AreaS-bok “in the making” på Refnes Gods på Jeløya

AreaS holdt sitt årlige arbeidsseminar 26. – 27. mai 2017 på Refnes Gods på Jeløya i Moss.

Deltakerne på seminaret var Elin Strand Larsen, Mette Ramstad, André Avias, Harald Borgebund, Ronald Nolet og Franck Orban.

Gruppen arbeider for tiden med en antologi om “grenser og grensebegrepet” som planlegges utgitt i 2018-2019 med bidrag fra AreaS-medlemmer og fra eksterne forskere.

Det er et fantastisk privilegium å kunne arbeide i så idylliske omgivelser som det Refnes Gods kan by på.

Etter en produktiv arbeidsdag og en velfortjent middag kunne den fransk-nederlanske aksen bestående av André og Ronald juble over en knusende Boccia-seier mot oss andre. Men siste ord er ikke sagt. Det blir omkamp neste år..

Vi takker for oppmøtet og ser fram til å arbeide videre med vår AreaS-bok!

Posted in Uncategorized | 1 Comment

Få lokalaviser – enda færre eiere

Tirsdag 9. mai hadde Elin Strand Larsen en kronikk om mediemangfold og viktigheten av en lov som regulerer medieeierskap i etterkant av Byavisa-konkursen.

Kronikken kom på trykk i Fredriksstad Blad, Sarpsborg Arbeiderblad, Demokraten og Moss Avis. Du finner den her.

Få lokalaviser – enda færre eiere

Torsdag 4. mai var det klart at Byavisa Sarpsborg og Fredrikstad legges ned. En alternativ stemme i den lokale samfunnsdebatten forsvant i konkursen. Med unntak av noen redaktører fra konkurrerende lokalaviser, har imidlertid reaksjonene latt vente på seg. Debatten i etterkant av nedleggelsen bør ikke handle om kvaliteten på Byavisas journalistikk, deres manglende satsning digitalt eller sviktende annonseinntekter. Den bør handle om mediemangfold.

Trist, men ikke overraskende, mente ansvarlig redaktør i Sarpsborg Arbeiderblad, Bernt Lyngstad, om nedleggelsen. En papiravis som prøver å leve av annonseinntekter alene hadde, ifølge Lyngstad, ikke livets rett. Sjefsredaktør i Fredriksstad Blad, René Svendsen, var mest opptatt av å påpeke at Byavisa Fredrikstad aldri hadde vært et nyhetsmedium. Nedleggelsen ville derfor ikke ha noe å si for Fredriksstad Blad – verken redaksjonelt eller kommersielt.

Tomm Pentz Pedersen, ansvarlig redaktør i Demokraten, var derimot bekymret over konkursen, og håpet det fortsatt i fremtiden var rom for aviser som kunne ivareta lokaldemokratiet og granske makta. Om Pedersen også mente medienes egen dagsordenmakt er uvisst. Makten til å sette lokale saker på dagsorden er fra før av fordelt kun på noen få lokalmedier – med enda færre eiere.

I Østfold eier Amedia både Sarpsborg Arbeiderblad, Fredriksstad Blad, Halden Arbeiderblad, Moss Avis, Rakkestad Avis og Smaalenenes Avis. Amedia eide også Demokraten i 2012, men selskapet, som den gang het A-pressen, ble tvunget til å selge avisen, da de ønsket kjøpe opp aksjene i Edda Media. Konkurransetilsynet så det som problematisk at en eier skulle sitte på de to største avisene i Fredrikstad – Demokraten og Fredriksstad Blad.

Den opprinnelige Medieeierskapsloven slo fast at et selskap ikke kunne kjøpe opp mer enn 60 prosent av avisene i Østfold og deler av Akershus. Denne loven eksisterer ikke lenger. Stortinget har i stedet vedtatt en lov om åpenhet om eierskap i medier. Denne åpenheten om eierskap hjelper imidlertid ikke stort når ingen ser ut til å stille spørsmålstegn ved mediemangfoldet når to lokalaviser går dukken.

Er mediemangfold så viktig da? Ja, for at vårt demokrati skal fungere og vi skal få et allsidig medietilbud, flere nyhetssaker som tar for seg ulike sider av samfunnet og at forskjellige stemmer skal få komme til orde i samfunnsdebatten, så må man jobbe mot mediekonsentrasjon. Om man ønsker å beholde de små medieredaksjonene, så kan man ikke la de bli skvist ut av de store mediehusene.

Dette er spesielt viktig i de lokale mediemarkedene, som fremstår som de mest sårbare når medieeiermakten blir for konsentrert. Etter nedleggelsen av Byavisa Sarpsborg står Sarpsborg Arbeiderblad igjen som den eneste papiravisen i byen. Så det handler ikke om betydningen av Byavisas stemme alene, men heller at vi bør jobbe for flest mulig stemmer i lokaljournalistikken. Derfor er mediemangfold og en lov som regulerer medieeierskap viktig.

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Kronikk om Macrons valgseier i Aftenposten

Søndag 7. mai hadde Franck Orban en kronikk i Aftenposten som var en første analyse av valgresultatet etter andre omgang og en refleksjon kommende utfordringer.

Artikkelen kom på Aftenpostens nettside den 7. mai og i papirutgaven 9. mai.

Du finner den her.

Returkamp etter presidentvalget i Frankrike | Franck Orban

Franck Orban, Førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold, forskningsgruppen AreaS

Emmanuel Macron er valgt til Frankrikes nye president, dette frem til mai 2022. Innsettelsen, som finner sted 17. Mai, kan tolkes som optimismens seier over pessimismen. Mange franskmenn gleder seg til at det nå er Frankrikes tur til å få en ung og fremragende politiker ved roret, en slags fransk vri på Kennedy eller Trudeau. Men veien til suksess er ennå lang for 39-åringen. Det er først etter parlamentsvalget 11. og 18. juni at man får vite omfanget av Macrons handlekraft. Straks etter det begynner problemene.

Ikke én, men to vinnere

Valgutfallet er som forventet. Macron vant valget med 66,1%, mens motkandidaten Le Pen fikk 33,9%. Han gjennomførte det meste briljante og fredelige statskupp i moderne fransk historie, og i hvert fall under den V. republikk. Han som var ukjent for bare ett år siden er nå landets øverste leder i verdens femte største økonomi uten tradisjonelt parti i ryggen og uten å ha forsøkt minst tre ganger å vinne før han rakk å bli 40. Franskmennene skulle velge mellom Chavez og Trudeau og valgte moderniteten. Det er til og med noe som minner sterkt om Kennedy ved Macrons optimisme og pågangsmot. Man får håpe på at han kan reversere franskmennenes legendariske tendens til oppgitthet. Marine le Pen lå 10 prosentpoeng bak Macron i meningsmålingene før andre omgang av valget og klarte aldri å tette igjen gapet. TV-debatten 3. mai var hennes siste mulighet til å vippe Macron av pinnen. Det gikk ikke. Pedagogen ble for sterk for demagogen.

Men valgresultatet er historisk for Nasjonal Front og Marine Le Pen, som styrker sin posisjon eksternt og internt. Utad er hun blitt den viktigste opposisjonslederen mot Macron. Frontistene er større enn både sosialistpartiet og det konservative partiet Republikanerne med 7,5 millioner stemmer ved valgets første omgang og over 10 millioner ved andre omgang. Innad i Nasjonal Front kan ingen foreløpig bestride hennes lederskap. Le Pens politiske linje nådde ikke helt til topps denne gangen, men ingen andre før henne har noensinne klart å ta partiet så langt i «alle mors valg». Niesen Marion Maréchal-Le Pen må belage seg på ventetid før hun eventuelt kan kreve familie Le Pens trone.

Returkamp i juni

Årets presidentvalg har ikke to, men fire omganger. Det minner om et oppgjør i Champions League. For å avansere i konkurransen må man vinne hjemmekampen, men også ikke minst returkampen. Macron er Frankrikes nye president, men omfanget av hans innflytelse blir først kjent etter juni-valget. Gjør han rent bord, blir han allmektig. Det kan kun skje ved at kandidatene for hans nye parti La République en Marche! (LREM) får rent flertall blant de 577 mandatene som skal fordeles. Blir det ikke tilfellet, vil han måtte samarbeide med venstre- eller høyresiden, eller begge. Det kan gå, men hans maktgrunnlag blir mer ustabilt. For å gjennomføre reformer blir han nødt til å inngå kompromisser. Verst blir det hvis han både ikke får rent flertall og i tillegg taper valget ved at LREM blir i mindretall. Da vil Macron måtte innlede et politisk samboerskap med opposisjonen fra venstre eller høyre. Det er usannsynlig at sosialistpartiet reiser seg igjen etter et katastrofalt presidentvalg. Derfor er et samboerskap mellom ham og høyresiden mest aktuelt og vil kunne gi en viss stabilitet.

For Marine Le Pen er det også uhyre viktig å bygge på resultatet fra presidentvalget. En seier ved parlamentsvalget er lite sannsynlig. Mer tenkelig er en Nasjonal Front-gruppe som for første gang siden 1980-tallet kan få mellom 30 og 50 mandater, eller mer. I en situasjon hvor man vil kunne ende opp med et samboerskap med Republikanerne og sentrum, kan en reformert utgave av Nasjonal Front (rett og slett) bli Frankrikes største opposisjonsparti i fem år fremover.

