? Kanskje var det på grunn av de motbydelige ”leave”-kampanjene, hvor valget stod om ”the lesser of two evils” eller ”anything but UKIP” og det som verre var? Uansett ble hverken venstre-”remain” eller venstre-”leave” spesielt synlig i debatten. Begge havna bak valgkommisjonens offisielle kampanjer: Stronger In og Vote Leave.

Hva nå, venstresida?
Brexit er nå i gang, og da kan man stille seg spørsmålet: Hva gjør venstresida nå?

Det ser ikke særlig lyst ut. Mange forventet et splittet og svekket Conservative Party etter nederlaget til Cameron, men det er Labour som har slitt mest på meningsmålene det siste året. Det står heller ikke særlig bra til med fagbevegelsen i Storbritannia. Under en fjerdedel av alle arbeidstakerne er organiserte, og den såkalte “gig economy” og sosial dumping har vokst enormt de siste åra. I tillegg til dette er det blitt registrert flere tilfeller av hatkriminalitet sida juni 2016. Den økende fremmedfiendtligheten i Storbritannia (og Europa ellers) syns stadig å ligne det man så på 1920- og 1930-tallet.

Men: Det er flere grasrotbevegelser som har vokst fram de siste åra. Black Lives Matter UK, UK Uncut, Sisters Uncut, Reclaim the Power og liknende grupper har vært aktive og synlige i kampen mot diskriminering, innstramninger og miljøskadelige industrier, og i kampen mot Brexit og hvordan utmeldings- og forhandlingsprosessen er blitt håndtert av regjeringa. Det blir interessant å se om slike bevegelser kan føre til langvarige, positive endringer i samfunnet, og om de kan inspirere til økt aktivitet fra og støtte til mer radikale deler av fagbevegelsen og de politiske partiene som står venstresida nærmest.

Store deler av det britiske samfunnet føler seg oversett, underrepresentert og fremmedgjort av en politisk elite som bare har innført brutale og drepende innstramningspakker sida finanskrisen i 2007-2008. Den brede venstresida må sørge for at folk flest ikke blir straffet enda en gang som resultat av brexit-forhandlingene. Den må vise at et annet Europa faktisk er mulig og at det kan skje gjennom et forsterket lokaldemokrati, synlig solidaritetsarbeid og god gammel internasjonalisme.

Posted in Uncategorized | Leave a comment

AreaS-seminar om Marine Le Pen og høyrepopulisme i Europa med Elin Sørsdahl

28. mars 2017 inviterte AreaS til et nytt seminar og bokpresentasjon med Elin Sørsdahl (journalist i TV2) på biblioteket ved HiØ i Halden.

Elin og Alf Ole Ask (journalist i Aftenposten) har nylig gitt ut boken “Marine Le Pen og høyrepopulismen i Europa.”

Seminaret foregikk i samtaleform med AreaS-leder Franck Orban og handlet om forholdet mellom Nasjonal Front og Marine Le Pen i Frankrike på den ene siden og andre høyrepopulistiske krefter i Europa på den andre.

Vi takker publikum, dvs. ansatte og studenter, for spennende spørsmål og en god debatt med Elin.

Opptaket av debatten kan snart sees her.

Dette er noen av mange momenter som ble drøftet under seminaret:

