Girl Power i politikken

Rania Maktabi, Johanna Wagner og Elin Strand Larsen bidrar til seminaret: Girl Power i politikken

AreaS setter kvinner, makt og politikk på dagsorden under årets Forskningsdager. Torsdag 20. september kl. 19:00-20:30 gir medieviter Elin Strand Larsen, statsviter Rania Maktabi og litteraturviter Johanna Wagner sine analyser av unge kvinners kamp sett fra Norden, USA og Midtøsten.

Elin Strand Larsen, førsteamanuensis i medier og journalistikk, stiller spørsmålstegn ved om det finnes en kvinnelig lederstil i Norden. Må kvinner opptre på en bestemt måte for å komme seg opp og frem i politikken?

Rania Maktabi, førsteamanuensis i statsvitenskap, setter fokus på unge kvinner i Midtøsten og deres arbeid mot seksuell trakassering. #Metoo-kampanjen har eksistert i Midtøsten siden 2005 – Vesten, velkommen etter?

Johanna Wagner, førsteamanuensis i engelsk, tar for seg kvinnesynet i amerikansk politikk. Basert på en rekke offentlig uttalelser viser hun hvordan det republikanske parti kjemper imot unge kvinner i USA. Foredraget holdes på engelsk.

  • Det blir tre korte foredrag etterfulgt av en runde med spørsmål og svar i plenum.
  • Gratis og åpent for alle.
  • Litteraturhuset i Fredrikstad – 20. september kl. 19:00-20:30

Seminaret er i regi av forskergruppen AreaS og del av Forskningsdagene ved Høgskolen i Østfold.

Opptak nå tilgjengelig: AreaS-seminar om valget i Sverige

Orla Vigsø og Elin Strand Larsen i samtale om valget i Sverige

Søndag 9. september går svenskene til valgurnene. Sverige står foran et spennende valg hvor ingen av blokkene ser ut til å få majoritet og hvor Sverigedemokratene kan spille en sentral rolle. Onsdag 29. august inviterte nestleder for AreaS, Elin Strand Larsen, professor Orla Vigsø fra Göteborgs Universitet, til en samtale om valget i Sverige. Seminaret fant sted  ved Høgskolen i Østfold (Halden/Remmen).

Videoopptaket kan sees her

Temaer som ble tatt opp i løpet av samtalen:

  • Dagens politiske situasjon i Sverige – De rödgröna vs. Alliansen
  • Sverigedemokraterna – Hva slags parti er det og hvilken rolle spiller de?
  • Meningsmålingene – Hvem leder?
  • Aktuelle saker i valgkampen: Kampen om virkelighetsbeskrivelsen, skogsbrannene i sommer, bilbranner, innvandring og klima
  • Valgplakatene – Hvordan presenterer partiene seg?
  • Medienes dekning av valgkampen
  • Hva skjer den 9. september? Kan vi få et nyvalg i Sverige?

Riksdagsvalget i Sverige

Orla Vigsø professor vid JMG, Göteborgs universitet

Søndag 9. september er det riksdagsvalg i Sverige. Hvilke partier leder på meningsmålingene? Hva er de viktigste sakene på dagsorden? Hvem vil gå seirende ut?

Professor Orla Vigsø fra Göteborgs Universitet gir sine analyser av det svenske valget i høstens første AreaS-seminar den 29. august kl. 11:30 i biblioteket. Førsteamanuensis og nestleder i forskergruppen AreaS, Elin Strand Larsen (HiØ), leder samtalen med Vigsø.

Orla Vigsø er professor ved Institutionen för journalistik, medier och kommunikation, Göteborgs Universitet. Han har de seneste 25 år forsket på strategisk og politisk kommunikasjon, især valgplakater. Nå jobber han bl.a. med en bok om karikaturtegninger i svenske aviser gjennom 125 år, og med fortsatte sammenlignende studier av valgplakater i Skandinavia.

Ny bok i medier og kommunikasjon

Foto: Nina Skajaa Fredheim, HiØ

Denne høsten vil videregående elever i medier og kommunikasjon få en helt fersk bok i hendene. Førsteamanuensis og nestleder av AreaS, Elin Strand Larsen, står for tre kapitler i den nye læreboken – Hallo. Medier og kommunikasjon 2 – hvor første opplag allerede er utsolgt.

I det første kapitlet om journalistikk beskrives utformingen av en nyhetssak, hvordan en redaksjon arbeider og en ny form for journalistikk – blogginnlegg. At leserne går fra redaksjonelle medier til blogger, kan få alvorlige konsekvenser for pressens evne til å oppfylle sitt samfunnsoppdrag.

I kapitlet om PR og informasjon, forklares kommunikasjonsrådgiverens arbeidsoppgaver, lobbyvirksomhet og krisekommunikasjon. I boken er det lagt opp en rekke praktiske oppgaver og case som elevene skal løse ved hjelp av det de har lært om kommunikasjon og PR-strategier.

I Dramaturgi og retorikk-kapitlet lærer elevene hvordan de skal fortelle spennende historier på en overbevisende måte. Med utgangspunkt i en informasjonsfilm om fosterhjemsordningen, laget av Barne-ungdoms- og familiedirektoratet, viser Strand Larsen hvordan man forteller en sterk historie med et viktig budskap på bare ett minutt.

Boken er gitt ut av Aschehoug og skrevet i samarbeid med en rekke forfattere både fra mediefag og mediebransjen.

Les mer om boken her.

AreaS på IPSAs verdenskongress i Brisbane

AreaS-medlemmer Elin Strand Larsen, Harald Borgebund, Robert Mikkelsen og Franck Orban reiste til IPSAs internasjonale kongress i Brisbane, Australia i tidsrommet 21.-25. juli 2018. IPSA er verdens største organisasjon for statsvitere, med over 2000 medlemmer.

På kongressen i Brisbane la AreaS fram fire bidrag og hadde ansvar for en paneldiskusj0n om faktorer som begrenser demokrati (Constraining Democracy: Factors and Actors). Panelet bestod av følgende:

  • Building Walls – Building Bridges; The Role of Ethnicity in American Politics
    Author: Prof. Robert Mikkelsen
  • Costly Extremism: How High Voting Costs Deter Participation Among Moderates and Generate a Voting Population Dominated by Extremists
    Author: Dr. Victoria Shineman
  • Populism and the Blurring Frontier between Left and Right in Politics : Marine Le Pen and Jean-Luc Mélenchon in 2017’ French Presidential Election
    Author: Dr. Franck Orban
  • The Limits of Democracy
    Author: Dr. Harald Borgebund
  • The Limits of Truth – A case study of Faktisk and CrossCheck
    Author: Dr. Elin Strand Larsen

AreaS-bidragene dekket følgende temaer:

Building Walls – Building Bridges; The Role of Ethnicity in American Politics
Author: Prof. Robert Mikkelsen

Ethnicity has been a central uniting and dividing factor in American politics since the Declaration of Independence in 1776. In this paper, I will examine its impact on a variety of political developments since that time, including nativism, the labor movement, and the interplay between racism and immigration restriction. This will be done with an eye towards examining the present conflicts within America with regard to both legal and illegal immigration, as well as examining the related issues domestic of integration and exclusion. The essential question is – Who sets the terms of the definition of belonging to a nation? Who sets the borders? I will show that despite different eras and circumstance, those terms have remained remarkably consistent both for those who build walls and for those that build bridges in the United States.

Populism and the Blurring Frontier between Left and Right in Politics : Marine Le Pen and Jean-Luc Mélenchon in 2017’ French Presidential Election
Author: Dr. Franck Orban

This paper takes a closer look at how populism intends to concretize a shift away from traditional politics over to political borders reflecting a so-called “new reality.” The first part examines the present debate on populism by stressing how the high degree of politicizing, the absence of academic consensus and myriad of definitions and approaches to populism complicate a clear understanding of this phenomenon. The second part is focused on the rise of populist parties in Europe since the beginning of the millennium and analyses the current situation, emphasizing the increasing porosity between traditional parties on left and right and former “protest parties” that capitalize on voters’ distrust towards main parties. The third part analyses similarities and differences between right-wing populism and left-wing populism. Using background analyses and speeches given by Marine Le Pen, leader of National Front (now renamed “National Rally”) and Jean-Luc Mélenchon, leader of the grass-roots movement “Unsubmissive France,” we show how Le Pen and Mélenchon deliberately intend to transform traditional political dividing lines between the left and the right into a new globalist/anti-globalist axis.