Et politisk landskap som ville bestå av en svak president, vaklende regjeringspartier og sterke opposisjonsgrupper fra venstrepopulister (Mélenchon) og høyrepopulister (Le Pen), ville sende Frankrike 80 år tilbake i tid og til den IV. republikks kamp mot kommunister og gaullister. Heldigvis for franskmenn slutter sammenligningen med den IV. republikk der. Ingen avkoloniseringskrig kan denne gangen føre landet på randen av kollaps slik det var tilfellet med Algerie-krigen.

Ikke avskriv populismen!

I fjor gikk man raskt fra å tenke på at populistene ikke kunne vinne valg til å spå en dominoeffekt i hele Europa etter Brexit og Trump-seieren. Europeiske høyrepopulister som møttes i Koblenz i januar i år falt for eget grep og skrøt på seg at 2017 ville bli ”patriotenes år”. Så langt har spådommene slått feil. Populistene tapte i Nederland og Frankrike, og lite tyder på at de vil gjøre et brakvalg ved parlamentsvalget i Tyskland i september. Men det betyr ikke at de har tatt feil i alt. Bakenforliggende faktorer som negative sider ved globaliseringen, manglende styring over markedsliberale krefter, økning i arbeidsledighet og fattigdom blant utsatte grupper, og særlig i vestlige land som trues av avindustrialisering, samt frykten for at nasjonal identitet og kultur forvitrer, er legitime bekymringer som må adresseres av politiske ledere hvis man skal stanse populismens spredning. Dette er utfordringer Macron står overfor som nyvalgt fransk president. I tillegg lider Frankrike av kronisk underskudd på sosial dialog. Mistilliten mot politikerne er så omfattende blant velgerne at det kan virke som 39-åringen tar en formidabel byrde på sine skuldre.

Klarer han oppgaven, det vil si å komme frem til en policy-miks av strukturelle reformer som trengs sårt på den ene siden og fortsatt ivaretagelse av velferdsmodellen på den andre, så vil han bli husket som Frankrikes utgave av USAs John F. Kennedy. Men dersom han mislykkes, vil trolig ingenting kunne stanse Marine Le Pens vei til Elyséepalasset i 2022.

Da vil man få et annet Frankrike i et annet Europa.

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Svimmelheten brer seg : kronikk i Dagbladet

Torsdag 4. mai hadde Franck Orban en kronikk i Dagbladet. Den kan hentes her. Teksten følger under.

Svimmelheten brer seg

For franske velgere virker det politiske landskapet mer uoversiktlig enn noensinne. Macron og Le Pen oppfattes som pest og kolera.

Søndag 7. mai bes velgerne om å ta stilling til to programmer som bærer to motstridende visjoner for Frankrikes fremtid. Den ene er sosialliberal og proeuropeisk med Macron. Den andre er proteksjonistisk og nasjonalistisk med Le Pen. Paradoksalt nok føler få franskmenn seg lettet. Det politiske landskapet virker mer uoversiktlig enn noensinne. Håp avløses av fortvilelse. Store Norske Leksikon definerer vertigo som svimmelhet, falsk følelse av at man selv eller omgivelsene er i bevegelse.

I hverdagsspråket brukes vertigo til å beskrive at man holder på med å besvime, opplever forvirring eller lider av høydeskrekk. Det er et godt ord for å beskrive franske velgeres tilstand etter første omgang 23. april. Mange er på ville veier og sliter med å skille klinten fra hveten. Til deres forsvar er en slik forvirring forståelig av flere grunner.

Den ene grunnen som skaper svimmelhet er frykten for Nasjonal Front (NF). Partiet kommer for andre gang i sin 40-årige historie til andre omgang av et presidentvalg. I Norge kan dette virke trivielt hvis man sammenligner NF med FrP. Det er ikke det i et Frankrike hvor et flertall av innbyggerne fremdeles anser NF for å være en trussel mot demokratiet.

Partiets oppgjør med sin fortid er ikke over. Dets nye leder etter at Le Pen gikk midlertidig av for å forberede seg til andre omgangen, Jean-Francois Jalkh, måtte straks gi seg pga. anklagelser om fortid som revisjonist. De som toner ned NFs resultat i år ved å omtale det som en skuffelse i forhold til forventningene lurer seg selv. Le Pen fikk vel 21,3% av stemmene. Det er lavt i forhold til det hun øynet selv, dvs. nærmere 30% og kanskje til og med en ledelse etter første omgang. Ser man derimot på antall stemmer, fortsetter NF sin historiske fremgang med 5,5 millioner stemmer ved 1. omgang av presidentvalget i 2002, 6,42 millioner ved 1. omgang av presidentvalget i 2012, 6,82 millioner ved 2. omgang av regionsvalget i 2015 og til slutt 7,5 millioner ved 1. omgang av årets presidentvalg. Chirac, Sarkozy og Hollande, som ledet Frankrike i perioden 2002-2017, deler ansvaret for at flere franskmenn ikke lenger ser på NF kun som et protestparti, men som et troverdig alternativ i fravær av noe bedre.

Den andre grunnen som skaper svimmelhet blant velgerne skyldes at blokkdelingen mellom venstre- og høyresiden man levde med siden den femte republikks start i 1958, nå har kollapset. I 2002 fikk man et varsko om en kommende katastrofe da venstresiden, med statsminister Lionel Jospin i spissen, ikke klarte å gå videre til 2. omgang. Man foretrakk å gå til valg med flere kandidater på venstresiden i stedet for å sikre avansement med én felles kandidat.

Det samme skjedde i år. Mélenchon og Hamon kan takke seg selv for at venstresiden for tredje gang (1969, 2002, 2017) må se på runde to av valget fra sofakroken. Særlig ille er det for sosialistpartiet, som får sitt nest verste resultat siden 1969 (6,36% mot 5,01%) og trues av utslettelse. Det er tvilsomt at partiet kan reise seg igjen før parlamentsvalget i juni.

2002 var et presidentvalg som venstresiden ikke skulle tape, men tapte likevel. 2017 vil huskes som det samme for høyresiden. For første gang siden 1958 er de konservative borte fra en andre omgang av et presidentvalg som de skapte via de Gaulle. Delvis skyldes dette nederlaget samme faktor som for venstresiden i 2002 og 2017. Rent matematisk manglet Fillon de få 4,6% som rivalen på høyresiden Dupont-Aignan fikk for å gå videre. Fillon må ikke minst ta ansvar for at det som var en ubestridt ledelse i meningsmålingene ble til et katastrofescenario de aller siste ukene før valget. Uærlighet, stolthet, stahet og Fillons motvilje mot å gå av som kandidat når en erstatning fremdeles fantes etterlater dype spor på høyresiden og kan føre til at den – i likhet med venstresiden – svekkes varig eller imploderer.

For moderate venstre- og høyrevelgere ligner valgutfallet på en apokalyptisk verden. Deres kandidater og kampsaker er borte før tiden. Tilsammen fikk sosialistpartiet og Republikanerne 26% av stemmene, mot 55% ved første omgang av presidentvalget i 2012. Det er en halvering av oppslutningen på fem år. Disse to aktørene er ikke lenger drivkraften på sin fløy. Særlig vondt er det for venstrevelgerne, som drømte om et radikalt Frankrike sammen med Mélenchon. De gledet seg på forhånd til å kunne knuse sosialistpartiet. Nå må de bare innse at den eneste talsmann som er igjen for å støtte deres kamp mot globalisering, liberalisme og EU heter Marine Le Pen.

De lederløse velgerne fra moderat venstre- og høyreside står nå knocked-out. Deres vertigo bygger på følelsen av at de to etablerte partiene som har byttet på makten i førti år, har snudd ryggen til middelklassen, til de vanskeligstilte samfunnslag og egentlig til folk flest. Det som rammer sosialister er ikke minst slutten på en langvarig prosess som startet da Mitterrand forente motstridende venstrekrefter, først blant sosialister, så med resten av venstresiden via en allianse med kommunister og de grønne. En slik allianse brakte venstresiden til makten ved tre anledninger (1981, 1988, 1997). Samtidig var Mitterrand-tiden allerede preget av strid mellom tilhengere og motstandere av liberalisme og EU (Mitterrands «kveldsbesøkere», som anbefalte ham å forlate Det europeiske monetære system – EMS).

To tiår senere klarte statsminister Jospin å holde orden i rekkene på venstresiden mot en konservativ president Chirac. I hans regjering (1997-2002) satt grønne, kommunister og sosialister sammen. Bruddet på venstresiden og i sosialistpartiet inntraff med folkeavstemningen om EUs grunnlovstraktat i 2005. Kløften mellom et radikalt venstre som motsatte seg mer integrasjon i et liberalistisk EU og et sentrumsorientert venstre som fremmet EUs tilpasningspolitikk på liberale premisser ble uoverkommelig. Hollande vant presidentvalget i 2012 by default og pga. venstrevelgernes hat mot Sarkozy, og ikke fordi han var ansett som en fornyelse av venstresiden. I tillegg lovet han et brudd med forrige femårsperiode.

Etter valget gikk han vekk fra valgløftene og klarte aldri å skape fred mellom det radikale venstre med Hamon i spissen og et mer sentrumsliberalt venstre med Valls og Macron i føresetet. Presidentvalget i år tvang derfor fram en uunngåelig avklaring som tømmer sosialistpartiet for det som var igjen av velgere og ledere. Disse har nå gått til Mélenchon og Macron.