  • Hvordan arbeidet dere med denne boken? Hva slags kilder brukte dere? Hvordan var det å intervjue politikerne og velgerne? Hva slags utfordringer møtte dere?
  • Dere påpeker at høyrepopulister ofte har et problem med kvinner. Likevel er Marine Le Pen partileder og kandidat til årets presidentvalg i Frankrike. Hva sier dette om Nasjonal Fronts profil? Har Marine Le Pen endret kvinnebildet i partiet?
  • Hvilken rolle spiller Marine Le Pen i dagens europeiske høyrepopulisme? Kan hun anses som høyrepopulismens “dronning”? Hvordan kan vi tolke hennes møte med Putin ganske nylig? Som en slags anerkjennelse for hennes de facto stilling som frontfigur for europeiske høyrepopulister?
  • Dere skriver at Nasjonal Front har blitt et “folkeparti”. Hva menes med det og hvordan skjedde dersom når man husker hvor utstøtt partiet var inntil nylig?
  • Le Pen-familien fremstår som et dynasti med så langt tre generasjoner. Men hva skiller Jean-Marie Le Pen, Marine Le Pen og Marion Maréchal Le Pen ideologisk? Er de i konkurranse mot hverandre eller utfyller de hverandre?
  • Hénin-Beaumont omtalkes i boken som en oppvåkning for Marine Le Pen. På hvilken måte?
  • Boken beskriver prosessen hvor høyrepopulistiske partier rundt omkring i Europa gjøres “stuerene.” Hvilke strategier prioriterer de og hvordan skriver Nasjonal Front seg i en slik dynamikk?
  • Begrepene ”Cordon sanitaire” eller ”Front Républicain” brukes ofte i litteraturen for å beskrive andre partiers forsøk på å demme opp for Nasjonal Front eller hindre partiet i å vinne valg. Hvor står vi hen i år i forhold til Nasjonal Fronts mulighet til faktisk å vinne presidentvalget? Vil “diken” holde en gang til?
  • Hva er Marine Le Pens utenrikspolitikk? Hva ville det innebære for Frankrikes forhold til EU og NATO dersom hun skulle vinne?
  • Dere beskriver høyrepopulister som ekstremt flinke med sosiale medier. Hva er årsaken til det og hva er ”Fachosphère?” Hvorfor virker det som kritikken mot høyrepopulister bare preller av i egne rekker? Har vi tendens til å undervurdere eller overvurdere dem?
  • Hvordan kan nye terrorangrep i Frankrike påvirke sluttresultatet? Risikerer vi et spansk scenario?

 

Posted in Uncategorized | Leave a comment

AreaS-ILOS seminar på Litteraturhuset i Oslo om presidentvalget i Frankrike

23. mars 2017 arrangerte AreaS ved HiØ og ILOS ved UiO et felles seminar om presidentvalget i Frankrike ved Litteraturhuset i Oslo (sal Amalie Skram).

Seminaret hadde følgende tittel: Politisk landskap i krise? Årets presidentvalg i Frankrike.”

Innlederne på seminaret var :

Kjerstin Aukrust, førsteamanuensis i fransk litteratur og områdekunnskap (ILOS), UiO:
Fransk venstreside i krise: uunngåelig kollaps eller ny start?

Raino Malnes, professor, Institutt for statsvitenskap, UiO,
Fransk høyreside i krise: fra opplagt valgseier til forventet fiasko?

Alf Ole Ask, journalist i Aftenposten og medforfatter av boken “Marine Le Pen og høyrepopulismen i Europa,”
Fransk demokrati i krise: hva kan en valgseier for Nasjonal Front bety?

Franck Orban, førsteamanuensis, avdeling for økonomi, språk og samfunnsfag, HiØ/AreaS,
Fransk partipolitisk system i krise: mot slutten av den V Republikk?

Ordstyrer på seminaret var Remi Nilsen, redaktør ved Le Monde Diplomatique, norsk versjon.

Seminaret, som varte fra kl. 18.00 til kl. 20.30, ble en stor suksess. Vi antar at det kom rundt 250 personer som både lyttet til innlederne og deltok aktivt til debatten som fulgte presentasjonene.

En stor takk til alle!

(på bildet i svart: Franck Orban, AreaS og Kjerstin Aukrust, ILOS)

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Allmektig?

Er den franske presidenten så allmektig som noen påstår det i norske medier… vel, både og. Det er ganske enkelt avhengig av flertallet i parlamentet.

André Avias har publisert et tilsvar til artikkelen av E. A. Erstad om “Macron som frelser” i Klassekampen 10.03.17. Artikkelen er bra, men den inneholder noen fakta feil som måtte rettes opp.