The Limits of Democracy

Author: Dr. Harald Borgebund

In this paper I define the limits of democracy based on constitutional limits and limits on the method of democracy. I argue that democracy is best served by strict constitutional limits and the insight of realistic democratic theory and psychology. Within these constrains it becomes clear that democracies can only function by being confined within certain limits. In the first section I outline the traditional constitutional view of democracy and emphasise its historical development. In the second section I discuss the implications of the many recent studies on realistic democracy and psychology emphasising the many cognitive problems arising when individuals and groups of individuals are making political decisions. In the third and final section I use the framework developed in the two first sections to outline how democracy ought to be limited within the context of the modern nation state. I conclude that in a modern context we have access to knowledge that can help us counter human biases and improve the quality of our democratic practices.

The Limits of Truth – A case study of Faktisk and CrossCheck
Author: Dr. Elin Strand Larsen

In the aftermath of the 2016 US presidential election and Brexit, we have seen a rise in the number of fact-checking projects across the globe, devoted to check the facts of public statements and reveal fake news circulating in social media. Today we can find as many as 100 different fact-checking projects spread across 40 countries. In what has become a post-truth era, the fact-checkers argue there is a common reality and a shared set of facts “out there” that can be tested and verified. Their job is not to evaluate meanings or feelings, but to inform the public about what and who to trust among their politicians, in their social media feeds and among their news sources.

In this paper, I will do a comparative case study analysis of two fact-checking projects recently launched in connection with the 2017 parliamentary election in Norway and the 2017 presidential election in France – Faktisk and CrossCheck. My research questions are:

1) How do Faktisk and CrossCheck fact-check the elections?
2) What kind of stories do Faktisk and CrossCheck mark as true, false or uncertain?
3) Who are the political parties/candidates involved in the fact-check?

Regardless of the two projects being collaborative, launched in connection with the elections and based on the same mission of fact-checking and revealing fake news circulating in social media, I still find them to be very different in the way they function and operate. We can relate these differences to the level of trust in news media, as well as the concern about fake news in Norway and France. In France, the overall trust in news media is low compared to other European countries, and a high proportion say they are very or extremely concerned about fake news on the internet. In Norway, we do not see the same lack of trust in the news, and the parliamentary election 2017 was not affected by fake news in the same way as the French presidential election in 2017.

My main argument is that we need to be aware of the differences in the way news stories and public statements are fact-checked. The fact-checking projects are always bound to the political and journalistic context of the countries they operate.

AreaS-seminar om Ungarn og Viktor Orbán ved Litteraturhuset i Fredrikstad

Viktor Orbán ble nylig gjenvalgt ved parlamentsvalget og sitter en tredje periode som statsminister frem til 2022. Fra å være en demokratiforkjemper ved den kalde krigens slutt har han i økende grad blitt oppfattet som en autoritær statsleder som gir den nykonservative høyresiden i Ungarn et navn og et ansikt.

Orbán symboliserer en dynamikk som skaper en kløft mellom det gamle Øst-og Sentral-Europa og Vest-Europa. Sentralt står ideen at et illiberalt demokrati kan være et handlekraftig alternativ og en motpol til Vest-Europas og EUs liberale demokrati.

Det som skjer i Ungarn og i Øst- og Sentral-Europa, hvorfor det skjer og hva dette betyr for EU og Europa ble drøftet i et AreaS-seminar 28. mai ved Litteraturhuset i Fredrikstad.

AreaS-leder Franck Orban inviterte forfatter og frislans journalist Øyvind Strømmen og Eva Sarfi, universitetslektor i Sentral-Europa og Balkan-studier ved UiO for å snakke om dagens Ungarn og om Orbáns visjon for eget land og EU. Strømmen kom nylig med en bok, «Ungarn: en fortelling.»

Det ble lagd en podcast av seminaret som kan hentes her.

Herved følger spørsmålene som utgjorde utgangspunktet for en spennende diskusjon med gjestene og senere med publikum i salen.

  1. Ungarn er et land som vi ikke kjenner så godt her, bortsett fra ungarerne som kom til Norge etter 1956. Hvorfor er det viktig å skrive en bok om Ungarn i dag?
  2. Du skriver at det som skjer i Ungarn i dag er et resultat av tre faktorer: en historie preget av nederlag, en voksende autoritærisme(forklar begrepet) og knuste drømmer. Kan du gå litt inn på disse tre faktorene?
  3. Har Ungarn egentlig hatt noen demokratiske tradisjoner på statsmakts nivå? Du beskriver Ungarn på 1920-tallet som et monarki uten konge som ikke var noe fullblods diktatur, men snarere en videreføring av det gamle monarkiet. Jeg forbinder til en viss grad Horthy med Orbán i dag med tanke på hvordan man håndterer demokratibegrepet. Er en slik sammenligning helt ut av kontekst?
  4. Nasjonalisme har inntatt flere former gjennom historien i Ungarn. Du nevner Szálasis begrep «hungarismen». Ser du noen likhetstrekk mellom hungarismen og det illiberale demokratiet? En annen ting er drømmen om det store Ungarn som ble tapt etter første verdenskrig. I hvilken grad lever fortsatt denne drømmen blant ungarere?
  5. Det er kanskje fordi jeg er sønn av en flyktning fra 1956, men jeg synes ditt kapittel om 1956 er ganske kort. Man ser bl.a. ikke sammenhengen med minnet om 1956 og dagens Ungarn. Hva har 1956 å si for ungarerne i dag? Da jeg var i Budapest sist gang tok jeg en turistbuss for å ha en byomvisning. 1956 ble nesten ikke nevnt i det hele tatt. Man hoppet elegant fra glansen fra Østerrike-Ungarn over til dagens moderne Ungarn. Er det med hensyn?
  6. Etter 1956 levde Ungarn under et merkelig politiske styre som du betegner som «gulasjkommunisme» med tre søyler. Den ene var at ettpartistaten ikke kunne utfordres. Den andre var at alliansen med Sovjetunionen ikke kunne kritiseres. Den tredje var at 1956 skulle betraktes som en kontra-revolusjon. Mykkonsensus rundt gulasjkommunismen sprekker likevel i 1989 under Imre Nagys tredje begravelse med bl.a. en ung mann som tar ordet. Han heter Viktor Orbán. Hva var hans budskap da?
  7. Du siterer statsviteren György Schöpflin som i 2006 understreket Ungarns vedvarende problem med demokratiet. Han trekker fram manglende demokratiske verdier, manglende oppgjør med den kommunistiske periodenog den siste var mangelen på mekanisme i grunnloven som kunne avsette statsministeren. Kan du komme tilbake til disse punktene?
  8. Hva var det som skjedde i disse årene som førte til at Viktor Orbán forvandlet seg til å bli en annen type politiker enn det han var på begynnelsen av 1990-tallet? Hvilken rolle spilte EU-tilpasningen og finanskrisen i en slik forvandling?
  9. Du skriver at antisemittismen overlevde andre verdenskrig og kommunisttiden frem til i dag gjennom f.eks. stiftelsen av MIÉP I 1993 eller Jobbik i dag. Hvorfor er antisemittisme fortsatt like sterk i dagens Ungarn? Hva med antisiganisme når European Roma Right Centre bruker uttrykket «institusjonell rasisme»? Har flyktningkrisen i 2015 hatt betydning holdningen for de to ovennevnte gruppene eller er det snakk om kumulativ rasisme?
  10. Du skriver i første kapittel at det handler mer enn bare om høyrepopulisme eller innvandringsmotstand, nemlig en økende mistro til det politiske etablissementet. Du tilføyer at dette ikke kan avfeies som grunnløst. Hva har vi gjort galt de siste årene, ifølge deg?
  11. Du nevner Orbáns tale fra 2014 i Tusnádfürdö i 2014, som anses å være Orbáns grunnleggende presentasjon av begrepet «illiberalt demokrati». Du skriver at Orbáns demokratibegrep ikke avviser liberalismens grunnleggende prinsipper og at hans definisjon bygge på en annerledes, særegen, nasjonal tilnærming. Du kaller ham i denne sammenheng for «regimeendrer». Hvordan skiller «illiberalt demokrati» seg fra «liberalt demokrati»? Begynte denne prosessen med den nye grunnloven fra 2011? Timothy Garton Ash snakker i denne forbindelse om «salamitaktikk.» Hvordan operer man?
  12. Viktor Orbán har gått fra å være paria i Europa til nærmest å fremstå som en modell for kritikerne eller motstanderne av det liberale demokratiet. Hans innflytelse i Visegradlandene øker. Også i Vest-Europa har han sine tilhengere. Hvordan vurderer du det illiberale demokratiets spredningspotensial i øst og vest i fremtiden? Hva er forresten forskjellen mellom f.eks. Orbáns nasjonalisme og Putins nasjonalisme?
  13. Statsviteren Cas Mudde påpeker at vi også må se det positive elementet i populistenes fremgang. Valget i Italia ga nylig et nytt eksempel på at usannsynlige kombinasjoner har blitt mulige. Du lister opp flere faktorer bak illiberalismens fremgang: tillitskrisen,polarisering, tilbakeskuende nasjonalisme. Hva er typisk ungarsk og hva gjelder også for andre land?
  14. Du avslutter boken med å stille et spørsmål om ikke fortellingen om Ungarn nok en gang kan være en fortelling om Europa. Tar vi feil når vi beskriver Viktor Orbán som en man fra fortiden? Kan han tvert imot representere Europas fremtidige ansikt? Hvilket Europa blir det da?