Det samme skjedde med høyresiden. Gaullismen har tradisjonelt vært mer proteksjonistisk enn liberalistisk. På 1960- og 70-tallet kjempet gaullistpartiet fortsatt for sosial rettferdighet og lavlønnede, men mistet kontakt med grasrotvelgere i 1990- og 2000-årene som følge av at et flertall i RPR og senere i UMP omfavnet liberalismen. Debatten om Maastricht-traktaten i 1992 tydeliggjorde kløften mellom tilhengere og motstandere av en liberalistisk modell for EU og Frankrike på høyresiden, først mellom sentrumspolitikere og gaullister, så mellom gaullister.

Flere ledende politikere forlot RPR og skapte mikropartier som ble motstandere av mer EU-integrasjon. Kløften fikk ikke like dramatiske konsekvenser som for venstresiden, men ble heller aldri borte. Den kom igjen på overflaten i år ved at de meste moderate høyrevelgere ikke kjente seg igjen i Fillons harde innstramningsplan. Andre velgere ble rystet av Fillons verdikonservatisme og åpent frieri til Nasjonal Front og ortodokse katolikker. De gjorde som venstrevelgerne. En del gikk mot sentrum og Macrons moderate linje, mens andre ble fristet til å ta skrittet fullt ut og følge Marine Le Pen.

Den siste grunnen til at franske velgere fortviler er at mange ikke vet hva de skal tro om årets to finalister. 45% av dem var sikre på hvem de skulle stemme på ved første omgang og vant. For Macrons tilhengere fremstår han som et friskt pust i fransk politikk. Han er ung og begavet og har ikke rukket å bli profesjonell politiker. For velgerne som er lei av å se at venstresiden og høyresiden bytte makt seg imellom uten at landets situasjon bedres, gir han et håp om reell forandring når han vil gå på tvers av etablerte politiske skillelinjer og danne en samleregjering som minner om den tyske koalisjonsmodell. Marine Le Pen lykker på sin side i større grad enn før i å fremstille seg som «folkets røst» og som den siste skansen mot liberalisme, EU og innvandringsbølgen. Hennes tilhengere ser på henne som den muligheten til å reversere landets forfall.

Mange, som ikke torde å stemme på NF så lenge Le Pen far ledet partiet og sjokkerte med sine rasistiske og antisemittiske provokasjoner, følger en mer moderat kandidat med et større fokus på kampen mellom folk og elite, og mot EU. Hennes politiske troverdighet styrkes ytterligere ved at andre for første gang støtter henne. Lederen for det konservative parti Debout la France! (DLF) Nicolas Dupont-Aignan skapte historie da han inngikk en allianse med Le Pen mot løftet om å bli statsminister i en felles nasjonal Front/DLF-regjering. For første gang klarer dermed NF å samle bak seg, selv om det er i begrenset omfang. Den berømte «cordon sanitaire», som innebar at ingen andre partier skulle alliere seg med frontistene, er nå brutt. Hvor langt en allianse mellom «patrioter og republikanere» vil gå og om den kan skape mer dynamikk er for tidlig å si. Frem til parlamentsvalget i juni er Nasjonal Front uansett kraftsenteret på høyresiden, og ikke Republikanerne.

Frankrike virker samtidig mer splittet etter valget. Le Pens tilhengere snakker om en kamp mellom kosmopolitisme og patriotisme, hvor eliten har valgt side og støtter mer liberalisme og innvandring mot det franske folk og landets interesser. Macrons tilhengere – og Macron selv-, snakker om en kamp mellom demokrati og postfascisme og vil ha et Frankrike som er for økonomisk liberalisme, spiller er en pådriver i EU med Tyskland og erkjenner at landet er multikulturelt. Valgresultatet 23. april bekreftet landets polarisering. Vest-Frankrike er pro- Macron, mens Øst-Frankrike stemmer i stor grad på Le Pen. Macron sanker også inn stemmer blant folk med høyrere utdanning og høyere levekår, mens Le Pen skårer høyt blant arbeidere, bønder, lavlønnede, arbeidsledige, ungdommer og folk med lavere utdanning. Klassekampen er dermed tilbake i fransk politikk. Sterkt forenklet er Macron kapitalistenes og borgerskapets kandidat, mens Le Pen er forkjemperen for arbeiderne og «jordens fordømte».

Tilhengerne til Macron og Le Pen er de heldige. De vet hvem de vil ha. For alle andre tapere fra første omgang, sprer svimmelheten seg. De sliter med å erkjenne tap (Mélenchon) og kjenner seg ikke igjen i de to kandidatene som gjenstår.

Macrons motstandere på høyresiden synes han er for venstrevridd og at han er et ektefødt barn av François Hollandes politiske machiavellisme. Hans motstandere på venstresiden ser derimot på ham som en høyrepolitiker og agent for ultraliberalisme, dvs. mer lidelser. Et flertall av de samme velgerne synes samtidig at NF ikke er forenelig med et demokratisk syn. Deres fortvilelse kommer til uttrykk på to måter. Den ene er at de avstår fra å stemme eller stemmer blankt. Antall sofasittere og blanke stemmer – selv om de til slutt ikke teller -, kan bli rekordhøyt i år, noe som vil komme Le Pen til gode.

Begrunnelsen for «verken-eller»-linja (ni-ni) er at Macron og Le Pen oppfattes som pest og kolera. En slik relativisme fantes ikke i 2002 da 82% av velgerne, med klype på nesen, stemte for en skakkjørt president Chirac mot Nasjonal Front i andre omgang. I dag er de i beste fall likegyldige. Apati foran høyrepopulisme viser hvor vellykket NFs strategi om å normalisere partiet har vært med Marine Le Pen og hvor villedet velgerne fra venstre- og høyresiden er. Sosial desperasjon teller mer en enhver annen moralsk betraktning.

Det finnes imidlertid verre enn relativisme. Foran andre omgang vet Le Pen at hun ikke vil vinne uten Mélenchons velgere. Derfor igangsatt hun en forføringskampanje som sikter til å kapre stemmer fra radikale venstrevelgere. Hun gjør det ved å omdefinere den venstre-høyre aksen i fransk politikk til en ny patriotisk-kosmopolitisk akse. Hun sklir ikke minst elegant over skillet mellom venstre- og høyreradikale. De første er tradisjonelt internasjonalister, mens de andre er nasjonalister. NFs innvandringspolitikk, med ønsket om to felleskapsformer i landet – franske borgere med alle rettigheter og andre med mer begrensede rettigheter -, er noe radikale venstrevelgere normalt ikke vil kunne støtte.

Kampen mot EU og for proteksjonisme og sosial beskyttelse overskygger nå alt annet og gjør Mélenchons velgere usikre. En måling gjort av BVA Salesforces 27. april 2017 viste at 41 % vil kunne avstå fra å stemme eller stemme blankt. 41 % vil kunne stemme på Macron. 18 % vil kunne stemme på Le Pen. Og det kan bli flere stemmer til NF på søndag fra dem, ikke minst fordi Mélenchon ikke sier klart og tydelig at alle må stemme på Macron.

Le Pen prøver parallelt å kapre Fillon-velgere på høyresiden. Fokus på verdikonservatisme, lov og orden, samt kampen mot islamisme, skal sørge for at flest mulig av disse velgere, og ikke minst katolikker, ikke bare avstår fra å stemme eller stemmer blankt, men går over til NF. Fillons velgere er like forvirret som Mélenchons, selv om Fillon har vært krystallklar på at Le Pen måtte stanses med stemmesedler til Macron. Målingen fra BVA Salesforces viser at 33% vil kunne avstå med å stemme eller stemme blankt på søndag. 26% vil stemme på Le Pen. Bare 41% vil stemme på Macron. Slike ”ikke-stemmer” kan tjene Le Pen og øke muligheten for at hun nærmer seg 40%, noe som vil svekke Macrons maktgrunnlag etter at han blir president.

Et mer åpent utfall enn ventet?

Marine Le Pen vet at veien til en suksess på søndag er uendelig lang. En meningsmåling utført fredag 28. april ga 59% til Macron og 41% til henne. Alt tyder dermed på at hun ikke vil klare å tette igjen dette gapet. TV-debatten mellom de to kandidatene i går kveld endret ikke noe på styrkeforholdet mellom de to. Ingen brøt sammen, men Le Pen klarte ikke å vippe Macron av pinnen og så ut som hun allerede erkjente nederlaget. Trenden mellom valgomgangene gir likevel grunn til bekymring når 6% gikk fra Macron over til Le Pen på én uke.

Hun fører en valgkamp som ikke skyr noen midler ved å fremstille Macron som en forræder mot Frankrike, mens Macron sliter med å avkle NFs velsmurte retorikk om folk mot elite. Franskmenn trenger pedagoger som kan fortelle hvilken vei landet skal gå, og ikke flere demagoger. I en situasjon preget av vertigo, tjener Le Pen på velgernes relativisme, apati og motvilje mot å stemme på en kandidat som ikke overbeviser helt, bare for å stanse Nasjonal Front.

Uansett hvem som seirer på søndag vil den nye presidenten overta et land som er dypt splittet og hvor velgerne fortsatt er sinte og fortvilet når parlamentsvalget i juni vil avgjøre det reelle omfanget av den nye presidentens makt.

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Kronikk i Aftenposten Innsikt om valget i Frankrike

Franck Orban hadde en kronikk i aprilnummeret av Aftenposten Innsikt.
Herved følger den innsendte versjonen.