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Kronikk i NRK Ytring: Nederland blåser i gang valgvåren

14. mars 2017 hadde AreaS-medlem Ronald Nolet  en kronikk i NRK Ytring om parlamentsvalget i Nederland. Kronikken kan hentes her.

Dette valget kan få betydning for hele Europa fordi det gir en målestokk på hvor sterk oppslutning det er rundt den europeiske anti-EU bevegelsen, islamfiendtligheten, innvandringsfiendtligheten, og hvor sterke de ekstreme høyrekreftene har blitt.

Nederland har ofte blitt sett på som et av de mest liberale landene i verden, og er kjent for å ha et forholdsvis godt inkluderende og integrerende samfunn. Allerede før reformasjonen tok Amsterdam imot jødiske-sefardiske flyktninger fra Spania og Portugal. De ble godt integrert i det nederlandske samfunn, og det finns fremdeles et levende sefardisk miljø i Amsterdam.

Nederland har ingen spesielt hyggelig kolonihistorie, men den bidro til at flere mennesker med ulike kulturer kom til landet. Integreringen gikk stort sett uten åpenlys diskriminering og rasisme. Mye av grunnen var at Nederlenderne var kulturelt og økonomisk avhengige både av sin sefardiske befolkning og senere sin kolonibefolkning. Nederland har vært et flerkulturelt samfunn i mange generasjoner.

Rasistiske krefter

Hvordan har et så flerkulturelt og liberalt samfunn som Nederland på så kort tid kunnet frambringe så sterke rasistiske krefter, og hvordan kunne PVV (Partij voor de Vrijheid) få så stor oppslutning?

PVV fikk for fire år siden 15 plasser i parlamentet (Tweede Kamer) og det ser ut til at de etter valget i år kan få mellom 32 og 36 plasser (av 150). Det er mer enn en fordobling, og vil gi PVV stor innflytelse. Ved forrige valg fikk PvdA (Arbeiderpartiet) og VVD (Høyre) henholdsvis 38 og 41 plasser i parlamentet. Noen prognoser sier at de nå kan reduseres til 10 og 24 plasser. Dette er dramatiske tall for de tradisjonelle partiene som har rådd grunnen i nederlandsk politikk siden andre verdenskrig.

Nederland har vært et flerkulturelt samfunn i mange generasjoner.

I seg selv vil PVV ikke kunne få styringsmakt alene, til det trengs det mer enn 75 plasser. Derfor må PVV søke samarbeidspartnere, og de færreste partier ønsker et slikt samarbeid. Derfor er valget ikke avgjørende for maktbalansen i Nederland. Valget er viktig som en målestokk for høyrekrefters oppslutning og muligens også for resten av Europa.

En viktig grunn til denne økte oppslutningen om PPV, kan være at partilederen Geert Wilders spiller (retorisk) på frykt. Hans fortolkning av islam er basert på den mest ekstreme formen, som predikeres av IS og Al Qaida, og han forsøker å framstille dette som «mainstream-islam». I Wilders film om Koranen, Fitna, trekker han fram enkelte sura´er (vers) tatt helt ut av sammenhengen, og fremstiller i filmen at:«slik er Koranen, slik er islam».

Grov retorikk

11. februar sa Geert Wilders i et intervju på nederlandsk TV at islam er verre enn nazismen, og at moskeene er å betrakte som nazitempler og må stenges. Dessuten går han inn for et totalt forbud mot Koranen. På denne måten forsøker han å riste av seg rasismestempelet og fiske stemmer hos folk som er redde for terror.

Samtidig hevder han at nederlenderne ikke lenger føler seg hjemme i eget landet. Han bruker sterke bilder som at den menige nederlandske mannen og kvinnen møter en verden i gatene og i sitt nærmiljø som ikke tilhører dem lenger. Det er kvinner som går med nikab og hijab, i sorte klær, det er muslimske menn som sitter på fortauskafeer, driver dank og drikker te og røyker vannpipe. Han appellerer til følelser om at islam ikke hører hjemme i den nederlandske ånden og kulturen. «Vi, ekte Nederlendere, arbeider hardt og vi driver ikke dank», hevder han.