 

 

 

 

Videoopptaket av AreaS-seminaret om ett år med Macron i Frankrike nå tilgjengelig

22. mai 2018 inviterte leder for AreaS Franck Orban Kjerstin Aukrust, førsteamanuensis  i fransk ved UiO, til en samtale om Frankrike ett år etter det politiske jordskjelvet som førte til at Emmanuel Macron vant presidentvalget og omformet fransk politikk.

Seminaret fant sted ved Høgskolen i Østfold (Halden/Remmen)

Videoopptaket kan sees her.

Herved følger spørsmålene som ble tatt opp under diskusjonen.

  1. Bottom-up perspektivet: Velgerne: Fjorårets president- og parlamentsvalg viste at velgernes mistillit ovenfor det partipolitiske systemet nådde nye høyder. Er denne mistroen dempet ned ett år senere?
    • Hvordan er velgernes forhold til politikk generelt?
    • Hva er velgernes forhold til Macron som president og til regjeringen ett år senere? (tillit, oppfatning av EM som venstre eller høyre, oppfatning av at EM gjør det han sier eller ikke)
    • Betyr streikene i Air France og SNCF at man igjen prioriterer gatemostand fremfor partipolitisk organisert motstand?
    • Hvordan blir velgernes valgoppførsel ved kommende valg (f.eks. EU-2019)?
  1. Midtlinja-perspektivet: Partiene: Velgernes vrede rettet seg mot etablerte regjeringspartier i fjor og promoverte to «outsidere» som forkastet eksisterende partipolitiske skillelinjer på hver sin måte. Hvem inkarnerer dagens motstand og hvorfor?
    • Hvilken rolle spiller Nasjonalforsamlingen og senatet som mostandspotensial mot Macron og hva betyr den gryende interne motstanden blant LREM-representanter! i Nasjonalforsamlingen?
    • Mélenchon erklærte at han skulle bli Macrons hovedutfordrer etter valget. Har han klart det? Hvis ikke, hvordan kan det forklares ?
    • Klarer Nasjonalfront å bygge seg opp igjen etter valgdramaet i 2017? Hvordan er lederskapet i partiet og har partilinja endret seg som en følge av valget?
    • Republikanerne har fått en ny leder etter et katastrofalt presidentvalg i fjor og et litt bedre parlamentsvalg. I hvilken grad er partiet på rett kurs igjen for å bli det største opposisjonspartiet?
    • Hvordan er alliansepotensialet på venstre- og høyresiden på sikt? Er alliansen mellom LR og NF en mer plausibel mulighet?
  1. Topp-down-perspektivet: Macron som president. Lederstil og resultater
    • Hva slags president er Macron sammenlignet med tidligere franske presidenter og spesielt etter «hyperpresidenten» og «normalpresidenten?»
    • Macron beskrev sitt ønske om å være en «jupiteriansk» president. Hva mente han med det? Det snakkes også veldig om «vertikalt lederskap.» Hva legges i dette?
    • Hvordan er Macrons forhold til a) velgerne; b) partiene; c) fagforeninger, d) medier
    • I hvilken grad er Macron «rikingernes president?»
  1. Utover-perspektivet: en ny utenrikspolitikk for Frankrike? Preges fransk utenrikspolitikk av brudd eller kontinuitet?
    • I hvilken grad er Macrons utenrikspolitikk inspirert av de Gaulle og Mitterrand (mitterrando-gaullismen) når det gjelder mål og midler?
    • Macron vant presidentvalget i fjor med et meget sterkt pro-EU program og har siden forsøkt å gjøre Frankrike til drivkraft i EU sammen med Tyskland og Merkel. Hvor vellykket er dette så langt og hvorfor?
    • Mange i og utenfor Frankrike er overrasket over det paradoksale «vennskapet» mellom Trump og Macron. Hvorfor valgte Macron en slik høy profilering med Trump og har vennskapsbåndene gitt ønskede resultater?
    • Frankrike er tilbake i Midtøsten på bakken med spesialstyrker sammen med USA, samtidig som Paris og Washington er på kollisjonskurs når det gjelder Iran-krisen. Hvilke muligheter har Frankrike til å påvirke det iranske atomprogrammet etter at USA trakk seg ut? Hva sier dette om de reelle mulighetene som fransk (og europeisk) utenrikspolitikk kan ha?

Om Macron og EU ved Litteraturhuset i Fredrikstad

Europabevegelsen inviterer til debatt om Macron og EU 23. mai 2018 ved Litteraturhuset i Fredrikstad. Herved følger invitasjonen

Macron er toneangivende i debatten om EUs fremtid og sammen med Tysklands Angela Merkel vil han gjøre EU sterkere og mer sammensveiset. Store spørsmål som grensekontroll og migrasjon, sikkerhet, klima og arbeid må håndteres på tvers av landegrensene.

Macron har gitt klare advarsler til Trump om en eventuell handelskrig mot Europa og står med rak rygg mot Russland etter giftangrepet i Storbritannia. En markant figur i internasjonal og europeisk politikk. Kan Frankrike og Tyskland lede EU inn i en ny tid? Hva betyr dette for Norge og hvordan vil den franske presidenten påvirke Europa i fremtiden? Har Norge noen lignende visjoner for EU? 

Vi diskuterer fransk og norsk politikk og smaker på franske viner slik man alltid har gjort det på kafeer i Paris.

  • Innledning ved Franck Orban er førsteamanuensis ved avdeling for økonomi, språk og samfunnsfag, Høgskolen i Østfold.
  • En Marche i Norge, Veronique Revoy,  innleder om deres bevegelse og deres visjoner for EU og Europa.
  • Jan Erik Grindheim, forsker og tidligere leder av Europabevegelsen vil kommentere betydningen Macron har for utviklingen i EU og Europa, og Norges visjoner for og forhold til EU og Europa og regjeringen nye Europastrategi.

AreaS seminar om Macrons Frankrike ett år etter presidentvalget 22. mai 2018

Har Frankrike kommet over fjorårets politiske jordskjelv?
Ble Macrons seier et veiskille for europeisk politikk eller bare et hvileskjær i populistenes tilsynelatende kontinuerlige fremgang? Nøyaktig ett år etter det dramatiske presidentvalget i Frankrike gir Kjerstin Aukrust fra Universitetet i Oslo og Franck Orban fra Høgskolen i Østfold status for det partipolitiske landskapet og trekker noen perspektiver før et viktig Europavalg neste år.