Politikere på skraphaugen

Trumps valgseier i USA skapte uro i europeisk og fransk politikk. Politikere som har vært aktive eller sittet ved makten i en mannsalder, kjenner et kaldt gys nedover ryggen og viser et utrettelig behov for å fremstille seg som banebrytende eller revolusjonære. Alle vil bryte med systemet og med en kultur som de selv har vært med på å bygge opp og som de er de fremste representanter for. Alle streber etter å fremstå som ærlige i et politisk landskap som ellers er gjennomsyret av privilegier som leker med loven og sprenger enhver grense for anstendighet. Alle vil gi inntrykk av at de sloss for folket, og at de er alene om å forstå dets behov. En slik taktisk populisme lurer ikke velgerne, som er rasende på sine politikeres manglende evne til å innfri valgløfter, reformere landet og sikre velferd. Derfor blir en hel generasjon franske politikere kastet på skraphaugen. I 2012 ble Nicolas Sarkozy den første sittende franske president siden Valéry Giscard d’Estaing i 1981, som ikke ble gjenvalgt. I desember 2016 ble François Hollande den første sittende president som ikke våget å stille opp til gjenvalg på grunn av elendig oppslutning. Men selv med en slik skjebne for to sittende presidenter, er velgernes vrede fortsatt stor. Primærvalgene etter amerikansk modell som ble avholdt samtidig på høyre- og venstresiden, resulterte i at både tidligere leder for De grønne, Cécile Duflot, tidligere statsminister og antatt sikker vinner for de konservative, Alain Juppé, og tidligere statsminister for president Hollande og antatt sikker vinner for sosialistpartiet, Manuel Valls, forsvant rett ut av valgkampen. De som overlevde den politiske tsunamien, var enten outsiderne under primærvalgene (François Fillon, Benoît Hamon) eller de som hadde vett til ikke å holde primærvalg (Marine Le Pen, Emmanuel Macron, Jean-Luc Mélenchon), samt små kandidater som etter mye slit klarte å samle inn 500 underskrifter og dermed stille opp til valget.

Kjemper med leirføtter.

Primærvalgene som for første gang ble gjennomført både på venstre- og høyresiden, tydeliggjorde velgernes oppgjør. Tiltaket var ment å demokratisere en politisk praksis hvor velgerne tidligere ikke har hatt anledning til å velge sine presidentkandidater. Dette er direkte inspirert av valgsystemet i USA. Så langt har en slik valgordning, som venstresiden prøvekjørte i 2012, vist seg å gi blandede resultater. På den ene siden har velgerne fått sagt sitt. I tillegg bidro primærvalgene til å opprettholde en høy grad av politisk interesse og engasjement i opinionen. Samtidig virket tiltaket mot sin hensikt ved at vinnerne ikke har fått økt legitimitet. Tvert imot forverret primærvalgene motsetningene mellom kandidatene på begge sider. Disse ble lagt frem på åpen scene og ble tilspisset både av medier og av kandidatene selv. Vinnerne av primærvalgene fremstår ikke som sterke ledere, men som kjemper med leirføtter som har slitt med å få orden i egne rekker før den offisielle valgkampen i det hele tatt kom i gang. Den andre hendelsen som vil ha betydning for velgernes valg, er skandalene rundt flere kandidater. For første gang i et presidentvalg er faktisk tre av dem (Macron, Fillon og Le Pen) gjenstand for etterforskning. Slike skandaler underminerer velgernes tillit ovenfor det politiske system som helhet. Mistilliten kan slå ut på to måter. For det første kan kandidatenes valgprogram drukne i den personlige kritikken mot dem, uansett kvaliteten på forslagene de fremmer. De blir rett og slett ikke hørt. For det andre kan velgerne slå ring rundt sin kandidat, uavhengig av anklagenes alvorlighet. Evnen til kritisk sans blir avløst av en radikal holdning som flytter fokus bort fra kandidatene og over til hypotetiske bakmenn som står bak en konspirasjon mot kandidaten. Dette gjelder vanligvis for velgerne til Marine Le Pen, men nå også Fillons velgere. Begge reaksjoner skader den demokratiske debatten.

Den 5. republikk i krise?

Velgernes vrede skyldes også et mer grunnleggende utviklingstrekk i fransk politikk. De Gaulle stiftet den 5. republikk i 1958 for å gjøre slutt på ustabiliteten som preget den 4. republikk (1946–1958). Den nye republikk bygde på et styrket presidentembete og en styrket regjering, svekkede partier i de to kamrene, nasjonalforsamlingen og senatet, og en bipolarisering hvor alle partier ble tvunget inn i venstre-høyre aksen gjennom et valgsystem med flertallsvalg og to omganger ved presidentvalget og parlamentsvalget. Systemet holdt ekstreme partier unna makten, selv etter at venstresiden overtok i 1981 med Mitterrand. Fra andre delen av 1980-årene ble dette systemet mer uoversiktlig. Velgernes følte at maktskiftet mellom venstre- og høyresiden (19 år og to perioder for venstresiden mellom 1981 og 1995; 17 år og to perioder mellom 1995 og 2012 med Jacques Chirac og Nicolas Sarkozy) ikke førte til reell forbedring av levekårene for vanskeligstilte og for middelklassen. Ledigheten økte stort sett gjennom hele perioden, og veksten forble lav eller uteble. Flere perioder med politisk samboerskap mellom en president og en regjering av motsatt farge (1986–88; 1993–95 og 1997– 2002), økte fortvilelsen blant velgerne, som i stadig mindre grad så forskjellen mellom venstre og høyre. Fortvilelsen inntok fire ulike former: Sviktende valgdeltagelse, sittende regjeringer som ikke ble gjenvalgt, anti-system partier som vokste frem og tradisjonelle partier som raste i oppslutning ved valg.

Mer usikkerhet i vente.

I mai 2002 kom lederen for Nasjonal Front, Jean-Marie Le Pen, overraskende til andre omgang av presidentvalget. Det sendte en sjokkbølge gjennom hele Frankrike uten at det ble foretatt noen større endringer av valgsystemet. Presidentmandatet ble riktignok redusert fra syv til fem år i 2002, samtidig som man gikk inn for å avholde president og parlamentsvalg med kort mellomrom for å minske faren for samboerskap. Det har virket så langt. Men bakdelen med en slik ordning er at presidenter blir alminneliggjort og mister sin rolle som veiviser. Det skjer parallelt med en dyptgående endring av det partipolitiske landskap. Etter 2002 ble rivaliseringen mellom venstre- og høyresiden redusert til en tautrekking mellom de to største partiene (Parti socialiste og UMP, nå Les Républicains), mens støttepartier (kommunister, De grønne og sentrumsliberale) enten ble spist opp eller marginalisert. Nasjonal Fronts suksess de siste årene har satt spørsmålstegn ved denne todelingens fremtid. Fransk politikk roterer nå fortsatt rundt venstre-høyre aksen, men også rundt en akse som skiller tilhengere og motstandere av globalisering, EU og multikulturalisme. Et slikt paradigmeskift destabiliserer regjeringspartier som bygger oppslutning på konsensus. Sosialistpartiet og det konservative partier Republikanerne partiet risikerer å bli revet i filler som følge av presidentvalget og parlamentsvalget, som holdes senere i juni. I mellomtiden må velgere som allerede er forvirret gjøre seg opp en mening mellom system-kandidater som føyer seg inn i venstre-høyre aksen (Mélenchon, Hamon, Fillon, Dupont-Aignan) og antisystem-kandidater som forkaster den (Macron og Le Pen). Skulle imidlertid de to sistnevnte kandidatene komme til andre omgangen av presidentvalget, kan fransk politikk vente seg en enda mer usikker fremtid.

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Kronikk i Dagbladet: Tre scenarier etter det franske valget søndag

Kronikk skrevet av Franck Orban i Dagbladet 21. april 2017. Kronikken finner du her.

Tre scenarier etter det franske valget søndag

Franck Orban, førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold/Forskningsgruppen AreaS

Det er få dager igjen før vi får vite hvem som blir de to vinnerne av første valgomgang av det franske presidentvalget. En rekke medier ser seg tjent med en ekstra fokusering på Marine Le Pen på grunn av Brexit, Trump og forventingen om at den høyrepopulistiske bølgen sprer seg videre i Europa. I virkeligheten er usikkerheten om valgutfallet total. Dermed to sentrale spørsmål: hvordan stemmer man i dette valget og hva kan man si om årets valgdeltagelse?Presidentvalget i Frankrike er et direkte valg med to omganger. Det gjelder også for parlamentsvalget som følger presidentvalget i år 11. og 18. juni og som egentlig vil være det viktigste valget i Frankrike. Det er sistnevnte – og ikke presidentvalget -, som vil avgjøre hvor mye makt den nyvalgte presidenten vil ha i forhold til nasjonalforsamlingen.

Første valgomgang er søndag 23. april. Får én av årets 11 kandidater over 50% av stemmene med en gang, er han eller hun direkte valgt. Det har aldri skjedd under den V. Republikk, dvs. siden 1958. Dersom ingen kandidat får over 50 %, går man videre til en andre omgang 7. mai mellom de to kandidatene som har fått flest stemmer etter første runde.

Alle kommentatorer i årets valg har i bakhodet erfaringene fra Brexit og valget i USA. De vet dermed at meningsmålinger kun er retningsgivende og skal tolkes uhyre forsiktig. Frem til nå har ulike prognoser om valgutfallet skissert tre ”momenter”.

