Håndtering av voldelig ekstremisme og terrorisme på agendaen

Som en av flere arrangementer i den forbindelse, kickstartet forskergruppen AreaS ved HiØ dagene med å sette håndtering av voldelig ekstremisme og terrorisme på agendaen.

På bildet fra venstre; leder av forskergruppen AreaS Franck Orban, sikkerhetsrådgiver ved HiØ og ansvarlig for flere av arrangementene i oktober, Soad Hirkjølen, og førsteamanuensis, terrorforsker og hovedansvarlig for gjennomføringen av 2-dagers konferansen om terror, Sondre Lindahl. Foto: Nina Fredheim/HiØ.

Internasjonale og norske forskere har mandag og tirsdag denne uken vært samlet ved Høgskolen i Østfold for å dele erfaringer om hva som fungerer og ikke fungerer i arbeidet med forebygging av terrorisme og voldelig ekstremisme. Hva er hindringer, utfordringer og problemer knyttet til radikalisering, voldelig ekstremisme og terrorisme?

I over 20 år har håndtering og forebygging av terrorisme og voldelig ekstremisme stått høyt på dagsorden. Det er en erkjennelse av krigen mot terror ikke har fungert, og at det er andre tiltak og strategier som må til. Som en konsekvens har fokuset i stedet blitt rettet mot spørsmål om radikalisering, voldelig ekstremisme og hvordan dette kan forebygges.

I løpet av konferansen ble perspektiver fra Danmark, Sverige, Finland og fra Norge presentert om hva som skjer av forebygging i praksis i de ulike landene.

– Vi sammenlignet våre ulike systemer og så på hva vi har felles og ulikt i måten å oppfatte og behandle temaene for konferansen, forteller leder av AreaS, førsteamanuensis Franck Orban.

Han forteller at et av flere viktige temaer som stod på dagsordenen, var i hvor tidlig alder man skal begynne med forebyggingsarbeid, hvor langt skal man gå, hvor går grensen med tanke på personvern og hva som kan deles av privat informasjon mellom ulike etater, for å nevne noe.

Førsteamanuensis Sondre Lindahl forsker på terror, er medlem av forskergruppen AreaS ved HiØ og var hovedansvarlig for samlingen av forskere på høgskolens campus.

Både Franck Orban og Sondre Lindahl er enige om at det er viktig å samle slike krefter slik at ulike sider av forebyggingsarbeidet kan belyses og mulighetene for ny forskning og nye komparative studier kan etableres.

– Høgskolen i Østfold kan by på en regional tilnærming til spørsmålene om radikalisering og terrorisme, også sammen med regionale aktører, og kan kanskje bidra med en litt annen vinkling enn det andre fagmiljøer som for eksempel i Oslo kan by på, utrykker de.

Akademia har eget ansvar

– Temaene som ble presentert og diskutert på konferansen er viktige og akademia har også et ansvar for økt bevissthet om og kompetanse blant ansatte, studenter og samfunnet for øvrig, sier sikkerhetrådgiver ved Høgskolen i Østfold, Soad Hirkjølen.

Hun forteller at alle virksomheter har et ansvar for å sikre egen aktivitet mot terrorhandlinger.

Og legger til:

– Regjeringen har utarbeidet en nasjonal veileder for forebygging av ekstremisme og voldelig radikalisering og en handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme. Målet er å fange opp personer i risikosonen så tidlig som mulig og møte dem med tiltak som virker.

Flere sektorer bidrar i oppfølgingen av tiltakene.

Kunnskapsdepartementet har et særlig ansvar for forebyggende mot gruppebaserte fordommer, fremmedfrykt, rasisme, antisemittisme, hatefulle yringer, ekstremisme og udemokratiske holdninger. Dette gjøres blant annet gjennom å bygge demokratisk kompetanse, med inkludering og deltakelse, kritisk tenkning og mangfoldskompetanse.

– Under oppsummering av konferansen oppfordret jeg forskerne og praktikerne til å adressere temaene innenfor kunnskapssektor og utdanningssystemet, forteller Hirkjølen.

Aktuelle lenker:

October 5, 2023October 5, 2023

KRONIKK: Demokrati vs. dickpics: Hets, trusler og plagsomme henvendelser mot kvinner i lokalvalget

«Som ordfører i Fredrikstad er Siri Martinsen (45) en kvinne med makt. Hun ønsker å være åpen og tilgjengelig. Det har sin bakside. Som at menn sender bilde av sin egen penis i sene nattetimer.»

Foto: Ida Christin Foss. Hentet fra Fredriksstad Blad, 1. oktober 2023

Slik startet et portrettintervju i Fredriksstad Blad med ordføreren i Fredrikstad fire måneder før lokalvalget.

Samtalen med ordføreren var innom flere tema, slik som katten Alfred, hennes to døtrene, hvordan hun liker å holde på i drivhuset og kort innom politikken, men returnerte så til penisbildene hun hadde fått tilsendt.

– Det er ikke noe jeg setter pris på, men jeg tar meg ikke nær av det, understreket Martinsen.

Hun anmeldte det ikke. Fylleangsten de måtte kjenne på dagen etter var straff nok, ifølge ordføreren. Unntaket var i de tilfeller det gikk over i direkte trusler.

– Det handler ikke om meg personlig, men om hva slags samfunn vi ønsker å ha. Et sted må grensen gå.

I en sak i SA er par dager i forkant av valget, var det Arbeiderpartiets ordførerkandidat i Sarpsborg, Therese Thorbjørnsen, sin tur til å fortelle om penisene – i form av bilder, videoer og livesendinger – som hun først begynte å få da hun annonserte sitt kandidatur som ordfører.

– Første gang jeg opplevde det ble jeg helt himmelfallen – hvordan er det mulig? Meldingene var ikke engang anonyme. Jeg kunne slå opp nummeret de var sendt fra og finne ut hvem det var. Jeg kommer aldri til å slutte å bli forundret over at de gjør det uten å skjule hvem de er.

Thorbjørnsens kollega, Sindre Martinsen-Evje, hadde aldri opplevd noe form for seksuell trakassering på sine 12 år som ordfører og Høyres ordførerkandidat Magnus Arnesen hadde utelukkende fått positive tilbakemeldinger etter at han lanserte sitt kandidatur.

Selv om identiteten til avsenderne var kjent, valgte heller ikke Thorbjørnsen å anmelde disse penisbildene. Hennes begrunnelse var imidlertid en litt annen enn Martinsens.

– Jeg blir sliten og orker ikke å stå løpet helt ut. Men jeg har ikke opplevd det som en trussel, eller blitt redd. Jeg blir bare oppgitt. Det er helt absurd.

Fra dickpics til dødstrusler

Portrettintervjuet med Martinsen og saken med Thorbjørnsen gir et lite innblikk i en større og mer alvorlig problematikk, nemlig omfanget av hets, trusler og plagsomme henvendelser mot kvinner i lokalvalget.

Det mangler ikke på studier som viser hvor utbredt dette er. En rapport laget av Ipsos for Kommunesektorens organisasjon (KS) i 2023 viser at 40 prosent av norske lokalpolitikere har opplevd hatefulle ytringer, trusler eller begge deler.

Sosiale medier utpeker seg som den kanalen hvor lokalpolitikerne får mest hets og enkelte lokalpolitikere er særlig utsatt på grunn av sitt kjønn, etnisitet og alder. En signifikant større andel kvinner (40 %) har opplevd hatefulle ytringer, sammenlignet med gjennomsnittet.

Hele 70 prosent av kvinnene i undersøkelsen oppgir at kjønn spiller en rolle i hatytringene eller truslene de mottar. Blant kvinnene i undersøkelsen oppgir 18 prosent kjønn som en meget viktig grunn, 22 prosent som ganske viktig og 30 prosent som litt viktig grunn til hat og trusler de mottar.

Det er også en større andel kvinner som mener at hat- og trusselhendelsene de har blitt utsatt for har som hensikt å fornærme eller ydmyke.

I en rapport utarbeidet for Politihøgskolen kommer det frem at kvinnelige politikere på Stortinget, i regjeringen, sentralstyrene og ungdomspartiene ikke er mer utsatt for netthets enn menn, men det er en større andel kvinner som opplever frykt (ca. 68 %) knyttet til netthets sammenlignet med menn (ca. 59 %).

Det kan ha sammenheng med en spesiell type form for hets som kvinnelige politikere blir utsatt for langt oftere enn menn, nemlig trakassering av seksuell karakter. I et åpent svar i spørreundersøkelsen skriver en kvinnelig politiker;

«Jeg vet ikke om det kommer inn under trusler, men jeg har blitt tilsendt penisbilder, og andre grove seksuelle meldinger. Det oppleves ikke som at det er seksuelt motivert, men mer at hensikten er å trakassere»

Rapporter fra C-Rex og Amnesty International styrker bildet av at netthets mot kvinner er blitt en trussel som kan svekke deres deltagelse i norsk demokrati.

Konsekvensene – for kvinnene og demokratiet

Hvilke konsekvenser får hets, trusler og plagsomme henvendelser for kvinner i lokalpolitikken?

I KS-rapporten oppga respondentene at hatefulle ytringer og trusler har fått dem til å trekke seg unna bestemte politiske diskusjoner, noe som kan ha negativ effekt på demokratisk dialog og offentlig debatt.

Det begrenser også meningsmangfoldet i det offentlige rom. Ifølge rapporten er det en betydelig større andel politikere som anmelder trusler, enn når det dreier seg om hatefulle ytringer.

38 % av de som har mottatt trusler, har anmeldt en eller flere ganger, mens det bare er 13 % som har anmeldt hets.

Ifølge studien fra Politihøgskolen var det en økning i andelen politikere, både i riks- og lokalpolitikken, som meldte at de «begrenser egen talefrihet», «nølte med å stå frem med et bestemt standpunkt», «unnlot å engasjere seg i en spesifikk sak» og vurderte å slutte som politiker som en følge av netthets.

Hatytringer, trusler eller andre plagsomme hendelser gjør også at motivasjonen for å stille til gjenvalg går ned, og den blir mest redusert for kvinner – og spesielt om de får dårlig oppfølging fra partiorganisasjonen eller kommunen. Håndteringen til politiet spiller en mindre rolle, mest sannsynlig fordi man forventer mindre og at ikke man har så tett relasjon.

Fremtiden for kvinner i lokalpolitikken

I forkant av årets kommunevalg kunne NRK melde at blant valglistene i Østfold var det Halden kommune som stilte med færrest kvinner.

Kvinneandelen var på kun 38,5 prosent, noe ordførerkandidat Linn Laupsa mente kunne begrunnes i frykt for hets i sosiale medier.

– Det har vist seg at kvinner er mer utsatt for hets i sosiale medier enn det menn er. Det kan være en faktor. [ …] Beslutninger og prosesser blir bedre når det er både menn og kvinner som deltar på lik linje. Vi er i 2023, det burde vært en selvfølge.

I etterkant av kommunevalget i Sarpsborg kunne SA melde at det nye bystyret hadde både flere kvinner og lavere snittalder. – Det er gøy at det er nye krefter som kommer inn, uttrykte bystyrerepresentant for Frp, Julia Brännström Nordtug (32), som både var med å trekke opp kvinneandelen og ned snittalderen.

På lederplass i samme avis oppfordret redaktør Bernt Lyngstad alle lokalpolitikere i Sarpsborg til å anmelde ulovlige ytringer – Vår oppfordring er at politikere legger lista lavt for å anmelde forhold som åpenbart er ulovlige. Ikke bare for egen del, men også for å sikre fremtidig rekruttering av politikere både til lokale og sentrale oppgaver.

Studiene presentert her viser samtidig at det ikke nødvendigvis er politiets håndtering som er avgjørende for hvordan kvinnelige politikere opplever het, trusler og plagsomme henvendelser, eller om de velger å engasjere seg i eller trekke seg fra politikken.

Det er vel så viktig med et støtteapparat rundt, ikke bare i form av familie og venner, men også parti og kommune.

Alternativet er at man kan miste viktige stemmer i debatten og at demokratiet begrenses til de ikke-kontroversielle temaene og de kvinner og menn som er hardhudet nok til å tåle det.

Det er ikke bare dickpics – det er del av en mye større problematikk.

Teksten ble først publisert i Valganalyse 2023, en analyse av 21 forskere, utgitt av Høgskolen Kristiania og gjengitt med tillatelse.

Kronikken er skrevet av AreaS’ nestleder Elin Strand Larsen og er publisert i Fredriksstad Blad 1. oktober 2023.

June 12, 2023June 12, 2023

AreaS-seminar: Hvor går Tyrkia etter presidentvalget? En boksamtale med Jan-Erik smilden

Andre omgang av presidentvalget i Tyrkia fant sted 28. mai 2023. Som forventet ble den sittende presidenten Recep Tayyip Erdogan gjenvalgt. Hva betyr valgseieren for hans posisjon innad i Tyrkia? Ønsker han seg bare mer makt eller om å bli “Det osmanske rikets 37. kalif”? Hvor langt er han villig til å gå for å gjenskape storheten Tyrkia mistet da Det osmanske riket ble oppløst i 1923 og ble erstattet av den tyrkiske nasjonalstaten? Hvor mye ligger igjen av det gamle osmanske riket i dagens Tyrkia?

For å forstå det moderne Tyrkia og avdekke koblingen mellom tradisjon og modernitet, retter vi blikket bakover i tid. 5. juni 2023 inviterte AreaS journalist og historiker Jan-Erik Smilden, som i 2021 publiserte “En kort introduksjon til Det osmanske riket,” – som var den første boka på norsk om Det osmanske rikets historie -, til å kommentere valgutfallet i Tyrkia på bakgrunn av hans bok og historien om Det osmanske riket.

AreaS-seminaret var en samtale mellom Smilden og Franck Orban, leder for forskergruppen ved HiØ AreaS. Det fant sted på biblioteket ved Remmen, Høgskolen i Østfold, Halden. Du finner videoopptaket av seminaret her.

Videoopptaket og podkasten finner du på vår AreaS’ webside

May 23, 2023June 12, 2023

AreaS-seminar: Kampen mot terrorisme: strategier for bekjempelse. En boksamtale med Sondre Lindahl

Helt siden terrorangrepet den 11. september 2001 har bekjempelse av terrorisme stått øverst på lista over sikkerhetspolitiske spørsmål. Tiltak for å bekjempe terrorisme har påvirket både livene og samfunnene våre i svært stor grad, og i boken “Kampen mot terrorisme: strategier for bekjempelse” diskuterer forfatter Sondre Lindahl hvordan ulike perspektiver på fenomenet påvirker hvilke strategier stater velger å bruke i kampen mot terrorisme.

I dette AreaS-seminar, som fant sted 22. mai 2023 snakker Sondre om sin bok med Elin Strand Larsen, nestleder for forskergruppen AreaS.

Du kan nå få tilgang til både podcast og video av seminaret på AreaS’ webside.

April 11, 2023June 12, 2023

AreaS-seminar: Hva betyr økonomisk krigføring i dag? En boksamtale med Kåre Dahl Martinsen

AreaS ved Franck Orban inviterte til bokbad med professor i statsvitenskap ved Forsvarets Høgskole Kåre Dahl Martinsen. Gjenstand for samtale og diskusjon var temaene i gjestens nye bok “Økonomisk krigføring”. Det ble gjort opptak til en podcast episode, som du finner på AreaS’ webside, og en video du finner på AreaS TV-kanal på Youtube.

Tid og sted: 11. apr. 2023 11:30–12:30, Øverste hylle, HiØ-biblioteket Halden

AreaS-seminar: Hva betyr økonomisk krigføring i dag?

Ringvirkningene etter Russlands ulovlige invasjon av Ukraina illustrer på nytt hvor tett forholdet mellom handel og sikkerhet er. Våpnene som brukes i konflikten er den mest synlige dimensjonen når de bringer død og harme. Mindre synlige er ulike økonomiske virkemidler som brukes av Russland til å finansiere krigen eller av det internasjonale samfunnet som fordømmer angrepet til å stanse konflikten og tvinge russerne til forhandlingsbordet. Disse er en del av en økonomisk krigføring som Kåre Dahl Martinsen beskriver i sin nye bok. Hva er økonomisk krigføring? Hvordan føres slike kriger? Når vinner man og når taper man? Kan en økonomisk krig eskalere til militær krig?

Her finner du linken til seansen med opptak.

March 1, 2023June 12, 2023

AreaS-seminar : “Du må ikke sove. Wilhelm Reich og psykoanalysen i Norge.” En boksamtale med Håvard Friis Nilsen

AreaS-medlem Håvard Friis Nilsen høstet gode kritikker fra mange hold for sin nyeste bok, som kom ut før jul. Etter å ha vært rundt på mange scener og podcaster og pratet om boka, ble det endelig en presentasjon og samtale om boka på “hjemmebane”.

Boken har fattet bred interesse, og det er kanskje ikke så rart, da den utrolige historien om Wilhelm Reich samtidig forteller mye om verdenshistorien i det forrige århundre. I tillegg har han hatt stor betydning for psykologifaget, kanskje i Norge mer enn noe annet land.

Her følger en kort beskrivelse av boken, som er sakset fra forlaget Aschehoug:

Fra fronten i første verdenskrig kom Wilhelm Reich til Wien og ble legestudent – og elev av Sigmund Freud. Fra Norge kom professor Harald Schjelderup til Wien for å lære psykoanalyse. Interessen for psykoanalysen, det ubevisste og seksualiteten fenget hele verden.
Men de politiske spenningene var økende, og kampen om ledelsen i den unge analytikerprofesjonen sterk. Demonstrasjonstog og kamper mellom kommunister og nazister preget de tyskspråklige land, og situasjonen ble farlig. Etter Hitlers maktovertakelse inviterte Schjelderup Reich til Norge. Han skulle bli her i fem dramatiske år.
Blant de norske kulturpersonlighetene Wilhelm Reich hadde i analyse og knyttet seg til, var Sigurd Hoel, Arnulf Øverland, Harald Schjelderup, Nic Waal og Rolf Stenersen. Samtidig hadde han høye forskerambisjoner; Reich ville løse kreftens gåte og avdekke livsenergien som en medisinsk realitet. I hemmelighet møtte han Lev Trotskij, som befant seg i Norge som flyktning da Moskvaprosessene brøt ut. Vidkun Quisling angrep ham som «jødisk seksualpornograf». Snart eksploderte alt samtidig.

Det var mange som kom på dette seminaret ved biblioteket på HiØ/Halden mandag 27. februar 2023.

Arrangør

Biblioteket, forskningsgruppen AreaS

Håvard Friis Nilsen (til høyre) i boksamtale med leder for AreaS Franck Orban (til venstre). Foto: Elin Strand Larsen

February 8, 2023February 8, 2023

AreaS-seminar 23. February 2023: Crisis Pregnancy Centers in the U.S. Digital Rhetoric, Misinformation, Trust

Tid og sted: 23. feb. 2023 19:00–21:00, Litteraturhuset i Fredrikstad

Last year we saw the overturning of Roe v. Wade, a historic Supreme Court decision that had guaranteed the right to abortion in the U.S. for almost 50 years.

In this AreaS seminar, Prof. Kirsti K. Cole and Prof. Johanna M. Wagner present the Crisis Pregnancy Centers (CPCs) that have bourgeoned across the U.S. since the latter 20th century. Cole and Wagner argue that while the CPCs present themselves as offering a trusted service to desperate women, their websites often include misinformation, deceptive facts and figures to dissuade them from getting an abortion.

Want to learn more about abortion debates, the role and communication of Crisis Pregnancy Centers in the U.S.? Come join an interesting seminar at the House of Literature in Fredrikstad on February 23, 19:00-21:00. The seminar will be in English.

Kirsti K. Cole is a Professor of Rhetoric and Composition at Minnesota State University.

Johanna M. Wagner is Professor of English (Literature) at Østfold University College and member of the research group AreaS.

Crisis Pregnancy Centers is the topic of a chapter written by Cole and Wagner in an upcoming AreaS anthology about Trust and Digital Society.

Arrangør: Forskningsgruppen AreaS ved Høgskolen i Østfold

October 25, 2022October 25, 2022

Seminar: Qatar og golfmonarkiene

Qatar og golfmonarkiene

Fotball, frelse og framtidsvisjoner.

I november går fotball-VM av stabelen i Qatar. Det er ett av de seks monarkiene som omhandles i “Globale veikryss – Golfmonarkiene i endring”. De øvrige landene som omhandles i boka er Saudi-Arabia, Kuwait, Oman, Bahrain og Emiratene. Berit Thorbjørnsrud og Jon Nordenson er redaktører for boka, og det er duket for samtale med Rania Maktabi som er en av bidragsyterne.

Tid og sted: 25. okt. 2022 19:00–20:30, Fredrikstad Bibliotek

Legg til i kalender

Hva kjennetegner de rike olje- og gassproduserende landene på den arabiske halvøy? Hvilken rolle spiller de som migrasjonsland for folk med ulik tro fra nær sagt hele verden? Hvordan påvirker disse landene internasjonal klimapolitikk, finanspolitikk og sportspolitikk? Dette er noen av spørsmålene forfatterne kommer inn på, når de kaster lys over særtrekk ved disse landene i Midtøsten.

Berit Thorbjørnsrud er professor ved Universitetet i Oslo.

Jon Nordenson er landrådgiver for Midtøsten i Landinfo og var forsker og postdoktor ved Universitetet i Oslo tidligere.

Rania Maktabi er førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold.

Boksamtalen er i regi av Forskningsgruppen AreaS ved Høgskolen i Østfold, Cappelen Damm Akademisk og Fredrikstad bibliotek.

Arrangør

Forskningsgruppen AreaS ved Høgskolen i Østfold, Cappelen Damm Akademisk og Fredrikstad bibliotek

February 1, 2022February 2, 2022

AreaS-boklansering ved Litteraturhuset i Fredrikstad

Gjennom historien har allianser inntatt ulike former og hatt ulike funksjoner.

De to siste årene har Covid-krisen bekreftet at alliansebygging er et sentralt verktøy, enten i form av allianse mellom stater eller mellom regjering og befolkning.

Å forstå alliansekonseptet er viktig for å forstå en verden som ikke lenger kjenner fysiske grenser og hvor utfordringer som mennesker møter er globale.

Etter to års arbeid kunne forskergruppen ved Høgskolen i Østfold AreaS endelig presentere sin nye bok «Living Alliances, Leaving Alliances; Interdisciplinary Perspectives.» Boken gir bl.a. en tverrfaglig og en historisk tilnærming til allianser.

På dette første bokbad ble to kapitler i boken presentert ved Litteraturhuset i Fredrikstad 31. januar 2022.

Program:

Franck Orban presenterte AreaS-boken “Living Alliances, Leaving Alliances; Interdisciplinary Perspectives” og innlederne
Elin Strand Larsen presenterte sitt kapittel: Å skape en motallianse – En studie av fire Brexit-videoer
Eva Sarfi presenterte sitt kapittel: Etniske og nasjonale minoritetsorganisasjoner i allianse: Krav om minoritetsvern på EU-nivå

Opptaket fra seminaret kan nå hentes her.

Boken er i Open Access og kan hentes gratis fra Waxmann her

November 11, 2021November 11, 2021

AreaS Fokus: Hvor står Polen ved nasjonaldagen? (11.11.2021)

AreaS Fokus samtale med førstelektor i økonomi ved Høgskolen i Østfold, Danuta Tomczak, i anledning Polens nasjonaldag. Temaer for samtalen: Disiplinærkammeret i polsk høyesterett, Partiet for Lov og Rettferdighet, abortloven og flyktninger ved grensen til Hviterussland. Intervjuer: Elin Strand Larsen, nestleder i AreaS.

Videoopptaket kan hentes her.

October 29, 2021October 29, 2021

Hvilket Tyskland etter forbundsdagsvalget?

Franck Orban (AreaS) og Kai Hanno Schwind etter seminaret ved Høgskolen i Østfold. En franskmann og en tysker foran bildet av kansler Merkel og president Macron..

Kansler Angela Merkel takker for seg etter 16 år ved makten. Hvilket Tyskland etterlater hun seg og hvilket land får vi etter forbundsdagsvalget som ble holdt 26. september 2021? Forskergruppen ved HiØ AreaS tok imot Kai Hanno Schwind 27. oktober 2021 med stor glede for å diskutere veien videre for Europas og EUs sentralmakt. Kai er førsteamanuensis ved Høyskolen Kristiania.

Kai leder Kristianias forskergruppe kunstfag og er bl.a. medprogramleder for podkasten “Tyskerne.”

Videoopptaket fra seminaret kan hentes her.

October 13, 2021October 13, 2021

Is America Back?

It has been a couple of hard weeks for President Joe Biden. Even before the astonishing collapse of the American supported government in Afghanistan, his approval rating among American voters had slipped below 50% for the first time since he became President in January. This marked the end of the “honeymoon” period of his administration – a period in which Americans traditionally give a new president their support to see what he or she can do. The swift victory of the Taliban and the chaos that followed brought this period to a brutal end. In the first months of his presidency Biden had famously proclaimed to the world that “America is back!” on the world stage. But America’s swift and chaotic retreat from Kabul have led some commentators to ask if America hasn’t rather “Turned its back” on the world, rather than returned to it.

This article will concentrate on three of the great challenges Biden faced when he took office in January – taming the COVID epidemic, getting America’s economy up and running, and re-establishing America’s leading role in the world community. It will then briefly look to the future.

Taming COVID

When Joe Biden came to power his first priority was to get COVID under control. He promised to get 100 million American vaccinated in his first 100 days in office. He met that goal in only 58 days and went on to vaccinate 200 million before that same deadline Then he set goal of getting 70% of all American’s vaccinated with at least one dose of a vaccine by the 4^th of July, America’s national holiday.

And that proved to be too much.

The campaign faltered and stalled because of widespread skepticism of vaccination among Americans. In part, this was because of misinformation spread through the social media. But it also mirrored the deep-seated political division in the US between the Republicans and the Democrats. COVID had become “politicized” during the Trump years. At heart lay an inbuilt skepticism of “experts” and “science” among many Republicans (See graph below). This skepticism was reflected on the ground. Where the Republicans were strongest – in the South and West of the country – numbers of vaccinated were lowest. In the Northeast, Midwest and West Coast where Democrats were strongest, numbers were highest.

Source : https://news.gallup.com/poll/352397/democratic-republican-confidence-science-diverges.aspx?utm_source=alert&utm_medium=email&utm_content=morelink&utm_campaign=syndication

Eventually Biden did reach his goal of getting 70% of the population vaccinated in early August. Meanwhile, however, the new Delta variant of COVID had begun to spread quickly through the unvaccinated population of the South and West, causing a surge in infections and deaths. Although the vaccination program has picked up speed again, the difference in numbers between Republicans and Democrats and between different regions of the country continues, undermining the containment of COVID nationally. (1)

Getting America Back on Track

Like countries all over the world, COVID dealt a devastating blow to the American economy in 2020. Although the Trump administration passed several large relief bills, it was too little, too late in the view of many Democrats. They wanted major government spending like that found during the New Deal. That is why Biden’s campaign slogan had been “Build Back Better!” He wanted to spend up to $2 trillion rebuilding much of America’s crumbling infrastructure of roads, bridges, ports and railways.

That would be an enormous stimulus for the economy, creating hundreds of thousands of jobs. But he needed the cooperation of the Republicans to get the money. The election of 2020 had split the Senate 50/50 between the two parties, giving the Democrats the slimmest possible majority, using Vice President Kamala Harris’ one vote in case of a deadlock. For the infrastructure bill to pass the Senate Biden needed at least a 2/3s majority (in practice 67 of 100 votes). That meant gaining the support of 17 Republican Senators. In the poisonous and divided atmosphere of Washington, it did not seem likely that Biden would have much luck.

But Biden had spent decades as a Senator himself and knew the system well. Much to the surprise of his critics, he announced in June he had gotten the support of the necessary 17 Republican Senators for a $1.2 trillion infrastructure bill. In part, this was because the program was very popular among Americans in general and the Republicans did not want to be left behind. But it was also a testament to the persuasive power of Biden. He had promised to try to bring Republicans and Democrats together to find “bipartisan” solutions to Americans problems and this seemed to be a successful example of just that.

But Biden is not out of the woods yet. As this is written, the Senate’s infrastructure bill has been sent on to House of Representatives where it will undoubtedly be changed before it is sent back to the Senate to be passed once more (both the House and the Senate must agree on major bills before they are sent on to the President to be signed into law. This leaves room for lots more pushing and shoving.

It has been said that politics is “the art of the possible.” (2) It still remains to be seen what is possible for Biden in today’s divided Washington.

The Forever War

Within his first months in power, Biden reversed many of the foreign policies of his predecessor, Donald Trump. He stopped the US from pulling out of the World Health Organization. He rejoined the Paris climate change agreement. He reestablished close relation with his NATO allies. He rallied the forces of democracy around the world to stand up to the growing power of autocratic governments, particularly in Russia and China. This is what he meant with “America is back!”

But there was one Trump policy that he did not reverse – ending America’s war in Afghanistan. Trump had made an agreement with the Taliban to withdraw US troops by May 1, 2021. Biden decided to honor that agreement, changing the deadline to the symbolic date of September 11, 2021. That date would mark the end of 20 years of continuous warfare – the longest war in American history, the “The Forever War.” Despite two decades of effort, $2 trillion dollars and more than 2500 American casualties (not to speak of the more than 100.000 Afghan casualties), it had proved impossible to crush the Taliban or create a strong pro-Western government in Kabul. The American public had grown tired of this never-ending effort. 70% favored getting out of Afghanistan. (3) That was why they had supported Trump’s agreement and that is why Biden decided to honor it.

Defeat and debacle

But having an agreement and actually putting it into practice proved to be two very different things. Instead of an orderly withdrawal, when NATO troops started to leave in August the Taliban quickly overran the country. This created chaos. Tens of thousands of Afghan civilians who had worked with America and its NATO allies rushed to get out. Pictures of desperate Afghanis storming the airport in Kabul and clinging to American airplanes as they took off flashed around the world. The defeat of America and its allies in Afghanistan was swift, humiliating and complete. It sent shock waves around the world.

For many Europeans, it confirmed what former Norwegian Prime Minister Gro Harlem Brundland had said years before – they could “no longer take for granted that they can trust the U.S., even on basic things.” (4) German Chancellor Angela Merkel remarked that, “This is a particularly bitter development. Bitter, dramatic and terrible.” (5) Within the EU, there were renewed calls for a separate military force to make it less dependent on America in the future. Meanwhile, as one American commentator put it, “China and Russia are having a field day saying: This is your partner?” This was not the image of America Biden had been hoping for with the words, “America is back.” (6)

The impact was serious at home, as well. Fully 69% felt Biden had failed to handle the withdrawal successfully. The Republicans were particularly critical, with 82% saying they strongly disapproved of him. (7) Biden’s general approval rating among Americans fell from just under 50% in early August to only 43% by early September. His disapproval rate rose to 51%. (8)

Looking ahead

As noted, it is not unusual for a president to lose support after the first “honeymoon” period. But the drop in support for Biden over the past weeks has been severe. It remains to be seen if this will have long-term effects. That will depend on a number of factors.

Will the COVID cases go on increasing? If so, what measures will he have to take to handle the situation and how popular (or unpopular) will they be?

Will Democrats and Republicans in the Senate continue to support his infrastructure bill (much less his more expensive plans)? One Democratic Senator has already hinted that he will not vote for anything that costly. (9)

Most importantly, what will happen in Afghanistan? If the country reverts to the brutal and repressive dictatorship the Taliban imposed in the 1990s, Afghanistan may haunt Biden for the rest of his four years in office. The worst case would be if the country again became a breeding ground for terrorist attacks worldwide. Both Biden’s and America’s international reputation hang in the balance.

At home, it is now a little over one year before the next “mid-term” election is held. All of the seats in the House of Representatives and one third of the seats Senate will be up for grabs (see Access to English: Social Studies, Congress – legislative powers, pp. 186-187). If the Democrats lose a majority in either chamber, it will give the Republicans the power to block most of Biden’s plans for the following two years, greatly weakening his presidency.

Therefore, Biden needs to quickly repair the damage to himself and the Democratic Party caused by Afghanistan. He has come out swinging, strongly defending his decision to withdraw from the war in a speech on August 31;

“I was not going to extend this forever war,..I simply do not believe that the safety and security of America is enhanced by continuing to deploy thousands of American troops and spending billions of dollars a year in Afghanistan…I give you my word: With all of my heart, I believe this is the right decision, a wise decision, and the best decision for America.” (10)

The American people will have one year to make up their minds if they agree with him. Meanwhile the rest of the world will watch developments in Afghanistan anxiously.

NOTES ON SOURCES

“The US has reached Biden’s July 4 goal to vaccinate 70% of adults — about a month late,” August 2, 2021
https://edition.cnn.com/us/live-news/coronavirus-pandemic-vaccine-updates-08-02-21/h_dd5447ed2fbe61869b93df78e85bbcc5

2. “Politics is the art of the possible, the attainable — the art of the next best.” – Otto von Bismarck

https://www.goodreads.com/quotes/424187-politics-is-the-art-of-the-possible-the-attainable

3. “US Public Supports Withdrawal From Afghanistan,” August 9, 2021

https://www.thechicagocouncil.org/commentary-and-analysis/blogs/us-public-supports-withdrawal-afghanistan

4. “America is Back – but for How Long?” June 14, 2021

https://www.foreignaffairs.com/articles/world/2021-06-14/america-back-how-long

5/6. “Biden promised allies ‘America is back.’ Chaotic Afghanistan withdrawal is making them fear it’s still ‘America First.’” August 19, 2021

https://edition.cnn.com/2021/08/18/politics/america-is-back-joe-biden-afghanistan/index.html

7. “Majority of U.S. public favors Afghanistan troop withdrawal; Biden criticized for his handling of situation,” August 31, 2021

https://www.pewresearch.org/fact-tank/2021/08/31/majority-of-u-s-public-favors-afghanistan-troop-withdrawal-biden-criticized-for-his-handling-of-situation/

8. “This poll number will send Democrats into a panic,” September 2, 2021

https://edition.cnn.com/2021/09/02/politics/biden-approval-midterms-democrats/index.html

9. “Joe Manchin voted to advance the $3.5 trillion budget bill — now he says Democrats should press pause,” September 2, 2021

https://www.cnbc.com/2021/09/02/joe-manchin-opposes-3point5-trillion-biden-democratic-spending-bill.html

10. “Remarks by President Biden on the End of the War in Afghanistan,” August 31, 2021

https://www.whitehouse.gov/briefing-room/speeches-remarks/2021/08/31/remarks-by-president-biden-on-the-end-of-the-war-in-afghanistan/

This article is written by AreaS member Robert Lewis Mikkelsen and was published by Cappelen Damm Updates in September 2021.

October 13, 2021October 13, 2021

AreaS-seminar: Hvilket Tyskland etter forbundsdagsvalget?

Kansler Angela Merkel takker for seg etter 16 år ved makten. Hvilket Tyskland etterlater hun seg og hvilket land får vi etter forbundsdagsvalget som ble holdt 26. september 2021? Forskergruppen ved HiØ AreaS tar imot Kai Hanno Schwind for å diskutere veien videre for Europas og EUs sentralmakt. Kai er førsteamanuensis ved Høyskolen Kristiania.

Han leder Kristianias forskergruppe kunstfag og er bl.a. medprogramleder for podkasten “Tyskerne.”

Sted: HiØs bibliotek ved Remmen
Tid: 27. oktober 2021, kl. 11.30-12.30

July 8, 2021July 8, 2021

Combatting pandemics in Norway

For over a year the world is in a bizarre virus-caused disorder, which our generation have not experienced in the entire life, so no authorities possess routines how to react on such an unexpected flow. Decisions on pandemic treatment were made in emergency, and the exposed countries responded in a different way. To find out what worked well-thought-of or what not, the main questions of concern ought to be contemplated: Which decision-making authority managed the crisis? What preventive measures against infection spread have been applied? Was health care system prepared? How information for citizen have been procured? How the vaccine supply and roll-out was organized? What support the harmed business- and social activity received? How citizens reacted?

Standard solution does not exist, but shared experience may help to learn. In Bloomberg’s report, April 2021, Covid-19 resilience ranking was presented, with relevant collected data, placing Singapore as the world`s best, followed by Australia, New Zealand and Asian countries. Among the top 20 there are only 3 European countries: Finland as number 9, Denmark 14 and Norway 15 (some weeks earlier Norway was best as number 10, Finland 13; www.bloomberg.com/ graphics/covid-resilience-ranking/). WHOs declared pandemic threat 30.01.2020, national actions have started afterwards.

In Norway The Government Corona Board (RCU) discuss solutions and actions, where The Norwegian Health Directorate and Norwegian Institute of Public Health present their professional recommendations, and government makes decisions on imposing national rules. Local authorities add local rules and manage implementation. The Corona Law of 18.03.20, allows government to enforce obligatory restrictions, if Parliament did not reject these with 1/3 of the votes. Information on enforced rules is presented on press conferences by Prime minister, Minister of Health, with presence and comments of General Director of Health Directorate, Director of Institute of Public Health and relevant Ministers, depending on subject. Corona testing centres were opened in all municipalities and tests are free of charge, available after accepted request. The lockdown 12th of March 2020 was more restrictive than health professionals advised, but partly released in April, as primary schools started to open from 20.04.20 for small- and later for older children. Children and youth were considered as the core group to be shield against consequences of lockdowns, to avoid increase of social disparities. Digital learning, facilitated in Norway, where all pupils have iPad from school, does not bring the same outcomes for all children, therefore open schools and after-school activities are of high importance for learning progress.

The important factor for pandemic management is correct information. Information on Corona facts and rules are published on webpages of central- and local authorities and health institutions`, also in foreign languages of minority groups (The coronavirus situation – regjeringen.no). Central and local phone info is also available, as the rules and restrictions differed between regions, depending on infection spreading, with green, yellow and red zones warnings. Municipal authorities in consultation with chief municipal doctor decide and administrate the local rules. Warnings are also sent by sms. Norwegian health system worked efficiently, all inhabitants have access to free health care, and numbers of infected patients who required intensive care were not very high.

Geography helped – both Norway and Finland have few big cities, where infection spreading is high. Vaccination program have started at the end of 2020, with priority order: 1. residents in nursing homes 2. age 85 years and above 3. Age 75-84 years, so following younger age groups. On 12th of May the Institute of Public Health suggested change in priority, to vaccinate the group 18-24 together with 40 – 44, to breakdown spreading more efficient. Economic consequences of pandemic are extensive. Already 7th of April 2020 the expert group led by prof. Steinar Holden from University of Oslo, presented the report “Socio-economic evaluation of infection control measures – covid-19”, later two new reports were published, where strategies, consequences, and long-term effects of pandemic have been presented and solutions suggested. Government started to pay out compensation for activity stop, extra health-care expenses, unemployment prevention, and more, summarize to 252 billion NOK in 2020 and 229 billion NOK this year (Revised National Budget 2021) GDP in 2020 fell -0.8 % and is expected to grow 3.7% this year.

Summing up – what did contribute to place Norway among the top-ranking countries in contesting pandemic? I think that the crucial factor is a non-pandemic one – citizens trust to public institutions, so people accept and follow up inconvenient restrictions, as they trust that government acts for their best.

This analysis is written by AreaS member Danuta Aniela Tomczak and is published in Baltic Rim Economies, Special issue, nr 3, June 2021

May 3, 2021May 5, 2021

Den første grunnloven i Europa 3. mai 1791 i Polen.

Fra 1989 feirer Polen sin nasjonal dag den 3.mai, for å minne den første grunnloven som ble vedtatt denne maidagen i 1791, etter turbulente forhandlingene i parlamentet, på kongens slott i Warszawa. Det var den siste polske kongen, Stanislaw August Poniatowski, med samarbeidende adelsrepresentanter, som fikk det gjennom, men ikke med støtte fra alle representantene.

Begrensning av adelens rettigheter ble mot med motstand fra flere mektige aristokrater. Grunnloven, kalt konstitusjon, ble jo en seir for nye trender i Europa etter den franske revolusjon. Makt tilhørende kongen ble tredelt – til lovgivende makt, gitt til 2-kammers parlamentet – Sejm og Senat, utøvende makt – Kongens Råd, med kongen, 5 statsråder, katolske kirkens overhodet og representanter uten stemmerett, og så dømmende makt, med tre typer domstoler for ulike folkeslag, med ulike rettigheter.

Selv om aristokrati, adel, arbeidere og bønder hadde ikke samme rettigheter, så ble de ikke rettsløse og kun underlagt sin herre. Katolsk religion ble anerkjent som dominerende i kongerike, og det ble bestemt å opprette forsvaret med 100.000 soldater. Det ble også innført skatt for å finansiere statens utgifter – 10% for adelsmenn og 20% for presteskapet, mens vanlige folk ble ikke skattlagt.

Dessverre, fikk ikke dette fremskrittet mot demokratiet langt liv, siden opposisjon – kalt for «Targowica forrædere», forente seg med Russiske tsarina, angrep Polen i april 1792, og deretter ble Polen delt opp mellom Russland, Preussen og Østerrike, og forsvant fra Europa-kartet i 1795. Det ble en lang kamp om frihet deretter, helt til 1918, da Republikk Polen, med nye grenser, ble igjen en selvstendig stat. Dette med Polens første grunnloven i Europa, andre i verden, etter USAs sitt, har en symbolsk verdi, som viser at også i tider med store motsetninger mellom folkegrupper med ulik tilhørighet, ulike meninger og interesser, var det mulig å få en fremtidsrettede resultat.

Er det noe å lære av det i dag? Paradoksalt nok, den regjerende partikoalisjon i Polen fra 2015 respekterer ikke den gjeldende grunnloven (av 1997), bryter mange grunnleggende prinsipper, både når det gjelder tredeling av makten og uavhengigheten mellom disse. Opposisjon protesterer, borgere protesterer, EU-domstol (TSUE) reagerer, men den regjerende parti Lov & Rettferdighet (PiS) gjenvinner valget i 2019. Demokrati er i fare, ikke kun i Polen, men i flere land, hvor populisme har fått mange supportere. Skal vi feire grunnlovsdagen som nasjonaldag mens grunnloven ikke respekteres? Bryr folk seg ikke om grunnloven nå??

Det finnes ikke entydig svar på dette spørsmålet, fordi ikke kun fakta og fremstilling av sakene teller, med sammenheng mellom disse, som forklarer hvordan folk lever og hva de opplever i sine liv. Hva leser de, hvordan kommuniserer de med hverandre, hvor de treffes? Har de jobb og inntekter til hushold, kontakt med andre enn familie/naboer, har de tillit til myndigheter og medborgere? Bosted, utdanning, inntekt, kontaktnettverk m.m., viser økende ulikheter, som fremmer konflikter og protester fremfor dialog og samarbeid.

Det blir interessant å se hvordan den første grunnlovens 230-års jubileumsdagen blir feiret i Polen – med glede – protester – politi oppstilling – arrestasjoner?

Hvis grunnloven er like viktig nå som før – hvordan demokrati kan gjenvinnes når den utfordres i flere land?

Innlegget er skrevet 3. mai 2021 av Danuta A. Tomczak, AreaS-medlem og førsteamanuensis i økonomi ved HiØ.

November 16, 2020November 16, 2020

How Stands American Democracy? The Fallout of the Presidential Election of November 3

On November 10th 2020 – just one week after the event – Associate Professor Robert Mikkelsen analyzed the results of the presidential election and reviewed the consequences surrounding what promised to be an extraordinary election. The seminar took place at The House of Literature in Fredrikstad at 19:00.

The podcast of the seminar is available here.

October 30, 2020October 30, 2020

Er drapet på læreren Samuel Paty et tegn på en ny form for islamistisk terrorisme i Frankrike?

KRONIKK: Attentatet rystet hele Frankrike og ga et innblikk i det som lenge har vært et skrekkscenario: At islam, radikal islamisme og islamistisk terrorisme skulle kobles sammen.

Drapet på historie- og geografilæreren Samuel Paty fredag 16. oktober i Conflans-Sainte-Honorine, nord for Paris, er en ny episode i en voldsbølge som har rammet Frankrike uten stans siden januar 2015. Hittil har landet vært beundret for måten det taklet trusselen fra islamistisk terrorisme på. Hva om denne trusselen har endret seg?

Attentatet i Conflans var nummer 100 i rekken av islamistiske terrorhandlinger rettet mot Frankrike siden 2013, ifølge en beregning gjort av terroreksperten Jean-Charles Brisard.17 av disse har vært attentater, 22 har vært attentatforsøk og 61 ble avverget. Dette angrepet rystet spesielt den franske opinionen fordi det ga et innblikk i det som lenge har vært et skrekkscenario for alle: At islam, radikal islamisme og islamistisk terrorisme noen gang skulle kobles sammen i en terrorepisode i Frankrike.

Angrepet startet med at en muslimsk far protesterte mot en lærers undervisning om ytringsfrihet. Læreren ble trakassert i flere uker og ble til slutt anmeldt til politiet. Videre utviklet situasjonen seg ved at en islamist som har vært i myndighetenes søkelys i flere tiår bistod den klagende familien. Så forsterket sosiale medier budskapet, før moskéen i Pantin utenfor Paris la ut et videosnitt på sin Facebook-side som var blitt laget av den sinte faren.

Det hele endte med at en fransk gutt på 18 år med tsjetsjenske røtter tok saken i egne hender. En eventuell kobling til Midtøsten og IS er fortsatt under etterforskning. I tillegg til det fikk terroristen hjelp av noen venner med å få skyss til Conflans og med innkjøp av kniv, samt av elever som stod utenfor skolen og pekte offeret ut for ham mot penger. Læreren Samuel ble bestialsk henrettet på åpen gate.

Radikalisert bak lukkede dører eller i fengsel

Frankrikes motstandsdyktighet testes på nytt. En utfordring er å håndtere en situasjon der flere kan være fristet til å koke sammen islam, radikal islamisme og islamistisk terrorisme.

Koblingen mellom radikal islamisme og islamistisk terrorisme preget attentatene i Toulouse og Montauban i mars 2012. Gjerningsmannen hevdet å ha utført angrepene på vegne av al-Qaida, men han ble også koblet til et lokalt radikalt islamistisk miljø hvor hatet mot Frankrike kom sterkt til uttrykk. Da reagerte ikke franske myndigheter noe særlig. De skjønte ikke helt på det tidspunktet hva jihadistisk terrorisme var.

Med borgerkrigen i Syria og Irak dukket denne koblingen opp igjen. Rundt 2000 franskmenn dro til Levanten mellom 2011 og 2018 for å slutte seg til terrorgrupper som. Jabhat al-Nusra og IS. Trenden fortsatte etter etableringen av Abu Bakr al-Baghdadis kalifat i juni 2014. Både fremmedkrigerne og gjerningsmennene bak IS-attentatene siden 2015 kunne være født og oppvokst i Frankrike og ha kriminelt rulleblad. De aller fleste ble radikalisert bak lukkede dører ute i samfunnet eller i fengsel. Bakmenn beordret, inspirerte eller velsignet dem fra utlandet. Noen av disse bakmennene var faktisk franske.

Da staten trakk seg ut, fikk ekstremistene fotfeste

Attentatet i Conflans vekker bekymring av to grunner. Den ene handler om radikal islamisme. Flere spesialister har påpekt at enkelte bydeler eller områder i landet står i fare for å bli tapt for radikale islamistiske krefter hvis mottiltak ikke settes inn.

Hvorfor har radikal islamisme fått lov å vokse? Det er flere årsaker. En av dem er at man lot ekstremister få fotfeste og tette igjen hull på steder der stat, fylker og kommuner trakk seg ut.

Det er ikke nødvendigvis kun et spørsmål om penger. De siste tredve år har man brukt over 100 milliarder euro til å renovere forsteder. Staten har derimot ikke klart å «selge» verdien av den republikanske modellen og av sekularismen.

Parallelle samfunn med egne koder og regler har tatt sekularismens plass når skolen og andre offentlige etater har meldt pass. Den franske staten har også vært for naiv ovenfor land i Midtøsten som var strategiske kunder, blant annet i forbindelse med salg av våpensystemer. Disse landene har faktisk brukt mye penger og krefter på å støtte radikale islamistiske miljøer innad i Frankrike for å fremme sin egen ideologiske agenda.

Hvor stor er den radikale islamismen i Frankrike i dag?

Jérôme Fourquet leder instituttet IFOP og ser en pyramide med tre etasjer. Toppetasjen består av 1500 individer som sitter i fengsel dømt for islamistisk terrorisme eller radikalisert. De utgjør den største trusselen. Det gjelder særlig fremmedkrigerne som har kommet tilbake til Frankrike og som etter hvert løslates. Den første av dem ble løslatt i januar 2020.

Midtetasjen består av noe mellom 10.000 og 15.000 individer som er «flagget» for islamistisk radikalisering. For dem er overgangen til vold ikke gitt, men heller ikke umulig.

På bunnen finnes en relativt stor gruppe som støtter radikal islamisme og som ikke må forveksles med alminnelige troende muslimer, inkluderte de mer konservative. Ifølge IFOP kan det utgjøre minst 750.000 individer som bestrider republikkens lover. Et slikt miljø utgjør ikke noen terrortrussel i seg selv. Men det kan fostre ideer og holdninger som kan føre enkelte individer til å omsette ord til handling.

Denne gruppen utgjør en reell utfordring for et lovverk som er bundet av nasjonale og internasjonale regler og som må ivareta ytringsfriheten og religionsfriheten som fransk sekularisme er bygd på. Fourquet påpeker at radikal islamisme i Frankrike ikke lenger kan ansees som et importert fenomen. Den har blitt endogen, med en egen dynamikk og et eget hat rettet mot Frankrike som sekulær stat. Den trenger ikke eksterne pådrivere lenger.

Et klima som kan antennes og føre til at noen begår terrorhandlinger

Den andre grunnen til bekymring angår forholdet mellom radikal islamisme og islamistisk terrorisme. Spesialister frykter en større grad av porøsitet mellom de to.

Professor Gilles Kepel snakker om terrorisme d’atmosphère. Med dette mener han at nivået på hatdiskursen mot Frankrike som sirkulerer i radikale islamistiske miljøer, deres møtesteder og deres sosiale medier kan være så høyt at det kan skape et klima som kan antennes og føre til at noen begår terrorisme. Det skjedde trolig i Conflans.

Sosiologen Bernard Rougier bruker uttrykket terrorisme communautariste for å beskrive en ny form for terrorisme som trekker på radikale islamistiske miljøer og har fått egen dynamikk. Den er også endogen og trenger ikke eksterne impulser. Statsviteren Hugo Micheron går så langt som å varsle om tilblivelsen av en ny islamistisk terrorisme som er særfransk, som ikke trenger impulser utenfra og som ikke bør forveksles med jihadistisk terrorisme. I likhet med radikal islamisme er primærfienden Frankrikes sekulære modell. Når kalifatet ikke finnes lenger, kan man like godt krige hjemme.