Kjerstin Aukrust er førsteamanuensis i fransk ved Institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk (ILOS) ved UiO

Franck Orban er leder for forskningsgruppen AreaS og førsteamanuensis i fransk ved Høgskolen i Østfold.

Seminaret finner sted ved høgskolens bibliotek (Halden/Remmen) tirsdag 22. mai 2018 mellom kl. 11.15 og 11.45.

Se Cambridge Analytica-seminaret i opptak

Lars Emil Knudsen og Elin Strand Larsen Instagram: hiofbibhalden

Onsdag kveld kom nyheten at Cambridge Analytica legger ned som en følge av Facebook-skandalen. Hva handlet denne saken egentlig om?

Et søk i Atekst, Retriever viser at Cambridge Analytica i 2017 bare ble nevnt i 10 nyhetsartikler, mens selskapet er omtalt i 317 artikler så langt i 2018. Hvorfor kom dette selskapet plutselig i mediene søkelys?

Hva er koblingen mellom Cambridge Analytica og Facebook?  Og hvordan reagerte egentlig Facebook-gründer Mark Zuckerberg på kritikken? Hva betyr denne avsløringen for oss som Facebook-brukere? Utgjør selskap som Cambridge Analytica en fare for demokratiet og de demokratiske valgprosessene?

Dette får man vite mer om i opptaket fra onsdagens Cambridge Analytica-seminar med Lars Emil Knudsen (IT) og Elin Strand Larsen (ØSS, Nestleder i AreaS).

Se opptaket HER

Elin Strand Larsen er førsteamanuensis i kommunikasjon og retorikk ved ØSS. Hun underviser i blant annet Media Studies.

Lars Emil Skrimstad Knudsen er høgskolelektor ved IT. Han underviser i Android-programmering og OOP.

Seminaret var i regi av forskergruppen AreaS.

Representerer Viktor Orbáns Ungarn EUs fremtid eller fortid? En diskusjon rundt Øyvind Strømmens nye bok.

Viktor Orbán vant nylig en klar seier ved parlamentsvalget i Ungarn og vil sitte en tredje periode på rad som statsminister frem til 2022.

Fra å være en demokratiforkjemper ved den kalde krigens slutt har han i økende grad blitt oppfattet som en autoritær statsleder som gir den radikale høyresiden i Ungarn et navn og et ansikt.

Orbán symboliserer ikke minst en dynamikk som skaper en kløft mellom det gamle Øst-og Sentral-Europa og Vest-Europa. Sentralt står ideen at et illiberalt demokrati kan være et handlekraftig alternativ og en motpol til Vest-Europas og EUs liberale demokrati.

strømmen

Hva skjer egentlig i Ungarn og i Øst- og Sentral-Europa, hvorfor skjer dette og hva betyr dette for EU og Europa er spørsmål som forfatter og journalist Øyvind Strømmen drøfter i sin siste bok, «Ungarn: en fortelling»

 

 

 

Disse temaene vil sentralt i bokbadet som finner sted ved Litteraturhuset i Fredrikstad 28. mai 2018, kl. 19.00, der Strømmens bok presenteres og diskuteres. Linken til seminaret finnes her.

orban

 

Seansen ledes av Franck Orban, førsteamanuensis og leder for forskningsgruppen AreaS ved Høgskolen i Østfold.

 

sarfi

 

Eva Sarfi, universitetslektor i Sentral-Europa og Balkan-studier ved UiO, kommentarer dagens politiske situasjon i UngarnRepresentererRe

Access to English med ny 2018-utgave

AreaS-medlem Robert Mikkelsen har, sammen med to andre forfattere (John Anthony og Richard Burgess), videreutviklet en ny versjon av Access to English: Social Studies.

Læreboken inneholder en rekke oversiktstekster av høy kvalitet, varierte tekstsjangere og et bredt utvalg av oppgaver. Den nye utgaven av markedslederen i programfaget Samfunnsfagligengelsk er oppdatert og aktualisert. I forlengelsen av dette blir oppdateringer av relevant fagstoff innenfor politikk og samfunnsliv regelmessig publisert på elevnettstedet (access.cdu.no).

Elevnettstedet med ressurser til alle bokas kapitler og tekster er fortsatt åpent og gratis. Lærernettstedet, som blant mye annet inneholder prøve- og løsningsforslag, er lisensbelagt.

Robert har selv skrevet tre kapitler i boken:

  • (Chapter 2) The New World: American History
  • (Chapter 4) We The People: Politics in the United States
  • (Chapter 6) The Divided States of America: US Society Today

Nytt i 2018-utgaven:

Mange nye tekster, både sakprosa og litteratur
Ny struktur med “focus texts” i hvert kapittel, noe som legger til rette for fordypning
Antall kapitler er redusert fra åtte til seks, og kapitlene om samfunnsforhold har fått ny oppbygning
Kapitlene om politiske forhold er utvidet
Nytt skrivekurs: “Answering Exam Tasks”
Økt vektlegging av analyse- og skriveoppgaver gjennomgående i boka
Ryddig struktur i tre hoveddeler: history / politics / society.

Komponenter i 2018-utgaven:
Tekstbok
Elevnettsted, gratis
Lærernettsted, lisens
Lydnettsted, lisens
Unibok digital bok, lisens
Brettbok digital bok, lisens (brettboka.no)


Nettsteder

Access to English: Social Studies har et innholdsrikt elevnettsted som bl. a. inneholder et omfattende tekstanalysekurs. Nettstedet er åpent og uten adgangsbegrensninger for elever. Lærernettstedet er lisensbelagt.

Forlagets webside finner herAccess to

AreaS-seminar om Facebook og Cambridge Analytica

Lars Emil Skrimstad Knudsen og Elin Strand Larsen

Onsdag 2. mai, kl. 12:00-12:30 diskuterer Elin Strand Larsen og Lars Emil Skrimstad Knudsen Facebook og Cambridge Analytica-saken i biblioteket.

Hva skjedde og hvorfor skjedde det? Hva betyr det for oss? Hva betyr det for demokratiet? Samtalen varer i 30 minutter før det åpnes for spørsmål. Servering av kaffe, te, frukt og twist.

Elin Strand Larsen er førsteamanuensis i kommunikasjon og retorikk ved ØSS. Hun underviser i blant annet Media Studies. Lars Emil Skrimstad Knudsen er høgskolelektor ved IT. Han underviser i Android-programmering og OOP.

Seminaret er i regi av Forskergruppen AreaS og åpent for alle.

Velkommen!

AreaS-seminar om Saudi-Arabia som økonomisk og regional stormakt

AreaS inviterer til bokbad om Saudi-Arabia som økonomisk og regional stormakt. Boka «Brennpunkt Midtøsten: Byene som prisme» er utgangspunktet for dagens AreaS-seminar, som finner sted 10. april 2018 ved Høgskolen i Østfold, Halden/Biblioteket (kl. 12:00 – 12:30).

Ida Nicolaisen Almestad er, sammen med Laila Makboul, forfatter av kapittelet om Riyadh i boka Brennpunkt Midtøsten. Hun har en mastergrad i Midtøsten-studier med tittelen «Debatter om statsborgerskap i Saudi-Arabia. En studie av online mobilisering for rettigheter i kjølvannet av den arabiske våren» fra Universitetet i Oslo der hun ser på hvordan ulike samfunnsgrupper i Saudi-Arabia krevde politiske rettigheter på Internett.

Du kan lese en kortversjon av masteroppgaven i artikkelen Saudi-Arabia: Online-mobilisering for borgerrettigheter. Ida har skrevet flere fagartikler om Saudi-Arabia, bl.a. “Social Contract in the Al-Saud Monarchy. From Subjects to Citizens?” (med Stig Stenslie) i Nils A. Butenschøn og Roel Meijer The Crisis of Citizenship in the Arab World (E. J. Brill, 2017) og “Madame al-Qaida”: Kvinner og Jihad i Saudi-Arabia” i Babylon (2014).

Rania Maktabi er førsteamanuensis i statsvitenskap ved HiØ. Hun har skrevet kapittelet om Doha som er hovedstaden i Qatar i boka Brennpunkt Midtøsten: Byene som prisme. Hun har en Ph.D. om statsborgerskap i Midtøsten fra Universitetet i Oslo. På HiØ har hun kurs i internasjonal politikk og komparativ politikk. Hun forsker på temaer som har med kvinners rettigheter i skjæringspunktet mellom politikk, juss og religion.