Det første momentet fulgte Fillons overraskende seier ved primærvalget for Republikanerne. I kjent”Kill Bill”-stil kvittet franske velgere seg med høyrekandidatene som symboliserte Sarkozy- eller Chirac-perioden og som i tillegg gjorde iherdige forsøk på å fremstå som forandringsfaktorer i fransk politikk. De samme velgerne tok et lignende oppgjør med primærvalget for venstresiden og vraket den opplagte kandidaten for sosialistpartiet Manuel Valls.

Mange så derfor for seg at Fillon hadde en bulevard foran seg og umulig kunne tape presidentvalget i 2017. Det samme hadde man forresten sagt om sosialistpartiets kandidat til presidentvalget i 2002 Lionel Jospin… som til slutt ikke klarte å gå videre til andre valgomgang og ble slått av Jean-Marie Le Pen, far til Marine.

En skandalerammet Fillon sliter nå fortsatt med å fremstå som en troverdig presidentkandidat med nok politisk tyngde til å få aksept for en drastisk innsparingspakke som vil kunne ramme mange franskmenn. Men sjanseløs er han absolutt ikke. Paradoksalt nok lykkes han til en viss grad med en omvendt psykologi som går ut på at velgerne ikke trenger å like ham for å stemme på ham. De må bare tro at han er den mest kapable av alle kandidater til å få Frankrike på rett kjøl igjen.

Det andre momentet som preget meningsmålingene var duetten Le Pen-Macron som ledet i meningsmålinger frem til bare noen få uker før første omgang. Kommentatorene så for seg at første valgomgang var en ren formalitet og at en meget stabil Le Pen på rundt 25% ville møte kometen Emmanuel Macron i det som skulle bli et episk oppgjør mellom et ”åpent Frankrike” og et ”lukket Frankrike.” Andre spesialister fremstilte dette oppgjøret – og det inkluderer meg -, som en kamp mellom systemutfordrerne Macron og Le Pen mot systemrepresentantene. Macron er en anti-system kandidat som forkaster den tradisjonelle venstre-høyre aksen ved å omfavne begge samtidig (både-òg). Marine Le Pen er en utenfor-system kandidat som praktiserer en gjøkunge-taktikk, dvs. at hun må kapre velgere fra venstre- og høyrekandidatene for å vinne (verken-eller).

Det tredje og siste momentet er vi nå midt opp i. Avstanden mellom kandidatene tetter seg igjen og vi står med fire kandidater med rundt +/-20% i meningsmålingene som kan ha et håp om å kunne gå videre til andre valgomgang dersom de samme målingene tolker feilmarginen feil. Ikke minst står vi foran tre scenarier.

I et «moderat scenario» (Fillon som representant for høyresiden og Macron som representant for den reformorienterte venstresiden) vil Fillon og Macron møtes i et oppgjør som handler om hvem av de to som mest effektivt og med minimale skader på det sosiale samholdet kan reformere Frankrike uten å sette på spill landets EU-medlemskap.

I et «moderat-radikalt scenario» vil derimot én av de to førstnevnte kandidat møte en motkandidat fra det radikale venstre (Mélenchon) eller det radikale høyre (Le Pen). Et slikt oppgjør vil kunne fremstilles som en kamp mellom ”system-representanter” (eliten, kapitalister, multikulturalister, europeister) og ”Folket” (sett fra Mélenchons og Le Pens vinkel), eller mellom ”reformister” og ” melankolikere” (sett fra Macrons og Fillons vinkel).

I et tredje og siste «radikalt apokalyptisk scenario» får franske velgeres vrede uante proporsjoner ved at de to radikale kandidater fra motsatt politisk fløy møtes i et endelig oppgjør som handler om hvordan Frankrike kan tørre å si nei til eliten, kapitalister, multikulturalister og EU. Dette scenario er mest urovekkende for de som har lest programmet til Mélenchon og Le Pen, men er ikke helt utenkelig lenger gitt den samme feilmarginen vi nevnte tidligere.

Stilt foran disse ulike scenariene, er velgernes forvirring maksimal. En måling nylig foretatt av IFOP hadde et anslag på 30 % velgere som sier at de ikke vet hvem de kommer til å stemme på og om de i det hele tatt vil stemme. Denne andelen vil reduseres opp mot de siste dagene før valget, men kan gi avgjørende utslag når feilmarginen mellom de fire kandidater ligger på under 5%.

Antallet sofasittere ved første omgang av presidentvalget i 2012 lå på 20,53%, mot 16,22% i 2007 og 28,4 % i 2002. Hvem klarer å mobilisere nølerne og hvordan vi disse fordele seg mellom kandidatene? Bare en prosentandel av disse kan faktisk skille vinnerne fra taperne. Det finnes også velgere som ikke kjenner seg igjen i kandidatene og som vil stemme blankt. En meningsmåling foretatt av IFOP 28. mars 2017 viste at opp til 40% av velgerne ville vurdere å stemme blankt om de bare kunne. Blanke stemmer er ikke medregnet i sluttellingen. Ved tidligere presidentvalg har de vært tatt sammen med ikke-godkjente stemmer. Ved første omgang i 2012 utgjorde det 1,92% av stemmene (701 190). Det er mer enn i 2007 (1,44%), men mindre enn i 2002 (3,38%). Dette er også stemmer som kan få avgjørende betydning i en situasjon preget av små marginer mellom kandidatene.

Til slutt står vi igjen med meningsmålingers troverdighet. I løpet av de siste ukene har de vært stabile i å vise at duetten Macron-Le Pen nå har blitt til en kvartett med Mélenchon og Fillon. Men de tok feil under begge primærvalg i år og bommet også på vinnerne etter første omgang i 2002 og i 1995. Nye feil er dermed mulige. Er Marine le Pen overvurdert før første omgangen? Er hun undervurdert foran andre omgang? Kan Fillon tette igjen avstanden til Macron og Le Pen? Kan Mélenchon gå forbi både Fillon og enten Macron eller Le Pen? Ingen tør svare på disse spørsmålene.

En praktisk måte å løse dette dilemmaet på blant spesialister er å rasjonalisere velgernes oppførsel ved å snakke om ”nyttig stemme” (le vote utile). Per dags dato er det kun Fillon som etter størst sannsynlighet vil ha et flertall i nasjonalforsamlingen etter parlamentsvalget i juni. Macron vil muligens kunne få det hvis han får støtte både fra venstre- og høyresiden, men vil betale en høy pris for dette. Hverken Mélenchon eller Le Pen kan få det. Vil altså velgerne ha en nyvalgt president som må innlede sitt femårsmandat med et påtvunget politisk samboerskap med opposisjonen? Og hvilken opposisjon blir det da?

Det er likevel usikkert hvor mye slik rasjonalisering og etterpåklokskap veier opp mot velgernes raseri og ønske om på en eller annen måte å gjøre tabula rasa. Pågripelsen av to menn i Marseille på tirsdag som skal ha planlagt terroraksjoner mot kandidater til årets presidentvalg på vegne av IS og terrorangrepet på Champs-Élysées i Paris torsdag kveld hvor en politimann ble drept og to andre politimenn og en turist såret – og som IS har påtatt seg ansvaret for -, viser at terrorisme – slik det skjedde i Madrid i mars 2004 – vil forsøke å påvirke valgutfallet ved å polarisere opinionen i enda større grad. Hvorvidt dette kan lykkes er uvisst. Slike angrep tjener riktignok kandidater som Fillon og Le Pen som har hatt den hardeste linjen mot islamistisk terrorisme. På en annen side har alle kandidater mye å tape ved å overspille terrorfaren midt i valgkampinnspurten og dermed vise at de ikke klarer å fremstå som en samlende figur for nasjonen i dramatiske tider. En annen ting er at franskmenn på godt og ondt har blitt vant til terrorangrep. Det skal mer til for å skremme de aller fleste til å gå og stemme på søndag.

Et siste spørsmål er gallupinstitutters reelle grad av selvstendighet. Det finnes åtte av dem i Frankrike som er akkreditert for å foreta valgmålinger. Noen har vært lenge i medielandskapet (TNS Sofres, BVA, IFOP, Harris interactive, IPSOS), mens andre som Opinionway, Odoxa eller Elabe er nykommere. TNS Sofres er størst og ble grunnlagt i 1963, etterfulgt av IPSOS (grunnlagt I 1975) og BVA (etablert i 1970), med IFOP på fjerdeplass.

Under valgkampen sirkulerte en rekke ”fake news” i sosiale medier som hevdet at alle institutter var kontrollert av kjente, rike entreprenører som Bolloré, Drahi, Pinault og Parisot og støttet Emmanuel Macron. En twittermelding hevdet spesielt at CSA tilhører Bolloré-gruppen, BVA Bolloré, Drahi og Rothschild.

Laurence Parisot, som tidligere har ledet arbeidsgivernes fagforening MEDEF, er hovedaksjonær i IFOP. IPSOS skal også være eid av Pinault-gruppen og Fidelity (amerikansk investeringsfond), mens SOFRES eies av det samme Fidelity-fondet. Avisen Le Monde gravde videre og avskrev et slikt forhold til tunge næringsinteresser av to grunner. For det første er eierskapsforholdet mer spredt enn det som hevdes av kritikerne. For det andre må alle parter følge et etisk charter som reduserer risikoen for manipulasjon. Sist men ikke minst er slike gallupinstitutter underlagt streng kontroll av en offentlig kommisjon som har ansvar for å granske måten meningsmålinger lages på.