Han appellerer til følelser om at islam ikke hører hjemme i den nederlandske ånden og kulturen

De siste årenes migrasjon fra det krigsherjede Midtøsten, særlig fra Syria, forsterket denne oppfatningen. Den etablerte makten i landet, representert ved partiene PVDA (Arbeiderpartiet), D66 (Venstre) og VVD (Høyre), har ikke svart på utfordringene og står maktesløse overfor de forholdene som preget landets innenriks- og utenrikspolitikk.

Det er i kjølvannet av dette at partiet LPF (Lijst Pim Fortuyn) fikk økt oppslutning allerede før år 2000. LPF var det første partiet med en tydelig innvandringsfiendtlig og islamfiendtlig retorikk og politikk. Drapet på Pim Fortuyn ni dager før valget i 2002 førte til at oppslutningen til hans høyrepopulistiske politikk overgikk alle forventninger.

Geert Wilders kom fra partiet VVD (Høyre). Han fylte tomrommet etter at Pim Foruyn var drept, og han hadde en enda sterkere retorikk mot islam og muslimske folkegrupper, særlig myntet på marokkanere. Hans retorikk ble ikke akseptert innad i VVD og derfor etablerte han sitt eget parti PVV. Helt siden stiftelsen har han spilt på de fire elementene: anti-EU, innvandringsfiendtlighet, islamfiendtlighet og en økonomisk høyrepolitikk.

Trump-effekt

Sammenfallet mellom de fire elementene i deler av befolkningen kan videre skyldes flere faktorer. Oppslutningen om EU har vært, og er til dels fortsatt stor. Med den andre verdenskrigen frisk i minne og behovet for trygghet, åpen handel, åpne markeder som Nederland kunne leve godt av, var det få krefter i landet som ikke ønsket EU velkommen. De første sprekkene i forestillingen om trygghet kom i forbindelse med utvidelsen av EU, med østeuropeiske land som nye medlemsstater. Den frie innvandringen til Vest-Europa, førte til en gryende skepsis mot hele EU-prosjektet.

De første sprekkene i forestillingen om trygghet kom i forbindelse med utvidelsen av EU, med østeuropeiske land som nye medlemsstater

Den første kontinentale testen om Europa og EU kan bestå som et inkluderende prosjekt, får vi i Nederland i morgen, 15. mars.

Den første brikken i dette var Brexit, da et flertall av Englands befolkning valgte å ville stå utenfor EU, med mye av de samme argumentene som vi nå ser brukes i Nederland, Frankrike og Tyskland.

Valget av Donald Trump var den andre brikken, og i begge tilfeller var det innvandrings-kortet som ble spilt ut. Valget i Nederland blir en god målestokk for hva som kan skje videre denne valgvåren i Europa. Det er fortsatt to brikker igjen. Frankrike og Tyskland.

Vil Trump-effekten slå ut i Europa? Det er de neste måneder som vil vise, men utviklingen frem til dess ser ikke lyst ut for EU og Europa.

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Kronikk i Dagbladet: Den tredje dominobrikken

14. mars 2017 hadde AreaS-medlem Ronald Nolet en kronikk i Dagbladet om parlamentsvalget i Nederland. Kronikken kan finnes her.

Valget i Nederland i morgen, 15.mars, vil kunne få betydning for hele Europa fordi det vil være en målestokk for hvor sterk oppslutning det er rundt den europeiske anti-EU bevegelsen, islamfientligheten, innvandringsfientligheten, og hvor sterke de ekstreme høyrekreftene har blitt.

Nederland har ofte blitt sett på som et av de mest liberale landene i verden, og er kjent for å ha et forholdsvis godt inkluderende og integrerende samfunn. Allerede før reformasjonen tok Amsterdam imot jødiske-sefardiske flyktninger fra Spania og Portugal. Og selv om disse flyktninger tok med seg sine «fremmede» kulturer, beholdt de fleste sine skikker og ritualer. Det er vanlig å si at de ble godt integrert i det nederlandske samfunn, og det finns fremdeles et levende sefardisk miljø i Amsterdam.