De siste tre årene har vært spesielt opptatt av hva oljeøkonomi gjør med kvinners medborgerskap i Kuwait og Qatar, kvinners kamp for stemmerett i Kuwait og kvinnelige jurister i Libanon, Marokko og Kuwait. I juni 2018 er hun medarrangør av et internasjonalt workshop om Gender & Judging in the Middle East and Africa: Emerging Scholarship and Debates.

Boka Brennpunkt Midtøsten: Byene som prisme (Universitetsforlaget, 2018) er redigert sammen med professor Nils A. Butenschøn ved Senter for menneskerettigheter. Interesserte kan lese første kapittel i boka Brennpunkt Midtøsten: Byene som prisme.

Boksamtalen er i regi av Forskningsgruppen AreaS og Forskergruppen Politikk, økonomi og filosofi (PØF).

Fra: 10. April 2018 12:00 Til: 10. April 2018 12:30Sted:

 

Om Frankrike i EU etter Brexit på nasjonal konferanse

12. februar 2018 holdt Franck Orban et innlegg på “Frankrikekonferansen 2018“. denne utdanningskonferanse var rette mot skolerådgivere, fransklærere, skolemyndigheter og skoleledere (kommune og fylkeskommune), samt alle de som jobber med rekruttering til franskfaget og til utdanningsopphold i Frankrike.

Innlegget tok opp Frankrikes plass og rolle i EU etter Brexit og hadde følgende inndeling.

 

  1. Tilblivelsen av en fransk inspirert europeisk integrasjonsprosess 1950-1990
    1. Interne årsaker
    2. Eksterne årsaker
  2. “Det franske Europa” utfordres 1990-2017
    1. Interne årsaker
    2. Eksterne årsaker
  3. En ny giv for Frankrike i EU etter Brexit?
    1. Interne årsaker
    2. Eksterne årsaker

 

 

 

Kronikk i Aftenposten om norske fremmedkrigere som er fengslet i Syria og Irak

13. mars 2018 hadde Vibeke Knopp Rachline (tidligere Aftenposten-korrespondent i Paris) og leder for AreaS Franck Orban en kronikk i Aftenposten med følgende tittel: «Bør vi bry oss om fremmedkrigerne?» der man drøftet for og motargumenter for at fremmedkrigere og deres familie skal overlates til domstoler i Irak og Syria.

Det argumenteres med at det finnes realistiske argumenter for at man i størst mulig grad ikke skal hente disse individene tilbake til Norge.

 

Man tilføyer at det finnes enda viktigere juridiske, politiske og moralske argumenter for at europeiske regjeringer likevel skal gjøre det.

Selv om man kan ha stor forståelse for hevnlyst, konkluderes det med at det er viktig at Norge beholder en form for moralsk kompass. Dette er overhodet ikke den letteste veien å gå, men artikkelen mener at våre lands moralske integritet tilsier at fremmedkrigere og deres familie skal hentes for å kunne få en rettferdig dom og eventuelt, gode reintegreringsmuligheter i samfunnet om og når det er mulig.

Det vedlegges samtidig linken til motsvaret som HRS publiserte samme dag, og som bruker flere argumenter som artikkelforfatterne selv brukte.

Bør vi bry oss om fremmedkrigerne?

Mélina Bougedir (27) volder Frankrike og andre land hodepine. 19. februar ble firebarnsmoren fra Parisområdet frigitt av strafferetten i Bagdad. Hun ble dømt til syv måneders fengsel for å ha kommet ulovlig inn i Irak, men det hadde hun allerede sonet. Samtidig ble hun utvist fra Irak og ventes til Frankrike når som helst. Det er da problemene begynner. Mélina sluttet seg til IS i Mossoul i 2015. Mannen skal ha vært kokk, men døde på slagmarken. Selv sier hun å ha vært hjemmeværende. Tre av barna er sendt til Frankrike, den yngste satt på mammas arm i retten. Det kan ha formildet dommerne, for samme rett dømte for noen uker siden en tysk og en tyrkisk kvinne til døden. Mélina kan reise hjem, hvor franske påtalemyndigheter trolig vil stille henne for retten for terrorisme – noe de helst ville unngå. Ifølge Associated Press var Mélina medlem av det moralske IS-politiet, som arresterer kvinner som bryter islamsk lov.

Mélinas sak reiser spørsmålet om hva vi bør gjøre med fremmedkrigerne og deres familie som er pågrepet i Irak og Syria. Nærmere 40.000 personer dro dit de siste fem årene. Rundt 5000 kom fra Europa. De fleste oppholder seg fortsatt i Midtøsten, i provisoriske leire. Noen er allerede dømt og mange andre venter på rettssak. 5600 av de 40.000 har kommet hjem igjen, hvorav rundt 1200 til Europa. Mottagerlandene er stilt overfor et dilemma, der realisme og moral står opp mot hverandre. De må først avgjøre om disse personene skal få komme hjem eller ikke. Slippes de inn, må det tas stilling til om de skal tas hånd om av institusjoner som fengsler, rehabiliteringssentre, fosterhjem eller tilbakeføres til det åpne samfunn. Ingen opsjon er problemfri.

Hensynet til sikkerhet tilsier at de ikke må komme tilbake. Dette er mennesker som forlot hjemlandet sitt, ofte i hat mot sitt eget land og Vesten. I tillegg støttet de IS’ totalitære kalifat. Mange deltok i kriminelle- og/eller terrorhandlinger. Noen er desillusjonerte og angrer. De kan vinnes tilbake. Men hva med de andre? Hva med veteraner som kan ha lagt ned våpnene, men fortsatt kan radikalisere ungdommer? Hva med krigere som frivillig eller ufrivillig kom hjem igjen like radikaliserte og som kunne gjenoppta kampen? Flere av gjerningsmennene bak terrorangrepene i Paris og Brussel var hjemvendte fremmedkrigere. Hva med agenter som har fått ordre om å infiltrere, bygge opp kapasitet og slå til?

Usikkerheten gjelder også kvinner og barn som er hjernevasket av IS-regimet og som er psykisk skadet. Kan våre samfunn leve med tikkende bomber og med faren for at dagens ofre kan bli morgendagens mordere? Enhver form for langvarig institusjonalisering vil i tillegg utgjøre en betydelig utgiftspost. En fornuftig løsning er dermed å overlate dem til «eksterne aktører» og slutte å bry oss.

Er det virkelig så enkelt? Terroreksperter understreker at fremmedkrigerne sitter på uvurderlig informasjon som kan lede til pågripelser i våre land og til at nye terrorangrep avverges. De tilføyer at rømningsfaren er større «der de er» enn i hjemlandene. Slike personer er for øvrig fremdeles «én av oss» for å sitere Åsne Seierstad, selv om de en dag kastet passet på bålet. Vi har et ansvar for at de ikke skal begå terror i andre land når de slippes ut. Å overlate muslimske europeere til domstoler i stater truet av oppløsning kan dessuten sende et signal om at vi ikke bryr oss om europeiske muslimers skjebne. Det vil kunne forsterke følelsen av urettferdighet og utenforskap som disse gruppene opplever og skape mer polarisering. Hensynet til rettferdig rettslig behandling og moral tilsier også at vi bør hente våre medborgere, selv om de har valgt å bli våre fiender. Gamle demokratier som Frankrike, Storbritannia eller Norge, der dødsstraff er avskaffet, kan ikke leve med tanken på at landsmenn kan bli dømt til døden. Menneskerettighetsforkjempere tviler på at jihadister og deres familie vil kunne få en rettferdig rettssak i Irak, Syria eller kurdisk dominerte områder. Vår integritet som fungerende rettsstater settes her på spill.

På samme måte som man prinsipielt ikke kan utvise en utenlandsk innsatt, en flyktning eller en asylsøker fra Norge som kan bli utsatt for dårlig behandling, tortur eller henrettelse i sitt opprinnelsesland, kan vi moralsk sett ikke forsvare en ansvarsfraskrivelse ved at noen dømmes uten tilstrekkelig forsvar eller bevis eller verre, at samme person utsettes for umenneskelige soningsforhold, tortur eller drap.