En dokumentar lagd av Envoyé Spécial 13. april 2017 er mer kritisk til profesjonaliteten og nøytraliteten som disse gallupinstitutter gjerne reklamer for og varsler tvert imot om stor fallhøyde. En slik skepsis overfor instituttenes evne til å finne representative velgerutvalg som gjenspeiler faktiske samfunnsforhold har den siste tiden ført til at flere bruker algoritmer og overvåking av sosiale medier fremfor meningsmålinger.

Vil vi virkelig være tjent med en slik utvikling?

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Brexit: Hvor ble det av venstresida?

Av Daniel Lees Fryer

Utgitt på Radikal Portal, 5. april 2017

Brexit: Hvor ble det av venstresida?

#notmyreferendum
EU-folkeavstemningen i Storbritannia i fjor ble dominert av blå, blåblå og blåbrun politikk. Frihandel, finans, suverenitet, nasjonalisme og innvandringsfiendtlighet. Venstresida var knapt å høre i myldret av utspillene, som ofte var negative, upålitelige og hatefulle, både før og etter avstemningen.

Grunnen til dette er på sett og vis ganske enkel. Folkeavstemningen, og den politiske debatten rundt den, ble initiert av daværende konservative statsministeren David Cameron og finansministeren hans, George Osborne. Dette var ikke for å lodde det britiske folkets mening om EU eller for å imøtekomme et generelt ønske om en folkeavstemning. Målet var primært å tilfredsstille og innhegne såkalte ”disaffected tories”. Folkeavstemningen skulle bli bindende, akkurat som i 1975, og Cameron virket nokså sikker på utfallet. Da han ba om folkeavstemning i 2013 så han nok ikke for seg det politiske landskapet anno 2016 og den voksende EU-motstanden lengre ut til høyre.

Inn eller ut, ”remain” eller ”leave” — det meste ble redusert til en fryktens politikk. På den ene sida: Finanskapitalen, det frie markedet og frykten for økonomien. På den andre sida: Velferdsnasjonalismen og frykten for arbeidsinnvandrere og flyktninger. Left Leave, Labour Leave, Labour In for Britain, Another Europe Is Possible osv. klarte ikke å skille seg ut fra høyresidas dominerende ”leave”- og ”remain”-blokker (Vote Leave, Leave EU og Stronger In) og framstod som lite troverdige eller lite synlige alternativer.

Brexit
Det ble som kjent Brexit. 52 % av de som stemte, stemte “leave”. Stemmene ble delt langs ulike geografiske, aldersmessige og sosioøkonomiske linjer. De ble også delt politisk. De fleste på ”venstresida”, det vil si de som stemte for Labour, Scottish National Party, Greens, Plaid Cymru og Liberal Democrats ved forrige valg, stemte ”remain”. Men cirka en tredjedel av disse stemte ”leave”. Brexit var med andre ord ikke en enkel venstre-høyre sak.

Venstresida og EU
Venstresidas EU-motstand er godt kjent. Den baserer seg blant annet på EUs mangel på demokrati og solidaritet og på det indre markedets garantier for fri flyt av varer og tjenester, kapital og arbeidskraft. Denne motstanden tar ofte to former: De som mener dagens EU kan og må forandres innenfra, og de som mener dagens EU ikke kan forandres til det bedre og helst må avskaffes. Altså, to ulike strategier for å oppnå mer eller mindre samme mål: Å bygge nye, mer demokratiske og solidariske internasjonale nettverk og institusjoner. (Skjønt at man ikke ser for seg en form for isolerende venstrenasjonalisme.)

EUs håndtering av flyktningkrisen og troikaens behandling av Hellas viste hvor lite solidarisk EU kunne være. Another Europe Is Possiblebrukte Hellas som eksempel på hvorfor man måtte forandre EU. Denne forandringen måtte skje innenfra, mente de, for å beskytte menneskerettigheter, arbeidsrettigheter og natur- og miljøvernslover mot stadig sterkere nyliberalistiske krefter. De samme argumentene, altså behandlingen av Hellas og flykningkrisen, brukte Left Leave og Trade Unionists Against the EU. Men her ble det understreket at menneskerettighetene, arbeidsrettighetene og natur- og miljøvernlovene hadde blitt kjempet fram av fagbevegelsen og miljøbevegelsen, og hadde lite med EU som organisasjon å gjøre.

Statistikken ovenfor tyder på at de fleste på venstresida (i hvert fall blant de som stemte i folkeavstemningen) landet på ”remain”. Kanskje var det på grunn av argumentene til Another Europe Is Possible og lignende grupper? Kanskje var det på grunn av de motbydelige ”leave”-kampanjene, hvor valget stod om ”the lesser of two evils” eller ”anything but UKIP” og det som verre var? Uansett ble hverken venstre-”remain” eller venstre-”leave” spesielt synlig i debatten. Begge havna bak valgkommisjonens offisielle kampanjer: Stronger In og Vote Leave.

Hva nå, venstresida?
Brexit er nå i gang, og da kan man stille seg spørsmålet: Hva gjør venstresida nå?

Det ser ikke særlig lyst ut. Mange forventet et splittet og svekket Conservative Party etter nederlaget til Cameron, men det er Labour som har slitt mest på meningsmålene det siste året. Det står heller ikke særlig bra til med fagbevegelsen i Storbritannia. Under en fjerdedel av alle arbeidstakerne er organiserte, og den såkalte “gig economy” og sosial dumping har vokst enormt de siste åra. I tillegg til dette er det blitt registrert flere tilfeller av hatkriminalitet sida juni 2016. Den økende fremmedfiendtligheten i Storbritannia (og Europa ellers) syns stadig å ligne det man så på 1920- og 1930-tallet.

Men: Det er flere grasrotbevegelser som har vokst fram de siste åra. Black Lives Matter UK, UK Uncut, Sisters Uncut, Reclaim the Power og liknende grupper har vært aktive og synlige i kampen mot diskriminering, innstramninger og miljøskadelige industrier, og i kampen mot Brexit og hvordan utmeldings- og forhandlingsprosessen er blitt håndtert av regjeringa. Det blir interessant å se om slike bevegelser kan føre til langvarige, positive endringer i samfunnet, og om de kan inspirere til økt aktivitet fra og støtte til mer radikale deler av fagbevegelsen og de politiske partiene som står venstresida nærmest.

Store deler av det britiske samfunnet føler seg oversett, underrepresentert og fremmedgjort av en politisk elite som bare har innført brutale og drepende innstramningspakker sida finanskrisen i 2007-2008. Den brede venstresida må sørge for at folk flest ikke blir straffet enda en gang som resultat av brexit-forhandlingene. Den må vise at et annet Europa faktisk er mulig og at det kan skje gjennom et forsterket lokaldemokrati, synlig solidaritetsarbeid og god gammel internasjonalisme.

Posted in Uncategorized | Leave a comment

AreaS-seminar om Marine Le Pen og høyrepopulisme i Europa med Elin Sørsdahl

28. mars 2017 inviterte AreaS til et nytt seminar og bokpresentasjon med Elin Sørsdahl (journalist i TV2) på biblioteket ved HiØ i Halden.

Elin og Alf Ole Ask (journalist i Aftenposten) har nylig gitt ut boken “Marine Le Pen og høyrepopulismen i Europa.”

Seminaret foregikk i samtaleform med AreaS-leder Franck Orban og handlet om forholdet mellom Nasjonal Front og Marine Le Pen i Frankrike på den ene siden og andre høyrepopulistiske krefter i Europa på den andre.

Vi takker publikum, dvs. ansatte og studenter, for spennende spørsmål og en god debatt med Elin.

Opptaket av debatten kan snart sees her.

Dette er noen av mange momenter som ble drøftet under seminaret:

  • Hvordan arbeidet dere med denne boken? Hva slags kilder brukte dere? Hvordan var det å intervjue politikerne og velgerne? Hva slags utfordringer møtte dere?
  • Dere påpeker at høyrepopulister ofte har et problem med kvinner. Likevel er Marine Le Pen partileder og kandidat til årets presidentvalg i Frankrike. Hva sier dette om Nasjonal Fronts profil? Har Marine Le Pen endret kvinnebildet i partiet?
  • Hvilken rolle spiller Marine Le Pen i dagens europeiske høyrepopulisme? Kan hun anses som høyrepopulismens “dronning”? Hvordan kan vi tolke hennes møte med Putin ganske nylig? Som en slags anerkjennelse for hennes de facto stilling som frontfigur for europeiske høyrepopulister?
  • Dere skriver at Nasjonal Front har blitt et “folkeparti”. Hva menes med det og hvordan skjedde dersom når man husker hvor utstøtt partiet var inntil nylig?
  • Le Pen-familien fremstår som et dynasti med så langt tre generasjoner. Men hva skiller Jean-Marie Le Pen, Marine Le Pen og Marion Maréchal Le Pen ideologisk? Er de i konkurranse mot hverandre eller utfyller de hverandre?
  • Hénin-Beaumont omtalkes i boken som en oppvåkning for Marine Le Pen. På hvilken måte?
  • Boken beskriver prosessen hvor høyrepopulistiske partier rundt omkring i Europa gjøres “stuerene.” Hvilke strategier prioriterer de og hvordan skriver Nasjonal Front seg i en slik dynamikk?
  • Begrepene ”Cordon sanitaire” eller ”Front Républicain” brukes ofte i litteraturen for å beskrive andre partiers forsøk på å demme opp for Nasjonal Front eller hindre partiet i å vinne valg. Hvor står vi hen i år i forhold til Nasjonal Fronts mulighet til faktisk å vinne presidentvalget? Vil “diken” holde en gang til?
  • Hva er Marine Le Pens utenrikspolitikk? Hva ville det innebære for Frankrikes forhold til EU og NATO dersom hun skulle vinne?
  • Dere beskriver høyrepopulister som ekstremt flinke med sosiale medier. Hva er årsaken til det og hva er ”Fachosphère?” Hvorfor virker det som kritikken mot høyrepopulister bare preller av i egne rekker? Har vi tendens til å undervurdere eller overvurdere dem?
  • Hvordan kan nye terrorangrep i Frankrike påvirke sluttresultatet? Risikerer vi et spansk scenario?