Skulle dette bekreftes, vil det bety en katastrofe for flertallet av franske muslimer som lever et normalt liv. De risikerer å bli ansett som femtekolonnister i en strid mellom radikal islamisme og fransk sekularisme. Franske muslimer trenges i høyeste grad til å utforme og formidle en motdiskurs som kan demme opp for radikal islamisme.

Tiltak mot ekstremisme får andre land til å reagere

Frankrike brukte for lang tid på å ta innover seg trusselen fra radikal islamisme. Halshuggingen på åpen gate av en lærer som forfektet republikkens kjerneprinsipper, kan bli et vendepunkt.

Tidspunktet for oppgjøret er vanskelig. Attentatet i Conflans kom midt i en ny koronabølge og etter en tale av Frankrikes president, Emmanuel Macron, som varslet om en ny lov mot ulike former for separatisme før nyttår. Denne loven vil vektlegge islamistisk separatisme og vil blant annet åpne for at imamer utdannes og sertifiseres i Frankrike.

Etter drapet i Conflans vil enhver direkte eller indirekte støtte til terrorister straffes enda hardere.

Landet trapper også opp utvisningen av utlendinger med ulovlig opphold som er flagget for islamistisk ekstremisme. Samtidig skjerper de kontrollen over moskeer. I radikale islamistiske miljøer i Frankrike, men også i de landene utenfor Frankrike som støtter dem av egne strategiske hensyn, vil disse tiltak tolkes som en krigshandling. Tyrkias president Recep Erdogan har allerede anklaget Macron for å være i krig mot islam og for å være i psykisk ubalanse. Han har også unnlatt å fordømme drapet på den franske læreren. Denne typen opptrapping vil dessverre kunne føre til mer motstand og vold.

Parallelt slår enigheten rundt håndteringen av terrorismen som har preget fransk politikk siden attentatene i 2015 sprekker. President Macron anklages for manglende handlekraft av motstandere på venstre og høyresiden og på ytterfløyene. De vil utnytte krisetilstanden til å posisjonere seg før presidentvalget om ett og halvt år. Det er en farlig blanding som kan utnyttes av andre.

28. oktober 2020 publiserte AreaS medlem Franck Orban en kronikk i Forskning.no om attentatet i Conflans-Sainte-Honorine 16. oktober, hvor han spør om ikke Frankrike står overfor en ny type islamistisk terrorisme.

Franck Orban
Førsteamanuensis
Avdeling for økonomi, språk og samfunnsfag
Leder av forskergruppen AreaS

Se faglig profil

October 21, 2020October 21, 2020

«Minnekrigen» mellom Frankrike og Algerie blusser fortsatt opp, nesten 60 år etter frigjøringskrigens slutt

KRONIKK: Mange mener det er på tide at Frankrike tar et berettiget oppgjør med sin historie som kolonimakt. Vil Emmanuel Macron huskes for å ha fått det til?

På den 18. mars 1962 blir Evian-avtalen signert av Den algeriske GPRA, en provisorisk regjering dannet av den nasjonale frigjøringsfronten FLN, og den franske regjering. Denne setter sluttpunktum for 132 år med fransk kolonistyre i Algerie.

Ved frigjøringskrigens utbrudd i 1954 utgjør europeerne omtrent 10 prosent av totalbefolkningen i landet. De er ikke nødvendigvis rike, men har som regel bedre levekår enn araberne, som er gjort til annenrangs borgere gjennom loven om de innfødte fra 1881 (Code de l’indigénat).

Krigen varer helt til 1962 og setter dype spor på begge sider av Middelhavet. Ett av disse sporene er den evige tilbakevendende spørsmål om hvordan krigen skal huskes. Dette har et navn på fransk: minnekrigen.

«Ikke rør minnene mine!»

Hva menes med «minnekrigen»? Avhengig av hvor man har stått i konflikten sorterer man vekk det man ikke vil skal huskes, i et forsøk på å ta politisk eierskap over den historiske arven.

På algerisk side har FLN framstilt seg selv som landets frigjører, mens de tidde om hvordan de gjennom brutale forfølgelser og henrettelser knuste landsmenn som var uenige i deres politiske syn og metodene de valgte for å fremme dem.

På fransk side har man gjerne lagt vekt på Frankrikes tapte storhet og koloniseringens gode intensjoner eller gjerninger. Bruk av tortur under politiavhør eller hos den franske hæren, var derimot lenge et tabubelagt emne. Andre hendelser ble dysset ned, som massakren av fredelige algeriske demonstranter i Paris 17. oktober 1961, eller massakren av nesten 700 europeere i Oran 5. juli 1962.

Et annet tabu er de reelle vennskapsbåndene som ofte oppstod mellom arabere og europeere, til tross for brutale hendelser og et sett med svært diskriminerende lover.

Minnekrigen har vært et gnagsår i den offentlige debatten i Frankrike siden 1962. Et eksempel blant mange er loven som ble vedtatt i 2005 til fordel for franskmennene som måtte forlate de franske koloniene da disse ble uavhengige. Lovforslaget utløste kraftig motstand fra ulike hold, på grunn av et par paragrafer som ble tolket som et forsøk fra statens side på å lage en offisiell versjon av det som skulle huskes. De aktuelle paragrafene ble fjernet før loven ble vedtatt.

Emmanuel Macron ønsker et oppgjør med kolonitiden

I 2017 dro den daværende presidentkandidaten Emmanuel Macron til Algerie. Der gjestet han en algerisk tv-kanal for å snakke om sine visjoner for samarbeidet mellom Algerie og Frankrike. Da han ble spurt om å uttale seg om Frankrikes fortid som kolonimakt, sa han at «kolonisering var en forbrytelse mot menneskeheten».

Der flere så et bevis på mot, så andre et taktisk grep for å sanke stemmer fra venstresiden. Krigsveteraner med flere tok til motmæle ved å understreke at deres «forbrytelse mot menneskeheten» bestod i å gi landet infrastruktur og hjelpe personer i nød. Macron har siden tatt flere skritt i retning av Frankrikes oppgjør med sin fortid. I 2018 erkjente han for eksempel den franske statens ansvar i bortføring og tortur av Maurice Audin, en ung kommunist som var for Algeries uavhengighet.

– Emmanuel Macron har en forholdsvis kort politisk karriere bak seg. Han er den første presidenten født etter 1962. Det er lettere for ham å kaste et nytt blikk på forholdet mellom de to landene enn det var for hans forgjengere, skriver Hélène Celdran. (Foto: Ramzi Boudina / Reuters / NTB)

Reagerer på ny minnekommisjon

I sommer utnevnte Macron historikeren Benjamin Stora til å lede en minnekommisjon som skal se på hvordan Frankrike og Algerie kan legge kolonitiden bak seg og forsones. På algerisk side har Abdelmadjid Chikhi, leder for Nasjonalarkiv i Algerie, fått en tilsvarende oppgave.

Begge utnevnelsene utløste skeptiske reaksjoner. Flere mener at franske Stora, til tross for sin ubestridde kompetanse innen kolonispørsmål generelt og Algeries historie spesielt, er politisk for partisk, dette på grunn av hans tidligere tilknytning til trotskisme og kommunisme. Når det gjelder algeriske Chiki, mener flere at han sitter for nært FLNs maktapparat for å kunne sikre et objektivt og upartisk arbeid.

Disse reaksjonene er symptomatiske på nettopp det de er ment å løse: «minnekrigen».

Et nytt blikk på forholdet mellom Algerie og Frankrike

Har Macron større sjanser til å lykkes enn sine forgjengere? Macron har en forholdsvis kort politisk karriere bak seg. Han er den første presidenten født etter 1962. Det er lettere for ham å kaste et nytt blikk på forholdet mellom de to landene enn det var for hans forgjengere. François Mitterrand var innenriksminister da krigen brøt ut i 1954, og Jacques Chirac var sekondløytnant i Algerie under krigen og senere personalsjef i Landbruksdirektoratet i landet. Derfor er det grunn til å håpe at Macrons arbeid for å få minnekrigen til å slutte, vil lykkes.

Det avdekkes også stadig saker det lenge har vært for vane å tie i hjel. Man kunne nylig lese i Le Monde (25. 09. 20) at den franske staten bestilte drap på egne borgere under Algerie-krigen. Historikeren Jean-Jacques Jordi publiserte i 2011 en omfattende studie om forsvinningssakene under krigen. Disse stod FLN (Den nasjonale frigjøringsfront) og ALN (Den nasjonale frigjøringshær) bak, uten at den franske staten grep inn. Minnekommisjonen utnevnes derfor på riktig tidspunkt.

Hva skal til for at Macrons minnepolitikk skal lykkes?

En betingelse for at en minnekommisjon skal lykkes, er at alle hemmelighetene kommer til overflaten. Det vil si, blant andre ting, at de skal sikres fri og ubegrenset tilgang til arkivene fra Algerie-krigen. Til tross for loven som sikrer fri adgang til arkivene, setter byråkratiske og juridiske irrganger alvorlige begrensninger for en slik frihet. Hemmelighetsstemplede dokumenter eldre enn 1970 som gjelder Frankrikes nære fortid, er det umulig å få tilgang til.

Macrons sjanser til å lykkes med sin minnepolitikk avhenger også av det som skjer i Algerie i nærmeste framtid. FLN, som har sittet ved makten siden 1962, viser ingen vilje til politisk endring, dette til tross for Hirak, protestbevegelsen som startet i februar 2019. Hirak ønsker å kvitte seg med alt det styrende partiet står for. Får FLN bukt med Hirak, er det lite håp om at partiet vil være villig til å se på sin egen historie med et nytt blikk.

Til slutt bør det reises spørsmål om hvorvidt et slikt historisk arbeid er nok. Historien framstilles nemlig også i skjønnlitteratur og andre uttrykksformer. Der er det større rom for å bearbeide opplevelser og minnene fra kolonitiden, krigen og den postkoloniale tiden enn det er i historiske tekster. Det er viktig, på begge sider av Middelhavet, at vitnene og deres etterkommere stadig oppfordres til gjensidig forståelse. «Hvordan legge historien bak seg uten at den er skrevet?», kunne man nylig høre i en dokumentar vist på den franske kanalen France 2. Svaret mitt er at det skal skrives mange historier før vi i det hele tatt klarer å legge Historien bak oss.

Hélène Celdran er medlem av AreaS og publiserte denne kronikken i Forskning.no 21. oktober 2020.

Hør også:

PODCAST: Hva betyr Algerie-krigen i dag?

October 4, 2020October 4, 2020

Statsfeminisme i 2020? Podcast nå tilgjengelig

Tirsdag 15. september 2020 arrangerte AreaS et seminar om statsfeminisme anno 2020 ved Litteraturhuset i Fredrikstad. Se den fulle presentasjonen av seminaret her. Det ble lagd en podcast av seminaret som kan hentes her.

Program for seminaret

Kl. 09.30 – 09.40: «Hva er ‘statsfeminisme’? Et sideblikk til Midtøsten» ved Rania Maktabi.
Kl. 09.40 – 10.30: «Likestillingspolitikk i et nordisk og europeisk perspektiv» ved Cathrine Holst.
kl. 10.30 – 10.45: pause
kl. 10.45 – 11.30: Panelsamtale Cathrine Holst, Elin Strand Larsen og Rania Maktabi: «Hva er likestillingspolitikk i 2020?»

Cathrine Holst er professor ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo og seniorforsker ved ARENA Senter for europaforskning. Hun har blant annet også skrevet boken Hva er feminisme? (Universitetsforlaget, 2017) og «Likestillingspolitikk, eksperter og folk flest» i Rett og politikk: Nye perspektiver på demokratiets forutsetninger utforming og grenser redigert av Bernt, Stjernø og Holst (Pax, 2015).

Elin Strand Larsen er førsteamanuensis i medier og journalistikk ved Høgskolen i Østfold og nestleder for forskergruppen AreaS. I doktorgradsavhandlingen Når kvinner må si unnskyld… Medierte skandaler, kvinnelige politikere og retoriske forsvarsstrategier (Strand Hornnes 2014), tar hun for seg åtte kvinnelige politikere og LO-ledere – deres retoriske forsvar knyttet til et utvalg politiske skandaler i Norge, Sverige og Danmark. Hun er også medredaktør for antologien Discussing Borders, Escaping Traps: Transdisciplinary and Transspatial Approaches (Orban & Strand Larsen 2019) utgitt av Waxmann.

Rania Maktabi er førsteamanuensis i statsvitenskap ved HiØ. Hun har redigert Middle East Patriarchy in Transition med Brynjar Lia, Die Welt des Islams (2017) og Brennpunkt Midtøsten (Universitetsforlaget, 2018) med Nils A. Butenschøn. Hun forsker spesielt på arabiske kvinners rettsstilling og har bl.a. publisert «Gender, family law and Citizenship in Syria» (Citizenship Studies, 2010), «Enfranchised Minors: Women as People in the Middle East» (Laws, 2017), og «Female Citizenship under Authoritarian Rule» (Bustan, 2019). I 2021 utkommer «Women and Citizenship» i Handbook on Middle East Women (Routledge) og «Patriarchal Nationality Laws» i Handbook of Citizenship in the Middle East (Routledge).

Arrangementet var et ledd i statsvitenskapsemnet Politisk teori og offentlig politikk og administrasjon og AreaS-seminarserien Kvinner, makt og politikk i forbindelse med Forskningsdagene.

Arrangør: Forskningsgruppen AreaS ved Høgskolen i Østfold (HiØ) og Avdeling for økonomi, språk og samfunnsfag (ØSS) ved HiØ.

Arrangementer var en del av de nasjonale Forskningsdagene.

September 17, 2020September 17, 2020

Terrorsåret som ikke leges

KRONIKK: 2. september starter rettssaken mot 14 individer mistenkt for medvirkning i terrorangrepene mot det satiriske bladet Charlie Hebdo og det jødiske supermarkedet Hyper Cacher i Paris tidlig i januar 2015. Minnet om disse grufulle dagene lever ennå hos alle franskmenn. Såret må nå åpnes igjen.

Foto: Colourbox.com. Hva vil rettssaken som begynner i dag i Paris fortelle om attentatene fra januar 2015?

Rettssaken var planlagt å vare fra 4. mai til 10. juli i år, men ble utsatt på grunn av koronaen. Den vil vare til 10. november. Det er den første rettssaken som handler om et jihadistisk angrep i Frankrike siden rettssaken mot Abdelkader Merah i 2017.

Protester verden over

Denne rettssaken vil bli filmet for å kunne studeres i ettertid. Det er første gang for en terrorsak i Frankrike. Gjerningsmennene fra januar 2015, brødrene Chérif og Saïd Kouachi og Amedy Coulibaly, ble drept av antiterrorpolitiet 9. januar 2015.

De etterlot seg 17 omkomne og 18 sårede. 17 barn mistet sine foreldre som følge av den ekstreme volden som rystet en hel nasjon.

Franskmenn mobiliserte massivt for å vise avsky mot terrorisme.

11. januar 2015 samlet en protestaksjon rundt fire millioner mennesker. Ikke siden Frankrike var blitt befridd etter 2. verdenskrig, hadde man sett så mange individer marsjere under samme slagord: «Jeg er Charlie!»

Utenlandske statsledere gikk også sammen med daværende president Hollande for å vise solidaritet med et terrorrammet Frankrike. Den liberaldemokratiske modell sto på spill.

Holdt sammen tross frykten

Mange trodde at januar-angrepene var et engangstilfelle. Man senket garden. En første blodig påminnelse kom mot slutten året.

13. november 2015 gjennomførte ti menn seks angrep med automatvåpen og vester fylt med sprengstoff. Angrepene kostet 130 liv og 413 skadede.

Så skjedde det igjen i Nice.

14. juli 2016 kjørte en mann en lastebil inn i folkemassen som feiret nasjonaldagen. Angrepet kostet 86 liv og 500 skadede. Franskmenn har opplevd en terrorbølge som siden 2015 har krevd 258 liv. Landet vaklet, men bristet ikke. Borgerkrigen mange varslet, kom ikke. Religionskrigen mange fryktet, uteble.

Alle i Frankrike fortjener en medalje for dette. Samfunnet holdt sammen tross frykten.

Men medaljen har en bakside. Man måtte lære å leve side om side med terrorisme over tid. Prisen for mer sikkerhet for samfunnet og for borgerne ble en innskrenkning av individuelle friheter. Unntakstilstanden som ble innført etter november 2015 for å hindre flere angrep, ble først opphevet i november 2017. Store deler av den ble tatt inn i lovverket.

Tre svakheter

Angrepene i januar 2015 avslørte tre svakheter. En av dem var forståelsen av jihadistisk terrorisme som nytt fenomen.

Etter terrorangrepene i mars 2012 ble kontraterrorkapasiteten ikke styrket. Etterretningen, særlig på lokalt nivå, ble dårligere. Varsler om mulige angrep mot Charlie Hebdo ble ikke tatt på alvor.

Man manglet også kunnskap om kontakten mellom aktørene i Midtøsten som ville slå til mot franskmennene, og individene i og utenfor Frankrike som kunne være mottagelige for rekruttering.

En annen svakhet var spriket i befolkningen. Allerede 11. januar 2015 var det flere som av ulike grunner «ikke var Charlie». Bladet ble anklaget for å ha stigmatisert islam og muslimer. Man kunne fordømme drapene og samtidig ha forståelse for motivasjonen bak dem. Debatten om ytringsfriheten overskygget debatten om islam i et sekulært Frankrike og fremveksten av militant islamisme i franske byer.

En siste svakhet var forskjellen mellom reaksjonene etter angrepet mot Charlie Hebdo og etter angrepet mot Hyper Cacher. Allerede i mars 2012 skulle folk ha inntatt gatene for å protestere mot Merahs drap på tre barn i alderen fire til syv år og en rabbiner på en jødisk skole i Toulouse. Men mobiliseringen uteble.

Den lot også vente på seg i 2015. Debatten om ytringsfriheten overskygget den om antisemittismen. Og den er ikke blitt mindre relevant etter 2015. Jøder utgjør 1 prosent av Frankrikes befolkning. Over halvparten av alle rasistiske angrep som er begått i landet, er rettet mot dem.

Spørsmål må besvares

Rettssaken som starter, er viktig for ofrene, overlevende og etterlatte. Hva som kommer ut av den, er uvisst. Rettssaken mot Mehdi Nemmouche i 2019 – han angrep det jødiske museet i Brussel i 2014 og drepte fire personer – endte opp med «stille jihad,» det vil si at den tiltalte nektet å uttale seg. Senere skrek Nemmouche ut sin uskyld.

I vårt tilfelle er gjerningsmennene døde. Man får ikke høre hva de tenkte før angrepene, og om de angrer på noe i dag. De andre tiltalte vil kanskje løfte litt av sløret.

Rettssaken betyr mye for Frankrike som sekulært og multikulturelt samfunn. Terroren i januar 2015 var ikke blind. Den var faktisk mer målrettet enn angrepene i november samme år. For at rettsoppgjøret skal lykkes, må ovennevnte svakheter tas opp og følgende spørsmål besvares. Hvorfor ble ikke angrepene avverget? Hvorfor ble franske muslimer forført av terrorgrupper i Midtøsten?

Og til slutt: Hvorfor ble franske jøder igjen mål for terror?

2. september 2020 publiserte AreaS medlem Franck Orban en kronikk i Aftenposten om rettssaken mot 14 individer som er mistenkt for å ha medvirket i terrorattentatene i Paris i januar 2015 og som begynner 2. september 2020 frem til 10. november.

Franck Orban
Førsteamanuensis
Avdeling for økonomi, språk og samfunnsfag
Leder av forskergruppen AreaS

Se faglig profil

September 17, 2020September 17, 2020

Love and Mutual Aid in the Time of Corona

Monica Trinidad, “We Need Each Other”

Cite this article as: Daniel Lees Fryer, “Love and Mutual Aid in the Time of Corona,” in PanMeMic, 05/06/2020, https://panmemic.hypotheses.org/326.

With the growth and increasing visibility of mutual aid during the coronavirus pandemic, Daniel Lees Fryer looks at how mutual aid groups and the individuals involved in them are represented in the media.

Amidst the chaos and tragedy of the coronavirus, one of the things that has impressed me most has been the emergence and response of mutual aid groups and networks. For those not familiar with the concept, mutual aid is basically about people getting together to help each other out, sharing skills and resources for the benefit of all. Mutual aid groups are typically small, grassroots, community-based organizations or affiliations that help provide essential goods and services to local residents, especially in times of crisis. Right now, in the current pandemic, that includes providing or distributing food and medicine, stopping housing evictions, offering a point of contact for those in isolation, or helping out kids with their homework when schools are closed. Some mutual aid groups also organize solidarity funds for those whose often precarious livelihoods are most heavily affected by the pandemic (health or care workers, restaurant workers, sex workers, etc.).

The idea of mutual aid isn’t new—as long as there’s been community, there’s been mutual aid, some might say—but the concept or its popularization is usually attributed to Peter Kropotkin. Writing in the late 1800s and early 1900s, Kropotkin argued that humans and other living organisms flourish best when they cooperate, both within and across species, and that cooperation or mutual aid is key to their survival and evolutionary development. Kropotkin was a scientist, activist, and anarchist thinker, and his concept of mutual aid is one of the tenets of modern social anarchism. Although not all mutual aid groups (or the individuals involved in those groups) identify as anarchist, they’re usually leaderless, nonhierarchically organized, and directly democratic, sharing a sense of social justice and the need for direct action. That’s part of what makes them so interesting when they catch the attention of conservative and liberal media.

I’m thinking primarily of digital media here, the kinds of texts we might find in online newspapers and other news outlets, but much of what I’ve noticed likely applies to print media too. (Note that most of the articles I refer to here are in English. I’d be interested to know how mutual aid groups are represented in other languages and in other places where they’re actively responding to the coronavirus pandemic. Sorry for being so Anglo- and Euro-centric.)

The typical “mutual aid in the time of coronavirus” article (examples here, here, and here) contains most of what you’d expect. There’s the personal perspective, featuring an activist, an activist group, and/or someone from the local community in need of aid. There’s also a broader social and political narrative: what impact coronavirus has had on the local community, how that compares to other communities, how mutual aid addresses the problem, and what potential challenges it faces; and, of course, a brief account of what mutual aid is and how it works—like the one I gave above. There are also articles that are more like public service announcements, providing details of local groups and networks and how to get involved (examples here and here).

Activists in these news stories are typically portrayed up close and personal (examples here and here): eyes front, stern face, maybe a smile or a mask. Sometimes they’re shown at greater distance, turned away, in a state of activity, carrying boxes or bags of food or medicine (example here as well as previous examples). They’re generally described as creative or innovative (particularly with regard to digital technologies), often selfless and enthusiastic, generous and supportive, caring and compassionate, and sometimes exhausted and overwhelmed by the amount of help needed. One article refers to mutual aid groups as providing “meaning, purpose, and connection”. Others argue that, while necessary and important, such groups can’t or shouldn’t replace the kinds of services governments and local authorities should be providing but aren’t (examples here and here).

Those in need of aid—the sick and the elderly, for example—are often represented in similar ways: up close and personal, stern-faced or smiling; or anonymous, at a distance, in profile, face covered by a mask. They’re variously described as scared, desperate, and forgotten or neglected (by the state), but also grateful and relieved for the help they get and the “community spirit” they experience. One article describes their predicament as “heart-wrenching”, another as “life-threatening [existenzbedrohend]”.

In addition to the sources mentioned above, I had a quick look at the Coronavirus Corpus. “Mutual aid” occurs there at a relative frequency of 2.30 instances per million words. In comparison, the Corpus of Contemporary American English, COCA, contains just 0.34 instances per million words. In the Coronavirus Corpus, “mutual aid” collocates with “groups” and “networks”, as well as “local”, “solidarity”, “together”, “grassroots”, “volunteers”, “resources”, and “organizing”, to name a few. Not since the Occupy movement of 2011-2012 has reference to mutual aid been so frequent in the media, at least according to the corpora I’ve looked at.

Which kind of brings me back to part of what interested me about mutual aid in the media in the first place. Mutual aid can challenge existing forms of social and political organization (or the lack thereof). Yet the idea of mutual aid seems so simple, so everyday or commonplace, so natural maybe, that its radical or revolutionary potential might be overlooked. When The Telegraph, the Daily Mail (I’d rather not link to the Mail), or Conservative councillors write about or promote mutual aid, are they aware of that potential, or do they see a different kind of potential, perhaps one in which volunteerism replaces waged labour and poorly funded public services?

Maybe.

Mutual aid groups do things that governments or local authorities can’t, won’t, or shouldn’t do. They meet people’s immediate needs, offer care and support, and help (re)build and maintain communities. Think of the Black Panther Party’s free breakfast programmes, or the legal, financial, and physical aid offered to people threatened with eviction from their homes. While it might be easy to suggest that these are all services a well-functioning state or local authority should or could be taking care of, and maybe some already do, it misses part of the point of mutual aid as formulated by Kropotkin; namely that, given the right conditions, people don’t really need the government or local authorities in order to thrive (and, historically, generally haven’t had much use for them either). Indeed, the state might be the very reason they’re not able to thrive in the first place if it helps maintain inequality and threatens certain people’s lives or livelihoods. That’s not to say that all activities and services funded and organised by the state are bad, or that they aren’t important or essential; just that maybe they don’t need to be run by the state and can be more effectively done at a local community level, coordinated through wider networks or federations. This is of course part of what mutual aid is all about, and something many of the current mutual aid groups and networks talk about too (see example here). Very few of the “mutual aid in the time of coronavirus” articles make this connection, however, even though several make reference to Kropotkin. That seems a shame, but perhaps isn’t surprising given the political or ideological positions of different media and those who write for them. Still, it’s nice, among all the other coronavirus news, to see masked activists get such positive media coverage for a change and to see how effective and wide-ranging mutual aid groups can be.

Denne kronikken er skrevet av AreaS medlem Daniel Lees Fryer og er publisert på PanMeMic 5. juni 2020. Kronikken kan hentes der.

September 17, 2020September 17, 2020

Koppskattopptøyene 30 år – protestene som felte Thatcher

Politiet angriper demonstranter med hester på Trafalgar Square. Foto: James Bourne

KRONIKK: 31. mars 1990 ble det store demonstrasjoner i Storbritannia mot innføring av den nye koppskatten («poll tax»). I London ble det opptøyer. 30 år senere vekker fortsatt koppskattdemonstrasjonene og -opptøyene sterke minner om folkelig opprør og det som skulle bli begynnelsen av slutten for Margaret Thatcher som statsminister.

LES OGSÅ av Daniel Lees Fryer: Slaget ved Cable Street — en seier for antifascismen

Koppskatten
«Community charge», som det egentlig het, ble lansert av Det konservative parti i 1987 og ble først innført i Skottland i 1989. I 1990 stod England og Wales for tur. Skatten skulle lanseres i Nord Irland året etter, men det ble det ikke noe av.

Skatten fikk raskt navnet «poll tax» (hode- eller koppskatt) etter en lignende skatt som ble innført i 1381. Den gangen ble koppskatten en av grunnene til «bondeopprøret» (også kjent som «den store oppstanden»). Den førte til store demonstrasjoner og opptøyer, og både rikskansleren og riksskattmesteren ble drept da demonstranter stormet Tower of London 14. juni 1381.

«Community charge» var i likhet med den gamle koppskatten en personskatt hvor alle skulle betale samme beløp for kommunenes sosialtjenester, uansett inntekt eller formue. (Studenter og arbeidsledige fikk avslag.) Den nye skatten skulle bli mer rettferdig enn den eksisterende eiendomsskatten: «Hvorfor skulle hertuger betale mer enn renovasjonsarbeidere?» spurte den konservative politikeren Nicholas Ridley. Men dette var langt fra rettferdig skattepolitikk. 70% av befolkningen måtte betale mer under det nye skattesystemet, og noen familier måtte betale 2-3 ganger det de hadde betalt under eiendomsskatten. Samtidig gikk toppskatten ned fra 87% til 40%. Dette ble sett på som en klar omfordeling av ressurser fra de fattige til de rike, og innføringen av den nye skatten skapte enorm og bred folkelig motstand. Nærmere 80% av befolkningen var i mot innføring av den nye skatten i følge meningsmålinger fra Times/MORI.

LES OGSÅ om Margaret Thatcher: Ding dong — ett år etter

«Can’t pay, won’t pay!»
Allerede i 1987 ble den første Anti Poll Tax Union (APTU) startet i Glasgow. To år senere var det over 1000 slike grupper i hele landet. Disse grasrotorganisasjonene oppfordret alle i lokalsamfunnet til å stå sammen og nekte å betale koppskatten. APTU’ene ville forstyrre og stoppe innkreving og betaling av skatten. De jobbet aktivt i gatene og i rettssalen.

Buttons som oppfordrer til betalingsnekt.

De fleste politiske partiene og fagforeningene var også mot innføring av den nye koppskatten. Men ikke alle støttet betalingsnekt. Labours leder Neil Kinnock kalte det for nytteløs fortvilelsespolitikk («fruitless» og «a policy of despair»). Labour ville ta tilbake politisk makt fra De konservative og nølte med å støtte sivil ulydighet og aktiviteter som kunne anses som ulovlige.

Slaget ved Trafalgar Square
Det ble flere protester mot koppskatten. Den største skjedde 31. mars 1990 i London, en uke før den nye skatten skulle innføres i England og Wales. Over 200.000 deltok.

Demonstrasjonen skulle avsluttes i Trafalgar Square, men med plass til kun 60.000 ble det raskt ganske fullt. Det gjorde at flere måtte stoppe og vente i Whitehall, en av veiene inn til Trafalgar Square. Statsministerens bolig, 10 Downing Street, ligger også der.

Folkemengden ble forsøkt flyttet fra Downing Street-området, men det ble for lite plass. Da politiet begynte å arrestere demonstranter, satte flere seg ned i protest. Ridende politi presset demonstrantene vekk fra Downing Street og inn mot Trafalgar Square. I den trange plassen ble presset fra politiet tolket som provokasjon, og demonstrantene svarte med å kaste flasker, plakater og stein. Konfrontasjonen eskalerte da politiet kjørte biler inn i folkemengden. Opptøyene fortsatte ut på natta, både i Trafalgar Square og i West End-området.

Mediedekningen, spesielt i tabloidavisene, ga i etterkant inntrykk av at ansvar for opptøyene lå hos demonstrantene og en liten gruppe bråkmakere. Politisjefen skyldte på anarkister. Statsministeren skyldte på marxister. Andre snakket om «hooligans» (innenriksministeren) og «enemies of freedom» (opposisjonslederen Neil Kinnock). Det ble til og med spekulert i om det ble innleid aktivister for å skape uro. Men politirapporten året etter opptøyene mente at hverken anarkister eller marxister stod bak. I stedet ble det blant annet påpekt at politiet var dårlig forberedt og at det å kjøre biler inn i folkemengden ikke bare var livsfarlig (ingen ble heldigvis drept), men også bidro til å øke konfliktnivået.

«Maggie out!»
Koppskatten ble ikke skrinlagt med det første. Det ble innført i England og Wales som planlagt i april 1990. Men allerede etter det første året var det anslagsvis 17 millioner i Skottland, England og Wales som ikke hadde betalt. Myndighetene og rettssalene ble overbelastet med innkrevingssaker, og inntektene til kommunene forsvant.

Prestisjeprosjektet til Thatcher lå i ruiner. Mistilliten økte innad i partiet. Thatcher ble utfordret om posten som partileder. Hun vant med knapp margin, men allerede i november 1990 gikk hun av som partileder og statsminister. I 1993 ble «Community charge» erstattet med «Council tax», noe som lignet den gamle eiendomsskatten.

Koppskattopprøret samlet folk på tvers av politiske interesser. 30 år senere står det fortsatt som et symbol på et vellykket folkelig opprør.

Kilder
Burns, Danny. 1992. Poll tax rebellion. Stirling: AK Press.Bagguley, Paul. 1995. Protest, poverty and power: a case study of the anti-poll tax movement. Sociological Review 43(4), 693-719.

AreaS Medlem Daniel Lees Fryer publiserte denne kronikken på Radikal Portal 31. mars 2020. Den kan hentes her.

September 13, 2020September 13, 2020

All of the People: The American Presidential Election of 2020

How will American voters react to more uncertainty concerning the spreading of Covid-19 and to a presidential election that is expected to split the USA? Illustration: Colourbox.com

AreaS member Robert Lewis Mikkelsen recently published an article online for Cappelen for English in secondary schools. It is entitled “All of the People: The American Presidential Election of 2020“. It comes in connection with a larger program entitled “Election Watch.”

All of the People: The American Presidential Election of 2020

“You can fool some of the people all of the time, and all of the people some of the time, but you can not fool all of the people all of the time.” Abraham Lincoln, Republican President, 1860-1865.

The presidential election on November 3, 2020, will be extraordinary. For the first time since the election of Abraham Lincoln in 1860 – an election that set off the Civil War – there is a chance that the losing side may refuse to accept the results. In a sense, then, it is not just the next President that will be decided, but possibly the very future of American democracy itself. Why have things become so serious? This article will briefly suggest some of the factors that have led to this time of crisis.

The Bitter Political Divide

Over the last decades, American political life has split into two waring sections that view one another with deadly suspicion and mistrust – the Democrats and the Republicans. (1) There are many reasons for this, but underlying all of them has been an increasing inequality in the country that has weakened the trust of many people in the existing political structures and the politicians who run them. This had led to a bitter “blame game” in which each of the two sides attacks the other for undermining the American ideal that “All men are created equal.” (2)

During the administration of Donald Trump, these mutual accusations have reached a boiling point with each of the two sides regularly charging the other of lying, giving out false information or misusing governmental power for their own benefit. When the Democrats gained power in the House of Representatives in 2018, they immediately investigated whether the Trump campaign had illegally worked together with the Russians to defeat their presidential candidate, Hillary Clinton, in the election of 2016. They then went on to attempt to impeach the President (remove him from office) for misuse of power for allegedly attempting to force another foreign power (Ukraine) to help undermine his expected Democratic opponent in the upcoming election of 2020 (Joe Biden). Their effort was blocked by the Republican controlled Senate, which refused to agree to impeachment. (3)

For their part, the Republicans under Trump, have regularly portrayed the Democrats as dangerous, left wing radicals bent on taking the money of the working people of America in taxes and giving it to their supporters around the nation, often identified with minorities like blacks, Hispanics or recently arrived immigrants. Democrats are also often accused of encouraging illegal and violent protests that undermine law and order. Recent Black Lives Matter protests around the nation have often been cast in this light. (4) Republicans have also regularly attacked the media for spreading “false news” and reflecting only the views of a Democratic Washington “elite” dedicated to keeping its governmental privileges and wealth, rather than serving the people. This elite is often identified in conspiracy theories with a “deep state” that wishes to hold on to power no matter who is elected. Views like these that have led President Trump to regularly refer to his chief political opponent in Washington, Democratic Speaker of the House Nancy Pelosi, as “Crazy Nancy.” In sum, the political atmosphere has become poisonous, affecting almost all aspects of American life. (5)

The Corona Crisis

On top of this political crisis has come the greatest health crisis to hit America in a century, the corona virus pandemic. As this is written, fully 6.5 million Americans have gotten COVID-19 and more than 193.000 have died. Some estimates put the total number of deaths by January 1, 2021 to over 400.000. (6) This is by far a greater number than any other nation in the world. When COVID-19 started, President Trump and his administration refused to accept the seriousness of the pandemic, claiming that “We have it under control. It’s going to be fine.” and “It will go away. Just stay calm. It will go away.” Eventually, the administration was forced to recognize the gravity of the threat and take measures. These turned out to half-hearted and confusing, however. Rather than showing strong federal leadership, Trump largely left it to the 50 individual states to grapple with the illness. In part, this was because President Trump refused to listen to the advice of his scientific advisors to act quickly to enact strong social and economic restrictions in the nation. (7)

The corona crisis put President Trump in a dilemma. He has never been a very popular president. His polls average about 40-45% approval ratings. (8) His main claim to success during his first three years of power had been an expanding economy. That was to be his main argument for reelection in 2020. The corona crisis took away this argument. The virus caused the greatest economic downturn since the Great Depression in the 1930s. Local and state measures against COVID-19 forced businesses to shut down across the nation. Unemployment skyrocketed. The federal government was forced to go into greater debt to help both employers and employees survive.

In the face of this economic catastrophe, Trump – and many other Republicans – began to again downplay the severity of the virus. Many suggested that the economic damage of the “cure” of social restrictions was worse than the “disease” of the virus itself. Many of the states that had voted for Trump in the election of 2016 – often rural states in the South – began removing their corona restrictions and “opening up” their economies as quickly as possible in the spring of 2020. The hope was to return to economic prosperity before the election in November. The actual result was – predictably – a resurgence in the number of corona cases across the nation (see graph below, per August 28, 2020). (9) This, in turn, has caused increased economic damage.

There is little doubt that President Trump’s handling of the on-going corona crisis will be one of most important issues in the final weeks of the 2020 presidential campaign. As of August 27, 2020, 58% of Americans disapproved of Trump’s handling of corona. But the country remains deeply split on partisan lines. Almost 80% of Republicans still supported Trump’s corona polices, while fewer than 9% of Democrats did so. These numbers have hardly changed at all since the crisis began last March. (10)

Donald Trump and Democracy

To this politically, economically and medically explosive situation in the United States may be added the character and nature of Donald Trump himself. More than any presidential election in living memory, the upcoming vote will be a referendum on the man as much as his policies. To put it mildly, President Trump is a person of strong opinions and shifting moods. This makes him both unpredictable and interesting. He loves to keep public attention focused on him. He often does this by making unexpected and often alarming statements. This makes him a good campaigner, but a constantly controversial figure. He has often challenged established political traditions and Constitutional practice during his first term, portraying himself as a champion of the people shaking up corrupt professional politicians in Washington. He seems to take delight in this. For example, when his supporters chanted “Four more years!” at the recent Republican National Convention, he replied “If you want to really drive them crazy, you say 12 more years” – a clearly illegal suggestion since the Constitution sets a limit of 8 years, made up of two 4 year terms, for any President. (11)

Statements such as these cause Democrats and others to fear that President Trump’s actions could undermine Constitutional government and trust in American democracy. And he has added to these fears by repeatedly claiming that “The only way we’re going to lose this election is if this election is rigged.” By questioning the result of the election even before it is held, some worry that Trump is preparing the way to stay in power by claiming fraud if he loses. He has often made such claims of election fraud in the past, but most recently he has tied his accusations to fraud in mail-in balloting.

Because of the corona crisis, many voters have decided to vote by mail this year in order to avoid the risk of being infected at a polling station. Trump has claimed that Democrats – who use mail-in ballots more than Republicans – will used them to steal the election. “Mail ballots, they cheat. Mail ballots are very dangerous for this country because of cheaters,” said Trump. “They’re using Covid to defraud the American people.” Though studies show no evidence of massive mail fraud in America, this has not stopped the President from warning, in a tweet:

His suggestion for putting off the Presidential election caused jaws to drop around the nation. It was quickly slapped down as unconstitutional by the Democrats – as well as Republicans of his own party – but it serves to show how even fundamental rules of American democracy may be tested in this Presidential campaign. (12)

Looking Ahead

As this is written, the Democratic Presidential candidate, Joe Biden, is leading Donald Trump in national election polls by an average of about 7% points. He has enjoyed that lead throughout 2020 and some believe that Trump’s warning about mail fraud reflects the President’s realization that he may lose the vote. Certainly, the Democrats interpret it that way. “The president is afraid of the American people,” Speaker of the House Nancy Pelosi has said, “He’s been afraid for a while. He knows that on the legit (in an honest election), it would be hard for him to win, so he wants to put obstacles to participation.” (13) Democrat Ron Klein put it this way, “It’s very troubling to have the person who has the biggest microphone put out those kinds of thoughts (about fraud) and intimidate and scare people into thinking that no matter what the outcome, they’re not going to believe it’s fair. That’s a threat to democracy itself.” (14)

Will the result of the presidential election in 2020 be challenged by one side or the other? It is possible, if the vote is close. It has happened in this century, although in a peaceful fashion (unlike the Civil War of 1860). In 2000, the presidential contest between Democrat Al Gore and Republican George W. Bush ended up being decided in the Supreme Court many weeks after the election. That was caused by the votes in one state, Florida, being so evenly split between the two candidates that recounts were necessary – and then those recounts were challenged in the courts. In 2020, it is hoped that the majority of the winning candidate will be so great that no questions of fraud or recounts can be raised. On the other hand, it is feared that it will be so close that the supporters of one side or the other will reject the result and flood out onto the streets, turning a peaceful election into civil conflict.

Both Republicans and Democrats claim they represent all of the people of America. It will soon be the chance for all of those people to make their choice. Stay tuned.

BIBLIOGRAPHY

1) See Access to English, Social Studies, pp 195

2) See Access to English, Social Studies, Background: In the Pursuit of Happiness, pp. 312 – 314

3) See Access to English, Social Studies, Congress – legislative power/ The President – executive powers, pp186-187).

4) See Access to English, Social Studies, Facts: Views on the Black Lives Matter Movement, p. 366

5) Pelosi says Trump ‘needs intervention’, he calls her ‘Crazy Nancy’ https://www.bbc.com/news/av/world-us-canada-48386303

6) Worldometer – Corona virus
https://www.worldometers.info/coronavirus/#countries

Institute for Health Metrics and Evaluation
http://www.healthdata.org/covid/estimation-updates-united-states

7) Access Update, America vs. America, April 14, 2020
https://access-socialstudies2018.cappelendamm.no/ento/nyhet.html?tid=2664445

8) Gallup – Presidential Approval
https://news.gallup.com/poll/203198/presidential-approval-ratings-donald-trump.aspx

9) Worldometer – Corona in USA
https://www.worldometers.info/coronavirus/country/us/

10) How Americans View The Coronavirus Crisis And Trump’s Response
https://projects.fivethirtyeight.com/coronavirus-polls/

11) Trump Fires Up Party Delegates with Warnings of ‘Rigged’ Election
https://www.voanews.com/2020-usa-votes/trump-fires-party-delegates-warnings-rigged-election

12) New York Times: Mail-in Voting Explained
https://www.nytimes.com/article/mail-in-voting-explained.html

RNC 2020: Trump warns Republican convention of ‘rigged election
https://www.bbc.com/news/election-us-2020-53898142

Twitter – Donald Trump
https://twitter.com/realdonaldtrump/status/1288818160389558273

13) RealClearPolitics, Trump vs. Biden
https://www.realclearpolitics.com/epolls/2020/president/us/general_election_trump_vs_biden-6247.html

New York Times – Trump and Postal Mail Voting
https://www.nytimes.com/2020/08/13/us/politics/trump-postal-service-mail-voting.html?action=click&module=RelatedLinks&pgtype=Article)

14) The Guardian – A 2000 repeat in 2020? Concerns mount over ‘integrity’ of US election
https://www.theguardian.com/us-news/2020/jun/21/us-presidential-election-mail-in-ballots-doubt

THE CANDIDATES

The following websites may help you in this work – but feel free to consult others:

Donald Trump

https://www.biography.com/us-president/donald-trump

Mike Pence

https://www.biography.com/political-figure/mike-pence)

Joe Biden

https://www.biography.com/political-figure/joe-biden

Kamala Harris

https://www.biography.com/political-figure/kamala-harris)

NATIONAL PARTY CONVENTIONS

Acceptance speeches

Joseph Biden (26 minutes)

https://www.latimes.com/politics/story/2020-08-21/joe-biden-acceptance-speech

Video: https://www.youtube.com/watch?v=l6s6qpzqMxE

Donald Trump (1 hr. 10 minutes)

https://edition.cnn.com/2020/08/28/politics/donald-trump-speech-transcript/index.html

Video: https://www.youtube.com/watch?v=Gx76TtLYRwI

Press reviews of acceptance speeches:

Joseph Biden:

https://www.theguardian.com/us-news/2020/aug/20/joe-biden-dnc-speech-reaction-democrats-republicans

https://www.poynter.org/fact-checking/2020/fact-check-joe-bidens-acceptance-speech-2020-democratic-national-convention/

Donald Trump:

https://www.nzherald.co.nz/world/news/article.cfm?c_id=2&objectid=12360496

https://www.aljazeera.com/news/2020/08/fact-checking-president-donald-trump-false-campaign-claims-200824201932911.html

Vice Presidential candidates

Press Reaction to choice of Kamala Harris

https://www.politico.com/news/2020/08/12/kamala-harris-vp-progressives-react-394375

https://www.wfmj.com/story/42482991/reactions-to-kamala-harris-as-bidens-running-mate

Public Reactions to choice of Kamala Harris:

https://www.realclearpolitics.com/epolls/other/kamala_harris_favorableunfavorable-6690.html

https://abcnews.go.com/Politics/kamala-harris-receives-strong-marks-joe-bidens-vp/story?id=72338996

Press reaction to choice of Vice-President Mike Pence

https://www.bbc.com/news/election-us-2020-53909471

https://www.npr.org/2020/08/26/906071059/pence-trumps-loyal-wing-man-to-lay-out-choice-for-nov-3-election

Public Reaction to Mike Pence

https://www.realclearpolitics.com/epolls/other/pence_favorableunfavorable-6013.html

https://www.statista.com/statistics/1149005/share-us-adults-favorable-opinion-mike-pence/

April 16, 2020April 16, 2020

America vs. America The Impact of the Corona Virus on the USA

What will Americans say about who has best dealt with the corona crisis when they vote in the Presidential election in November? Illustration: Colourbox.com

AreaS member Robert Lewis Mikkelsen gives an update about the corona virus crisis in the USA. His text is published online by Cappelen Damm and is an update of the textbook “Access to English: Social Studies.” Read the article online here.

Over the past weeks, the world has watched in disbelief as the corona virus has swept across the United States at a rate and scale exceeding that of any other nation in the world. America’s handling of the crisis stands in stark contrast to its great global rival, China, which managed to contain the disease in the course of those very same weeks. How could it be? America is the world’s richest and most powerful country and has extensive and up-to-date health facilities. Why was it not better prepared? What price will it have to pay?

This article will briefly examine some of the causes for the situation in which the USA now finds itself. Some are specific to the present situation. Others reflect more basic aspects of American society.

Lost Opportunities

There can be little doubt that one of the primary reasons for the present disastrous conditions found in the United States may be found in lost opportunities to prepare the country for the coming of the outbreaks of the corona virus in March. Virtually all public health officials agree that if the Federal government had taken some of the following basic steps in January and February, it would have reduced the number of sick and dying in the country today. These include:

1) Telling citizens to socially distance themselves to break the chain of infection.

2) Increasing the production of medical equipment like protective clothing and ventilators.

3) Increasing the use of testing to determine the actual number of cases in the population.

4) Increasing the number of hospital beds and qualified staff before the predicted surge in cases. (Source 12)

The fact that these actions were not taken during the first two months of the year can be laid squarely at the door of the sitting American President, Donald Trump. Trump repeatedly denied the danger that the virus posed, ignoring the advice of his scientific advisors. Here are a sample of statements he made during those critical months:

January 22 – “We have it under control. It’s going to be just fine.”

February 19 – “I think the numbers are going to get progressively better as we go along.”

March 10 – “It will go away. Just stay calm. It will go away.”

When finally forced to acknowledge the severity of the situation by declaring a National Emergency in mid-March, he doubled back on himself the following week, suggesting that the end of the crisis could come as early as during Easter, when the churches “could be packed” for religious services. That turned out to be fatally wrong. (Sources 17, 21)

Political Divisions

The mixed messages from the Federal government left the public confused about what was the proper response to the crisis, personally and politically. That allowed the deep divisions between Republicans and Democrats in the country to be drawn into the problem. For example, in late March conservative Republicans were twice as likely as Democrats to believe the coverage of the corona virus was exaggerated in the “liberal” new media. Rather, the great majority (75%) of Republicans said they trusted the information coming from President Donald Trump – in contrast to only 8% of Democrats. When it came to opinions of how Trump was handling the crisis in general, the gap was even larger, with 94% of Republicans approving of his actions compared to only 27% of Democrats. (Source 19)

These political divisions have had practical consequences on the ground. Democrats tend to be found in large cities like New York, where the virus can easily spread. Republicans tend to live in more rural areas, which have not been hit as quickly. Populous states with large urban centers like New York, Illinois and California adopted strict restrictive practices at an early date, closing down businesses, theaters, sporting events, etc. and asking people to remain indoors whenever possible. Rural states lagged behind in adopting such measures. As late as March 30^th, 20 states still had not adopted statewide “stay at home” orders. Given the fact that there is freedom of movement among the 50 American states, this meant that the infection could not be contained by individual state measures, spreading easily from Democratic “Blue States” to Republican “Red States” and back again (Sources 3,19).