USA vil ha sine jihadister hjem for å dømme dem og oppfordrer andre allierte til å gjøre det samme, blant annet for ikke å overbelaste «lokale» domstoler. Enkelte europeiske land som sliter med stort antall jihadister velger å snu hodet bort og håpe på det beste, dvs. at færrest mulig kommer levende hjem. I oktober 2017 slo Frankrikes forsvarsminister Florence Parly fast at det var best om franske jihadister døde i kamp. Den britiske forsvarsminister Gavin Williamson påpekte i desember 2017 at en død terrorist ikke ville skade Storbritannia. Norge går ikke like langt, men forsvarsminister Frank Bakke-Jensen, sier også nei til å hente dem, selv om det dreier seg om adskillig færre individer. En slik tilbakeholdenhet kan forstås, men ikke forsvares.

Våre myndigheter bør føle seg forpliktet til å sikre norske jihadister og deres familie en rettslig behandling etter norsk standard og en mulighet til reintegrering i samfunnet hvis og når det er mulig.

Om kriserammede fengsler i Frankrike i Forskning.no

2. februar 2018 hadde Franck Orban en kronikk om den pågående krisen i franske fengsler. Kronikkens nettversjon kan hentes der.

Ukebladet Le Point hevdet nylig at Philippe-regjeringen i Frankrike tar skade av krisen i landets fengsler. Mangelen på respons kunne svekke president Emmanuel Macrons troverdighet.

Den franske fengselskrisen har fire kjennetegn: et stort antall fengselsdommer, overbefolkning blant innsatte, lav bemanning blant ansatte og en voldsspiral som gjør fengsler til steder hvor verken innsatte og ansatte burde være.

Stadig flere fengsles

Franskmenn utgjør et unntak i europeisk sammenheng. Over alt går antall innsatte ned, mens det øker i Frankrike.

En studie av Europarådet fra mars 2017 viste en nedgang på 6,8 prosent i innsatte i europeiske fengsler i 2015, noe som ble hyllet av rådets generalsekretær Thorbjørn Jagland. Per 1. februar 2017 huset franske fengsler 69 077 innsatte, det er en en økning på over fem prosent i forhold til 1. september 2015. Toppen ble nådd i april 2017 med over 70 000 innsatte.

Ser vi på trenden over tid, økte antall innsatte med 88 prosent mellom 1980 og 2018. Det er heller en eksplosjon enn en økning. Paradokset er at dette skjer samtidig som franske myndigheter har forsøkt å utforske alternative soningsformer for å lette på trykket i fengsler og unngå verre tilbakefallstall (over 60 prosent i Frankrike, rundt 20 prosent i Norge).

Det er ikke uten videre bare politikerne som kan klandres for en slik trend. Franske dommere har også vært svært ivrige med å ilegge fengselsstraff i stedet for å prøve andre løsninger. Resultatet skremmer. Med et gjennomsnitt på 98,3 innsatte per 100 000 innbyggere fengsler Frankrike mer enn andre vesteuropeiske land som Tyskland (77 per 100.000), Nederland (53 per 100 000) eller Italia (86 per 100 000). Franskmenn ligger likevel fortsatt bak andre land som Belgia (113/100 000), Spania (137/100 000) eller Storbritannia (147/100 000). Kun Frankrike opplever derimot en markant oppgang i denne gruppen på syv land de siste årene.

For mange innsatte

Fengselssystemet klarer ikke å fordøye en så rask økning av antall innsatte: 20 000 flere mellom 2002 og 2017. Det er 40 prosent på bare 15 år. Ulike regjeringers harde linje i kampen mot kriminaliteten endte opp med en strengere rettspraksis og flere dommer. Det gjorde panikktilstanden verre. I oktober 2017 var det 68 000 innsatte for kun 59 000 plasser i franske fengsler. I gjennomsnitt er det 117 innsatte for 100 fengselsplasser.

Situasjonen er langt verre i varetektsfengsler, som huser to tredjedeler av innsatte i landet. Der snakker vi om 140 innsatte for 100 plasser. Ved landets største fengsel – Fleury-Mérogis – er ratio 150 innsatte for 100 fengselsplasser.

4300 individer må leve i et fengsel som var opprinnelig bygd for 3000. Ved fengslene i Bois d’Arcy, Meaux, Nîmes eller Évreux har man dobbelt så mange innsatte enn plasser. Mange må sove på gulvet. Det var 1300 madrassplasser på gulvet i gjennomsnitt i 2017. Dette fordømmes med jevne mellomrom av det internasjonale observatoriet for fengsler. Hver gang det bygges nye fengselsplasser, øker antall dommer tilsvarende, noe som holder trykket gående i hele systemet.

For få ansatte

I desember 2017 var det 39 414 ansatte for landets 186 fengsler. To tredjedeler er betjenter. Sammenligner man tallene for hvor mange innsatte hver betjent har ansvar for over de siste 14 årene, ser ikke tallene så verst ut. Det var i gjennomsnitt 2,46 innsatte per betjent i 2017. Men tallene lyver.

Mange stillinger dekkes ikke i hverdagen. Det fører til press om å jobbe raskere og «mer effektivt», noe som går på bekostning av innsattes livskvalitet.

Mindre bemanning betyr mindre lufting, færre muligheter til å dusje, mindre aktiviteter og mer innlåsing. Det genererer frustrasjon, angst og aggresjon. Fagforeninger hevder at minst 1400 stillinger mangler. Samtidig virker ikke betjentyrket så attraktivt lenger. En nyutdannet betjent tjener i gjennomsnitt 16 000 kroner i måneden etter skatt, inkludert tillegg. På slutten av karrieren kan en forvente opp til 23 000 kroner.

Arbeidspresset fører til at flere betjenter slutter pga. stress og frykt for egen sikkerhet. Sykefraværet er høyt og uerfarne betjenter må ofte steppe inn. Verst av alt: en studie fra 2015 viser at selvmordsraten blant mannlige fengselsansatte ligger 21 prosent høyere enn blant øvrig befolkning.

Volden øker

Fanger er sårbare. Nesten halvparten har ingen diplom. 80 prosent har skolegang til opp til 16 år. 96,5 prosent er menn. De er i gjennomsnitt 31,7 år. Én prosent er mindreårige, per januar 2017. Over en fjerdedel av alle rammes av psykiske lidelser. En følge av dette er at selvmordsraten blant innsatte i Frankrike er dobbelt så høy som i resten av Europa.

To særtrekk preger denne populasjonen.Det ene er at utenlandske innsatte utgjør 20 prosent av alle innsatte. De er ikke mer eller mindre kriminelle enn franske innsatte, men de er yngre, har flere menn blant seg og har enda mindre skolegang enn andre. De er også dømt til varetekt nesten fem gang oftere enn franske borgere. Et annet trekk er antallet innsatte med bakgrunn fra Nord-Afrika. De med nord-afrikansk far er ti ganger oftere representert i alderen mellom 19 til 30 år enn andre innsatte.

Det er også flere fanger som sitter inne for vold og grov vold, noe som fører til at volden blant fanger øker. En rapport av det franske senatet fra 2014 kom fram til en økning på 53 prosent for vold med våpen, 43 prosent for seksuell vold og 10 prosent for voldsepisoder fra 2011 til 2014. I 2017 var det 3923 fysiske angrep ved landets fengsler, noe som tilsvarer 11 angrep per dag. 19 drap fant sted siden 2011.

Volden rammer også ansatte. Fagforeningen DAP snaker om 4000 angrep mot betjenter per år. Terrorfaren kommer på toppen av dette og gjør betjenter til levende skiver for fengslende jihadister eller radikaliserte innsatte. I desember 2017 var det 504 varetektinnsatte eller domfelte knyttet til terrorisme. Ytterligere 1200 var flagget i fengselssystemet for radikalisering.

Hastesak

Betjentstreiken kommer etter alvorlige hendelser i januar 2018. 11. januar ble tre betjenter angrepet med kniv av en innsatt ved Vendin-le-Vieil-fengslet i Nord-Frankrike. 15 januar angrep en annen innsatt syv betjenter ved Pémégnan de Mont-de-Marsan-fengslet i Sør-Vest.