 

Posted in Uncategorized | Leave a comment

AreaS-ILOS seminar på Litteraturhuset i Oslo om presidentvalget i Frankrike

23. mars 2017 arrangerte AreaS ved HiØ og ILOS ved UiO et felles seminar om presidentvalget i Frankrike ved Litteraturhuset i Oslo (sal Amalie Skram).

Seminaret hadde følgende tittel: Politisk landskap i krise? Årets presidentvalg i Frankrike.”

Innlederne på seminaret var :

Kjerstin Aukrust, førsteamanuensis i fransk litteratur og områdekunnskap (ILOS), UiO:
Fransk venstreside i krise: uunngåelig kollaps eller ny start?

Raino Malnes, professor, Institutt for statsvitenskap, UiO,
Fransk høyreside i krise: fra opplagt valgseier til forventet fiasko?

Alf Ole Ask, journalist i Aftenposten og medforfatter av boken “Marine Le Pen og høyrepopulismen i Europa,”
Fransk demokrati i krise: hva kan en valgseier for Nasjonal Front bety?

Franck Orban, førsteamanuensis, avdeling for økonomi, språk og samfunnsfag, HiØ/AreaS,
Fransk partipolitisk system i krise: mot slutten av den V Republikk?

Ordstyrer på seminaret var Remi Nilsen, redaktør ved Le Monde Diplomatique, norsk versjon.

Seminaret, som varte fra kl. 18.00 til kl. 20.30, ble en stor suksess. Vi antar at det kom rundt 250 personer som både lyttet til innlederne og deltok aktivt til debatten som fulgte presentasjonene.

En stor takk til alle!

(på bildet i svart: Franck Orban, AreaS og Kjerstin Aukrust, ILOS)

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Allmektig?

Er den franske presidenten så allmektig som noen påstår det i norske medier… vel, både og. Det er ganske enkelt avhengig av flertallet i parlamentet.

André Avias har publisert et tilsvar til artikkelen av E. A. Erstad om “Macron som frelser” i Klassekampen 10.03.17. Artikkelen er bra, men den inneholder noen fakta feil som måtte rettes opp.

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Kronikk i NRK Ytring: Nederland blåser i gang valgvåren

14. mars 2017 hadde AreaS-medlem Ronald Nolet  en kronikk i NRK Ytring om parlamentsvalget i Nederland. Kronikken kan hentes her.

Dette valget kan få betydning for hele Europa fordi det gir en målestokk på hvor sterk oppslutning det er rundt den europeiske anti-EU bevegelsen, islamfiendtligheten, innvandringsfiendtligheten, og hvor sterke de ekstreme høyrekreftene har blitt.

Nederland har ofte blitt sett på som et av de mest liberale landene i verden, og er kjent for å ha et forholdsvis godt inkluderende og integrerende samfunn. Allerede før reformasjonen tok Amsterdam imot jødiske-sefardiske flyktninger fra Spania og Portugal. De ble godt integrert i det nederlandske samfunn, og det finns fremdeles et levende sefardisk miljø i Amsterdam.

Nederland har ingen spesielt hyggelig kolonihistorie, men den bidro til at flere mennesker med ulike kulturer kom til landet. Integreringen gikk stort sett uten åpenlys diskriminering og rasisme. Mye av grunnen var at Nederlenderne var kulturelt og økonomisk avhengige både av sin sefardiske befolkning og senere sin kolonibefolkning. Nederland har vært et flerkulturelt samfunn i mange generasjoner.

Rasistiske krefter

Hvordan har et så flerkulturelt og liberalt samfunn som Nederland på så kort tid kunnet frambringe så sterke rasistiske krefter, og hvordan kunne PVV (Partij voor de Vrijheid) få så stor oppslutning?

PVV fikk for fire år siden 15 plasser i parlamentet (Tweede Kamer) og det ser ut til at de etter valget i år kan få mellom 32 og 36 plasser (av 150). Det er mer enn en fordobling, og vil gi PVV stor innflytelse. Ved forrige valg fikk PvdA (Arbeiderpartiet) og VVD (Høyre) henholdsvis 38 og 41 plasser i parlamentet. Noen prognoser sier at de nå kan reduseres til 10 og 24 plasser. Dette er dramatiske tall for de tradisjonelle partiene som har rådd grunnen i nederlandsk politikk siden andre verdenskrig.

Nederland har vært et flerkulturelt samfunn i mange generasjoner.

I seg selv vil PVV ikke kunne få styringsmakt alene, til det trengs det mer enn 75 plasser. Derfor må PVV søke samarbeidspartnere, og de færreste partier ønsker et slikt samarbeid. Derfor er valget ikke avgjørende for maktbalansen i Nederland. Valget er viktig som en målestokk for høyrekrefters oppslutning og muligens også for resten av Europa.

En viktig grunn til denne økte oppslutningen om PPV, kan være at partilederen Geert Wilders spiller (retorisk) på frykt. Hans fortolkning av islam er basert på den mest ekstreme formen, som predikeres av IS og Al Qaida, og han forsøker å framstille dette som «mainstream-islam». I Wilders film om Koranen, Fitna, trekker han fram enkelte sura´er (vers) tatt helt ut av sammenhengen, og fremstiller i filmen at:«slik er Koranen, slik er islam».

Grov retorikk

11. februar sa Geert Wilders i et intervju på nederlandsk TV at islam er verre enn nazismen, og at moskeene er å betrakte som nazitempler og må stenges. Dessuten går han inn for et totalt forbud mot Koranen. På denne måten forsøker han å riste av seg rasismestempelet og fiske stemmer hos folk som er redde for terror.

Samtidig hevder han at nederlenderne ikke lenger føler seg hjemme i eget landet. Han bruker sterke bilder som at den menige nederlandske mannen og kvinnen møter en verden i gatene og i sitt nærmiljø som ikke tilhører dem lenger. Det er kvinner som går med nikab og hijab, i sorte klær, det er muslimske menn som sitter på fortauskafeer, driver dank og drikker te og røyker vannpipe. Han appellerer til følelser om at islam ikke hører hjemme i den nederlandske ånden og kulturen. «Vi, ekte Nederlendere, arbeider hardt og vi driver ikke dank», hevder han.

Han appellerer til følelser om at islam ikke hører hjemme i den nederlandske ånden og kulturen

De siste årenes migrasjon fra det krigsherjede Midtøsten, særlig fra Syria, forsterket denne oppfatningen. Den etablerte makten i landet, representert ved partiene PVDA (Arbeiderpartiet), D66 (Venstre) og VVD (Høyre), har ikke svart på utfordringene og står maktesløse overfor de forholdene som preget landets innenriks- og utenrikspolitikk.

Det er i kjølvannet av dette at partiet LPF (Lijst Pim Fortuyn) fikk økt oppslutning allerede før år 2000. LPF var det første partiet med en tydelig innvandringsfiendtlig og islamfiendtlig retorikk og politikk. Drapet på Pim Fortuyn ni dager før valget i 2002 førte til at oppslutningen til hans høyrepopulistiske politikk overgikk alle forventninger.

Geert Wilders kom fra partiet VVD (Høyre). Han fylte tomrommet etter at Pim Foruyn var drept, og han hadde en enda sterkere retorikk mot islam og muslimske folkegrupper, særlig myntet på marokkanere. Hans retorikk ble ikke akseptert innad i VVD og derfor etablerte han sitt eget parti PVV. Helt siden stiftelsen har han spilt på de fire elementene: anti-EU, innvandringsfiendtlighet, islamfiendtlighet og en økonomisk høyrepolitikk.

Trump-effekt

Sammenfallet mellom de fire elementene i deler av befolkningen kan videre skyldes flere faktorer. Oppslutningen om EU har vært, og er til dels fortsatt stor. Med den andre verdenskrigen frisk i minne og behovet for trygghet, åpen handel, åpne markeder som Nederland kunne leve godt av, var det få krefter i landet som ikke ønsket EU velkommen. De første sprekkene i forestillingen om trygghet kom i forbindelse med utvidelsen av EU, med østeuropeiske land som nye medlemsstater. Den frie innvandringen til Vest-Europa, førte til en gryende skepsis mot hele EU-prosjektet.

De første sprekkene i forestillingen om trygghet kom i forbindelse med utvidelsen av EU, med østeuropeiske land som nye medlemsstater

Den første kontinentale testen om Europa og EU kan bestå som et inkluderende prosjekt, får vi i Nederland i morgen, 15. mars.