In Need of Care

The corona virus has also highlighted the lack of a national health service in the USA. Unlike most European nations, health services are run by state and local governments in America – not by the central government in Washington. That means there is an enormous difference in the quality and scope of care between the individual 50 states. In 2010, the Democrats under President Barack Obama did manage to pass The Affordable Health Care Act (popularly known as Obamacare). It gave millions of Americans health insurance for the first time, but it worked through the states. The Federal government did not replace them as primary care giver. In addition, since 2010, Republicans have bitterly opposed establishing Obamacare in many of America’s “Red” states, creating even larger differences. Finally, about 44 million Americans were not covered by Obamacare or any form of health insurance when the virus hit. They could not afford to be either tested or treated for the disease and made up a source of potential infection of unknown depth. (Source 22)

Lacking Federal leadership to coordinate a national response, state health facilities were thrown on their own resources. This led to further friction, both between the states and between the states and the Federal government. States were forced into a bidding war among themselves as they scrambled to get scarce medical materials like protective clothing and ventilators. In the state of New York – the hardest hit by the virus – Democratic Governor Andrew Cuomo complained bitterly that “It’s like being on eBay with 50 other states, bidding on a ventilator…You now literally will have a company call you up and say, ‘Well, California just outbid you.’” Others, like Republican Governor Larry Hogan of Maryland, complained that his state was “flying blind” because of a national lack of corona virus test kits. When told that President Trump had suggested that the lack of test kits was no longer a problem, he simply said, “Yeah, that’s just not true.” It was conditions like these that led Democratic Governor Ned Lamont of Connecticut to lament, “We are on our own.” (Source 13)

The Present and Future

As this is written, there are 587.173 cases of corona virus in the United States and rising. This is by far the largest number of any nation in the world. To date, 23.644 have died of the disease. Almost half of these were in New York, but other hot spots have sprung up around the nation adding to this number. Estimates vary as to how many will die before the end of this wave of the epidemic (it may return – no one knows). On March 31^st, Dr. Deborah L. Birx, who is coordinating the White House response to the corona virus, forecast that it could kill between 100.000 to 240.000 Americans, despite social distancing measures around the nation that have closed schools, banned large gatherings, limited travel and forced people to stay in their homes. On April 8^th,, those numbers were revised downwards to between 64.000 to 100.000 as restrictive measures seem to be having a greater effect. But in truth, nobody can really say at this point. Too little is known about the disease, how many people have it or how far and fast it has spread. That is reflected in the shaded areas of the graph below:

(Sources 2, 8, 9, 14)

The Blame Game

As the crisis continues and deepens, political conflicts within the nation likewise persist and intensify. Attacked by his critics for lack of preparedness, President Trump has characteristically fired back at them, criticizing the actions of many of the state governors’ efforts to tackle the problem and praising his own efforts. “I want them to be appreciative. We’ve done a great job,” he said of them. When New York Governor Cuomo demanded more help from Washington to get ventilators, Trump’s response was quick. Cuomo, he said, “Shouldn’t be complaining….You know what? He has a lot of ventilators. The problem is, with some people, no matter how much you give it’s never enough.” Statements such as these have only served to sharpened conflicts between Republicans and Democrats. (Source13)

This may be seen part of the “blame game” that has begun to swirl around the pandemic. With a presidential election coming up in the fall, both sides have begun positioning themselves to defend their actions and attack their opponent for failing to meet the challenges of the corona virus. President Trump’s recent attacks on the World Health Organization (WHO) may be seen in this light. “They called it wrong,” said Trump on April 8^th, “They could have called it months earlier. They would have known, and they should have known, and they probably did know…” He went on to threaten to cut off funding to the organization in the middle of the pandemic. Democrats immediately accused him of trying to deflect criticism from his own shortcomings. (Source 5)

And so the blame game picks up steam. Perhaps the most bitter criticism of Trump during these decisive weeks has come – predictably – from his greatest political opponent in Washington, Democratic Speaker of the House of Representatives Nancy Pelosi. “The President(‘s) denial at the beginning, was deadly. His delaying of getting equipment…to where it is needed is deadly…As the President fiddles, people are dying…” (Source 16)

The Presidential Election

Americans will have a chance to decide who has best dealt with the corona crisis when they vote in the Presidential election in the November. Some have worried that the pandemic will make it necessary to put off this election – or that President Trump might use it as an excuse to remain in power. That is highly unlikely, to put it mildly. The infection will be in an entirely different phase by that time. Moreover, putting off the election would be unconstitutional. Americans take their elections seriously. Wisconsin recently held its primary election in the teeth of the pandemic.

Which is not to say that the corona virus will not have an impact on that election. As this is written, the crisis has given President Trump a boost in the polls. He now has a 49% approval rating, up from 44% some weeks ago. This is known as the “rally-round-the-flag” effect in politics. In the middle of a major crisis, Americans tend to support their sitting government. Whether he will able to maintain that kind of support all the way to November remains to be seen. Meantime, the only certainty seems to be that people will go on dying in great numbers for weeks or months to come. (Source 20)

Fact Box

Why NYC?

On April 12^th, the state of New York had 189.415 cases of corona virus and a total of 9.385 deaths – more than double that of any other American state. About half of these cases and deaths were in New York City (NYC) alone. Why NYC? Some suggested it was the sheer number of inhabitants (18.4 million) living so close together (27.000 per square mile) that allowed the virus to spread quickly. Others said it was because tourists and international visitors brought the virus there early so it spread silently before people were aware of it. Still others blame New York authorities for not issuing stay-at-home orders until March 22, too late to stop the chain of infection. Some just write it off to bad luck. Perhaps studies in the future will settle the issue. For now, whatever the reasons, NYC’s bad luck continues. (Sources 7,11)

————

America vs America Sources

1 Devex world timeline Updated regularly

https://www.devex.com/news/covid-19-a-timeline-of-the-coronavirus-outbreak-96396

2 Worldometer; Cases in USA and Other Countries Updated regularly

https://www.worldometers.info/coronavirus/country/us/

3 State Restrictions NYT Updated regularly

https://www.nytimes.com/interactive/2020/us/coronavirus-stay-at-home-order.html

4 The Washington Post Corona Virus News Updated regularly

https://www.washingtonpost.com/coronavirus/?utm_campaign=wp_to_your_health&utm_medium=email&utm_source=newsletter&wpisrc=nl_tyh&wpmk=1

5 Trump attacks WHO amid criticism of his coronavirus response April 8

https://thehill.com/homenews/administration/491874-trump-attacks-who-amid-criticism-of-his-coronavirus-response

6 COVID-19 projections assuming full social distancing through May 2020 April 8

https://covid19.healthdata.org/

7 Why New York has 12 times as many coronavirus deaths as California April 8

https://www.vox.com/2020/4/7/21205890/coronavirus-covid-19-pandemic-new-york-california

8 US projected to suffer coronavirus peak on April 16 with 2,614 deaths in one day; US coronavirus death toll between 100,000 and 240,000. April 8

https://metro.co.uk/2020/04/05/us-projected-suffer-coronavirus-peak-april-24-2614-deaths-one-day-12513213/

9 Key forecasting model says U.S. may see tens of thousands fewer deaths than expected April 8

https://www.washingtonpost.com/world/2020/04/08/coronavirus-latest-news/

10 Joe Biden blasts Trump’s response to coronavirus day after their phone call April 7

https://www.latimes.com/politics/story/2020-04-07/biden-trump-coronavirus

11 Coronavirus New York: Why has coronavirus hit NYC so hard? April 3

https://metro.co.uk/2020/04/03/coronavirus-new-york-coronavirus-hit-nyc-hard-12504210/

12 Coronavirus: Things the US has got wrong – and got right April 1

https://www.bbc.com/news/world-us-canada-52125039

13 Governors Fight Back Against March 31

https://www.nytimes.com/2020/03/31/us/governors-trump-coronavirus.html

14 Coronavirus May Kill 100,000 to 240,000 in U.S. Despite Actions, Officials Say March 31

https://www.nytimes.com/2020/03/31/us/politics/coronavirus-death-toll-united-states.html

15 Hot Spots in USA March 31

https://www.aljazeera.com/news/2020/03/coronavirus-hot-spots-200331175418853.html

16 America’s terrible, growing coronavirus death toll makes Trump accept reality March 30

https://edition.cnn.com/2020/03/30/politics/donald-trump-coronavirus-easter-hospitals-deadline/index.html

17 Right-Wing Media Is All Aboard Trump’s Coronavirus Death Train March 25

https://www.vanityfair.com/news/2020/03/right-wing-media-boards-donald-trumps-coronavirus-death-train

18 Timeline, Trump’s Response March 25

https://www.nbcnews.com/now/video/timeline-trump-s-response-to-the-coronavirus-outbreak-81247813947

19 Coronavirus: What this crisis reveals about US – and its president March 24

https://www.bbc.com/news/world-us-canada-52012049

20 Presidential Job Approval Center March 24

https://news.gallup.com/interactives/185273/presidential-job-approval-center.aspx

21 NYT;A Complete List of Trump’s Attempts to Play Down Coronavirus March 15

https://www.nytimes.com/2020/03/15/opinion/trump-coronavirus.html

22 The Health Care Crisis January, 2020

https://www.pbs.org/healthcarecrisis/uninsured.html

23 Useful Media Sources

ABC: http://abcnews.go.com/

BBC: http://www.bbc.com/news

CNN: http://edition.cnn.com/

CBS: http://www.cbsnews.com/

Fox News: http://www.foxnews.com/

Huffington Post: http://www.huffingtonpost.com/

Los Angeles Times: http://www.latimes.com/

London Times: http://www.thetimes.co.uk/tto/news/

NBC: http://www.nbcnews.com/

New York Times: http://www.nytimes.com/

February 26, 2020February 26, 2020

Frankrike Forklart: en ny podkast om fransk politikk og kultur

I denne podkasten inviterer Kjerstin Aukrust og Franck Orban kompetente og frankofile gjester til samtale om temaer som er viktige for å forstå det som skjer i Frankrike i dag, og for å vite mer om landets historie, politikk og kultur.

Frankrike Forklart er et samarbeid mellom ILOS (Kjerstin Aukrust, Universitetet i Oslo) og AreaS (Franck Orban, Høgskolen i Østfold).

Episodene er lagt ut på bl. a. Apple og Spotify.

Følg oss også på Facebook @Frankrikeforklart og på Twitter, der du kan stille spørsmål, ønske deg temaer og finne tipsene (bok, film, podkast, osv..) som våre gjester deler med oss hver gang.

February 13, 2020February 13, 2020

Kan Weimartriangelen bli EUs nye ryggrad?

Hvordan vil maktbalansen i EU endres som følge av Brexit? Illustrasjon: Colourbox.com

KRONIKK: President Macrons statsbesøk til Polen 3.-5- februar var en forventet og logisk følge av Brexit. Med britene ute av Unionen flyttes EUs tyngdepunkt østover. En høyere grad av samhandling mellom tre nøkkelland i EUs sørlige, sentrale og østlige region, dvs. Frankrike, Tyskland og Polen kan utgjøre EUs nye ryggrad i fremtiden. En gammel idé fra tidlig på 1990-tallet graves dermed opp: Weimartriangelen. Tidligere har den ikke munnet ut i noe konkrete. Kan dette endres?

Historien om Weimartriangelen preges av geopolitiske omveltninger. Den første kom i 1989-91 med blokkavviklingen, Tysklands gjenforening og Sovjetunionens oppløsning. Disse hendelser åpnet for at EU kunne utvikle seg fra å være et hovedsakelig økonomisk vesteuropeisk forbund rettet mot østblokken til å bli et integrert politisk prosjekt for å gjenforene Øst- og Vest-Europa og for å gjøre EU til en global aktør i en verden preget av nye handelsblokker.

Den 28. august 1991 inviterte daværende Tysklands utenriksminister Hans-Dietrich Genscher sine kolleger fra Frankrike og Tyskland – Roland Dumas og Krzysztof Skubiszewski – til uformelle samtaler i Weimar, Thüringen. Dagen etter undertegnet de tre mennene en «Felles erklæring for Europas fremtid» og grunnla Weimartriangelen som et forum for konsultasjon mellom de tre regjeringene. Frankrikes deltagelse i disse samtalene skulle gjøre forsoningsprosessen mellom tyskere og polakker – etter fransk-tysk etterkrigsmodell – lettere.

Triangelen ble bedre kjent etter at statslederne i de tre landene fattet mer interesse for den. Fra 1991 ble det holdt trilaterale møter på utenriksministernivå, forsvarsministernivå, EU-ministernivå og statsledernivå. Med EU-utvidelsen til 10 nye land i 2004, så to nye land i 2007, beveget EUs tyngdepunkt de facto seg mer østover. Denne hendelsen fortjener i seg selv å bli beskrevet som en ny geopolitisk omveltning i Europas moderne historie. Mange tenkte da at det tradisjonsrike fransk-tyske paret ikke lenger ville være i stand til alene å kunne styre et EU med opp til tretti medlemmer, hvorav et stort antall kom øst for det tidligere jernteppet.

Gitt størrelse og demografi ble Polen trukket inn som det tysk-franske parets opplagte forlengede arm østover. Man håpet bl.a. på at Weimartriangelen ville bli EUS nye ryggrad etter at øst og vest ble forent. Etter en dvaleperiode på 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet kom triangelen igjen på dagsorden i juni 2016 gjennom en erklæring hvor EU-ministrene fra de tre landede slo fast at triangelen i det 21. århundre skulle skape mer samhold og solidaritet i Unionen.

Det har alltid vært myter om hvilke unioner som finnes eller ikke finnes i Europa. Forestillingen om et latinsk Europa har levd lenge. De fire søreuropeiske og latinske landene Frankrike, Spania, Italia og Portugal – hvor tyskerne tilføyde Hellas under diskusjonen om hvem som skulle kvalifisere seg til eurosonen før 1999 og kalte de fem landene Club Med – forventes å stå sammen mot et idealisert nordeuropeisk og germansk inspirert Europa. I virkeligheten opptrer de som regel så ulikt at man knapt kan se noe felles trekk mellom dem. Det gjelder også myten om et tysk Europa.

Myten om en eventuell ny akse mellom Paris, Berlin og Moskva har også levd lenge i USA-kritiske kretser fra Paris til Vladivostok. Et USA-dominert euroatlantisk Europa skulle erstattes med et rent paneuropeisk arkitektur som ville inkludere Russland. Konturene av en slik kunne sees under Irak-krisen høst 2002, da Tyskland, Frankrike og Russland prøvde å hindre at USA fikk fullmakt i FN for å velte Saddam Hussein-regimet. Men en slik trio ble aldri noe alternativ til Washington pga. Russlands veksling mellom øst og vest, og europeernes handlingslammelse om å ta tak i egen sikkerhet foruten USAs bruk av NATO som oppdemmingsverktøy mot Moskva.

Samarbeidet kalt Visegrad-landene kan også gi inntrykket at Ungarn, Polen, Den tsjekkiske republikk og Slovakia står samlet i EU. Det kan av og til være tilfellet. Men virkeligheten er mer komplisert. Disse landene opptrer samlet når dette passer dem og hver for seg når nasjonale interesser divergerer. Derfor pleier slike allianser eller unioner ikke til å vare over lengre tid.

Det samme kan sies om Weimartriangelen. Man vil gjerne skape inntrykket av at det skjer noe substansielt mellom Frankrike, Tyskland og Polen, men det forblir ofte kun demagogisk eller begrenset til mindre viktige saker, av flere grunner. Først må vi huske at Tyskland og Frankrike forholdte seg ulikt til EU-utvidelsen østover. Tyskerne ønsket en rask prosess for å få goodwill overfor østeuropeerne, sikre sin egen østgrense og gjenskape sin innflytelsessfære i Sentral-Europa. Det ga dem et momentum som franskmenn aldri tok igjen eller klarte å balansere, selv om man forsøkte å komme mer inn i Øst- og Sentra-Europa eller utforsket mer sydlige allianser rundt Middelhavet.

Paris ønsket på sin side at østutvidelsen ikke skulle skade fordypningen, men måtte etter hvert leve med at utvidelsen kom for tidlig, gikk for fort og truet EUs indre og ytre stabilitet. Dagens debatt om Frankrikes motstand mot diskusjoner om EU-medlemskap med Nord-Makedonia og Albania vitner om at slikt hensyn fortsatt veier tungt.

I 2004 kom for øvrig den første østutvidelsen kun ett år etter en alvorlig diplomatisk krise hvor kommende EU-medlemmer fra sentral-Europa som Ungarn, Polen og Den tsjekkiske republikk støttet USAs president George W. Bushs invasjon av Irak, mens Frankrike, Belgia og Tyskland – ifølge Donald Rumsfelds berømte formulering, «Old Europe« – stod hardt imot. President Chirac ble rasende mot disse kandidatlandene og nærmest kalte dem forrædere.

Spenningen mellom Paris og Warszawa varte over tid. De to hovedstedene forstod hverandre ofte ikke og kranglet om flere saker fra europeisk sikkerhet- og forsvar, landbruk, migrasjon til arbeidsinnvandring. I oktober 2018 anklaget president Macron den polske regjeringen for å sabotere EUs beslutningsprosess og for å undergrave Polen som rettsstat. Polske myndigheter ble også irritert over Macrons uttalelse om et EU i to hastigheter, mens de samtidig omfavnet Viktor Orbáns illiberale modell.

Til sammenligning har Tysklands forhold til Polen vært vekslende. Forbundskansleren Merkel har vært moderat i sin kritikk av polakkene. Hun har også vært en trofast støttespiller for Donald Tusk til han gikk av som president for Det europeiske råd i november 2019. I kritiske EU-saker havner Tyskland likevel som regel på fransk side, mens Polen gang på gang fant en felles tysk-fransk front mot seg. For å oppsummere har det tysk-franske forholdet ikke vært strålende de siste årene, samtidig som det tysk-polske forholdet har blitt kjøligere og forholdet mellom Paris og Warszawa har trengt seriøs pleie.

Brexit er det nye geopolitiske jordskjelv som stokker om kortene og oppfordrer til mer kompromissvilje og samarbeid. EUs tyngdepunkt flyttes denne gangen definitivt østover. Som følge av dette blir Polen EUs femte størst land med tanke på befolkning og sjette størst økonomisk. Det har ikke gått Polens president Andrzej Duda hus forbi. Under pressekonferansen med Macron som kronet statsbesøket i februar kom han med en klar beskjed til hele EU: «(..) Britenes avgang starter et nytt kapittel. Det er en ny tid som begynner. Rollene må fordeles på nytt. Den europeiske arkitekturen må forandres. Spørsmålet er hvordan dette kan gjøres på best mulig måte for våre innbyggere og våre land.»

Men å oppnå en slik anerkjennelse fra andre EU-land vil kreve en god dose tålmodighet og betydelige konsesjoner fra polsk side.

Macron innledet på sin side en sjarmoffensiv for å reparere det skadede forholdet til Polen. Før han kom dit insisterte Elysée-palasset på at ingenting av betydning kunne gjøres i EU uten Polen. I Warszawa la den franske presidenten ikke skjul på at statsbesøket var et taktskifte i forholdet mellom de to landene og en pekepinn på hvilken rolle Frankrike og Polen kan spille sammen i EU i framtiden. En slik glød kan ikke gjøre noe annet enn å glede tyskerne, men kun til en viss grad, dvs. så lenge dette ikke truer deres privilegerte forhold til polakkene. De ser primært på seg selv som det unnværlige bindeleddet mellom de to andre landene.

Vedvarer velviljen mellom de tre landene, kan man ikke utelukke at Weimartriangelen kommer ut av dvaletilstanden og blir toneangivende. Om den bør bli EUs ryggrad i framtiden kan diskuteres. EU-landene ser seg ikke nødvendigvis tjent med at det gamle franske-tysk duovirat byttes ut med et fransk-polsk-tysk triumvirat. De tre store vil uansett måtte bygge opp koalisjoner med alle andre land – store og små -, for å gjennomslag for sine prioriteringer.

Det ligger også flere skjær i sjøen mellom de tre store. Noen er strukturelle. De tre har ulike geostrategiske interesser som følge av demografi, geografisk beliggenhet og historie. Det gjør at de ikke tolker bl.a. EUs naboskapspolitikk og sikkerhetspolitikk likt. Det så man bl.a. under Ukraina-krisen i 2014, da de tre regjeringen forsøkte å stå samlet ovenfor Russland, uten å lykkes helt med det. Et dypere fransk-tysk-polsk samarbeid på sikt er ikke minst avhengig av at Polen blir en del av EUs indre kjerne, dvs. først og fremst eurosonen.

Andre skjær er mer konjunkturpreget. Macrons tilnærming til Putin og passiv-aggressive linje ovenfor Donald Trump og NATO bekymrer tyskerne og irriterer polakkene like mye som franskmenn kan være rasende på Polens anti-klimapolitikk, deres systematiske kritikk av Moskva og deres vekslende diskurs om behovet for et selvstendig forsvar for EU, noe som illustreres gjennom innkjøpet av 32 amerikanske F-35A kampfly i slutten av januar. Tyskland megler gjerne mellom de to andre landene, men kan ikke utøve noe reelt lederskap i EU så lenge Merkel sitter som kansler.

Slike gnisninger tyder på at er et stykke igjen før de tre landene konvergerer i en felles visjon. Skal Weimartriangelen virkeliggjøres, kan Konferansen om Europas framtid, som begynner i 2020 og vil vare i to år, være en passende anledning for at europeerne legger brexit definitivt bak seg og ser framover.

10. februar 2020 publiserte AreaS medlem Franck Orban en kronikk i europeiskpolitikk.no om maktkonstellasjonen i EU etter Brexit og om muligheten for økt koordinering mellom Frankrike, Tyskland og Polen i framtiden gjennom Weimartriangelen.

January 31, 2020January 31, 2020

Henrik Sætra intervjuet i Vårt Land

AreaS-medlem og forfatter av kapitlet “Man and His Fellow Machines”, Henrik Sætra, ble intervjuet av avisen Vårt Land den 27. januar i år. Ifølge Sætra vil roboter kunne utfordre kristnes syn på skaperverket.

Sætra mener menneskets særstilling og menneskerettighetene er menneskeskapte konstruksjoner, og at utviklingen av kunstig intelligens har kommet så langt at tiden er inne for å spørre: Skal også roboter få rettigheter?

Kapitlet er hentet fra AreaS-antologien “Discussing Borders, Escaping Traps. Transdiciplinary and Transspatial Approaches”, redigert av Franck Orban og Elin Strand Larsen. Boken er open-access og tilgjengelig HER.

December 2, 2019December 2, 2019

Algerie, Tunisia og Marokko. Samfunn, politikk og kvinner etter 2011

Hva er likhetene og forskjellene mellom de nord-afrikanske statene? Illustrasjon: Colourbox

11. desember arrangerer forskningsgruppen Areas i samarbeid med Deichman bibliotek Majorstua og Mosaic følgende panelsamtale: «Algerie, Tunisia og Marokko. Samfunn, politikk og kvinner etter 2011».

De tre nord-afrikanske statene – Algerie, Marokko og Tunisia – er medlemmer av Den arabiske liga sammen med 19 andre arabiske stater. De har mange likheter. Blant annet har kvinner bedre rettigheter i disse statene enn i andre land i Midøsten. Samtidig er de tre statene påfallende ulike.

Innledere:

Ragnhild Johnsrud Zorgati (Universitetet i Oslo) introduserer Tunisia
Sara Merabti Elgvin (Norsk utenrikspolitisk institutt NUPI) introduserer Algerie
Rania Maktabi (HiØ) introduserer Marokko
Houmad Achour, leder av Mosiac er ordstyrer

Arrangementet finnes her.

December 2, 2019December 2, 2019

New AreaS book discussing borders

New AreaS book ” Discussing Borders, Escaping Traps: Transdisciplinary and Transspatial Approaches”, is published by Waxmann and is available in open access or through order.

Foto: Book cover Waxmann

We live in strange times. Old borders are vanishing just before our astonished eyes, while new ones are rapidly emerging. Nearly three decades after the publication of Francis Fukuyama’s The End of History and the Last Man, the zeitgeist that predicted a bright future for mankind to a large extent turned out to be rather more of a dystopia. Crises in and outside Europe multiplied the number of border controls, triggered the construction of walls and fences and widened ideological gaps. The book Discussing Borders, Escaping Traps is a transdisciplinary and transspatial approach to investigating these vanishing, emerging and changing material and immaterial borders. It is the result of a two-year project by AreaS, a research group in area studies located at Østfold University College in Norway, and by partners of AreaS.

Authors:

Franck Orban and Elin Strand Larsen (Editors)
André Avias, Harald Borgebund, Wladimir ChávezVaca, Torgeir Landro, Rania Maktabi,
Robert Mikkelsen, Franck Orban, Marjo Rynning, Henrik Skaug Sætra, Elin Strand Larsen, Johanna M. Wagner

December 1, 2019December 1, 2019

Macrons veddemål om Natos fremtid

Macron rystet NATO før Alliansens 70-års jubileum. Illustrasjon: Colourbox.com

KRONIKK: NATO-toppmøtet 3. og 4. desember skulle bli en ellevill feiring av Alliansens 70 års-jubileum. I stedet vil feststemningen rammes av kritikken som kom til uttrykk i november da den franske presidenten Emmanuel Macron i The Economist beskrev NATOs tilstand som «hjernedød». Et ureflektert og farlig utspill, ble det sagt fra flere hold. Men Macrons diagnose fortjener kanskje mer positiv oppmerksomhet hvis man vil at NATO skal ha en fremtid.

De aller fleste norske og utenlandske medier distanserte seg fra Macrons utsagn og fremstilte det som en overdrevet kritikk av dagens NATO. Måten å gjøre det på var kanskje klønete. Men ordvalget var ikke tilfeldig. Utrykket «hjernedød» siktet mot hodet, og ikke kroppen. Macron reiser ikke tvil om medlemmenes militære samarbeidsevne. Denne evnen har tvert imot blitt styrket i senere tid. Og franskmenn er de siste som vil klage over dette. De bidrar tungt til ulike NATOs militære operasjoner og tok sin fulle plass igjen i alliansen etter at de kom tilbake i de integrerte militære strukturer i 2009.

Det Macron tar opp er mer av politisk art. Konsensuspolitikken som NATO bygger på svekkes når medlemsland bevisst ser bort fra artikkel 4, som forutsetter en åpen dialog og et aktivt samarbeid i Alliansen. USA bestemte å trekke sine styrker ut av Syria uten å koordinere med sine NATO-allierte og sviktet i tillegg kurderne – dvs. Vestens beste allierte i kampen mot IS. Tyrkia bestemte parallelt unilateralt å krysse Syria-grensen for å kvele kurdernes ambisjon om nasjonalstat. Macron påpekte en trend der interessemotsetninger mellom NATO-land øker.

I dag kan enkelte staters unilaterale valg faktisk trekke andre land i kriger som ingen vil ha. Ordbruken må ha falt ganske tungt for brystet til en Macron som i to og halvt år prøvde å sjarmere Trump. Men denne taktikken ble mislykket og diskursen er nå byttet ut med en mer konfronterende linje.

Utspillet er ment til å ryste. Det er naivt å tro at svekkelsen av artikkel 4 ikke vil få følger for selveste artikkel 5 om gjensidig garanti. For å kunne dø for hverandre må suverene stater som utgjør NATO-felleskapet – og innbyggerne som står bak – dele verdier og interesser. Kun da er det ultimate offer akseptabelt for alle. Derfor kan ikke NATO bare reduseres til å bli et lukrativt våpenmarked eller et legitimeringsverktøy som kan brukes etter behov.

Verdispriket – hvis det fortsetter – vil kunne føre til at noen en dag ikke tar ansvar hvis det skjer et angrep mot et annet NATO-land. Det ville være alvorlig nok hvis det skjer med et lite NATO-land. Tenk på om det skulle skje med et USA som den siste tiden flere ganger har kalt Alliansen for «avleggs»?

Historien mellom amerikanere og europeere preges av flere opp- og nedturer. Vi er evig takknemlige for at USA kom Europa til unnsetning ved to anledninger i det 20. århundret. Vi bør heller ikke glemme at det samme USA forduftet etter 1. verdenskrig og lot Folkeforbundet rase sammen.

Macron forteller en ubehagelig sannhet. Europeerne må slutte å tro blindt på at USA alltid vil stå ved deres side. Det geostrategiske skiftet som gjør at USA ser mer mot Stillehavet og Kina enn mot Eurasia startet ikke med Trump, men med Obama-administrasjonen. En slik trend vil fortsette hvis Trump gjenvelges, selv om den «dype staten» står imot. Ingenting tyder på at den vil snu med hans etterkommere.

Derfor må europeerne ta ansvar for sin egen sikkerhet. Det betyr at EUs militærmakt må bygges opp for å forsvare egne borgere og egne strategiske og økonomiske interesser i en verden preget av økende blokkrivalisering. Det er primært europeernes selvpåførte avmakt og aversjon mot enhver form for strategisk tenkning Macron retter sin kritikk mot.

Under Forumet for freden som ble holdt i Paris 12. november erkjente Macron at hans utsagn kunne provosere. Han gjentok i substans det samme under møtet med Stoltenberg 28. november. Står han alene? Det kan se slik ut ved første blikk. NATOs generalsekretær var raskt ute med å beklage at Macron kaster bensin på bålet i stedet for å bidra aktivt til dialogen i Alliansen. Norske myndigheter nikket. Sett fra et norsk standpunkt og fra norsk geografi er det lett forståelig. NATOs østeuropeiske land var like kritiske og frykter fortsatt russisk ekspansjon.

Tyskerne deler langt på vei franskmennenes syn, men er bundet av egen historie når det gjelder forholdet til USA. 19 november sa den tyske utenriksministeren at man ikke lenger kan gjøre som om ingenting har hendt. Samtidig varslet han om at fraværet av reaksjon vil øke usikkerheten i Alliansen og åpne for mer splittelse. En slik posisjonering skaper utydelighet.

Samtidig gjør Tyskland det landet alltid gjør i slike tilfeller, dvs. å megle mellom bråkmakerne. Det er også vanlig at man nedsetter ekspertgrupper. En slik ekspertgruppe skal se på hvordan det politiske samarbeidet i Alliansen kan styrkes og vil levere sine konklusjoner på NATO-toppmøtet i 2021. Men er det fortsatt vilje til åpenhet?

Macron har et poeng. Likevel bør man ikke være naiv om hans motiver. Det handler ikke bare om NATOs fremtid, men også om lederskap. Macron er ikke den første franske president som vil styrke europeernes forsvarstyngde, enten ved å satse på en økt grad av «europeisering» innenfor Alliansen eller ved å bygge opp EU til å bli en mer selvstendig militær aktør og et alternativ til NATO på lengre sikt.

De Gaulle, Mitterrand og Chirac prøvde i sin tid å påvirke det interne maktforholdet i Alliansen og oppmuntret til en styrking av europeernes forsvarsevne. De fikk en åpning da man var i tvil om USAs syn på Alliansens fremtid. Samtidig undervurderte de hvilken betydning – utenom det rent strategiske – NATO hadde for USA og frykten for et amerikansk maktvakuum blant andre NATO-land. Derfor mislyktes de til slutt.

Macron kan dermed godt ha rett på lengre sikt og likevel begå den samme feilen. Men mindre ting virkelig har forandret seg.

1. desember 2019 publiserte AreaS medlem Franck Orban en kronikk i Dagbladet om Frankrikes president Macrons kritikk av NATO i forkant av Alliansens 70-års jubileum 3. og 4. desember 2019.

Franck Orban
Førsteamanuensis
Avdeling for økonomi, språk og samfunnsfag
Leder av forskergruppen AreaS

Se faglig profil

November 25, 2019December 2, 2019

Women and patriarchal state laws in Syria: Pressures to reform

Rania Maktabi ble invitert til Det syriske kulturinstitutt i Danmark mandag 25. november. Hun holdt et foredrag på engelsk og arabisk om «Women and patriarchal state laws in Syria: Pressures to reform» https://www.facebook.com/events/2080131045621217/.

November 14, 2019December 2, 2019

Politikk og religion i Marokko

14. november 2019 deltok Rania Maktabi i NRK 2 programmet Verdibørsen og uttalte seg om «Politikk og religion i Marokko».

Podcasten kan hentes her.

November 4, 2019November 4, 2019

Om protestene i Libanon og avgangen til Libanons statsminister

30. oktober var Rania Maktabi gjest i Dagsnytt 18 for å snakke om protestene i Libanon og avgangen av landets statsminister.

Opptaket av intervjuet kan hentes her.

October 31, 2019November 22, 2019

AreaS – seminar: Don’t shoot! America’s deadly love affair with guns. Video and podcast now available

Can nothing be done with gun control in the USA? Fotoillutrasjon: Colourbox.com

AreaS member Robert Mikkelsen at the library about gun control in the United States.

Tid og sted: 23. okt. 2019 12:15–13:00, HiØ Biblioteket ved Remmen

Last year, about 40.000 people were killed by guns in the United States. No other modern industrial country comes close to this number. Yet many Americans still love their guns. Why? What can be done to control the murder and mayhem they cause in the United States?

For answers, come to Robert Mikkelsen’s lecture on this topic. The lecture will be in English, and all students and employees are welcome.

Podcast now available
Video now available

October 31, 2019November 22, 2019

AreaS-seminar: “Resistance politics: international relations and radical theories.” Podcast and video now available

Foto: What does it take to achieve gender equality trough politics? Fotoillustrasjon: Colourbox.com

Associate professor at Faculty of Economics, Languages and Social Sciences Rania Maktabi, has invited film director Frøydis Fosslie Moe to the library at Remmen, to lecture about film and politics, and how she conveys political messages through visual mediums.

Tid og sted: 22. okt. 2019 12:00–13:00, HiØ Biblioteket ved Remmen

Frøydis Fossli Moe is a young feminist female director from Oslo, Norway. Coming from a wide political background she is trying to make taboo films about gender, inequality and politics. She got her degree in international development studies from studying in Oslo, Nicaragua, England and India. She finished her master’s degree in film directing from Screen Academy Scotland in 2018 and since then she has been working on mutable films such as “My Sister’s Rose”, “Man Made”, “River view” and more. Now she is working in post-production with a film called “The day after” as a part of Mediefabrikken’s talent workshop for female young directors in Oslo. Visually she loves handheld camera, colours and fast dialogue. And her dream is to try to change the world through cinema.

This session will contain a lecture on how and why the film “My Sister`s Rose” was made, the screening of the actual film, a conversation between Rania and Frøydis, and questions and answers from the audience.

Podcast now available

Video now available

September 30, 2019September 30, 2019

To kronikker av Daniel Lees fryer

Sommeren 2019 publiserte Daniel Lees Fryer to kronikker med følgende tittel: Anti-universitet nå!; Peterloo: «Dere er mange, de er få» .

Anti-universitet nå!

For noen uker siden deltok jeg i Antiuniversity Festival i London. Festivalen tilbyr arrangementer og kurs i en rekke temaer: veving, kunstig intelligens, samskriving på t-banen, windrush-generasjonen, film, musikk med mer. Festivalen vokser og har sine røtter i radikale og revolusjonære bevegelser både innenfor og utenfor akademia. Festivalens uttalte mål om å avinstitusjonalisere kunnskap og læring kan være et viktig bidrag i nyere diskusjoner om avkoloniseringen av høyere utdanning.

I Shoreditch i London i 1967 startet en gruppe akademikere, kunstnere og aktivister Antiuniversity of London. Målet var å utfordre «the intellectual bankruptcy and spiritual emptiness of the educational establishment both in Britain and the rest of the Western World». Inspirert av Free University of New York, og med et tydelig «new left» og marxistisk preg, tilbød Antiuniversity of London kurs uten studiepoeng, karakter eller grad, åpne for alle interesserte, med ingen krav om forkunnskap og akademiske kvalifikasjoner. Den skulle bryte ned skillene mellom lærer og student, mellom skolen og samfunnet, og skape rom for diskusjon, (gjen)oppdagelse og åpenbaring. Kursene og møtene skulle være eksperimenterende og revolusjonære, om de tok for seg lydpoesi, kvinner og revolusjon, Black Power-bevegelsen, geriljakrig eller psykiatri. De ble ledet av kjente figurer og intellektuelle som C. L. R. James, Stuart Hall og Juliet Mitchell. Prosjektet varte i cirka ett år.

Spol fram noen tiår og ideen om anti-universitetet får nytt liv. Denne gangen, i 2015, står universitetets stadig økende akademiske og administrative hierarki, markedifisering og studieavgifter blant utfordringene. (Studieavgift varierer i Storbritannia, men mange studenter i England og Wales betaler nå ca. 100.000 kr i året.) I motsetning til sin forløper har dagens anti-universitet, Antiuniversity Now, ingen faste lokaler, ingen tilsatte eller semesterregistrerte studenter, og ingen ambisjoner om å bli institusjon. Den tar et eksplisitt «antikapitalistisk, anarkistisk, feministisk, antirasistisk, avkoloniserende, antifascistisk, queer, trans og sexarbeider-inklusiv» standpunkt. Målet er å tilby gratis, tilgjengelige og inkluderende arrangementer basert på ikke-hierarkiske, deltakende og demokratiske læringsformer. Arrangementene kan handle om hva som helst, og hvem som helst kan arrangere dem. Man trenger ikke være noen Stuart Hall eller Juliet Mitchell.

Antiuniversity Now holder arrangementer fortløpende, men de fleste aktivitetene skjer under den årlige Antiuniversity Festival. Årets festival, den femte siden 2015, gikk over en uke, fra 15. til 22. juni, med over 130 arrangementer på forskjellige steder i Storbritannia, hovedsakelig i London, men også lenger unna i Paris og i Boulder, Colorado. På disse arrangementene kunne man blant annet gå seg vilt på tur i Hackney, bygge egen FM-sender og lære seg queer-tango. Noen høydepunkter for meg inkluderte brødbaking løst inspirert av Pjotr Kropotkins Erobringen av brødet og en workshop og diskusjon om trening og bruk av egen stemme i talesyntese.

I de nyere diskusjonene om avkolonisering av høyere utdanning representerer anti-universitetet et forfriskende bidrag. Avinstitusjonalisering, altså i dette tilfellet å frigjøre kunnskap og læring fra en stadig ekskluderende og monopoliserende institusjon, handler om å se akademia både innenfra og utenfra. Anti-universitetet utfordrer dagens universiteter og høgskoler, og tilbyr et alternativt rom for å skape og dele kunnskap og erfaringer. Den er ikke bundet av akademias tradisjonelle og iboende konservative strukturer, eller av markedskrefter og et «behov» for å måle det som måles kan. Det overordnende målet med Antiuniversity Now er ikke å reformere akademia. Det er å lage nye, åpne, inkluderende kunnskapsarenaer, uavhengig av dagens høyere utdanningsinstitusjoner. Men anti-universitetets posisjon kan være med å påvirke akademias framtidige former, dets kunnskapssyn, tilgjengelighet og åpenhet.

Å avkolonisere høyere utdanning kan bety å avinstitusjonalisere den. Som Joseph Berke, en av anti-universitetets initiativtakere, skal ha skrevet i 1968: «Vi må ta et skritt utenfor [den strukturen vi kjenner] for å kunne se den. Men vi kan ikke ta et skritt hvis det ikke er noe sted å sette beinet». Anti-universitetet og liknende eksperimenter kan gi et fotfeste og være starten på en ny-gammel, alternativ vei.

Peterloo: «Dere er mange, de er få»

16. august var det 200 år siden «Peterloo»-massakren i Manchester, England. Dagen da titusenvis av fredelige demonstranter samlet seg i St Peter’s Field for å kreve parlamentariske reformer. Dagen da demonstrantene ble angrepet av det lokale kavaleriet. Dagen da 18 til slutt ble drept og flere hundre ble skadet. Dagen som ble inspirasjon for Percy Bysshe Shelleys dikt «The Masque of Anarchy» og nå nylig en ny film («Peterloo») av Mike Leigh.

Hovedtaleren i St Peter’s Field den 16. august 1819 var Henry Hunt. Hunt og andre reformister ville blant annet ha bedre representasjon i parlamentet, utvidet stemmerett og en slutt på barnearbeid. Deres ideer og popularitet blant den stadig voksende arbeiderklassen ble sett på som en trussel, og myndighetene i Manchester fryktet opptøyer.

Da Hunt begynte å tale, ble byens konstabler bedt om å arrestere ham. Den lokale «yeomanry», et frivillig kavaleri bestående av fabrikkeiere, handelsmenn og butikkeiere, og «husaren» (hærens kavaleri) ble sendt inn for å beskytte konstablene og for å holde orden. Men i den trange folkefylte plassen hvor det stod 60.000-100.000 mennesker, ble det fullstendig kaos. Kavaleriet hadde lite plass å manøvrere seg i og yeomanry gikk amok med hest og sabel blant demonstrantene. I løpet av bare noen få minutter ble elleve drept og flere hundre skadet (ytterlige syv døde som følger av skadene sine).

Klassehat og kvinnehat

Historikeren E. P. Thompson kaller Peterloo en sentral hendelse i Englands sosiale og politiske historie, og han beskriver angrepet som «the panic of class hatred» (klassehatets panikk). Det er vel lett å forstå hvorfor. Arbeidere i verdens raskeste voksende industriby ville ha forandring. Etter flere år med krig (Napoleonskrigene tok slutt i 1815), ødelagte avlinger («året uten sommer» var i 1816) og økte importavgifter («Corn Laws» ble først introdusert i 1815) gikk matprisene opp og gjennomsnittslønnen ned. Misnøyen tok ulike former: Det ble folkemøter, protester og opptøyer, sabotasje, streik og opprør. (Vel å merke var det fortsatt ulovlig å organisere seg i følge Combinations Act fra 1799, «an act to prevent unlawful combinations of workmen».) Manchester and Salford Yeomanry ble opprettet i 1817 for å stanse dette antatte oppvigleriet. Men yeomanry ble latterliggjort i aviser som Manchester Observer, og i St Peter’s Field gikk de til angrep mot folk med bannere og folk de kjente igjen fra tidligere demonstrasjoner og møter. De var bitre, de var nok redde—og noen var visst fulle—og hatet de bar med seg ble utløst i den spente situasjonen.

I tillegg til dette klasseperspektivet er det også verdt å merke at et uforholdsmessig stort antall drepte og skadede var kvinner. Stadige flere kvinner jobbet i Manchesters voksende tekstilindustri. Mange hadde møtt opp i St Peter’s Field og noen krevde stemmerett for alle. Den nystiftede Manchester Female Reform Society var for eksempel til stede og var godt synlig i sine hvite klær. Angrepet på de som var samlet i St Peter’s Field den dagen bygget antakeligvis ikke bare på klassehat, men også kvinnehat.

Etter Peterloo

Massakren ble rapportert i pamfletter og flere lokale og nasjonale aviser. (Det var Manchester Observer som først brukte navnet Peterloo—etter slaget ved Waterloo noen år tidligere—for å betegne det som skjedde.) Det var mye sympati og støtte for demonstrantene og sterke fordømmelser mot myndighetene. Men reaksjonen fra regjeringen ble innføring av nye, strengere lover. Disse lovene skulle blant annet forhindre store folkemøter, kneble radikale aviser og gjøre det lettere for å sikte og arrestere antatte bråkmakere.

De parlamentariske reformene Hunt og andre kjempet for ble det ikke noe av. Det måtte flere hendelser og bevegelser til for at det skulle skje. Men Peterloo er utvilsomt en viktig og sentral del av Englands sosiale og politiske historie og ikke minst arbeiderbevegelsens historie.

Ye are many, they are few

Da poeten Percy Bysshe Shelley fikk høre om massakren skrev han diktet «The Masque of Anarchy». Det ble ikke utgitt før etter hans død, flere år etter Peterloo, men diktet fanget opp det grusomme som skjedde i Manchester samtidig som det ble et kamprop mot urett og en sterk oppfordring til sivil ulydighet og ikke-voldelig motstand.

«Rise, like lions after slumber / In unvanquishable number! / Shake your chains to earth like dew / Which in sleep had fallen on you: / Ye are many—they are few!»

September 25, 2019September 25, 2019

AreaS seminar: Territorial Rights and Animals

The Østfold University College library in Halden gets visited by Alfonso Donoso from Chile, who will talk about territorial rights versus animal rights.

Tid og sted: 24. sep. 2019 11:00–12:30, Biblioteket på Remmen

Foto: Where can we draw the line between territorial rights and animals rights? Fotoillustrasjon: Colourbox.com

Alfonso Donoso is Associate Professor in political theory at the Pontificia catholic university in Santiago, Chile. He is a doctor in the area of political philosophy from University of York, England, and his general research areas are ethics and environmental justice, territorial rights, theories of political obligations, and retributive justice (punishment and criminalization).

He is invited by the research group AreaS and associate professor at Østfold University College Harald Borgebund to speak about topics concerning territorial rights versus animal rights.

All students and employees are welcome to sit and listen while eating your lunch, helping yourselves to coffee or tea, and to discuss the topics presented. This session will be in english. Welcome!

September 25, 2019September 25, 2019

AreaS seminar: Antikken – evig aktuell

Podcasten fra seminaret er nå tilgjengelig!

Idéhistoriker og forfatter av boka Hva er antikken?, Christine Amadou, viser oss hva antikken var og hvordan den er blitt det den er for oss i dag. Hun forteller historien om hvordan ulike deler av antikken er blitt formidlet, oversatt, rekonstruert og anvendt i ulike sammenhenger opp gjennom historien.

Tid og sted: 11. sep. 2019 19:00–20:30, Litteraturhuset Fredrikstad

Foto: Antikken ved Volubilis. Fotoillustrasjon: Colourbox.com

Antikken har en særegen status. Det er derfor keisere har fått slept hjem tonnevis av stein og omhyggelig rekonstruert antikke bygninger i hagene sine. Og når Ajax i dag er mer kjent som skuremiddel enn som trojansk helt, og gudene Hermes og Nike som dyre vesker og raske sko, har merkevarebyggerne gjort det samme som vi har holdt på med i over 2000 år: Brukt antikken til å gjøre inntrykk på folk.

Christine Amadou er førsteamanuensis i idéhistorie ved Universitetet i Oslo. Hennes faglige interesser er mangfoldige. Særlig har hun arbeidet med gresk idehistorie fra antikken til bysantinsk tid, senantikken, hagiografi, antikkresepsjon, oversettelseshistorie, kirkehistorie og kjønn og kjønnskategorier i antikken og tidlig kristendom. Hun har publisert en rekke bøker og artikler. Noen av de siste er «Vestens idéhistorie. Antikken og middelalderen» (2012) og «Bibelsk» (2011 med Anders Aschim). Amadou er også oversetter av skjønnlitteratur. Amin Maalouf, Simone Weil, Albert Camus, Jean Cocteau og Pierre Bayard er noen av dem hun har oversatt, alle fra fransk. Hun oversetter også fra gresk.

Arrangementet er et samarbeid mellom Litteraturhuset Fredrikstad og Forskningsgruppen AreaS ved Høgskolen i Østfold (HiØ). Introduksjon ved Rania Maktabi (HiØ).

September 18, 2019September 25, 2019

Bokslipp Terror i Europas hjerte – Tankesmien Agenda

Podcasten fra bokpresentasjonen om “Terror i Europas hjerte” er nå tilgjengelig.

Velkommen til bokslipp og debatt på Kulturhuset (boksen, 2. etg), tirsdag 17. september kl. 1730. I regi av forlaget Res Publica og Agenda.

Det er snart fire år siden 130 personer mistet livet i seks nøyaktig koordinerte terrorangrep i Paris. Den 13. november 2015 smalt det i tre bomber under fotballkampen mellom Frankrike og Tyskland på Stade de France. Samtidig kjørte en bil til flere fortauskaféer i Paris og meide gjestene ned med maskingevær. I konsertlokalet Bataclan var 1 500 fans på konserten med bandet «Eagles of Death Metal». De ble fanget som gisler av tre terrorister i et inferno. Slik forgikk angrepet som IS fullt og helt planla og gjennomførte på europeisk jord i 2015.
Forfatteren følger Salah Abdeslam, den eneste overlevende terroristen, på hans vei fra festglad ungdomskriminell i Brussel, til terrorist i Paris.

Du møter:
– Vibeke Knoop Rachline, utenriksjournalist bosatt i Paris og forfatter av boken Terror i Europas hjerter
– Thomas Hegghammer, seniorforsker ved Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI) og professor II ved og C-REX – Senter for ekstremismeforskning ved Universitetet i Oslo
– Franck Orban, førsteamanuensis ved avdeling for økonomi, språk og samfunnsfag, Høgskolen i Østfold
– Sylo Taraku, rådgiver i Agenda og forfatter av bøkene Balkaniseringen av Europa og Frihetskampen i islam (kommer september 2019)
– Ivar Iversen, redaksjonssjef i Agenda Magasin (ordstyrer)

Velkommen til bokslipp og debatt på Kulturhuset (boksen, 2. etg), tirsdag 17. september kl. 1730. I regi av forlaget Res Publica og Agenda.

September 17, 2019September 17, 2019

Om det norske mentorprogrammet for radikaliserte innsatte på ENAP-konferansen i Frankrike

10. og 11. september 20109 ble Franck Orban invitert av Den nasjonale fengselsskolen i Frankrike (Ecole Nationale d’Administration Pénitentiaire) for å presentere erfaringene fra mentorprogrammet for radikaliserte innsatte i Norge på en internasjonal konferanse om fengselsregimer på tvert av landegrensene. Herved følger en oppsummering av hans innlegg med tittel “Norvège : Le programme de mentoring pour détenus radicalisés en Norvège : enseignements de la première évaluation.”

Le programme de mentoring pour détenus radicalisés en Norvège : enseignements de la première évaluation

Le gouvernement norvégien a rendu public un plan d’action contre la radicalisation et l’extrémisme violent en juin 2014. Dans ce cadre, on a demandé aux autorités pénitentiaires d’élaborer un programme de mentoring adressé à des détenus identifiés comme vulnérables à la radicalisation ou au recrutement vers l’extrémisme violent. Après une période de planification s’étalant de l’automne 2014 à l’ensemble de l’année 2015, le programme a débuté début 2016 pour être évalué une première fois fin 2018. Nous présenterons ici les premiers résultats du rapport d’évaluation publié en février 2019. Ce rapport s’appuie sur des documents internes du Directoire norvégien des services pénitentiaires et sur une série d’entretiens conduits avec des participants au programme, leurs mentors, ainsi que les personnels pénitentiaires impliqués dans le travail avec ceux-ci. On a cherché à déterminer comment le programme de mentoring était perçu par ces trois groupes et quel a été son impact sur eux.

Dans un premier temps, cette étude fait l’historique du programme à partir des débats internes dans les groupes de travail chargés de concrétiser les directives formulées par le ministère de la Justice au Directoire norvégien des services pénitentiaires, ainsi qu’à travers la correspondance entre le ministère et le directoire. La documentation permet met en relief les motifs qui ont conditionné la mise en place un tel programme et les différentes modalités envisagées pour sa mise en forme.

On constate plusieurs différences entre le concept initial et sa version finale. Le programme a été initialement conçu comme un projet pilote limité à une prison et à la région d’Oslo. Rapidement, – et tout en conservant sa nature de projet pilote -, il a été élargi à toute la région Sud-Est de la Norvège bordant Oslo. Dans sa version finale, on a délaissé un projet géographiquement limité pour étendre la mesure à l’ensemble du pays, alors que le personnel pénitentiaire n’était pas encore formé, que le recrutement des mentors débutait à peine, que le budget alloué au programme n’avait pas été élargi et que le projet pilote n’avait pas été évalué. Un tel élargissement a sans doute visé à rassurer une opinion publique traumatisée par les attaques commises dans d’autres pays européens ainsi qu’à prévenir toute critique portant sur le manque de maillage sur tout le territoire.

Une seconde différence concerne la nature du programme. Sa formulation initiale telle qu’énoncée dans le plan d’action stipulait qu’il s’adresserait en priorité aux jeunes détenus identifiés comme radicalisés ou susceptibles de l’être et qui couraient le risque d’être recrutés par des réseaux extrémistes. Il avait donc une visée préventive. Cette dernière a été victime des événements internationaux survenus entre 2015 et 2018. Sans disparaitre totalement, elle s’est effacée devant la nécessité de prévenir le risque d’attentat en Norvège, ainsi que celui de traiter les premiers retours de jihadistes de nationalité norvégienne ou autres résidant en Norvège, ce qui s’est ressenti dans le recrutement des participants au programme. Ceux-ci ont plutôt été des détenus mâles, plus âgés, jugés pour faits terroristes ou pour association à un groupe terroriste et issus dans leur majorité de la mouvance islamiste radicale. Initialement ouvert à tous les types de radicalité, le programme n’a en fait accueilli aucune personne provenant de la mouvance extrémiste de gauche et très peu de personnes issues de la mouvance d’extrême droite. Sur le long terme, cette mutation du groupe cible semble davantage avoir été la conséquence de la pression des événements que d’un choix idéologique délibéré.