Nederland har ingen spesielt hyggelig kolonihistorie, men den bidro til at flere mennesker med ulike kulturer kom til landet. Omgang mellom Nederlenderne og de mange ulike kulturer var selvsagt ikke uproblematisk, men integreringen gikk stort sett uten åpenlys diskriminering og rasisme. Mye av grunnen var at Nederlenderne var kulturelt og økonomisk avhengige både av sin sefardiske- og senere sin kolonibefolkning. Nederland er, og har vært et flerkulturelt samfunn i mange generasjoner.

Spørsmålet er hvordan et så flerkulturelt og liberalt samfunn som Nederland på så kort tid har kunnet frambringe så sterke rasistiske krefter, og hvordan PVV (Partij voor de Vrijheid) kunne få så stor oppslutning som det kan se ut at de kan få? PVV fikk for fire år siden 15 plasser i parlamentet (Tweede Kamer) og det ser ut til at de etter valget i år kan få mellom 32 og 36 plasser (av 150). Det er mer enn en fordobling, og vil gi PVV stor innflytelse. Ved forrige valg fikk PvdA (Arbeiderpartiet) og VVD (Høyre) henholdsvis 38 og 41 plasser i parlamentet. Noen prognoser sier at de nå kan reduseres hhv. til 10 og 24 plasser. Dette er dramatiske tall for de tradisjonelle partiene som har rådd grunnen i nederlandsk politikk siden andre verdenskrig. I seg selv vil PVV ikke kunne få styringsmakt alene, til det trengs det mer enn 75 plasser. Derfor må PVV søke samarbeidspartnere blant de andre partier. De færreste partier ønsker imidlertid et slikt samarbeid. Derfor er valget ikke avgjørende for maktbalansen i Nederland. Valget er derimot viktig som en målestokk for høyrekrefters oppslutning og muligens også for resten av Europa.

En viktig grunn til denne økte oppslutningen om PPV, kan være at partilederen Geert Wilders spiller (retorisk) på frykt. Hans fortolkning av islam er basert på den mest ekstreme formen, den som predikeres av IS og Al Qaida, og han forsøker å framstille dette som ’mainstream-Islam’. I Wilders film om Koranen, Fitna, trekker han fram enkelte sura´er (vers) tatt helt ut av sammenhengen, og fremstiller i filmen at: ’slik er Koranen, slik er Islam’. Geert Wilders ytterliggående fortolkning av Islam har sine tilhengere også her til lands, og mye av dette tankegodset deles av blant annet Hege Storhaug, Kent Andersen og Tybring Gjedde. Mye av idegrunnlaget finner vi også i Fjordmannen og Anders Bering Breiviks ideologiske fundament.

Lørdag 11. februar i år sa Geert Wilders i et intervju på nederlandsk TV at Islam er verre enn nazismen, og at moskeene er å betrakte som nazitempler. Dette bruker han som begrunnelse for at moskeene må stenges en gang for alle. Dessuten går han inn for et totalt forbud mot Koranen. Han hevder i dette intervjuet at islam ikke er en religion men en ideologi som er farligere enn nazismen. På denne måten forsøker han å riste av seg rasismestempelet og fisker stemmer fra folk som er redde for den terrorvirksomhet som ekstreme islamister har gjennomført.

Samtidig hevder han at Nederlenderne ikke lenger føler seg hjemme i landet, og at de kjenner ikke igjen sin egen kultur. Han bruker sterke bilder som at den menige nederlandske mannen og kvinnen møter en verden i gatene og i sitt nærmiljø som ikke tilhører dem lenger, det er kvinner som går med niqab og hijab, i sorte klær, det er muslimske menn som sitter på fortauskafeer, driver dank og drikker te og røyker vannpipe. Han appellerer til følelser om at islam ikke hører hjemme i den nederlandske ånden og kulturen. Vi, ekte Nederlendere, arbeider hardt og vi driver ikke dank, hevder han.