Den første brikken i dette var Brexit, da et flertall av Englands befolkning valgte å ville stå utenfor EU, med mye av de samme argumentene som vi nå ser brukes i Nederland, Frankrike og Tyskland.

Valget av Donald Trump var den andre brikken, og i begge tilfeller var det innvandrings-kortet som ble spilt ut. Valget i Nederland blir en god målestokk for hva som kan skje videre denne valgvåren i Europa. Det er fortsatt to brikker igjen. Frankrike og Tyskland.

Vil Trump-effekten slå ut i Europa? Det er de neste måneder som vil vise, men utviklingen frem til dess ser ikke lyst ut for EU og Europa.

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Kronikk i Dagbladet: Den tredje dominobrikken

14. mars 2017 hadde AreaS-medlem Ronald Nolet en kronikk i Dagbladet om parlamentsvalget i Nederland. Kronikken kan finnes her.

Valget i Nederland i morgen, 15.mars, vil kunne få betydning for hele Europa fordi det vil være en målestokk for hvor sterk oppslutning det er rundt den europeiske anti-EU bevegelsen, islamfientligheten, innvandringsfientligheten, og hvor sterke de ekstreme høyrekreftene har blitt.

Nederland har ofte blitt sett på som et av de mest liberale landene i verden, og er kjent for å ha et forholdsvis godt inkluderende og integrerende samfunn. Allerede før reformasjonen tok Amsterdam imot jødiske-sefardiske flyktninger fra Spania og Portugal. Og selv om disse flyktninger tok med seg sine «fremmede» kulturer, beholdt de fleste sine skikker og ritualer. Det er vanlig å si at de ble godt integrert i det nederlandske samfunn, og det finns fremdeles et levende sefardisk miljø i Amsterdam.

Nederland har ingen spesielt hyggelig kolonihistorie, men den bidro til at flere mennesker med ulike kulturer kom til landet. Omgang mellom Nederlenderne og de mange ulike kulturer var selvsagt ikke uproblematisk, men integreringen gikk stort sett uten åpenlys diskriminering og rasisme. Mye av grunnen var at Nederlenderne var kulturelt og økonomisk avhengige både av sin sefardiske- og senere sin kolonibefolkning. Nederland er, og har vært et flerkulturelt samfunn i mange generasjoner.

Spørsmålet er hvordan et så flerkulturelt og liberalt samfunn som Nederland på så kort tid har kunnet frambringe så sterke rasistiske krefter, og hvordan PVV (Partij voor de Vrijheid) kunne få så stor oppslutning som det kan se ut at de kan få? PVV fikk for fire år siden 15 plasser i parlamentet (Tweede Kamer) og det ser ut til at de etter valget i år kan få mellom 32 og 36 plasser (av 150). Det er mer enn en fordobling, og vil gi PVV stor innflytelse. Ved forrige valg fikk PvdA (Arbeiderpartiet) og VVD (Høyre) henholdsvis 38 og 41 plasser i parlamentet. Noen prognoser sier at de nå kan reduseres hhv. til 10 og 24 plasser. Dette er dramatiske tall for de tradisjonelle partiene som har rådd grunnen i nederlandsk politikk siden andre verdenskrig. I seg selv vil PVV ikke kunne få styringsmakt alene, til det trengs det mer enn 75 plasser. Derfor må PVV søke samarbeidspartnere blant de andre partier. De færreste partier ønsker imidlertid et slikt samarbeid. Derfor er valget ikke avgjørende for maktbalansen i Nederland. Valget er derimot viktig som en målestokk for høyrekrefters oppslutning og muligens også for resten av Europa.

En viktig grunn til denne økte oppslutningen om PPV, kan være at partilederen Geert Wilders spiller (retorisk) på frykt. Hans fortolkning av islam er basert på den mest ekstreme formen, den som predikeres av IS og Al Qaida, og han forsøker å framstille dette som ’mainstream-Islam’. I Wilders film om Koranen, Fitna, trekker han fram enkelte sura´er (vers) tatt helt ut av sammenhengen, og fremstiller i filmen at: ’slik er Koranen, slik er Islam’. Geert Wilders ytterliggående fortolkning av Islam har sine tilhengere også her til lands, og mye av dette tankegodset deles av blant annet Hege Storhaug, Kent Andersen og Tybring Gjedde. Mye av idegrunnlaget finner vi også i Fjordmannen og Anders Bering Breiviks ideologiske fundament.

Lørdag 11. februar i år sa Geert Wilders i et intervju på nederlandsk TV at Islam er verre enn nazismen, og at moskeene er å betrakte som nazitempler. Dette bruker han som begrunnelse for at moskeene må stenges en gang for alle. Dessuten går han inn for et totalt forbud mot Koranen. Han hevder i dette intervjuet at islam ikke er en religion men en ideologi som er farligere enn nazismen. På denne måten forsøker han å riste av seg rasismestempelet og fisker stemmer fra folk som er redde for den terrorvirksomhet som ekstreme islamister har gjennomført.

Samtidig hevder han at Nederlenderne ikke lenger føler seg hjemme i landet, og at de kjenner ikke igjen sin egen kultur. Han bruker sterke bilder som at den menige nederlandske mannen og kvinnen møter en verden i gatene og i sitt nærmiljø som ikke tilhører dem lenger, det er kvinner som går med niqab og hijab, i sorte klær, det er muslimske menn som sitter på fortauskafeer, driver dank og drikker te og røyker vannpipe. Han appellerer til følelser om at islam ikke hører hjemme i den nederlandske ånden og kulturen. Vi, ekte Nederlendere, arbeider hardt og vi driver ikke dank, hevder han.

De siste årenes migrasjon fra det krigsherjede Midtøsten, særlig fra Syria, forsterket denne oppfatningen. Den etablerte makten i landet, representert ved partiene PVDA (Arbeiderpartiet), D66 (Venstre) og VVD (Høyre), har i lengre tid ikke maktet å svare på utfordringene og står maktesløse overfor de forholdene som preget landets innenriks og utenrikspolitikk.

Det er i kjølvannet av dette at partiet LPF (Lijst Pim Fortuyn) fikk økt oppslutning allerede før år 2000. LPF var det første partiet med en tydelig innvandringsfientlig og Islamfientlig retorikk og politikk. Drapet på Pim Fortuyn ni dager før valget i 2002 førte til at oppslutningen til hans høyrepopulistiske politikk overgikk alle forventninger.

Geert Wilders kom fra partiet VVD (Høyre). Han fylte tomrommet etter at Pim Foruyn var drept, og han hadde en enda sterkere retorikk mot Islam og muslimske folkegrupper, særlig myntet mot marokkanere. Hans retorikk ble imidlertid ikke akseptert innad i VVD og derfor etablerte han sitt eget parti PVV. Helt siden stiftelsen har han spilt på de fire elementene: anti-EU, innvandringsfientlighet, Islamfientlighet og en økonomisk høyre politikk.

Sammenfallet mellom de fire elementene i deler av befolkningen kan videre skyldes flere faktorer. Oppslutningen om EU har vært, og er til dels fortsatt stor. Med den andre verdenskrigen frisk i minne og behovet for trygghet, åpen handel, åpne markeder som Nederland kunne leve godt av, var det få krefter i landet som ikke ønsket EU velkommen som en forebygger av nye kriger, og en garantist for fri handel. De første sprekkene i denne forestillingen om trygghet kom i forbindelse med utvidelsen av EU, med øst europeiske land som nye medlemstater. Den frie innvandringen til Vest-Europa, førte til at en gryende skepsis mot hele EU prosjektet.

Den første kontinentale testen om Europa og EU kan bestå som et inkluderende prosjekt, vil ligge i Nederland den 15 mars. Det er da vi vil få resultatene fra valget i Nederland, det tradisjonelt mest liberale samfunn i Europa. Den første brikken i dette var Brexit, da et flertall av Englands befolkning valgte å ville stå utenfor EU, med mye av de samme argumentene som vi nå ser brukes i Nederland, Frankrike og Tyskland. Valget av Donald Trump var den andre brikken, og i begge tilfeller var innvandring kortet som ble spilt ut. Valget i Nederland vil kunne være en god målestokk for hva som kan skje videre denne valgvåren i Europa. Det er fortsatt to brikker igjen. Frankrike og Tyskland. Vil Trump-effekten slå ut i Europa? Det er de neste måneder som vil vise, men utviklingen frem til dess ser ikke lyst ut for EU og Europa.

 

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Intervju på P4: avgjørende valg for Europa i Nederland

14. mars 2017 ble AreaS-medlem Ronald Nolet intervjuet på P4 om innspurten til valget i Nederland og Geert Wilders Frihetspartiet (PVV).

Intervjuet kan hentes her.

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Seminar om årets presidentvalg i Frankrike 23. mars 2017 på Litteraturhuset i Oslo

AreaS (HiØ) og ILOS (UiO) har gleden av å invitere til et panelseminar om årets presidentvalg i Frankrike 23. mars 2017 på Litteraturhuset i Oslo.

Innlederne på seminaret kan dere se på invitasjonen som er lagt ut på websiden til Litteraturhuset. Siden kan hentes her.

Posted in Uncategorized | Leave a comment

P4-Intervju om parlamentsvalget i Nederland

16. mars 2017 ble AreaS-medlem Ronald Nolet intervjuet på P4 om utfallet av parlamentsvalget i Nederland. Intervjuet kan hentes her.

 

Posted in Uncategorized | 1 Comment