Une troisième différence notée concerne la forme et le but recherché par le programme de mentoring. Inspiré à la base par des programmes équivalents existant notamment au Danemark et en Grande-Bretagne, les autorités norvégiennes ont cherché une voie innovante entre ces différents modèles. De là a découlé une série de priorités qui entérinent la spécificité du mentoring programme concernant l’idée de volontariat et d’un mentoring « sur mesure » pour les détenus, le recrutement de mentors qualifiés non issus des services pénitentiaires, mais plutôt de la société civile et enfin l’accent mis sur la création d’un lien de confiance entre mentees et mentors en amont du travail de polissage des comportements et idées extrémistes plutôt que sur une stratégie de déradicalisation plus agressive.

Le rapport rend également compte de la manière dont détenus, mentors et personnels pénitentiaires ont vécu le programme. Les trois groupes concordent sur le fait que ce dernier a eu un impact positif, mais pour des raisons très différentes et qui ont autant trait aux conditions de vie au sein des prisons qu’au traitement en soi de la radicalité.

August 23, 2019August 29, 2019

Norsk sikkerhet fra et PST-perspektiv

Seksjon for statsvitenskap og Forskningsgruppen AreaS inviterer i samarbeid med biblioteket til en gjesteforelesning med analysesjef ved PST (Politiets sikkerhetstjeneste) Jon Fitje Hoffmann. Gjesteforelesningen inngår som del av høstens studium i statsvitenskap påbygging, men er åpen for alle. 29. aug. 2019 11:30–12:00, Biblioteket Remmen.

Jon Fitje Hoffmann er analysesjef ved Politiets sikkerhetstjeneste (PST).
Han gjester Høgskolen i Østfold torsdag 29. august med foredraget: «Norsk sikkerhet fra et PST-perspektiv». På foredraget forteller han om PSTs arbeid, hvordan PST er organisert, og hvordan PST samarbeider med andre aktører for å utøve kontroll over sikkerhet i Norge.

Jon Fitje Hoffmann er utdannet statsviter fra Universitetet i Oslo (UiO). Han er tidligere fagdirektør ved Statsministerens kontor, leder for sekretariatet til Regjeringens sikkerhetsutvalg, rådgiver i sikkerhetspolitisk avdeling i Forsvarsdepartementet og konsulent ved Atlanterhavskomiteen.

Kilde: https://www.nsm.stat.no/sikkerhetskonferansen/sikkerhetskonferansen2019/sikkerhetskonferansen2018/foredragsholdere2018/jon-fitje-hoffmann/.

Arrangør

Avdeling for økonomi, språk og samfunnsfag (ØSS) og Forskergrupen AreaS i samarbeid med Biblioteket på Remmen

Jon Fitje Hoffmann ved HiØ, 29. august 2019. Fotoillustrasjon: Franck Orban/AreaS

August 23, 2019August 27, 2019

Hva gjør frykten for terror med oss?

Årets sommerferie er for mange nylig tilbakelagt. I hvilken grad begrenser frykten for terror våre valg av feriedestinasjon? Eller gjør den det?Tid og sted: 26. aug. 2019 19:00–20:00, Litteraturhuset i Fredrikstad

Sondre Lindahl ved Litteraturhuset i Fredrikstad, 26. august 2019. Fotoillustrasjon: Franck Orban

Ifølge eksperter er risikoen for terror lav. Likevel er flere norske feriefavoritter på listen over reisemål med høyere risiko for terrorangrep. I de fleste europeiske land er beredskapen høy som følger av tidligere angrep. I følge terrorforsker Sondre Lindahl trenger vi ikke å være redd for terror i det daglige. Hvis vi begynner å korrigere oppførselen og atferden vår, oppnår terroristene akkurat det de ønsker. Rådene er heller å bruke sunn fornuft, og å ta noen forholdsregler før man skal ut å reise. Det for eksempel ikke anbefalt å oppsøke en by der det er politisk uro.

Terrorisme har vært en del av politisk konflikt i tusenvis av år. Den globale krigen mot terror har vært voldelig, og at den har sviktet på sine egne vilkår for å motvirke, forebygge eller kontrollere terrorisme.

Sondre Lindahl er førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold. Han har doktorgrad fra Nasjonalt senter for freds- og konfliktstudier, University of Otago. Lindahls primære forskningsområde er terrorisme og hvordan man forsøker å bekjempe terrorisme. Han forsker på terrorisme i en bredere sikkerhetspolitisk sammenheng, og er interessert i sikkerhetspolitiske spørsmål og internasjonal politikk.

Han er regelmessig ute i norske media og kommenterer terrorhandlinger, og er for tiden i gang med å publisere en rekke artikler om alternativer til voldelig bekjempelse av terrorisme.

Lindahl er medlem i forskergruppen AreaS ved Høgskolen i Østfold.

August 23, 2019August 24, 2019

Hvorfor satse på Frankrike: gleden og nytten av å kunne fransk

Siden presidentvalget i 2017 har det vært en økende interesse for Frankrike i Norge, og stadig flere oppdager nytten og gleden av å følge med på det som skjer i Frankrike. Samtidig er Frankrike en av Norges viktigste handelspartnerne, og fransk snakkes av stadig flere mennesker verden over – å kunne fransk åpner dermed mange dører.Tid og sted: 23. aug. 2019 17:00–18:30, Litteraturhuset i Oslo (Kjelleren)Legg til i kalender

Waving flag of France and Norway. Foto: Colourbox.com

Kjerstin Aukrust og Franck Orban, førsteamanuenser i fransk fra henholdsvis Universitetet i Oslo og Høgskolen i Østfold, inviterer til en samtale med tre frankofile samfunnsaktører, som hver på sin måte og innenfor sine felt har erfart verdien av å satse på Frankrike, både profesjonelt og privat.

Kveldens gjester er:

Torbjørn Røe Isaksen, næringsminister og tidligere kunnskapsminister

Hege Moe Eriksen, utenriksjournalist og programleder for Urix, NRK

Asbjørn Øverås, redaktør for oversatt skjønnlitteratur, Aschehoug

Arrangør

Høgskolen i Østfold/AreaS og Universitetet i Oslo/ILOS

Kjerstin Aukrust, Torbjørn Røe Isaksen, Hege Moe, Asbjørn Øverås, Franck Orban. Litteraturhuset i Oslo, Kjelleren, 23. august 2019. Fotoillustrasjon: Henrik Sætra.

August 23, 2019August 24, 2019

Hannah Arendt og rettssaken mot Adolf Eichmann: Onskapens banalitet

Adolf Eichmann administrerte Nazi-Tysklands deportering av jøder til utryddelsesleire, og sto i 1961 tiltalt for “forbrytelser mot det jødiske folk og mot menneskeheten”. Arendt, som selv hadde sittet i Gestapos fengsel, dekket rettssaken i Jerusalem som reporter for magasinet The New Yorker. Foredraget fokuserer på Hannah Arendts klassiker publisert i 1963: Eichmann in Jerusalem: The Banality of Evil.Tid og sted: 22. aug. 2019 10:15–11:00, Biblioteket Remmen

Bernt Hagtvet er professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo. Han gjester Remmen med et foredrag om den tysk-amerikanske statsviteren og politiske filosofen Hannah Arendt (1906 – 1975). Foredraget fokuserer på Hannah Arendts klassiker publisert i 1963: Eichmann in Jerusalem: The Banality of Evil.

Hagtvet skrev forordet til den norske oversettelsen av Arendts bok, utgitt av Bokklubbene i 2000. Han møtte Hannah Arendt som student ved Yale University på 1970-tallet, og har skrevet og forsket på Arendts teori om totalitarianisme.

Hagtvet har utgitt Intellektuelle og det proletære. Pervertert idealisme? (redigert sammen med Øystein Sørensen og Nik. Brandal, Dreyer, 2014); Dannelse: tenkning, modning, refleksjon – Nordiske perspektiver på allmenndannelsens nødvendighet i høyere utdanning og forskning» (redigert sammen med Gorana Ognjenovic, Dreyer, 2011); og Folkemordenes Svarte Bok (red., Universitetsforlaget, 2008). Han var redaktør for standardverket om og av statsviter og politisk sosiolog Stein Rokkan (1921 – 1979) Stein Rokkan: Stat, nasjon og klasse (Universitetsforlaget, 1987).

Arrangør

Rania Maktabi ved AreaS, Avdeling for økonomi, språk og samfunnsfag og Biblioteket på Remmen

June 24, 2019June 24, 2019

På C-Rex konferanse i Oslo om mentorordningen i kriminalomsorgen

21. juni 2019 ble AreaS medlem Franck Orban spurt av Senter for ekstremismeforskning C-Rex om å legge fram rapporten om mentorordningen i kriminalomsorgen som han leverte til justis- og beredskapsdepartementet i februar i år. Det skjedde i forbindelse med den årlige konferansen organisert av Society for Terrorism Research. Konferansens tema i år var «The data revolution in terrorism research: implications for theory and practice.»

Orbans innlegg hadde følgende tittel: Evaluating the Norwegian mentoring process for radical inmates – Franck Orban

The Norwegian government launched in June 2014 an action plan against radicalization and violent extremism. As a part of it, Norwegian correctional authorities were asked to create a mentoring program for inmates who were identified as being vulnerable to radicalization or recruitment to violent extremism. Following a planning phase between autumn 2014 and 2015, the program started early in 2016 and went through a first evaluation phase up to the end of 2018. We present here some results from this evaluation published in February 2019. The report is based on direct access to internal documents from the Directorate of Norwegian Correctional Service and interviews with inmates participating to the program, their mentors and prison staffers working with inmates. The report raises the question of how the mentoring program has been perceived by all three groups (prison system, mentors, mentees) and how it impacted on them.

June 17, 2019June 19, 2019

AreaS deltar på Alliansekonferansen 2019

Alliansekonferansen er en del av Olavsdagene og fant sted 13-14. juni 2019 på Quality Hotel i Sarpsborg – nøyaktig 1000 år etter at den norske vikingkongen Olav Haraldsson (Olav den Hellige) giftet seg med den svenske dronningen Astrid Olofsdotter i Borg. Ekteskapet skapte en ny allianse mellom Norge og Sverige, og det er dette man ønsket å markere med Alliansekonferansen. Tanken bak Alliansekonferansen er å skape et møte- og treffsted for debatt.

Olavsdagene arrangerte Alliansekonferansen 2019 i samarbeid med NUPI, PRIO, Høgskolen i Østfold, Oslo Freedom Forum og Litteraturhuset i Fredrikstad. Konferansen ble åpnet av Norges utenriksminister Ine Marie Eriksen Søreide.

Foto: Thomas Andersen, Olavsdagene, Alliansekonferansen 2019

Franck Orban og Elin Strand Larsen fra AreaS var medarrangør ved Alliansekonferansen og bidro med innlegg og paneldebatt. Franck Orban deltok 13. juni på konferansen med følgende innlegg: “En “hær av europeere” eller en “europeisk hær”: franske og tyske oppturer og nedturer gjennom etterkrigshistorien.” Denne delen av konferansen var viet til sikkerhetspolitiske spørsmål knyttet til allianser. Senere deltok Franck Orban i en panelsamtale sammen med Kate Hansen Bundt, generalsekretær av Den norske Atlanterhavskomiteen og Barbara Kunz, forsker ved Det franske instituttet for internasjonale studier, IFRI. Journalist Frithjof Jacobsen modererte samtalen.

Elin Strand Larsen deltok 14. juni på konferansen og bidro også med innlegg og deltagelse i paneldebatt. Denne delen av konferansen handlet om allianser for å sikre demokrati og offentlig debatt. Hennes innlegg hadde følgende tittel: “Et forsvar mot “fake news”, hvor hun pekte på noen noen saker i høstens kommune- og fylkesvalg som vekker stort engasjement og sterke følelser – spesielt i Østfold. Hun argumenterte for at det er nettopp i slike saker at man skal være spesielt på vakt mot falske nyheter og villedende informasjon. I panelet satt hun sammen med blant annet Silje Skipshamn fra Faktisk.no, Janne Elvelid fra Facebook Norge og Helge Lurås fra Resett. Mah-Rukh Ali, kjent som nyhetsanker fra TV 2 Nyhetene, ledet samtalen.

Programmet for konferansen:

June 5, 2019June 5, 2019

Frankrikes smittsomme gule feber

Er De gule vestene et nytt utbrudd i fransk historie eller har de kommet for å bli? Illustrasjon: Colourbox.com

KRONIKK: Ingen så dem komme. I november 2018 strømmet demonstranter med gule refleksvester ut i gatene i Frankrike – først i protest mot økte drivstoffavgifter. Siden ble protestrepertoaret kraftig utvidet, og inspirerte til lignende bevegelser i en rekke andre land – med svært ulik agenda. Nå ser det ut som De gule vestene er kommet for å bli.

Paris

I juli 2018 besluttet den franske regjeringen at fartsgrensen på mindre trafikkerte veier skulle settes ned fra 90 til 80 km/t. Allerede da begynte det å ulme. Egentlig hadde det ulmet i 20–30 år, men hverken eksperter eller politikere skjønte det. De som bor utenfor byene, i de delene av Frankrike som demografen Hervé Le Bras kalte «den tomme diagonalen», er «de glemte» eller som de selv sier, «de usynlige». De har dårlig råd og er nødt til å bruke bilen bare de skal på jobb, til tannlegen eller på butikken. Nærmeste offentlige kontor ligger i gjennomsnitt 14 minutter fra hjemmet. Videoappellen som hypnoterapeut og sikkerhetsekspert Jacline Moureau lanserte i Bretagne i slutten av oktober 2018, gikk viralt. «Vi (bilister) er møkka lei», sa hun til president Macron. Fem millioner så videoen. To uker senere marsjerte 288 000 over hele landet iført gule refleksvester. Målet var å bli sett. Det lyktes over all forventning. På et tidspunkt vaklet hele republikken.

Voldelig utvikling

Til å begynne med blokkerte De gule vestene rundkjøringer utenfor byene. Der oppsto det en enestående samhørighet på barrikadene, der demonstrantene kunne feire jul med champagne i kassevis donert som en støtteerklæring fra selveste Brigitte Bardot. 8 av 10 franskmenn oppga at de sympatiserte med parolene, men ikke med alt bevegelsen foretok seg. Det ble etter hvert mye hærverk, og utrykk for både rasisme og antisemittisme. Ved en rekke anledninger har demonstrasjonene resultert i vold, ofte hjulpet av «les casseurs», profesjonelle pøbler som bare er ute etter bråk og hærverk. Det har vært voldsomme gatekamper i Paris, Bordeaux og andre byer hver lørdag de siste månedene. Turister er blitt advart mot å komme, mindre butikker har gått konkurs, og arbeidsledigheten har økt.

Volden kulminerte allerede 1. desember 2018, da De gule vestene i selskap av pøbler stormet Triumfbuen. Politiet klarte så vidt å tvinge demonstrantene tilbake. To politibusser ble blokkert, og noen kastet brannbomber inn i dem. Det var et mirakel at ingen mistet livet. Macron var på G20-møte i Argentina da han fikk telefon om at republikken sto for fall. Ved en annen anledning tidlig i januar 2019 klarte en liten gruppe gule vester ved hjelp av en gaffeltruck å knuse inngangsdøren til regjeringstalsmannens kontor. Statsråden måtte evakueres. Politiet har svart med hardt mot hardt, blant annet med LDB-gummikuler. Disse har dimensjon på størrelse med et øye, og flere demonstranter er blitt blindet eller har mistet en hånd. Politivolden har på sin side bidratt til å radikalisere bevegelsen. Det førte til rene gateslag, særlig 16. mars, da paradegaten Champs-Elysées ble en ren slagmark. Pøblene i svart
førte an, men en del gule sluttet seg til. Black blocs er nå blitt til Yellow Blocks. Ved flere anledninger i Paris og i andre franske byer fant gatekamper sted mellom antifascister og høyreekstreme fra ulike miljøer (Zouaves, Génération Identitaire, GUD/Bastion social, Action française). Begge leirer tok ved minst én anledning på seg gule vester som forkledning, noe som viser hvor krevende det er å definere denne bevegelsen. Noen ekstremister yppet også til væpnet opprør. Regjeringen satte på sin side inn en spesialavdeling fra hæren for å vokte viktige bygninger. Heldigvis ble ingen skudd avfyrt – så langt. Det hadde vært en katastrofe.

Elitens manglende bakkekontakt

Ingen forutså omfanget opprøret skulle få. Det skyldes i stor grad Macrons og maktelitens mangel på bakkekontakt og manglende evne til å leve seg inn i realiteten for vanlige franskmenn som sliter. Riktignok var opprøret allerede merkbart ved presidentvalget i 2017, da mesteparten av landets tradisjonelle politikere ble vraket. Stadig flere satt hjemme eller ga sin stemme til ytre venstre- eller ytre høyre. Disse forsøkte å ri på «tapernes» misnøye på hver sin måte. Det er ikke første gang spontane bevegelser har forsøkt å bryte kodene. I Bretagne i 2013 tok bøndene «røde toppluer» på seg i kampen mot president Hollandes miljøskatt og nedbygging av fransk landbruk. I 2016 startet «Oppe hele natten»-bevegelsen som en sosial protest mot innføringen av en ny arbeidsmiljølov, med rot på Place de la République i Paris. Den utviklet seg gradvis til å bli en bredere protestbevegelse og ble en test på direkte demokrati på samme måte som Occupy i USA eller 15M-bevegelsen i Spania. Globaliseres.

Globaliseres

I dag har flere land latt seg inspirere av De gule vestene (se utfyllende faktaboks t.h.). Som regel er det i mer beskjeden størrelse og med varierende betydning og politisk fortegn. I Belgia protesterer man for sosial rettferdighet og kjøpekraft, mens i Tysland ble symbolet brukt av ytre høyre mot innvandring. I Algerie har De gule vestene til en viss grad inspirert ungdommen til å protestere mot president Bouteflikas femte mandat, mens egyptiske myndigheter på sin side forbød salget av gule refleksvester over hele landet av frykt for en ny politisk eksplosjon. Like fullt er vesten blitt et symbol for revolusjon.

Konspirasjonsdemoner

De gule vestene utgjør en grasrot, men er i likhet med Den arabiske våren også en 2.0-bevegelse som utnytter sosiale medier for alt de er verdt. Ukritisk kildebruk har imidlertid medvirket til spredningen av fake news. En undersøkelse gjort av Ifop i Frankrike på slutten av 2018 viste at 10 prosent av franskmenn trodde den franske staten sto bak attentatet mot julemarkedet i Strasbourg 11. desember. I sin granskning av De gule vestene, fant stiftelsen Fondation Jean-Jaurès og Conspiracy Watch at annenhver gul vest trodde at staten manipulerte informasjonen for å dekke over sosial uro. Det ble også avdekket at De gule vestene og deres tilhengere har mer tiltro til konspirasjonsideer enn resten av befolkningen.

Mer vold i vente?

I januar forsøkte presidenten og regjeringen å finne en utvei. Resultatet ble en landsdekkende debatt hvor alle franskmenn ble invitert til å si sin mening. Fire temaer ble valgt: overgangen til en miljøvennlig økonomi, skatte- og avgiftspolitikk, statsborgerskapet og hvordan staten er organisert. En enorm mengde tilbakemeldinger strømmet til Elysée-palasset, men lite er foreløpig kommet ut av det. Et flertall av franskmennene er lei av kaoset og vil ha tilbake ro og orden, mens kjernen i De gule vestene ikke ser at en politisk løsning vil tjene deres sak og nekter å gå inn i enhver form for dialog med regjeringsmakten. De nekter å organisere seg og vil heller ikke representeres av fagforeninger eller politiske partier. De som har stukket hodet ut, er blitt ansett for å være en del av «systemet», og truet av andre medlemmer.

Hva nå, lille land.

Etter dette gule «jordskjelvet» er det nå «paradoks» som best beskriver folkeopprøret. De gule vestene er blitt en inspirasjonskilde i flere land, men har mistet mye støtte på hjemmebane og har til en viss grad latt seg forføre av ytterliggående krefter. Det ser ikke ut til at De gule vestene akter å gi seg. Ei heller Emmanuel Macron. Presidenten har deltatt i en rekke maratondebatter rundt om i Frankrike, og imponerer med sin intellektuelle kapasitet, men kan ikke dy seg fra å komme med nedsettende uttalelser. Debattene har imidlertid hjulpet ham på meningsmålingene. Men fortsatt er det et gap, for ikke å si en avgrunn, mellom De gule vestene og makteliten, i deres øyne personifisert nettopp ved Macron, som de har lagt for hat. Dette gapet har eksistert siden Revolusjonen og vil fortsette å eksistere så lenge ingen tør å stenge eliteskolene, slik Eva Joly foreslo i sin presidentvalgkamp i 2012. Den delen av befolkningen som De gule vestene representerer, må oppnå noe. Det har de allerede gjort gjennom tiltak som regjeringen vedtok nokså raskt. Over tid vil disse tiltakene koste 10 milliarder euro. Så det er tross alt ikke småtterier. Men De gule vestene har i mellomtiden endret sine krav og vil nå gi «folket» mer direkte styring i landet. Det er dermed for tidlig å si om deres bevegelse er kommet for å bli – i en eller annen organisert form – eller om den kommer til å føye seg inn i en lang rekke av politiske og sosiale utblåsninger som fransk historie er kjent for. Det brennende ønsket om likestilling og rettferdighet kan drukne i kaoset som utledes av opprøret. Det beste man kan håpe på – for å parafrasere et kjent sitat fra Georg Büchner om 1789 – er at revolusjonen denne gangen ikke spiser sine egne barn.

AreaS medlem Franck Orban og Vibeke Knopp Rachline publiserte en kronikk i mai-utgaven av Aftenposten Innsikt om fenomenet “De gule vestene” i Frankrike og om bevegelsens betydning. Kronikken er bak betalingsmur.

June 5, 2019June 5, 2019

Frankrikes splittes i to etter EU-valget

Utfallet av årets EU-valg i Frankrike bekreftet at den tradisjonelle venstre/høyre akse er borte. Illustrasjon: Colourbox.com

KRONIKK: Ved første øyekast virket årets EU-valg i Frankrike positivt for demokratiet. En valgdeltagelse på over 50 prosent dempet inntrykket av at franskmenn ikke lenger var interessert i EU. Miljøpartiet De grønnes gode resultat ga også grunn til optimisme for de som ønsket en tredje vei mellom Frankrikes president Emmanuel Macrons liberalisme og nasjonalpopulismen til Marine Le Pen, leder for partiet Nasjonal Samling. Et nærmere blikk på valgresultatene viser at situasjonen er mer urovekkende for Frankrike.

Nasjonal Samling stilte opp med listen Ta makten (Prenez le pouvoir) og ble valgvinner med 23,31 prosent av stemmene. Marine Le Pen kan nå triumfere med å si at hennes parti har blitt landets største og det eneste reelle alternativ til Macrons parti Republikken Fremad! (La République en Marche!)

Hennes resultat blir ofte omtalt i medier som svakere enn ved forrige EU-valg i 2014, der Nasjonal Samlings forgjenger, Nasjonal Front, fikk 24,86 prosent. Det stemmer i prosenter, men ikke i avgitte stemmer. Partiet økte sin oppslutning med nesten 570.000 stemmer.

Macron ble indirekte valgets taper. Den sentrumsliberale listen som han støttet, Gjenfødelsen (La Renaissance), fikk 22,41 prosent og kom 0,9 prosent bak Nasjonal Samling. Han kan likevel trøste seg med at tapet med mindre enn fryktet i et Frankrike som har vært preget av sosial uro i et halvt år.

Han involverte seg direkte i valgkampen og mobiliserte en del usikre velgere ved å gjøre valget nærmest til en avstemning for EU og ham, og mot Marine Le Pens EU-skeptiske budskap. Nederlaget skadet til en viss grad hans prestisje. Det kan få følger for hans ambisjon om å være drivkraften bak EUs fornyelse.

Samtidig vil hans parti Republikken Fremad! og Marine Le Pens Nasjonal Samling ha 23 representanter hver i EU-parlamentet fram til Brexit blir et faktum. Nederlaget er dermed mindre åpenbart. I tillegg vil den liberale gruppen i EU-parlamentet, hvor innvalgte medlemmer av Gjenfødelsen vil sitte, få en nøkkelstilling.

Sosialdemokratene og kristendemokratene trenger deres støtte for å få flertall mot euroskeptikerne når nye EU-lover skal vedtas. Nasjonal Samling vil på sin side ikke lenger bli ansett som junior-partner i den høyrepopulistiske alliansen som bygges opp i EU-parlamentet og som ledes av Matteo Salvini, Italias visestatsminister.

Macron og Le Pen innkasserte for øvrig bonusseire. For Macron handlet EU-valget om å fortsette omkalfatringen av Frankrikes politiske landskap som startet for to år siden da han ble valgt som president.

President- og parlamentsvalget i 2017 tømte de etablerte partiene for velgere. I første omgang rammet dette venstresiden og særlig sosialistpartiet, som nærmest forsvant fra valgurnene.

I år ble fokuset mer rettet mot de konservative og deres parti Republikanerne (les Républicains). Det gikk over all forventning for Macron. Republikanernes liste, Unionen for høyre og sentrum (Union de la droite et du centre), fikk under 8,5 prosent av stemmene. Det er det verste resultatet for dem siden EU-valget ble holdt for første gang i 1979. 27 prosent av deres velgere flyktet til Macrons liste, mens 18 prosent stemte på Le Pens liste. Republikanerne fikk over 5 prosent av stemmene kun i 27 av landets 95 fylker på fastlandet og i franske oversjøiske territorier. Krisetilstanden førte til at partilederen Laurent Wauquiez gikk av 2. juni.

Venstresiden var på sin side splittet i flere lister. Sosialistenes liste, For et miljøvennlig og sosialt EU (Envie d’Europe écolologique et sociale) passerte så vidt 6 prosent. De fikk ikke over 20 prosent av stemmene i ett eneste av landets 95 fylker på fastlandet og i oversjøiske territorier. I kun 25 fylker fikk de over 10 pprosent. En splittet venstreside – Jean-Luc Mélenchons venstreradikale liste Det ukuelige Frankrike (La France Insoumise) fikk kun 6,3 prosent, – og en svekket høyreside, innebærer i at Macron vil beholde makten hvis han får landet på noenlunde rett kjøl.

For Marine Le Pen var en konsolidering av Nasjonal Samling på landsbasis like viktig som å slå Macron. Det handlet ikke bare om tapet mot Macron ved presidentvalget for to år siden, men også om å se inn i fremtiden. Nasjonal Samling vant i to tredjedeler av landets 95 fylker på fastlandet og i 7 av 10 Frankrikes oversjøiske territorier. Til gjengjeld vant Gjenfødelsen kun i én tredjedel av landets fylker på fastlandet og i 3 av 10 landets oversjøiske territorier.

Republikken Fremad! er egentlig sterkt kun i storbyene. Og det finnes flere unntak. Blant landets 15 største byer ble Marseille, Nice, Toulon, Reims eller Le Havre tapt til Nasjonal Samling. Le Pen dominerer dermed i mesteparten av det ikke-urbane og det avindustrialiserte Frankrike. Mange som tok på seg gule vester eller som sympatiserte med protesten, stemte på henne.

Valgutfallet tegner et bilde av et todelt Frankrike mellom Macron og Le Pen. Skillet går mellom by og bygd, sentrum og periferi og «Have» og «Have-nots.» Det finnes velgere som ikke godtar denne todelingen og som etterlyser alternativer. De kan i tillegg være genuint opptatt av bærekraftige løsninger for miljøkrisen.

Mange av dem gikk til De grønnes liste. Partiet Europe Ecologie (EU og miljø) fikk sitt beste resultat siden 2009 med 13,5 prosent. Ifølge IPSOS gikk 20 prosent av venstrevelgerne som støttet Macron i 2017 og som ble skuffet over høyredreiningen i hans politikk over til dem. Det gjenstår å se om de kan bli en «tredje vei» alene eller sammen med andre.

Men trenden er klar. Nasjonal Samling ligner et snøskred som tar mer land valg etter valg. I mars 2020 er det kommunevalg i Frankrike. Ett år senere er det regionsvalg. De vil si noe om styrkeforholdet mellom partier før presidentvalget i 2022. Tidligere har venstre- og høyresiden klart å samarbeide om å hindre Nasjonal Samlings vei til makt lokalt, regionalt og nasjonalt ved å danne en «cordon sanitaire». En slik løsning kan bli truet hvis ingen av dem er levedyktig lenger.

Tre scenarier kan skisseres for i 2022. I det første lykkes president Macron med økonomiske og sosiale reformer. I så fall blir han gjenvalgt mot Marine Le Pen.

I det andre scenariet mislykkes han derimot med reformprosessen, samtidig som det finnes noen på venstresiden eller høyresiden som kan ta opp kampen mot Nasjonal Samling. I så fall blir presidentvalget et oppgjør mellom høyre og nasjonalpopulisme, slik det var i 2002 med president Jacques Chirac og faren til Marine Jean-Marie Le Pen, eller et hittil usett oppgjør mellom en venstrekandidat og Nasjonal Samling. Det forutsetter at begge fløyer bygger seg opp igjen i nærmeste framtid.

I begge tilfeller blir utfallet mer åpent enn i 2002 eller 2017 da Macron vant. Nasjonal Samling er sterkere på landsbasis og velgerne er mer flyktige.

I det siste scenariet lykkes Macron ikke, samtidig som verken venstresiden eller høyresiden har gjenoppstått fra sine asker. Kanskje er de borte for godt. Da vil sentrumsliberalen Macron stå alene mot nasjonalpopulisten Le Pen. Denne gangen med langt svakere sjanser til å vinne.

5. juni 2019 publiserte AreaS medlem Franck Orban en kronikk i Forskning.no om utfallet av den franske valgkampen ved årets EU-parlamentsvalg og todelingen av det politiske landskapet etter valget.

May 26, 2019May 26, 2019

Disse vil “frigjøre” Frankrike

Foto: Vil årets EU-valg i Frankrike handle om EU eller et valg for eller mot Macron? Illustrasjon: Colourbox.com

KRONIKK: EU-valget foregår i samtlige EU-land denne uken. 751 seter skal fornyes i EU-parlamentet som ligger i Strasbourg. I Frankrike finner valget sted på søndag. 79 representanter skal velges.

Valget vekker tradisjonelt lite interesse blant franskmenn. De skiller seg ikke spesielt fra andre europeere. I år forventes valgdeltagelsen å ligge på noe under 45%. Den lave interessen reiser spørsmålet om valgets legitimitet. Sviktende oppslutning skyldes at altfor mange velgere ikke skjønner hva EU-parlamentet betyr for deres hverdag.

De får ikke hjelp av franske medier som ofte ikke dekker EU utenom perioden like før et EU-valg. Velgernes uteblivelse er også en følge av et halvt år med «De gule vestenes» krise, som økte gapet mellom en desillusjonert opinion og den politiske eliten.

Mistilliten ovenfor politikerne har ikke gitt seg og preger valgkampen. Velgerne må i tillegg navigere mellom 34 valglister, samtidig som medier og meningsmålinger allerede har redusert valget til å bli et returoppgjør mellom Le Pen og Macron.

Skeptikerne som nok en gang varslet om demokratiets død i Revolusjonens opphavsland. På den andre siden kan det fryktes at et slikt tilbud likevel ikke makter å påvirke velgernes likegyldighet. Det kan dermed spørres om ikke franskmennene – i likhet med andre europeere og kanskje Vesten i sin helhet -, har blitt lei av det representative demokratiet, med alt dette innebærer for fremtiden.

Programmessig er nyansene mellom valglistene ikke lett å begripe for velgerne. Alle «seriøse» lister deler minst tre kjennetegn. For det første er alle sammen øko-kompatible. Enten de er blitt miljøfrelst ved siste liten eller fokuserer på miljø av taktisk hensyn, har alle et program som lover med hånd på hjertet å ta tak i miljøutfordringene. Ofte er det gjort ut fra et rent nasjonalt ståsted og ikke fra hva man virkelig kan få til i EU-sammenheng.

Videre har alle lister blitt proteksjonistiske. Enten de prioriterer nasjonalt (Nasjonal Samlings «lokalisme») eller europeisk (Macrons «europeiske suverenisme»), lover alle fra det radikale venstre til det radikale høyre – inkludert sentrum -, at de vil beskytte franske borgere mot urettferdig intern og ekstern konkurranse og at de vil ta et oppgjør med ultraliberalismens mørke sider.

Til slutt fremfører alle lister en kritikk av måten dagens EU fungerer på. Man kan skille dem i tre hoved kategorier. EU-entusiastene er de som vil endre Unionen via endringer i dagens traktater (Macrons liste «Gjenfødelse»).

EU-skeptikerne vil fortsatt endre EU innenfra, men ved å vrake dagens traktater eller velge å ikke respektere dem (Marines Le pens Nasjonal Samling og Jean-Luc Mélenchons ukuelige Frankrike). Til slutt vil EU-fiendtlige frigjøre Frankrike fra sine lenker gjennom Frexit.

Mange av forslagene er lite troverdige hvis de skal overføres på EU-nivå fordi de ikke vil få støtte av andre land eller fordi at de i praksis vil bety at EU må legges ned. Derimot er det færre partier enn tidligere som ønsker en Frexit. Vi kan takke britene for det.

Årets EU-valg er det første nasjonale valg i Frankrike siden president- og parlamentsvalget i 2017. Det er også det eneste nasjonale valg før kommunevalget i 2020. Det kommer nøyaktig to år etter Macrons maktovertakelse. Valgresultatet vil derfor tolkes som den aller første testen for Macrons oppslutning halvveis i mandatperioden og syv måneder etter at De gule vestenes krise startet.

Det vil også gi en indikasjon på Macrons mulighet for gjenvalg i 2022. Hans popularitet ble sterkt svekket i løpet av det siste året, noe som gir valgalliansen dominert av hans parti, Republikken fremad!, et vanskelig utgangspunkt for å vinne. Avslutningen av den landsdekkende debatten som pågikk fra januar til april 2019 og tiltakene som ble kunngjort etter det for å roe ned den sosiale misnøyen har så langt ikke klart å snu trenden.

Mange velgere betrakter EU-valget som en folkeavstemning for eller mot regjeringens politikk og presidenten. I tillegg vekker ikke valgkampen til Macrons liste begeistring. Toppkandidaten Nathalie Loiseau sliter med å formidle programmet, til tross for en reell EU-kompetanse som vil være nyttig i EU-parlamentet.

Det tvinger Macron til å kaste seg ut i valgkampen og til å gjøre den til et personlig oppgjør mellom ham og Marine Le Pen. En slik taktikk fungerte i 2017 fordi Nasjonal Fronts useriøsitet vekket frykt hos et flertall av velgerne.

To år senere er det et risikabelt prosjekt. En betydelig andel av opinionen bærer nag mot Macron, samtidig som Nasjonal Samling kvittet seg opportunistisk med to punkter som skremte velgerne: utmeldelsen av EU og av eurosonen. Personifiseringen av valget – som ønskes av Macron og Le Pen -, legitimerer Nasjonal Samling som eneste reelt alternativ til Macron og kveler andre stemmer.

Det kan koste dyrt om noen år. En ting kan være at det er for mange lister. En annen er at det politiske tilbudet innskrenkes til to ytterpunkter. Mangfoldet i debatten uteblir.

Macron og hans EU-syn er blitt levende skyteskiver. I Frankrike står han og hans allierte fra sentrum alene. Det radikale venstre- og høyre angriper ham for hans økonomiske liberalisme og hans lederskap. Høyreradikale beskylder ham i tillegg for å føre en politisk liberalisme som undergraver fransk identitet og kultur.

Valgutfallet har egentlig lite å si for EU-parlamentet. Skulle Republikken Frankrike Fremad! bli slått av Nasjonal samling, vil fortsatt mange av dens kandidater få mandat i Strasbourg.

Den symbolske betydningen er derimot viktigere. En seier for Nasjonal Samling vil lamme planlagte reformer på hjemmebane og vil svekke Macrons evne til å lede andre EU-land ytterligere.

Macrons fremstilling av årets EU-valg som et skjebnesvangert valg mellom liv og død kan virke overdramatisert. Samtidig er den ikke så irrelevant. Høyreradikale ledere som Le Pen, Wilders, Salvini og Orbán pekte ut Macrons EU som hovedfiende. For første gang kan de være i stand til å få en tyngde i EU-parlamentet som vil gjøre det mulig for dem å lamme EU-systemet.

De kan regne med forståelse eller støtte fra aktører på begge sider av Atlanterhavet og lengre unna som ønsker EU bort.

Det er likevel et paradoks. Macrons overordnede mål for EU-valget er å danne en ny sentrumsliberal gruppe i EU-parlamentet som vil veie tungt mot kristendemokratene og sosialistene. Til det trenger han at motstandere som hater ham og hans EU-visjon, men som samtidig kan gi ham en slik vippeposisjon, selv gjør et brakvalg.

26. mai 2019 publiserte AreaS medlem Franck Orban en kronikk i Dagbladet om den franske valgkampen ved årets EU-parlamentsvalg og betydningen av valgutfallet for fransk politikk og EUs fremtid.

Franck Orban
Førsteamanuensis
Avdeling for økonomi, språk og samfunnsfag
Leder av forskergruppen AreaS

May 21, 2019May 21, 2019

Seminar om EU-valget i Frankrike ved Litteraturhuset i Oslo

20. mai 2019 arrangerte HiØ/AreaS og UiO/ILOS et felles seminar om betydningen av EU-valget i Frankrike for fransk innenrikspolitikk og resten av EU. Seminaret fant sted ved Litteraturhuset i Oslo.

Invitasjonen på seminaret lød som følgende:

“Årets valg til Europaparlamentet 23.-26. mai omtales som en korsvei for EUs fremtid, der to ulike syn på unionen står opp mot hverandre. På den ene siden finner man de som vil ha mer samarbeid og integrasjon, på den andre de som er imot EU, som vil ha et mindre føderalt EU – eller som rett og slett vil ha et annerledes Europa.

En slik verdikamp pågår i samtlige EU-land, men er enda mer spisset i Frankrike, der president Macron har slått fast at EU-valget blir et oppgjør mellom de progressive på den ene siden, og nasjonalistene på den andre. Men er det så enkelt? Vi har samlet et kvalifisert panel som skal drøfte den franske EU-valgkampen og hva valgresultatet i Frankrike om noen dager kan ha å si for resten av EU.”

Paneldebattantene:

· Yngvild Gotaas Torvik, journalist i Klassekampen
· Franck Orban, Høgskolen i Østfold
· Kjerstin Aukrust, Universitet i Oslo
· Simen Ekern, journalist og forfatter

Tove Gravdal fra Morgenbladet var ordstyrer.

April 9, 2019April 9, 2019

Ko Tātou Tātou – We Are One

New Zealand’s Prime Minister, Jacinda Ardern referred to the terrorist attack in Christchurch as “one of New Zealand’s darkest days. Illustrasjon: Coulorbox.com

Areas medlem Robert Mikkelsen skrev denne oppdateringen om terrorepisoden i Christchurch til Cappelen secondary textbooks, 3. april 2019

On March 15, 2019, in Christchurch, New Zealand, a lone gunman using a semiautomatic weapon attacked two mosques during Friday prayers. He killed 50 men, women and children and injured many more. The shooter was a white racist motivated by hatred of Islam (Islamophobia).

His rampage left the small country of New Zealand stunned. They had never imagined such a horrendous event could happen on their peaceful shores. Thousands spontaneously went to the two mosques, laying down flowers to express their grief for the victims and their solidarity with the Muslim community that had been so viciously attacked.

For its part, New Zealand’s tiny Muslim community – less than 1% of the nation’s population – opened its mosques and it hearts to its grieving fellow countrymen in a display of forgiveness and unity that stood in stark contrast to the savage intolerance and hatred that had motivated the attack on its members.

New Zealand’s Prime Minister, Jacinda Ardern, led the nation in this outpouring of sympathy and solidarity. She referred to this terrorist attack as “one of New Zealand’s darkest days.” Two weeks later, a memorial service for victims was held in Christchurch, near the site of the killings. An estimated 20,000 people attended. Prime Minister Ardern gave the following speech at that memorial. She received a standing ovation from the crowd. She began her speech in the language of the Maori, the native population of the country before colonization by Great Britain. That is why the memorial service was titled in two languages.

“Ko Tātou Tātou – We Are One”

Speech by Prime Minister Jacinda Ardern, March 29, 2019

I acknowledge amongst us today our distinguished leaders, speakers and those who bear authority. My greetings to the whole of Ngāi Tahu. The tides of remembrance flow over Christchurch today. So let us gather with love, in peace, for this family, so that they may truly live again, so that we all may truly live again.

We gather here, 14 days on from our darkest of hours. In the days that have followed the terrorist attack on the 15th of March, we have often found ourselves without words.

What words adequately express the pain and suffering of 50 men, women and children lost, and so many injured? What words capture the anguish of our Muslim community being the target of hatred and violence? What words express the grief of a city that has already known so much pain?

I thought there were none. And then I came here and was met with this simple greeting. As-salaam Alaikum. Peace be upon you.

They were simple words, repeated by community leaders who witnessed the loss of their friends and loved ones. Simple words, whispered by the injured from their hospital beds. Simple words, spoken by the bereaved and everyone I met who has been affected by this attack.

As-salaam Alaikum. Peace be upon you.

They were words spoken by a community who, in the face of hate and violence, had every right to express anger but instead opened their doors for all of us to grieve with them. And so we say to those who have lost the most, we may not have always had the words.

We may have left flowers, performed the haka, sung songs or simply embraced. But even when we had no words, we still heard yours, and they have left us humbled and they have left us united.

Over the past two weeks we have heard the stories of those impacted by this terrorist attack. They were stories of bravery. They were stories of those who were born here, grew up here, or who had made New Zealand their home. Who had sought refuge, or sought a better life for themselves or their families.

These stories, they now form part of our collective memories. They will remain with us forever. They are us.

But with that memory comes a responsibility. A responsibility to be the place that we wish to be. A place that is diverse, that is welcoming, that is kind and compassionate. Those values represent the very best of us.

But even the ugliest of viruses can exist in places they are not welcome. Racism exists, but it is not welcome here. An assault on the freedom of any one of us who practices their faith or religion, is not welcome here. Violence, and extremism in all its forms, is not welcome here. And over the last two weeks we have shown that, you have shown that, in your actions.

From the thousands at vigils to the 95 year old man who took four buses to attend a rally because he couldn’t sleep from the sadness of seeing the hurt and suffering of others. Our challenge now is to make the very best of us, a daily reality.

Because we are not immune to the viruses of hate, of fear, of other. We never have been. But we can be the nation that discovers the cure.

And so to each of us as we go from here, we have work to do, but do not leave the job of combatting hate to the government alone. We each hold the power, in our words and in our actions, in our daily acts of kindness. Let that be the legacy of the 15th of March. To be the nation we believe ourselves to be.

To the global community who have joined us today, who reached out to embrace New Zealand, and our Muslim community, to all of those who have gathered here with us, we say thank you.

And we also ask that the condemnation of violence and terrorism turns now to a collective response. The world has been stuck in a vicious cycle of extremism breeding extremism and it must end.

We cannot confront these issues alone, none of us can. But the answer to them lies in a simple concept that is not bound by domestic borders, that isn’t based on ethnicity, power base or even forms of governance. The answer lies in our humanity.

But for now, we will remember those who have left this place. We will remember the first responders who gave so much of themselves to save others.

We will remember the tears of our nation, and the new resolve we have formed.

And we remember, that ours is a home that does not and cannot claim perfection. But we can strive to be true to the words embedded in our national anthem.

Men of every creed and race,
Gather here before Thy face,
Asking Thee to bless this place
God defend our free land

From dissension, envy, hate
And corruption, guard our state
Make our country good and great
God defend New Zealand

Ko tātou tātou

(We are one)

As-salaam Alaikum

April 8, 2019April 8, 2019

Fotsoldaten og inspiratoren

Finnes det en kobling mellom terroristen fra Christchurch og den franske forfatteren Renaud Camus? Fotoillustrasjon: Colourbox.com

KRONIKK: Renaud Camus er en fransk forfatter som ble kjent i Norge etter at det ble hevdet at han inspirerte Brenton Harisson Tarrant, gjerningsmannen som angrep to moskeer 15. mars 2019 i Christchurch, New Zealand. 50 personer ble drept og like mange ble såret.

Camus forfekter et ekstremt tankesett som i utgangspunktet ikke oppfordrer til vold, men som til syvende og sist har fått et radikalisert individ til å begå massedrap. Det mest urovekkende er at Camus’ ideologiske buskap blomstrer opp på begge sider av Atlanterhavet.

Tarrant indikerte at han primært var inspirert av Anders Behring Breivik i et manifest som han lastet opp på sosiale medier kort tid før angrepet. Der omtalte han Breivik som «frihetskjemper», «motstandsmann» og «etno-soldat.» Han påstod også at han hadde vært i kontakt med Breivik og at han hadde fått godkjent terrorangrepet av såkalte «tempelriddere».

Den første påstanden er usannsynlig, gitt soningsregimet den terrordømte er underlagt. Den andre er heller ikke troverdig. Rettssaken mot Breivik konkluderte i 2013 med at noe organisert miljø rundt ham ikke fantes, og at mannen bak 22/7 handlet alene. Med mindre et slikt organisert miljø har oppstått i mellomtiden, må man tro at Tarrant brukte Breivik for å påberope seg en form for legitimitet for angrepet.

Det er derimot mulig at han leste Breiviks manifest, eller deler av det, og at han møtte individer som sympatiserte med Breiviks voldsunivers. I Tarrants tekst finner man for øvrig referanser til europeisk fascisme og til amerikansk hvit-makt-bevegelse. Det gjelder navn (Oswald Mosley og David Lane), begreper og sitater (Lanes slagord, Hvit folkemord) og symbolikk (Sonnenrad som korssymbol brukt av hvit-makt miljøet i USA).

Ulike referanser til Breivik og til angrep begått av andre høyreekstremister i USA, Italia, Sverige og Storbritannia de siste årene plasserer Tarrant i et uformelt globalt nettverk av høyreekstremister som motiverer hverandre til å ty til terrorisme.

Det store folkeutbyttet

På første side av Tarrants manifest står The Great Replacement som hovedtittel. Sistnevnte henviser ikke til kjent ekstremistisk angelsaksisk litteratur, men til en relativt ukjent fransk forfatter, Renaud Camus.

I Camus’ øyne er en slik elite totalitær og tvinger sin ideologi på uvitende europeere.

Gjennom flere bøker (De l’innocence, 2010; Le Grand Remplacement; 2011; Le Changement de peuple, 2013 og Dernière chance avant le Grand Remplacement; Changer de peuple ou changer de politique?, 2017) har Camus forfektet en dystopisk visjon hvor «etnisk franske» og «etnisk europeere» byttes ut med ikke-europeiske innvandrere og muslimer på eget territorium. Han kaller dette «Le grand remplacement,» Det store folkeutbytte (heretter DSFU).

Det skjer demografisk ved at ikke-hvite innvandrere og muslimer, og deres etterkommere, får flere barn enn hvite europeere, og ved at de nekter å ta innover seg europeiske verdier. De vil ta over Europa. Ifølge ham opptrer muslimer som femtekolonister og som DSFUs «bevæpnede arm».

Det skjer også ideologisk ved at en politisk, intellektuell og økonomisk elite har som mål å skape et globalisert menneske løsrevet fra enhver form for nasjonal forankring. I Camus’ øyne er en slik elite totalitær og tvinger sin ideologi på uvitende europeere. Inntrengerne og eliten deler derfor ansvaret for at «ekte europeere» på sikt dømmes til å forsvinne.

Den kommende sivilisasjonskollapsen

Utover det er hele den vestlige sivilisasjonen i dødsfare. Camus’ forventede sivilisasjonskollaps kan kun forhindres ved at all ikke-europeisk innvandring stanses og ved at ikke-europeiske innvandrere og muslimer, samt deres etterkommere, sendes tilbake til Afrika og til muslimske land. DSFU ansees av ekstremismeforskningen som en konspirasjonsteori.

Camus er langt fra å være den første som i fransk sammenheng forfekter et slikt apokalyptisk bilde. Allerede i 1883 fryktet forfatteren Paul Leroy-Beaulieu Frankrikes invasjon av utlendinger.

DSFU-tankegangen spores også opp hos en av de mest sentrale grunnleggere av fransk nasjonalisme på slutten av det 19. århundre. I «Kallet til soldaten» fra 1900 advarte Maurice Barrès mot inntrengere som var i ferd med å overta franskmennenes plass i eget land. I tråd med datidens antisemittisme anså Barrès jøder som inntrengere, sammen med arbeidsinnvandrere. Barrès skal ha vært den første som oppfant uttrykket «Det store folkeutbytte.»

Innvandringsdebatten skapte også skarpe politiske fronter i mellomkrigstiden mellom en elite som var kosmopolitisk, og høyreekstreme grupper som beskyldte sistnevnte for svik mot fedrelandet. I 1932 påpekte bl.a. Charles d’Héristal at inntrengernes invasjon var planlagt og organisert av eliten, og at målet var et bolsjevistisk kupp støttet av jøder, frimurere og tyskere, for ikke å nevne den jødisk-tysk-amerikanske finans.

Den franske historikeren Ralph Schor noterte i denne sammenheng at høyreekstremister gjennom flere generasjoner har forsvart ideen om at innvandring fører til nasjonal desintegrering og ødelegger den kulturelle, historiske og nasjonale identiteten. En slik diskurs vinner fram i nedgangstider og i akutte kriser.

I Frankrike var det tilfellet på 1880-tallet med Dreyfus-saken, så i 1930-årene med finanskrakket og igjen på 1970-tallet med to oljesjokk i 1973 og 1979. Finanskrisen i 2008 og flyktningkrisen i 2015 spilte trolig en lignende rolle. De åpnet et vindu for tilhengerne av en modernisert utgave av DSFU-ideen.