Dagen etter angrep en innsatt en kvinnelig betjent ved Tarascon-fengslet i Sør-Øst.  19. januar ble to betjenter angrepet ved fengslet i Borgo på Korsika. Situasjonen er uholdbar.

26. januar 2018 undertegnet landets største fagforening for fengselsansatte Ufap-Unsa en avtale med justisminister Nicole Belloubet, mens to andre fagforeninger (FO og CGT) nektet å undertegne. Streiken avtar i intensitet etter to uker preget av nærmest full stans. Justisministeren lovet en tettere oppfølging av jihadister og av radikaliserte innsatte, bedre sikkerhetsutstyr for betjenter, flere fengselsplasser, samt flere ansatte og mer penger, dette i løpet av de neste fem år.

President Macron varslet på sin side endringer som på flere måter kan minne om hva norsk kriminalomsorg gjør i dag. Bedre sent enn aldri. Men tiden løper ut.

André Avias på P2

Hei,

et kort innsalg for å nevne at 22.12.2017 ble jeg “vikar” for Franck i NRK radio. Tema var språk og EU etter brexit. Jeg måtte improvisere en del, men fikk frem noen punkter at fransk og tysk kommer til å få større plass i fremtiden.
Jeg nevnte også en teori jeg deler med noen forskere om at fransk kan ha en stor fremtid som internasjonalt språk…

Jean-Claude Junker sa også i en konferanse i Milano, og på fransk, at engelsk nå var på vei nedover. Han fikk stor applaus for det. Presidenten Macron på turné i Afrika sa også nylig at fransk kan bli det største språket i verden rundt 2050. Det finnes prognoser om det, men de er avhengig av at en del faktorer får et positivt gjennomslag, som utdanning f.eks. Så mye positivt om fransk for tida. I tillegg har Merkel mer enn nok å styre med hjemme akkurat nå slik at han er snart den eneste “store” som kan representere EU.

For de som vil høre klikk på den:

https://radio.nrk.no/serie/studio-2-p2/MKRV20020417/21-12-2017#t=57m24s

Franck Orban fikk Formidlingsprisen 2017

Førsteamanuensis og AreaS-leder Franck Orban

AreaS-leder, Franck Orban, fikk Formidlingsprisen 2017 ved Høgskolen i Østfold. AreaS gratulerer! Gjennom sitt utstrakte formidlingarbeid har Franck satt både forskergruppen og høyskolen på kartet.

Juryen har fremhevet i sin utvelgelse at Orban har tatt initiativ til å formidle sin kunnskap i samarbeid med andre forskningsmiljøer utenfor Østfold og for fulle hus på arenaer som Litteraturhuset i Oslo og på frokostmøte hos tankesmien Civita.

Ved et søk i mediearkivet Atekst, finner vi omlag 160 treff i media på Orban hittil i år. Mange av hans formidlingsarbeider i 2017 er i regional og nasjonal presse, både på nett og i papir-aviser og i etermedier. Han deltatt flere ganger på dagsaktuelle debatter i Dagsnytt 18, samt gjestet Urix som ekspertkommentator. Han har også flere formidlingsarbeider i utenlandske aviser i 2017.

– Franck er svært opptatt av å formidle sin forskning til et bredt publikum. Han er en etterspurt ekspertkommentator innenfor sitt fagområdet, fortalte prorektor ved overrekkelsen av prisen. I takketalen valgte Franck å trekke frem to dimensjoner – viktigheten av å drive forskningsformidling og sine gode kolleger ved HiØ. Formidlingsprisen valgte han å dele med AreaS.

Les hele takketalen her:

Det er en stor ære for meg å få årets formidlingspris. Jeg ønsker å trekke fram to dimensjoner i forbindelse med denne prisen.

Den ene er at formidling av forskning fortjener sannelig et slikt fokus. Nyere tall på publisering av forskningsartikler og kronikker, men også på deltagelse i ulike fora som radiokanaler og TV-programmer, viser at stadig flere av oss bruker mer av sin tid i media for å fortelle hva de – og dermed hva høgskolen i Østfold -, driver med. Et slikt aktivitetsnivå styrker skolens legitimitet utad og bidrar til at den blir synlig på et kunnskapsmarked som til enhver tid preges av høy konkurranse. Spredning av vår forskning og av vår kompetanse ivaretar ikke minst et annet viktig mandat. Vi skal være premissleverandør for samfunnsdebatten. Forskning og folkeopplysning går dermed hånd i hånd. Dette settes heldigvis pris på ved vår høyskole. Fremover bør dette fortsatt vektlegges og belønnes, slik at enda flere ønsker å være med.

Formidlingsprisen 2017

Den andre dimensjonen jeg vil påpeke er kollegialitet. I mitt formidlingsarbeid har jeg kunne regnet med solid støtte av ledelsen, min egen avdeling og infoavdelingen. Jeg vil trekke fram franskseksjonen som har gjort høgskolen til et unikt sted for å lære om fransk språk, kultur og politikk. Mine kolleger fra forskergruppen AreaS har også stor ære for denne prisen. AreaS startet for litt over ett år siden og har etablert seg som et viktig miljø for tverrfaglig samarbeid innen områdekunnskap og som en relevant aktør i samfunnsdebatten. AreaS deler derfor denne prisen med meg.

En stor takk til alle!

Bokbad med Fanny Duckert: I medienes søkelys

Elin Strand Larsen og Fanny Duckert. Foto: Franck Orban

Tirsdag 17. oktober besøkte Fanny Duckert biblioteket på HiØ for å snakke om sin nye bok: I medienes søkelys. Nestleder i AreaS, Elin Strand Larsen, ledet samtalen.

Opptaket fra boksamtalen finner du her

Duckert er norsk psykolog og professor ved Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo (UiO). Hennes forskningsfelt er innen organisasjonspsykologi og rusbruk. Sammen med psykolog og forfatter Kim Edgar Karlsen, har Duckert nylig gitt ut boken: «I medienes søkelys. Eksponering, stress og mestring».

For dem det gjelder kan dette være en sjokkartet og noen ganger helseskadelig opplevelse. Men så langt har det vært lite forskning som dokumenterer individenes opplevelser ved kritisk medieomtale.

Denne boken er resultatet av et forskningsprosjekt ved Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo. Psykologiske dybdeintervjuer gir innsikt i mediaeksponertes opplevelser av eksponering, stress og mestring i møtene med journalistene, oppslagene og omgivelsene rundt.

Nestleder i AreaS, Elin Strand Larsen, ledet samtalen hvor de tok for seg opplevelse av å bli hengt ut i mediene, strategier i møte med journalistene, hvilken rettigheter man har knyttet til medieeksponeringen og betydningen av sosiale medier når det stormer som verst. Strand Larsen har selv forsket på kvinnelige politikere involvert i politiske skandaler.

Videoopptaket av AreaS-seminar med Elin Sørsdahl om Marine Le Pen og høyrepopulisme i Europa nå tilgjengelig

28. mars 2017 inviterte AreaS til et seminar med Elin Sørsdahl (journalist i TV2) på biblioteket ved HiØ i Halden.

Elin og Alf Ole Ask (journalist i Aftenposten) skrev sammen boken “Marine Le Pen og høyrepopulismen i Europa.”

Etter en presentasjon av boken snakket Sørsdahl og AreaS medlem Franck Orban om forholdet mellom Nasjonal Front i Frankrike og andre høyrepopulistiske krefter i Europa. Deretter ble en diskusjon mellom forfatteren og publikum.

Seminaropptaket er nå tilgjengelig og kan sees her.

Foredragsrekke om kvinner, makt og politikk

Mandag 25. september gikk forskergruppene «Politikk, Økonomi og Filosofi» og «Områdestudier–AreaS» sammen om foredragsrekken Kjønnsmakt og politikk på Litteraturhuset i Fredrikstad. To uker etter Stortingsvalget gav medieviter Elin Strand Larsen (HiØ), historiker Elisabeth Lønnå og statsviter Rania Maktabi (HiØ) tre ulike innfallsvinkler til temaene kvinner, makt og politikk.