De siste årenes migrasjon fra det krigsherjede Midtøsten, særlig fra Syria, forsterket denne oppfatningen. Den etablerte makten i landet, representert ved partiene PVDA (Arbeiderpartiet), D66 (Venstre) og VVD (Høyre), har i lengre tid ikke maktet å svare på utfordringene og står maktesløse overfor de forholdene som preget landets innenriks og utenrikspolitikk.

Det er i kjølvannet av dette at partiet LPF (Lijst Pim Fortuyn) fikk økt oppslutning allerede før år 2000. LPF var det første partiet med en tydelig innvandringsfientlig og Islamfientlig retorikk og politikk. Drapet på Pim Fortuyn ni dager før valget i 2002 førte til at oppslutningen til hans høyrepopulistiske politikk overgikk alle forventninger.

Geert Wilders kom fra partiet VVD (Høyre). Han fylte tomrommet etter at Pim Foruyn var drept, og han hadde en enda sterkere retorikk mot Islam og muslimske folkegrupper, særlig myntet mot marokkanere. Hans retorikk ble imidlertid ikke akseptert innad i VVD og derfor etablerte han sitt eget parti PVV. Helt siden stiftelsen har han spilt på de fire elementene: anti-EU, innvandringsfientlighet, Islamfientlighet og en økonomisk høyre politikk.

Sammenfallet mellom de fire elementene i deler av befolkningen kan videre skyldes flere faktorer. Oppslutningen om EU har vært, og er til dels fortsatt stor. Med den andre verdenskrigen frisk i minne og behovet for trygghet, åpen handel, åpne markeder som Nederland kunne leve godt av, var det få krefter i landet som ikke ønsket EU velkommen som en forebygger av nye kriger, og en garantist for fri handel. De første sprekkene i denne forestillingen om trygghet kom i forbindelse med utvidelsen av EU, med øst europeiske land som nye medlemstater. Den frie innvandringen til Vest-Europa, førte til at en gryende skepsis mot hele EU prosjektet.

Den første kontinentale testen om Europa og EU kan bestå som et inkluderende prosjekt, vil ligge i Nederland den 15 mars. Det er da vi vil få resultatene fra valget i Nederland, det tradisjonelt mest liberale samfunn i Europa. Den første brikken i dette var Brexit, da et flertall av Englands befolkning valgte å ville stå utenfor EU, med mye av de samme argumentene som vi nå ser brukes i Nederland, Frankrike og Tyskland. Valget av Donald Trump var den andre brikken, og i begge tilfeller var innvandring kortet som ble spilt ut. Valget i Nederland vil kunne være en god målestokk for hva som kan skje videre denne valgvåren i Europa. Det er fortsatt to brikker igjen. Frankrike og Tyskland. Vil Trump-effekten slå ut i Europa? Det er de neste måneder som vil vise, men utviklingen frem til dess ser ikke lyst ut for EU og Europa.

 

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Intervju på P4: avgjørende valg for Europa i Nederland

14. mars 2017 ble AreaS-medlem Ronald Nolet intervjuet på P4 om innspurten til valget i Nederland og Geert Wilders Frihetspartiet (PVV).

Intervjuet kan hentes her.

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Seminar om årets presidentvalg i Frankrike 23. mars 2017 på Litteraturhuset i Oslo

AreaS (HiØ) og ILOS (UiO) har gleden av å invitere til et panelseminar om årets presidentvalg i Frankrike 23. mars 2017 på Litteraturhuset i Oslo.

Innlederne på seminaret kan dere se på invitasjonen som er lagt ut på websiden til Litteraturhuset. Siden kan hentes her.

Posted in Uncategorized | Leave a comment

P4-Intervju om parlamentsvalget i Nederland

16. mars 2017 ble AreaS-medlem Ronald Nolet intervjuet på P4 om utfallet av parlamentsvalget i Nederland. Intervjuet kan hentes her.

 

Posted in Uncategorized | Leave a comment