Fransk kulturkamp

Førti år før Camus’ bok om «Det store folkeutbytte» kom boken til en annen forfatter, Jean Raspail. I helgenes leir var en dystopisk roman utgitt i 1973 om hvordan innvandringen fra Asia traff Frankrikes kyst før den oversvømte landet og resten av Europa. Den politiske konteksten var da preget av båtflyktninger, men tankegangen bak forståelsen av denne krisen var lik Camus’. Raspails bok ble kjent i franske høyreekstreme miljøer, før den ble eksportvare. Den kom i norsk utgave i 2015.

Men Raspail var ikke alene i Frankrike. Det fantes allerede et miljø på ytre høyre som siden begynnelsen av 1960-tallet reflekterte over bl.a. identitetsbegrepet. Tankesmien GRECE ble stiftet i 1968 som motpart til den nymarxistiske Frankfurtskolen, og samlet akademikere og journalister som hadde tatt innover seg erfaringene fra Algerie-krigen, og som forkastet bruk av vold – vurdert som ineffektivt, til fordel for en kulturkamp. En ny ideologisk plattform renskåret for raseteori skulle få innpass i partier på høyresiden for å påvirke dem.

Det nye høyre

Hjernene bak GRECE (Alain de Besnoist, Dominique Venner, Guillaume Faye) bygget opp en antiliberal og tradisjonalistisk kulturell bevegelse som av franske media ble kalt Det nye høyre. Den fordømte globalisme, multikulturalisme og parlamentarisme, og forsvarte ideen om at europeerne måtte kjempe for å bevare sin kultur og identitet.

Club de l’Horloge sprang ut fra GRECE i 1974, med et mer liberalt profil og en ambisjon om å innta nøkkelstillinger i partier. I 1999 publiserte Alain Benoîst bl.a. et «Manifest for en europeisk renessanse» som ble lagt merke til i høyreradikale miljøer i Vest-Europa, USA og Russland.

Det nye høyre lyktes med å spre et budskap som ikke lenger var fanget i randsonen. Det preget i økende grad den politiske debatten i Frankrike på høyresiden, før den fant veien ut til flere europeiske land. Etter 2010 begynte en langvarig satsing å gi uttelling, ved at ideen om DSFU spredte seg til nasjonalistiske og innvandrerskeptiske grupper og partier i andre europeiske land.

Det vil trenges en ny, storslått og symbolsk aksjon for å vekke folk fra latskapen.

Hjernene bak GRECE gikk i ulike retninger. Benoît godtok etter hvert at «ur-europeere» og innvandrerne kunne leve side om side, og rettet sin metakritikk mer mot USAs kulturimperialisme. Venner avlyste en politisk karriere for å fokusere på metapolitikk. I Det nye høyre forfektet han en antimodernisme og en rasebasert europeisme. I høyreradikale miljøer betraktes han som DSFUs første offer etter at han tok sitt liv 21. mai 2013 i Notre-Dame i Paris i politisk protest.

Like før han begikk selvmord postet han et innlegg på sin blogg hvor han kalte Raspails I Helgenes Leir og Camus’ Det store folkeutbyttet to visjonære med tanke på faren for en afrikansk-islamistisk overtagelse av Frankrike. Venner beskyldte franskmenn for å være mer opptatt av å demonstrere mot homofilt ekteskap enn av å motsette seg DSFU, og etterlyste en intellektuell og moralsk reform som ville innlede en ny identitetskamp.

Nødvendig vold

Hans siste ord kunne forstås som en oppfordring til vold: «(..) Fredelige protester i gata vil ikke være nok til å forhindre dette. […] Det vil trenges en ny, storslått og symbolsk aksjon for å vekke folk fra latskapen […] Vi trer nå inn i en tid hvor ord må etterfølges av handling.»

Faye ble kastet ut av GRECE i 1986 fordi han var ansett som for ekstrem og fokuserte på konfrontasjonen mellom europeerne og «den allogene befolkningen,» dvs. innvandrerne og muslimer. I 2008 ble han dømt i Frankrike for oppfordring til rasisme og vold etter publikasjonen av Europas kolonisering; den sanne diskursen om innvandringen og islam.

I likhet med Camus og Venner så Faye på muslimer som femtekolonister som kjempet en erobringskrig i Frankrike og Europa. For ham var den høye kriminaliteten blant innvandrerne et bevis på at krigen allerede var i gang. Faye anklaget ikke minst eliten for landssvik.

I lys av en katastrofe som for ham var verre enn alle epidemier og kriger Europa hadde opplevd hittil, oppfordret han europeerne til å igangsette Europas Reconquista. Fayes analyse er svært lik Venners og Camus.’ Derimot skiller han seg ut med tanke på legitimering av vold. Han døde av kreft 7. mars 2019. Hans militante budskap ble populært i den identitære bevegelsen som oppstod i Frankrike på begynnelsen av 2000-tallet, før den spredte seg til andre land.

Idéfelleskap på nettet

Hva er da koblingen mellom Tarrant og Camus? I likhet med Breivik er Tarrant en ensom mann som var oppslukt av internett, og som opplevde et idéfelleskap han ble sterkere knyttet til. Det ga ham tilgang til kilder.

DSFU som frittstående uttrykk dukker opp bare en gang i manifestet. «Utbytte» nevnes derimot 28 ganger sammen med adjektiver som etnisk, raseaktig, kulturell og demografisk. Disse uttrykkene stammer fra hvit-makt litteraturen, kontrajihadismen og de identitære.

Noen direkte referanser til Camus finnes dermed ikke i teksten, med unntak av en setning som kunne ha vært skrevet av Camus: This crisis of mass immigration and sub-replacement fertility is an assault on the European people that, if not combated, will ultimately result in the complete racial and cultural replacement of the European people.

Det kan tyde på at han ikke kjente til franskmannen, og heller ikke til Venner og Faye. Det er ikke overraskende. Camus’ litterære produksjon på engelsk er begrenset. Men det finnes en boksamling på engelsk med utdrag av Camus’ bøker utgitt i 2018 med tittel «You Will Not Replace Us!», samt flere intervjuer på engelsk.

I juli 2017 ble også en video med tittel “The Great Replacement” lag ut på Youtube av Alt-right miljøet. I løpet av bare noen få måneder fikk den 250.000 treff. Kanskje var Tarrant en av dem?

Det ble også lagd en webside hvor Camus’ navn og DSFU ble introdusert for et nordamerikansk publikum, men uten nærmere beskrivelse av Camus’ tekster. Interessant nok var det anbefalt å erstatte «White Genocide» – kjent fra hvit-makt miljøet – med «Great Replacement» for å sikre bedre spredning utenfor USA. Websiden henviste også til to twitter-kontoer kalt etter DSFU.

Benoist og Faye er derimot oversatt til engelsk av forlaget Arktos Media. Begge ble også invitert til USA av Robert Spencers National Policy Institute i henholdsvis 2013 og 2015. Tarrant har trolig ikke lest ovennevnte forfattere. Han kan derimot ha fanget opp hvordan DSFU brukes i USA av antisemitter som forfekter hvitt herredømme, som i Charlottesville i august 2017, hvor demonstranter skrek «You won’t replace us!»

Tarrant i Frankrike

Kan han ha blitt påvirket mer direkte? Han reiste til Vest- og Øst Europa i 2017 og var bl.a. i Frankrike. Hans familie fortalte at han var ugjenkjennelig etter dette oppholdet. Selv beskrev han besøket til Frankrike som en vekkelse, hvor han så kontrasten mellom en aldrende fransk befolkning i store og små byer og et vrimlende mangfold av yngre ikke-europeiske innvandre.

Besøket til en militær kirkegård i nord-Frankrike skal ha gjort spesielt inntrykk på ham. Han skal ha vært rørt av synet på utallige hvite kors som stod på rekke og rad, og vedgikk at han ikke kunne la være å sammenligne europeiske soldaters heltemodige offer for sitt hjemland med det moralske og kulturelle forfallet i dagens Europas.

Det er under dette besøket, og etter å ha sett debatten mellom Macron og Le Pen under presidentvalget i mai 2017, at han skal ha bestemt seg for å gjenreise «den hvite mannens ære» ved å slå tilbake mot dem som han systematisk kaller «inntrengerne».

Ifølge ham skal også den utløsende hendelsen for å ta skrittet mot vold ha vært drapet på den unge Ebba Åkerlund under attentatet i Stockholm 7. april 2017. Tarrants kjenskap til DSFU kan ikke minst komme fra kontakter under oppholdet i Europa. Han ga i alle fall penger til Den østerrikskes identitære bevegelsen, en ungdomsorganisasjon som springer ut fra franske Identitærbevegelsen (Génération Identitaire, GI) og til GI-Frankrike.

Génération Identitaire

Sistnevnte ble stiftet i 2012 og spredte seg til et titalls andre europeiske land. Sommeren 2017 arrangerte GI en samling for sine europeiske avdelinger hvor også amerikanere var med. DSFU står sentralt i GIs propaganda (Camus/Venner), samt oppfordringen til alle hvite europeere til å gjenerobre sine land, med makt hvis nødvendig (Faye). Det er ikke usannsynlig at Tarrant traff identitære i minst et europeisk land, og at han ble nærmere kjent med DSFU.

Franske GI hadde allerede I 2013 lagt ut en video ut på Youtube hvor målsettingen var klar: “We are the generation of ethnic fracture, total failure of coexistence, and forced mixing of the races (..) We are sick and tired of your cowardice (..) Don’t think this is simply a manifesto. It is a declaration of war.” Regjeringen i Frankrike vurderer nå å oppløse GI.

Om Tarrant ble inspirert av Camus, Venner og Faye er vanskelig å stadfeste. Alle tre har brukt DSFU-begrepet. Camus står for en mer intellektualisert og ikke-voldelig formulering av DSFU, mens Faye og Venner er aksjonistiske. Alle har hatt betydning for identitarismens vekst i Europa, og for spredningen av DSFU over Atlanterhavet de siste årene.

Men kom Tarrants kjennskap av DSFU-begrepet fra dem eller fra andre kanaler? Samtidig kan australieren ha møtt individer som introduserte ham for DSFU. Det siste er for øvrig kompatibelt med både hvit-makt ideologien og kontrajihadismen. Det kan fange opp yngre og rastløse individer som Tarrant, og motiverer dem til voldshandlinger.

Dermed fremstår ikke koblingen mellom Camus, Venner og Faye på den ene siden og Tarrant på den andre, som så ulogisk. De er tvert imot komplementære i den forstand at de første fremstår som ideologer, mens den sistnevnte – i likhet med det Breivik var i sin tid – er fotsoldat.

8. april 2019 publiserte AreaS medlem Franck Orban en kronikk i Minerva om koblingen mellom terroristen fra New Zealand Brenton Harisson Tarrant og den franske forfatteren Renaud Camus. Kronikken kan hentes her.

April 2, 2019April 9, 2019

AreaS-seminar om Jean-Luc Mélenchon og hans parti «France Insoumise»

Franck Orban (AreaS/HiØ), Ingrid Grønli Åm (Morgenbladet) og Kjersti Aukrust (UiO)

Tirsdag, 2. april, ble det arrangert et bokbad i høyskolens biblioteket hvor AreaS-leder Franck Orban og Kjersti Aukrust (UiO) snakket med Ingrid Grønli Åm (Morgenbladet) om hennes nye bok, «Hjelp, vi er i EU!».

I boken tar hun for seg Jean-Luc Mélenchon, hans parti «France Insoumise» og stiller spørsmålet: Hvilken fremtid for den radikale venstresiden i EU?

Flere interessante poenger kom opp i løpet av samtalen mellom Orban, Aukrust og Grønli Åm, slik som høyre-venstre-aksen i Frankrike, presidentvalget i 2017, “de gule vestene” og muligheten for et Frexit.

Opptak fra seminaret kan hentes på AreaS TV.

March 19, 2019March 19, 2019

Kronikk: Den lille muligheten

Hvordan vil det gå med Frankrike etter slutten på “Den store debatten” som begynte i januar 2019? Foto: Colourbox.com

Usikker debattslutt i Frankrike

Frankrike opplever sin verste politiske krise siden mai 1968 med de gule vestene. For å komme ut av krisetilstanden og sette sluttstrek på kaoset og volden igangsatte president Macron i januar 2019 en landsdekkende konsultasjon hvor alle franskmenn ble invitert til å uttale seg. Folkemøtene ble avsluttet 15. mars, mens internettplattformen som tar imot innsendte bidrag stenges den 18. Utallige krav må nå omsettes i bærekraftige politiske tiltak. Er det mulig?

Brudd med normal praksis

Initiativet til «Den store debatten» sies å ha vært tatt av president Macron selv. På bakgrunn av krisen som rammet Frankrike siden november 2018 måtte noe drastisk gjøre for å dempe konfliktnivået og gi makthaverne tid til å samle seg. Ideen om en landsdekkende debatt var også en erkjennelse om at håndteringen av de gule vestenes krise krevde et brudd med normal politisk praksis. Den skadeskutte tilliten mellom velgerne og en regjering som en tid var truet av kollaps skulle repareres ved å gi det franske folk ordet. Mange kommentatorer sammenlignet Den store debatten med et lignende tiltak som ble brukt av Ludvig den 16. i begynnelsen av 1789. Franske borgere skulle da gis nye rettigheter mot deres aksept for økt beskatning, dette for å nedbetale statsgjelden. Historien tok en uventet og brå vending da det som skulle ha vært en ren konsultasjon utviklet seg til en full revolusjon som veltet Frankrikes tusenårige monarki med vold. Betydningen av en slik referanse kan ikke ha vært ukjent for en skolert og historieinteressert Macron som før presidentvalget i 2017 skrev en bok med tittel «Revolusjon».

Relativ suksess

Franskmenn flest har lenge vært skeptiske til «Den store debatten.» Man mistenkte et forsøk fra regjeringens side på å kjøpe seg tid. Det ble også rettet kritikk mot at diskusjonen var styrt via fire forhåndsbestemte områder: overgangen til en mer miljøbasert økonomi, beskatning, demokrati og organiseringen av staten og den offentlige sektoren. De gule vestene meldte seg ut fra starten av og varslet mobilisering både under og etter debatten. Mange franskmenn bestemte seg likevel for å delta. Debatten munnet ut i 10.000 møter arrangert i Frankrike og i redaksjonen av 16.000 klagebøker (mot 60.000 i 1789), hvor hvem som helst kunne fortelle om sine livsutfordringer og komme med endringsforslag. 1,4 million bidrag ble også levert inn på en internett-plattform som ble åpnet i denne anledningen, selv om reelle tall tyder på at bare 250.000 personer skrev innlegg. Totalt antar man at rundt 1% av Frankrikes befolkning har deltatt i prosessen. Det kan vurderes som relativt beskjedent i forhold til landets totale befolkning. Men prosessen blir stort sett vurdert som en sun utøvelse av demokratisk praksis i et land som lider av kronisk mangel på konsensus. Den produserte derimot en enorm mengde informasjon som nå skal behandles av algoritmer, så av utnevnte representanter for denne anledningen, før presidenten til slutt sitter med mer eller mindre konkrete tilbakemeldinger. Men tiden er knapp. Macron varslet om at han vil kunngjøre de første tiltakene inspirert av folkets røst i midten av april og utover våren. Mange stiller seg kritisk til gjennomførbarheten av prosessen. Håpet var beskjedent, men skuffelsen kan bli enorm.

Sprikende forventninger

Selv om det vil ta tid før man får oversikt over forslagene, viser allerede flere meningsmålinger interessante tendenser. Blant dem kan to trekkes fram. Den ene er motsetningen mellom det som er makthavernes reelle intensjon med denne prosessen, dvs. å forbedre statskassen ved å kutte ned på statsutgifter og/eller å øke beskatningen – altså den samme intensjonen som i 1789 -, og respondentenes tilbakemeldinger, som stort sett dreier seg om å bevare mest mulig av det som er igjen av den franske velferdsmodellen, samtidig som levestandarden skal heves for folk flest og de mest vanskeligstilte gjennom mindre direkte og indirekte beskatning og økt kjøpekraft. En slik forventningskløft mellom begge parter av forhandlingsbordet fremstår som en gordisk knute som Macron vil streve med å løsne. Igjen kan skuffelsen bli stor for mange. Spørsmålet er imidlertid hvor mange som blir skuffet og hvor jevnt fordelt skuffelsen blir. Den minste antydningen til ny urettferdig fordeling av byrden mellom «rike» og «fattige» vil neppe godtas av utålmodige franskmenn og vil kunne produsere en ny periode med uro med uante implikasjoner. Den andre tendensen som kan trekkes fram er forskjellen mellom tiltak som vektlegges i de øvrige forslagene og det som har stått sentralt blant de gule vestene. Riktignok må man skille mellom opprinnelige krav fra november 2018 fokusert på mer rettferdig og lavere beskatningsnivå og økt kjøpekraft, og senere mer politiserte og mer radikale krav. Eksempelvis vektlegges folkeavstemningen på borgernes initiativ, forkortet med RIC på fransk, i større grad blant de gule vestene, enn blant de som leverte inn bidrag til Den store debatten. Disse ser ut til å foretrekke økt bruk av presidentens mulighet til å kalle til folkeavstemning og en større andel av forholdstallsvalg. Det kan tyde på en reell forskjell mellom de to gruppene når det gjelder synet på direkte demokrati og representativt demokrati.

Komplisert agenda

For Macron er en fredelig utfasing av krisetilstanden avgjørende. Trolig vil han, i likhet med det Ludvig den 16. gjorde i sin tid, forsøke å fylle statskassen mot økte eller nye rettigheter som ikke vil være kostnadskrevende, men som vil ha symbolsk betydning for enkelte grupper. Spørsmålet er om dette vil holde. Nye gatekamper i Paris på Champs-Elysée siste helg viser at volden kan bluse opp når som helst og komme ut av kontroll. Opportunitetsvinduet er uansett smalt for Macron. 26. mai holder Frankrike valg til EU-parlamentet. Innenrikspolitisk er valget det første landsdekkende valg siden Macrons seier ved presidentvalget og parlamentsvalget i 2017. Igjen er Marine Le Pen hans klare utfordrer. Blir «Den store debatten» tross alt en suksess over tid, vil det kunne påvirke Macrons parti LREMs valgresultat positivt. En seier vil reversere resultatet fra forrige europavalg i 2014, da Nasjonal Front for første gang i sin snart femti års historie, vant et nasjonalt valg i Frankrike. Skulle debattprosessen derimot ende opp i generell skuffelse og mer sosial uro og vold før valget, blir Macrons posisjon nasjonalt og i EU ytterligere svekket. Han vil i enda mindre grad enn før kunne fremstå som en aktør bak EUs «gjenfødelse» og som en handlekraftig motmakt mot euroskeptiske og antiliberale krefter i fremgang.

19. mars 2019 publiserte AreaS medlem Franck Orban en kronikk i Klassekampen om slutten på “Den store debatten” som har pågått i Frankrike siden januar 2019. Kronikken er bak betalingsmur. Her gjengis originalversjonen slik den ble sendt inn.

March 11, 2019March 11, 2019

Macron fremstår ikke lenger som en fryktløs fransk president

Fotoillustrasjon: Colourbox.com — 26. mai 2019 er det valg til EU-parlamentet i Frankrike

KRONIKK: 5. mars 2019 publiserte Frankrikes president Macron en kronikk om EUs fremtid i samtlige EU-land og på 24 språk med tittel «For en europeisk gjenfødelse». Ifølge ham er det på tide at europeerne igjen begynner å tro på EU-prosjektet og kjemper mot negative krefter som vil undergrave Unionen. Kan dette budskapet snu en negativ trend foran Europavalget i slutten av mai?

For kort tid siden kritiserte den franske regjeringen Italias viseminister Di Maios innblanding i fransk politikk da sistnevnte uten forvarsel til franske myndigheter krysset grensen for å møte selverklærte representanter for de gule vestene.

På en måte gjorde Macron det samme ved å bruke den utenlandske pressen og henvende seg direkte til de han kalte «europeiske borgere». Det er første gang at en europeisk statsleder bruker en slik metode. I likhet med hans tidligere forslag om å stemme inn en andel av medlemmene i EU-parlamentet på transnasjonale lister ved årets EU-valg, stod han fram som president som vil gi EU-parlamentsvalget en klarere europeisk profil.

Ved å ta et slikt initiativ viste han at Europapolitikken ikke lenger bare sees som et nasjonalt anliggende, men også noe transnasjonalt. I en tid hvor pressefriheten svekkes i flere land og hvor skepsisen ovenfor etablerte medier sprer seg blant tilhengere av alternative fakta er valget av en kronikk i store aviser heller ikke uten symbolsk betydning.

Initiativet fikk så langt blandet respons i andre EU-land. Tradisjonelle sentrumsliberale pro-EU krefter i Benelux-landene reagerte positivt. Ungarns statsminister Orbán avfeide med en gang en Macron som ønsker alle ikke-europeiske innvandrere og flyktninger velkommen.

At Merkel så langt ikke har ikke uttalt seg personlig, samtidig som CDUs nye leder Annegret Kramp-Karrenbauer 9. mars kom med et motsvar til Macrons forslag som ikke kom den franske presidenten i møte (Europa richtig machen), er mer urovekkende og viser hvor skadeskutt det tysk-franske paret er om dagen.

Macrons kronikk sammenlignes gjerne med den to timer lange talen om EUs fremtid, som han holdt ved Sorbonne-universitetet i Paris i september 2017. Konteksten er riktignok svært forskjellig. For to år siden var Macron en nykommer i fransk politikk som hadde vunnet en brakseier mot etablerte partier ved presidentvalget.

Han var ikke minst ansett som en potensiell ny leder for liberaldemokratiske krefter i EU og Vesten – og som en redningsplanke for proeuropeerne i en tid preget av populistenes fremgang, Brexit-skandalen og Merkels synkende popularitet. Talen fra Sorbonne var en brennende appell for en tettere integrasjon mellom EU-landene og for mer fransk-tysk lederskap i EU.

To år senere er Macron betydelig svekket på hjemmebane med en oppslutning på rundt 30 prosent. Han er desperat opptatt med å slukke brannen som startet med de gule vestenes opprør høsten 2018. Entusiasmen som preget andre EU-land ovenfor Macron er også svekket.

Det farger i stor grad tonen og innholdet i hans kronikk. Der fremstår han ikke lenger som en fryktløs fransk president som skal vise alle andre europeere den lysende stien, men heller som en eldre statsleder som sliter med populismens fremgang på egen baneandel og som varsler om at EU kan utsettes for en fatal splittelse.

Kronikken fokuserer for øvrig ikke i samme grad som i 2017 på det tysk-franske paret og eurosonens potensiale. Det forsterker inntrykket av at Macron står ganske alene som representant for pro-EU krefter.

I kronikken byttet Macron den store visjonen om et integrert EU ut mot en langt mer pragmatisk utgave. Han beskriver fortsatt en kamp mellom to motsatte syn på EU: tilhengerne av et åpent EU som er tuftet på liberaldemokratiske prinsipper og tilhengerne av et lukket EU som ikke nøler med å angripe sentrale deler av det liberale demokratiet. Selv om han varsler om at «man ikke kan la nasjonalister som ikke tilbyr løsninger, utnytte folks sinne», virker det som han tar innover seg sentrale dimensjoner i populistenes diskurs til velgerne. Hans plan for EU minner mye om president Sarkozys fremstilling av EU da Frankrike hadde EU-formannskapet i 2008.

Dette EU må stå på to ben.

For det første må Unionen sørge for å bli mer demokratisk og i større grad ivareta borgernes rettigheter. Det viser forslaget om et europeisk byrå for beskyttelsen av demokratiske prinsipper i medlemslandene mot nettangrep og manipulasjon i valgprosesser og forslaget om forbud mot utenlandsk finansiering av europeiske politiske partier. Slike tiltak rettes mot russisk påvirkning av nasjonale valg eller private aktører som Steve Bannons nye høyrepopulistisk nettverk.

For det andre må europeerne beskyttes bedre mot ulike trusler. Det dekker økonomi, med bl.a. innføringen av en garantert europeisk minstelønn tilpasset nasjonale forhold og innføringen av likelønn på samme arbeidsplass.

Det handler også om miljøpolitikk, med en europeisk bank for klimaet som vil finansiere miljøvennlige prosjekter eller grensekontroll, med en innstramning av Schengens ytre grenser, en felles asylpolitikk for migranter og et felles kontor for asylsøknader, samt en felles grensestyrke.

Sikkerheten forutsetter også mer satsing på sikkerhets- og forsvarspolitikk via en ny europeisk forsvars- og sikkerhetstraktat og et europeisk sikkerhetsråd. Forslagene legger opp til en viss maktforflytting til fordel for mellomstatligheten gjennom byråer som vil kunne gi stater mer innflytelse.

Macron er ikke blitt «populist,» men han tar i bruk en kjent aikido-teknikk: bruk motstanderens styrke mot ham. Her brukes populistenes retorikk tuftet på frykt og behov for anerkjennelse mot dem selv, samtidig som han «europeiserer» deres budskap. Suverenisme og nasjonalisme smeltes sammen i en form for europeisk suverenisme blandet med en dose proteksjonisme.

Tilhengere av hans forslag vil si at Macron har fått en realitetsorientering med de gule vestene og fremmer en diskurs som kan fange en del EU-skeptikere som i utgangspunktet ikke vil ha mindre EU, men «et annerledes EU» som ivaretar dem.

De vil med andre ord tilbake til EU før Maastricht, dvs. før overgangen til liberalismen. Skeptikere hevder derimot at forslagene er for vage og at Macron driver et dobbelt spill hvor han forfekter proteksjonisme for EU, men hans politikk hjemme er liberal. Andre roper varsko mot at Macron løper ærend for populister. Jean-Marie Le Pen, tidligere leder for Nasjonal Front, pleide å si at velgerne alltid foretrekker originalen fremfor kopien. I så fall kan aikido-trikset vende seg mot Macron.

Kan Macron overbevise? Han får drahjelp av britene. En håpløs Brexit-debatt i Storbritannia oppfordrer ikke andre europeere til å drømme om Exit-varianter. En ting er å gå løs på EU, en annen er å forlate Unionen.

Brexit er et paradoks. Det er det verste Unionen kunne oppleve. Man mister over 60 millioner innbyggere, en av verdens største økonomi og et land med fast sete i FN og vetorett.

På en annen side er Brexit kanskje for det bedre hvis man får bevist hvor sammensveiset EU-landenes økonomi er. Europeerne er kanskje ikke så opptatt av grunnleggende rettigheter som undergraves i østeuropeiske stater, men de skjønner veldig godt at prisen kan bli høy hvis euroskeptiske politiske krefter kommer til makten og går inn for å hoppe av Unionen.

Macron har en fransk og europeisk agenda. Tradisjonelt har franske presidenter reparert et skadet forhold til franske velgere ved å ta et skritt tilbake fra innenrikspolitikken og fokusere på utenrikspolitikken.

President Mitterrand gjorde det med hell. Han ble gjenvalgt i 1988 til tross for elendig oppslutning årene før. Jacques Chirac var også en upopulær president i 2003 da han stod på barrikadene og nektet å støtte USAs invasjonsplaner i Irak. Det hjalp ham fram til fiaskoresultatet ved folkeavstemningen om EUs grunnlovstraktat i 2005.

Macrons kronikk er et ledd i forsøket på å heve presidenten over den partipolitiske debatten. Han vil styrke sin lederrolle i en situasjon fortsatt preget av kritikk mot ham, demonstrasjoner hver helg og stor usikkerhet rundt det som vil skje når «Den store debatten» som har vart siden januar og som avsluttes med utallige forslag fra franskmenn flest, skal omsettes i konkrete tiltak som bør sette sluttstrek på det politiske kaoset.

Parallelt finner valget til EU-parlamentet sted 26. mai i Frankrike. På nasjonalt plan har valget stor betydning. Det er det første nasjonale valg etter presidentvalget og parlamentsvalget i 2017 og Marine Le Pen er fremdeles Macrons største utfordrer i år. Macrons parti, LREM og Le Pens Nasjonal Samling ligger langt foran i meningsmålinger.

En seier for Macron ville sende signalet om at krisetilstanden er på bedringens vei og vil kunne reversere resultatet fra forrige Europavalg i 2014, da Nasjonal Front kom på første plass.

På europeisk plan forventer man at populistiske og euroskeptiske partier ikke vil få flertall i parlamentet, selv om de kan få økt oppslutning. En slik tyngde vil kunne gjøre det lettere å blokkere forslag om mer integrasjon og påvirke EUs agenda mot renasjonalisering.

I tillegg forventes det at de to største partiene, sosialdemokratene fra S&P og konservative fra EPP, ikke lenger vil ha flertall alene og vil trenge støtte fra andre

Det åpner et rom for europeiske grønne og for liberaldemokratene fra ALDE, som LREM trolig vil slutte seg til. ALDE og LREM kan få en rolle som tunga på vektskålen i det nye parlamentet.

Macron fører altså en dobbel kamp nasjonalt og europeisk. Skal han vinne begge, trenger han flere allierte.

11. mars 2019 publiserte AreaS medlem Franck Orban en kronikk i Dagbladet om president Emmanuel Macrons siste utspill om EUs framtid i samtlige EU-land.

February 28, 2019February 28, 2019

Podcast om Italias populistiske eksperiment nå tilgjengelig

Podcast fra AreaS-seminaret om Italias populistiske eksperiment fra 14. februar 2019 med Elisabetta Cassina Wolff fra UiO kan nå hentes her.

February 28, 2019February 28, 2019

Wladimir Chávez winner of the National Literary Award Miguel Rofrío

AreaS member Wladimir Chávez won the National Literary Award Miguel Riofrío (Ecuador) for his novel El olor de las flores quemadas. According to the judges’ citation, “This novel’s narrative takes place over three days. Collected in flashbacks and alternating between memories, emails and reports, the narrator relives the Yugoslav Wars and remember a frustrated love for a young Bosnian refugee. This work maintains interest through a concise, accurate and sensitive writing style”. AreaS sincerely congratulate Wladimir on his hard-earned success!

February 22, 2019March 5, 2019

Kronikk i Dagsavisen: Vi må bry oss om fremmedkrigerne.

22. februar 2019 skrev Paris-journalisten Vibeke Knopp Rachline og AreaS leder Franck Orban en kronikk i Dagsavisen om hvordan det norske samfunn bør håndtere norske jihadister mot slutten av kamphandlingene i Syria. Kronikken kan du hente her. Nedenfor følger teksten.

Siden desember 2018 skal 37.000 IS-jihadister, koner og barn ha flyktet til områder som den USA-støttede kurdiske militsen SDF kontrollerer. SDF hevder at den har innledet den siste kampen mot IS, og at Kalifatets dager er talte. SDFs offensiv mot IS foregår nær Deir-al-Zor, der IS ikke lenger kontrollerer mer enn en fire kvadratkilometer stor lomme rundt landsbyen Murashoda. Ifølge SDF befinner fortsatt rundt 600 opprørere seg der. De fleste er fremmedkrigere og deres familier. Hva skjer med dem som er igjen? USA og kurderne oppfordrer alle til å hente egne fremmedkrigere og deres familier som sitter i fengsler eller i midlertidige leire hjem igjen. Dette må også Norge forholde seg til.

To avgjørelser endret drastisk forutsetningene for debatten om vi må bry oss om fremmedkrigerne, som allerede gikk høyt for ett år siden og som vi har tatt opp før. Den ene er president Trumps beslutning om å kalle «gutta» hjem. Ifølge Wall Street Journal planlegger den amerikanske presidenten å trekke ut USAs 2.000 soldater av Nord-Irak innen utgangen av april. Avgjørelsen ble møtt med kraftig kritikk på øverste militære nivå i USA og snur opp ned på hele sikkerhetsbildet i Irak og Syria. Den amerikanske tilbaketrekkingen, skulle den bekreftes, vil føre til at det blir mye vanskeligere å drive jakten på utenlandske jihadister fra luften og bakken. Hittil har USA hatt avgjørende betydning for identifisering, lokalisering og nøytralisering av blant annet såkalte «High Value Individuals (HVI)». Uten amerikansk logistikk og kompetanse er det stor fare for at europeerne er blinde.

Den andre avgjørelsen har kurderne tatt. Det er de som i stor grad har påtatt seg oppgaven med å eliminere, pågripe og fengsle IS-fremmedkrigerne i Syria. Det høstet de lite anerkjennelse for fra alle berørte land, samtidig som de samme landene for ingen pris ville få hjem igjen kjempende menn eller kvinner og deres barn. En slik holdning kan forstås ut fra synet på at fremmedkrigere som vervet seg til IS er landssvikere, men holder likevel ikke lenger. Kurderne gjorde det klart at de ikke lenger har kapasitet til å holde fremmedkrigere fanget over tid og varslet om at disse vil kunne løslates. Dette har flere land som Indonesia og Russland tatt innover seg. De henter familier.

For tre uker siden snudde også Frankrikes innenriksminister og påpekte at det viktigste nå var å forhindre at fremmedkrigerne forduftet under jorda. Det er ikke barmhjertighet eller naivitet som står bak beslutningen om å bringe fremmedkrigere og deres familier hjem igjen, men realismen som tilsier at risikoen for mer vold ikke vil være mindre ved å la være å hente dem. Fra et moralsk ståsted er likegyldigheten også vanskelig å forsvare. Situasjonen er dramatisk for kvinner som kan dømmes uten rettferdig rettssak eller brukes som brikker mot Tyrkias militære inntog i regionen. Barn er heller ikke ansvarlig for foreldrenes valg og blir dratt med i dragsuget. Belgia er ikke så mye større enn Norge, men har begynt å hente belgiske barn etter at den føderale staten mot slutten av 2018 ble dømt til å hente hjem barn hvis mødre sitter fengslet i Syria.

Norge er en del av det globale sikkerhetsbildet. I desember 2018 mente PST at om lag 100 norske statsborgere hadde reist ned til konfliktområdene. 30 var drept, 40 var kommet hjem og 30 ble antatt å befinne seg i Syria. Halvparten var kvinner. I tillegg kom over et tyvetalls barn. Hvor mange som vil komme tilbake er uklart. I forrige uke slo statsminister Erna Solberg fast at nordmenn som har dratt til Syria for å krige for IS, skal få reise tilbake til Norge med barna sine, men må regne med å bli straffeforfulgt. Dette utgjør ingen ny vending i praksisen så langt. Fra norsk side vil man heller forholde seg til rettsinstansene i Syria og Irak og bidra til å bygge sivile institusjoner der. Norge sitter på gjerdet. Hvorfor? Har man gjort seg en nøktern vurdering om at det lave antallet individer det er snakk om er en akseptabel pris å betale av hensyn til sikkerheten her til lands? I sin trusselvurdering for 2018 påpekte PST følgende: «Dersom personer som har oppholdt seg i Syria eller Irak, vender tilbake til Norge for å gjenoppta kontakten med ekstreme islamister her i landet, vil dette kunne påvirke trusselen i negativ retning.»

USA har tilbudt hjelp med transport av fremmedkrigerne og deres familier. Et slikt tilbud bør tas på alvor. Å ha erfarne fremmedkrigere som fortsatt kan hate Norge, med koner som kan ha hatt uklare roller i IS og med barn som vil kreve tett og langsiktig oppfølging, hjemme igjen er ingen drømmeløsning. Det vil bli en krevende og ikke risikofri prosess. Likevel er en slik utfordring håndterbar for vårt rettssystem og vårt samfunn. Den er også i tråd med den moralske forpliktelsen som Norge har om ikke å eksportere mer terrorisme andre steder.

Nesten alt er bedre enn å snu ryggen til, lukke øynene og la terrorister og deres familie fordufte i Syria eller Irak i dag for å begå mer terror andre steder i morgen.

February 21, 2019February 27, 2019

Om hvordan norske hjemvendte fremmedkrigere skal behandles på P2

21. februar 2019 var AreaS leder Franck Orban gjest på Studio 2 på P2 sammen med prof. Tore Bjørgo for å snakke om hvordan norske hjemvendte fremmedkrigere skal mottas og behandles av rettssystemet og om hvilke muligheter som finnes for deres reintegring i samfunnet. Podcasten av programmet finnes her.

February 18, 2019February 18, 2019

AreaS-medlem, Daniel Lees Fryer, disputerer ved Göteborgs Universitet

Den 22. februar forsvarer Daniel Lees Fryer sin doktorgradsavhandlig på Göteborgs Universitet. Tittelen på hans avhandling er: “Engagement in Medical Research Discourse: A Multisemiotic Discourse-Semantic Study of Dialogic Positioning”.

Daniel Lees Fryer har i sin doktorgradsavhandling undersøkt hvordan den akademiske samtalen foregår gjennom det skriftlige, det matematiske og det visuelle, og hvordan den utvikler seg gjennom tekstene i medisinsk forskning.

Disputasen finner sted 22. feb. 2019 13:00-15:00 ved Göteborgs Universitet, Lilla hörsalen, Humanisten, Lundgrensgata 1B.

AreaS ønsker lykke til!

February 18, 2019February 22, 2019

Hvordan unngår vi at sårbare innsatte blir rekruttert til voldelig ekstremisme?

KRONIKK. Regjeringens handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme, som ble fremlagt 10. juni 2014, ga kriminalomsorgen ansvar for å utvikle og prøve ut en mentorordning rettet mot identifiserte innsatte som var sårbare for å bli rekruttert til voldelig ekstremisme.

Regjeringens handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme, som ble fremlagt 10. juni 2014, ga kriminalomsorgen ansvar for å utvikle og prøve ut en mentorordning rettet mot identifiserte innsatte som var sårbare for å bli rekruttert til voldelig ekstremisme.

Prosjektet, som nå har blitt et tiltak i kriminalomsorgen, er nå evaluert for første gang. Evalueringen tyder på at tiltaket har mye bra å bidra med, samtidig som det kan gjøres enda bedre.

Evalueringen tar for seg prosjektets treårs levetid i tidsrommet 2015-18 og bygger på innsyn i prosjektets dokumenter og dybdeintervjuer med ansatte som utarbeidet prosjektet og som drev det, fengselsansatte som jobbet med innsatte som deltok i programmet, 9 mentorer og 8 «mentorerte».

Den første delen ser på hvordan prosjektet startet og gir status for hvordan tiltaket praktiseres i dag. Den andre delen belyser mentorprosjektet fra fengslene, mentorene og mentorerte.

Gitt prosjektets korte levetid valgte man å ha en prosessevaluering framfor en produktevaluering. Forskningen internasjonalt er generelt svært forsiktig med å trekke endelige konklusjoner om hvorvidt slike tiltak klarer å avradikalisere innsatte. For å komme til en slik konklusjon trenger man uansett et større volum – dvs. et større antall innsatte som følger tiltaket – og et lengre tidsperspektiv etter at de første innsatte som deltar i programmet, løslates.

Andre land som Storbritannia og Danmark har bygget seg opp et bedre grunnlag for å drive slike evalueringer. Det denne evalueringen kan fortelle er hvor langt man har kommet og hva som ser ut til å være erfaringene så langt.

Den kan også si noe om i hvilken grad mentorordningen har blitt det man forespeilet i begynnelsen, påpeke eventuelle mangler og foreslå utbedringer. Først om noen år vil man ha et bedre grunnlag for å utale seg mer konkrete om tiltaket.

Bestillingen som kriminalomsorgsdirektoratet (KDI) fikk i juli 2014 lød som følgende: «Det skal utvikles og prøves ut en mentorordning i kriminalomsorgen. Ordningen skal primært rettes mot identifiserte innsatte som forstås å være sårbare for å bli rekruttert til voldelig ekstremisme, spesielt unge innsatte.»

Forebygging og unge innsatte stod dermed sentralt. Det utelukket ikke at domfelte og varetektsinnsatte som var siktet for eller hadde begått kriminalitet relatert til ekstremisme, kunne være med i prosjektet.

En annen dimensjon var prosjektets mål. Forebygging av radikalisering i fengsel handler generelt om bl.a. å sikre høy kvalitet i innsattes straffegjennomføringsvilkår. Prosjektets spesifikke mandat ga to alternativer.

Det ene var å prioritere ideologisk påvirkning, mens det andre var å prioritere fraværet av tilbakefall til et kriminelt liv. I dette prosjektet ble påvirkningen av ekstremistisk tankesett i praksis tonet ned til fordel for rehabiliteringsarbeidet, samtidig som deltakelsen i prosjektet ble gjort frivillig.

Tidlig i 2015 foreslo KDI å forankre mentorordningen som et lokalt tiltak i Region øst og at mentorarbeidet i fengsel skulle fortsette ute i kommuner etter soning, noe som forutsatte at flere instanser skulle dele ansvar med kriminalomsorgen for å sikre et helhetlig tilbud for deltakerne i prosjektet. Med tanke på mentorer gikk man inn for å bygge opp en mentorpool, slik at man kunne koble en aktuell kandidat for mentorering til mentoren som der og da passet best.

Mentorene skulle ha høy grad av teoretisk eller praktisk kompetanse og skulle avspeile mangfoldet i samfunnet med tanke på alder, etnisitet, utdanning, jobberfaring og kjønn. Mentorer med langt opphold i Norge som kunne ha samme språklig, etnisk og kulturell bakgrunn som mentorerte ble særlig vektlagt. Rekrutteringen av familiemedlemmer eller venner, slik man har gjort i andre land, ble derimot lagt til side.

Kriminalomsorgen kom under økende press etter hvert som utviklingen i Midtøsten tilspisset seg og spørsmålet om hvordan hjemvendte jihadister skulle håndteres, kom på dagsorden.

En mer anspent sikkerhetssituasjon på hjemmebane førte at Justis- og beredskapsdepartementet gikk inn for at mentorordningen skulle gjelde for hele landet fremfor begrenset til Region øst. Parallelt med overgangen til en landsdekkende løsning valgte man en organisatorisk struktur hvor man skulle følge «linja» i kriminalomsorgen (fengsel-region-sentralt) og hvor KDI fikk styring på mentorprosjektet.

Sentraliseringen i KDI gjorde det lettere å ivareta hensynet til sikkerheten. Til gjengjeld ble ordningen mer byråkratisk. Overgangen til en landsdekkende løsning svekket dessuten prosjektaspektet og gjorde det i praksis til et nytt tiltak i kriminalomsorgen før man rakk å evaluere den første versjonen:

Det skjedde uten at midlene til prosjektet økte noe særlig.

En annen følge var at forebygging og unge – pga. politiske prioriteringer og kapasitetsutfordringer ble nedprioritert i forhold til kravet om å håndtere hjemvendte fremmedkrigere og andre islamistiske innsatte i Norge som kunne utgjøre en sikkerhetstrussel.

Det ble mindre fokus på andre grupper som også var en del av prosjektet, som for eksempel høyreekstreme innsatte. Kombinasjonen av disse faktorene påvirket de opprinnelige ambisjonene for prosjektet.

I dag har mentorordningen ennå ikke mentorer i alle landsdeler. Det skyldes at det ikke har vært behov for det tidligere og budsjettbegrensninger.

Det er også en kjensgjerning at det er krevende å finne, ansette og lære opp mentorer i en situasjon hvor rekrutteringen helst skjer ved anbefaling og kontakt med KDIs samarbeidspartnere og kommuner.

Til gjengjeld blir alle bekymringer registrert og behandlet i påvente av å skaffe mentor. I juni 2018 var det rekruttert 18 mentorer, hvorav 10 fra region øst og 3 fra region sør, 4 fra region sørvest og 1 fra region nord. Mot evalueringens slutt samarbeidet man med kommuner om å følge opp deltakere som skulle fortsette med samme mentor etter løslatelse.

Evalueringen av prosjektet tar opp flere forhold som kan utbedres når det gjelder blant annet organisasjonsstruktur, samarbeid mellom mentordningen og «linja» i kriminalomsorgen, utvelgelse av deltakere, evaluering av mentorforløp, samt rekruttering og opplæring av mentorer.

En effektivisering av tiltaket vil kunne sørge for at flere innsatte som burde få mentor får tilbud om det og at de får det raskere enn før.

Samtalene med fengselsansatte, mentorer og mentorerte tyder på sin side at målrettet tillitsbygging og bevisstgjøring ser ut til å hjelpe mentorerte med å takle soningen bedre, reflektere over tidligere og nåværende valg og forberede seg til en gradvis tilbakeføring til samfunnet, uten at ordningen alene kan utgjøre en absolutt garanti om endelig suksess for denne type innsatte.

Slike tilbakemeldinger gir grunnlag for å kunne hevde at ordningen har sin relevans til tross for barnesykdommer.

Disse må adresseres, samtidig som tiltaket bør strebe etter å finne veien tilbake til sitt opprinnelige mandat om å ivareta forebyggingsarbeidet i fengsel og vektlegge arbeidet opp mot unge som kan være sårbare for radikalisering.

Et slikt behov blir ikke mindre i fremtiden.

18. februar 2019 publiserte AreaS leder Franck Orban en kronikk i Dagbladet om mentorordningen i Kriminalomsorgen. Den er en lengre utgave av en annen kronikk som ble nylig publisert i Forskning.no. Kronikken kan hentes her.

February 15, 2019February 28, 2019

AreaS seminar om italiensk populisme

Det ene omtales gjerne som en populistisk og anti-elitistisk massebevegelse, mens det andre betraktes som et høyreradikalt parti.

Hvordan ble en slik allianse mellom venstrepopulisme og høyrepopulisme mulig? Og hva betyr den for italiensk politikk og hvordan kan kan påvirke EU?

Dette er spørsmål som AreaS-seminaret 14. februar 2019 tok for seg. Det skjedde i en samtale mellom førsteamanuensis og AreaS-leder Franck Orban og Elisabetta Cassina Wolff, førsteamanuensis ved Institutt for arkeologi, konservering og historie, ved Universitetet i Oslo.

Det ble lagd en podcast av diskusjonen som kan hentes her.

Heretter følger spørsmålene som dannet grunnlaget for samtalen.

Bakgrunn

Du har skrevet mye om Italias politiske historie. Hva kjennetegner italiensk politikk i forhold til andre europeiske land i forhold til historie, geografi og middelhavsdimensjonen?

Kan du fortelle oss litt om særtrekkene ved Italias politiske utvikling de senere tiårene fra avviklingen av den kalde krigen til i dag? Hvorfor kan vi snakke om Italia som Europas politiske laboratorium?

I hvilken grad var dette tilfellet for alliansen mellom kommunister og sosialdemokratene på 70- og 80-tallet?

I hvilken grad var dette tilfellet for Berlusconis nye tilnærming til politikk og media på 2000-tallet og allianse med ytre høyre?

Italias politikk i dag

Ved siste parlamentsvalg tapte de etablerte partiene – særlig venstresiden -, til fordel for nye partier som defineres som populistiske partier. Hvorfor skjedde det?

Hva er likt og ulikt andre europeiske land ved dette maktskiftet i Italia?

Både 5-stjerners bevegelse og Liga omtales som populistiske partier. Hvordan vil definere populisme i dette tilfellet?

Kan man snakke om “venstrepopulisme” i det ene tilfellet og “høyrepopulisme” i det andre tilfellet? Hva forener dem og hva skiller dem?

Hvordan kan de ha lagd en felles regjeringsplattform og på hvilke kompromisser?

Hvordan regjerer denne koalisjonen i praksis og hva er maktbalansen?

Kan man få et regjeringsskifte med en ny høyreallianse?

Hvem er opposisjonen til den i dag og hva veier den?

Italias tilfelle og Europas framtid

Tilbake til Italia som politisk laboratorium for Europa. Stemmer dette utsagnet igjen når det gjelder dagens situasjon?

Kan det italienske eksperimentet ha en overføringsverdi til andre europeiske land og hvorfor?

Hvilke allianser i EU inngår den populistiske regjeringen i?

Hvilket forhold har italiensk populisme i dag med populismen du ser i Sentral Europa med f.eks. Orbán i Ungarn? Konvergens og divergens?

Hva er situasjon foran Europa-valget i mai?

February 14, 2019February 14, 2019

Kronikk i Forskning.no: Slik går det med mentorordningen for radikale innsatte i fengsel

AreaS medlem Franck Orban hadde en kronikk i Forskning.no 14. februar 2019. Kronikken presenterer funnene fra rapporten til Justis- og beredskapsdepartementet om mentorprogrammet for radikale innsatte i fengsel. Rapporten kan hentes her.

KRONIKK: De som går gjennom programmet sier det hjelper, men det er fortsatt forbedringspotensial.

Regjeringens handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme som ble fremlagt våren 2014 ga kriminalomsorgen ansvar for å utvikle og prøve ut en mentorordning rettet mot identifiserte innsatte som var sårbare for å bli rekruttert til voldelig ekstremisme.

Prosjektet, som siden har blitt et tiltak i kriminalomsorgen, . Evalueringen konkluderer med at tiltaket har mye bra å bidra med, samtidig som det kan gjøres enda bedre.

Ville nå dem som sto i fare for å bli rekruttert til voldelig ekstremisme

Bestillingen som kriminalomsorgsdirektoratet fikk i 2014 lød som følgende: «Det skal utvikles og prøves ut en mentorordning i kriminalomsorgen. Ordningen skal primært rettes mot identifiserte innsatte som forstås å være sårbare for å bli rekruttert til voldelig ekstremisme, spesielt unge innsatte.»

Domfelte og varetektsinnsatte som var siktet for eller hadde begått kriminalitet relatert til ulike former for ideologisk motivert vold var da ikke eksplisitt nevnt, men var også en opplagt målgruppe for prosjektet.

Prosjektets mandat gjorde at man stod foran to valg. Det ene var å prioritere ideologisk påvirkning av innsatte, mens det andre var å prioritere fraværet av tilbakefall til kriminalitet. Prosjektet tonet ned den ideologiske påvirkningen til fordel for rehabilitering, samtidig som deltakelsen i prosjektet ble frivillig.

Det var også tenkt at mentorordningen skulle forankres i Østlandet og at mentorarbeidet skulle kunne fortsette ute i kommuner etter endt soning. Det forutsatte at flere offentlige parter skulle dele ansvar med kriminalomsorgen for å gi innsatte et helhetlig tilbud. Kriminalomsorgsdirektoratet gikk også inn for å bygge opp et mentorteam, slik at en kandidat skulle kobles til mentoren som passet best.

Mentorene skulle ha høy kompetanse og skulle i størst mulig grad avspeile mangfoldet i det norske samfunnet med tanke på alder, etnisitet, utdanning, jobberfaring og kjønn. Mentorer med samme språklige og kulturelle bakgrunn som de prosjektet skulle nå og som var godt etablert i Norge, ble spesielt vektlagt. Derimot ble ikke familiemedlemmer eller nære venner brukt som mentorer.