Elin Strand Larsen stilte spørsmålet: Hvorfor går langt flere kvinnelige statsråder av som følge av politiske skandaler? Strand Larsen har intervjuet åtte kvinnelige politikere involvert i politiske skandaler i Skandinavia mellom 1978 og 2010, og spurt de om hvordan de opplevde mediedekningen, deres retoriske forsvar og betydningen av kjønn.

 

Elisabeth Lønnå gav oss et historisk innblikk i kvinners indirekte makt på 1950-tallet. Gjennom sine nettverk og utstrakt lobbyvirksomhet var de med på å fremme kvinners sak i det offentlige rom. Lønnå benyttet samskatten som et eksempel på kvinners indirekte makt.

 

Rania Maktabi tok oss med til Kuwait og viste oss hvordan og hvorfor mannlige islamister ble motvillige feminister i møte med kvinners tilstedeværelse i parlamentet. Islamistene fremmet kvinnevennlige forslag, især i perioden da fire kvinnelige parlamentarikere ble valgt inn mellom 2009 – 2011.

 

De tre korte foredragene ble etterfulgt av spørsmål fra salen og vi fikk en spennende diskusjon i plenum. Arrangementet var en del av Forskningsdagene ved Høgskolen i Østfold.

 

 

 

 

Forskergruppene AreaS og Tekst-i-Kontekst med felles seminar om nasjonal identitet

26. september 2017 arrangerte forskergruppene AreaS og Tekst-i-Kontekst et seminar ved biblioteket i HiØ/Halden.

Temaet for seminaret var den nasjonale identitetens forhold til språk i samklang kultur, litteratur, politikk og historie. Et slikt forhold varierer fra land til land i Europa gjennom tidene.

Forskere ved høyskolen har ledet et internasjonalt prosjekt om hvordan nasjonal identitet best kan analyseres ved å trekke veksler på forskjellige fag og fagtradisjoner.

Prosjektet ble initiert og ledet av Sigmund Kvam, leder av forskergruppen Tekst-i-Kontekst og AreaS-medlem.

Arrangementet var en del av Forskningsdagene ved Høgskolen i Østfold.

Innledere :

  • Nasjonal Front og lepéno-gaullismen etter presidentvalget i Frankrike: fortsatt veien å gå? ved Franck Orban
  • Brexit narratives – what happened during the referendum and how are these narratives shaping the negotiations? ved John Todd
  • Språk, nasjon og identitet i to romaner fra Québec ved Guri Barstad
  • DDR – fra tysk til sosialistisk identitet? ved Sigmund Kvam

Seminarets presentasjonsside

Kvinner i maktens korridorer

Nestleder i AreaS, Elin Strand Larsen, har skrevet en kronikk for Forskning.no om kvinnerekorden på Stortinget etter valget. Den ble publisert 19. september og er blant de mest leste og kommenterte artiklene på Forskning.no. Kronikken ble også trykket i Fredriksstad Blad og Moss Avis den 25. september. Kronikken i fulltekst finner du her.   

Faksimile: Forskning.no

«Kvinnerekord på Stortinget» kunne man lese på NRK.no og i andre medier etter forrige ukes Stortingsvalg. For første gang i historien ville andelen kvinner på tinget være over 40 prosent – 41,4 prosent for å være eksakt. Mandatfordelingen viste at 70 av de 169 representantene i det nye Stortinget ville være kvinner.

Kun 2 av 9 representanter på Østfoldbenken er kvinner – Høyres Ingjerd Schou som tar en ny periode på tinget og nykommeren fra Arbeiderpartiet Elise Bjørnebekk-Waagen.

En gladnyhet for hele det politiske spekteret. Andelen kvinner på tinget har ikke vært høyere enn – nettopp forrige Stortingsvalg. Et bilde av Miljøpartiets kvinnelige talsperson, Une Aina Bastholm, toppet saken. Hennes parti har fått 100 prosent kvinnerepresentasjon på Stortinget – av den enkle grunn at Bastholm er MDGs eneste representant.

Norge er langt fra best i klassen

Kronikk i F-B 25. september

Fordelingen viser også at et flertall på 25 av Arbeiderpartiets 49 representanter er kvinner, mens regjeringspartiene Høyre og Fremskrittspartiet har bare 28 kvinner på sin liste med til sammen 73 mandater.

Spesielt ille er det for Frp hvor man kun finner 8 kvinner blant 28 representanter. Tallet på kvinner i regjeringsposisjon er altså ikke like imponerende som den samlede kvinneandelen på Stortinget.

Norge er dessuten langt fra best i klassen når vi sammenligner med de andre nordiske landene. Tall fra «Women in national parliaments» viser at både Island (47.6 prosent), Sverige (43.6 prosent) og Finland (42.0 prosent) har flere kvinner i sine parlamenter enn Norge. I en internasjonal sammenheng når Norge bare opp til 11. plass etter Stortingsvalget – rangert under land som Rwanda, Bolivia, Cuba, Nicaragua, Senegal, Mexico og Sør-Afrika.

Ingen selvfølge at kvinnelige politikere løfter kvinnesaker

Hvorfor er det å ha en høy kvinnerepresentasjon på Stortinget et mål i seg selv? Dersom tanken er at flere kvinnelige politikere i Stortinget vil bidra til å fremme en mer kvinnevennlig politikk eller løfte likestillingsspørsmål, så vil vi nok bli skuffet.

Våre erfaringer fra norske redaksjoner viser at flere kvinnelige journalister langt ifra bidrar til en høyere kvinnerepresentasjon i mediene eller til å løfte mykere historier på nyhetsplass. De har heller tilpasset seg det mannsdominerte miljøet i redaksjonen.

Det er heller ingen selvfølge at kvinnelige politikere på Stortinget ønsker å sette kvinnesaker spesielt på dagsordenen. De kan ha andre og kanskje motstridende politiske interesser som de vil kjempe for gjennom sitt politiske mandat. Flere kvinner på tinget betyr ikke nødvendigvis en endring av politisk kurs – selv ikke med kvinner i topp-posisjoner som statsminister og finansminister.

Kan ikke stirre oss blinde på kjønn

Dersom kvinnerepresentasjonen på tinget derimot er viktig for å bedre speile det norske samfunnet, kan vi ikke stirre oss blinde på kjønn. Vel så viktig er blant annet alder og etnisitet. Det er få godt voksne personer på tinget til å representere en stadig aldrende befolkning i Norge. Andelen representanter av en annen etnisitet er også forsvinnende liten på tinget – til tross for at den har økt siden forrige Stortingsvalg.

Selv om det er flere kvinner i maktens korridorer, er fortsatt korridoren dekorert med bilder på bilder av gamle politikere – hovedsakelig menn – som skuer ned på dem.

Så før vi jubler over kvinnerekord på Stortinget bør vi ta inn over oss at vi er langt fra best i klassen – verken i Norden eller verden for øvrig – og spørre oss selv hvorfor vi nettopp trenger en høy kvinnerepresentasjon i Norges nasjonalforsamling.

I NRK Ekko for å diskutere politikertyper

Elin Strand Larsen i NRK Ekko

Onsdag 9. mai møtte Elin Strand Larsen i NRK Ekko, sammen med Tone Sofie Aglen fra Adresseavisen og Gard Steiro fra VG, for å diskutere skandalisering, mediedrev og hva slags type politikere vi risikerer å ende opp med.

Lytt til opptaket her

Et medieklima med vedvarende skandalisering, også av mindre alvorlige normbrudd, framelsker bestemte typer politikere. I NRK Ekko skisserte Strand Larsen fire forskjellige politikertyper:

  • Den polerte og imageorienterte politikeren
  • Den grå og kjedelige politikerbyråkraten
  • Politikeren som gjør minst mulig og derfor minst mulig galt
  • Politikeren som setter alt annet til side for å svare på pressens relevante og irrelevante spørsmål

Ingen av disse politikertypene vil bidra til demokrati og offentlig debatt. De vil bidra til å redusere mangfoldet av meninger i politikken, øke kløften mellom velgere og folkevalgte, sky politiske nyvinninger og la medienes dagsorden styre sitt politiske arbeid.