Gjorde mentorordningen landsdekkende

Kriminalomsorgen kom under økende press ettersom utviklingen i Midtøsten tilspisset seg. Spørsmålet om hvordan hjemvendte fremmedkrigere skulle håndteres ble prioritert. En mer anspent sikkerhetssituasjon på hjemmebane førte til at Justis- og beredskapsdepartementet raskt gikk inn for at mentorordningen ble landsdekkende.

Parallelt valgte Kriminalomsorgsdirektoratet en organisatorisk struktur hvor man skulle følge «linja» i kriminalomsorgen (fengsel-region-sentralt). Sentraliseringen i Kriminalomsorgsdirektorat gjorde det lettere å ivareta hensynet til sikkerheten.

Til gjengjeld skapte den mer byråkrati, noe som rammet prosjektets effektivitet. Overgangen til en nasjonal løsning svekket dessuten prosjektaspektet og skjedde før man i det hele tatt rakk å evaluere en første versjon. Utvidelsen av mandatområdet skjedde i tillegg uten en økning av midlene.

En annen følge av sikkerhetspresset var at fokuset på forebygging og unge ble nedprioritert i forhold til håndteringen av hjemvendte jihadister og andre radikale islamister som ble ansett som en sikkerhetstrussel. Det ble mindre fokus på andre grupper som var en del av prosjektet, som for eksempel høyreekstreme innsatte. Kombinasjonen av disse faktorene påvirket de opprinnelige ambisjonene for prosjektet.

De som deltar i programmet sier det hjelper

Mentorordningen har ennå ikke mentorer i alle landsdeler. Det kan skyldes at det ikke har vært behov for det tidligere og budsjettbegrensninger. Det er også krevende å ansette og lære opp nye mentorer når rekrutteringen som regel ikke skjer på åpent anbud.

Til gjengjeld blir alle bekymringsmeldinger registrert og behandlet i påvente av å skaffe mentor. Man har også begynt å samarbeide med kommuner om å sørge for at deltakere i prosjektet som etter hvert løslates, kan fortsette med en annen eller samme mentor. Dette tiltaket alene utgjør selvsagt ingen garanti om endelig suksess med denne type innsatte. Men det kan gjøres mer effektivt, slik at flere innsatte som burde få mentor faktisk får tilbud om det og får det raskere.

Det er spesielt viktig når innsatte som deltar i programmet selv forteller at tillitsbygging og bevisstgjøring gjennom samtaler med en mentor hjelper dem med å takle soningen bedre, reflektere over egne handlinger og forberede seg til tilbakeføring til samfunnet.

Slike tilbakemeldinger gir grunnlag for å hevde at ordningen har sin relevans tross svakheter. Disse må adresseres, samtidig som tiltaket etter hvert bør finne veien tilbake til sine opprinnelige ambisjoner om å ivareta forebyggingsarbeidet, inkludere flere grupper innsatte og vektlegge arbeidet opp mot unge som er sårbare for radikalisering. Et slikt behov blir ikke mindre i fremtiden.

February 11, 2019February 11, 2019

Johanna Wagner har blitt professor!

Etter flere år med spennende forskning på litteratur og film kan AreaS-medlem, Johanna Wagner, nå titulere seg som professor i engelsk!

AreaS gratulerer så mye!

I den kommende AreaS-antologien har Johanna Wagner bidratt med kapitlet “Ta(l)king Women out of the Picture – How Extreme Republican Discourse Framed Women Outside Women’s Issues: 2010-2012” hvor hun tar for seg tar for seg kvinnesynet i amerikansk politikk. Basert på en rekke offentlig uttalelser viser hun hvordan det republikanske parti kjemper imot unge kvinner i USA.

February 6, 2019February 7, 2019

Innlegg i Klassekampen om luddittene og de gule vestene

AreaS medlem Daniel Lees Fryer hadde et innlegg i Klassekampen fra 9. januar 2019 som drøftet sammenligningen mellom luddittbegevelsen i England og de gule vestene i Frankrike. Innlegget er ikke lagt ut på KKs webside, men presenteres her. Vi legger også til Braanens opprinnelige innlegg datert 28. desember 2018 i KK.

Fotoillustrasjon: Colourbox.com

Ludditter?

I Klassekampens leder 28. desember 2018 kommenterer Bjørgulv Braanen Andreas Økland sin artikkel i Dagbladet 27. desember om «de gule vestene» i Frankrike. Økland sammenligner dagens protester med 1800-tallets luddittbevegelse i England. Han framhever det han mener er to likhetstrekk mellom de to bevegelsene: Begge kjemper eller kjempet forgjeves mot endringer som er eller var til samfunnets beste og begge strider eller stred mot teknologiens uunngåelige frammarsj. Braanen svarer med å understreke de historiske og materielle nødvendighetene av slike bevegelser og hvordan disse og andre bevegelser er med på å tvinge kapitalismen i mer sosialt rettferdige retninger.

Begge artikler syns å redusere luddittene til maskinstormende anti-teknologer, og at historien viser hvor feil de tok. Men denne historien skrives ofte – som kjent – ovenfra, av seierherrene om man vil. Maskinstorming verken startet eller sluttet med luddittene. Maskinstorming og sabotasje mer generelt var og fortsatt er en form for direkte aksjon som brukes i ulike sosiale bevegelser. 1800-tallets tekstilarbeidere nord i England brukte slike metoder i sin kamp mot urett og utbytting.

Det de fryktet var ikke bare teknologien, eller ikke teknologien i seg selv. De fryktet fabrikkeiernes økende makt. De fryktet å miste arbeidsplassene sine. De fryktet at deres yrker og håndverk skulle ødelegges av dårlig produserte varer, og de fryktet at utbytting av ufaglært arbeidskraft, spesielt barn, skulle ødelegge flere liv.

Luddittene prøvde å organisere seg i en periode da det ikke var lovlig å organisere seg. De protesterte. De marsjerte. De sloss mot militser og den britiske hæren. De ødela tekstilmaskiner. De skrev dikt og sanger. De var med på å skape klassebevissthet og arbeiderklassekultur.

Om jeg skulle ha løftet fram noen paralleller mellom de gule vestene og luddittene, ville jeg i stedet ha nevnt den tilsynelatende lederløse organiseringen deres eller statens overdimensjonert voldelige respons på protestene. Der er det mye å ta tak i. Det gjenstår imidlertid å se hvordan de gule vestene kommer til å bli husket. Vi må bare sørge for at de ikke ender opp med de samme reduserende gjenfortellingene luddittbevegelsen har fått de siste to hundre årene.

Ludditter?

Bjørgulv Braanen, Klassekampen, 28. desember 2018

Dagbladets kommentator Andreas Økland har fått det for seg at De gule vestene i Frankrike er ludditter, altså maskinstormere. Luddittene var en sosial bevegelse blant engelske arbeidere omkring 1811–1814, som protesterte mot den industrielle revolusjonens virkninger ved å ødelegge tekstilmaskiner. Ifølge Økland er luddittene «molboens fettere» og «hvert år siden den industrielle revolusjonen er det blitt tydeligere og tydeligere hvor feil de tok». Slike opprør er «friksjon» på veien mot det som «fra et fugleperspektiv framstår som til det beste for samfunnet på sikt».

Arbeiderbevegelsen gjorde seg raskt ferdig med det blindsporet maskinstorming vitterlig var. Men det betyr ikke at opprøret ikke var sosialt rettferdig og nødvendig. I «Kapitalen» skildret Karl Marx hvordan kapitalismen, slik den fungerte i England i første halvdel av 1800-tallet, var i ferd med å utarme arbeiderklassen. Motstanden mot dette, som startet med luddittene, var selve forutsetningen for at kapitalismen tok en annen retning. Sosiale bevegelser som De gule vestene er i dette perspektivet ikke bare rettferdige, men også helt nødvendige for å tvinge dagens globaliserte kapitalisme til å ta sosiale hensyn den ellers ikke ville tatt. Akkurat som arbeiderne, gjennom organisering og kamp – og samfunnet for øvrig – satte skranker for kapitalismen på 1800-tallet, gir De gule vestenes opprør bud om at det samme må gjøres i dag.

Det er altså ikke en «friksjon» som går over – eller som kan overses – på den uunngåelige veien mot et bedre samfunn. Botemiddelet mot det som «river samfunnsveven i stykker» – for å bruke Paul Colliers ord i «The Future of Capitalism» – ligger i striden for sosial rettferdighet for alle. Hvis dagens makthavere, til applaus fra Dagbladet-kommentatorer, velger å overhøre uroen, kan vi i stedet få en reaksjon som tar reaksjonære, fremmedfiendtlige former. Historien er ikke en rett linje, men en scene der det kan oppføres ulike skuespill. Skal det store flertallets interesser sikres i dagens teknologiske revolusjon, er vi like avhengig av de sosiale opprørerne som vi har vært ved tidligere korsveier i historien.

February 4, 2019February 4, 2019

Kronikk i Aftenposten: Det er postivt at noen bønder slutter med landbruk

4. februar 2019 hadde Harald Borgebund en kronikk i Aftenposten om det norske landbrukets forhold til realisme og idealisme. Kronikken finner dere her.

Norsk landbruk. Billedskjønne daler, blomsterenger og idylliske småbruk der ingen skulle tro at noen kunne bo. Det er bildet mange har av norsk landbruk. Men norsk landbruk endrer seg raskt, blant annet på grunn av ny teknologi.

Om få år vil landbruket bestå av enda færre og større gårder. Mange ser på endringene med skepsis og som noe negativt. Færre og større gårder er imidlertid utelukkende positivt, både for landbruket og for samfunnet.

De fleste kjenner til statistikken som viser den sterke nedgangen i antall gårdsbruk. Denne nedgangen har pågått kontinuerlig siden 1945. Det er ingenting som tyder på at utviklingen vil stoppe, og det skal vi være glade for.

Det er postivt at noen bønder slutter med landbruk. Det skaper nemlig muligheter for at andre bønder kan satse og utvikle sine gårder videre.

Bonden som slutter, får mulighet til å gjøre noe annet. Bøndene som blir igjen, får mulighet til å øke produksjonen og investere i maskiner som gjør arbeidet lettere. Dette er en vinn-vinn situasjon, og mest heldig er kanskje bonden som kan begynne med noe mer lukrativt.

Konsentreres i de beste landbruksområdene

I dag flyttes produksjonen fra distriktene til de beste jordbruksområdene i Norge. Det er først og fremst områdene rundt Trondheimsfjorden, Mjøsregionen, Oslofjordområdet og Jæren. I disse fire områdene har man lang vekstsesong, god jord og nærhet til de største og viktigste byene, som skal forsynes med mat.

For samfunnet er det mest effektivt å samle produksjonen i de beste områdene. Den såkalte kanaliseringspolitikken med kornproduksjon på Østlandet og melk- og kjøttproduksjon i distriktene, medfører at man frakter korn fra Østlandet til distriktene, og melk og kjøtt tilbake til forbrukerne på Østlandet.

Dette er dyrt og øker klimagassutslippene fra landbruket helt unødvendig. Løsningen er å fortsette å dyrke korn på Østlandet og samtidig øke kjøttproduksjonen på Østlandet. Resultatet er at det vil true mange gårdsbruk i distriktene.

Vi trenger ikke landbruk i hele landet

Alle skal med, heter det. Men det holder faktisk med et sterkt og aktivt industrilandbruk i de beste landbruksområdene. Det aller meste av korn, poteter og grøntproduksjonen produseres i de fire områdene beskrevet ovenfor. Rogaland alene står for nesten 20 prosent av melkeproduksjonen i Norge.

Personlig ville jeg aldri tatt over en gård utenfor disse fire områdene, eller rådet noen andre til å gjøre det. Landbruk utenfor disse fire områdene er basert på romantikk og overdreven optimisme.

De dårligste områdene vil aldri kunne konkurrere med de beste områdene. Produksjonen av sau og storfekjøtt vil muligens synke noe dersom områdene med dårligst forutsetninger forsvinner ut av bruk. Dette kan kompenseres ved en mer intensiv utnyttelse av arealene i sentrale strøk. For mange produksjoner er det mulig å opprettholde eller øke produksjonen ved å sentralisere landbruket til de beste områdene.

Hvorfor er det stor motstand mot dette?

Mange er opptatt av å bevare historie og tradisjon og mener det er viktige grunner for å bevare den norske landbruksmodellen. Det er et legitimt standpunkt, men er basert på romantiske forestillinger om landbruket.

Romantikk er ikke et solid fundament for å drive landbruk. Ingen kan leve av romantikk. En realitetsorientering om at landbruket sentraliseres, og hvilke konsekvenser det har, er viktig både for næringen selv og forbrukerne.

Den uromantiske utviklingen er både riktig og viktig. Det gir bedre muligheter for bøndene som blir igjen i næringen, det gir mindre transport og er bedre for samfunnet. Landbrukspolitikken bør baseres på virkelighetens verden, ikke romantiske forestillinger uten rotfeste i virkeligheten.

January 25, 2019January 25, 2019

Vote for our Lives! : om masseskyting på amerikanske skoler

Robert Mikkelsen skrev en artikkel om skjebnen til studentene som overlevde skoleskytingen ved Marjory Stoneman Douglas High School i februar 2018. Artikkelen inngår i serien Access to English Studies; Social Studies og kan hentes her.

The Attack

On February 14, 2018, the lives of the students at Marjory Stoneman Douglas High School in Parkland, Florida, were shattered when former classmate Nikolas Cruz opened fire in the hallways with a semi-automatic AR-15 assault rifle, killing 17 and injuring another 17 in a six-minute shooting spree. The trauma inflicted on the survivors ran deep and wide. Sari Kaufman was in debate class when gunshots rang out. She began to get videos of her friends being shot at. “It was very surreal….we realized we’re in a shooting and I just went into survival mode…And then when it’s 17 dead, it’s just, it’s incomprehensible.” David Hogg hid, cowering in an unlit cupboard with several other students. He pulled out his phone and began describing the event, “Right now, we’re in the school,” he whispered, “An active shooter. It’s not a drill.”

Emma Gonzalez was rushed into an auditorium where she took cover on the floor between the folding seats, holding hands with other students to keep calm. “I didn’t know what was going on. I didn’t want to go on my phone to check…I was in a complete state of denial.” She would not learn the full extent of the tragedy until she saw the names of all the dead in the newspaper. Later, Morgan Williams, who cowered under her desk as bullets flew through her classroom, said “…I know I’m not the same person I once was and I wish I didn’t have this ongoing battle inside between the new me and the old me. This is my final year of high school and I absolutely hate it…Its impossible trying to heal and move forward with my life when I have to see that (school) building every day.”

The sad fact is that mass shootings in the United States have become so common that an almost standard set of emotional reactions for dealing with them has developed, referred to as the “thoughts and prayers response”; The relatives and friends of the victims are thrown into agonizing loss and grief. There is much public hand-wringing and denouncement of the terrible crime. Declarations of sympathy flow from high and low. Prayers are said for the living and the dead. And then.. Then the world moves on because, after all, these things do happen and no one seems to agree about how to stop them. As former President Barack Obama put it, “We’ve become numb to this.”

The Response: MSD Never Again!

Not this time. In the face of such deadening apathy, the student survivors of Marjory Stoneman Douglas (MSD) stood up and turned their grief and anger on the older generation they held responsible for allowing this tragedy to happen, calling them out. Four days after the shooting Emma Gonzales gave a speech that lit up the internet and sparked what became a mass movement among youth for gun control. She attacked the powerful pro-gun National Rifle Association (NRA) head on:

“To every politician who is taking donations from the NRA, shame on you!” she yelled. “Politicians telling us nothing could have been done to prevent this, we call BS…They say a good guy with a gun stops a bad guy with a gun. We call BS…They say no laws could have prevented the hundreds of senseless tragedies that have occurred. We call BS. That us kids don’t know what we’re talking about, that we’re too young to understand how the government works. We call BS. If you agree, register to vote. Contact your local congresspeople. Give them a piece of your mind.” (Crowd chants) Throw them out!

Gonzalez’s speech was the start of the MDS Never Againcampaign for gun control organized by the survivors of the school shooting, students like Sari Kafuman, Daniel Hogg , Cameron Kasky, Matt Deitsch, Jaclyn Corin, Dalaney Tarr andmany others. Their hashtags – #NeverAgain and #EnoughisEnough – soon gained tens of thousands of followers and national attention. Together with Everytown for Gun Safety, they went on to organize the March for Our Livesrally for stricter gun control laws on March 24, 2018, in Washington D.C. An estimated 1.2 million people took part in demonstrations across the nation, making it one of the biggest youth protests ever held. It seemed possible that change was in the air.

MSD: Road to Change

With momentum and public support on their side, the MSD students decided to “turn this moment into a movement” as Sari Kaufman put it. They launched a major campaign with other voter participation groups to get young people to vote for gun control candidates in the upcoming midterm elections of 2018. The March for Our Livesturned into Vote for Our Lives.In the summer of 2018 MSD students crisscrossed America in a campaign they called the Road to Change. Its aim was to register and activate young voters. They held rallies and meetings in 80 communities in 25 states in a whirlwind tour of just 60 days.

Their message was clear. Register to vote. Oppose candidates supported by the NRA. “Our lives are in the hands of the people that we elect,” proclaimed Gonzalez. “Vote in every election like it’s your last — because it very well could be.” Their ambition was breathtaking. “We are going to be the kids that you read about in the textbooks…we are going to change the law. That’s going to be Marjory Stoneman Douglas in that textbook,” she said. MSD survivor Dalaney Tarr echoed Gonzales’ words as she got ready to vote for the first time in the autumn, “Our voices were ripped away from us of Feb. 14,” she said. “We felt like we had nothing. Everything was taken and to get that power back…creating some sort of positive change out of such a horrible experience — that is reclaiming our power.”

The opposition they faced from established pro-gun forces was fierce. Their principle opponent and target, the NRA, roundly condemned them from the beginning, posting the following message on its website before the Washington March for Our Livesdemonstration – “Today’s protests aren’t spontaneous. Gun-hating billionaires and Hollywood elites are manipulating and exploiting children as part of their plan to DESTROY the Second Amendment (the right of the people to keep and bear arms shall not be infringed) and strip us of our right to defend ourselves and our loved ones.”

One of the NRA board members went so far as to characterize the MSD student survivors as “liars” and “poor mushy brained children.” More importantly, pro-gun forces had developed close political contacts and given financial support to pro-gun candidates for decades. In Florida, home of the students, the NRA supported the Republican pro-gun candidates Rick Scott for the U.S. Senate and Ron DeSantis for governor with hundreds of thousands of dollars. In the face of such entrenched interests, the upcoming election looked like a David vs. Goliath battle to many observers.

Mixed Midterms

In the event, the results of the Vote for Our Livescampaign were mixed – just as they were for the midterm elections in general.

On the positive side, the Democratic Party – which largely favors gun control – won a majority in the House of Representatives, from which they could pass new gun control legislation. They were helped in this by the defeat of more than 38 pro-gun rights Congressional candidates – “More NRA-backed politicians lost their seats last night than ever before!” tweeted a delighted Jaclyn Corin. In addition, the percentage of young voters between 18 and 29 increased to 31% – the largest percentage in 25 years and up 10% from the midterm elections of 2014. The great majority of these young voters supported gun control candidates, making a difference in several key races across America. And for the first time in history, gun control advocates actually outspent the NRA, using $11 million to support their candidates to the NRA’s $10 million. As one commentator put it the day after the election, “The NRA lost big last night….the politics around gun safety are changing.”

On the other hand, the largely pro-gun Republican Party actually increased its majority in the Senate. That meant newly elected NRA-backed Senators could help block any national gun control legislation passed by the House of Representatives. Rather than spreading its resources among all pro-gun candidates up for election, the NRA had focused much of its $10 million to support a handful of conservative Republican pro-gun Senate candidates in specific states – including Florida. For MDS students, who watched the Florida results come in on election night, it was particularly frustrating experience. Republican pro-gun candidates won both of the state’s major races, for governor and the US Senate. “I’m shaking with anger right now,” said Jaclyn Corin to fellow students in the room. “It’s like the same feeling I was getting on the night of 14 February, so angry that I don’t know what to do with that anger.” Her fellow student, Matt Deitsch, took it more quietly, “The Florida numbers weren’t surprising, but definitely reminded us where we are in Florida.” It was a sobering experience.

The Future of Never Again

Despite these setbacks in their home state, the MSD activists show no signs of slowing down their efforts to change the gun laws of America. That same evening, Jaclyn Corin declared that, “We’re not going to stop fighting….I can tell you, I’m doing this for the rest of my life.” For his part, David Hogg said, “It just proves we have a lot further to go. This is going to be a long, uphill battle.” Fellow survivor Cameron Kasky summed it up by saying, “Tonight was filled with wins and losses for both parties. No matter who you are or how you feel, never give up on civic engagement. Keep on fighting.. And we’ll get it next time. Until then, we won’t stop working to make this state the safest, best place possible.” When asked what they were planning to do next, Matt Deitsch replied, “We’re going to keep doing what we’re doing and create a blueprint for young people to have more of a force in the electoral process. Elected officials now know that they’re going to need young people to win….”

The eyes of the MSD activists are now on the elections of 2020. If they are to be believed, their battle has just begun.

January 21, 2019January 21, 2019

Lansering av Babylons spesialnummer

Velkommen til lansering av et flunkende nytt spesialnummer av Babylon – Nordisk Tidsskrift for Midtøstenstudier. Nummeret er større og mer ambisiøst enn vanlig, både når det gjelder tematikk, innhold, men også på det visuelle planet.

Tid og sted: 30. jan. 2019 17:00 – 19:00, Scene HumSam, 1 etg. i HumSam-biblioteket i Georg Sverdrups hus

Redaktørene Erik Skare (UiO) og Erling Lorentzen Sogge (UiO) har i samarbeid med gjesteredaktør Rania Maktabi (Høgskolen i Østfold) mobilisert toppsjiktet av Midtøsteforskere i Norden, og har også fått spennende bidrag fra det store utlandet. Til sammen er det 12 fagfellevurderte artikler og en billedserie av Are Hovdenak (Landinfo) om folk uten land.

Program

Vi får besøk av regissør Mats Grorud som står bak animasjonsfilmen «Tårnet». Den handler om 11 år gamle Wardi som bor i den palestinske flyktningeleiren Bourj Al Barajneh i Beirut, og bærer på drømmen om å vende hjem til Palestina. Mats viser ca. 10 min. av filmen, og forteller om hvordan han lagde den etter å ha bodd ett år i flyktningeleiren.

Etter filmen blir det paneldebatt med bl.a. førstelektor i Midtøstenstudier Dag Tuastad (UiO), førsteamanuensis Toufoul Abou-Hodeib (UiO), og forsker Jørgen Jensehaugen (PRIO). Tema er palestinerne som ikke flyktet fra Galilea i dagens Nord-Israel, og hvordan Palestina som nasjonalstat for palestinere er blitt forhandlet bort siden 1947. Ordstyrer er førsteamanuensis ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk, Joakim Parslow (UiO).

Ahlan wa sahlan – Velkommen!

Arrangør

HumSam-biblioteket, Midtøstentidsskriftet Babylon og Senter for islam og midtøstenstudier

January 16, 2019January 16, 2019

Kronikk i Klassekampen: Vinduet eller døren

AreaS medlem Anje Müller Gjesdal hadde en kronikk i Klassekampen 2. januar 2018 om privatisering og nedskjæringer i det franske televerket, som kan ha drevet ansatte til selvmord. Nå står bedriften på tiltalebenken.

Artikkelen kan hentes der (bak betalingsmur).

Vinduet eller døren

For bare tjue år siden hadde de fleste av oss fasttelefon, og Televerket sørget for at innbyggerne landet over skulle ha tilgang til telenettet, selv i den ytterste avkrok. I dag shopper vi mobilabonnement etter den leverandøren som gir best dekning, mest 3G for pengene, eller ny mobil hvert år.

Vi har altså vent oss til tanken at teletjenester kjøpes og selges på et marked, og ikke bare er der som en grunnleggende del av den offentlige infrastrukturen. Telekommunikasjonssektoren har vært gjennom et hamskifte, fra offentlig forvaltning til et marked av ulike aktører som selger og konkurrerer om vår tid og våre penger. Motivet for virksomheten er endret fra å levere en viktig tjeneste til befolkningen, til å maksimere børskurs og aksjeutbytte, en utvikling som har vært nært knyttet til privatisering, deregulering og utvikling av nye markeder.

Men hvilke konsekvenser gir dette for arbeidslivet, hvordan oppleves dette for telefunksjonæren eller postbudet med bakgrunn fra det gamle systemet? I hvilken grad skaper det nyliberale arbeidslivet, med omstilling og brudd med gamle verdier stress og psykiske lidelser hos dem som er tvunget til å omstille seg?

Selvmordsbølge etter omstrukturering

Frankrike er et land hvor dette temaet er blitt akutt, og landet står nå overfor en rettssak mot en av de store telegigantene, hvor nettopp disse spørsmålene vil bli belyst. I perioden 2006–2011 ble France Télécom (FT), en privatisert arvtager etter det franske televerket, rammet av en selvmordsbølge blant de ansatte i kjølvannet av en periode med dramatiske omstruktureringer og nedbemanning.

Ti år seinere må FT og sentrale personer i ledelsen møte på tiltalebenken i Paris, anklaget for mobbing på arbeidsplassen («harcèlement moral»). Slik skapes fransk rettshistorie, for bortsett fra en tilsvarende sak mot Renault, er det første gang at ledelsen i en av de store børsgigantene stilles til ansvar etter denne lovgivningen, som har en strafferamme på to års fengsel og bøter på inntil 30.000 euro.

På mange måter kan en også si at det er det nyliberale arbeidslivet som står på tiltalebenken, for forskning tyder på at FTs ledelseskultur og profittmaksimering er symptomatiske for globale trender.

France Télécom (kjent under navnet Orange fra 2013) var opprinnelig en statlig bedrift, på lik linje med det norske Televerket. Det franske televerket var en suksesshistorie med et velfungerende telenett, mens de ansatte hadde status som funksjonærer, og dermed gunstige og trygge arbeidsforhold sammenliknet med privat sektor.

Tusener flyttet, tusener sluttet

Med liberaliseringen av den europeiske telekommunikasjonssektoren ble FT gradvis organisert i en mer markedsrettet retning. Selskapet ekspanderte innen Internett og mobiltelefoni, men ble slått i kne da dot.com-boblen sprakk.

I 2004 solgte den franske staten seg ned, og mistet aksjemajoriteten i selskapet. FT befant seg da i en situasjon med stor gjeld, samtidig som aksjeeierne ønsket størst mulig utbytte. I 2005 ble Didier Lombard ansatt som ny administrerende direktør, og han iverksatte et knallhardt omstruktureringsprogram som skulle få bukt med underskuddene. Programmet omfattet kutt av 22.000 arbeidsplasser på to år, omplassering av 10.000 ansatte, 6000 nyansettelser, og en økning av produktiviteten på 15 prosent.

Siden de ansatte i France Télécom hadde funksjonærstatus som offentlig ansatte i det tidligere statseide selskapet, var det vanskelig å gjennomføre stillingskuttene. Ifølge fagforeningene ble det derfor innført en systematisk politikk for å gjøre arbeidshverdagen så ubehagelig at folk til slutt ikke skulle se noen annen utvei enn å si opp. Restruktureringen skulle altså skje gjennom å stresse arbeidstakerne til selv å søke avskjed, og mange ansatte ble pålagt arbeidsoppgaver med lavere ansvar, eller skifte av arbeidsplass, og dermed betydelig økning i reisetid.

Mange opplevde også at en økende markedsorientering ga et brudd med de tradisjonelle verdiene i bedriften. Ledelseskulturen var også lite ydmyk og lyttende, og spesielt ble direktøren Didier Lombard notorisk kjent for sin aggressive lederstil, som da han i 2006 uttalte at «Jeg skal gjennomføre disse avgangene koste hva det koste vil, enten det blir gjennom vinduet eller døren».

Resultatet ble en bedriftskultur preget av stress og utrygghet, ifølge både fagforeningene og uavhengige rapporter.

Lombards utsagn om «vinduet eller døren» skulle imidlertid få en tragisk gjenklang i årene som fulgte, da en rekke selvmord og selvmordsforsøk fant sted blant FTs ansatte i perioden 2006–2011. Det er uenighet om antallet, men det anslås vanligvis at det skjedde 60 selvmord i løpet av denne perioden. En rekke av selvmordene fant sted på arbeidsplassen, mens andre etterlot selvmordsbrev hvor arbeidsforholdene ble oppgitt som direkte årsak.

Fagforeningene mente at selvmordene måtte sees i sammenheng med det stressende arbeidsmiljøet og en ledelseskultur preget av frykt, mens representanter for FT særlig i begynnelsen hevdet at det dreide seg om isolerte enkelttilfeller som ikke nødvendigvis hadde noen sammenheng med arbeidsplassen. Med andre ord sto to tolkninger av hendelsene mot hverandre.

Også pressen var usikker på hvordan selvmordene hos FT skulle tolkes. Selvmord blant ansatte i store selskaper var ikke noe nytt i Frankrike, men omfanget i FT gjorde at man måtte tenke nytt om forholdet mellom selvmord og arbeidsliv. Språkforskeren Alain Rabatel har undersøkt mediedekningen av selvmordene hos FT, og mener den har ført til en større offentlig bevissthet om arbeidslivets bidrag til selvmord, og til stress og psykiske lidelser generelt.

Mens dekningen i begynnelsen var preget av en psykologiserende forståelse av selvmord («et selvmord har aldri bare én årsak»), og fagforeningene og bedriftsledelsen sto steilt mot hverandre, ble dekningen etter hvert mer nyansert, og ga større rom for eksperter innen arbeidsmedisin samt ansatte i FT. Dette gjorde at forståelsen av at selvmordene var direkte relatert til omstruktureringen og den negative ledelseskulturen i FT etter hvert vant fram. Fra å analysere selvmordene som isolerte enkelttilfeller, gikk man til å forstå dem som et alvorlig samfunnsproblem, et resultat av mobbing og jobbstress, men også av et nyliberalt arbeidsliv hvor markedslogikken ble viktigere enn jobbtrygghet og fagstolthet. Gradvis tok FT problemet mer på alvor, de lanserte nye initiativer for å bedre arbeidsforholdene, og la omstruktureringsplanene på is. Lombard gikk også av som CEO.

Selv om debattene i etterkant i stor grad tyder på at bedriftskulturen var problematisk, har det selvsagt vært uenighet om, og i hvilken grad, dette var direkte utløsende for selvmordene. Det er også uenighet om hvorvidt nedbemanningen kun var veiledende, eller om den skulle gjennomføres for enhver pris. I tillegg gjenstår selvsagt spørsmålet om ledelsen kan stilles ansvarlig når de aldri hadde direkte kontakt med ofrene i saken.

Ti år etter er det uansett klart at tidligere direktør Lombard og seks andre kolleger fra ledelsen må møte for retten. Påtalemyndigheten i Paris har i sommer sendt saken videre til behandling i tingretten i Paris, hvor den ventes å komme opp våren 2019. Fagforeningen CFE-CGC er sivil part i saken, og ønsket at FT skulle tiltales for uaktsomt drap, siden de mener at tiltalen for mobbing blir for svak etter de mange selvmordene. Fagforeningen Sud, som brakte saken inn for retten da selvmordene skjedde, sier de vil fortsette å kjempe mot finanslogikken i sin ekstreme form, som de mener ligger til grunn for tragediene. Selv om utfallet er usikkert, er det uansett sikkert at saken vil bli historisk når selskapets ansvar prøves i retten.

Forskning viser at Frankrike står i en særstilling hva angår arbeidsrelaterte selvmord, både når det gjelder omfang, men også gjennom pressedekning og som gjenstand for omfattende politiske og juridiske stridigheter. I tillegg er de økonomiske forholdene vanskelige for folk flest, som vi har fått kraftig demonstrert gjennom høstens protester; et tydelig uttrykk for at mange sliter med å få pengene til å strekke til.

Frankrike har ennå ikke kommet seg på beina etter finanskrisen, og sliter med den vedvarende høy arbeidsløshet, særlig blant unge. I en slik situasjon er det selvsagt ikke gitt at man bare kan bytte jobb dersom arbeidsforholdene blir ulevelige.

Det er derfor flere grunner til at den franske historien ikke nødvendigvis er direkte overførbar til vår egen situasjon. Likevel gir den grunn til ettertanke; hva har skjedd med vårt eget arbeidsliv under dette hamskiftet? Språkforskeren Alain Rabatel viste hvordan det offentlige ordskiftet forandret forståelsen av stresset og lidelsen hos de teleansatte, fra å være en privatsak til å være resultatet av et utstøtende arbeidsliv. Og selv om selvmord åpenbart er et komplekst fenomen hvor årsaksforholdene kan være mangfoldige, tyder forskning på at også ledelseskulturen og den tøffe omorganiseringen til FT kan ha bidratt.

Det blir vi forhåpentligvis klokere på snart, for selv om det er direktør Lombard og hans lederkollegaer som må møte i retten, er det i realiteten hele systemet de har representert som prøves – når det nyliberale arbeidslivet nå står på tiltalebenken.

November 19, 2018November 19, 2018

AreaS-seminar om mellomvalget i USA

Tirsdag , 13. november, arrangerte forskergruppen AreaS et seminar om mellomvalget i USA med analyser fra AreaS-medlem og førstelektor, Robert Lewis Mikkelsen. Seminaret ble ledet av AreaS-medlem og førsteamanuensis, Johanna Mary Wagner.

Gjennom en presentasjon og senere diskusjon tok Mikkelsen opp tre ulike aspekt ved det amerikanske mellomvalget.

Hva er et mellomvalg?
Hva ble resultatet av mellomvalget?
Hva betyr dette resultatet?

Se videoopptak fra seminaret her

November 14, 2018November 14, 2018

USA after the Midterm Elections

Denne artikkelen er skrevet av AreaS-medlem Robert Lewis Mikkelsen og er publisert for Cappelen Damm i serien “Access to English, social Studies“.

AreaS-seminaret 13. november 2018 med Robert og AreaS-medlem Johanna Mary Wagner om samme tema ble tatt opp. Videopptaket av seminaret kan sees her.

As the dust settles around the midterm election in the United States, it is clear that the predictions of the pollsters and pundits were by and large correct. The Democrats won a significant victory, securing a majority in the House of Representatives for the first time since 2010. They also picked up seven state governors, raising their total from 16 to 23 nationwide. On the other hand, the Republicans kept – and even increased – their majority in the Senate from 51 to at least 52 Senators.

This was not the “blue wave” the Democrats had been hoping for a few months ago, but it marked a significant change in the balance of power in Washington and the country as a whole, with both short and long-term consequences. Short term, the stage was set for what will probably be bitter fights for the next two years between the Democratic House on the one side and the Republican Senate and President Trump on the other. Long term it could signal a shift in political power from the Republicans to the Democrats at the start of the next decade.

What happened?

The most noteworthy aspect of these midterms was the unusually high turnout of eligible voters, estimated at 47% – up from 37% in 2014 and the highest for midterm elections in almost fifty years. The reason for this high turnout can be summed up in one word: Trump. Donald Trump’s aggressive and divisive presidency turned this ordinarily rather low-key midterm election into a referendum on his first two years in power. About 60% of the voters going to polls said they were motivated to vote because they were either for or against him. This high turnout favored the Democrats, who are more numerous than the Republicans and who had a lead of about 7%-8% in public opinion on election day. According to exit polls, not only did Democrats show up in greater numbers, but a higher percentage of groups which particularly support the Democratic Party voted when compared with past midterm elections. That included young people, blacks, Latino and Asian voters, the college educated and – particularly – women. Fully 59% of women voted Democratic, including 73% of Latino women and 92% of black women. In sum, the Democrats had successfully mobilized and expanded the electorate supporting them.

On the other hand, Donald Trump and the Republicans kept a tight grip on the political base that had given them victory in 2016. That included majorities of male voters, white voters, older voters, wealthy voters, rural voters and voters without higher education. The most pronounced support group was white males lacking college education, favoring the Republicans by fully 66%.

Moreover, President Trump was considered to be quite successful in whipping up this political base when campaigning for Senate candidates in “Red States” to help the Republicans keep their majority in that chamber. He did this by often aggressively appealing to divisive stereotypes that could motivate his supporters through fear. A good example of this is his references to a “caravan” of refugees heading for the American border through Mexico. Though poor, few in number and over 1500 miles (2500 kilometer) away at the time of the election, these people were repeatedly characterized as a threat to America’s national security, health and well-being. Trump made a great show of placing troops out on the Mexican border to stop them. The success of these fiery tactics seemed once again to catch the Democrats by surprise. President Trump’s “coattails” were longer than expected.

At the end of the day, both sides declared victory. The Democrats, because they had won the House and picked up state governors. The Republicans, because they had increased their majority in the Senate and had demonstrated that Trump retained firm support from the political base that had become vital to the party. Of the two, the Democrats had better reason to be satisfied, having expanded their electoral base and taken a powerful position in the federal government from the Republicans.

But reason (and facts) have become less important during the Trump administration. Therefore, many Republicans nonetheless agreed with Trump when he tweeted on November 7: “Yesterday was such a very Big Win, and all under the pressure of a Nasty and Hostile Media!”

The consequences

After declaring victory, both sides immediately expressed a willingness to work with one another “across the aisle” (the open space that divides the seating of the two parties in the House and Senate) in order to bring the country together. Given the otherwise hostile tone between the parties, that seems highly unlikely. There is little doubt that the Democrats will use their new majority in the House to block Republican conservative legislation whether it comes from the Senate or President Trump. They can do this because all legislation must pass both chambers of Congress to become law – and that includes legislation funding the Federal budget. They could actually bring the Federal government to a halt by denying it money, just as the Republicans did during the Obama administration.

In addition, the Democrats will now be able to use the full powers of the House to investigate the Trump administration, including such things as Trump’s alleged connections with Russia during the last election, as well as his tax returns. That means they can demand documents, set up committees, have hearings, etc.

On the other side of the aisle, President Trump can issue “Executive Orders” to get around some, if not all, Democratic legislative roadblocks. And he certainly has shown no signs of moderating his combative style of politics. In the same speech in which he declared his willingness to cooperate with the Democrats, he also warned them to not start investigations into his administration or risk his retaliation, later tweeting;

The following day he rocked Washington by firing his Attorney General, Jeff Sessions, head of the Justice Department. This was widely interpreted as a move to clear the way to either end or limit Justice Department Special Counsel Robert Muller’s ongoing investigation intoTrump’s connections with Russia in the last election. If so, it would be a sign that Trump is getting ready to fight off investigations by making use of his presidential powers. That could potentially set off a federal constitutional crisis, pitting the legislative branch against the executive branch and possibly lead to impeachment proceedings against Trump. Some Democrats in the House would welcome that, but most – led by the Democratic Majority Speaker of the House Nancy Pelosi – oppose impeaching Trump … “yet”.

In sum, this election seems to have left America and the Federal government more divided than ever, with the prospect of knock-down, drag-out political battles being fought in Washington and across the nation for the next two years as the presidential election of 2020 approaches. The fact that the Democrats have come out of the midterms politically strengthened has increased their chance to win back the presidency if they can find a candidate who can bring together the same broad coalition of supporters that gave them victory in the House. The Republicans, on the other hand, can point to their gains in the Senate and hope that these are a sign that the political base and inflammatory tactics that brought Donald Trump to power can again be tapped in 2020 when he runs for re-election. The only thing that is certain is that there are going to be stormy times in Washington for the next two years.

Of state governors and salamanders

Meantime, life goes on at the state level. As mentioned earlier, the Democrats picked up seven state governors in this midterm election. This will be important over the coming years for two reasons, one simple and the other complicated. The simple reason is that, like in the House, they illustrate that the Democrats have the political “momentum”; that is, their support has increased across the nation. That is a good sign for them looking ahead to 2020. The more complicated reason is that in 2020 a new national census will be released, showing how the population of the United States is distributed. The number of seats in the House of Representatives is held to 435, so if some states in America have grown more than others, some of those seats will have to be moved from one state to another. And that means that the borders of state Congressional voting districts – the geographical area each seat represents – must be remade to allow for more (or fewer) members of Congress from each state. Each individual state, led by its governor, has the power and responsibility to remake its own district boundaries to fit its number of Representatives.

This is known as “redistricting” and has become something of a political art in America. With care, the party which controls the state government can create congressional districts that geographically favor that party. The ultimate example of this was a district created in 1812 by Governor Elbridge Gerry of Massachusetts. It was so odd and twisted it resembled a salamander to the mind of a cartoonist of the day, who called it a “Gerrymander”, giving this process the name “Gerrymandering” ever since.

In 2010, when the last census was released, the Republicans held a solid majority of state governors and used that power to gerrymander districts in their favor so efficiently that they have been over-representedin the House of Representatives ever since. If the Democrats can gain a majority of state governors in 2020, they may be able to reverse this process. In any case, picking up seven new governors in this midterm election is a great improvement over the 16 they started out with. They can now hope to make the playing field more level after 2020. That could change the political balance between the two parties for the following decade.

October 29, 2018October 29, 2018

Midterm Elections in the US: Analysis

Midterm Elections in America – November 6, 2018

By Robert Mikkelsen, published October 26, 2018 (published by Cappelen Damn, Access to English, Social Studies)

What is a Midterm Election?

Elections for federal offices are held in the United States every two years. Since the President of the United States is elected for a four year period, one of these elections will occur in the middle of the President’s four year term of office. It is these elections that are known as “midterm elections.”During a midterm election all the 435 members of the House of Representatives are up for reelection and one third – or a minimum of 30 – of the 100 members of the Senate. The reason only one third of the Senate is up for reelection is that Senators serve six year terms of office and the writers of the Constitution wanted to assure that they were not all shifted out at one time.

In addition to these federal offices, state and local elections are held throughout the United States at the same time as midterm elections. These include some state Governors, parts of all state legislatures, local mayors, city councils and many other officials in the estimated 89,000 units of government that make up the American political system. Americans have a blizzard of elections to keep track of every two years.

Characteristics of Midterm Elections

Perhaps the clearest characteristic of midterms is the fact that far fewer people vote in them than during years with a Presidential election. Presidential elections excite and engage people much more than midterm Congressional elections do. Many Americans do not bother to follow the local election campaigns or to vote in midterms.

Another characteristic of midterms is that the political party of the sitting President traditionally loses some Congressional seats in these elections. This reflects the wear and tear of actually governing – that is, of actually making decisions or taking actions which some people are bound to disagree with. This almost always favors the political opposition. This was certainly the case in the last midterm elections of 2014 in the middle of President Barack Obama’s second term of office. In that election the Republican Party increased its majority in the House of Representatives and for the first time in eight years won a majority in the Senate.

In 2018 the tables are turned. Now it is the Republicans who have held power and must answer to the electorate for their actions, particularly because they have controlled both branches of government – Congress and the Presidency – since the election of Donald Trump in 2016. They will be held responsible for what they did and did not do. This makes them vulnerable. In addition, in 2016 Republicans actually lost seats in both the House (–6) and the Senate (–4), despite Trump’svictory. Normally the party winning a presidential election picks up seats in Congress with its candidates said to be riding into office on the “coattails” of the new President. Trump had short“coattails.” Taken together, these factors suggest that the Republicans may be weak in 2018. Certainly, the Democrats hope so.

What is at stake in 2018?

In the eyes of many Americans there is a great deal at stake in the midterm elections of 2018. The divisive Presidency of Donald Trump has galvanized the electorate into bitterly opposed camps the likes of which have rarely been seen in American politics. This has recently been seen in the battle that raged around the Senate confirmation of Trump’s appointee to the Supreme Court, Brett Kavanaugh.

If the Democrats win a majority in either the House or the Senate, they could block many of Trump’s polices, programs and legislation. They would be able to do this because the President can only suggest legislation. Both chambers of Congress must pass it for it to become law. If Democrats win both the House and the Senate they could in addition block Trump’s appointments to the Federal courts, including the Supreme Court. Either result could weaken the chances of the President Trump being re-elected in 2020.

On the other hand, if the Republicans keep control of Congress, it would be a confirmation of their conservative policies and they would be free to continue to pass conservative legislation and confirmTrump’s Federal court appointments. This would most likely strengthen Trump’s re-election campaign in 2020. If they lose the House but win the Senate, however, the stage would be set for some knock-down drag-out conflicts between the Democratic House on the one side and the Republican Senate and White House on the other. What the results of such conflicts would be is difficult to predict. Only one thing would be certain, both sides would blame each other for the trouble.

What is the situation today?

As this article is being written most political commentators and polls favor the Democrats to win the House and the Republicans to win the Senate. Why this split? Well, all the 435 members of the House are up for election. According to polls, at the moment the Democrats hold a 9% point advantage over the Republicans among voters nationwide, so this should translate into more seats in the House, probably enough to win a majority of 218 – up from 194 today. In the Senate, however, only one third of the 100 members are up for reelection – 33 seats this year (three extra because of death or retirement). Of these 33, only 8 are held by Republicans.

The remaining 25 seats are held by Democrats or Independents who support Democrats. That leaves few opportunities for the Democrats to “flip” a seat from Republican to Democratic and many for the Republicans to “flip” a seat the other way. This will make it difficult for the Democrats, but not impossible. The majority that the Republicans have in the Senate is razor thin – 51 to 49 – so if the Democrats can just win a total of two seats, they could also win the Senate. It will all come down to Senate elections in a handful of states where there is a chance for a “flip” either way.

Voter Turnout

The most important single factor that will determine these elections will be voter turnout. As mentioned above, voter turnout has traditionally been low in midterm elections. This has favored the Republicans who are generally wealthier and more active politically, and therefore vote in larger numbers than Democrats.

This year may be the exception, however. The electorate is fired up. 65% of registered voters are reporting high interest in the midterm election, the highest in 12 years. Of these, it is the population groups that favor the Democrats that seem the most motivated – Latino voters, women voters, college educated voters, black voters, young voters (ages 18–34). This is the coalition that brought Barack Obama to power. If the Democratic Party can get these groups out to the vote, it will stand a good chance of gaining control of the House, and perhaps the Senate as well.

On the other hand, the Republicans have been improving their overall position during the past few weeks. Two factors appear to have bolstered their chances. First, the uproar around the confirmation of Brett Kavanaugh to the Supreme Court seems to have motivated Republican voters who were sitting on the fence, unhappy with the Trump White House, but now angry at the Democrats. Second, the economy has been doing well with strong growth and the lowest unemployment in many years. Americans “vote their pocketbook,” so this has helped improve President Trump’s approval rating. Some polls put it at 47% as this is written. These factors give the Republicans some wind in their sails. But will it be enough to keep their majority in the House and the Senate? For the moment, at least, most voters continue to favor of the Democrats.

What to look for on November 6

With regard to the House of Representatives, the most important thing to keep track of is voter turnout. If it is high, that will probably favor the Democrats. If they can get their coalition of groups to the voting booth in numbers, then they will have a good chance of gaining a majority. If the voter turnout is low, it will probably favor the Republicans, who vote more regularly than the Democrats. You can follow this while the election is progressing across the nation on November 6 by keeping track of the “exit polls” reported by the media, These are based on interviewing voters as they leave (exit) the voting stations and provide a rough estimate of who has turned out to vote and in what numbers before the actual results come in.

With regard to the Senate, as mentioned above, there are just a handful of states that will probably determine which party ends up with a majority when the dust settles. Six of the states that “are in play” and may “flip” to the other side are Arizona, Montana, Nevada, Indiana, Missouri and Florida. Keep your eye on these on election night. The remaining 27 Senate seats will probably stay within the party they now represent.

However, please note the word “probably” in the last sentence. It relates to all that has been said in this article. Nothing is certain in politics – as the election of Donald Trump in 2016 proved. Despite all the commentators and all the polls, as one wit put it, “Prediction is difficult, especially about the future.” By the time you read this, some basic indicators may have changed. New events may have affected the voters. As the saying goes, “One week is a long time in politics.”

October 17, 2018

Rania Maktabis rapport fra Libanon oktober 2018

AreaS-medlem og førsteamanuensis i statsvitenskap, Rania Maktabi, var i perioden 8. – 15. oktober 2018 gjesteforeleser ved American University of Beirut (AUB). Her er hennes rapport fra AUB i Beirut, Libanon.

Beirut Babe ved AUB

I en alder av 55 år er jeg ingen babe, akkurat… Men, å komme tilbake til byen jeg er født i, er å bli barn igjen. I oktober tilbragte jeg en uke ved American University of Beirut (AUB) som gjesteforeleser og deltagende observatør i ulike klasser. Å være del av det vibrerende studentlivet ved AUB var inspirerende. Jeg holdt foredrag i tre ulike klasser for studenter i sosiologi og i Midtøstenstudier som Dr. Zeina Fathallah har ansvar for.

Det amerikanske universitetet i Beirut (AUB) ble grunnlagt i 1866 av jesuittpresten Daniel Bliss, og er blant Midtøstens mest prestisjefylte universiteter. Det har rundt 8000 studenter og 800 fagansatte.

I uke 41 holdt jeg tre foredrag i ulike klasser. Alle var tilknyttet kursene til Dr. Zeina Fathallah. Professor Sari Hanafi, dekan ved department for sosiologi, antropologi og mediestudier ved AUB introduserte oss, og jeg ble koplet opp mot masterkurset «Gender and sexuality». Tanken bak besøket var å finne ut mulig forskningssamarbeid med fagmiljøet. Oppholdet inspirert til videre samarbeid! Nå er jeg i tenkeboksen på å om jeg skal søke om å få en gjesteforskerstilling ved AUB, eller ved et universitet i Doha, hovedstaden i Qatar. Inntil jeg får tenkt ferdig … her er en rapport av stort og smått om AUB, studentlivet ved AUB, og noen smakebiter fra det politiske liv i Beirut, og i Libanon for øvrig.

Sammen med «Sophomore»-klassen, dvs. 2. års-studenter, til Dr. Zeina Fathallah i AUB, 12. oktober 2018. Mitt foredrag hadde tittelen: Female lawyers in Morocco, Lebanon and Kuwait speak after 2011. Det ble en livlig diskusjon rundt kvinners rettigheter i Libanon!

Dr. Zeina Fathallah som er kursansvarlig for sosiologiklassen har skrevet doktorgrad om abortspørsmål i Libanon. Hun var nylig gjesteforeleser ved Christian Michelsens Institutt i Bergen (CMI), og har vært med på publikasjonen Islam and abortion in the Middle East and North Africa. Dr. Fathallahs forskningsfelt er helse- og sosialpolitikk med vekt på kjønnsaspekter.

Inngangen til AUB prydes av universitetets motto: «That they may have life and have it more abundantly». Totalt består universitetet av 64 bygninger bygd over de siste 150 år. Universitetet har også store parkanlegg og er en oase av vakre gamle trær og et yndet sted for fugler. Det kvitres overalt…

Studentvalg ved AUB, 12. oktober 2018

Fredag 12. oktober var det studentvalg ved AUB. Studentparlamentet har 19 seter, og det er stor konkurranse mellom tre politiske blokker – dvs. sammenslutninger av ulike politiske grupper – om å få sine kandidater valgt. De tre blokkene er 1) “Leaders of tomorrow”, 2) “Students for Change”, og 3) «Campus Choice». Det interessante med disse tre blokkene er at de avspeiler de politiske frontene i landet. Universitetsvalget er derfor en viktig barometer for den relative oppslutningen i befolkningen for øvrig. Studentvalgene følges nøye av landets mediehus fordi de gir pekepinn om valgene til morgendagens beslutningstagere og politiske aktører.

I forkant av valget hadde hver av de studentgruppene som konkurrer om de 19 plassene presentasjon av sitt program. Her er det sekulære «Campus Choice» som har ordet.

Grovt sett fordeler de tre blokkene seg slik:

1) «Leaders of Tomorrow» er en allianse mellom to politiske grupper i Libanon. Den ene er Lebanese Forces som er har hovedsakelig kristne tilhengere. En stor andel av disse er kristne katolikker, kjent som maronitter, i Libanon. De er alliert med Future Movement, som er hovedakelig sunni-muslimser som støtter Saad El-Hariri, Libanons fungerende statsminsiter.

Støttespillere for «Leaders of Tomorrow». To politiske grupper i Libanon – Lebanese Forces (hovedsakelig kristne tilhengere) og Future Movement (hovedakelig sunni-muslimske tilhengere) – har slått seg sammen.

2) «Students for change»:

Programerklæringen til gruppa Students for change er å ha universitetsbiblioteket, Jaffet Library, åpent 24 timer, dvs. kontinuerlig. «Vi trenger det. Studenter leser hele tiden, og det er stor behov for å ha mulighet til å bruke biblioteket 24/7», sier Rami. En annen sak Students for change jobber for er å bremse økning av studieavgiften. Årlig øker den med 3% – 7%. Den tredje saken han brenner for er å gjøre det lettere for nye studenter å finne ut av «systemet» første året de er på universitetet. AUB har ingen «fadderordning»…noe de kan lære av HiØ?!?

Rami studerer matte og støtter «Students for change» (al-tullab lil-taghyir).

“Students for change” er en blokk som samler mange store og små politiske og religiøse partier. Det største partiet er det shi’a-muslimske partiet Hizballah; katolske og gresk-ortodokse grupper som støtter Libanons president Michel Aun som selv er katosk maronitt; det sekulære shi’a-muslimske partiet Amal, Den frie nasjonale (al-tayyar al-watani al-hurr) og sosialistiske Progressive Syrian Socialist Party (al-hizb al-taqaddumi al-qawmi al-suri, PSSP), samt den armenske minoriteten i landet. Armenere er, religiøst sett, både katolikker og gresk-ortodokse, og er kjent for å være diplomatiske og anti-krigerske. Libanons armenere flyktet fra Tyrkia etter 1915-massakrene der, og utgjør i dag en viktig minoritet i landet.

Valget på universitetet avspeiler politiske grupper og ideologiske fronter i det politiske liv for øvrig. Derfor følges resultatene med stor interesse i landet. Alle TV-stasjoner hadde innslag om valget, og samtlige aviser rapporterte om resultatene.

Den libanesiske TV-stasjonen LBC dekket studentvalget ved AUB, 12.10.2018.

En student ved AUB blir intervjuet av TV-stasjonen OTV.

3) Campus Choice

Campus Choice er en sekulærorientert studentgruppe med rundt 200 medlemmer. Klubben tar avstand fra sekterianisme som er utbredt i Libanon. De jobber med å skaffe penger til aktiviteter, bl.a. å arrangere turer til Beqaa-dalen og diskusjonskvelder. Tareq er medlem av Campus Choice. Han er opptatt av å reparere PC-laboratoriet på universitetet, og han ønsker at kantina i nedre delen av universitetet forbedres.

Tareq er en av 200 medlemmer av Secular Club på AUB. Han støtter «Campus Choice».

Om studentlivet ved AUB

De aller fleste politikere og parlamentarikere har akademisk utdanning i et av de mange prestisjetunge universitetene i Libanon, blant annet katolsk-tilknyttede og opprinnelig franskspråklige Université St. Joseph (USJ), (etb. 1875), Det libanesiske amerikanske universitetet (Lebanese American University, LAU), (opprinnelig en skole for jenter som ble etablert i 1835), Det libanesiske universitetet(etb. 1951), og det gresk-ortodoks-tilknyttede Balamand University (etb. 1988).

Motiv av veggen i kantina på AUB.

Det libanesiske universitetet (Lebanese University), etablert i 1951, åtte år etter at Libanon ble uavhengig fra fransk mandatstyre i 1943, er offentlig og dermed gratis. Det er landets desidert største universitet med 80,000 studenter, altså med ti ganger så mange studenter enn AUB. Lebanese University nyter stor prestisje fordi mange dyktige studenter blir tatt opp der. Opptakskravene er individuelle resultater. Karakterer er dermed hovedkriteriet for å komme inn som student – ikke ‘kontakter’ (wasta) eller foreldrenes lommebok.

Valgobservatører følger med og passer på at studentvalget går av stabelen på en ryddig og rettferdig måte. Et landemerke for AUB er de mange mangrovetrærne (ett av dem synes bakgrunnen) som ble plantet på campus på slutten av 1800-tallet. I dag pryder de majestetisk flere deler av universitetet.

Her er snapshot fra den tredje klassen jeg gjestet, fredag 12.10.2018: «Freshmen»: politisk sosiologi på plakaten. Jeg snakket om et av mine tidligere arbeider: The 1932-census: Who are the Lebanese? som ble publisert i 1999. Denne artikkelen er min desidert topp-siterte og leste. Den analyserer hvorfor Libanon ikke har hatt en folketelling siden 1932. Én av grunnene er at makthavere ønsket å «fryse fast» resultatene om hvor store de 18 ulike religiøse sektene var. Libanons befolkning har ikke vært telt siden! Før borgerkrigen i 1975 var maktbalansen fordelt med nøkkeltall 6 kristne og 5 muslimer. Etter borgerkrigens slutt i 1990 ble det enighet å dele politisk makt likt mellom kristne og muslimer i parlament og regjering. Sånn sett kan man si at et av de viktigste resultatene av borgerkrigen var å skape jevnbyrdighet i politisk makt mellom libanesere med kristen og muslimsk bakgrunn.

Dr. Zeina Fathallah (t.v.) og hennes student Ubah Abdi (t.h.) i samtale etter forelesningen.

Dr. Zeina Fathallah har en spesiell student i en av sine klasser, nemlig Ubah Abdi. Ubah er utvekslingsstudent ved AUB. Etter forelesningen kom hun bort til meg og spurte om jeg kjente til tanten hennes i Norge som heter Amal Aden. Verden er liten! Ja, Amal Aden er en kjent aktivist og forfatter i Norge, sa jeg. Niesen til Amal Aden studerer altså i Libanon. Ubah er opptatt av politikken rundt kjønnslemlestelse av jentebarn i hennes hjemland Somalia og i andre afrikanske land. Hun konkurrerte med 70 andre og vant en pris som har gjort det mulig å reise rundt på foredragsturne og å studere i utlandet. Hun er medlem av organisasjonen Solace for Somaliland Girls Foundation. Dr. Fathallah har skrevet doktorgrad om abortspørsmål i Libanon, og ble fascinert av at Ubah jobber med spørsmål knyttet til helse og sosialpolitikk.

Fra «Gender and sexuality»-kurset der jeg holdt mitt første foredrag “State feminism under post-2011 authoritarian rule in the Middle East and North Africa” 10. oktober 2018. Dette er Master-studenter og halvparten av klassen er utvekslingsstudenter som tar ett år ved AUB.

Om American University of Beirut (AUB) (etb. 1866)

AUB er Midtøstens eldste og mest kjente universitet. I 2017 ble AUB ranket som den arabiske verdens beste universitet. Det ble grunnlagt i 1866 av den amerikanske jesuittpresten Daniel Bliss. På AUB har har det meste som kan krype og gå av politiske ledere, forfattere, kunstnere og intellektuelle fra ulike land i Midtøsten fått bryne seg. Blant berømthene som har besøkt AUB er den amerikanske forfatteren Mark Twain som holdt foredrag der kort tid etter at universitetet ble etablert. En av hans mest økonomisk innbringende bøker, The Innocents Abroad ble publisert i 1869, kort tid etter en reise gjennom dagens Midtøsten. Project Gutenburg digitaliserte boka i 2006, og du kan lese The Innocents Abroad gratis. Se spesielt kap. XLI «Something about Beirout», «Syria», og ch. XLII «’Jacksoncville’ in the Mountains of Lebanon», ch. XLIII «Magnificent Baalbec», og XLIV «Beautiful Damascus – the Oldest City on Earth».

AUB ble grunnlagt av den protestantiske presten Reverend Daniel Bliss i 1866. Det ble først kalt The Syrian Protestant College før den skiftet navn til American University of Beirut i 1930.

Forskningsgruppen AreaS sin utsendte, Rania Maktabi, med en selfie foran inngangen av AUB, oktober 2018

Arkitekturen på AUB er en vakker blanding av europeisk og orientalsk-inspirerte stiler. Buede vinduer og klassisk universitetsbygg-preg fra tidlig 1900-tallet side ved side. Universitetet feiret 150-jubileum i 2016, noe banneret til venstre vitner om.

Høyere utdanning er et privilegium overalt i verden. Få stater i verden kan du studere uten å betale høye summer. Sånn sett er det norske høyere utdanningssystemet med Lånekasse og studielån en drøm for de for de aller fleste i verden som ikke har foreldre med råd til å betale for universitetsurdannelsen . Ved AUB koster ett semester 15.000 USD (ca. 122.000 norske kroner), og dekker kostnader for fem kurs. Ett studieår koster minimum 30.000 USD, altså rundt 250.000 norske kroner. En betydelig andel studenter blir sponset av ulike politiske partier og veldedighetsorganisasjoner – fra sunni-muslimske «The Future Movement» (på arabisk, al-mustaqbal, ledet av Saad Al-Hariri), til shi’a-muslimske partier som Amal og Hizballah.

For å sammenligne med alminnelig inntekt i Libanon (pr. oktober 2018): En gjennomsnittlig lønn for en med middels utdannelse (eks. lærer på grunnskolenivå) ligger på 1.500 – 3.500 US dollar, dvs. 12.000 NOK – 28.000 NOK pr måned. Sagt med andre ord: det er tre måter å komme inn gjennom nåløyet på AUB: 1) ha gode karakterer som gjør det mulig å få stipend fra ulike politiske grupper i landet basert på dine evner; 2) være passe god, men ha gode politiske forbindelser med stipendutdelings-steder og ‘kontakter’ (kontakter heter ‘wasta’ på arabisk, og er svært vanlig i Libanon, og danner grobunn for en gjennomgripende system av klientelisme, neptotisme, og i ytterste konsekvens, korrupsjon); og 3) ha bemidlete foreldre som har råd til å betale for din utdannelse som fort kan koste minst én million kroner hvis du sikter på ta en master-utdanning. Bare for å sammenligne med førskole alder: En plass i en god barnehage koster rundt 9.000 US dollar pr år, eller 73.000 NOK. Den dyreste barnehageplassen er på International College (IC) og koster mellom 10.000 – 11.000 USD eller 80.000 – 95.000 NOK pr år.

Det aller nyeste bygget på AUBs campus er futuristisk og signert den verdenskjente og kritikerroste britisk-irakiske arkitekten, kalt «Queen of Curves, Zaha Hadid (f. Baghdad 1950 – d. Miami 2016). Hun studerte ved AUB og bygget er blant de aller siste hun rakk å ferdigstille før hun døde. Zaha Hadids bygning huser AUBs Issam Fares Institute for Public Policy and International Affairs (åpnet i 2006) der det pågår forskningssamarbeid mellom privat og offentlig sektor på felt som klimaendring, vannforsyning og flyktningkrisen.

Nylig åpnet Issam Fares Institute en forskningsportal for å samle all registrert forskning i den arabiske verden i en digital forskerportalen Athar (‘athar’ betyr ‘spor’ på arabisk). På bildet stor dekan Sari Hanafi ved talerstolen og forteller om bruksverdien av den nye nettoprtalen. Professor Hanafi er nylig blitt valgt som president for International Sociological Association, en prestisjetung posisjon som gjør det mulig å binde forskning om og av den arabiske verden sammen. Portalen Athar har som mål å hjelpe arabiske forskere til å bli kjent med hverandres forskning, og den anvender tre språk: arabisk, engelsk og fransk.

Fra panelet ved åpningen av forskerportalen Athar torsdag 11. oktober 2018: (f.v.) Professor Sari Hanafi (AUB), Tareq Mitri, Seteney Shami, og Mouin Hamza.

Ett av de viktigste forskningsprogrammene til Issam Fares Institute er syriske flyktninger. Libanon huser i dag rundt 1,5 millioner flyktninger: ca. 1 million flyktet fra krigen i Syria etter 2011, og en halv million er palestinere som flyktet fra Palestina i 1948 i kjølvannet av krig og opprettelsen av staten Israel. Professor Sari Hanafi har selv bakgrunn som palestiner, født i Damaskus og oppvokst delvis i flyktningeleiren Yarmouk. Denne flyktningeleiren ble utbombet i en kritisk fase i den syriske borgerkrigen. Nylilg utga Issam Fares Institue publikasjonen 101 Facts & Figures on the Syrian Refugee Crisis, forfattet av Nasser Yassin, Insituttets forskningsleder.

Om Beirut og Libanon

Beirut er et av verdens eldste kontinuerlig bebodde byer – nær 6000 år gammel. Her er bilde fra cornichen, dvs. strandpromenade, bygd i tiden da Libanon var under fransk mandat (1920 – 1943). Den er franskaktig Nice’ish, bortsett fra den lille osmanske moskeen fra 1800-tallet til venstre….

Beiruts Corniche er en sammenhengende lang bred gate på ca. 1,5 times gåtur. Den er blant Beirut mest populære og livlige strekninger. Og den desidert vakreste! Du ser Middelhavets mektige horisont til høyre hele veien mens du går. Båter og tankskip passerer kontinuerlig på avstand fullastet med forbruksvarer som passerer Suez-kanalen oppover mot Europa. En hel del amerikanske militærfartøy er i kontinuerlig aktivitet i Middelhavet. USAs marinefartøy i form av store skip i Middelhavet minner oss om at USAs militærmakt er allstedsværende og på alerten.

Femten års borgerkrig mellom 1975 – 1990 har satt sin spor… .Her er et hus bygget i fransk-ottomansk stil fra sen 1800-tallet pepret og bevart «as is» som vitne om krigen. Det lå midt i skuddlinjen mellom øst- og vest-Beirut. I dag er dette huset bevart i sin utbomebde form, og kalles for «Beit Beirut», dvs. «Beiruts Hus». Hjernen bak bevaringen av dette bygget er arkitekt og AUB-utdannet Mona El-Hallaq. Hun foreleser på arkitektutdanningen ved AUB samtidig som hun fortsetter arbeidet med å gjøre Beit Beirut til et åpent museum for byens befolkning. I dag åpnes huset kun ved spesielle anledninger. El-Hallaq har prosjektet «The Photo Mario Archive Project» som døråpner for kontinuerlig forskning og utvikling av huset. «Photo Mario» er navnet på en fotograf-butikk som holdt til i byggets 1. etasje, men som ble forlatt under borgerkrigen. El-Hallaq har funnet og restaurert foto-arkivet etter å ha gravd fram negativene ved krigens slutt etter 1990.

Libanon hadde parlamentsvalg i mai 2018, men ennå har ikke landet greid å sette sammen en regjering. Det er uenighet om fordeling av ministerposter og hvor mange seter hver av de 18 religiøse sektene skal ha. En positiv, om enn ikke så voldsomt progressivt å rope hurra for, er at antall valgte kvinner i parlamentet økte fra to til seks representanter. Totalt antall parlamentarikere er 128. Her er plakat fra en kvinnelig kandidat.

«Ungdomsbevegelsen for endring» står det med arabisk skrift (al-haraka al-shababiyya lil-taghyir).T o unge norske studenter ved Universitetet i Trondheim – min datter Ingrid Rafah Toresdatter Maktabi og Pia Fjeldstad (henholdsvis student i psykologi og økonomi) – var på befaring i Beirut i høstferien sin. Kanskje de og du (?!?) vurderer å ha et studieopphold ved AUB eller et annet lærested i Midtøsten? Inshallah! (Inshallah betyr ‘Hvis Gud vil’ på arabisk).

Hvis du har lyst å lære arabisk kan du bla gjennom denne brosjyren «Fokus på Språk: Arabisk i verden» utgitt av Fremmedspråksentereti 2010. NB! Du må blad ned rullegardinen og trykke på navnet mitt, Rania Maktabi, for å åpne brosjyren i pdf-format.

Forsiden på Al-Akhbar 12. oktober 2018 handler om forsyning av elektrisitet og frivillig eller pålagt innsetting av elektrisitetstellere.

En topp-prioritert politisk sak i Libanon er elektrisitetsforsyningen. Helt siden borgerkrigen ble avsluttet har landet hatt problemer med å sikre innbyggere strøm døgnet rundt. Elektrisiteten forsvinner stadig, og redningen er generatorer som automatisk slår seg på når elektrisiteten forsvinner. Myndighetene drøfter mulighet for å sette inn elektrisitetstellere i alle husstander for å styrke forsyningen. Uka jeg var i Beirut var det stor debatt om hvorvidt innsetting av el-tellere vil skje frivillig eller om det kommer til å bli tvangspålagt.

En annen politisk sak som libanesere alltod snakker om er hushjelpere. De aller fleste libanesere har hushjelpere – de fleste av dem er unge ufaglærte kvinner fra asiatiske og afrikanske land. Noen familier i Libanon har flere enn én kvinne som hjelper til med bl.a. matlaging, husvask, pass av barn.

Plakat som kaller til demonstrasjon 24. juni 2018 mot dårlige arbeids- og lønnsvilkår for utenlandske hushjelper i Libanon.

Det er forholdsvis billig å ansette hushjelp. Månedslønnen er mellom 100 – 200 USD, rundt 870 – 1630 norske kroner. Med andre ord: ekstremt billig arbeidskraft som selv arbeiderklassen i landet tar seg råd til å ansette fordi det får hverdagen til å gå opp for de aller fleste familiene som ikke har råd til å ha barna sine i dyre barnehager. Det finnes ikke offentlige barnehager… Stadig flere ansetter hushjelp til å ta seg av de eldre fordi Libanon har svært få alders- og sykehjem.

Det var sensasjon da hushjelper arrangerte den første i 2009. Årets demonstrasjon 24. juni var den 9. i rekken der hushjelper marsjerte mot dårlige arbeidskår.

Miljøpolitikk i Libanon

Mange steder i Beirut oppfordres befolkning til å sykle. På veggen står det «Beirut er penere fra sykkel». Trafikken er et stort problem av flere grunner: kollektiv transport er dårlig, taxi’er er forholdsvis rimelig (det koster ca. mindre enn 50 NOK å kjøre hvor som helst i byen), og å eie en bil er lite skattlagt. En familie på fem mennesker har gjerne en bil til hver voksen over 18 år…

Blant de viktigste miljøpolitiske saker som har fått stor oppslutning det siste ti-året er bevaring av strandkanten som offentlig eiendom. Det har vært arrangert mange demonstrasjoner, senest 7. september 2018, for å markere at «havstranda er for alle». Grunnen bak mobiliseringen er at store selskap ønsker å utvikle det svært attraktive området og bygge hoteller. Folk flest frykter at området blir da avstengt, noe som har skjedd i deler av cornich’en.

President Michel Aun ble valgt til visepresident av den globale franske kulturorganisasjonen La Francophonie i oktober 2018.

En kristen gruppe i Libanon som har sterke røtter til Frankrike er den katolske kirken i Libanon (kjent som maronitter). Forbindelsen mellom Den katolske kirken i Libanon og Frankrike går tilbake til midten av 1600-tallet. Det åpnet opp bl.a. for at misjonærer og prester besøkte landet jevnlig. Fra begynnelsen av 1800-tallet begynte jesuittordenen å etablere læreanstalter i landet. Libanons president, Michel Aun har katolsk maronittisk-kristen bakgrunn. Da jeg var i Beirut deltok han på et møte arrangert av det globale La Francophoniesom samler alle fransk-talende land i verden til kongress. Den franske presidenten Emmanuel Macron var til stede for å kaste glans over denne viktige politiske og kulturelle institusjonen som holder fransk språk og kulturarv levende i mange tidligere franske kolonier. Libanons president Aun ble valgt til visepresident av La Francophonie under kongressen som ble avholdt i Armenia i oktober 2018.

Her fikk du servert hummer og kanari – kanskje med mer boltreplass til kuriosa enn dype politiske analyser. Vil du lære mer om Midtøsten kan du melde deg på kurset mitt i internasjonal politikk til våren!

Av Rania Maktabi,
Medlem av Forskergruppen AreaS
Seksjon for statsvitenskap, Høgskolen i Østfold
Fredrikstad, 16. oktober 2018.

October 14, 2018October 15, 2018

Kronikk i Dagbladet om Steve Bannons nettverk i Europa

Denne kronikken ble publisert i Dagbladet 14. oktober 2018

SPALTIST
Franck Orban

er førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold, Forskningsgruppen AreaS. Han er spesialist på fransk inn- og utenrikspolitikk.

Steve Bannon vekker interesse. Med en master i sikkerhetsstudier fra Georgetown University og en MBA fra Harvard Business School i lommen, er han godt skolert. Hans profesjonelle karriere strekker seg fra forsvaret (US-marine, Pentagon) og finans (Goldman Sachs, Bannon & Co.) til medier (Seinfeld, flere filmer og dokumentarer og styrelederjobb i det konservative «Breitbart News»). Keith Koffler karakteriserte ham som en «evig rebell» i biografien som kom ut i 2017. Det hindret ham ikke til å bli lommekjent med maktens korridorer i USA etter hvert som hans innflytelse i det ultrakonservative Tea Party-bevegelsen økte.

Etter at han fikk sparken ble Bannon fryst ut av amerikansk politikk, samtidig som han mistet sin posisjon i Breibart News. Da var det på tide å oppsøke hell et annet sted. Erfaringene fra Brexit-avstemningen, valget i USA, samt høyrepopulistenes fremgang i Europa mellom 2014 og 2018, overbeviste ham om at europeerne var modne for det han kalte et «populistisk-nasjonalistisk opprør». Bannon flyttet dermed til Europa og stiftet «The Movement» i juli 2018. «Bevegelsen» skal være motstykket til «Liberal Open Society Foundation,» som George Soros stiftet i 1984 og som bidro til den globale spredningen av liberale demokratiske verdier på 1990- og 2000-tallet.

Den vil fungere som en slags overbygging for den globale populistiske bevegelsen og et møtested for ytre-høyre-bevegelser i Europa og USA. Før Europavalget neste år vil europeiske høyrepopulister hente ekspertise, rådgivning og praktisk hjelp til å vinne valg i eget land. Bevegelsen er med andre ord flaggskipet for Bannons reaksjonære offensiv, som følger det gamle gramscianske prinsipp om at ideologisk og kulturelt hegemoni kommer forut eller går hånd i hånd med revolusjon. Ti fulltidsansatte og et hovedkontor i Brussel skal sørge for dette.

På 1990-tallet kom den venstreradikale grasrotbevegelsen «Attac» med slagordet «en annen verden er mulig.» Man mente at sivilsamfunnets mobilisering vil kunne utgjøre en motmakt mot finansialiseringen av den globale økonomien. Analogien med Bannon er dristig, men ikke ulogisk. Banon deler ikke de tradisjonelle høyreekstremes eller høyreradikales syn om at EU er et monster som må forlates eller avlives og erstattes med «nasjonenes Europa». Tvert imot vil han erobre EU demokratisk fra innsiden ved å gi høyrepopulister makt via demokratiske valgseire. «Bevegelsens» mål for europavalget i 2019 er en nasjonal-populistisk gruppe som vil utgjøre opp til en tredjedel av Europaparlamentets representanter. Med en slik tyngde vil man endre EUs institusjoner og politikk i nasjonalistisk retning. Retorikken som tas i bruk er lik den som ble brukt under valgkampen i USA og i Brexit-debatten. Europeiske borgere som blir frarøvet velstand, identitet og kontroll over egen skjebne i eget land blir oppfordret til å kjempe mot en korrupt elite og «globalister» som Macron, som forfekter Jean Monnets ideal om en stadig tettere politisk og økonomisk integrasjon mellom europeerne. Bannon trekker gjerne fram Marine Le Pens metafor om at «nasjonen» er en juvel som må vernes og poleres.

Bannons ambisjoner møter et EU der populistiske partier vokser frem i Øst og Vest. I noen tilfeller kommer populismen i venstreradikal utgave, der EU-institusjoner anklages for å være en trojansk hest for økonomisk liberalisme. Mer vanlig er høyreradikale former som motsetter seg ikke-europeisk innvandring og tap av nasjonal identitet. I Ungarn forfekter Orbán et EU som skal vende tilbake til sine kristne røtter og sable ned det liberale demokratiet. Macrons seier ved presidentvalget i Frankrike i 2017 skapte et kortvarig håp om at den blåbrune bølgen var forbi. Men valgutfallet i Ungarn, Italia eller Sverige i år dempet slik optimisme.

Moderate regjeringspartier på venstre- og høyresiden er i krise og strever med å gjenvinne velgere uten å måtte skrinlegge demokratiske verdier. De er ikke minst så oppslukt i å forhindre indre kaos at de overser ytre farer. Bannon og Orbán kan kaste bensin på bålet. Spørsmålet er til fordel for hvem. Bak disse navnene ligger mektige aktører som deler målet om å kneble EU. Trump bryr seg ikke om NATO og kalte EU for USAs fiende («foe») i handelskrigen som han satt i gang, mens Putin ruster opp i Nord-Europa og støtter høyreradikale grupper i flere EU-land.

Får ikke europeerne EU på rett kurs igjen, vil Europa bli en slagmark for stormakters grådighet. Slik var det frem til avviklingen av den kalde krigen og slik kan det bli igjen. Europavalget burde også handle om dette.

October 9, 2018October 9, 2018

Bokbad: Byene som kultur- og maktsentre i Midtøsten

Byene er Midtøstens nervesystem, og har alltid vært det. Statene er skjøre, men byene består, og de rommer viktige deler av vår sivilisasjonshistorie. Hvorfor og hvordan har byene i Midtøsten overlevd som kultur- og maktsentre? Hvordan lever Midtøstens folk sammen, i harmoni og i konflikt? Dette er noen av spørsmålene som tas opp i samtalen mellom Rania Maktabi og Franck Orban – begge fra forskningsgruppen AreaS ved Høgskolen i Østfold. Rania Maktabi er medredaktør av boka “Brennpunkt Midtøsten” som kom ut våren 2018.

Tid og sted: 3. nov. 2018 13:00 – 14:00, Fredrikstad bibliotek

September 28, 2018October 9, 2018

Italias nye populistiske eksperiment

Italia har ofte blitt kalt «Europas politiske laboratorium» fordi det som skjer i Italia ofte legger premisser for utviklingen i andre europeiske land. Italia har satt populismen på dagsorden på en ny måte etter at femstjerners-bevegelsen og Liga Nord kom seirende ut av parlamentsvalget og dannet regjering. Det ene omtales gjerne som en populistisk og anti-elitistisk massebevegelse, mens det andre betraktes som et høyreradikalt parti.

Hvordan ble en slik allianse mellom venstrepopulisme og høyrepopulisme mulig? Og hva betyr den for italiensk politikk og hvordan kan kan påvirke EU?

Dette er spørsmål som AreaS-seminaret 8. november 2018 ved Litteraturhuset i Fredrikstad (kl. 19.00-20.00) skal ta for seg.

Det skjer i en samtale mellom førsteamanuensis og AreaS-leder Franck Orban og Elisabetta Cassina Wolff, førsteamanuensis ved Institutt for arkeologi, konservering og historie, ved Universitetet i Oslo.

September 17, 2018September 17, 2018

Girl Power i politikken

AreaS setter kvinner, makt og politikk på dagsorden under årets Forskningsdager. Torsdag 20. september kl. 19:00-20:30 gir medieviter Elin Strand Larsen, statsviter Rania Maktabi og litteraturviter Johanna Wagner sine analyser av unge kvinners kamp sett fra Norden, USA og Midtøsten.

Elin Strand Larsen, førsteamanuensis i medier og journalistikk, stiller spørsmålstegn ved om det finnes en kvinnelig lederstil i Norden. Må kvinner opptre på en bestemt måte for å komme seg opp og frem i politikken?

Rania Maktabi, førsteamanuensis i statsvitenskap, setter fokus på unge kvinner i Midtøsten og deres arbeid mot seksuell trakassering. #Metoo-kampanjen har eksistert i Midtøsten siden 2005 – Vesten, velkommen etter?

Johanna Wagner, førsteamanuensis i engelsk, tar for seg kvinnesynet i amerikansk politikk. Basert på en rekke offentlig uttalelser viser hun hvordan det republikanske parti kjemper imot unge kvinner i USA. Foredraget holdes på engelsk.

Det blir tre korte foredrag etterfulgt av en runde med spørsmål og svar i plenum.
Gratis og åpent for alle.
Litteraturhuset i Fredrikstad – 20. september kl. 19:00-20:30

Seminaret er i regi av forskergruppen AreaS og del av Forskningsdagene ved Høgskolen i Østfold.

September 4, 2018September 4, 2018

Opptak nå tilgjengelig: AreaS-seminar om valget i Sverige

Orla Vigsø og Elin Strand Larsen i samtale om valget i Sverige

Søndag 9. september går svenskene til valgurnene. Sverige står foran et spennende valg hvor ingen av blokkene ser ut til å få majoritet og hvor Sverigedemokratene kan spille en sentral rolle. Onsdag 29. august inviterte nestleder for AreaS, Elin Strand Larsen, professor Orla Vigsø fra Göteborgs Universitet, til en samtale om valget i Sverige. Seminaret fant sted ved Høgskolen i Østfold (Halden/Remmen).

Videoopptaket kan sees her

Temaer som ble tatt opp i løpet av samtalen:

Dagens politiske situasjon i Sverige – De rödgröna vs. Alliansen
Sverigedemokraterna – Hva slags parti er det og hvilken rolle spiller de?
Meningsmålingene – Hvem leder?
Aktuelle saker i valgkampen: Kampen om virkelighetsbeskrivelsen, skogsbrannene i sommer, bilbranner, innvandring og klima
Valgplakatene – Hvordan presenterer partiene seg?
Medienes dekning av valgkampen
Hva skjer den 9. september? Kan vi få et nyvalg i Sverige?

August 17, 2018August 17, 2018

Riksdagsvalget i Sverige

Orla Vigsø professor vid JMG, Göteborgs universitet

Søndag 9. september er det riksdagsvalg i Sverige. Hvilke partier leder på meningsmålingene? Hva er de viktigste sakene på dagsorden? Hvem vil gå seirende ut?

Professor Orla Vigsø fra Göteborgs Universitet gir sine analyser av det svenske valget i høstens første AreaS-seminar den 29. august kl. 11:30 i biblioteket. Førsteamanuensis og nestleder i forskergruppen AreaS, Elin Strand Larsen (HiØ), leder samtalen med Vigsø.

Orla Vigsø er professor ved Institutionen för journalistik, medier och kommunikation, Göteborgs Universitet. Han har de seneste 25 år forsket på strategisk og politisk kommunikasjon, især valgplakater. Nå jobber han bl.a. med en bok om karikaturtegninger i svenske aviser gjennom 125 år, og med fortsatte sammenlignende studier av valgplakater i Skandinavia.

August 15, 2018August 15, 2018

Ny bok i medier og kommunikasjon

Denne høsten vil videregående elever i medier og kommunikasjon få en helt fersk bok i hendene. Førsteamanuensis og nestleder av AreaS, Elin Strand Larsen, står for tre kapitler i den nye læreboken – Hallo. Medier og kommunikasjon 2 – hvor første opplag allerede er utsolgt.

I det første kapitlet om journalistikk beskrives utformingen av en nyhetssak, hvordan en redaksjon arbeider og en ny form for journalistikk – blogginnlegg. At leserne går fra redaksjonelle medier til blogger, kan få alvorlige konsekvenser for pressens evne til å oppfylle sitt samfunnsoppdrag.

I kapitlet om PR og informasjon, forklares kommunikasjonsrådgiverens arbeidsoppgaver, lobbyvirksomhet og krisekommunikasjon. I boken er det lagt opp en rekke praktiske oppgaver og case som elevene skal løse ved hjelp av det de har lært om kommunikasjon og PR-strategier.

I Dramaturgi og retorikk-kapitlet lærer elevene hvordan de skal fortelle spennende historier på en overbevisende måte. Med utgangspunkt i en informasjonsfilm om fosterhjemsordningen, laget av Barne-ungdoms- og familiedirektoratet, viser Strand Larsen hvordan man forteller en sterk historie med et viktig budskap på bare ett minutt.

Boken er gitt ut av Aschehoug og skrevet i samarbeid med en rekke forfattere både fra mediefag og mediebransjen.

Les mer om boken her.

July 23, 2018July 24, 2018

AreaS på IPSAs verdenskongress i Brisbane

AreaS-medlemmer Elin Strand Larsen, Harald Borgebund, Robert Mikkelsen og Franck Orban reiste til IPSAs internasjonale kongress i Brisbane, Australia i tidsrommet 21.-25. juli 2018. IPSA er verdens største organisasjon for statsvitere, med over 2000 medlemmer.

På kongressen i Brisbane la AreaS fram fire bidrag og hadde ansvar for en paneldiskusj0n om faktorer som begrenser demokrati (Constraining Democracy: Factors and Actors). Panelet bestod av følgende:

Building Walls – Building Bridges; The Role of Ethnicity in American Politics
Author: Prof. Robert Mikkelsen
Costly Extremism: How High Voting Costs Deter Participation Among Moderates and Generate a Voting Population Dominated by Extremists
Author: Dr. Victoria Shineman
Populism and the Blurring Frontier between Left and Right in Politics : Marine Le Pen and Jean-Luc Mélenchon in 2017’ French Presidential Election
Author: Dr. Franck Orban
The Limits of Democracy
Author: Dr. Harald Borgebund
The Limits of Truth – A case study of Faktisk and CrossCheck
Author: Dr. Elin Strand Larsen

AreaS-bidragene dekket følgende temaer:

Building Walls – Building Bridges; The Role of Ethnicity in American Politics
Author: Prof. Robert Mikkelsen

Ethnicity has been a central uniting and dividing factor in American politics since the Declaration of Independence in 1776. In this paper, I will examine its impact on a variety of political developments since that time, including nativism, the labor movement, and the interplay between racism and immigration restriction. This will be done with an eye towards examining the present conflicts within America with regard to both legal and illegal immigration, as well as examining the related issues domestic of integration and exclusion. The essential question is – Who sets the terms of the definition of belonging to a nation? Who sets the borders? I will show that despite different eras and circumstance, those terms have remained remarkably consistent both for those who build walls and for those that build bridges in the United States.

Populism and the Blurring Frontier between Left and Right in Politics : Marine Le Pen and Jean-Luc Mélenchon in 2017’ French Presidential Election
Author: Dr. Franck Orban

This paper takes a closer look at how populism intends to concretize a shift away from traditional politics over to political borders reflecting a so-called “new reality.” The first part examines the present debate on populism by stressing how the high degree of politicizing, the absence of academic consensus and myriad of definitions and approaches to populism complicate a clear understanding of this phenomenon. The second part is focused on the rise of populist parties in Europe since the beginning of the millennium and analyses the current situation, emphasizing the increasing porosity between traditional parties on left and right and former “protest parties” that capitalize on voters’ distrust towards main parties. The third part analyses similarities and differences between right-wing populism and left-wing populism. Using background analyses and speeches given by Marine Le Pen, leader of National Front (now renamed “National Rally”) and Jean-Luc Mélenchon, leader of the grass-roots movement “Unsubmissive France,” we show how Le Pen and Mélenchon deliberately intend to transform traditional political dividing lines between the left and the right into a new globalist/anti-globalist axis.

The Limits of Democracy
Author: Dr. Harald Borgebund

In this paper I define the limits of democracy based on constitutional limits and limits on the method of democracy. I argue that democracy is best served by strict constitutional limits and the insight of realistic democratic theory and psychology. Within these constrains it becomes clear that democracies can only function by being confined within certain limits. In the first section I outline the traditional constitutional view of democracy and emphasise its historical development. In the second section I discuss the implications of the many recent studies on realistic democracy and psychology emphasising the many cognitive problems arising when individuals and groups of individuals are making political decisions. In the third and final section I use the framework developed in the two first sections to outline how democracy ought to be limited within the context of the modern nation state. I conclude that in a modern context we have access to knowledge that can help us counter human biases and improve the quality of our democratic practices.

The Limits of Truth – A case study of Faktisk and CrossCheck
Author: Dr. Elin Strand Larsen

In the aftermath of the 2016 US presidential election and Brexit, we have seen a rise in the number of fact-checking projects across the globe, devoted to check the facts of public statements and reveal fake news circulating in social media. Today we can find as many as 100 different fact-checking projects spread across 40 countries. In what has become a post-truth era, the fact-checkers argue there is a common reality and a shared set of facts “out there” that can be tested and verified. Their job is not to evaluate meanings or feelings, but to inform the public about what and who to trust among their politicians, in their social media feeds and among their news sources.

In this paper, I will do a comparative case study analysis of two fact-checking projects recently launched in connection with the 2017 parliamentary election in Norway and the 2017 presidential election in France – Faktisk and CrossCheck. My research questions are:

1) How do Faktisk and CrossCheck fact-check the elections?
2) What kind of stories do Faktisk and CrossCheck mark as true, false or uncertain?
3) Who are the political parties/candidates involved in the fact-check?

Regardless of the two projects being collaborative, launched in connection with the elections and based on the same mission of fact-checking and revealing fake news circulating in social media, I still find them to be very different in the way they function and operate. We can relate these differences to the level of trust in news media, as well as the concern about fake news in Norway and France. In France, the overall trust in news media is low compared to other European countries, and a high proportion say they are very or extremely concerned about fake news on the internet. In Norway, we do not see the same lack of trust in the news, and the parliamentary election 2017 was not affected by fake news in the same way as the French presidential election in 2017.

My main argument is that we need to be aware of the differences in the way news stories and public statements are fact-checked. The fact-checking projects are always bound to the political and journalistic context of the countries they operate.

May 29, 2018October 1, 2018

AreaS-seminar om Ungarn og Viktor Orbán ved Litteraturhuset i Fredrikstad

Viktor Orbán ble nylig gjenvalgt ved parlamentsvalget og sitter en tredje periode som statsminister frem til 2022. Fra å være en demokratiforkjemper ved den kalde krigens slutt har han i økende grad blitt oppfattet som en autoritær statsleder som gir den nykonservative høyresiden i Ungarn et navn og et ansikt.

Orbán symboliserer en dynamikk som skaper en kløft mellom det gamle Øst-og Sentral-Europa og Vest-Europa. Sentralt står ideen at et illiberalt demokrati kan være et handlekraftig alternativ og en motpol til Vest-Europas og EUs liberale demokrati.

Det som skjer i Ungarn og i Øst- og Sentral-Europa, hvorfor det skjer og hva dette betyr for EU og Europa ble drøftet i et AreaS-seminar 28. mai ved Litteraturhuset i Fredrikstad.

AreaS-leder Franck Orban inviterte forfatter og frislans journalist Øyvind Strømmen og Eva Sarfi, universitetslektor i Sentral-Europa og Balkan-studier ved UiO for å snakke om dagens Ungarn og om Orbáns visjon for eget land og EU. Strømmen kom nylig med en bok, «Ungarn: en fortelling.»

Det ble lagd en podcast av seminaret som kan hentes her.

Herved følger spørsmålene som utgjorde utgangspunktet for en spennende diskusjon med gjestene og senere med publikum i salen.

Ungarn er et land som vi ikke kjenner så godt her, bortsett fra ungarerne som kom til Norge etter 1956. Hvorfor er det viktig å skrive en bok om Ungarn i dag?
Du skriver at det som skjer i Ungarn i dag er et resultat av tre faktorer: en historie preget av nederlag, en voksende autoritærisme(forklar begrepet) og knuste drømmer. Kan du gå litt inn på disse tre faktorene?
Har Ungarn egentlig hatt noen demokratiske tradisjoner på statsmakts nivå? Du beskriver Ungarn på 1920-tallet som et monarki uten konge som ikke var noe fullblods diktatur, men snarere en videreføring av det gamle monarkiet. Jeg forbinder til en viss grad Horthy med Orbán i dag med tanke på hvordan man håndterer demokratibegrepet. Er en slik sammenligning helt ut av kontekst?
Nasjonalisme har inntatt flere former gjennom historien i Ungarn. Du nevner Szálasis begrep «hungarismen». Ser du noen likhetstrekk mellom hungarismen og det illiberale demokratiet? En annen ting er drømmen om det store Ungarn som ble tapt etter første verdenskrig. I hvilken grad lever fortsatt denne drømmen blant ungarere?
Det er kanskje fordi jeg er sønn av en flyktning fra 1956, men jeg synes ditt kapittel om 1956 er ganske kort. Man ser bl.a. ikke sammenhengen med minnet om 1956 og dagens Ungarn. Hva har 1956 å si for ungarerne i dag? Da jeg var i Budapest sist gang tok jeg en turistbuss for å ha en byomvisning. 1956 ble nesten ikke nevnt i det hele tatt. Man hoppet elegant fra glansen fra Østerrike-Ungarn over til dagens moderne Ungarn. Er det med hensyn?
Etter 1956 levde Ungarn under et merkelig politiske styre som du betegner som «gulasjkommunisme» med tre søyler. Den ene var at ettpartistaten ikke kunne utfordres. Den andre var at alliansen med Sovjetunionen ikke kunne kritiseres. Den tredje var at 1956 skulle betraktes som en kontra-revolusjon. Mykkonsensus rundt gulasjkommunismen sprekker likevel i 1989 under Imre Nagys tredje begravelse med bl.a. en ung mann som tar ordet. Han heter Viktor Orbán. Hva var hans budskap da?
Du siterer statsviteren György Schöpflin som i 2006 understreket Ungarns vedvarende problem med demokratiet. Han trekker fram manglende demokratiske verdier, manglende oppgjør med den kommunistiske periodenog den siste var mangelen på mekanisme i grunnloven som kunne avsette statsministeren. Kan du komme tilbake til disse punktene?
Hva var det som skjedde i disse årene som førte til at Viktor Orbán forvandlet seg til å bli en annen type politiker enn det han var på begynnelsen av 1990-tallet? Hvilken rolle spilte EU-tilpasningen og finanskrisen i en slik forvandling?
Du skriver at antisemittismen overlevde andre verdenskrig og kommunisttiden frem til i dag gjennom f.eks. stiftelsen av MIÉP I 1993 eller Jobbik i dag. Hvorfor er antisemittisme fortsatt like sterk i dagens Ungarn? Hva med antisiganisme når European Roma Right Centre bruker uttrykket «institusjonell rasisme»? Har flyktningkrisen i 2015 hatt betydning holdningen for de to ovennevnte gruppene eller er det snakk om kumulativ rasisme?
Du skriver i første kapittel at det handler mer enn bare om høyrepopulisme eller innvandringsmotstand, nemlig en økende mistro til det politiske etablissementet. Du tilføyer at dette ikke kan avfeies som grunnløst. Hva har vi gjort galt de siste årene, ifølge deg?
Du nevner Orbáns tale fra 2014 i Tusnádfürdö i 2014, som anses å være Orbáns grunnleggende presentasjon av begrepet «illiberalt demokrati». Du skriver at Orbáns demokratibegrep ikke avviser liberalismens grunnleggende prinsipper og at hans definisjon bygge på en annerledes, særegen, nasjonal tilnærming. Du kaller ham i denne sammenheng for «regimeendrer». Hvordan skiller «illiberalt demokrati» seg fra «liberalt demokrati»? Begynte denne prosessen med den nye grunnloven fra 2011? Timothy Garton Ash snakker i denne forbindelse om «salamitaktikk.» Hvordan operer man?
Viktor Orbán har gått fra å være paria i Europa til nærmest å fremstå som en modell for kritikerne eller motstanderne av det liberale demokratiet. Hans innflytelse i Visegradlandene øker. Også i Vest-Europa har han sine tilhengere. Hvordan vurderer du det illiberale demokratiets spredningspotensial i øst og vest i fremtiden? Hva er forresten forskjellen mellom f.eks. Orbáns nasjonalisme og Putins nasjonalisme?
Statsviteren Cas Mudde påpeker at vi også må se det positive elementet i populistenes fremgang. Valget i Italia ga nylig et nytt eksempel på at usannsynlige kombinasjoner har blitt mulige. Du lister opp flere faktorer bak illiberalismens fremgang: tillitskrisen,polarisering, tilbakeskuende nasjonalisme. Hva er typisk ungarsk og hva gjelder også for andre land?
Du avslutter boken med å stille et spørsmål om ikke fortellingen om Ungarn nok en gang kan være en fortelling om Europa. Tar vi feil når vi beskriver Viktor Orbán som en man fra fortiden? Kan han tvert imot representere Europas fremtidige ansikt? Hvilket Europa blir det da?

May 24, 2018May 24, 2018

Videoopptaket av AreaS-seminaret om ett år med Macron i Frankrike nå tilgjengelig

22. mai 2018 inviterte leder for AreaS Franck Orban Kjerstin Aukrust, førsteamanuensis i fransk ved UiO, til en samtale om Frankrike ett år etter det politiske jordskjelvet som førte til at Emmanuel Macron vant presidentvalget og omformet fransk politikk.

Seminaret fant sted ved Høgskolen i Østfold (Halden/Remmen)

Videoopptaket kan sees her.

Herved følger spørsmålene som ble tatt opp under diskusjonen.

Bottom-up perspektivet: Velgerne: Fjorårets president- og parlamentsvalg viste at velgernes mistillit ovenfor det partipolitiske systemet nådde nye høyder. Er denne mistroen dempet ned ett år senere?
- Hvordan er velgernes forhold til politikk generelt?
- Hva er velgernes forhold til Macron som president og til regjeringen ett år senere? (tillit, oppfatning av EM som venstre eller høyre, oppfatning av at EM gjør det han sier eller ikke)
- Betyr streikene i Air France og SNCF at man igjen prioriterer gatemostand fremfor partipolitisk organisert motstand?
- Hvordan blir velgernes valgoppførsel ved kommende valg (f.eks. EU-2019)?

Midtlinja-perspektivet: Partiene: Velgernes vrede rettet seg mot etablerte regjeringspartier i fjor og promoverte to «outsidere» som forkastet eksisterende partipolitiske skillelinjer på hver sin måte. Hvem inkarnerer dagens motstand og hvorfor?
- Hvilken rolle spiller Nasjonalforsamlingen og senatet som mostandspotensial mot Macron og hva betyr den gryende interne motstanden blant LREM-representanter! i Nasjonalforsamlingen?
- Mélenchon erklærte at han skulle bli Macrons hovedutfordrer etter valget. Har han klart det? Hvis ikke, hvordan kan det forklares ?
- Klarer Nasjonalfront å bygge seg opp igjen etter valgdramaet i 2017? Hvordan er lederskapet i partiet og har partilinja endret seg som en følge av valget?
- Republikanerne har fått en ny leder etter et katastrofalt presidentvalg i fjor og et litt bedre parlamentsvalg. I hvilken grad er partiet på rett kurs igjen for å bli det største opposisjonspartiet?
- Hvordan er alliansepotensialet på venstre- og høyresiden på sikt? Er alliansen mellom LR og NF en mer plausibel mulighet?

Topp-down-perspektivet: Macron som president. Lederstil og resultater
- Hva slags president er Macron sammenlignet med tidligere franske presidenter og spesielt etter «hyperpresidenten» og «normalpresidenten?»
- Macron beskrev sitt ønske om å være en «jupiteriansk» president. Hva mente han med det? Det snakkes også veldig om «vertikalt lederskap.» Hva legges i dette?
- Hvordan er Macrons forhold til a) velgerne; b) partiene; c) fagforeninger, d) medier
- I hvilken grad er Macron «rikingernes president?»

Utover-perspektivet: en ny utenrikspolitikk for Frankrike? Preges fransk utenrikspolitikk av brudd eller kontinuitet?
- I hvilken grad er Macrons utenrikspolitikk inspirert av de Gaulle og Mitterrand (mitterrando-gaullismen) når det gjelder mål og midler?
- Macron vant presidentvalget i fjor med et meget sterkt pro-EU program og har siden forsøkt å gjøre Frankrike til drivkraft i EU sammen med Tyskland og Merkel. Hvor vellykket er dette så langt og hvorfor?
- Mange i og utenfor Frankrike er overrasket over det paradoksale «vennskapet» mellom Trump og Macron. Hvorfor valgte Macron en slik høy profilering med Trump og har vennskapsbåndene gitt ønskede resultater?
- Frankrike er tilbake i Midtøsten på bakken med spesialstyrker sammen med USA, samtidig som Paris og Washington er på kollisjonskurs når det gjelder Iran-krisen. Hvilke muligheter har Frankrike til å påvirke det iranske atomprogrammet etter at USA trakk seg ut? Hva sier dette om de reelle mulighetene som fransk (og europeisk) utenrikspolitikk kan ha?

May 23, 2018May 23, 2018

Om Macron og EU ved Litteraturhuset i Fredrikstad

Europabevegelsen inviterer til debatt om Macron og EU 23. mai 2018 ved Litteraturhuset i Fredrikstad. Herved følger invitasjonen

Macron er toneangivende i debatten om EUs fremtid og sammen med Tysklands Angela Merkel vil han gjøre EU sterkere og mer sammensveiset. Store spørsmål som grensekontroll og migrasjon, sikkerhet, klima og arbeid må håndteres på tvers av landegrensene.

Macron har gitt klare advarsler til Trump om en eventuell handelskrig mot Europa og står med rak rygg mot Russland etter giftangrepet i Storbritannia. En markant figur i internasjonal og europeisk politikk. Kan Frankrike og Tyskland lede EU inn i en ny tid? Hva betyr dette for Norge og hvordan vil den franske presidenten påvirke Europa i fremtiden? Har Norge noen lignende visjoner for EU?

Vi diskuterer fransk og norsk politikk og smaker på franske viner slik man alltid har gjort det på kafeer i Paris.

Innledning ved Franck Orban er førsteamanuensis ved avdeling for økonomi, språk og samfunnsfag, Høgskolen i Østfold.
En Marche i Norge, Veronique Revoy, innleder om deres bevegelse og deres visjoner for EU og Europa.
Jan Erik Grindheim, forsker og tidligere leder av Europabevegelsen vil kommentere betydningen Macron har for utviklingen i EU og Europa, og Norges visjoner for og forhold til EU og Europa og regjeringen nye Europastrategi.

May 18, 2018May 18, 2018

AreaS seminar om Macrons Frankrike ett år etter presidentvalget 22. mai 2018

Har Frankrike kommet over fjorårets politiske jordskjelv?
Ble Macrons seier et veiskille for europeisk politikk eller bare et hvileskjær i populistenes tilsynelatende kontinuerlige fremgang? Nøyaktig ett år etter det dramatiske presidentvalget i Frankrike gir Kjerstin Aukrust fra Universitetet i Oslo og Franck Orban fra Høgskolen i Østfold status for det partipolitiske landskapet og trekker noen perspektiver før et viktig Europavalg neste år.

Kjerstin Aukrust er førsteamanuensis i fransk ved Institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk (ILOS) ved UiO

Franck Orban er leder for forskningsgruppen AreaS og førsteamanuensis i fransk ved Høgskolen i Østfold.

Seminaret finner sted ved høgskolens bibliotek (Halden/Remmen) tirsdag 22. mai 2018 mellom kl. 11.15 og 11.45.

May 3, 2018May 4, 2018

Se Cambridge Analytica-seminaret i opptak

Lars Emil Knudsen og Elin Strand Larsen Instagram: hiofbibhalden

Onsdag kveld kom nyheten at Cambridge Analytica legger ned som en følge av Facebook-skandalen. Hva handlet denne saken egentlig om?

Et søk i Atekst, Retriever viser at Cambridge Analytica i 2017 bare ble nevnt i 10 nyhetsartikler, mens selskapet er omtalt i 317 artikler så langt i 2018. Hvorfor kom dette selskapet plutselig i mediene søkelys?

Hva er koblingen mellom Cambridge Analytica og Facebook? Og hvordan reagerte egentlig Facebook-gründer Mark Zuckerberg på kritikken? Hva betyr denne avsløringen for oss som Facebook-brukere? Utgjør selskap som Cambridge Analytica en fare for demokratiet og de demokratiske valgprosessene?

Dette får man vite mer om i opptaket fra onsdagens Cambridge Analytica-seminar med Lars Emil Knudsen (IT) og Elin Strand Larsen (ØSS, Nestleder i AreaS).

Se opptaket HER

Elin Strand Larsen er førsteamanuensis i kommunikasjon og retorikk ved ØSS. Hun underviser i blant annet Media Studies.

Lars Emil Skrimstad Knudsen er høgskolelektor ved IT. Han underviser i Android-programmering og OOP.

Seminaret var i regi av forskergruppen AreaS.

April 28, 2018April 28, 2018

Representerer Viktor Orbáns Ungarn EUs fremtid eller fortid? En diskusjon rundt Øyvind Strømmens nye bok.

Viktor Orbán vant nylig en klar seier ved parlamentsvalget i Ungarn og vil sitte en tredje periode på rad som statsminister frem til 2022.

Fra å være en demokratiforkjemper ved den kalde krigens slutt har han i økende grad blitt oppfattet som en autoritær statsleder som gir den radikale høyresiden i Ungarn et navn og et ansikt.

Orbán symboliserer ikke minst en dynamikk som skaper en kløft mellom det gamle Øst-og Sentral-Europa og Vest-Europa. Sentralt står ideen at et illiberalt demokrati kan være et handlekraftig alternativ og en motpol til Vest-Europas og EUs liberale demokrati.

Hva skjer egentlig i Ungarn og i Øst- og Sentral-Europa, hvorfor skjer dette og hva betyr dette for EU og Europa er spørsmål som forfatter og journalist Øyvind Strømmen drøfter i sin siste bok, «Ungarn: en fortelling»

Disse temaene vil sentralt i bokbadet som finner sted ved Litteraturhuset i Fredrikstad 28. mai 2018, kl. 19.00, der Strømmens bok presenteres og diskuteres. Linken til seminaret finnes her.

Seansen ledes av Franck Orban, førsteamanuensis og leder for forskningsgruppen AreaS ved Høgskolen i Østfold.

Eva Sarfi, universitetslektor i Sentral-Europa og Balkan-studier ved UiO, kommentarer dagens politiske situasjon i UngarnRepresentererRe

April 28, 2018April 29, 2018

“Don’t Shoot! The Plague of Guns in America.” Om debatten rundt skyteepisoder på skoler i USA.

AreaS-medlem Robert Mikkelesen skrev en oppdateringsartikkel til Cappelen Damms nye lærebok Access to English, Social Studies.

Denne online-artikkelen, som kom ut 24. april, handler om debatten rundt skoleskyting på amerikanske skoler. Artikkelen kan hentes her.

April 28, 2018April 29, 2018

Access to English med ny 2018-utgave

AreaS-medlem Robert Mikkelsen har, sammen med to andre forfattere (John Anthony og Richard Burgess), videreutviklet en ny versjon av Access to English: Social Studies.

Læreboken inneholder en rekke oversiktstekster av høy kvalitet, varierte tekstsjangere og et bredt utvalg av oppgaver. Den nye utgaven av markedslederen i programfaget Samfunnsfagligengelsk er oppdatert og aktualisert. I forlengelsen av dette blir oppdateringer av relevant fagstoff innenfor politikk og samfunnsliv regelmessig publisert på elevnettstedet (access.cdu.no).

Elevnettstedet med ressurser til alle bokas kapitler og tekster er fortsatt åpent og gratis. Lærernettstedet, som blant mye annet inneholder prøve- og løsningsforslag, er lisensbelagt.

Robert har selv skrevet tre kapitler i boken:

(Chapter 2) The New World: American History
(Chapter 4) We The People: Politics in the United States
(Chapter 6) The Divided States of America: US Society Today

Nytt i 2018-utgaven:

Mange nye tekster, både sakprosa og litteratur
Ny struktur med “focus texts” i hvert kapittel, noe som legger til rette for fordypning
Antall kapitler er redusert fra åtte til seks, og kapitlene om samfunnsforhold har fått ny oppbygning
Kapitlene om politiske forhold er utvidet
Nytt skrivekurs: “Answering Exam Tasks”
Økt vektlegging av analyse- og skriveoppgaver gjennomgående i boka
Ryddig struktur i tre hoveddeler: history / politics / society.

Komponenter i 2018-utgaven:
Tekstbok
Elevnettsted, gratis
Lærernettsted, lisens
Lydnettsted, lisens
Unibok digital bok, lisens
Brettbok digital bok, lisens (brettboka.no)

Nettsteder
Access to English: Social Studies har et innholdsrikt elevnettsted som bl. a. inneholder et omfattende tekstanalysekurs. Nettstedet er åpent og uten adgangsbegrensninger for elever. Lærernettstedet er lisensbelagt.

Forlagets webside finner herAccess to

April 23, 2018April 28, 2018

AreaS-seminar om Facebook og Cambridge Analytica

Lars Emil Skrimstad Knudsen og Elin Strand Larsen

Onsdag 2. mai, kl. 12:00-12:30 diskuterer Elin Strand Larsen og Lars Emil Skrimstad Knudsen Facebook og Cambridge Analytica-saken i biblioteket.

Hva skjedde og hvorfor skjedde det? Hva betyr det for oss? Hva betyr det for demokratiet? Samtalen varer i 30 minutter før det åpnes for spørsmål. Servering av kaffe, te, frukt og twist.

Elin Strand Larsen er førsteamanuensis i kommunikasjon og retorikk ved ØSS. Hun underviser i blant annet Media Studies. Lars Emil Skrimstad Knudsen er høgskolelektor ved IT. Han underviser i Android-programmering og OOP.

Seminaret er i regi av Forskergruppen AreaS og åpent for alle.

Velkommen!

April 10, 2018April 10, 2018

Brennpunkt Midtøsten: Byene som prisme

Ida Nicolaisen Almestad og Rania Maktabi

I dag møtte Rania Maktabi (HiØ) og Ida Nicolaisen Almestad til samtale om boken “Brennpunkt Midtøsten: Byene som prisme” i biblioteket. I seminaret fokuserte de spesielt på Saudi Arabia og tok opp temaer som kongefamilien, landets økonomi, kvinners rettigheter og mediesituasjonen.

Se opptak fra seminaret på forskergruppens Twitter-konto

April 10, 2018April 10, 2018

AreaS-seminar om Saudi-Arabia som økonomisk og regional stormakt

AreaS inviterer til bokbad om Saudi-Arabia som økonomisk og regional stormakt. Boka «Brennpunkt Midtøsten: Byene som prisme» er utgangspunktet for dagens AreaS-seminar, som finner sted 10. april 2018 ved Høgskolen i Østfold, Halden/Biblioteket (kl. 12:00 – 12:30).

Ida Nicolaisen Almestad er, sammen med Laila Makboul, forfatter av kapittelet om Riyadh i boka Brennpunkt Midtøsten. Hun har en mastergrad i Midtøsten-studier med tittelen «Debatter om statsborgerskap i Saudi-Arabia. En studie av online mobilisering for rettigheter i kjølvannet av den arabiske våren» fra Universitetet i Oslo der hun ser på hvordan ulike samfunnsgrupper i Saudi-Arabia krevde politiske rettigheter på Internett.

Du kan lese en kortversjon av masteroppgaven i artikkelen Saudi-Arabia: Online-mobilisering for borgerrettigheter. Ida har skrevet flere fagartikler om Saudi-Arabia, bl.a. “Social Contract in the Al-Saud Monarchy. From Subjects to Citizens?” (med Stig Stenslie) i Nils A. Butenschøn og Roel Meijer The Crisis of Citizenship in the Arab World (E. J. Brill, 2017) og “Madame al-Qaida”: Kvinner og Jihad i Saudi-Arabia” i Babylon (2014).

Rania Maktabi er førsteamanuensis i statsvitenskap ved HiØ. Hun har skrevet kapittelet om Doha som er hovedstaden i Qatar i boka Brennpunkt Midtøsten: Byene som prisme. Hun har en Ph.D. om statsborgerskap i Midtøsten fra Universitetet i Oslo. På HiØ har hun kurs i internasjonal politikk og komparativ politikk. Hun forsker på temaer som har med kvinners rettigheter i skjæringspunktet mellom politikk, juss og religion.

De siste tre årene har vært spesielt opptatt av hva oljeøkonomi gjør med kvinners medborgerskap i Kuwait og Qatar, kvinners kamp for stemmerett i Kuwait og kvinnelige jurister i Libanon, Marokko og Kuwait. I juni 2018 er hun medarrangør av et internasjonalt workshop om Gender & Judging in the Middle East and Africa: Emerging Scholarship and Debates.

Boka Brennpunkt Midtøsten: Byene som prisme (Universitetsforlaget, 2018) er redigert sammen med professor Nils A. Butenschøn ved Senter for menneskerettigheter. Interesserte kan lese første kapittel i boka Brennpunkt Midtøsten: Byene som prisme.

Boksamtalen er i regi av Forskningsgruppen AreaS og Forskergruppen Politikk, økonomi og filosofi (PØF).

Fra: 10. April 2018 12:00 Til: 10. April 2018 12:30Sted:

March 19, 2018March 19, 2018

Om Frankrike i EU etter Brexit på nasjonal konferanse

12. februar 2018 holdt Franck Orban et innlegg på “Frankrikekonferansen 2018“. denne utdanningskonferanse var rette mot skolerådgivere, fransklærere, skolemyndigheter og skoleledere (kommune og fylkeskommune), samt alle de som jobber med rekruttering til franskfaget og til utdanningsopphold i Frankrike.

Innlegget tok opp Frankrikes plass og rolle i EU etter Brexit og hadde følgende inndeling.

Tilblivelsen av en fransk inspirert europeisk integrasjonsprosess 1950-1990
1. Interne årsaker
2. Eksterne årsaker
“Det franske Europa” utfordres 1990-2017
1. Interne årsaker
2. Eksterne årsaker
En ny giv for Frankrike i EU etter Brexit?
1. Interne årsaker
2. Eksterne årsaker

March 19, 2018March 19, 2018

Kronikk i Aftenposten om norske fremmedkrigere som er fengslet i Syria og Irak

13. mars 2018 hadde Vibeke Knopp Rachline (tidligere Aftenposten-korrespondent i Paris) og leder for AreaS Franck Orban en kronikk i Aftenposten med følgende tittel: «Bør vi bry oss om fremmedkrigerne?» der man drøftet for og motargumenter for at fremmedkrigere og deres familie skal overlates til domstoler i Irak og Syria.

Det argumenteres med at det finnes realistiske argumenter for at man i størst mulig grad ikke skal hente disse individene tilbake til Norge.

Man tilføyer at det finnes enda viktigere juridiske, politiske og moralske argumenter for at europeiske regjeringer likevel skal gjøre det.

Selv om man kan ha stor forståelse for hevnlyst, konkluderes det med at det er viktig at Norge beholder en form for moralsk kompass. Dette er overhodet ikke den letteste veien å gå, men artikkelen mener at våre lands moralske integritet tilsier at fremmedkrigere og deres familie skal hentes for å kunne få en rettferdig dom og eventuelt, gode reintegreringsmuligheter i samfunnet om og når det er mulig.

Det vedlegges samtidig linken til motsvaret som HRS publiserte samme dag, og som bruker flere argumenter som artikkelforfatterne selv brukte.

Bør vi bry oss om fremmedkrigerne?

Mélina Bougedir (27) volder Frankrike og andre land hodepine. 19. februar ble firebarnsmoren fra Parisområdet frigitt av strafferetten i Bagdad. Hun ble dømt til syv måneders fengsel for å ha kommet ulovlig inn i Irak, men det hadde hun allerede sonet. Samtidig ble hun utvist fra Irak og ventes til Frankrike når som helst. Det er da problemene begynner. Mélina sluttet seg til IS i Mossoul i 2015. Mannen skal ha vært kokk, men døde på slagmarken. Selv sier hun å ha vært hjemmeværende. Tre av barna er sendt til Frankrike, den yngste satt på mammas arm i retten. Det kan ha formildet dommerne, for samme rett dømte for noen uker siden en tysk og en tyrkisk kvinne til døden. Mélina kan reise hjem, hvor franske påtalemyndigheter trolig vil stille henne for retten for terrorisme – noe de helst ville unngå. Ifølge Associated Press var Mélina medlem av det moralske IS-politiet, som arresterer kvinner som bryter islamsk lov.

Mélinas sak reiser spørsmålet om hva vi bør gjøre med fremmedkrigerne og deres familie som er pågrepet i Irak og Syria. Nærmere 40.000 personer dro dit de siste fem årene. Rundt 5000 kom fra Europa. De fleste oppholder seg fortsatt i Midtøsten, i provisoriske leire. Noen er allerede dømt og mange andre venter på rettssak. 5600 av de 40.000 har kommet hjem igjen, hvorav rundt 1200 til Europa. Mottagerlandene er stilt overfor et dilemma, der realisme og moral står opp mot hverandre. De må først avgjøre om disse personene skal få komme hjem eller ikke. Slippes de inn, må det tas stilling til om de skal tas hånd om av institusjoner som fengsler, rehabiliteringssentre, fosterhjem eller tilbakeføres til det åpne samfunn. Ingen opsjon er problemfri.

Hensynet til sikkerhet tilsier at de ikke må komme tilbake. Dette er mennesker som forlot hjemlandet sitt, ofte i hat mot sitt eget land og Vesten. I tillegg støttet de IS’ totalitære kalifat. Mange deltok i kriminelle- og/eller terrorhandlinger. Noen er desillusjonerte og angrer. De kan vinnes tilbake. Men hva med de andre? Hva med veteraner som kan ha lagt ned våpnene, men fortsatt kan radikalisere ungdommer? Hva med krigere som frivillig eller ufrivillig kom hjem igjen like radikaliserte og som kunne gjenoppta kampen? Flere av gjerningsmennene bak terrorangrepene i Paris og Brussel var hjemvendte fremmedkrigere. Hva med agenter som har fått ordre om å infiltrere, bygge opp kapasitet og slå til?

Usikkerheten gjelder også kvinner og barn som er hjernevasket av IS-regimet og som er psykisk skadet. Kan våre samfunn leve med tikkende bomber og med faren for at dagens ofre kan bli morgendagens mordere? Enhver form for langvarig institusjonalisering vil i tillegg utgjøre en betydelig utgiftspost. En fornuftig løsning er dermed å overlate dem til «eksterne aktører» og slutte å bry oss.

Er det virkelig så enkelt? Terroreksperter understreker at fremmedkrigerne sitter på uvurderlig informasjon som kan lede til pågripelser i våre land og til at nye terrorangrep avverges. De tilføyer at rømningsfaren er større «der de er» enn i hjemlandene. Slike personer er for øvrig fremdeles «én av oss» for å sitere Åsne Seierstad, selv om de en dag kastet passet på bålet. Vi har et ansvar for at de ikke skal begå terror i andre land når de slippes ut. Å overlate muslimske europeere til domstoler i stater truet av oppløsning kan dessuten sende et signal om at vi ikke bryr oss om europeiske muslimers skjebne. Det vil kunne forsterke følelsen av urettferdighet og utenforskap som disse gruppene opplever og skape mer polarisering. Hensynet til rettferdig rettslig behandling og moral tilsier også at vi bør hente våre medborgere, selv om de har valgt å bli våre fiender. Gamle demokratier som Frankrike, Storbritannia eller Norge, der dødsstraff er avskaffet, kan ikke leve med tanken på at landsmenn kan bli dømt til døden. Menneskerettighetsforkjempere tviler på at jihadister og deres familie vil kunne få en rettferdig rettssak i Irak, Syria eller kurdisk dominerte områder. Vår integritet som fungerende rettsstater settes her på spill.

På samme måte som man prinsipielt ikke kan utvise en utenlandsk innsatt, en flyktning eller en asylsøker fra Norge som kan bli utsatt for dårlig behandling, tortur eller henrettelse i sitt opprinnelsesland, kan vi moralsk sett ikke forsvare en ansvarsfraskrivelse ved at noen dømmes uten tilstrekkelig forsvar eller bevis eller verre, at samme person utsettes for umenneskelige soningsforhold, tortur eller drap.

USA vil ha sine jihadister hjem for å dømme dem og oppfordrer andre allierte til å gjøre det samme, blant annet for ikke å overbelaste «lokale» domstoler. Enkelte europeiske land som sliter med stort antall jihadister velger å snu hodet bort og håpe på det beste, dvs. at færrest mulig kommer levende hjem. I oktober 2017 slo Frankrikes forsvarsminister Florence Parly fast at det var best om franske jihadister døde i kamp. Den britiske forsvarsminister Gavin Williamson påpekte i desember 2017 at en død terrorist ikke ville skade Storbritannia. Norge går ikke like langt, men forsvarsminister Frank Bakke-Jensen, sier også nei til å hente dem, selv om det dreier seg om adskillig færre individer. En slik tilbakeholdenhet kan forstås, men ikke forsvares.

Våre myndigheter bør føle seg forpliktet til å sikre norske jihadister og deres familie en rettslig behandling etter norsk standard og en mulighet til reintegrering i samfunnet hvis og når det er mulig.

February 2, 2018February 2, 2018

Om kriserammede fengsler i Frankrike i Forskning.no

2. februar 2018 hadde Franck Orban en kronikk om den pågående krisen i franske fengsler. Kronikkens nettversjon kan hentes der.

Ukebladet Le Point hevdet nylig at Philippe-regjeringen i Frankrike tar skade av krisen i landets fengsler. Mangelen på respons kunne svekke president Emmanuel Macrons troverdighet.

Den franske fengselskrisen har fire kjennetegn: et stort antall fengselsdommer, overbefolkning blant innsatte, lav bemanning blant ansatte og en voldsspiral som gjør fengsler til steder hvor verken innsatte og ansatte burde være.

Stadig flere fengsles

Franskmenn utgjør et unntak i europeisk sammenheng. Over alt går antall innsatte ned, mens det øker i Frankrike.

En studie av Europarådet fra mars 2017 viste en nedgang på 6,8 prosent i innsatte i europeiske fengsler i 2015, noe som ble hyllet av rådets generalsekretær Thorbjørn Jagland. Per 1. februar 2017 huset franske fengsler 69 077 innsatte, det er en en økning på over fem prosent i forhold til 1. september 2015. Toppen ble nådd i april 2017 med over 70 000 innsatte.

Ser vi på trenden over tid, økte antall innsatte med 88 prosent mellom 1980 og 2018. Det er heller en eksplosjon enn en økning. Paradokset er at dette skjer samtidig som franske myndigheter har forsøkt å utforske alternative soningsformer for å lette på trykket i fengsler og unngå verre tilbakefallstall (over 60 prosent i Frankrike, rundt 20 prosent i Norge).

Det er ikke uten videre bare politikerne som kan klandres for en slik trend. Franske dommere har også vært svært ivrige med å ilegge fengselsstraff i stedet for å prøve andre løsninger. Resultatet skremmer. Med et gjennomsnitt på 98,3 innsatte per 100 000 innbyggere fengsler Frankrike mer enn andre vesteuropeiske land som Tyskland (77 per 100.000), Nederland (53 per 100 000) eller Italia (86 per 100 000). Franskmenn ligger likevel fortsatt bak andre land som Belgia (113/100 000), Spania (137/100 000) eller Storbritannia (147/100 000). Kun Frankrike opplever derimot en markant oppgang i denne gruppen på syv land de siste årene.

For mange innsatte

Fengselssystemet klarer ikke å fordøye en så rask økning av antall innsatte: 20 000 flere mellom 2002 og 2017. Det er 40 prosent på bare 15 år. Ulike regjeringers harde linje i kampen mot kriminaliteten endte opp med en strengere rettspraksis og flere dommer. Det gjorde panikktilstanden verre. I oktober 2017 var det 68 000 innsatte for kun 59 000 plasser i franske fengsler. I gjennomsnitt er det 117 innsatte for 100 fengselsplasser.

Situasjonen er langt verre i varetektsfengsler, som huser to tredjedeler av innsatte i landet. Der snakker vi om 140 innsatte for 100 plasser. Ved landets største fengsel – Fleury-Mérogis – er ratio 150 innsatte for 100 fengselsplasser.

4300 individer må leve i et fengsel som var opprinnelig bygd for 3000. Ved fengslene i Bois d’Arcy, Meaux, Nîmes eller Évreux har man dobbelt så mange innsatte enn plasser. Mange må sove på gulvet. Det var 1300 madrassplasser på gulvet i gjennomsnitt i 2017. Dette fordømmes med jevne mellomrom av det internasjonale observatoriet for fengsler. Hver gang det bygges nye fengselsplasser, øker antall dommer tilsvarende, noe som holder trykket gående i hele systemet.

For få ansatte

I desember 2017 var det 39 414 ansatte for landets 186 fengsler. To tredjedeler er betjenter. Sammenligner man tallene for hvor mange innsatte hver betjent har ansvar for over de siste 14 årene, ser ikke tallene så verst ut. Det var i gjennomsnitt 2,46 innsatte per betjent i 2017. Men tallene lyver.

Mange stillinger dekkes ikke i hverdagen. Det fører til press om å jobbe raskere og «mer effektivt», noe som går på bekostning av innsattes livskvalitet.

Mindre bemanning betyr mindre lufting, færre muligheter til å dusje, mindre aktiviteter og mer innlåsing. Det genererer frustrasjon, angst og aggresjon. Fagforeninger hevder at minst 1400 stillinger mangler. Samtidig virker ikke betjentyrket så attraktivt lenger. En nyutdannet betjent tjener i gjennomsnitt 16 000 kroner i måneden etter skatt, inkludert tillegg. På slutten av karrieren kan en forvente opp til 23 000 kroner.

Arbeidspresset fører til at flere betjenter slutter pga. stress og frykt for egen sikkerhet. Sykefraværet er høyt og uerfarne betjenter må ofte steppe inn. Verst av alt: en studie fra 2015 viser at selvmordsraten blant mannlige fengselsansatte ligger 21 prosent høyere enn blant øvrig befolkning.

Volden øker

Fanger er sårbare. Nesten halvparten har ingen diplom. 80 prosent har skolegang til opp til 16 år. 96,5 prosent er menn. De er i gjennomsnitt 31,7 år. Én prosent er mindreårige, per januar 2017. Over en fjerdedel av alle rammes av psykiske lidelser. En følge av dette er at selvmordsraten blant innsatte i Frankrike er dobbelt så høy som i resten av Europa.

To særtrekk preger denne populasjonen.Det ene er at utenlandske innsatte utgjør 20 prosent av alle innsatte. De er ikke mer eller mindre kriminelle enn franske innsatte, men de er yngre, har flere menn blant seg og har enda mindre skolegang enn andre. De er også dømt til varetekt nesten fem gang oftere enn franske borgere. Et annet trekk er antallet innsatte med bakgrunn fra Nord-Afrika. De med nord-afrikansk far er ti ganger oftere representert i alderen mellom 19 til 30 år enn andre innsatte.

Det er også flere fanger som sitter inne for vold og grov vold, noe som fører til at volden blant fanger øker. En rapport av det franske senatet fra 2014 kom fram til en økning på 53 prosent for vold med våpen, 43 prosent for seksuell vold og 10 prosent for voldsepisoder fra 2011 til 2014. I 2017 var det 3923 fysiske angrep ved landets fengsler, noe som tilsvarer 11 angrep per dag. 19 drap fant sted siden 2011.

Volden rammer også ansatte. Fagforeningen DAP snaker om 4000 angrep mot betjenter per år. Terrorfaren kommer på toppen av dette og gjør betjenter til levende skiver for fengslende jihadister eller radikaliserte innsatte. I desember 2017 var det 504 varetektinnsatte eller domfelte knyttet til terrorisme. Ytterligere 1200 var flagget i fengselssystemet for radikalisering.

Hastesak

Betjentstreiken kommer etter alvorlige hendelser i januar 2018. 11. januar ble tre betjenter angrepet med kniv av en innsatt ved Vendin-le-Vieil-fengslet i Nord-Frankrike. 15 januar angrep en annen innsatt syv betjenter ved Pémégnan de Mont-de-Marsan-fengslet i Sør-Vest.

Dagen etter angrep en innsatt en kvinnelig betjent ved Tarascon-fengslet i Sør-Øst. 19. januar ble to betjenter angrepet ved fengslet i Borgo på Korsika. Situasjonen er uholdbar.

26. januar 2018 undertegnet landets største fagforening for fengselsansatte Ufap-Unsa en avtale med justisminister Nicole Belloubet, mens to andre fagforeninger (FO og CGT) nektet å undertegne. Streiken avtar i intensitet etter to uker preget av nærmest full stans. Justisministeren lovet en tettere oppfølging av jihadister og av radikaliserte innsatte, bedre sikkerhetsutstyr for betjenter, flere fengselsplasser, samt flere ansatte og mer penger, dette i løpet av de neste fem år.

President Macron varslet på sin side endringer som på flere måter kan minne om hva norsk kriminalomsorg gjør i dag. Bedre sent enn aldri. Men tiden løper ut.

January 12, 2018January 12, 2018

André Avias på P2

Hei,

et kort innsalg for å nevne at 22.12.2017 ble jeg “vikar” for Franck i NRK radio. Tema var språk og EU etter brexit. Jeg måtte improvisere en del, men fikk frem noen punkter at fransk og tysk kommer til å få større plass i fremtiden.
Jeg nevnte også en teori jeg deler med noen forskere om at fransk kan ha en stor fremtid som internasjonalt språk…

Jean-Claude Junker sa også i en konferanse i Milano, og på fransk, at engelsk nå var på vei nedover. Han fikk stor applaus for det. Presidenten Macron på turné i Afrika sa også nylig at fransk kan bli det største språket i verden rundt 2050. Det finnes prognoser om det, men de er avhengig av at en del faktorer får et positivt gjennomslag, som utdanning f.eks. Så mye positivt om fransk for tida. I tillegg har Merkel mer enn nok å styre med hjemme akkurat nå slik at han er snart den eneste “store” som kan representere EU.

For de som vil høre klikk på den:

https://radio.nrk.no/serie/studio-2-p2/MKRV20020417/21-12-2017#t=57m24s

December 2, 2017December 3, 2017

Franck Orban fikk Formidlingsprisen 2017

Førsteamanuensis og AreaS-leder Franck Orban

AreaS-leder, Franck Orban, fikk Formidlingsprisen 2017 ved Høgskolen i Østfold. AreaS gratulerer! Gjennom sitt utstrakte formidlingarbeid har Franck satt både forskergruppen og høyskolen på kartet.

Juryen har fremhevet i sin utvelgelse at Orban har tatt initiativ til å formidle sin kunnskap i samarbeid med andre forskningsmiljøer utenfor Østfold og for fulle hus på arenaer som Litteraturhuset i Oslo og på frokostmøte hos tankesmien Civita.

Ved et søk i mediearkivet Atekst, finner vi omlag 160 treff i media på Orban hittil i år. Mange av hans formidlingsarbeider i 2017 er i regional og nasjonal presse, både på nett og i papir-aviser og i etermedier. Han deltatt flere ganger på dagsaktuelle debatter i Dagsnytt 18, samt gjestet Urix som ekspertkommentator. Han har også flere formidlingsarbeider i utenlandske aviser i 2017.

– Franck er svært opptatt av å formidle sin forskning til et bredt publikum. Han er en etterspurt ekspertkommentator innenfor sitt fagområdet, fortalte prorektor ved overrekkelsen av prisen. I takketalen valgte Franck å trekke frem to dimensjoner – viktigheten av å drive forskningsformidling og sine gode kolleger ved HiØ. Formidlingsprisen valgte han å dele med AreaS.

Les hele takketalen her:

Det er en stor ære for meg å få årets formidlingspris. Jeg ønsker å trekke fram to dimensjoner i forbindelse med denne prisen.

Den ene er at formidling av forskning fortjener sannelig et slikt fokus. Nyere tall på publisering av forskningsartikler og kronikker, men også på deltagelse i ulike fora som radiokanaler og TV-programmer, viser at stadig flere av oss bruker mer av sin tid i media for å fortelle hva de – og dermed hva høgskolen i Østfold -, driver med. Et slikt aktivitetsnivå styrker skolens legitimitet utad og bidrar til at den blir synlig på et kunnskapsmarked som til enhver tid preges av høy konkurranse. Spredning av vår forskning og av vår kompetanse ivaretar ikke minst et annet viktig mandat. Vi skal være premissleverandør for samfunnsdebatten. Forskning og folkeopplysning går dermed hånd i hånd. Dette settes heldigvis pris på ved vår høyskole. Fremover bør dette fortsatt vektlegges og belønnes, slik at enda flere ønsker å være med.

Den andre dimensjonen jeg vil påpeke er kollegialitet. I mitt formidlingsarbeid har jeg kunne regnet med solid støtte av ledelsen, min egen avdeling og infoavdelingen. Jeg vil trekke fram franskseksjonen som har gjort høgskolen til et unikt sted for å lære om fransk språk, kultur og politikk. Mine kolleger fra forskergruppen AreaS har også stor ære for denne prisen. AreaS startet for litt over ett år siden og har etablert seg som et viktig miljø for tverrfaglig samarbeid innen områdekunnskap og som en relevant aktør i samfunnsdebatten. AreaS deler derfor denne prisen med meg.

En stor takk til alle!

October 19, 2017October 19, 2017

Bokbad med Fanny Duckert: I medienes søkelys

Elin Strand Larsen og Fanny Duckert. Foto: Franck Orban

Tirsdag 17. oktober besøkte Fanny Duckert biblioteket på HiØ for å snakke om sin nye bok: I medienes søkelys. Nestleder i AreaS, Elin Strand Larsen, ledet samtalen.

Opptaket fra boksamtalen finner du her

Duckert er norsk psykolog og professor ved Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo (UiO). Hennes forskningsfelt er innen organisasjonspsykologi og rusbruk. Sammen med psykolog og forfatter Kim Edgar Karlsen, har Duckert nylig gitt ut boken: «I medienes søkelys. Eksponering, stress og mestring».

For dem det gjelder kan dette være en sjokkartet og noen ganger helseskadelig opplevelse. Men så langt har det vært lite forskning som dokumenterer individenes opplevelser ved kritisk medieomtale.

Denne boken er resultatet av et forskningsprosjekt ved Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo. Psykologiske dybdeintervjuer gir innsikt i mediaeksponertes opplevelser av eksponering, stress og mestring i møtene med journalistene, oppslagene og omgivelsene rundt.

Nestleder i AreaS, Elin Strand Larsen, ledet samtalen hvor de tok for seg opplevelse av å bli hengt ut i mediene, strategier i møte med journalistene, hvilken rettigheter man har knyttet til medieeksponeringen og betydningen av sosiale medier når det stormer som verst. Strand Larsen har selv forsket på kvinnelige politikere involvert i politiske skandaler.

October 11, 2017October 11, 2017

Videoopptaket av AreaS-seminar med Elin Sørsdahl om Marine Le Pen og høyrepopulisme i Europa nå tilgjengelig

28. mars 2017 inviterte AreaS til et seminar med Elin Sørsdahl (journalist i TV2) på biblioteket ved HiØ i Halden.

Elin og Alf Ole Ask (journalist i Aftenposten) skrev sammen boken “Marine Le Pen og høyrepopulismen i Europa.”

Etter en presentasjon av boken snakket Sørsdahl og AreaS medlem Franck Orban om forholdet mellom Nasjonal Front i Frankrike og andre høyrepopulistiske krefter i Europa. Deretter ble en diskusjon mellom forfatteren og publikum.

Seminaropptaket er nå tilgjengelig og kan sees her.

October 11, 2017October 11, 2017

Videoopptaket av AreaS-seminar med Åsne Seierstad om jenteradikalisering nå tilgjengelig

13. februar 2017 arrangerte AreaS et seminar i HiØs bibliotek om fenomenet “jenteradikalisering,” og Åsne Seierstad bok “To søstre.”

Etter Seierstads presentasjon av boken og en samtale med AreaS-medlem Franck Orban rundt tematikken ble publikum invitert til en samtale med bokforfatteren.

Seminaropptaket er nå tilgjengelig å kan sees her.

September 27, 2017September 27, 2017

Foredragsrekke om kvinner, makt og politikk

Mandag 25. september gikk forskergruppene «Politikk, Økonomi og Filosofi» og «Områdestudier–AreaS» sammen om foredragsrekken Kjønnsmakt og politikk på Litteraturhuset i Fredrikstad. To uker etter Stortingsvalget gav medieviter Elin Strand Larsen (HiØ), historiker Elisabeth Lønnå og statsviter Rania Maktabi (HiØ) tre ulike innfallsvinkler til temaene kvinner, makt og politikk.

Elin Strand Larsen stilte spørsmålet: Hvorfor går langt flere kvinnelige statsråder av som følge av politiske skandaler? Strand Larsen har intervjuet åtte kvinnelige politikere involvert i politiske skandaler i Skandinavia mellom 1978 og 2010, og spurt de om hvordan de opplevde mediedekningen, deres retoriske forsvar og betydningen av kjønn.

Elisabeth Lønnå gav oss et historisk innblikk i kvinners indirekte makt på 1950-tallet. Gjennom sine nettverk og utstrakt lobbyvirksomhet var de med på å fremme kvinners sak i det offentlige rom. Lønnå benyttet samskatten som et eksempel på kvinners indirekte makt.

Rania Maktabi tok oss med til Kuwait og viste oss hvordan og hvorfor mannlige islamister ble motvillige feminister i møte med kvinners tilstedeværelse i parlamentet. Islamistene fremmet kvinnevennlige forslag, især i perioden da fire kvinnelige parlamentarikere ble valgt inn mellom 2009 – 2011.

De tre korte foredragene ble etterfulgt av spørsmål fra salen og vi fikk en spennende diskusjon i plenum. Arrangementet var en del av Forskningsdagene ved Høgskolen i Østfold.

September 26, 2017September 27, 2017

Forskergruppene AreaS og Tekst-i-Kontekst med felles seminar om nasjonal identitet

26. september 2017 arrangerte forskergruppene AreaS og Tekst-i-Kontekst et seminar ved biblioteket i HiØ/Halden.

Temaet for seminaret var den nasjonale identitetens forhold til språk i samklang kultur, litteratur, politikk og historie. Et slikt forhold varierer fra land til land i Europa gjennom tidene.

Forskere ved høyskolen har ledet et internasjonalt prosjekt om hvordan nasjonal identitet best kan analyseres ved å trekke veksler på forskjellige fag og fagtradisjoner.

Prosjektet ble initiert og ledet av Sigmund Kvam, leder av forskergruppen Tekst-i-Kontekst og AreaS-medlem.

Arrangementet var en del av Forskningsdagene ved Høgskolen i Østfold.

Innledere :

Nasjonal Front og lepéno-gaullismen etter presidentvalget i Frankrike: fortsatt veien å gå? ved Franck Orban
Brexit narratives – what happened during the referendum and how are these narratives shaping the negotiations? ved John Todd
Språk, nasjon og identitet i to romaner fra Québec ved Guri Barstad
DDR – fra tysk til sosialistisk identitet? ved Sigmund Kvam

Seminarets presentasjonsside

September 25, 2017September 27, 2017

Kvinner i maktens korridorer

Nestleder i AreaS, Elin Strand Larsen, har skrevet en kronikk for Forskning.no om kvinnerekorden på Stortinget etter valget. Den ble publisert 19. september og er blant de mest leste og kommenterte artiklene på Forskning.no. Kronikken ble også trykket i Fredriksstad Blad og Moss Avis den 25. september. Kronikken i fulltekst finner du her.

«Kvinnerekord på Stortinget» kunne man lese på NRK.no og i andre medier etter forrige ukes Stortingsvalg. For første gang i historien ville andelen kvinner på tinget være over 40 prosent – 41,4 prosent for å være eksakt. Mandatfordelingen viste at 70 av de 169 representantene i det nye Stortinget ville være kvinner.

Kun 2 av 9 representanter på Østfoldbenken er kvinner – Høyres Ingjerd Schou som tar en ny periode på tinget og nykommeren fra Arbeiderpartiet Elise Bjørnebekk-Waagen.

En gladnyhet for hele det politiske spekteret. Andelen kvinner på tinget har ikke vært høyere enn – nettopp forrige Stortingsvalg. Et bilde av Miljøpartiets kvinnelige talsperson, Une Aina Bastholm, toppet saken. Hennes parti har fått 100 prosent kvinnerepresentasjon på Stortinget – av den enkle grunn at Bastholm er MDGs eneste representant.

Norge er langt fra best i klassen

Fordelingen viser også at et flertall på 25 av Arbeiderpartiets 49 representanter er kvinner, mens regjeringspartiene Høyre og Fremskrittspartiet har bare 28 kvinner på sin liste med til sammen 73 mandater.

Spesielt ille er det for Frp hvor man kun finner 8 kvinner blant 28 representanter. Tallet på kvinner i regjeringsposisjon er altså ikke like imponerende som den samlede kvinneandelen på Stortinget.

Norge er dessuten langt fra best i klassen når vi sammenligner med de andre nordiske landene. Tall fra «Women in national parliaments» viser at både Island (47.6 prosent), Sverige (43.6 prosent) og Finland (42.0 prosent) har flere kvinner i sine parlamenter enn Norge. I en internasjonal sammenheng når Norge bare opp til 11. plass etter Stortingsvalget – rangert under land som Rwanda, Bolivia, Cuba, Nicaragua, Senegal, Mexico og Sør-Afrika.

Ingen selvfølge at kvinnelige politikere løfter kvinnesaker

Hvorfor er det å ha en høy kvinnerepresentasjon på Stortinget et mål i seg selv? Dersom tanken er at flere kvinnelige politikere i Stortinget vil bidra til å fremme en mer kvinnevennlig politikk eller løfte likestillingsspørsmål, så vil vi nok bli skuffet.

Våre erfaringer fra norske redaksjoner viser at flere kvinnelige journalister langt ifra bidrar til en høyere kvinnerepresentasjon i mediene eller til å løfte mykere historier på nyhetsplass. De har heller tilpasset seg det mannsdominerte miljøet i redaksjonen.

Det er heller ingen selvfølge at kvinnelige politikere på Stortinget ønsker å sette kvinnesaker spesielt på dagsordenen. De kan ha andre og kanskje motstridende politiske interesser som de vil kjempe for gjennom sitt politiske mandat. Flere kvinner på tinget betyr ikke nødvendigvis en endring av politisk kurs – selv ikke med kvinner i topp-posisjoner som statsminister og finansminister.

Kan ikke stirre oss blinde på kjønn

Dersom kvinnerepresentasjonen på tinget derimot er viktig for å bedre speile det norske samfunnet, kan vi ikke stirre oss blinde på kjønn. Vel så viktig er blant annet alder og etnisitet. Det er få godt voksne personer på tinget til å representere en stadig aldrende befolkning i Norge. Andelen representanter av en annen etnisitet er også forsvinnende liten på tinget – til tross for at den har økt siden forrige Stortingsvalg.

Selv om det er flere kvinner i maktens korridorer, er fortsatt korridoren dekorert med bilder på bilder av gamle politikere – hovedsakelig menn – som skuer ned på dem.

Så før vi jubler over kvinnerekord på Stortinget bør vi ta inn over oss at vi er langt fra best i klassen – verken i Norden eller verden for øvrig – og spørre oss selv hvorfor vi nettopp trenger en høy kvinnerepresentasjon i Norges nasjonalforsamling.

December 3, 2021December 16, 2021

Zemmours to ansikter (Klassekampen)

30. november kunngjorde Eric Zemmour at han stiller som kandidat til presidentvalget i Frankrike i april 2022. Han klarte å prege den tidlige fasen av valgkampen med et budskap som for mange virker sjokkerende. Det er likevel viktig å skjønne hva som motiverer ham. Zemmour kan egentlig forstås på to nivåer. Det ene er personlig. Det andre er politisk.

Familien til Zemmour kom fra et fransk Algerie som forsvant etter at krigen mot FLN tok slutt i 1962. 1,5 million franskmenn forlot da alt de eide i full hast. Selv opplevde han aldri flukten. Familien forlot landet så tidlig som i 1958, og Eric ble født i Frankrike. Han vokste likevel opp med minnet om et fedreland som var blitt borte. Han slet med å finne sin plass i en relativt fattig forstad utenfor bykjernen i Paris og i et fransk samfunn som ikke var så begeistret for å ta imot fransk-algeriere. Zemmour møtes med skrekk og gru når han foreslår at franskfødte muslimer som ikke vil ta innover seg republikkens lover, skal kastes ut. Hans svar er at algerierne gjorde det samme mot franskmenn i 1962 – det er altså fullt mulig.

I tillegg har Zemmour berberske og jødiske røtter. Berberne levde i Algerie før islam kom dit. De måtte etter hvert godta arabernes styre. Jøder i det franske Algerie fikk på sin side fransk statsborgerskap ved Crémieux-loven i 1870. Fra å være annenrangs borgere på linje med muslimer, ble de likestilt med franskmenn fra fastlandet og skilt fra den muslimske befolkningen. Vichy-regimet fratok franske jøder fra Algerie sitt franske statsborgerskap i oktober 1940. De fikk det tilbake i oktober 1943 etter at det frie Frankrike inntok Algerie og Marokko.

Denne bakgrunnen preger Zemmour på flere måter. For det første er historiesynet hans tuftet på minnet om et Algerie han ble frarøvet. Det kan brukes på mange vis. For eksempel: Det som skjedde der må ikke skje igjen i Frankrike, ved at landet islamiseres og franskmenn byttes ut med (nord)afrikanere. Det ligger et underliggende element av hevn i Zemmours forhold til muslimer. Bakgrunnen har også gitt ham et sterkt behov for å overkompensere. Frankrikes sekulære system, kultur og skole ga Zemmour en ny sjanse, gjorde ham til et annet menneske enn han var født til å bli. Han omfavnet den franske revolusjonens idé om universelle borgere som frigjøres fullt ut fra etnisk eller religiøs tilhørighet. Et meritokratisk skolesystem og akademiske studier ved Sciences-Po i Paris lot ham klatre på rangstigen. Fransk assimileringspolitikk gjorde det mulig å ikke være fransk-algerisk, jøde og fattig. Det er han uendelig takknemlig for.

Zemmour nådde aldri helt til topps. To ganger mislyktes han med komme inn på elitehøyskolen som utdanner lederne i landets sentrale statsadministrasjon. Nederlaget vekket frustrasjon, samt mistenksomhet mot en intellektuell elite som han i første omgang ble utstøtt fra. Han valgte å bli journalist for å komme inn på innsiden, og det lyktes han med. Han er i dag en av Frankrikes mestselgende politiske forfattere. En slik suksess krever ofre. Skal man erobre pidestallen og bli en del av et idealisert Frankrike, må man gi avkall på egen fortid og egen kultur. Man må til og med gå så langt som å velge et «anstendig» fransk fornavn for sine barn for å bevise at man er assimilert. Avvik fra den republikanske modellen tolereres ikke. Et multikulturelt og multikonfesjonelt Frankrike fremstår som et mareritt.

Da han var journalist i den konservative avisen Le Figaro, snakket Zemmour lite om sin bakgrunn. I de senere årene har fortiden fått et formål: Det han selv klarte, må alle klare. Sårbarheten ble gradvis til intoleranse uten plass til kompromiss. Han har lest mest, vet best, og motsier ikke seg selv. Fra å være konservativ, gikk han til å bli reaksjonær.

Nittitallets radikale Zemmour ble byttet ut med den radikaliserte Zemmour på 2000-tallet. Han ble mer arisk enn arierne, mer ekstrem enn ekstremistene. Hans ytringer skremmer selv Marine le Pen, lederen for det radikale høyrepartiet Nasjonal Samling. Han omfavnes derimot av «det nye høyre» – monarkister som vil destabilisere republikken og identitære grupperinger. Han blir dessuten revisjonistisk når han omtaler Dreyfus-saken eller deportasjonen av jøder under Vichy-regimet.

Zemmour hevder et virkelighetsbilde der Frankrike er i borgerkrig mot innvandrerinvasjonen. Ideen hentet han fra Jean Raspails bok «De helliges leir» (1971). Taper man krigen, vil franskmenn byttes ut med ikke-kristne, ikke-hvite ikke-europeere. En annen inspirasjonskilde, forfatteren Renaud Camus, diktet i 2010 opp begrepet «Den store utskiftningen». Denne konspirasjonsteorien motiverte blant annet Brenton Tarrant i New Zealand i 2019. I USA spres den på ytre høyre som en mer spiselig retorikk enn white genocide.

Zemmour er politisk målbevisst. I motsetning til Trump er han kultivert, interessert i historie og han kan fransk politikk. Men i likhet med Trump er han opportunist. Hans reaksjonære utbrudd om islam, innvandring, muslimer eller kvinner betyr ikke at han mister besinnelsen. Han har klekket ut en plan for å kapre makt.

I 2012 vant sosialisten François Hollande presidentvalget ved å forene venstrekreftene. I 2017 vant Macron ved å forene moderate fra venstre og høyre. I 2022 sikter Zemmour til å gjøre noe ingen har klart før: å forene en svekket høyreside med de som synes at le Pen ikke er radikal nok. Sammen har de over 30 prosent av stemmene.

Zemmour har gjort regnestykket. For ham er de politiske partienes tid er forbi. Veien til Elysée-palasset står åpent for nye kandidater med høy kjendisfaktor. I 2017 veltet franske velgerne bordet da de stemte venstre-og høyresiden ut samtidig, for første gang siden 1958. Zemmour vil ta denne «oppryddingen» et skritt lenger i 2022.

Denne kronikken er skrevet av Franck Orban, førsteamanuensis ved HiØ, leder av forskergruppen AreaS og medprogramleder i podkasten «Frankrike forklart.» Den ble publisert i Klassekampen 3. desember 2021.

Som en av flere arrangementer i den forbindelse, kickstartet forskergruppen AreaS ved HiØ dagene med å sette håndtering av voldelig ekstremisme og terrorisme på agendaen.

Akademia har eget ansvar

Aktuelle lenker:

Fra dickpics til dødstrusler

Konsekvensene – for kvinnene og demokratiet

Fremtiden for kvinner i lokalpolitikken

Arrangør

Arrangør

Radikalisert bak lukkede dører eller i fengsel

Da staten trakk seg ut, fikk ekstremistene fotfeste

Hvor stor er den radikale islamismen i Frankrike i dag?

Et klima som kan antennes og føre til at noen begår terrorhandlinger

Tiltak mot ekstremisme får andre land til å reagere

KRONIKK: Mange mener det er på tide at Frankrike tar et berettiget oppgjør med sin historie som kolonimakt. Vil Emmanuel Macron huskes for å ha fått det til?

«Ikke rør minnene mine!»

Emmanuel Macron ønsker et oppgjør med kolonitiden

Reagerer på ny minnekommisjon

Et nytt blikk på forholdet mellom Algerie og Frankrike

Hva skal til for at Macrons minnepolitikk skal lykkes?

PODCAST: Hva betyr Algerie-krigen i dag?

Protester verden over

Holdt sammen tross frykten

Tre svakheter

Spørsmål må besvares

All of the People: The American Presidential Election of 2020

Anti-universitet nå!

Peterloo: «Dere er mange, de er få»

Arrangør

Arrangør

Arrangør

Programmet for konferansen:

Det store folkeutbyttet

Den kommende sivilisasjonskollapsen

Fransk kulturkamp

Det nye høyre

Nødvendig vold

Idéfelleskap på nettet

Tarrant i Frankrike

Génération Identitaire

Usikker debattslutt i Frankrike

KRONIKK: De som går gjennom programmet sier det hjelper, men det er fortsatt forbedringspotensial.

Ville nå dem som sto i fare for å bli rekruttert til voldelig ekstremisme

Gjorde mentorordningen landsdekkende

De som deltar i programmet sier det hjelper

Ludditter?

Ludditter?

Det er bra at det blir færre gårdsbruk

Konsentreres i de beste landbruksområdene

Vi trenger ikke landbruk i hele landet

Hvorfor er det stor motstand mot dette?

Program

Arrangør

Vinduet eller døren

What is a Midterm Election?

Characteristics of Midterm Elections

What is at stake in 2018?

What is the situation today?

Voter Turnout

What to look for on November 6

Beirut Babe ved AUB

Studentvalg ved AUB, 12. oktober 2018

Om studentlivet ved AUB

Om American University of Beirut (AUB) (etb. 1866)

Om Beirut og Libanon

Miljøpolitikk i Libanon